Jens Madsen (1848–1939)

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Jens Madsen (1848-1939)»)
Hopp til navigering Hopp til søk
Jens Madsens hus i Kila. Det er Madsen som holder hesten.

Jens Brønlund Madsen, Kila (1848-1939) var gårdbruker og fembøringshøvedsmann, gift med Rebekka Larsdtr., f. 1851. På folkemunne gikk han under navnet «Jens Massa» og har fått en kjent fiskegrunne (med) oppkalt etter seg - Jens Massagrunnen - som ligger mellom Meløyvær og DovaSenja, ikke så langt fra Steinavær og den ene støtta nord på Flatflesa. Området er på det grunneste fem favner, men det er brådjupt på østsiden. Han var sønn av Mads Jensen (1796-1873) og Rebekka Schjelderup Andersdtr.(1819-1896) og hadde sju søsken.

I Trondenes Bygdebok står det at «Jens Madsen (1848-1939) bodde i Kila. Han var en av de siste fembøringshøvedsmennene av den gamle, trauste typen, vidkjent for sin dristighet og dyktighet. Jens drev særlig fiske med søkkenot, og en grunne i Steinaværan bærer ennå navnet Jens Massagrunnen. I flere år var han dessuten bas for sildnotbruket på gården.»

Hvorfor ble akkurat hans navn knyttet til denne grunnen? Det var jo svært mange som drev fiske i denne regionen. Det lå jo ikke så langt fra Bjarkøy, Steinavær, Senja og Kila. Kanskje hadde han gjort flere gode kast med søkkenot akkurat her, eller at han ofte lå her og fisket.

Sommerfisket etter sei med søkkenot krevde innsats med flere båter og menn. De rodde ut nota og fikk den under seistimen. Når seien så dette, gikk den ned, men der var nota som da langsomt ble hevet opp, og så var det bare å få seien om bord, hvis man da ikke hadde revet opp nota mot bunnen. Seien ble kanskje tørket, leveren ble tatt vare på, og det hele kanskje ført til f.eks. Tromsø der den kunne byttes i «russemel», levert av Pomorer. Seifisket kunne foregå andre steder i området også. Det var mange mann som fisket med en not og kanskje de overnattet i regionen eller hadde med seg lossementsbåt.

Det står ellers nevnt at Jens var bas for sildenota på gården. Lysaker skriver at A. Tiller startet med sildenotbruk sammen med fire naboer i Kila. Dette hadde stor økonomisk betydning og ble drevet minst til 1940. Tiller hadde også fembøring. Garden hadde to fembøringer til de store sesongfiskeriene, og to halvfemteroringer som oftest deltok i fisket for Holmenvær (hvor Willads Bothner var væreier fra 1899).

Vekselbruk

Det var jo ennå mange som drev vekselbruk mellom gårdsdrift og fiske. Det var et rikt sildefiske både sørover og nordover fra Kila, der Jens Madsen bodde. Derfor var det mange steder og gårder som hadde landnot. Til denne hadde de gjerne en storbåt, eller også en eller to gavlbåter som man også kunne ha nota i. På gavlen hadde man gjerne en rull til å dra nota over. Etter hvert kom håndspillet, og seinere motordrevet spill for å dra sammen nota med. Man kunne ha flere nøter, en lang stengenot, låsnot og såkalt orkastnot. Til dette fisket trengtes mange mann. Noen til å ro, andre til å dra nota, osv. Noen ganger bandt man i hop flere nøter. Det kunne altså være mange sammen om dette fisket. Når det står at en gård hadde en not, ble nok både drenger og husmenn under gården innkalt når det kom sildetidende. Bas for dette på gården var altså Jens Madsen.

