 Mange borgere og bønder ønsket Christian II tilbake på tronen. var en dansk konflikt som brøt ut etter Frederik Is død i 1533. Fordi Norge og Danmark var i personalunion fikk den stor betydning for Norge, hvor det ble et interregnum fram til 1536/ 1537. Feiden la grunnen for gjennomføringen av reformasjonen i Danmark og Norge, og for at Norge gikk fra å være et selvstendig land til å bli et dansk lydrike.
Frederik I hadde kommet til makten etter å ha avsatt sin nevø Christian II i 1523. Han hadde i 1532 fått sperret Chrsitian II inne på Sønderborg slott, og den avsatte kongen skulle komme til å tilbringe resten av sitt liv i fangenskap. Men Frederik hadde ikke sittet lenge nok på tronen til at hans krav hadde blitt allment akseptert. Han hadde hele tiden hatt stor støtte blant adelen, men blant borgere og bønder var det mange som ønsket Christian II tilbake. Les mer …
Olav Engelbrektson (født ca. 1480, død 7. februar 1538) var erkebiskop av Nidaros fra 1523 til 1537. I kraft av denne posisjonen var han også leder av Norges riksråd. Han ble avsatt ved reformasjonen, og måtte gå i eksil.
Man mener at Olav ble født i Trondenes i dagens Harstad kommune, antagelig i en lavadelig slekt. Han ble i 1503 immatrikulert ved Universitetet i Rostock i Tyskland. Han var da allerede presteviet. Etter å tatt baccalaureuseksamen i 1505 og fullført sin magistergrad i 1507 arbeidet han i byen noen år. Det ser så ut til at han en tid var tilknyttet Universitetet i Louvain, før han så ble forstander for det norske studentkollegiet i Rostock, kalt St. Olavs regens. Under oppholdet der ble han kjent med blant annet de svenske brødrene Johannes og Olaus Magnus; førstnevnte var den siste katolske erkebiskopen i Sverige.
I 1514 eller tidlig i 1515 kom han tilbake til Norge. Det ser ut til at han først ble kannik i Oslo, men allerede den 10. mai 1515 ble han kannik i Nidaros. Den 17. september samme år ble han utnevnt til dekanus ved domkapitelet av pave Leo X. Han ble også official, eller rettsvikar, det vil si erkebiskopens ombudsmann i kirkerettslige saker. Olav ble også utnevnt til økonom og regnskapsfører i erkebispedømmet, og han satt i redaksjonen for Missale Nidrosiense sammen med kantoren Peter Sigurdsson. Les mer …
 «Dyvekes hus», Konows gate 7B i Oslo, blir i folketradisjonen knytta til Dyveke Sigbritsdatter. Muligens kan kjernen i huset være langt eldre enn resten av bygningen, men mer sannsynlig er det at hennes hus lå omtrent på dette stedet. Huset er revet. Foto: Ragnvald Væring (1910) Dyveke Sigbritsdatter (født ca. 1490, død 1517), også kalt Dyveke Willoms og Dyveke Villessoon, var en kvinne fra Bergen som ble Christian IIs elskerinne eller frille.
Dyveke var datter av Sigbrit Willoms, som opprinnelig var fra Amsterdam. På et ball i Bergen i 1509 traff hun Christian, som da var hertug, tronarving og visekonge i Norge. Allerede samme kveld skal de ha innledet et forhold. Christian bygde et hus til henne under Ekebergskråningen i Oslo. Da han flyttet til København fulgte både Dyveke og Sigbrit med.
I 1515 giftet Christian II, som nå var konge av Danmark og Norge, seg med den tretten år gamle Isabella av Burgund. Han avbrøt ikke forholdet til Dyveke, som bodde like ved slottet. Men i 1517 døde Dyveke under mystiske omstendigheter. Kongen anklaget lensherren på Københavns slott, Torben Oxe, for å ha myrdet henne med gift. Det var ikke beviser for dette, og adelen bad om nåde, men Oxe ble halshogget. Etter Dyvekes død styrte kongen uten å ta hensyn til adelen, og Sigbrit ble en av hans viktigste rådgivere. Les mer …
| 
