Unionsoppløsningen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Unionsoppløsningen i 1905 markerer slutten på personalunionen mellom Norge og Sverige som hadde eksistert siden 1814. Den 7. juni erklærte Stortinget Norge som et selvstendig rike. Dette ble bekreftet i folkeavstemningen om unionsoppløsningen 13. august. Det var fare for krig mellom Norge og Sverige, men den 23. september kom Karlstadkonvensjonen på plass, og 26. oktober anerkjente Sverige norsk selvstendighet.

Årsaker

Det er en rekke årsaker til at unionen brøt sammen. En kime til oppløsningen ligger allerede i inngåelse av union i 1814. Den ble ikke inngått etter ønske fra det norske folk, men som et resultat av fredsforhandlingene etter Napoleonskrigene. Norge hadde samme år erklært seg uavhengig fra Danmark, men etter en kortvarig krig ble det innført personalunion.

Noen saker skiller seg ut som spesielt viktige i tiden fram mot oppløsningen:

  • Innføringen av parlamentarisme: Stortinget krevde at regjeringen måtte stå til ansvar for nasjonalforsamlingen, og dette prinsippet ble innført i 1884. Det ble en viktig sedvane i det norske styresettet, først i 2007 ble parlamentarismen tatt inn i Grunnloven.
  • Flaggsaken: Unionsflagget fra 1844 var populært da det kom, fordi det markerte sidestilling mellom nasjonene. Men fra 1879 pågikk en kamp for å få et rent, norsk flagg. Dette ble innført av Stortinget etter press fra Venstre i 1898, uten kongens sanksjon.
  • Konsulatsaken: Unionen hadde felles konsulater. Men de som trengte hjelp var oftest norske skip og sjømenn, og mange mente at konsulene ikke strakk seg langt nok for å bistå dem. I rettferdighetens navn må det påpekes at flertallet av konsuler var norske, men saken var allikevel en verkebyll mellom Norge og Sverige, og ble brukt som påskudd for å oppløse unionen.

Oppløsningsvedtaket

Våren 1905 vedtok Stortinget for tredje gang å opprette et eget, norsk konsulatvesen. Kong Oscar II hadde to ganger brukt sin vetorett, og hadde nå ikke lenger mulighet til å motsette seg sanksjonering. Da han allikevel nektet å signere konkluderte Stortinget med at han ikke lenger fungerte som Norges konge, og den 7. juni 1905 fattet forsamlingen et vedtak om at unionen hadde opphørt å fungere.

Dette medførte en kraftig svensk reaksjon. Norge hadde opprustet grensefestningene kraftig, blant annet med Glommalinjen, men svenske militære ledere mente at dette ikke var noe hinder for en invasjon.

Folkeavstemning

Krig ble i første omgang unngått ved at den svenske Riksdagen krevde en folkeavstemning. Stortinget kom dem i forkjøpet, ved å annonsere avstemningen før den formelle henvendelsen kom. Dermed kunne man stille folket spørsmål om de ville godkjenne det som allerede hadde skjedd, og ikke spørre om de ønsket å oppløse en eksisterende union.

Resultatet ble meget klart. 85 % av de stemmeberettigede – menn over 25 år – avla stemme. 368 208 stemte ja til Stortingets oppløsning, mens bare 184 stemte nei.

Resultatet ble ikke uten videre godtatt i Sverige, da avstemningen ikke fulgte alle demokratiske prinsipper. Formuleringen av spørsmålet var manipulativt, kirkene som fungerte som stemmelokaler var pyntet med norske flagg, en del steder fantes det ikke nei-sedler og de som var for fortsatt union var redde for å bli uthengt. Den frykten var ikke ubegrunnet, flere lokalaviser trykte lister over de man mente hadde stemt nei.

Forhandlinger

Forhandlinger ble innledet i Karlstad den 30. august. De var fastlåst fra starten av. Begge nasjoner var forberedt på krig, og i Norge foretok man en delvis mobilisering den 13. september 22 500 mann ble satt under våpen på grensefestningene og i marinen. Svenskene var militært sett langt overlegne, men samtidig var man der klar over at det ville bli en folkereisning i Norge dersom man invaderte. Krigsfrykten var stor, mens den reelle krigsfaren var langt mindre.

Den 23. september kom man fram til et forlik, kjent som Karlstadkonvensjonen. Begge lang måtte ha en demilitarisert sone langs grensen, og eventuelle konflikter skulle løses ved internasjonal voldgift. På norsk side betydde dette at man måtte oppgi de nye grensefestningene. De fleste ble revet, men enkelte som hadde historisk interesse fikk stå.

Anerkjennelsen

Den 26. oktober anerkjente Riksdagen norsk selvstendighet, og Oscar II abdiserte formelt som norsk konge. Han tilbød en av sine sønner som norsk konge, men dette tilbudet tok man ikke imot. Det ble i november holdt en folkeavstemning om om Prins Carl av Danmark som norsk konge, og den danske prinsen ble konge under navnet Haakon VII.

Litteratur