Tørnes Vestre (Narvik gnr. 236)
Gnr. 36 Tørnes søndre ligger nordvest i Mannfjorden, ved utløp mot Hulløy-sundet. I vest grenser gården mot gnr. 35 Tørnes nordre ved en tange kalt Skipperberget. I øst grenser gården mot Mannfjord-Musken. I strekker grensene seg opp mot snaufjellet, mens strandlinja mot Mannfjorden utgjør grensa i sør.
Fra gammelt av finner vi at skriveformen for gårdsnavnet var Tornes. Første ledd av navnet kan trolig utledes fra adjektivet turr, eller det norrøne þurr, [tørr] som en beskrivelse av jordsmonnet på stedet.
Jordsmonnet på Tørnes nordre består av mineraljord fra isavleiringer med innslag av organisk jord. Boniteten blir derfor regnet for å være middels høy.
[[Image:]]
Seglfjellet på Tørnes Vestre.
Foto: Isak K. Hassel
Tørnes søndre i de eldste tider
Gnr. 36 Tørnes søndre er ei gammel finnerydning som ligger på den nordlige bredden av Mannfjordens utløp i Hulløysundet. Til tross for at bosettinga på Tørnes trolig strekker seg langt tilbake i historia, har vi hverken arkeologisk eller skriftlig materiale fra gården før ut på 1600-tallet.
Første nedtegnelse i panteboka om folket på Thornes [Tørnes] finner vi i 1616, da Per Andersen på Tørnes ble dømt for å ha slått til Eilif Støver. For ugjerninga måtte Per bøte med 1 daler og 73 skilling til statskassa. Vi må så til matrikkelutkastet for 1667 for å finne en beskrivelse av gården. Tørnes, som nå ble drevet av Reer Jensen og Reer Bergesen, ble her registrert som finnejord og rydning. Det er naturlig å anta at rydningen det er snakk om er det senere lnr. 198b Sommarset. Reer Jensen og Bergesen holdt 1 hest, 6 kyr, 2 kalver, 18 sauer og 15 geiter. Gården kunne også så 2 tønner korn. På bakgrunn av gårdens beskaffenheter ble verdien satt til 1 våg fisk.
Regnskapet for Rug- korn- og osteskatten fra 1687 oppgir Ellef Reersen [mulig sønn av tidligere bruker] som oppsitter på Indre Tørnes. For gårdens produksjon av korn krevde kongen 6 fjerdinger, mens andelen ost ble satt til 1 pund. Kornet ble ikke taksert høyere fordi det ble anset til å være av dårlig kvalitet og besto av en blanding av bygg og havre [blandkorn]. Ti år senere betalte Reer Bergesen, Ellef Reersen og Einer Erichsen ½ riksdaler hver i sjøfinneskatt for 1691. I 1697 ble denne skatten betalt av Reer Reersen, Joen Reersen, Einer Sifuersen og Ellef. Antallet skattlagte brukere forteller oss at det rundt år 1700 var ei betydelig samisk bosetning på Indre Tørnes.
1700-tallet
I 1714 ble Reier Olsen, Reier Ellefsen og Olle Ellefsen avkrevd skatt som oppsittere av finnegården Indre Thornes. Olle Ellefsen ble her oppført som bruker av ei nyrydning. Dette er samme rydning som tidligere har blitt antatt å være det senere lnr. 198b Sommarset. I 1723 var Indre Thornes med Nye Rødning fremdeles bosatt av de tre overnevnte brukerne og deres familier. Beskrivelsen av gårdens ressurser forteller at skogen bare til en viss grad kunne sørge for brensel, og at fisket på heimsjøen knapt strakk til å sette mat på bordet. Eiendommen hadde gode solforhold, og jorda var tørr og lettvunden. Fra beskrivelsen i 1723 blir utmarka trukket fram som tilstrekkelig for husdyrbeite, noe vi må se i forhold til at Tørnes nå huset 3 kyr og 10 sauer. Inn- og utmarksslåtten ga i tillegg 7 lass med høy. Gården ser ikke ut til å ha vært noe godt kornland, da en utsæd på 1 ½ tønne blandkorn ikke ga en avling på mer enn 2 tønner og 6 skjepper [ca 2 fold]. Ettersom plassen sto uten oppført matrikkelskyld ble Tørnes foreslått taksert til 2 pund og 6 marklag.
