Werrmann-saken

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Store plakater ble slått opp på Raufoss i juni 1943 etter drapet på den tyske løytnant Wermann. To gisler ville bli skutt innen en bestemt frist hvis ikke saken ble oppklart.

Wermann-saken er betegnelsen på drapet på en tysk offiser på Raufoss i juni 1943, og de videre hendelser der to nordmenn ble holdt som gisler i to uker. Gjeldende oppfatning blant historikere er at det var sabotørorganisasjonen Osvald-gruppa som likviderte Wermann. Bjørn Westlie sier i boka Fars krig at «saken viste med all tydelighet at tyskerne ikke gikk av veien for å bruke vold også på Raufoss, der de ellers var nokså forsiktige for ikke å ødelegge for våpenproduksjonen.»(side 153).

Drap og etterforskning

Likfunn

Den 6.juni 1943 ble det funnet et lik i Hunnselva i nærheten av Raufoss Ammunisjonsfabrikker.[1] Den døde var Karl Wermann, en tysk oberleutnant stasjonert på stedet. Han hadde ikke vendt tilbake fra en streifvakt foregående natt.

Drapet

Liket hadde skader i hodet og 5-6 knivstikk i ryggen.[2] Det ser ikke ut til å ha vært vurdert om det var stukket for å drepe, eller om det var en punktering av liket for å hindre det fra å flyte opp. Vanlig lokal oppfatning var at Wermann hadde blitt drept på land før liket ble dumpet i elva, og han ble beskrevet som «en tysk løytnant som lå druknet i vannet, etter at han åpenbart var drept på forhånd med slag mot hodet og dype dolkestikk i ryggen».[3] Etter som liket ble funnet i vann, ble også drukningsdød («Tod durch Ertrinken») vurdert fra tysk side.[4]

Etterforskningen

Tysk sikkerhetspoliti («Sipo») fra Lillehammer. Personell derfra, anført av nordmannen Kirsebom og tyskeren Köstinger kom til Raufoss og utførte etterforskningsarbeid. Deres etterforskning på Raufoss pågikk i 1½ måned.[5]

Statspolitiet fra Oslo.[6] En statspolitimann fra Oslo som statspolitisjef Marthinsen sendte til Raufoss har forklart: «Jeg var på Raufoss i ca 1 uke. Sipo fra Lillehammer arbeidet med saken samtidig med meg, men vi arbeidet helt uavhengig av hverandre. Det var intet samarbeid».[7]

Lokalt politi. «Dagen etter at løytnanten ble funnet, ringte politimester Lorange og ga beskjed om at det norske politi ikke skulle blande seg bort i denne saken» forklarte den stedlige politibetjent.[8] Imidlertid slapp man ikke helt unna å bistå med lokalkunnskap og å stille lokale til disposisjon.

Gjerningsmenn

Osvald-gruppa

Gjeldende oppfatning blant historikere er at det var sabotørorganisasjonen Osvald-gruppa som likviderte Wermann. «Vi kjenner ikke 'Osvald'-gruppas motiv for likvidasjonen eller andre omstendigheter rundt denne» skriver Arnfinn Moland.[9] Forklaringen bygger særlig på en doktoravhandling fra 1994, Wollweber-organisasjonen i Norge av Lars Borgersrud. De sidene i avhandlingen som handler om aksjonen på Raufoss ble gradert av Politiets Overvåkningstjeneste i 1995[10] og er fremdeles ikke tilgjengelig for allmennheten.[11]
I Meldungen aus Norwegen, tyskernes interne meldingsblad, brukes også forklaringen om at Wermann ble drept etter å ha stanset sabotasje mot Raufoss-fabrikken: «Det kan antas at gjerningen ble utført av nordmenn som ønsket å trenge inn i Raufoss ammunisjonsfabrikker og ble overrasket av løytnanten.» («Es ist zu vermuten, daß die Tat von Norwegern ausgeführt wurde, die in die Munitionsfabrik Raufoss eindringen wollten und dabei von dem Leutnant überrascht wurden.»)[12]
Tidspunktet 5./6.juni 1943 var natt mellom lørdag og søndag, og dermed en ganske stille tid på fabrikken.
Forklaringen fra et lokalt NS-medlem etter kapitulasjonen underbygger at tyskerne søkte etter en kommunistisk gruppe: «Jeg har bare en gang hatt kontakt med det tyske sikkerhetspoliti og det var etter mordet på den tyske løytnanten sommeren 1943. Da fikk jeg henvendelse med spørsmål om det var enkelte grupper eller personer som kunde tenkes å ha forøvet mordet. Jeg svarte at jeg ikke hadde kjennskap til at noen gruppe her på stedet kunde ha forøvet mordet. ... Jeg forstod det slik at det var kommunistiske grupper de siktet til.»[13]

