Vingulmork

Vingulmork er et tidligere landskap omkring begge sider av Oslofjorden. Området regnes for å ha omfattet dagens Østfold, Follo, Oslo, Asker, Bærum, Røyken og Hurum.

Landskapet

Navnet et trolig et svært gammelt landskapsnavn. -mork går igjen i flere eldgamle navn på bygdelag og større områder lengst øst på Østlandet, og med tilstøtende svenske områder har de samlet blitt kalt Marker. Forleddet, det norrøne vingull betyr dels hestepenis, og henspiller på noe langt og krokete, som i bygdenavnet Vingelen i Østerdalen. En teori går på at navnet kommer av innsjøsystemet i nedre del av Glomma, en annen at det er et eldre navn på den krokete, indre delen av Oslofjorden.

Navnet og beskrivelsene av området er for en stor del hentet fra den første og til dels mytiske delen av Snorres Heimskringla. Den er nedskrevet i første halvdel av 1200-tallet, men foregir å beskrive forholdene 350-450 år tidligere. Det meste av persongalleriet i fortellingen anbefales vi å se bort fra, men de politiske forholdene kan kontrolleres opp mot opplysninger om senere administrative forhold i skriftlige kilder, stedsnavn og det arkeologiske materialet.

Middelalderhistorikeren Asgaut Steinnes har på grunnlag av sagamaterialet og en analyse av gårdsnavnet Huseby ment å kunne rekonstruere et småkongerike kalt Vingulmork i Merovingertiden og første del av Vikingtiden som strakte seg rundt Oslofjorden fra Svinesund til Drammensfjorden. Steinnes lokaliserte sentrum for riket ved Glommas nedre løp, med kongsgård på Alvum i Tune. Etter Steinnes' teori fikk Husebygårdene navn som kongsgårder, administrative knutepunkt, og var spesielt vanlige i Østfold og bygdene nordenfor på østsiden av Oslofjorden. Spesielt Huseby-gårdene på Nedre Romerike så han som ledd i forsvaret mot Vingulmork. Steinnes teori har fått stor innflytelse, men finner i liten grad støtte i senere eiendomsforhold. Husebygårdene på Nedre Romerike mangler også den strategiske beliggenheten som Steinnes tillegger dem. I den grad Husebygårdene var kongsgårder, har senere historikere knyttet dem til dansk ekspansjon på 7-800-tallet eller norske rikssamlingskongers behov for å kontrollere og forsvare nyerobret land på østsiden av Oslofjorden.

Fylket

I et islandsk håndskrift fra begynnelsen av 1300-tallet nevnes Vingulmork blant fem andre fylker i Øst-Norge, Hreina-fylki (et annet sted kalt Ranrijke), Vestfolld, Rauma-riki, Rhinga-riki, Heinmork og Guðbranzdalir. Slike fylkeslister finnes det flere av. I et tillegg til Peder Claussøn Friis' norgesbeskrivelse fra begynnelsen av 1600-tallet finnes en sammenfallende fylkesliste som angivelig skriver seg tilbake til 1100-tallet. Grenser mellom dem oppgis ikke, men vi sitter igjen med tre fylker rundt Oslofjorden i høymiddelalderen, Renafylke, Vingulmork og Vestfold. Borgartings eldre kristenrett fra siste halvdel av 1100-tallet eller første halvdel av 1200-tallet er bevart i håndskrift fra omkring 1300, men inkluderer øyensynlig en del enda eldre lovstoff. Der framkommer det en videre inndeling i halvfylker i og med at det oppgis seks fylkeskirker i de tre fylkene i lovområdet, Konghelle og Svarteborg i Båhuslen, Tune, Aker, Sem og Hedrum. Disse regnes for å sammenfalle med syssel-inndelingen på 1200-tallet, der fylket Vestfold i vest blir regnet for å ha vært inndelt i Skienssysla og Tunsberg sysle, mens Renafylke i sørøst var inndelt i Elvesyssel og Ranrike og det mellomliggende området, Oslosysle og Borgarsysle regnes som fylkeslistenes Vingulmork. Betegnelsen Vingulmork var trolig på vei ut av bruk allerede når det dukker opp i sagalitteraturen og fylkeslistene, og finnes ikke det bevarte brevmaterialet.

Vanligvis regnes Oslosysle for å ha inkludert Sande og de andre bygdene rundt Drammensfjorden. Et par sagastubber fra 1300-tallet, inkludert en om St. Hallvard, plasserer imidlertid begge Lierbygda i Vestfold, og det har derfor ikke vært vanlig å regne Vingulmork for å ha strukket seg like langt vestover som det senere Oslosysle. I sør regnes grensa hovedsakelig for å ha fulgt dagens riksgrense ved Svinesund, selv om Enningdalen i kirkelig sammenheng tilhørte Ranrike i høymiddelalderen. Om vi skal følge Snorres sagnaktige beretning, lå grensa lenger nordvest, ved Glomma.

En alternativ teori er at Vingulmork kun utgjorde halvfylket med fylkeskirke på Tune, med andre ord var avgrenset til det senere Borgarsysle. I Peder Claussøn Friis' norgesbeskrivelse regnes de to områdene som sammenfallende, der Vingulmorks nordvestre grense ble sagt å være Loandertunga, en feilskrift for den ellers ukjente betegnelsen Iolondartunga på nordspissen av Iolond (Jeløya), nær Borgarsysles nordvestre grense på Kambo.

Litteratur

  • Pedersen, Ellen Anne og Per G. Norseng, Østfolds historie, bd 1, 2003, s. 399ff