Vi skal se at det var rike fiskemuligheter i Harstad-området på den tid da Jens Madsen levde:

Torskefiskeriene

Lofotfisket har vært svært viktig for folket her i århundrer. Og innsiget av skrei var da som nå varierende. På 1600- og 1700-tallet kom innsiget nordover i Tjeldsundet, til Andøy og f.eks. Senja. Men så forsvant fisken herfra, noe den også senere har gjort enkelte år. Lovene har også vært forskjellige. Blant annet ble garnfiske forbudt fra 1816. Garnfiskerbonden og politikeren Andreas Stoltenberg fra Årnes var bl.a. med på å få gjennomført den bestemmelsen. Fra 1850 til 1880 var det enkelte år gode lofotår. I 1870 deltok 891 fiskere fra Trondenes, 706 storgarnbåter, 158 linebåter og 22 båter med juksa. Veldig mange av båtene var fembøringer. I 1880 drev mange med synkenot (søkknot), og etter hvert kom det båter med sneseil, dekksbåter og etter noen år kom motoren.

Vinterfisket for Vesterålen/Senja

har også vært varierende. I 1877 var det store torskeinnsig i Toppsundet, utenfor Grytøya, og mellom Senja og Sandsøy. I 1890 tok fisket seg opp igjen her. I Steinavær-området, Senja og Holmenvær var fisket stort. I 1896 måtte man ha fiskerioppsyn i seks vær. Fiskeinnsiget avhang endel av samtidig lodde- og sildeinnsig. Mye lodde var det f.eks. i 1889. Men fisket på Svensgrunnen kom ikke skikkelig i gang før man fikk dekksbåter og motor. I 1910 var det 150 dekksbåter og 14 dampskip som drev fiske her. Etter vinterfisket dro mange til Vårtorskefisket i Finnmark.

Seifisket

Det var rikt seifiske på grunnene utover mot Senja - spesielt om sommeren. Her foregikk fisket med dorg, juksa, krokstang, garn eller synkenot. Det ble også fangstet på arter som kveite, hyse (kolje), lange og uer .

Sildefisket

Silda har alltid vært viktig i denne regionen. Fra 1860-tallet og til ca 1875 hadde man store storsildinnsig fra Helgeland og helt opp til nordre Nordland og Sør-Troms. Det ble fisket med mange garn og landnøter langs leia. Mange salterier ble bygd, men så forsvant silda. Heldigvis kom feitsilda fra ca. 1880 og holdt seg i mange år fremover. Det var sommer- og høstfiske, og etter hvert kom sildoljefabrikkene. Seinere kom vårsilda som hadde en topp i 1918.

Sild kunne det altså være både syd og nordover. Når fiskerne skulle være lenge borte, hadde de gjerne en større båt, jekt, jakt eller lignende som lossement eller til å føre saltsilda med. Noen ganger kunne fisket drives i større målestokk og langt hjemmfra, og da kunne man være tilknyttet et dampskip, til sleping osv.

Fiskeredskapene og båtene

Først kom juksa og etter hvert line og garn, samt landnot. Da båtene ble større, gikk man over til garn og en tid også søkkenot. Den ble brukt her og i Lofoten. Snurpenota kom senere, f.eks. i Eidsfjorden første gang i 1906. Før motoralderen var det først f.eks fembøringer med råseil, åttringer, halvfemterømminger (med fire par årer), siden kom sneseilbåter, disse var lette å ro. Siden kom dekksbåter, listerbåter, også med hus foran. Så kom motorene, spesielt etter 1910, og båtene ble høyere. Da kom man seg lenger ut på havet, og mye av slitet ble borte.

Utover 1800-tallet kom dampskipene som økte sikkerheten og minsket avstandene, bl.a. til bankene og Finnmark. Mange førte sine mindre dampbåter som fraktbåter til Finnmark. Man fisket også endel med dorryer som gjorde at man kunne drive fiske over et større område fra hovedbåten. Var man f.eks. et notlag, hadde man også lossementbåter som man bodde i som ei flytende bu.

Kilder

  • Bjørkenes, Bergljot og Margareth Jensen: Folk og slekt i gamle Trondenes. Harstad 1997.
  • Lysaker, Trygve: Trondenes Bygdebok: «Trondenes sogns historie», og «Gårdshistorie for Sandtorg» (s.303)
  • Thorsvik, E.:Ut mot hav og I storm og stilla.
  • Reseach: Einar D. Johansen 2008.