Victoria Bachke

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Victoria Bachke.
Foto: Ivan Benkow/Ringve museum.

Victoria Bachke (født 7. juli 1897 i Moskva, død 19. november 1963 i Trondheim), født Victoria Rostin, grunnla Ringve Musikkmuseum sammen med ektemannen, konsul Christian Anker Bachke (1873-1946), og var museets første direktør.

Tidlig liv

Victoria Rostin ble født i Moskva, og var datter av Sonja (Sophie) Heineman Semjonova (død 1914) og overingeniør ved de russiske statsjernbanene Mikhail Rostin (1854–1926). Mora var sannsynligvis av jødisk opphav,[1] mens faren var av fransk slekt. Han hadde tatt utdannelsen sin i Frankrike, og Victoria og de åtte søsknene hennes vokste opp tospråklige med fransk som hjemmespråk. Familien tilhørte overklassa i det russiske samfunnet, de hadde en datsja (sommersted) sør for Moskva, der nærmeste nabo var tsar Nikolai II. Alle barna lærte å synge eller spille instrumenter, og tre av søstrene til Victoria ble profesjonelle musikere: Elisabeth ble cellist, Serafima ble harpist, og Valentine ble operasanger.

I mars 1914 reiste Valentine og Victoria Rostin fra Russland. De reiste først til Frankrike, siden skilte de lag: Victoria reiste til Sveits på sanatorium, mens Valentine dro til Italia for å videreutdanne seg ved konservatoriet i Milano. Kort tid etter brøt første verdenskrig ut, og så vel kontakt med foreldrene som pengeforsendelser hjemmefra opphørte. Søstrene Rostin reiste sammen til Danmark, der Valentine knyttet kontakt med en impresario som gav henne oppdrag i hele Skandinavia.[2]

Til Trondheim

Victoria og ektemannen i 1920.
Foto: Ringve museum.

Victoria var med storesøster Valentine til Trondheim i 1917, da Valentine på kort varsel sa ja til å synge hovedrollen i «La Traviata» av Giuseppe Verdi ved Trondhjems Teater. Valentine ble kort tid etter gift med kapellmester Morten Svendsen, mens Victoria etter hvert ble kjent med Christian Anker Bachke (1873-1946), eieren av Ringve gård på Lade, som hun giftet seg med i 1920. Ekteskapet var barnløst, men Victoria og Christian hadde et aktivt sosialt liv og reiste mye. Victoria fortalte om Christian at:

Han hadde tre store kjærligheter. Dere tror kanskje den første var meg. Å nei, det var nok Tordenskiold og historien. Andre store kjærlighet, heller ikke meg. Det var musikken. Tredje store kjærlighet, det var meg ja.[3]

Christians første og andre «store kjærlighet» ble også viktige for Victoria. Ekteparet delte interessen for garden Ringves historie, og kanskje mest av alt for familien Wessel og sjøhelten Peter Wessel Tordenskiold. Ikke minst var de begge lidenskapelige musikkelskere, og de begynte så smått å arbeide seg opp det som skulle bli Norges største samling av historiske musikkinstrumenter.

Ekteparet brukte som oftest Ringve som sommerbolig, slik også tidligere eiere hadde gjort, mens de bodde inne i Trondheim by i vinterhalvåret. Flere vintre tilbrakte de også på den franske Rivieraen. Sjøl om Victoria og ektemannen aldri fikk barn, viste hun god omsorg for nevøen Harald Svendsen, sønn av søstera Valentine. Han kom og bodde hos Victoria i over et halvt år i 1938, og fortalte blant annet om hvordan hun tok ham i forsvar da han ble mobbet på skolen:

Jeg begynte på Ila-skolen, men ble mobbet fra første stund. Jeg sprang gråtende hjem og klaget min nød til tante Victoria. Hun ble rasende, og oppsøkte lærer Skjærve straks, dermed fikk hun slutt på mobbingen. Jeg ble mobbet fordi jeg ikke kunne snakke norsk. Fem hundre barn slo ring rundt meg og ropte «kjøttkak» og «takk for maten», som var de ordene jeg hadde lært meg.[4]

Andre verdenskrig

Under andre verdenskrig skal Wehrmacht ha ønsket å jevne Ringve med jorda, og til og med høvle av Ringvehøyden for å gi trafikken til og fra Lade flyplass bedre forhold. Da inviterte ekteparet Bachke general Kitzinger og resten av ledelsen i Luftwaffe til Ringve. Ringve ble ikke revet, men til gjengjeld begynte det å gå rykter om at Victoria og Christian var nazister. Jan Voigt antyder at dette var avgjørende for at de valgte å testamentere eiendommen med alt innbo og løsøre til det norske folket, som museum. Testamentet ble offentliggjort i 1943, og det første styret i Ringve Museum ble konstituert året etter.[5]

Museumsdirektør

Fra tunet på Ringve. Til venstre ligger hovedbygningen, der Victoria åpnet den musikkhistoriske utstillinga i 1952. I midten ligger direktørboligen, som hun fikk bygd til seg rundt 1950. Til høyre Wesselbygningen, som ble oppført av familien Wessel i første halvdel av 1700-tallet.
Foto: Halvor Vreim/Riksantikvaren.