Tørnes avfolkes
Ei sammenligning av matrikkelutkastene for 1667 og 1723 avslører ei negativ utvikling i husdyrhold og korndyrking. Den negative utviklinga fortsatte utover 1720-tallet, og ledet mot ei total avfolking på plassen i 1729. Finnejorda Tørnes ble etter fogdens regnskap av 1729 anset for å være øde, etter at utarmede sjøsame Reier Ellevsen hadde forlatt gården som siste bruker. Hva som konkret forårsaket fraflyttinga på Tørnes vet vi ikke, og man kan spørre seg om husdyrtallet gikk ned fordi folk flyttet fra, eller om folketallet gikk ned fordi husdyrholdet og de økonomiske forutsetningene var vanskelige i disse årene? En mulig årsak kan være skattlegginga, som fram til midten av 1700-tallet var ei betydelig belastning for samene i den økonomisk marginale Tysfjorden. Før 1751 var ikke lande-grensene i nord, mellom Danmark-Norge og Sverige, traktatfestet. For ei befolkning som var bosatt i grenseområdet mellom de to landene, medførte dette at man kunne få besøk fra både svenske og dansknorske skatteinnkrevere. Det tosidige skatte-presset kan ha ført til en situasjon der det var lite gunstig å være oppsitter på finnerydningene i fjorden.
1740-tallet
Nedgangen i jordbruket på 1720-tallet førte til at finnejorda Indre Tørnes ble lagt ut til bygsel for Christen Michelsen i 1742. Det hadde da manglet samisk interesse for gården siden 1737. For bygselsseddelen måtte den nye brukeren betale 1 riksdaler og 1 ort. Om Christen har vi ikke mye informasjon, men vi vet at han trolig vokste opp på Ballstad i Tjeldsund, og at han ble gift med Malena Pedersdatter Aagaard i 1739. Paret fikk også barna Berit Maria f. 1740, Michel f. 1743, Peder f. 1748, Maren Helena f. 1750 og Sirie f. 1752. Av annen informasjon kan vi merke oss at protokollen for sommertinget, avholdt 13. juni 1746 i Tjeldsund fjerding, forteller at Christen Michelsen fra Tornes var oppnevnt til lagrettsmann.
Tørnes søndre skyldsettes
På bakgrunn av et tynt kildemateriale er det vanskelig å gjøre rede for Christen Michelsens siste år som bruker av Tørnesgården, men 25. august 1756 tok Peder Danielsen over bygselseddelen for det 18 mark store bruket. I de neste ni årene drev Peder hovedbruket, mens gårdparten Sommarset var bosatt av Hendrich Siursen og kona hans.
15. oktober 1761 ble skyld-settingsforretninga for Tørnes søndre opplest på høsttinget for Tjeldsund og Heggstad tinglag. Tørnes var nå bosatt av Peder Danielsen og enka etter Hendrich Siursens. Grenseoppgangen beskriver at Indre Tørnes grenser til Ytre Tørnes ved en tange ved sjøen kalt Skipperberget, og herifra opp til fjellet. Gårdens indre grense ble regnet for å gå mot Mannfjorden. Som tidligere registrert, ble ”engesletten” Sommarset oppført som en del av Tørnesgården. Om gårdens beskaffenheter forteller skyldsettingsforretningen at Indre Tørnes kunne så 2 1/2 tønne korn og holde 1 hest, 8 storfe og 20 småfe. Gården hadde også skog til husreparasjoner og fisk til bordhold. Av de 1 pund og 12 marklag plassen nå ble taksert til, utgjorde den nylig matrikulerte finnerydningsplassen Sommarset 12 marklag. Denne gårdparten ble bygslet av Anders Larsen, som hadde mottatt bygselseddelen av kammerråd Hysing den 12. april 1761.
