Forside:Vestfold og Telemark fylke

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

LANDSDEL: Østlandet  • Sørlandet • Vestlandet • Midt-Norge • Nord-Norge
FYLKE: Innlandet • Oslo • Vestfold og Telemark • Viken
TIDLIGERE FYLKE: Vestfold • Telemark

Om Vestfold og Telemark fylke
Fylkesvåpenet består i rødt to opprett gull akantus-slynger over en gull framstevn av knarr. Skipet viser til Klåstadskipet, mens akantusranker er et vanlig motiv både fra rosemaling i Telemark og kalkmalerier i Vestfold.

Vestfold og Telemark fylke ble oppretta 1. januar 2020 ved sammenslåing av fylkene Vestfold og Telemark. Dette ble vedtatt av Stortinget i 2017 som del av regionreformen 2014–2018. Telemark hadde stemt mot sammenslåing, mens Vestfold hadde stemt for. Fylket har et areal på 17 466 kvadratkilometer, og per juli 2018 var det 417 127 innbyggere der. Fylkesadministrasjonen er lagt til Skien, mens fylkesmannen har kontor i Tønsberg.

Ved sammenslåinga av fylkene ble det foretatt en grenseendring i Vestfold. Svelvik kommune gikk inn i storkommunen Drammen, og ble dermed overført til Viken fylke.   Les mer ...

 
Smakebiter fra artikler
«Kalken» her ved Nystrand på vei fra Dalen Portland Cementfabrik mot Porsgrunn på banen.
Foto: VeO
(2008)
Brevikbanen ble til slutt vedtatt bygget 4. juli 1891, etter å ha vært foreslått og nedstemt flere ganger siden 1875. Banen åpnet i 1895 som en 9,4 km lang sidebane til Vestfoldbanen fra Eidanger stasjon til Brevik stasjon. Banen er fortsatt i bruk til godstrafikk og ble forsterket i 1975 for å kunne ta imot kalksteinstransport fra Norcem og fikk i 2018 nytt signal- og sikringsanlegg. Brevikbanen var viktig både for postforsendelsen og som kommunikasjonsknutepunkt med kystdampbåtene på Brevikruta til Kristiansand som åpnet samtidig med jernbanelinjen og ble en av de viktigste på Sørlandskysten, den øvrige rutebåttrafikken til Sørlandet og Vestlandet, samt fergeleiet BrevikStathelle.   Les mer …

Vestfosselva sett fra lufta på et flyfoto tatt seint på 60-tallet.
Vestfosselva er ei sideelv i Drammensvassdraget i Øvre Eiker. Elva renner nordøstover fra Eikeren og Fiskumvannet, en strekning på drøyt 7 kilometer, før den munner ut i Drammenselva ved Nøstetangen. Ved Vestfossen er det et fossefall på rundt 20 meter, slik at elva ikke er farbar hele veien. Omtrent 1 kilometer meter før munningen deler elva seg, slik at det hovedløpet fortsetter rett ut i Drammenselva. Denne nedre delen av Vestfossen er også kjent under navnet Nøsteelva. Sideløpet mot høyre fortsetter østover og skiller Loesøya fra fastlandet før den renner ut ved SteinbergNedre Eiker. Dette elveløpet er kjent som Loeselva. Vestfosselva har trolig spilt en viktig rolle som ferdselsåre langt tilbake i tid, i og med at den knytter Drammensdalen sammen med området rundt Eikeren og dermed med den nordre delen av Vestfold. Den ligger dermed langs ferdselsveien som førte fra Kaupangen i Skiringssal og seinere fra Tønsberg innover i landet. I seinmiddelalderen er det dokumentert tømmertransport fra Eikeren-området via Vestfosselva til Drammenselva. Elva nevnes også som ferdselsåre for persontrafikk, blant annet i opptegnelsene fra biskop Jens Nilssøns visitasreise i 1595.   Les mer …

Tegning av Kunstsilkefabrikken på Notodden i 1946. Fabrikken hadde ca. 9 000 kvadratmeter gulvflate.
Foto: Ukjent / Sætherskar, Johs. (red.), Det Norske Næringsliv 4, Telemark Fylkesleksikon, Bergen, 1949.
KunstsilkefabrikkenKasinmoenNotodden ble stiftet som et aksjeselskap 22. januar 1936. Fabrikken ble kalt KUFA på folkemunne, og hadde også denne forkortelsen i logoen. Sementvarefabrikken til Raguel Bjarnason var utgangspunktet for Kunstsilkefabrikkens etablering i 1936. Sementfabrikken til Bjarnason hadde produsert kloakkrør, betongtrapper og takstein, men flyttet nå til Heddalsveien og fortsatte produksjonen i en mindre målestokk derifra. Kunstsilkefabrikken inviterte til aksjetegning for i alt 1,85 millioner i 1937. Blant aksjonærene var industrigrunder Sam Eyde og forretningsmannen Felix Hartmann. Selskapet, med direktør Arne Bergsvik og diplomingeniør Oscar Wahlberg i spissen, nådde ikke mer enn 1 million. Kunstsilkefabrikken fikk innvilget et statsgarantert lån på 500 000 kroner, og driften ble startet opp sommeren 1937. I løpet av få år sysselsatte fabrikken 150 arbeidere.   Les mer …

