Vingulmork

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 30. jan. 2014 kl. 10:54 av Havre (samtale | bidrag)
Hopp til navigering Hopp til søk

Vingulmorker et tidligere landskap omkring begge sider av Oslofjorden. Området regnes for å ha omfattet dagens Østfold, Follo, Oslo, Asker, Bærum, Røyken og Hurum.

Navnet et trolig et svært gammelt landskapsnavn. -mork går igjen i flere eldgamle navn på bygdelag og større områder lengst øst på Østlandet, og sammen med tilstøtende svenske områder har de samlet blitt kalt Marker. Forleddet, det norrøne vingull betyr dels hestepenis, og henspiller på noe langt og krokete, som i bygdenavnet Vingelen i Østerdalen. En teori går på at navnet kommer av innsjøsystemet i nedre del av Glomma, en annen at det er et eldre navn på den krokete, indre delen av Oslofjorden.

Navnet og beskrivelsene av området er for en stor del hentet fra den første og til dels mytiske delen av Snorres Heimskringla. Den er nedskrevet i første halvdel av 1200-tallet, men foregir å beskrive forholdene 350-450 år tidligere. Det meste av persongalleriet i fortellingen anbefales vi å se bort fra, men de politiske forholdene kan kontrolleres opp mot opplysninger om senere administrative forhold i skriftlige kilder, stedsnavn og det arkeologiske materialet.

I et islandsk håndskrift fra begynnelsen av 1300-tallet nevnes Vingulmork blant fem andre fylker i Øst-Norge, Hreina-fylki (et annet sted kalt Ranrijke), Vestfolld, Rauma-riki, Rhinga-riki, Heinmork og Guðbranzdalir. Slike fylkeslister finnes det flere av. I et tillegg til Peder Claussøn Friis' norgesbeskrivelse fra begynnelsen av 1600-tallet finnes en sammenfallende fylkesliste som angivelig skriver seg tilbake til 1100-tallet. Grenser mellom dem oppgis ikke, men vi sitter igjen med tre fylker rundt Oslofjorden i høymiddelalderen, Renafylke (Ranrike), Vingulmork og Vestfold. Borgartings eldre kristenrett fra siste halvdel av 1100-tallet eller første halvdel av 1200-tallet er bevart i håndskrift fra omkring 1300, men inkluderer øyensynlig en del enda eldre lovstoff. Der framkommer det en videre inndeling i halvfylker i og med at det oppgis seks fylkeskirker i de tre fylkene i lovområdet, Konghelle og Svarteborg i Båhuslen, Tune, Aker, Sem og Hedrum. Disse regnes for å sammenfalle med syssel-inndelingen 1200-tallet, der fylket Vestfold i vest blir regnet for å ha vært inndelt i Skienssysla og Tunsberg sysle, mens Renafylke i sørøst var inndelt i Elvesyssel og Ranrike og det mellomliggende området, Oslosysle og Borgarsysle regnes som fylkeslistenes Vingulmork.

Vanligvis regnes Oslosysle for å ha inkludert Sande og de andre bygdene rundt Drammensfjorden. Et par sagastubber fra 1300-tallet, inkludert en om St. Hallvard plasserer imidlertid begge Lierbygda i Vestfold, og det har derfor ikke vært vanlig å regne det for å ha strukket seg like langt vestover som det yngre Oslosysle. I sør regnes grensa hovedsakelig for å ha fulgt dagens riksgrense ved Svinesund, selv om Enningdalen i kirkelig sammenheng tilhørte Ranrike i høymiddelalderen. Om vi skal følge Snorres sagnaktige beretning, lå grensa lenger nordvest, ved Glomma.

Betegnelsen Vingulmork var trolig på vei ut av bruk allerede når det dukker opp i sagalitteraturen og fylkeslistene, og finnes ikke det bevarte brevmaterialet.


Litteratur

  • Pedersen, Ellen Anne og Per G. Norseng, Østfolds historie, bd 1, 2003, s. 399ff