Didrik Hønnichen
Didrik Hønnichen står for ettertida som en av de mest omtalte karakterer i pantebøkene for Lødingens prestegjeld. Han ble født en gang rundt 1730, og hadde trolig slektskap til Hønnichene i Øksnes. Didrik giftet seg på slutten av 1750-tallet med Kirsten Olsdatter, og fikk barna; Martha 1761, Ole f. 1763, Helvig f. 1764 og Giert f. 1765. Allerede før familien flyttet fra Halavardøy i Efjorden hadde Didrik vært en flittig deltaker på tingene. En av de større sakene i denne perioden var stevninga av samen Paul Paulsen, som var ansvarlig byggherre for et naust på Hønnichens eiendom. Anmeldelsen av Paulsen kom etter at naustet, som var satt opp på uforsvarlig vis, raste sammen, og skadet båtene som sto lagret der.
13. juni 1765 mottok Hønnichen kammerråd Hysings bygsel på 1 pund i Indre Tørnes, og flyttet så med familien til Mannfjorden. Gården ble drevet på tradisjonelt vis, med husdyr og korndyrking fram, men Hønnochen oppga ved en senere anledning at han også drev en mindre bondehandel med samene i Tysfjorden. I 1768 ble Didrik enkemann etter Kirsten Olsdatters plutselige bortgang. Hønnichen drev da gården i ytterligere tre år før han i 1771 giftet seg på ny, nå med Danilken Hveding, datter av en tidligere handelsmann på Santorg-holmen i Tjeldsund. Sammen med Danilken fikk han i 1771 privilegium fra kongen i København til å drive handelsstedet videre, og ble dermed den første ikke-borgerlige handelsmann og gjestegiver i Lødingen. Til tross for at han nå tok noen steg oppover på samfunnets rangstige ser ikke frekventeringen på tingene ut til å ha roet seg ned. Dette kan ha en sammenheng med Hønnichens manglende diplomatiske evner. I 1773 ble han eksempelvis stevnet for dårlig oppførsel, trusler og overlast ved høst-tinget 1772. Da dommen falt i 1774 ble Didrik dømt til å betale ei samlet bot på 37 riksdaler og 48 skilling, samt å stå 1 time i gapestokken på tingstedet på Barøya. Med en slik evne til å dra på seg folkets vrede, og med de økonomiske utleggene dette førte med seg, klarte ikke Didrik Hønnichen og Danilken Hveding å få hjulene til å gå rundt på Sandtorgholmen. Enden på visa ble at fogden beslagla handelsstedet i 1776 og la det ut for tvangsauksjon.
Ut fra tingboka kan det se ut til at Didrik allerede året før var klar over hvilken vei det ville gå med foretaket i Tjeldsund. 17. oktober 1775 hadde han nemlig skaffet seg bygselseddel på den 12 mark store finnejorda på Indre Tørnes. I tillegg til at forretningsvirksomheten tok slutt, strandet også ekteskapet med Danilken. Da Didrik og de tre gjenlevende barna flyttet tilbake til Tørnes ble Danilken Hveding værende igjen på Sandtorg.
Tilbake i Mannfjorden ser det ikke ut til at atferden forbedret seg nevneverdig for Hønnichen. Fra 1779 til 1782 ble han stevnet hele tre ganger; for løgnaktig framferd, for ærekrenkende beskyldninger og for vold mot gjestegiver Nils Weilandt. Av stevningene var trolig saken som omhandlet fem døde samer den alvor-ligste. 10. juni 1783 ble Didrik Hønnichen innkalt til saksting i Barøy for å redegjøre for funnet av to kvinner og tre menn, alle tilsynelatende druknet, i sjøkanten på gården hans. Vitneforklaringer fastslo at båten med de fem samene, en stor færing, hadde kullseilt i et kraftig uvær. Et slikt hendelsesforløp var ikke med på å inkriminere Didrik Hønnichen på noe vis, men ryktene ville ha det til at den ene av samene var funnet med et større hull i hodet, som etter en slagskade. Til Hønnichens glede fastslo den videre saksbehandlinga at skadene trolig var påført omkomne av fjæresteinene, og ikke gjort av menneskehånd. Didrik var dermed en fri mann.
