 Jacob Conings maleri av Oslo Hospital fra 1699. ( Ekebergveien 1 i Gamlebyen i Oslo) er en stiftelse som ble grunnlagt i Oslo i 1538 for å pleie fattige og syke. Hospitalet var en fortsettelse av Laurentiushospitalet, som var tilknyttet Fransiskanerklosteret og dermed ble nedlagt ved reformasjonen. I 1567 brant klosterbygningene, og nye bygninger sto ferdige i 1581. Som man ser av Conings maleri fra 1699, inkluderte dette ikke en kirke. I 1734– 1737 kom den fredete Gråsteinsbygningen, tegnet av Gabriel Batzman, og en ny kirke. I 1736 ble hospitalet i et kongelig reskript pålagt å ta imot sinnssyke, og i 1776 ble det bestemt at det skulle bygges et «Dollhus for Afsindige fra Agershuus Stift». Dollhuset ble det første sinnssykeanstalten i Norge.
En ny brann i 1794 ødela både kirken og sykehusbygningen. Den nye kirken, Gamlebyen kirke, sto klar i 1796, mens sykehusbygningen ikke ble gjenreist. I stedet holdt man seg til de nye Dollhuset inntil 1825, da det kom en sykehusfløy i to etasjer oppført i utmurt bindingsverk mellom kirken og Dollhuset. Denne ble tegnet av Michael Smith Arentz (1794–1853), utseendet ble endret etter en ombygging i 1843. Les mer …
<onlyinclude>  Dale kyrkje i Luster. Dette var kyrkjeleg og administrativt sentrum i det vesle lenet. Dale len i Luster i Sogn og Fjordane eksisterte frå 1565 til 1614. Lenet vart oppretta av kongen 4. oktober 1565 då Anders Nilsson i Kroken fekk råderett over Dale skipreide mot å vere lensherren på Bergenhus «hørig». Han skulle årleg betale «Afgift, Tjeneste, Tynge og Besværing». Anders Nilsson var gift med Anna Kruckow, dotter til den mektige riksråden og adelsmannen Johan Kruckow.
Til Dale skipreide høyrde sokna Fortun, Dale og Nes. Lensbrevet vart fornya den 10. september 1568, no på Dale prestegjeld som også inkluderte Gaupne sokn som høyrde til Marifjøra skipreide. Anders Nilsson fekk dessutan ettergjeve to års avgift.<onlyinclude>[1] Likevel måtte han gå frå lenet i 1570 grunna økonomiske problem.
Otte Galskjøtt fekk så lensbrev 27. mai 1570, og han skulle få tiende, leidang og "anden Kronens Rettighed fri uden Afgift ad gratiam".[2] Han hadde berre lenet i fem år før Anders Green fekk lensbrev 8. oktober 1575. Han fekk òg lenet avgiftsfritt med "Bønder, Tjenere, Tiende, Leding og al anden vor og Kronens Rente og Rettighed, aldeles Intet undertaget."[3] Green var på dette tidspunktet kansellisekretær og var 1604-14 «Norges Riges Kantsler».[4]
Green døydde i april 1614, og Dale len vart no lagt inn att under Bergenhus hovudlen. Nils Vind hadde fått lensbrev på Bergenhus i 1606.[5] Den 6. desember 1614 fekk han så lensbrev også på «Dals prestegjeld». Han skulle skrive godset inn i jordeboka «og for des visse og uvisse Rente og Indkomst aarligen lader os gjøre gode Rede og Regnskab» frå 1. mai 1615.[6]
 Den fyrste lensrekneskapen etter innlemminga i Bergenhus 1615-16 Frå og med 1615 har ein såleis rekneskapar og jordebøker også for Dale len. I den fyrste rekneskapen heiter det at lenet var «lagt vnder Bergenhus lehnn» [7]
Dale len (Luster) heldt fram med å ha eigen fut etter innlemminga i Bergenhus len, og det vart såleis levert eigne futerekneskapar for Dale fram til 1630-åra som gjekk inn i lensrekneskapen for Bergenhus. Anders Lauritssen var fut ved innlemminga i Bergenhus og hadde truleg vore det ei god stund. Futane over Dale len fekk gradvis utvida embetsområdet, og det danna utgangspunktet for utskiljinga av Indre Sogn som eige futedøme i 1635. (Sjå Futar i Sogn for ei liste over futane i Dale len 1615-1635.)
Notar
Kjelder og litteratur
Olav Engelbrektson (født ca. 1480, død 7. februar 1538) var erkebiskop av Nidaros fra 1523 til 1537. I kraft av denne posisjonen var han også leder av Norges riksråd. Han ble avsatt ved reformasjonen, og måtte gå i eksil.
Man mener at Olav ble født i Trondenes i dagens Harstad kommune, antagelig i en lavadelig slekt. Han ble i 1503 immatrikulert ved Universitetet i Rostock i Tyskland. Han var da allerede presteviet. Etter å tatt baccalaureuseksamen i 1505 og fullført sin magistergrad i 1507 arbeidet han i byen noen år. Det ser så ut til at han en tid var tilknyttet Universitetet i Louvain, før han så ble forstander for det norske studentkollegiet i Rostock, kalt St. Olavs regens. Under oppholdet der ble han kjent med blant annet de svenske brødrene Johannes og Olaus Magnus; førstnevnte var den siste katolske erkebiskopen i Sverige.
I 1514 eller tidlig i 1515 kom han tilbake til Norge. Det ser ut til at han først ble kannik i Oslo, men allerede den 10. mai 1515 ble han kannik i Nidaros. Den 17. september samme år ble han utnevnt til dekanus ved domkapitelet av pave Leo X. Han ble også official, eller rettsvikar, det vil si erkebiskopens ombudsmann i kirkerettslige saker. Olav ble også utnevnt til økonom og regnskapsfører i erkebispedømmet, og han satt i redaksjonen for Missale Nidrosiense sammen med kantoren Peter Sigurdsson. Les mer …
 Ved det nedtappede Sundsbarmvatnet er det ikke mange spor etter tidligere storstilt gruvedrift. Foto: Siri Iversen (2010) var fra 1524 til 1888 et kobberverk ved Sundsbarmvatnet i Seljord kommune (ca 12 km fra Langlim) som var Norges første organiserte bergverk - 100 år før Kongsberg Sølvverk. Det ble også funnet sølv på verket.
Biskop Mogens fra Hamar skal ha oppdaget stedet på en av sine visitasreiser. Dette er det noe usikkerhet om, men vi vet at han fikk kongelig løyve til å drive og slå mynt. Kong Frederik I skal også ha utstedt et brev i 1524, der det stod at rettighetene skulle tilhøre ham og hans etterkommere på Hamar bispestol. Verket ble tatt fra ham under reformasjonen, og ble som alt annet ansett som den danske kongens eiendom. Nå var det kongen og ikke kirken som skulle forvalte verdiene.
Verket ble nyoppdaget i 1537 og drevet av tyske bergfolk på oppdrag fra kongen. Les mer … | 