Ektemannen Christian døde i 1946, og Victoria satte i gang arbeidet med å etablere museet. Peter Andreas Kjeldsberg, senere direktør ved museet, beskriver Victoria Bachke som «den typisk entusiastiske privatsamler som drev sitt arbeid etter eget hode, ofte med utradisjonelle metoder og til tross for mange og sterke motforestillinger i omgivelsene». Hun hadde et stort nettverk med mange kontakter over hele Europa, som hjalp henne med å samle inn interessante musikkinstrumenter, og hun reiste årlig ut for å samle instrumenter til museet. Victoria viste seg å være svært overbevisende når det gjaldt å folk til å overlate instrumentene sine til henne, noen ganger kunne hun spille på sjarm, andre ganger kunne hun true. Musikeren og komponisten Per Hjort Albertsen ble ikke offer for noen av delene, men lot seg likevel rive med av Victorias entusiasme. Han fikk æren av å gi museet sitt første instrument, og fortalte om det slik:

Det er morsomt å tenke på at da idéen om Musikkhistorisk Museum på Ringve tok fast form hos Victoria, fant hun frem til vår lille leilighet med sin uforlignelige teft, og innviet oss i sine store planer. Vi ble oppglødd, og resultatet: Valdresleiken ble hennes første bytte. Jeg følte meg beæret over at dette ble museets nummer 1, og tok ned to salmodikon og forærte museet i samme slengen. Jeg skulle til å røpe at jeg hadde Telemarksfele også, ... da et megetsigende blikk fra min kone stoppet meg: ‘Dette er nok i denne omgang.’[6]

Den 11. oktober 1952 åpnet Musikkhistorisk museum i den gamle hovedbygningen på Ringve, med Victoria Bachke som direktør. Hjort Albertsen var tilstede, og senere direktør Jan Voigt opptrådte som danser under åpningen. Victoria og Christian hadde opprinnelig planer om flere museer på garden: Tordenskioldmuseet hadde åpnet alt i 1950, og de ønsket også ei utstilling om gardens og områdets historie, men i løpet av tida som direktør var det musikkmuseet Victoria viet mest energi til. Likevel ga hun også ut boka Tordenskioldiana i 1958, som er ei oversikt over gjenstander tilknyttet sjøhelten.

De siste åra

Victoria Bachke ligger gravlagt på Ringve.
Foto: Aslak Kittelsen (2021).

Den første utvidelsen av museet kom allerede i 1961, da hun ønsket å ominnrede fjøset til konsertsal. De siste firbeinte beboerne på garden flyttet nå ut, og første steg var å rengjøre fjøset. Victoria ringte brannsjefen i Trondheim etter hjelp:

- Kjære, søte, snille monsieur brannsjef, De må komme til Ringve og hjelpe meg straks.
Brannsjefen: - Brenner det på Ringve?
Victoria: - Nei da, De må komme og spyle mitt fjøs.
Brannsjefen: - Da har De nok ringt feil, fru Bachke. Det er renholdsverket De skal ha.
Victoria: - Langtifra. Det er Dem jeg skal ha, Deres brannmenn og sterke sprøyter.[7]

Brannsjefen ga etter for Victorias ønske, og brannvesenet stilte mannsterkt og spylte fjøset rent. Ringves konsertsal stod klar til museets tiårsjubileum året etter. Samme året ble hun hedret med Kongens fortjenstmedalje i gull.

Victoria giftet seg på nytt i 1959 med fylkesmann Ivar Skjånes (1888-1975). I løpet av de siste åra var hun mer plaget av sjukdom, og i 1963 fikk hun ansatt Jan Voigt som sin høyre hånd.

Victoria Bachke døde 19. november 1963. Hun ligger begravet på Ringve.

Fotnoter

  1. Voigt, side 35.
  2. Voigt, side 20-21.
  3. Voigt, side 27.
  4. Voigt, side 37-38.
  5. Voigt, side 43-44.
  6. Voigt, side 58-59.
  7. Voigt, side 99.

Publikasjon

Litteratur