Årene etter oppbudet på Sandtorgholmen ble brukt til å bygge opp Tørnesgården. Fra 1781 vet vi blant annet at Didrik Hønnichen fikk kjøpt tømmer fra skogen i Hellemofjorden til å bygge seg et stabbur. I tillegg til å sysle med gården og handelsvirksomhet var han opptatt av fiskeri. I 1786 ankom en ny båt til Tørnes. Slagbåten, som var en trebåt med form som ei jekt, hadde en kjøl på hele 12 alen, omtrent 7,5 meter. Denne ble blant annet brukt til å frakte fisk fra Lofoten. I tillegg til slagbåten ble det på sommertinget i Barøy, 8. juni 1789 bemerket at Didrik hadde behov for 1 Saltdalsåttring. Om han noen gang fikk tatt denne i bruk vites ikke, for Hønnichen gikk bort i 1789.
Indre Tørnes i privat eie
Kongens gård Indre Tørnes, som fremdeles var skyldsatt til 1 pund og 12 marklag, ble i 1792 solgt til Agert Brodtkorb. Agert, som siden 1789 hadde vært eier av en part i Ytre Tørnes, mottok kongeskjøte på eiendommen den 25. juli 1792 for 90 riksdaler. Gården ble ikke tatt i bruk av eieren selv, men bygslet videre til leilendinger og husmenn.
Første fullstendige beskrivelse etter Brodtkorbs overtakelse finner vi i 1818, da Indre Tørnes ble besøkt i forbindelse med arbeidet med forhandlingsprotokollen av 17. august samme år. Gården, som var å regne for proprietærgods, ble nå drevet av én oppsitter, Ellev Andersen. Det ble anslått at han kunne så ½ tønne rug og 4 tønner bygg. Av kornet kunne man forvente ei avkastning på 4 fold. Av husdyr holdt Ellev 1 hest, 4 kyr, 2 kalver og 20 småfe. Jordsmonnet på Tørnes ble anset for å bestå av både tørre og fuktige partier, og derfor regnet for å være god til korndyrking. Ellers var utmarksbeitet kun måtelig godt, mens skogen var fullkommen til brensel. Fisket på heimsjøen var å regne som alminnelig godt. På bakgrunn av gårdens beskaffenheter ble den tildelt proporsjonstallet 10. Til sammenligning kan vi se at Ytre Tørnes [senere Tørnes nordre] fikk proporsjonstallet 7, mens Klubbvik fikk tallet 3.
Ellev Andersen f. ca 1775, som nå var leilending på plassen, ble i 1797 gift med Berit Maria Hartviksdtr f. ca. 1765. Kirkebøkene forteller oss at familien fikk ett barn, dattera Ane Cathrina Røg f. 1798, som senere bosatte seg på Leiknes.
Gårdshistorie for Tørnes søndre
Hans Christensen på Kjårnes f. 1794, begynte rundt 1830 å kjøpe opp nærliggende gårder til eget bruk, gressleie og bygselsinntekter. 16. august 1834 overtok han skjøtet på lnr. 198 og 197 [Tørnes søndre og ½ Tørnes nordre] for til sammen 140 spesidaler. Matrikkelutkastet for 1836 forteller at lnr. 198 Tørnes søndre ikke var bygslet videre, men ble benyttet av eieren selv. Dette bruksmønsteret endret seg etter 1858, da eiendommen 17. september ble solgt til Esaias Jensen Tømmervik for 210 spesidaler. Gården fikk nå en bygselstruktur der bruket ikke ble drevet av eieren selv, men bygslet videre. Første skylddelingsforretning ble holdt 12. september 1863, da lnr. 198b Sommersæt ble skilt ut med 3 ort og 10 skilling i skyld.
