Veier i Lillestrøm

Måsaveien eller Storgata var ikke alltid like framkommelig. Fotografi fra vårløsningen i 1895.

Den første farbare veien til Lillestrøm ble bygd i 1877. Før denne tid hadde Lillestrøm bare jernbane- og dampskipsforbindelse. Den eneste veiforbindelsen med omlandet var gangstier. Den tunge transporten fra nabobygdene til Lillestrøm som ikke gikk med jernbanen, foregikk på isen og snøen på vinterstid. Den nye veien gikk over Måsan til Lillestrøm stasjon, og derfra fortsatte den i bru over Nitelva til Rælingen. Veien ble kalt Måsaveien lokalt fordi den gikk over Måsan. Senere fikk veien navnet Storgata. Med denne veien fikk Lillestrøm forbindelse til Fetveien og dermed til store deler av Nedre Romerike. Fra Rælingen gikk ikke veien videre, og man måtte gå lange omveier for å komme til Sagdalen og Strømmen. Derfor valgte folk ofte å gå langs jernbanelinja til disse stedene. I 1911 ble det bygd bru fra Sagdalen til Lillestrøm.

Krav om veiforbindelse

Selv om folk valgte å gå langs jernbanelinja, grep ikke jernbanestyret inn de første årene nettopp fordi det ikke fantes vei til stedet. Da problemene med folk og varetransport langs linja økte, krevde jernbanestyret vei. Togene ble hindret, og dessuten var det ikke ufarlig å gå her.

Handelsmennene oppfordret herredsstyret til å knytte Lillestrøm til Fetveien fordi de ønsket å utvide handelen til omlandet. Bønder i Skedsmo ønsket vei fordi de ville handle ferdigvarer i butikkene i Lillestrøm. Stedets innbyggere påpekte problemene med å komme fram til Skedsmo kirke både med de som skulle gravlegges og til andre kirkelige handlinger.

Lillestrøms innbyggere sendte allerede i 1862 søknad til Skedsmo herredsstyre om veiforbindelse over Måsan, og Amtmannen støtte søknaden. Veikravet møtte liten forståelse i herredsstyret der de fleste representantene var bønder fra Skedsmo-bygda. Lillestrøm hadde ingen representanter i herredsstyret. Søknaden ble avvist med at andre veier i kommunen var viktigere. Amtmannens krav om at det skulle bygges vei til Skedsmo kirke over Brøter til Lillestrøm, fikk svaret «at Kommunen for Tiden ikke seer sig i stand til at foretage noget derved, da der allerede er besluttet og utarbeidet saa mange Veier og bygget flere Broer.»

Vedlikehold

Siden Skedsmo kommune ikke hadde et ordnet veivesen de første årene, ble ikke veiene tilstrekkelig vedlikeholdt. Det var bøndene som hadde faste pliktdager for å vedlikeholde veiene, og når større vedlikeholdsarbeid skulle utføres, ble andre skattebetalere utkommandert. Lillestrøm-folk slapp unna veiarbeidet siden bøndene også vedlikeholdt Moseveien fram til Lillestrøm stasjon.

Ny Nitelv bru med den gamle midlertidig i bruk som gangbru 1970.

Litteratur

• Hals, Harald: Lillestrøms historie. Bind I. Lillestrøm 1978.
• Stefferud, Alf og Steinar Bunæs: Strømmen I. Historier om stedet og folket. Utgitt av Sagelvas Venner og Strømmen Vel. Strømmen 2009.