Winston Churchill

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 15. sep. 2020 kl. 11:19 av Kallrustad (samtale | bidrag) (veger i Tromsø og Trondheim)
Hopp til navigering Hopp til søk
Under norgesbesøket i 1948 talte Winston Churchill fra balustraden på Oslo rådhus.
Foto: Ukjent / Oslo byarkiv
Statuen av Churchill ved Solli plass ble avduka av hans barnebarn i 1976.
Foto: Julia Xia (2010).

Winston Churchill (født 30. november 1874, død 24. januar 1965) var statsminister i Storbritannia under andre verdenskrig. Hans sentrale rolle i å holde den britiske krigsinnsatsen gående i krigens første fase har gitt ham en helt spesiell posisjon i de allierte landenes historie. Han besøkte Norge i 1948 og fikk en heltemottakelse, og det er reist en statue av ham i Oslo.

Vi skal ikke gå i detalj omkring alle sider ved hans liv og karriere, men viser i stedet til artiklene i litteraturseksjonen nederst i artikkelen. Her skal det nevnes at han som politiker, med lang erfaring fra militærsaker, advarte sterkt mot Adolf Hitler og tysk opprustning i 1930-åra. Dette fikk han lite gehør for, både blant sine egne i det konservative partiet og i opposisjonen. Da krigen brøt ut i 1939 ble han marineminister. Han gikk blant annet inn for minelegging av norske farvann for å holde tyskerne unna.

Da Neville Chamberlain gikk av den 10. mai 1940 ble Churchill utnevnt til statsminister. Han satt sammen en koalisjonsregjering av konservative, liberale og fra arbeiderpartiet som skulle lose landet gjennom krisa. Churchills personlighet har blitt framheva som helt sentral for regjeringas handlekraft, ikke minst under den store krisa ved Dunkirk, der det meste av den britiske hæren sto i fare for å havne som krigsfanger. Han tok modige beslutninger, som å sende den eneste britiske panserdivisjonen til Egypt sommeren 1940 for å sikre Suez. I 1941 gikk han inn for et nært samarbeid med Sovjetunionen; å vinne krigen var viktigere enn hans motvilje mot Stalin og kommunisme. Den nære kontakt han hadde med USA, både før og etter at amerikanerne kom inn i krigen, bidro til at Atlanterhavserklæringa ble utstedt i august 1941; denne var en del av grunnlaget for den senere etableringa av NATO.

Etter krigen danna Churchill ny regjering, som var rent konservativ. Ved valget i juli 1945 vant Labour, og Churchill gikk av. Som leder for opposisjonen var han en av statsminister Clement Atlees argeste motstandere. Han var blant annet sterkt engasjert i forsøket på å forhindre indisk uavhengighet. Hans argumentasjon mot frihet for koloniene bar ofte preg av det vi i dag helt klart vil definere som rasistisk tankegang. I 1946 advarte han mot Sovjetunionens innflytelse i Øst-Europa, og brukte for første gang uttrykket «jernteppet» om skillet mellom øst og vest.

Da han i 1948 besøkte Norge kom han sammen med sin kone Clementine Churchill. De landa på Fornebu lufthavn 13. mai 1948, og ble møtt av Haakon VII og kronprins Olav. De kjørte i åpen bil til Det kongelige slott. Selv om det var et privat besøk hos Haakon VII, ble det et stort program som ga det hele et preg av å være et statsbesøk – til tross for at han i 1948 var leder av opposisjonen. I løpet av tida han var i Oslo rakk han å besøke Vikingskipshuset, bli utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Oslo og å tale til folket fra balustraden på Oslo rådhus. Folkemengden på Rådhusplassen skal ha vært på langt over hundre tusen mennesker. Han fikk også lunsj på HeftyevillaenFrognerseteren, der han ankom med sin velkjente sigar i munnen. Ei jente fra en lokal barnehage ga ham en bukett med løvetann, og han bøyde seg ned og kyssa henne på begge kinn til takk. Han sovna under lunsjen, og ble vekka da osten kom på bordet og lady Clementine la merke til at det var en svært sjelden portvin som ble servert.

Da det konservative partiet i 1951 vant valget, ble han igjen statsminister. Han var en kort periode også forsvarsminister. Churchill ønska ikke å bli adla, men måtte i 1953 akseptere å bli ridder av Hosebåndsordenen. Han gikk av på grunn av helsa i 1955. Som medlem av Underhuset satt han helt til juli 1964. Med unntak av årene 1922–1924 hadde han sittet i nasjonalforsamlinga sammenhengende siden 1900.

Han var ikke bare politiker, men også forfatter. Det ble et betydelig forfatterskap, både i antall utgivelser og i litterær betydning. I 1953 ble han tildelt Nobelprisen i litteratur.

Statuen av Churchill ved Solli plass ble satt opp i 1976. Den ble avduka av hans barnebarn. Churchills veg i Tromsø og Winston Churchills veg i Trondheim er oppkalt etter han.

Det finnes enda en tilknytning til Norge som kan nevnes: Han var etterkommer i 24. ledd etter Ulvhild Olavsdotter, som var datter av Olav den hellige og Astrid Olavsdotter. Ulvhild ble som hertuginne av Sachsen stammor til en rekke europeiske fyrstehus og adelige slekter, og Churchill tilhørte ei grein av ei av disse slektene.

Litteratur og kilder