Våg å trekke konklusjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 4. jul. 2016 kl. 15:00 av Marianne Wiig (samtale | bidrag) (Marianne Wiig flyttet siden Hjelp:Våg å trekke konklusjoner til Våg å trekke konklusjoner: metodisk)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk

Våg å trekke konklusjoner er en oppfordring til alle som jobber med lokalhistorie. Svært mye av det som skrives av lokalhistorie er en gjengivelse av fakta, mens det ofte mangler både teorier og konklusjoner.

Hva er det som mangler?

Forskningsrådet evaluerte i 2008 norsk historiefaglig forskning, og tok da også for seg lokal- og regionalhistorie. En viktig observasjon som ble gjort er at lokal- og regionalhistorien har stort behov for vitenskapelig utvikling – det er solid empirisk eller faktamessig forskning, men metodisk-teoretisk ser den ut til å være underutviklet.

Sagt på en enklere måte betyr dette at lokalhistorikere er flinke til å samle inn fakta og å publisere disse, men mange stopper der. Man utvikler ikke teorier ut fra de kjente fakta, stiller ikke spørsmål til opplysningene. Det å samle inn fakta kan være en stor jobb, og har stor verdi. Men stopper man der har man ikke utnyttet potensialet i materialet som er samlet inn. Man finner svaret på det spørsmålet man opprinnelig har stilt seg, for eksempel «hvilke bedrifter fantes i kommunen i mellomkrigstida», men ut fra de opplysningene man da får fram er det mulig å stille nye spørsmål, sette opp teorier og trekke konklusjoner. Dette betyr at mange lokalhistoriske artikler ikke har nådd sitt fulle potensial.

Hvordan gjør man det?

I historieskrivningen har man fra starten av vært villig til å trekke konklusjoner ut fra de data man samler inn. I begynnelsen var metodene nokså uraffinerte. Den eldste historieskrivningen ble i veldig sterk grad preget av historikerens ståsted, og behandlingen av data kunne være nokså lemfeldig. Man visste hvilket svar man ønsket, og tilpasset dataene man presenterte til det.

Etter hvert begynte historiefaget å utvikle seg til en vitenskap. Den vitenskapelige metode baserer seg i enkle trekk på at man har en hypotese, samler inn data og presenterer en teori. Denne teorien kan i noen tilfeller bevises, mens den i andre tilfeller bare kan presenteres som en sannsynlig forklaring – og man må selvsagt også være inneforstått med at granskningen kan vise at hypotesen er gal, slik at teorien må forkastes eller tilpasses. I naturvitenskapen, der denne metoden først ble utviklet, får man ofte entydige svar og man kan bevise eller motbevise hypoteser ved hjelp av forsøk. I de humanistiske vitenskapene er det ikke fullt så enkelt, man kan i liten grad bruke eksperimenter. Hvert fag har dermed gjennom tiden utviklet en egen metode.

Historisk metode

Historisk metode er gjengitt i mer detalj i andre artikler på lokalhistoriewiki.no, men kort fortalt er et hovedpoeng i den kritisk behandling av kilder. Når man ikke kan sette opp eksperimenter er man helt avhengig av at kildene behandles kritisk, slik at man er sikker på å få fram så nøyaktige data som mulig.

Å formulere hypoteser

En hypotese trekkes ikke ut av løse luften. Den kommer som et resultat av refleksjon over det vi kjenner til. Dette er det samme i alle vitenskaper – en naturvitenskapsmann observerer at ting faller til jorden, og funderer på om det finnes en spesiell kraft som gjør dette. Likeledes vil en historiker se mønstre i kildene, og formulere en hypotese om hva det er som skjer.

Hypoteser bør ikke være for detaljerte. De skal være redskaper for å finne svar, ikke selve svaret, og det er derfor viktig at de ikke begrenser forskningen eller binder opp historikeren til én løsning.

Man starter gjerne med et spørsmål. I dataen finner man noen mønstre som det kan være interessant å kikke nærmere på. For eksempel kan en historiker som setter opp oversikter over befolkningen i et gitt område legge merke til en tydelig nedgang i en spesiell periode, mens det ellers er langt mer stabilt. Hvis en innledende granskning, for eksempel en gjennomgang av kirkebøker, viser at årsaken er omfattende utflytting er det interessant å finne ut hvorfor dette skjer. Da får man mer enn et tilfeldig sett med data, man får kunnskap om hva som har formet samfunnet.

