Kjeldearkiv:Steinkjer komm. kino

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Integrert kunst laget av Eva Elisabet Børresen, i foajeen i Samfunnshuset (Steinkjer) - inngangen til Steinkjer komm. kino.

Steinkjer komm. kino var kinoen i barn og voksnes bevissthet på Steinkjer ved inngangen til 1950-tallet og langt utover på 1980-tallet.

Veggmosaikk i kinoinngangen

Ved inngangen til det folk er begynt å kalle gammelkinoen i Samfunnshuset har det «til alle tider» stått en montasje av grønn glasert keramikk på hvit bakgrunn. Denne dekorasjonen betegnes «integrert kunst». Kunstverket ble bestilt spesielt til huset i forbindelse med bygginga og det sto ferdig samtidig med huset i 1952. Man ser trær og fugler i flokk som gir assosiasjoner til de store kortnebbgåsflokkene som trekker over distriktet vår og høst. Videre ser man aks med fullmodent korn og – fisk på fjordbunnen. Kunstverket er altså en hyllest til primærnæringene som Steinkjer er bygd opp rundt. Kunstneren er Eva Elisabet Børresen. Kinostyret inviterte til første filmframsyning med «En plass i solen» torsdag 17. april 1952, der Elizabeth Taylor spilte hovedrollen mot Montgomery Clift. Denne filmen ble sett av 2 214 betalende i løpet av de tre dagene den sto på plakaten.

Filmavisa – så radio

Lørdags ettermiddag; var det klokka 1500? Ukas filmavis! Flott nyhetsformidling. Her ble man kjent med Rolf Kirkvaags stemme.

Hanenytt må være noe av det mest spektakulære man kan forestille meg av nyhetsformidling. Filmavisas utenrikssekvens inneholdt alltid en snutt fra Pathe News. Eller er det kanskje riktigere å kalle det med Pathe News. I folks erindring framstår bildet av en galende hane inne i en oval – nær eggformet sirkel med ordene skrevet langs «eggskallet».

Det var ikke dyrt å gå på filmavisa; 25 øre betalte ungene først på 1950-åra. Men så varte den jo bare en halv time. Underholdningsverdien kan selvsagt diskuteres, men noen virkelighetsflukt var det knapt. Her fikk man all verdens hendinger, så å si rett i fanget. Det kan vel sammenlignes med Dagsrevyen, slik den startet og utviklet seg utover på 1960-tallet. Men det var en vesensforskjell: Her var det filmselskaper som presenterte nyhetene; kanskje på linje med den privatisering av nyhetene vi har fått i form av flere fjernsynskanaler i seinere år?

Etter filmavisa var det god tid til å komme seg heim til Finnmarka før lørdagsbarnetimen begynte, selv om en ikke hadde sykkel, men måtte gå fra Torget og til Gamle Kongeveg 19. Bil; sa du? Det var jo i steinalderen at dette hendte, og biltallet på Steinkjer sto i forhold til det. Enkelte lørdager var det mer om å gjøre å komme heim til rett tid; klokka seks. Det var da «Veien til Agra» gikk som hørespillføljetong i barnetimen.

Søndagskino

De som var fullstendig avhengige av å gå på kinoen, samla tomflasker og/eller tagg rike onkler om kinobillett. Tomflaskeinnsamling kunne være ganske lukrativt det, særlig lørdagene. Ja, om du da rakk butikken hans Øl-Olsen i Kongens gate mellom urmaker Lindmo og farger Berg; Hans BergNordsia, for han Olsen betalte 10 øre mer i pant til ungene han – enn det Teddy`sSørsia gjorde. Alle som vet hva en 5-øres karamell kosta, kjenner derved verdien på forskjellen mellom 10 og 20 øre per flaske! Ikke rart forresten, at man innførte flaskepant. Les her hva lokalavisa skrev 27. april1950:

I samband med flaskeinnsamlinger er vi bedt om å gjøre merksam på at bryggeriflasker ikke må leveres ut da disse er bryggerienes eiendom. Ølforhandlerne leverer nå ikke ut ølflasker mot pant, og for dem som skal kjøpe øl blir derfor også resultatet at har de ikke tomflasker, kan de ikke få kjøpt noe.

Barnebillett på kinoen kosta ei hel krone. Derfor måtte man helst ha samla sammen fem halvflasker for å ha nok til å komme inn på kinoen. Vi som bodde på Nordsia og var glad i lakris kjøpte helst Zebra lakriskarameller i Andreassen sin blad og kioskforretning. Den lå mellom Bardal sin fotoforretning og Köhlers eftf., altså butikk nr to etter Hilmar Olsens Bakeri og Konditori på nordre brohode om du kom fra Sørsia. En Zebra kosta 10 øre, så med et par flasker ekstra fikk man altså enda flere Zebra. Men ikke sånn å forstå at de varte helt til søndag. Dessuten; hadde man godteri med på kino måtte man dele med alle de som ikke hadde, så slike utskeielser tok man gjerne veldig privat. Men – det var søndagskino. Hopalong Cassidy var en fast gjest på kinoen i Steinkjer. Roy Rogers med verdens klokeste hest; den hvite Trigger kom vel et par år etter Hopalong. Han ble sett litt skrått på av folk som hadde sett alle Hopalong-filmene. Alle Hopalong-kjennere visste jo hvordan en «kåbbåi-film» skulle være! En syngende herre iført hvit hatt, siselerte cowboystøvler og spillende på en pent lakkert gitar på en striglet ganger – var slettes ikke det rette bildet på en cowboy som hadde festet seg hos de som var et par – tre år eldre. Likevel; det må da ha vært ganske mange som godtok ham? Kinoens godt og vel 500 seter var som regel oppfylt – om ikke til alle forestillinger, så i alle fall på en av søndagens to forestillinger; henholdsvis klokka tre og fem. Som sagt; hadde du med sjokolade eller karameller var du «dømt» til å dele med de andre, de som ikke orket, eller ikke fikk lov til å samle tomflasker. Ja, for nå – ved inngangen til 50-tallet ble rasjoneringen på sjokolade opphevet! Symbolikken i dette Gerhardsenske regjeringsdekret var selvsagt innlysende for voksenverdenen; vi unger så mer realpolitisk på saken: Sjokolade var godt, alle måtte da få det!

Kilder