1860- og 1870-tallet
Ved midten av 1860-tallet hadde Tørnes søndre i alt to leilendinger og to husmenn. På lnr. 198a [bnr. 1] finner vi skolelærer Wincents Chr. Berg f. 1828, og kona Helene Lind f. 1840. Wincents var sønn av Ole Johan Berg og Martha Ribe fra Sortland i Hadsel. Helene var yngste datter av Jacob Willumsen Lind og Anne Sophie Hersleb Dreyer i Kjøpsvik. I tillegg til Wincents inntekt som skolelærer drev familien gården med 4 kyr og 10 sauer. Som de fleste andre gårdene i området ble det også dyrket korn og poteter. I 1865 ble det sådd 1 tønne bygg og satt 5 ½ tønne poteter. Familien besto nå av Wincents og Helene, de to barna Anne Sophie f. 1861 og Maria f. 1864, fosterdattera Julie Konradsdatter f. 1853, Helenes mor Martha Ribe og tjenestejenta Riborg Andreasdatter f. 1844. Andre husstand, i fellesbruket på Tørnes søndre, ble drevet av Hans Martin Ruthberg f. 1821, som kom til Tysfjord etter en oppvekst i Oksvik i Lyngen. Hans Martin ble gift med Karen Sørensdatter i 1851, og fikk barna Hans Pauli f. 1851, Annanias f. 1853, Henriette Josefine f. 1855, Sara Anna f. 1857, Mathias Marthin f. 1860, Johan Peder f. 1862, Peroline Emilie f. 1863, Harald Martin f. 1865, Karl Magnus f. 1868 og Karen Maria f. 1871. Året etter Karen Marias fødsel gikk Karen bort, og Hans Martin måtte dermed drive gården som enkemann. I 1865 ble bruket drevet med 1 hest, 4 kyr og 11 sauer. Jorda gjorde det mulig å så 1 tønne bygg og sett 6 ½ tønne poteter.
I tillegg til oppsitterfamiliene finner vi i 1865 to husmenn uten jord under lnr. 198a. Dette var Ole Paulsen f. 1835 og kona Martha Olsdatter f. 1828, og Nils Eliassen f. 1835 og kona Anne Peersdatter f. 1827. Felles- trekkene for de to familiene var at de hovedsakelig livnærte seg av fiske. Det lille jordbruket som ble drevet besto av 2-4 sauer og en liten potetåker.
Ti år senere bygslet Wincents Christian Berg og Helene Lind fremdeles gårdparten under lnr. 198a [bnr. 1] Ettersom Wincents ikke lenger virket som skolelærer livnærte familien seg av en kombinasjon av fiske og jordbruk. Familien hadde nå 1 hest, 3 kyr, 12 sauer og 1 gris. I tillegg til de tradisjonelle husdyrene innenfor et fiskerbondehushold, hadde Wincents og Helene gått til anskaffelse av 8 reinsdyr. Det hører til de unntakene at bumenn startet opp med reinsdyrhold etter å ha flyttet til Tysfjord, men vi kjenner til andre tilfeller, blant annet fra Grunnfjorden. Gården kunne også så 1 ½ tønne bygg og 5 tønner poteter.
Under Vincent Bergs bruk lå det i 1875 en husmannsplass drevet av Kristian Andreassen f. 1848. Kristian og kona Oline Bergithe Hansdatter f. 1851, livnærte seg av fiske, men hadde også en eneste sau på gressende rundt husene. Kristian og Oline hadde året før fått datteren Amalie Kristine, og familien hadde tjenestejenta Inger Marie Henriksdatter f. 1866, boende hos seg. 27. august 1875 mottok Kristian og Oline festeseddel på plassen under lnr. 198a Tørnes søndre, og tida som husmenn var over.
Det andre bruket under lnr. 198a ble i 1875 drevet av Hans Ruthberg, som nå var enkemann. Folketellinga for 1875 beskriver at Ruthberg, som i utgangs-unktet livnærte seg som fisker, også holdt 1 ku, 8 sauer og 1 gris, og at han sådde 1 ½ tønne bygg og satte 8 tønner med poteter. Til å hjelpe seg på gården hadde han god hjelp fra de fire eldste barna samt tjenestejenta Kjersten By Henningsen f. 1838.
1880-tallet til 1900
12. oktober 1881 ble lnr. 198a på ny delt i to like bruk. Dette skjedde da lnr. 198a/2 Nygården [bnr. 2] ble skilt ut med 1 ort og 17 skilling i skyld. Eier og bruker av den utskilte gårdparten var Hans Martin Ruthberg, som med tida overdro gården til sønnen Hans Hansen f. 1851.
