Lokalhistoriewiki:Hovedside

Månedens dugnad Månedens dugnad Barbra Ring ved skrivebordet. Foto: Narve Skarpmoen. I denne månedens dugnad ønsker vi å sette fokus på fortidas forfatterskap – særlig de som har forsvunnet ut av den allmenne bevisstheten. Grunnen til at en forfatter glemmes kan være mange. I noen tilfeller handler det om at forfatterne traff en tidsånd, ble bejubla i en periode, men siden har forlatt offentlighetens oppmerksomhet og ikke blitt med i litteraturhistoriske verker. Men det kan også dreie seg om forfattere som skrev i en sjanger som sjeldnere omfattes av litteraturhistoriene, slik som serieromaner eller barne- og ungdomsbøker. Andre ganger kan forfattere ha kjentes mindre gangbare enn tidligere på grunn av politiske skiftninger, for eksempel i tida under og etter andre verdenskrig. Noen forfattere har hatt stor betydning lokalt, men fikk aldri noe nasjonalt gjennombrudd. I wikiprosjektet Forfatternett Oppland er det flere ubeskrevne blad. Kanskje kan du lage en tilsvarende oversikt over forfattere i ditt fylke eller din kommune? Noen eksempler: Lars Rustbøle (1887–1985) – var tidligere Norges mestselgende forfatter. Idag er han nesten ukjent. John Paulsen (1851–1924) – Ibsens protegé – skrev romaner som var nært basert på kretsen rundt Henrik Ibsen og Amalie Skram, og ble på det næreste boikotta av sine forfatterkollegaer på grunn av det. Anna Munch – en produktiv forfatter som fokuserte på kvinneproblematikk. Hamsun anmeldte henne for å ha sverta ham. Sigrid Boo (1898–1953), populær og produktiv forfatter med unge, kvinnelige hovedpersoner. Du finner flere eksempler og mulige kilder til artikler om forfattere på samtalesiden. Sjekk ut på Lokalhistoriewiki Fastelavnsris som lages på dugnad av en sanitetsforening på Strømmen, Skedsmo. Foto: Per Klevan, 2004. Kommende månedsdugnader Andre dugnadsoppgaver. Her finner du blant annet: Bilder som mangler informasjon om hvor, hvem, når eller hva Artikkelspirer som du kan hjelpe til å vokse seg store og sterke Bilder som ikke er brukt i artikler ennå Artikler som trenger hjelp Artikler vi ønsker oss Bilder vi ønsker oss Delprosjekter i Lokalhistoriewiki Smakebiter fra artiklene Ølbolle fra Telemark, datert 1751 i innskriften. Bollerimet langs kanten sier: «I dag Skienker verten for Penger vil ei vide af nogen chridet men i morgen i løstige drenge skal i Dricke for inte og frit. ANNO 1751». Ukjent kunstner. Foto: Anne-Lise Reinsfelt/Norsk Folkemuseum En ølbolle, tidligere også kalt ølskål, er som navnet antyder et drikkekar til øl. De er forma mer eller mindre som ei halvkule eller som ei noe grunnere skål. I noen områder kan de også ha en fot. Det vanligste materialet er tre, men man finner dem også i keramikk. Treboller kan ofte være lagd av kåter, kuleforma utvekster på trær som er gode emner for kopper og boller. De kan være skåret ut, svarva eller dreid. Bollene er oftest dekorert, enten med maling eller med utskjæringer. Man kan også ofte finne eierens initialer og årstall rundt kanten, og i en del tilfeller korte, ofte morsomme tekster, «bollerim», som er malt på eller skåret inn. I dekoren finner man ofte en annen viktig tradisjon fra norsk folkekunst, nemlig rosemaling. Det er ikke alltid like enkelt å skille en ølbolle fra en spise-, serverings- eller matlagingsbolle. Det er derfor vanskelig å si med sikkerhet når man begynte å lage ølboller. Funn fra både bronsealder og jernalder har form som minner sterkt om senere ølboller, og disse har vært tolka som rituelle drikkekar. I vikingtida er man på noe sikrere grunn, for sagaene nevner at man drakk av treboller. Bilder fra middelalderen viser også bruk av ølboller. De holdt seg etter reformasjonen, og treboller var lenge de viktigste drikkekarene i landet. Blant borgere i byene ble de erstatta av glass, keramikk og metall på 1600- og 1700-tallet, men på bygda holdt de seg mange steder langt inn på 1800-tallet. Også på 1900-tallet kan man finne eksempler på bruk av ølboller, spesielt i bryllupsfeiringer. I nyere tid lages det også ølboller som husflidsprodukter, både til dekor og til bruk.   