Andre mistanker og forklaringer

Lokale mistenkte

En ung mann fra Raufoss var i en periode under mistanke. Uttalelser fra vedkommende ga inntrykk av at han hadde kjennskap til denne affæren.[14] «Han hadde gått rundt i Raufoss og skrytt av at han hadde god greie på hvordan mordet var foregått» heter det i en politirapport.[15] Etter noen dagers opphold i tyskerleiren på Raufoss ble han kjørt til Gjøvik fengsel og derfra senere til Hamar. Arrestasjonen varte muligens i 3-4 uker før han var sjekket ut av saken og satt fri.

Også det lokale pokermiljøet måtte gjennom en periode med mistanke rettet mot seg. Ifølge Köstinger hadde hans norske kollega Kirsebom brakt i erfaring at Wermann ble funnet i nærheten av stedet der folk kom sammen for å spille poker. Sipo vurderte om kortspillerne kunne ha kommet i klammeri med Wermann og begått drapet i den forbindelse. «Denne teori førte imidlertid ikke fram, og vi forlot den ganske snart» forklarte Köstinger.[16]

Internt tysk sjalusioppgjør

En lokal politimann har referert hvordan han fulgte tjenestemenn fra Sipo hjem til en NS-mann som etter eget utsagn hadde noe interessant å fortelle. Den før nevnte Kirsebom var inne og snakket med vedkommende, men kom misfornøyd tilbake til bilen og «sa bare til Köstinger at det var et slag i luften».[17]
Det vitnet hadde fortalt, var rykter han hadde hørt på en butikk om at det skulle være et sjalusidrap, med en kvinne fra Raufoss i sentrum. En tysk kokk fra Rjukan skulle ha drept Wermann av sjalusi.

Dette ryktet er seiglivet og har vært brakt videre i mange sammenhenger. Her er tre:

  • «Den tyske offiser var involvert i en sjalusi-sak, - han var drept av en landsmann og deretter kastet i Hunnselva».[18]
  • «Av ryktene som kom i omløp, het det at mordet var utført av en tysker og at det var et sjalusidrama».[19]
  • «Den versjon som har stått sterkest hos eldre folk på Raufoss som opplevde dramaet i moden alder, går ut på at det tyske politiet visstnok kom fram til at det ikke var noen nordmann som sto bak drapet. ... og det har også vært hevdet at motivet skal ha vært personlige motsetninger med bakgrunn i sjalusi eller en 'kjærlighetshistorie'.»[20]

Rykter om selvmord

Den NS-vennlige avisen Vestopland på Gjøvik dementerte rykter om at Wermann hadde begått selvmord. Indirekte innebærer dementiet at ryktet er dokumentert for ettertiden: «Enkelte ryktesmeder har selvfølgelig også denne gang vært på ferde med å spre usannferdige rykter om at vedkommende offiser skulde ha skutt seg selv. For det første er han ikke skutt, så allerede denne påstand faller derfor helt bort. Og for det annet var snikmordet begått på en slik måte, at vedk. offiser ikke kunde ha maktet å utføre dette selv. Ryktesmedene bør derfor innstille trafikken...»[21]

Gisseltaking

Gislene

Lokalt opprop i Wermann-saken. Ordførere, prester og sorenskriver i distriktet skrev under et opprop; ikke med protest mot tyskernes gisseltakning, men med appell til befolkningen om å bidra til oppklaring av saken.

