Utstein kloster: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring
Linje 24: Linje 24:


==Litteratur==
==Litteratur==
*Fischer, Gerhard: Utstein kloster. #, 1965.
*Eide, Ole Egil: Om Utsteinsklosterets bygningshistorie. I: ''Collegium Medievale''. Vol. 19, 2006
*Fossberg, Jorunn: Antependiet fra Utstein kloster og en mektig slektskrets fra siste del av 1600-årene. I: Stavanger museums årbok, 1962.
*Fischer, Gerhard: ''Utstein kloster''. #, 1965.
*Haug, Eldbjørg (red.): Utstein kloster - og Klosterøys historie. Stiftelsen Utstein kloster, 2005
*Fossberg, Jorunn: Antependiet fra Utstein kloster og en mektig slektskrets fra siste del av 1600-årene. I: ''Stavanger museums årbok'', 1962.
*Lange, Christian: De norske klostres historie i middelalderen. #, 1856.
*Haug, Eldbjørg (red.): ''Utstein kloster - og Klosterøys historie''. Stiftelsen Utstein kloster, 2005
*Lexow, Jan Hendrich: Utstein kloster i middelalderen. I: Årbok. Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring. Nr. 141, 1987  
*Lange, Christian: ''De norske klostres historie i middelalderen''. #, 1856.
*Lexow, Jan Hendrich: Utstein kloster etter reformasjonen. Stavanger museums årbok, 1961
*Lexow, Jan Hendrich: Utstein kloster i middelalderen. I: ''Årbok. Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring''. Nr. 141, 1987  
*Lexow, Jan Hendrich: Utstein kloster. Fører. Stiftelsen Utstein kloster, 2. utg. 1995
*Lexow, Jan Hendrich: Utstein kloster etter reformasjonen. I: ''Stavanger museums årbok'', 1961
*Schanche, Eilert: Utstein kloster. Livet på den gamle slektsgården. #, 1973.
*Lexow, Jan Hendrich: ''Utstein kloster. Fører''. Stiftelsen Utstein kloster, 2. utg. 1995
*Sunnanå, Vilhelm: Utstein kloster. I: Frå bygd og by i Rogaland, 1960.
*Schanche, Eilert: ''Utstein kloster. Livet på den gamle slektsgården''. #, 1973.
*Sunnanå, Vilhelm: Utstein kloster. I: Stavanger turistforeniongs årbok, 1965.
*Sunnanå, Vilhelm: Utstein kloster. I: ''Frå bygd og by i Rogaland'', 1960.
*Sunnanå, Vilhelm: Utstein kloster. I: ''Stavanger Turistforenings årbok'', 1965.

Sideversjonen fra 16. jun. 2008 kl. 12:49

Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.

Utstein kloster ligg på Klosterøy, den vestlege delen av Mosterøy i Rennesøy kommune. Klosteret var via til St. Laurentius, og det var augustinarkannikar som heldt til her. Utstein er det best bevarte klosteret frå mellomalderen i Norge. Staten kjøpte klosterkyrkja i 1899, og i 1935 overtok Nevnden for Utstein klosters bevarelse (seinare Stiftelsen Utstein kloster) heile klosteranlegget. Utstein kloster er eit mykje besøkt turistmål, og her vert ofte arrangert seminar og konferansar.

Utstein som kongsgard

I følgje Snorre var Utstein ein av Harald Hårfagre sine kongsgardar. Han har opplysningen frå Haraldskvadet dikta av Torbjørn Hornklove etter slaget i Hafrsfjord. Her blir Harald omtalt som østmenns herre som holder til på Utstein. Om Utstein var eit høvdingsete før Harald si tid, er uvisst. Klosterøy og naboøya, Fjøløy, er rik på fornminne, mellom anna er det registrert om lag 170 gravhaugar, men funna som har kome for dagen gjev ikkje inntrykk å vera frå eit elitemiljø. Det er rimeleg å tru at småkongar på Sørvestlandet i århundra før Harald har lagt vekt på å sikra seg kontroll over Utstein. Særleg Avaldsnes ser ut til å ha vore eit maktsentrum i jernalderen, og det er mogeleg at herskarar ved Karmsundet i periodar har hatt støttespelarar plasserte på Utstein. Her fanst ei god hamn, og Utstein var strategisk viktig for sjøbasert ferdsel både nord-sør langs leia og aust-vest over Nordsjøen og innover i Boknafjorden.

