Forside:Industri og handverk

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Om Industri og handverk
Ei skipsdør blir til på Marcussens Metallstøperi i Harstad.
Foto: Ukjent, fra Arne Markussen
(1980-åra)

Industri og handverk er et vidt begrep. Vi bruker det her for å dekke all produksjon av gjenstander eller varer i en mer eller mindre organisert form - fra de tidligste handverkere som produserte tregjenstander, sko, stoff og annet og fram til moderne produksjonsindustri. Dermed berører vi også en rekke andre temaer, som organisering fra laug til arbeiderbevegelsen, økonomisk historie og lokal næringslivshistorie, personhistorie om handverkere, industrigründere og andre og mye mer. Industri- og håndverkshistorie forteller noe mer enn en enkelt bedrifts eller handverkers historie, den kan ofte forklare utviklinga i ei bygd, en by eller en region - og til og med et helt land, som når oljeindustrien omskapte Norge på 1900-tallet.

Viktigheten av å bevare de kulturminner aktiviteten har etterlatt seg har kommet sterkere i fokus i senere år. Kulturminnevernet på dette området har lidd særlig under to ting: Kravet til fornyelse for å være lønnsom har ført til at anlegg ofte blir revet eller ombygd, og anleggene har ofte ikke noen estetisk verdi for de fleste. Det er lett å forstå hvorfor vi skal ta vare på en vakker kirke eller et herregårdsanlegg, men nyttebygninger oppfattes ofte rett og slett som stygge og uten verdi. Med et økt fokus i kulturminnevernet på viktigheten av å ta vare på også denne typen kulturminner er det endring å spore. I 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv en del av verdensarven, og dermed stoppa en prosess hvor svært mange industribygninger har forsvunnet.   Les mer ...

 
Smakebiter fra artikler
Bibliotekar og skredder i Kviteseid.
Foto: Kviteseid Historielag/Kviteseid Folkebibliotek
Gunnar Haugestøyl (født 22. januar 1879 i Høydalsmo, død 1969) var sentral i bibliotekarbeidet i Kviteseid i Telemark gjennom en mannsalder. Han flyttet til Kviteseid i 1905 og bodde der mer eller mindre resten av livet. Haugestøyl startet Kviteseid fråhaldslag, og det var dette laget som i 1912 satte opp et eget bygg ikke langt fra Kviteseid kyrkje, og sørget for at boksamlinga etter mange omflakkende år fikk sitt første faste lokale med lys, ved og renhold.   Les mer …

Tømmeret ordnes før det blir soppet på Fløterdagen 14.08.2011.
Foto: Elin Mortensen.
Fetsund Lenser ble anlagt i 1861 som en direkte følge av at det dette året ble bygd jernbane fra Lillestrøm til Kongsvinger. Før dette foregikk tømmersorteringen ved Bingen Lenser høyere opp i Glomma, slik det hadde vært gjort i århundrer tidligere. Men fordi Kongsvingerbanen ble lagt på ei lav bru med relativt korte spenn var det ikke lenger mulig å få de store tømmerslepene forbi brustedet. Løsningen ble å bygge et nytt lenseanlegg ved Fetsund, mens Bingen ble ombygd til attholdslense som gjorde det mulig å slippe dagsporsjoner ned til Fetsund.   Les mer …

Kvinner frå Tysnes i Sunnhordland med svarthuve. Biletet er teke ca. 1920- eller 1930-åra. Gyri Vevatne (1856-1936) og søstera Anna (1860-1937).

Svarthuve, også kalla Tysnes-huve, var eit hovudplagg for kvinner som var mykje nytta på Tysnes i Sunnhordland på 1800-talet og fram til ca. 1930-åra. Huva vart brukt til kvardags og helg. Huvene var laga av ulltøy, klede eller vadmål, og fôra med lerret, ullflanell eller anna stoff. Til stor stas kunne det vera fløyelshuver.

Huva er sett saman av eit nesten rundt bakstykke og eit fasongskore framstykke. Breidde bak kunne vera frå omlag 26 til 36 cm. Fram- og bakstykket er sydd saman med maskin, eller med atterstyng for hand på dei eldste huvene. Sårkanten er synleg inni huva. Huva er kanta nede med eit smalt band, som også er løpegang for snor til å regulera vidda på huva.   Les mer …

Grenevev med grene.
Foto: Olve Utne (2011)
Ei grene, òg skrive græne eller græna, er ein type grov og tettvevd ulltekstil som tradisjonelt blir vevd på grenevev (oppstadvev) blant ulike samiske grupper — i nyare tid særlig sjøsamar og skoltesamar. Grenene blir tradisjonelt brukt som sengklede, veggheng (åkle) eller som matter — og i tidligare tider som vinter-teltduk til lavvoar og kåter så vel som til dekke i pulkar.   Les mer …

Glasshytten ved Værket. Her ble kobolt blandet med pottaske og smeltet sammen til glass.
Foto: Sindre Skrede
(13. juli 2005)
Modum Blaafarveværk (Blaafarveværket) (egentlig Det Kongelige Modumske Blaafarveværk, senere Modums Blaafarveværk) er en tidligere norsk gruvebedrift ved Åmot i Modum kommune i Buskerud. Det var Norges største industribedrift på 1800-tallet, og utviklet blåfarve fra koboltmalm, som ble benyttet i papir-, porselens- og glassindustrien. Det norske Blaafarveværket dekket på det meste 80 % av verdensmarkedet for blåfarve, og ble grunnlagt av den dansk-norske kongen i 1770-årene. Allerede i 1788 eksporterte verket blåfarve til Kina og Japan. Under Napoleonskrigene ble verket i 1813 pantsatt av kongen til den svenske kjøpmannen Peter Wilhelm Berg, og ettersom den norske staten ikke kunne løse inn pantet etter krigen ble verket i 1822 solgt på auksjon til den da 27 år gamle forretningsmannen Benjamin Wegner på vegne av et konsortium som til slutt bare inkluderte ham selv og bankieren Wilhelm Christian Benecke. Benjamin Wegner bosatte seg i Norge og ble generaldirektør for bedriften.   Les mer …

Tegning av Harald Kompen, Etnedal kommune
Seletøy eller sele (Austlandet og Vestlandet); eller grei(e) (Nord-Østerdalen, Romsdal, Nordmøre, Trøndelag, Nord-Noreg og Jämtland/Herjedalen); er ulike namn på det utstyret ein set på hestar og andre trekkdyr slik at dei kan dra lass. Etter dyreslaget dei blir bruka for kan dei òg kallast hestesele, oksesele og så vidare. Seletøyet har to hovudfunksjonar: Det har eitt eller fleire festepunkt for pulk, støtting, slede, vogn eller reiskap; og det fordeler vekta, slik at belastninga blir lettare og sunnare for dyret.   Les mer …
 
Eksterne ressurser
Forside:Industri og handverk/Eksterne ressurser
 
Kategorier for Industri og handverk
 
Andre artikler