Den 15.juni 1943 ble to raufossinger arrestert: Torgny Marcussen og Magnus Smetop. Marcussen var lege på stedet, og Smetop hadde vært aktiv arbeiderpartipolitiker, og regnskapsfører for forsyningsnemnda.
Det var de to Sipo-mennene fra Lillehammer, Kirsebom og Köstinger, som foretok arrestasjonene, ifølge sistnevnte.[22] Deretter kom det to kolleger fra Oslo og hentet gislene, samtidig som befolkningen ble advart på store plakater som satte frist 1.juli, da gislene ville bli skutt dersom det ikke kom inn opplysninger som ledet til oppklaring av saken. (Plakaten er avbildet innledningsvis i denne artikkelen). «Sipofolkene fra Oslo hadde med seg disse plakatene som ble slått opp i Raufoss og omegn og som angikk drapet på Løytnanten» ifølge den nevnte Köstinger.[23]

Behandlingen av gislene

«De ble først kjørt til Gjøvik, satt så noen timer i celler i fengslet der, ble deretter lenket sammen med håndjern og kjørt tilbake til Taufoss. Der satt de, stadig lenket sammen, foran en av brakkene som huset tyske soldater, og fikk beskjed om at de ville bli skutt hvis de prøvde å bevege seg vekk. Samtidig kunne de høre hvordan soldatene ble instruert om hvordan skytingen i tilfelle skulle foregå. Smetop, med sans for den praktiske side av saken spurte Marcussen om han trodde at dette kom til å skje på Bradalsmyra (som var fabrikkens faste plass for prøveskyting). Men nei, stadig lenket sammen, ble de nå først kjørt til Oslo, til forhør hos Gestapo på Victoria Terrasse, og derfra bar det til Møllergaten 19, der de ble plassert i hver sin celle.»[24]

Utvelgelse av gisler

Sipo-mannen Köstinger har forklart at han fikk først beskjed fra sin leder på Lillehammer (Krüger) om å arrestere 10 personer fra en gisselliste, men fikk kontrabeskjed fra Oslo om bare å arrestere disse to: Marcussen og Smetop.
Kirsebom og Köstinger gjennomgikk folkeregistret og valgprotokollen for å finne ut mer om Smetop, etter som han var et ukjent navn for dem.
«Alt dette ble gjort for å få greie på når Smetop var født, hva slags yrke han hadde, hans politiske innstilling m.v. Det ble i denne forbindelse brakt på det rene at Smetop sto blandt de første på Arbeiderpartiets liste ved de siste valg før krigen. Disse opplysningene ville vi innhente selv for at ikke andre, utenforstående skulle få 'snusen' i hva som foresto.»[25]
At Sipo-folkene gjennomgikk dette materialet er bekreftet av lensmannen og folkeregisterføreren.[26]

Da fabrikkdirektør Jon N. Seeberg, et aktivt NS-medlem, ble avhørt i 1946 bekreftet han at Marcussen var den mest profilerte av de to gislene: «Vitnet synes ikke det var noe rart om dr Marcussen blev tatt, idet han opptrådte åpenlyst fiendtlig mot tyskerne. Det var derimot anderledes med Smetop som var svært tilbakeholdende».[27] Selv har Smetop i en forklaring regnet med at han, som forretningsfører for forsyningsnemnda, hadde gjort seg upopulær blant Nasjonal Samling ved ikke å gi NS-medlemmer særfordeler som de ønsket.[28]