Les mer … Svartskurdtjenn - også kalt «Svartskurdvannet» eller bare «Svartskurden» er et skogsvann i Øvre Eiker kommune, ca. 5,5 km vest for tettstedet Ormåsen og i luftlinje en snau kilometer øst for kommunegrensa mot Flesberg. En gammel ferdselsvei mellom Eiker og Numedal går langs nordsiden av vannet, og det har vært fast bosetning i området fra 1700-tallet og fram til begynnelsen av 1900-tallet. Vannet ligger 310 m.o.h., har et flateinnhold på rundt 145.000 kvadratmeter og omkrets på cirka 2,2 kilometer. Vannet har tilsig fra myrer og små tjern på Grasåsen. Det har utløp i sørvest via et bekkeløp på knapt 100 meter, som forbinder Svartskurdtjern med Mellomtjenn og Kvennetjenn. Samlet kalles diss tre tjernene også for «Svartskurdvanna». De har utløp via Rørtjenn og Junger til Dørjevassdraget, og er dermed en del av Drammensvassdraget.   Les mer … Framnæs i 1899. Foto: Narve Sørensen Framnæs Mek. Værksted (også omtalt som som Framnæs mek. Værksted og tidligere kalt Framnæs Skibsværft), var et skipsverft og verksted på Rødstangen i opprinnelig Sandar kommune ved Sandefjord frem til kommunesammenslåing i 1968, deretter i Sandefjord kommune. Det hadde vært skipsbygging i området fra 1816 ved flere mindre verksteder, og da Christen Christensen overtok «Røds­værven» i 1868, kjøpte han også opp de andre verftene «Klavenessverven», «Søebergværven» (etter månedsløytnant, tømmerhandler og skipseier Peder Søberg, død 1863) og «Langestrand» ett etter ett. Han startet Sandefjord Flytedokker A/S i 1884. 2. februar 1885 ble Ole Wegger ansatt som formann, og han ble sittende som leder av virksomheten ved Framnæs helt fram til 1. august 1932 som verkstedets første direktør og var sentral i oppbyggingen av verftet. I årene fram til 1892 eide Christensen nesten alle eiendommene privat, blant annet «Lyhmanns mek Verksted» eller «Sandefjord mek Verksted» som det da ble kalt, og Christensens bedrift ble kalt Framnæs Mek. Værksted. I mellomtiden hadde han også kjøpt «Kamfjordværven» og «Stubbværven». For å finansiere ombygging av verftet til å kunne bygge stålskrog, omorganiserte Christensen selskapsstrukturen til verftet i 1898 til et aksjeselskap. Sandefjord Flytedokker ble oppløst og de to dokkene ble solgt. Nye dokker ble deretter bygd av verftet og Christensen omskapte de gamle skutevervene til et tidsmessig og moderne skipsbyggings- og reparasjonsverksted for dampdrevne skuter av jern og stål.   Les mer …

Ukas artikkel Fra bygningskomplekset tatt fra ytre vakt over den indre plassen, med Verkstedsbygningen til venstre, Skolebygningen til høyre og Artilleriets kontorbygning midt imot med hovedinngangen og forbindelsebygget som er en del av det nye kontorbygget på hver side. Foto: Nils Petter Dale (2006) Forsvarets ledelsesbygg, Glacisgata 1 i Oslo, er et stort bygningskompleks på 17 200 m², oppført på Akershus festning i tidsrommet desember 2004–september 2006. Det består av tre eldre, fredete bygninger og et nybygg og rommer tilsammen 560 arbeidsplasser. Arkitekt for prosjektet er Jarmund/Vigsnæs. Prosjektet ble i 2011 tildelt Murverksprisen.Les mer... Ukas bilde Frå Bygdin i Vang kommune i Valdres. Foto: ukjent / Nasjonalbibliotekets bildesamling, 1949 Om lokalhistoriewiki.no Lokalhistoriewiki drives av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 77 048 artikler og 217 233 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på NLI. Les mer...