Valdresbanen

Valdresbanen var ei jernbanelinje som gikk fra EinaVestre Toten til Fagernes i Nord-Aurdal. Den ble åpnet som privat jernbane fra Eina til Dokka i 1902, og ble så videreført til Fagernes og gitt navnet Valdresbanen i 1906. Banen var 109 km lang.

Kong Haakon VII på Eina stasjon under åpninga av Valdresbanen i 1906.
Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket
Valdresbanen grenet av fra Gjøvikbanen på Eina stasjon.

Tidlig historie

Jernbane til Land og Valdres var blitt drøftet i 1875, uten at det kom til konkrete resultater. I 1886 mente Samferdselsdepartementet at dette var et særs viktig tiltak, uten at det ble noe mer. Det var planer om en sammenbindingsbane mellom Østlandet og Vestlandet, og Valdresbanen ble sett som en del av dette prosjektet. Etter mye uenighet om linjevalg, endte det med at Hallingdal ble valgt. Muligheten for at staten ville bygge jernbane til Land og Valdres var nå liten.

 
Skysstasjon Valdres. "Frydenlund Hotel ligger lige ved fremtidig Jernbanestation".
Foto: Oppslag

Bygdefolket måtte derfor ta saken i egne hender. Lokale jernbanemøter ble avholdt i 1894 og 1896 med stortingsrepresentant O.K. Ødegård fra Valdres i spissen. Her ble det lansert planer om en bredsporet tertiærbane fra Odnes til Leira eller Fagernes i Valdres. Dette var et anlegg så enkelt og spartansk som mulig, med krappe kurver og bratte stigninger. Fordelen var at statsbanenes lokomotiv- og vognmateriell kunne benyttes, med tanke på sammenslutning til andre planlagte statsbaner – Kristiania til Gjøvik, med sidelinje til Røykenvik ved Randsfjorden. Privatbaner på den tida ble gjerne bygd smalsporet, som var billigere.

Forundersøkelser

En forundersøkelse for strekningen Odnes-Valdres ble gjennomført med statlig tilskudd i 1894. To alternativer på henholdsvis 2,18 mill. kr og 1,98 mill.kr. ble utarbeidet. Da var alt iberegnet; lokomotiv, vogner, stasjonsbygninger og alt annet som trengtes. Statens ingeniører utførte en foreløpig beregning av trafikkpotensialet og kom fram til at prosjektet ville gå i balanse. Den lokale jernbanekomité var langt mer optimistisk; de så for seg både økt turisme og at prisen på varer kunne økes.

Konkurrerende alternativ

Det dukket også opp et konkurrerende linjealternativ til Valdres – gjennom Ådalen med utgangspunkt i Drammen. Linja over Odnes ble foretrukket da den gikk midt i fylket og ville kunne tjene en større befolkning. Da Kristiania by la en betydelig sum i dette alternativet, var saken avgjort. Stortinget behandlet saken i 1899, og samme år ble konsesjon gitt på byggingen av et privat baneanlegg fra Eina stasjon på Kristiania-Gjøvikbanen (Nordbanen) til Fagernes i Valdres. Staten bidro med over halvparten av anleggssummen. Staten ga anbud på anlegget, i tillegg kom et privat anbud fra ingeniør S. Sørensen, som var en erfaren jernbanebygger. Dette var vel én million koner billigere og ble valgt. Med et tillegg for å gjøre banen mindre bratt og svingete, ble kontrakten sluttet 19. februar 1900. Anleggsperioden ble beregnet til fire år: Strekningen Eina - Dokka Bro skulle stå ferdig til drift senest 1. oktober 1902, til Fagernes 1. juli 1904. Banen var i alt 113 km lang, sidespor iberegnet. Etter hvert som banestrekningene ble ferdige, skulle Sørensen drifte disse midlertidig for egen kostnad og inntekt.

 
Aurdal station
Foto: Ukjent fotograf/postkort

Bedre enn forventet

Høsten 1902 var man klar for midlertidig drift mellom Eina og Dokka. Offisiell åpning ble foretatt 23. november, driften startet 28. november. Første driftsåret gikk over all forventning, anførte revisor i regnskapsoppgjøret. Arbeidet fra Dokka gikk videre i godt tempo, med 800 mann i sving. Mot Tonsåsen, banens høyeste punkt 683 m.o.h., var terrenget bratt og vanskelig. Hit kom man høsten 1903 og hadde da 30 km igjen til endepunktet Fagernes.