Ved hjelp av grunnleggende historiekunnskap kan man så formulere en hypotese. Denne må svare til perioden man gransker. Stor utflytting i nyere tid er ofte knytta til nedlegging av industri, mens for tidligere tider er det mer naturlig å tenke på vansker i landbruk eller fiskeri, eller på krigshandlinger. Avhengig av hvor man befinner seg i landet og hvilken periode det er snakk om velger man den mest sannsynlige løsningen, eller man kan ta for seg flere muligheter på en gang. Tilbake til eksempelet: Det dreier seg om ei innlandsbygd på 1800-tallet, og det er nærliggende å tenke på uår i landbruket. Dermed kan man formulere en hypotese: «Den store nedgangen i folketall skyldes uår som gjorde deler av befolkningen ute av stand til å livnære seg.».

Granskning av hypotesen

Nå følger en mer dyptgående granskning. Kildene kontrolleres igjen. Punkt en er å sjekke om nedgangen i folketall var så dramatisk som den virker. Dreier det seg om mange familier/husholdninger, eller er det et par store familier som flyttet ut fra ei lita bygd slik at prosenttallet blir høyt mens endringen egentlig er nokså udramatisk.

Når man har slått fast at det er en verdi i å granske videre må man ofte se til historiefagets under- og hjelpedisipliner. Når det er snakk om uår er det viktig å ta for seg klimadata. Det kan også ha vært arkeologiske utgravninger i området. Man kan også finne mye i kilder som i utgangspunktet ikke virket interessante. Igjen til eksempelet: Man kan finne klimadata som viser ugunstige forhold i perioden, og man kan finne historier om uår som kan passe med tiden. Slike historier har ofte blitt fortalt gjennom generasjoner, og kan være vanskelige å knytte til et spesielt år, men satt i sammenheng med andre data kan de kaste lys over temaet. I denne fasen er det viktig å være åpen for alle forklaringer; kanskje kommer man over noe som viser seg å være tilfeldig, og svaret ligger et annet sted.

Teorien

Teorien er svaret man kommer opp med. Eksempelet igjen: Man finner at det har vært uår i området, og ser at utflyttingen passer inn med uår i landbruket. Man ser også at det er bruk med dårlige vekstvilkår – for eksempel i dalens skyggeside og med dårlig jord – som særlig ble forlatt. Man kan nå formulere en teori om hvorfor det var en nedgang i folketallet, og sannsynliggjøre denne teorien med de data man har funnet. Under granskningen har man kanskje også funnet andre faktorer som spilte inn. Folk gikk ikke fra gård og grunn uten videre, men hvis man i vårt eksempel også har funnet igjen navn i lister over utvandrere som reiste til Amerika har man fått inn et element til. Hypotesen var at utflyttingen skyldtes uår i landbruket, men teorien man til slutt presenterer blir litt mer omfattende: «Den store nedgangen i landbruket skyldtes uår i en periode hvor det var mulighet for å emigrere til Amerika hvor man kunne finne bedre forhold».

Data om fortida eller historie

Å samle inn data om fortida er viktig. Det er et helt nødvendig element i historieforskningen. Men selv om det kan fortelle oss noe vi ikke visste, forteller det oss lite om hvorfor ting skjedde. Det er dette som er historiefagets kjerne – ikke hva som skjedde, men hvorfor. Ved å kaste seg ut i å stille spørsmål rundt dataene som samles inn trenger vi inn i det virkelige historiefaget. Der finner vi ikke bare detaljene, ei heller bare forklaringen på hvorfor ting skjedde. Vi finner en dypere forståelse for fortida, og gjennom den en dypere forståelse av hvorfor samfunnet er formet slik det er i dag. Dette gjelder like mye på lokalt nivå som nasjonalt.

Kilder og litteratur

  • Stråth, Bo, Thomas Lindkvist, Dorte Gert Simonsen, Nils Erik Villstrand & Anette Warring: Evaluering av norsk historiefaglig forskning. Bortenfor nasjonen i tid og rom: fortidens makt og fremtidens muligheter i norsk historieforskning, Norges forskningsråd, Oslo 2008.