Neste utskiftning fant sted den 20. september 1893, da bnr. 6 Lien ble skilt ut fra bnr. 1 [gml. lnr. 198a/2] med 0,04 mark i skyld. Bnr. 1 Tørnes vestre lå tilbake med 1,34 mark i skyld. Etter denne utskiftinga ble gården overført fra Wincent Christian Berg og Helene Lind til sønnen Jacob Sandrup Berg f. 1866. I 1900 drev Jacob gården sammen med kona Amalie Bergitte [Olsen] Berg f. 1871, og hadde i tillegg til de seks barna faren Wincent boende hos seg. Jacob Sandrup og Amalie livnærte seg av gårdbruket og fiske, mens Vincent tjente til livets opphold som føderådsmann. Han hadde også en liten pensjon etter å ha jobbet som folkeskolelærer.
1900-tallet
10. juli 1905 solgte Jacob Sandrup Berg en part av gården A. Kvammen for 200,- kr og ei årlig avgift på 3,- kr. Denne plassen ble skilt ut som bnr. 7 Solvoll den 2. august 1913. Jakob og Amalie fortsatte drifta av Tørnes vestre i sin tradisjonelle form fram til 1930-tallet. 18. november 1932 ble gården delt i to like bruk, og bnr. 10 Sole ble skilt ut med 0,60 mark i skyld. Skjøtet på bnr. 10 ble overdratt til sønnen Erling Andreas Berg f. 1904, mens Einar Sigurd Andreas Berg f. 1908 overtok drifta av bnr. 1.
Einar Berg giftet seg i 1932 med Anne Kristine Lilleholt f. 1900. I 1933 fikk paret dattera Kari Marie Helene, mens Odd Erling kom til verden i 1937, og Eva Kristine ble født i 1940. 8. mars 1933 mottok Einar skjøtet på bnr. 1, som også omfattet hovedbygninga og stallen, for 3000,- kr. Etter hans bortgang i 1976 ble gården solgt til Roy H. Sandberg Mikalsen i 1980. Bruket endret samtidig navn fra Tørnes til Tørnes søndre. Pr. 2009 er fremdeles Roy Mikalsen eier av gnr. 36, bnr. 1 Tørnes søndre i Mannfjorden.
[[Image:]]
Gnr. 36 sett fra Hulløysundet.
Foto: Isak K. Hassel
Ved utskiftinga av lnr. 198a, 12. oktober 1881 ble lnr. 19a/2 Nygården utskilt som eget bruk, senere bnr. 2. Ny bruker av gården ble Hans Martin Ruthberg, som tidligere hadde drevet Tørnes sammen med Wincent Christian Berg. I løpet av Hans Martins tid på Tørnes skulle bruket gjennomgå to bruksdelinger. 28. juli 1885 ble lnr. 198a/2 [bnr. 3] Fedreheimen skilt ut med 21 skilling i skyld. Ansvaret for drifta av lnr. 198a/1 [bnr. 2] og lnr. 198a/2 [bnr. 3] ble samtidig overført til Hans Ruthbergs sønner Hans Pauli Ruthberg Hansen f. 1851 og Annanias Hansen f. 1853. 20. september 1893 ble Nygården videre oppdelt, da bnr. 6 Lien ble skilt ut med 0,02 mark i skyld.
Denne utviklinga finner vi også på de fleste andre gårdene i Tysfjord rundt århundreskiftet. Med økinga i gjennomsnittlig levealder og en reduksjon i barnedødeligheten fikk man en markant befolkningsvekst. Dette førte til et høyere antall skylddelinger og tiltakende utvandring til Amerika.