Det oppsto problemer med økonomien og avisene antydet misligheter fra Sørensen og anleggsstyrets side. Sørensen trakk seg tilbake fra driften og døde i februar 1904. Nærmere undersøkelser frikjente Sørensen og anleggsstyret. Det var økte utgifter til materialer og lønninger samt statens økte krav til banens konstruksjon, som var årsaken til problemene. På vårparten 1904 ble arbeidet satt i gang igjen ved nye bevilgninger fra Stortinget. 29. september 1906 ble banen åpnet på Fagernes av kong Haakon 7. Distriktet hadde da fått en usedvanlig billig og bra bane. Valdresbanen ble nesten like bra som et statsbaneanlegg og mye bedre enn andre privatbaner som var bygd fram til da.

 
Avsporing Noraker Valdres 1967.
Foto: Ukjent fotograf og kildekilde

Konsekvenser for bygdene

I agitasjonen for jernbane til Valdres hadde man sett for seg ulike næringer som ville ha stor nytte av prosjektet. Først og fremst skogbruket, hvor transporten var tidkrevende med mye svinn i fløtingen. Skiferindustrien var sterk og ville vokse med enklere transport til markedene. Fedriftene, hvor hester og storfe til nå hadde gått på egne bein til markedet, ville effektiviseres betraktelig. I jordbruket så man det største potensialet med jernbanen. Det ville bli mer lønnsom drift ved billigere kunstgjødsel, melkeproduksjonen ville øke og produktene avsettes i de voksende byene og tettstedene. Melkeleveranser hadde vist seg særlig lønnsomt andre steder, og bøndene var raskt frampå med å ønske seg kjølerom ved stoppestedene. Det ble imøtekommet og leveransene ble etter hvert store, med egne melketog til kondenseringsfabrikken på Kapp. Jernbanestasjonene fikk derved kanalisert mye trafikk til seg. Turismen ble også vektlagt med god adkomst til hoteller og pensjonater. Påsketrafikken med skiturister ble særlig populære og huskes av mange.

Sterke lokale interesser

 
Billett fra Fluberg på Valdresbanen.
Foto: Ukjent/Norsk Jernbanemuseum

Stoppestedene langs linja ble i stor grad bestemt av lokale interesser. Ved utgangspunktet Eina på Nordbanen måtte man innrette seg mest mulig praktisk da det allerede var anlagt stasjonsbygning på stedet. Lokale bønder, næringsdrivende og herredstyrer hadde sitt syn på saken. Jernbaneingeniørene hadde også sitt å si. De hadde innvendinger mot to stoppesteder med 2.5 km avstand (Hov og Fall), men ble avvist av herredstyret som så næringspotensialet i plasseringen.

På Dokka bestemte ingeniørene plasseringen av stasjonen da det var krav om stort areal med rett linje. Som midlertidig endestasjon la man også verkstedet og vedlikeholdet her, egentlig tenkt til endestasjonene Eina eller Fagernes. Man så det praktiske i å ha verkstedet midt på banestrekningen, i 1909 ble også hovedadministrasjonen for banen plassert på Dokka. De nye lønnsarbeiderne bidro til at Dokka vokste til et tettsted med allsidig næringsvirksomhet. Det var 15 personer som bodde der i 1900. Ti år senere 133 personer, i 1920 var det 296 personer og i 1930 hadde stedet 423 innbyggere.

På Fagernes var det omkring 1900 to hoteller, skysstasjon og en kjøpmann. I 1907 skrev avisa Samhold: «…Og siden banen aabnedes derop, har stedet skut en vekst, særlig paa forretningslivets omraade, som er enestaaende…». I 1910 var det over 200 innbyggere på Fagernes.

Valdresbanen gikk med driftsoverskudd i mange år. Banen var i privat drift fram til 1937 da Norges statsbaner overtok og drev den som sidebane til Gjøvikbanen. Etter hvert sank passasjertallet, både på grunn av økende privatbilisme og utbygging av bussrutene – spesielt sistnevnte. Det siste persontoget gikk 31. desember 1988. Godstrafikken, vesentlig tømmertransport, fortsatte til mars 1999 mellom Dokka og Eina. Strekningen fra Fagernes til Leira ble revet opp allerede i 1991, mens skinnene fra Leira til Bjørgo ble fjernet i 2003.

I dag er mange av stasjonsbygningene revet og sporet delvis fjernet. Foreningen Nye Valdresbanen ble etablert etter nedleggelsen, den jobber for å bevare det som er igjen av banen sammen med A/S Valdresbanen, et foretak som har drevet utleie av dressiner og kjørte turisttog på banen. Fordi banen forfalt måtte man i 2009 slutte å kjøre turisttog.

Kilder


  Denne artikkelen inngår i prosjektet Samkult.
Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen.
Flere artikler finnes via denne alfabetiske oversikten.