Kjeldearkiv:1930-11-30 Brev frå Prestgard til Kleiven

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
1930-11-30 Brev frå Prestgard til Kleiven
Heime og ute forside.jpg
Informasjon om brevet
Dato: 30.11.1930
Stad: Decorah
Frå: Kristian Prestgard
Til: Ivar Kleiven
Nr. i samling: 175
Samling: Brevsamling Ivar Kleiven og Kristian Prestgard 1886–1932
Oppbevaringsstad: Opplandsarkivet
Viktig: Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.

Trollhaugen Søndag 30-11-30

Kjære Ivar:

Aldrig har jeg gaat med slik verk i samvete en hel Sommer som nu iaar. Det er bare saavidt, at ikke vesten sprækker. Jeg har vist ikke begaat et brev – utenom forretningsbrev – hele sommeren. Ikke har jeg skrevet til Heidal, og nu har de vist git mig op som haapløs, for jeg har intet hørt derfra paa aldrig saa længe. Og saa har alle andre. Jeg er likesom kommet bort fra alt og alle. Eg fær skulda paa alderen, eg og – endda jeg ærlig og redelig fortjener alle de fantord, som nogensinde er opfundet nordi dalom, and then some.

Det var mig en bitter skuffelse, at det blev uraad for mig at dra paa langreis isommer, noget som jeg har gaat og glædet mig til helt siden jeg kom hjem til Decorah for tre aar siden.

Det var særlig to steder som drog. Blandt dem var hverken Nidaros eller Trondhjem. Alt det vrøvlet deroppe hadde gjort mig arg. Hellerikke likte jeg at drukne i den forfærdelige flom af norsk-amerikanere, hvoriblandt jeg ved det var mange vrøvlepaver. Og dog maatte jeg ha været med overalt og vilde ha faat liten tid tilovers for heimbygden. For det er forbandelsen ved at være bladmand. Jeg kan ikke reise nogen steder uden at gjøre ret for mig som bladsmører.

Nei. det var to andre steder som drog: Heimbygden og Island. Jeg var næsten like saa sjuk efter at komme til Island som til Mæringsdalen og Heidal og Bønneslia. Men at reise til Nidaros og tulle omkring paa alle de velsignede bygdelagsstevner, og kanske maatte reise heimbygda forbi, det vilde jeg ikke. Og at være borte saa længe, at jeg baade kunde stanse to, tre uker paa Island (ikke bare de tre festdage)[1] og saa faa være to, tre uker i heimbygden – foruten alt det andre – det blev uråd. Blant andet ogsaa af den grund, at en af vore folk i redaktionen blev sjuk og var borte fra kontoret mesteparten af sommeren.

Og saa gik det altsaa slik, at jeg blev siddende rolig her i Decorah. Og skuffet dere alle – men mest mig sjøl.

Ellers har jeg ikke git op alt haap om at se heimbygdi endda ein gong. Men da reiser jeg ogsaa bare til heimbygdi. Det er nu svært lite af Norge, som jeg ikke har set – men jeg blir nok en Metusalem før jeg faar set mig mæt paa heimbygdi. Og kan jeg reise endda en gang, vil det bli bare for at rusle rundt i Heidal, uppi Bønneslia og burtpaa Murudalen. Det hænder endda af og til om kveldene, at jeg lægger fra mig, hvad jeg farer med, tar ned første bind af “Sommeren” og lever over igjen eventyret fra 1927 – og kommer mest ikke af flekken, før jeg blir siddende og tænke paa alle de verdsens Steder i Prestgardsjorde og i bygden ellers, ja i Murudalen og, hvor jeg ikke fik sat mine ben. Kan ikke fatte hvad jeg bedrev de tre ukerne.

Men –– aarene gaar, de svina. Og fortere og fortere ruller de rundt, ja saa fort, at det er mest uraad at hænge paa. Og sætter vi os noget for, kan det ikke nytte at regne med for mange aar, Ivar. Naturligvis, dig biter ingenting paa. Du var ikke blet to aar ældre paa de 36, jeg var borte, og et tjuge til vil vel ikke gjøre stort fra eller til. Og hvad mig angaar blev jeg 13 pund tyngre og 13 aar yngre paa den Norges-turen, og det har jeg da levet paa hittil – men pokker tro formeget paa aarene herefter.

Jaja, te sumars so fær me sjaa.[2]

Dagen derpaa: –

Saa langt kom jeg igaar, Søndag. Saa ringte doktoren mig op og bad mig til middags. Og det hadde jeg ikke kraft til at afslaa. For jeg har været alene paa Trollhaugen en ukes tid, mens Gunvor er i Chicago og besøker søster si, saa det har været temmelig skralt med matstellet her i hytta nu om dagene, og til en restaurant gaar jeg ikke, uten jeg blir bastet og bundet og slæpt dit.

Men brevet dit fik jeg igaar f.m., og det skal du ha takk og ære for, tiltrods for alle fantordene hans Ola og hans Lars og hans Knut. Det glædet mig inderlig, men pirket ogsaa ved samvetet, saa det svall op endda værre end før. Det var derfor jeg klasket mig ned paa Krakken med en gang og tog penden fat. ––

Det er et slitsomt arbeid dette avisarbeidet. Jeg kan ikke fatte nu at jeg har staat i Sælen i over 36 aar. Alt gaar i ett kjør, og det er hundre smaating at ha i skallen paa en gang – særlig naar en skal være ansvarlig ikke bare for sine egne, men ogsaa for andres synder. Men saa merker jeg ogsaa alderen. Ikke for det, jeg synes arbeidet falder mig lige let som før, naar jeg først tar fat paa noget. Men jeg husker ingenting mere, og jeg bruker vist halvparten af min tid til at lete efter papirer, som jeg har “lagt tilside”. Det maa vel være et tegn paa alderdomssvakhet? At de ikke kan finde op en maskin til at huske for os!