Som kongsgard utgjorde Utstein eit støttepunkt for dei tidlege rikskongane. Styret var organisert slik at kongen og følgjet hans åt og drakk seg gjennom riket på veitsleferder. Maktsenteret var der kongen til ei kvar tid oppheld seg. Kongsgardane til Harald låg i Rogaland og Hordaland, som ser ut til å ha vore kjerneområdet i Hårfagreslekta sitt kongedøme. På Utstein sat truleg ein årmann av låg ætt som gardsstyrar. I dei nærliggjande områda, på Nord-Jæren og på øyane i Boknafjorden, var mykje krongods. Leiglendingane på desse gardane måtte nok føra noko av det dei produserte til Utstein. Dette gav grunnlag for at kongen kunne halda store gjestebod og gje gåver. Han framstod dermed som ein generøs styrar, noko som var svært viktig for å legitimera eiga makt. Tunet og bygningane på kongsgarden låg truleg der klosteret seinare kom.

I Håkon den gode si tid spela etter alt å døma Utstein og dei andre kongsgardane på Sørvestlandet framleis ei sentral rolle. Seinare fekk kongane støttepunkt i andre landsdelar. Etter kvart som byane byrja å veksa fram frå slutten av vikingtid og utover, blei dei viktige opphaldsstader for kongane. Dei gamle kongsgardane mista dermed betydning, men dei vart framleis nytta på kongane sine reiser langs kysten.

Klosteret

Tradisjonelt er opprettinga av Utstein kloster knytta til Magnus Lagabøte. Han fekk Rygjafylket i len i 1257 og skal i åra som følgde i stor grad ha halde til i Stavanger. Ein har meint at han i denne perioden også starta bygginga av ein ny kongsgard på Utstein. Etter at faren, Håkon Håkonsson, døydde i 1263, overtok Magnus som konge. Han hadde då ikkje lenger bruk for Utstein, og let Olavsklosteret i Stavanger overta staden med den påbegynte kongsgarden. I følgje denne oppfatninga er såleis klosteret på Utstein blitt til kring midten av 1260-åra som ei vidareføring av Olavsklosteret.

I ei bok om Utstein frå 2005 presenterer historikaren Eldbjørg Haug synspunkt som bryt med den tradisjonelle dateringa av klosteret. Ho argumenterer for at Olavsklosteret i Stavanger truleg var eit benediktinarkloster, som i så fall ikkje kan ha vore noko forløpar til Utstein. I staden finn Haug det sannsynleg at klosteret på Utstein blei grunnlagt samstundes med Halsnøy kloster i samband med kongekroninga av Magnus Erlingsson i Bergen i 1164. Bak grunnlegginga av begge klostera, som fekk store jordegodsdonasjonar ved skipinga, ser ho Magnus sin far, lendmannen Erling Ormsson Skakke frå Stødle i Etne som var gift med Kristin, dotter til Sigurd jorsalfar. Denne omdateringa av Utstein kloster blir støtta mellom anna av ein døypefont frå 1100-talet som framleis finst i klosterkyrkja.

Klostergarden, som omfatta Klosterøy og Fjøløy, var ein god gard. Utstein kloster rådde over eit jordegods som plasserer det om lag midt på treet blant norske kloster. Flesteparten av eigedomane låg på Nord-Jæren og øyane i Boknafjorden. Klosteret hadde dessutan lakserett i Figgjoelva på Jæren og dreiv handel med Utsteinbussen, som er nemnt i engelske tollrekneskap kring 1300. Inntektene, særleg frå jordegodset, gjekk sterkt tilbake etter folketapet som følgje av svartedauden og andre pestar i seinmellomalderen, men munkane på Utstein ser ut til å ha makta å tilpassa seg dei nye realitetane. Klosteret var såleis i drift heilt fram til reformasjonen. Den siste abbeden vart avsett i august 1537.

Tida etter reformasjonen

Ved reformasjonen overtok kongen klostera og klostergodset. Trond Ivarsson, tidlegare fut i Jämtland, fekk Utstein kloster i len av kongen i 1537. To år seinare plyndra Christoffer Trondsson Rustung klosteret som del av eit angrep retta mot kong Christian III. Det er mogeleg at klosterkyrkja vart sett i brann ved dette høvet. Utstein fekk såleis ein vanskeleg start som verdsleg len, og bygningane kom i forfall. Lensherrane høyrde stort sett heime i Danmark og hertugdøma og budde ikkje på Utstein. I staden hadde dei futar som stod for lensforvaltninga. I 1601 vart jordegodset til Utstein kloster slått saman med godset til Allehelgenskyrkja i Bergen. Dermed blei lenet viktigare og gav større avkastning. Utover 1600-talet blei det gjort ein del utbetringar på Utstein og reist nybygg.