Avslutningen av gisselaksjonen

Tyskernes løslatelse av gislene

Tyskernes interne meldingsblad Meldungen aus Norwegen omtalte mordet, gisseltakingen og løslatelsen. Utsnitt fra SNO.no

Halfdan Hegtun har skildret hva som hendte:

«28.juni, 13 dager etter arrestasjonen, kom Marcussen og Smetop hjem igjen! De kom med toget, riktignok ikke til Raufoss stasjon, men til Eina, et par stasjoner lenger sør. De var bedt om å gå av der, for at de ikke skulle bli møtt av mange mennesker og kanskje stor offentlig jubel, med den store lettelse og glede som nå plutselig hersket».[29]

En hendelse som lokalbefolkningen ikke kunne lastes for gled over, og tyskerne unngikk uro og motsetninger på et sted der det foregikk viktig ammunisjonsproduksjon. Løslatelsen har utløst alminnelig tilfredshet i befolkningen («Die Haftentlassung hat allgemein in der Bevölkerung Befriedigung ausgelöst»), rapporterte tyskerne.[30]

Diverse teorier om hvorfor gislene ble satt fri

I og med at ingen på Raufoss hadde vært delaktige i mordet, virker det logisk at gislene derfra ble løslatt. Men det har også versert andre forklaringer, og avslutningsvis nevnes tre av dem:

Hamsun-forbindelsen. Knut Hamsuns danske biograf Thorkild Hansen har beskrevet hvordan Hamsum engasjerte seg i saken.[31] «Særlig hadde han vært opprørt over at to nordmenn for en tid siden var blitt tatt som gisler etter mordet på en tysk offiser på Raufoss, og at de ville bli henrettet hvis beholdningen ikke angav de skyldige til tyske politimyndigheter».[32]
Synspunktene kom fram under forberedelsene til et møte som Hamsun skulle ha med Hitler 26.juni 1943. Derimot er det uklart om saken fra Raufoss virkelig ble et tema på møtet. Hitlers tolk har forklart at gisselsaken på Raufoss ikke ble nevnt i samtalen mellom Hamsun og Hitler.[33] Selv mente Hamsun at han hadde tatt opp saken med Hitler, ut fra hva han etterpå fortalte til en svensk redaktør.[34]

Nasjonal Samlings kvinner, lokalt. Lederen av NS Kvinner i Vestre Toten forklarte i ettertid at hun sammen med fylkeslederen i samme organisasjon hadde rettet en henvendelse direkte til Quisling for å få frigitt gislene. Selv trodde hun «at det var denne henvendelse som bevirket at de arresterte slapp fri».[35]

Nasjonal Samlings kvinner, nasjonalt. Olga Bjoner, Quislings betrodde rikskvinneleder, har også blitt nevnt i sakens anledning. «En kampanje som hun og hennes kontormedarbeider angivelig hadde satt i gang for å få løslatt gisler på Raufoss ble heller ikke trukket fram av hennes forsvarer under hovedforhandlingene».[36] Nå må det sies at Olga Bjoner selv heller ikke nevnte saken på Raufoss i sine memoarer i 1955, men generelt framholdt hun sin innsats for norske fengslede og dømte.[37]