St. Birgitta kirke i Ridehusgaten 26 med prestegården bak.
Foto: Anton Olsen/Nasjonalbiblioteket
(1920–1930)
St. Birgitta menighet er en katolsk menighet i Oslo katolske bispedømme som omfatter østfoldkommunene Fredrikstad, Sarpsborg og Hvaler. Menigheten som ble grunnlagt i 1878 har sitt sete på Cicignon i Fredrikstad og er viet til Birgitta av Vadstena. St. Birgittas første hyrde var pastor Karl Franciskus Carlén. Han ble utnevnt til sogneprest i 1878, og fikk i oppdrag å bygge opp menigheten. Allerede året etter forlot han Fredrikstad, og P.E. Kjelsberg, en av de første norskfødte katolske prester etter reformasjonen, tok over. Han forble hos sin menighet fra 1879 til han døde i 1887. Siden 2015 har pastor Premanath Jagath Gunapala O.M.I. fra Sri Lanka vært menighetens sogneprest.   Les mer …

Gunnar Sønsteby 2008.
Foto: Arnephoto, Wikimedia Commons.
Gunnar Sønsteby, kjent som «Kjakan» og «Nr. 24» (født 11. januar 1918Rjukan, død 10. mai 2012 i Oslo), var en av de mest kjente motstandsmennene under andre verdenskrig. Han er den eneste nordmann som er dekorert med Krigskorset med tre sverd. Sønsteby var opprinnelig fra Rjukan. Foreldrene var Gustav Sønsteby (1885-1960) og Margit født Lien (1888-1964). De flyttet fra Notodden, der Gustav var anleggsarbeider, til Rjukan i 1912. Der ble Gustav ansatt ved Norsk Hydro som håndverker, arbeidsformann og skiftarbeider. Moren var fra Notodden og var utdannet syerske. Familien bodde i Gunnars oppvekst i en toroms leilighet i en av Hydros firemannsboliger. Gunnar hadde en søster. I motsetning til hva som var vanlig andre steder i mellomkrigstida, var det på Rjukan bevisst lagt til rette for en brei sosial rekruttering til høyere utdanning. Også for arbeiderungdom med lyst og evner i den retning var det naturlig å velge middelskole og gymnas. Gunnar Sønsteby tok artium i 1937. Det dannet seg tidlig et sterkt antinazistisk miljø ikke minst blant skoleungdommen på Rjukan.   Les mer …

Krækkja turisthytte.
Foto: Anders Beer Wilse (1914)

Krækkja er en betjent turisthytte 1162 moh. på Hardangervidda i Hol kommune i Hallingdal. Den ligger ved vannet Storekrækkja mellom Bergensbanen og riksvei 7, med stier og løyper til blant annet Haugastøl, Finse, Kjeldebu, Stigstuv og Tuva. I området ligger det fangstanlegg og dyregraver fra vikingtiden, og de gode jakt- og fiskemulighetene har opp gjennom årene tiltrukket både lokalbefolkning og tilreisende. Krækkja har 85 sengeplasser (2015), og det er DNT Oslo og Omegn som eier den.

Byggingen av Krækkja startet i 1877, med materialer fraktet over Ørteren med flåte. To år senere kunne den lille treroms tømmerhytta innvies, som et av få overnattingssteder i Hol spesielt innrettet mot feriegjester. Også stølen Nordre Tuva hadde fra 1878 avtale med DNT om å stille rom til disposisjon for turister.   Les mer …

Johanne Sinding
Johanne Sinding (født 22. april 1851 i Våler prestegjeld, Smålenene, død 29. desember 1929 i Aker) var lærer og lokalpolitiker. Hun var en av de tre første kvinnene som ble stemt inn i Tønsberg bystyre i 1901. Sinding ble valgt inn på Høyres liste. Fra 1895 var hun inspektrise ved Tønsberg kommunale høyere allmennskole, i dag Greveskogen videregående skole. Hun arbeidet som inspektrise her frem til 1918. Det fortelles at den første tiden Sinding arbeidet ved allmennskolen skal hun ha voktet på at pikene og guttene ikke skulle se på hverandre under opp- og nedmarsj i frikvarterene. Sinding skal ha vært en myndig, men også populær lærer. Da gymnassamfunnet Uglen ble opprettet i 1900 ved den høyere allmennskolen, kalte de sin orden Johannaordenen etter hennes navn.   Les mer …

Egges grav på Vår Frelsers gravlund.
Foto: Chris Nyborg
Klaus Egge (født 19. juli 1906Klokkergården i Gransherad, død 1979 i Oslo) var en komponist, musikkpedagog og anmelder av musikk i Arbeiderbladet. Foreldrene til Klaus Egge het Rasmus Klausson Egge og Rakel Iversen. Han var fra Egge i Breim; hun var fra Langesund. Rasmus Klausson Egge var målmann og lærer i Porsgrunn. Da Klaus ble født, bodde foreldrene i Gransherad, for mora var sykelig og trengte frisk luft. Rasmus Klausson Egge var kirkesanger under oppholdet i Gransherad. Etter et par år flyttet familien tilbake til Porsgrunn, der foreldrene bodde livet ut. De bodde først i St. Hansåsen og deretter i Lilleåsveien 4. Der vokste Klaus Egge opp. Flere hardingfelespillere vanket hos familien Egge, noe som må ha inspirert Klaus siden i livet.   Les mer …
 
Se også
 
Eksterne ressurser
Forside:Vestfold og Telemark fylke/Eksterne ressurser
 
Kategorier for Vestfold og Telemark fylke
 
Andre artikler