Det er nu bare en ting som ligger mig paa hjerte at faa fra mig, men jeg er nogenlunde i vigør og humør: at skrive en række artikler om det nye Norge og hossen det er gaat til, at det er blet nyt. Altsaa en kort udsigt over Norges historie siden “det nationale gjennembrud” i midten af forrige hundreaar – historien om et folk, som i tre mandsaldre under staak og styr har holdt paa at flytte hjem til sig sjøl efter lang udlændighed. Og med maalsaka som den røde traad i den nationale reisning. For etpar uker siden var jeg en tur til St. Olaf College i Northfield, Minnesota, den største norske skole her i landet, og besøgte min gamle ven O. E. Rølvaag og holdt et foredrag ved skolen om det emne jeg her har nævnt. Og det gjorde slig lykke, at jeg efterpaa begyndte at bli interessert i hvad jeg hadde snakket om og tænkte, at jeg maa vist prøve at gjøre lidt mere af det. Det er nemlig ingenting i den norske verden her, som er saa misforstaat – eller saa ukjendt – som den nationale reisning, særlig da maalsaken.

Men det blir vel til det, at jeg aldrig gidder ta fat. Det er ogsaa det, at jeg mangler en mængde oplysninger fra nyere tid. Jeg skulde f. Eks. ha lovene om sproket i Skolen, likesaa hovedtrækkene i retskrivningsreformene i 97, 07 og 17, oplysninger om antallet af kirker og skoler, hvor maalet nu brukes, likesaa opgaver over maalliteraturen og maalpressen o.s.v. o.s.v. Kan du gi mig et vink om, hvor jeg kan annamme alt dette? Min eneste opgave er at faa vort folk her til at forstaa Norge idag lidt bedre. Ellers er det en utaknemlig opgave, forsaavidt som jeg ikke kommer til at tilfredsstille nogen af de stridende sprokleire i Norge. – –

Misforstaaelsen mellem de to grene af det norske folk paa hver side af havet er vistnok gjensidig. Her tror vi, at Norge i 1930 er det samme som Norge i 1850 eller høist 1880. Og i Norge tror de, at vi herhite er en kompakt, ublandet norsk provins – paalag som landnamsmændene paa Island i gammel tid. Aa ja, jeg kunde tøise meget om dette, men det faar bero til jeg kommer til Bønneslia. – –

Saa var det afskrifterne af disse Amerikabrevene du snakket om. Vil du sende dem til mig, saa skal jeg overantvorde dem til Dr. Blegen, og naar han er færdig med dem, kan han sende dem til dette personal-arkivet, eller hvad det nu heter, i Oslo.

Nei men herregud, har jeg ikke takket for Ringbuboka heller? Det trodde jeg sikkert jeg hadde gjort for længe, længe siden. Jeg læste den med slik glæde, at det var næsten som et besøk i heimbygda. Særlig er maalet dit mig en evig kilde til glæde. Ret som det er maa jeg stanse og likesom hilse paa dem som paa gamle kjendinger. “Fronsbygdin” har jeg ikke faat endda, men den kommer nok snart, og tusen takk skal du ha for baae tvæ. Det er godt at høre, at det lakker med dølebøkerne dine nu. Jeg skulde ønske du hadde dem fra dig gjort, saa du kunde flytte heim att til Vaagaa for godt, gjera fraa deg den nye utgaava af I gamle Daagaa og – først og fremst – den nye “Heimegrendi”, som jeg næsten glæder mig mest til af alt. Jeg eier ingen bok, som jeg har læst saa mange gange som den første “Heimegrendi”. Og hver gang er den ny.

Jeg har netop faat Aukrusts pos[t]hume “Solrenning”. Har ikke læst noget videre i den endda, men den ser tung ut.

Det er vondt at høre, at det er saa trangt og vrangt for Jordbrukerne derheime. Dette vilde vist bare gjøre det vondt at besøke heimbygda netop nu. Jeg merket, at den gamle ro og tryghet var borte ogsaa, da jeg var der.

Og nu voner jeg, at denne fanteskapen i kneet dit maa svinde, saa du blir like spræk som før. Men det kan vel knipe for os begge at kræka os op paa Mugkampen herefter. Ogsaa jeg gaar med et vondt bein – har gaat med det i bind i 11 aar.

Og saa glædelig Jul og en hjertelig hilsen til dig og han Paal[3].

Din gamle

Kristian

Nu skriver vi sandelig fredag den 5te Dec.

Fotnoter

  1. Island hadde ein storstilt tusenårsfest for Alltinget på Þingvellir 26.–28. juni 1930. Jubileet fekk òg mykje merksemd i Noreg. Aftenposten gav ut eit eige Islands-nummer 21. juni med omfattande reportasjar og detaljert program.
  2. Frå diktet «Til Telemork» (uvisst år) av Per Sivle.
  3. Retta frå Iver. Han døydde i 1926.