Referanser

  1. Riksarkivets landssvikarkiv, sak Anr.2254 Vestoppland, dokument 20
  2. Arnfinn Moland: Over grensen : Hjemmefrontens likvidasjoner under den tyske okkupasjonen av Norge 1940-45. Orion forlag 2011, side 111
  3. Halfdan Hegtun: Ti liv og 200 års norgeshistorie. Alfa forlag 2006, side 343
  4. Moland, referert tidligere, side 112
  5. Riksarkivets landssvikarkiv, sak Anr.2254 Vestoppland, dokument 5
  6. «Det tyske sikkerhetspolitiet må ikke forveksles med det norske sikkerhetspolitiet. Dette var en fellesbetegnelse på Kriminalpolitiet og Statspolitiet som besto av norske polititjenestemenn. De samarbeidet riktignok tett med tysk politi, men var egne og selvstendige avdelinger». Eirik Veum: Nådeløse nordmenn. Gestapo 1940-1945. Kagge forlag 2014, side 9
  7. Riksarkivets landssvikarkiv, sak Anr.2254 Vestoppland, avhør av Kaare Solberg 30.april 1946 i dokument 32
  8. Riksarkivets landssvikarkiv, sak Anr.2254 Vestoppland, dokument 5
  9. Moland, referert tidligere, side 112
  10. Brev 26.april 1995 fra Politiets Overvåkningstjeneste, tatt inn i Nasjonalbibliotekets eksemplar av doktoravhandlingen
  11. Kontakt som forfatteren av denne artikkelen har hatt med Politiets Sikkerhetstjeneste mai 2019
  12. Meldungen aus Norwegen nr 57, 12.juli 1943
  13. Avhør 29.mai 1945, Riksarkivets landssvikarkiv Dnr 208 Vestoppland, dokument 3
  14. Riksarkivets landssvikarkiv, sak Fnr.1459 Vestoppland, dokument 11
  15. Riksarkivets landssvikarkiv, sak Anr.2254 Vestoppland, dokument 5
  16. Riksarkivets landssvikarkiv, sak Anr.2254 Vestoppland, dokument 32, avhør av Willi Köstinger 30.april 1946
  17. Riksarkivets landssvikarkiv, sak Anr.2254 Vestoppland, dokument 30
  18. Leif Blichfeldt: Gjøvik 1940-45 : krig, okkupasjon, frigjøring. Eget forlag 1992, side 66
  19. Oskar Sivesind: Motstandskampen på Raufoss 1940-1945, Eget forlag 1995, side 139
  20. Halfdan Hegtun: Ti liv og 200 års norgeshistorie. Alfa forlag 2006, side 346
  21. Vestopland 18.juni 1943
  22. Det foreligger ingen avhør av Kirsebom etter som han tok livet av seg ved pågripelsen våren 1945. Eirik Veum: Nådeløse nordmenn. Gestapo 1940-1945. Kagge forlag 2014, side 1104
  23. Riksarkivets landssvikarkiv, sak Anr.2254 Vestoppland, dokument 32, avhør av Willi Köstinger 30.april 1946
  24. Halfdan Hegtun: Ti liv og 200 års norgeshistorie. Alfa forlag 2006, side 344. Basert på Marcussens eget referat
  25. Riksarkivets landssvikarkiv, sak Anr.2254 Vestoppland dokument 32, avhør av Willi Köstinger 30.april 1946
  26. Forklaringer fra lensmann Christian Sveen og folkeregisterfører Andreas Jensen, også i nevnte dokument 32
  27. Riksarkivets landssvikarkiv, sak Anr.2254 Vestoppland, dokument 26, avhør 12.april 1946
  28. Riksarkivets landssvikarkiv, sak Anr.2254 Vestoppland, dokument 26, avhør 26.mars 1946
  29. Halfdan Hegtun: Ti liv og 200 års norgeshistorie. Alfa forlag 2006, side 345-346
  30. Meldungen aus Norwegen nr 57, 12.juli 1943
  31. Hamsun hadde oppholdt seg en tid på Raufoss i sine yngre dager
  32. Thorkild Hansen: Prosessen mot Hamsun. Gyldendal/Oslo 1978, side 140-141
  33. Hansen, referert tidligere, side 152
  34. Samme kilde
  35. Riksarkivets landssvikarkiv, sak Anr.2254 Vestoppland, dokument 26, avhør 10.april 1946
  36. Kjersti Brathagen: «Oppgjøret med NS-kvinnene» i Dahl og Sørensen: Et rettferdig oppgjør? Pax forlag 2004, side 144
  37. Olga Bjoner: Dette har hendt : et tidsbilde. Eget forlag 1955, side 22

Litteratur og kilder