Valstadbraaten Reconvalescenthjem (Skedsmo)

Valstadbråten rekonvalesenthjem ved Nordbyyveien.

Foto: Ukjent/Digitalt Museum

Valstadbraaten Reconvalescenthjem ble opprettet i 1904 og nedlagt i 1951. En gruppe bedrestilte kvinner fra hovedstaden opprettet rekonvalesenthjemmet. Se billedteksten! Denne såkalte «Damekomiteen» kjøpte Valstadbråten, bnr. 71/gnr. 4 i Skedsmo, og hjemmet ble innviet 3. juli 1904. Protokollen viser at flere prominente gjester fra hovedstaden var til stede på innvielsesfesten: ”Den 3die Juli afholdtes en Indvielsesfest hvortil var indbudt Medicinialdirektøren, Stadsfysikus og en del af Byens Læger.” (Sitert etter Aastebøll.)

I statuttene het det: ”Rekonvalescenthjemmet er for kortere eller længere Tid at optage ubemidlede Damer, der enten paa Grund af Sygdom eller overanstrængende Arbeide trenger Hvile og Pleie. For Opholdet erlægges som regel nogen Godtgjørelse.» (Sitert etter Aastebøll.) En skulle tro at hjemmet var opprettet for ubemidlede kvinner, men den siste setningen viser at rekonvalesentene måtte betale for seg. Det betyr at kvinner fra arbeiderklassen ble utelatt, og at det var kvinner fra «den dannede klasse» som fikk opphold.

Rekonvalesenthjemmet hadde plass til 12 kvinner, og det var institusjonens styre som avgjorde hvem som skulle få plass. De fleste var fra hovedstaden, og de var ofte bekjente av styremedlemmene. Oppholdet kunne vare fra noen uker til flere måneder. Uttalelser fra pensjonærene forteller at hjemmet fungerte godt, og pensjonærene var fornøyd med oppholdet. Ventelista var vanligvis lang.

Valstadbraaten Reconvalecenthjem ble opprettet i 1904 og lagt ned i 1951.

Foto: Ukjent.

Folketelling 1910 for Skedsmo kommune viser at rekonvalesenthjemmet ble drevet av tre kvinner. Det var bestyrerinne Ragna Dons (født 1880), kokkepike Helga Marie Svendsen (født 1881) og stuepike Elisabeth Johanson (født 1894), men periodevis var flere ansatt. Hjemmet hadde på dette tidspunktet åtte pensjonærer, to enker og seks ugifte. Tre oppgav ikke yrke, tre jobbet som telefondamer, en var kontordame og en var syerske. Det ble også gitt plass til overanstrengte og trette husmødre. I tillegg bodde forpakterfamilien på fem i huset.

Inntektene fra gjestene dekket langt fra driftsutgiftene. Leia kunne ikke settes for høyt fordi dette var damer med lav inntekt. Derfor søkte styret om midler fra banker, privatpersoner og fra brennevinssamlagene. I tillegg ble det arrangert ulike tilstelninger som konserter, tefester, utlodninger o.a. På denne måten gikk hjemmet med et lite overskudd, og det ble overført til neste års drift.

Krigsårene ble vanskelige for hjemmet. Det hadde få gjester, og for å bedre økonomien ble det leid ut rom til ansatte ved Kjeller flyplass. Døgnprisen for gjestene ble økt, de ansattes lønn ble redusert med 20 % og bidragene fra ulike bedrifter økte. Etter bombeangrepet på Kjeller flyplass i 1944 ble det vedtatt å stenge hjemmet, men i stedet rekvirerte Skedsmo kommune Valstadbråten til barnehjem. I 1945 kom rekonvalesenthjemmet i gang igjen, men i 1951 var driften slutt, og det ble leid bort til Oslo og Aker Sanitetsforening.

Kilder og litteratur

• Ragna Dons i folketelling 1910 for Skedsmo herred fra Digitalarkivet.
• Valstadbraaten i folketelling 1910 for Skedsmo herred fra Digitalarkivet.
• Haavelmo, Halvor: Skedsmo. Bygdens historie. Bind III. Oslo 1950-1952. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Aastebøll, Ingunn: «Valstadbraaten Reconvalescenthjem. Glemt kvinnehistorie i Skedsmo». I Romerike historielags årbok 1995, s. 160-166.