Krigar mot Sveriga tømte statskassa og sette kongen i København i stor gjeld. For å rå bot på den vanskelege finansielle stoda såg kongen seg nøydd til å avhenda krongods. I 1664 blei Utstein kloster med jordegods seld til eit konsortium av fem danske adelsmenn og ein embetsmann som hadde mykje pengar til gode hos kongen. Dei byrja etter kvart å selja jordegods. Det var Christopher Frimann, forvaltar over Halsnøy kloster, som sikra seg Utstein i 1700. Seinare har denne matrikkelgarden vore i same familien si eiga heilt fram til i dag. Dottera til Christopher, Karen, var gift med den velståande generaltollinspektøren i Bergen, Johan Garmann. Han skal ha fått kontroll med Utstein om lag 1710. son hans, Christopher Garmann, blei utnemnd til fut i Ryfylke i 1749. Året etter overtok han Utstein, og la snart for dagen ein stor virketrang. Han stod bak store utbetringar av bygningane. Tømmerbygningen oppå østfløyen vart riven og erstatta ev ein mura etasje, som kom til å bli hovudbygningen. Sørfløyen vart også pussa opp, medan vestfløyen blei reservert tenarskapet. Kyrkja vart reparert og fekk detaljar i seinbarokk. Christopher Garmann var ein føregangsmann innan saueavl og gav ut lærebok om emnet. Han var gift tre gonger. Andre kona skal på dødsleiet av avkrevd han eit løfte om ikkje å gifta seg på ny. 20 år seinare gifta han seg likevel, men døydde berre åtte dagar etter bryllaupet. Dermed har det naturleg nok festa seg ein lokal tradisjon om at det var løftebrotet som førte han i døden, og den andre kona hans, Cecilie Widding er blitt klosteret sitt "husspøkelse".

Mellom dei som seinare sat med Utstein var Eilert Schanche (1859-1933). Han utmerka seg for god jordbruksdrift, og var dessutan ordførar og stortingsmann. I 1884 stod han bak ei ny ombygging av østfløyen. Dei antikvariske myndigheitene fatta også interesse for Utstein. Arkitekt Chr. Christie drog hit i 1859 på oppdrag frå Foreningen til norske Fortidsmindesmerkers Bevaring og målte opp murane frå mellomalderen. I åra 1900-1904 pågjekk restaurering av klosterkyrkja etter løyving frå Stortinget. Arkitekt Gerhard Fischer starta i 1937 undersøkingar av klosteret. 10 august (larsok, St. Laurentius sin dag) 1965 kunne endeleg kong Olav stå for opninga av det restaurerte klosteret på Utstein. Årstalet 1965 markerte samstundes 700-års jubileet for klostergrunnlegginga. Dersom Eldbjørg Haug si nye datering av etableringa er korrekt, burde det heller ha vore ei 800-års feiring.

Litteratur

  • Eide, Ole Egil: Om Utsteinsklosterets bygningshistorie. I: Collegium Medievale. Vol. 19, 2006
  • Fischer, Gerhard: Utstein kloster. #, 1965.
  • Fossberg, Jorunn: Antependiet fra Utstein kloster og en mektig slektskrets fra siste del av 1600-årene. I: Stavanger museums årbok, 1962.
  • Haug, Eldbjørg (red.): Utstein kloster - og Klosterøys historie. Stiftelsen Utstein kloster, 2005
  • Lange, Christian: De norske klostres historie i middelalderen. #, 1856.
  • Lexow, Jan Hendrich: Utstein kloster i middelalderen. I: Årbok. Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring. Nr. 141, 1987
  • Lexow, Jan Hendrich: Utstein kloster etter reformasjonen. I: Stavanger museums årbok, 1961
  • Lexow, Jan Hendrich: Utstein kloster. Fører. Stiftelsen Utstein kloster, 2. utg. 1995
  • Schanche, Eilert: Utstein kloster. Livet på den gamle slektsgården. #, 1973.
  • Sunnanå, Vilhelm: Utstein kloster. I: Frå bygd og by i Rogaland, 1960.
  • Sunnanå, Vilhelm: Utstein kloster. I: Stavanger Turistforenings årbok, 1965.