1900-tallet
Folketellinga for 1900 forteller oss at bnr. 2 Nygården ble drevet av Hans Ruthberg Hansen og kona Oline Alexandersdatter f. 1858. Bruksformen var som tidligere en kombinasjon av jordbruk og fiske. Hans og Oline drev ikke gården på egenhånd, men hadde hjelp fra de to eldste sønnene Hans f. 1882, som livnærte seg som fisker, og Johan f. 1886, som hjalp til med gårdsdrifta. De yngste søsknene Kristian f. 1895, Wilma f. 1897 og Marit f. 1899 bodde også på Tørnes i 1900. 30. september 1902 mottok Hans Ruthberg Hansen auksjonsskjøte på bnr. 2 Nygården for 300,- kr. I 1910 hadde Hans, i en alder av 61 år, lagt fiskeriene på hylla, og hadde nå gårdbruket som eneste syssel. Bnr. 2 var nå bebodd av Ruthberg Hansen, kona Oline og fem av barna. Dattera Nikoline Ruthbergsen f. 1889 var gift og bosatt på gården sammen med Johan Johnsen f. 1883, som arbeidet på Tørnes som smed. I 1911 fikk Nikoline og Johan sønnen Hans Karl Erling.
Hans Ruthberg Hansen drev Nygården fram til sin død i 1918. 16. april 1920 solgte Oline gården til sønnen Kristian Ruthberg for 1000,- kr. Han satt ikke på skjøtet i mer enn tre år, før han solgte jorda videre til Lars Andreas Kvammen på bnr. 7 Solvoll for 3000,- kr. Kristian og familien ble boende i husene, og betalte kun leie for å benytte seg av skogen til brensel. Hva han livnærte seg og familien med er usikkert, men det var trolig fiske, arbeid i gruvene på Drag, eller en kombinasjon av disse.
Lars Andreas Kvammen skilte 20. juni 1932 ut det 0,43 mark store bnr. 8 Solstad fra bnr. 2. Nygården lå dermed tilbake med 0,23 mark i skyld. Lars Kvammen var eier av gården fram til sin død i 1962. Siden 1971 har Per Svein Aanesen vært eier av gnr. 36, bnr. 2 Nygården på Tørnes søndre i Mannfjorden.
Bnr. 3 Fedreheimen inngikk i bnr. 2 Nygården fram til 28. juli 1885, da gården ble skilt ut som eget bruk, med 0,68 mark i skyld. Første bruker av gården var Hans Ruthbergs sønn Annanias Hansen f. 1853. 20. september 1893 ble bnr. 6 Lien skilt ut fra bnr. 1, 2 og 3, med 0,02 mark fratrekk i skylda på bnr. 3. Bruker av det nye bnr. 6 ble Jens Kristensen.
Ved overgangen til det 20. århundret ble Fedreheimen drevet av Annanias Hansen og kona Sofie Hansen f. 1861. Familien hadde nå i alt sju barn; Helene f. 1885, Amalie f. 1888, Harald f. 1891, Arnoldus f. 1893, Astrid f. 1895, Jakob f. 1898 og Olette f. 1898. Om gården vet vi at den ble drevet i kombinasjon med at Annanias deltok i de største sesong-fiskeriene. I 1900 lå det også en bebodd husmannsplass under bnr. 3. Denne var bebodd av Kristoffer Kristensen f. 1858, kona Anna Johansdatter f. 1861 og barna; Kristen f. 1887, Birgitte f. 1885, Alfred f. 1890, Agnes f. 1894 og Magnhild f. 1898. Som de fleste andre brukere på Tørnes søndre, beskjeftiget Kristoffer og Anna seg med fiske og jordbruk.
I 1910 drev de to nevnte husholdningene fremdeles gårdsdrift på Tørnes søndre. Vi finner nå at også Annanias yngre bror Harald Martin Hansen f. 1865 var bosatt her. I denne tredje husholdninga finner vi at Harald var gift med Regine Johnsen f. 1873. Folketellinga for 1910 forteller i tillegg at paret hadde seks sønner som fremdeles bodde hos dem. Den eldste av dem, Alfred Haraldsen f. 1894, arbeidet i feltspattgruvene på Drag.
Annanias Hansen var eier av bnr. 3 fram til 1916, da han 31. juli solgte gården til Hans Johansen for 2000,- kr. Hans Jacob f. 1884 var gift med Annanias datter, Helene Wilhelmine f. 1885, og hadde selv vokst opp på Mannfjordsommerseth. Hans og Helene drev gården gjennom mellomkrigstida og i de første årene av 2. Verdenskrig. 31. april 1943 ble gården så beslaglagt av Statspolitiet i Tromsø. Etter krigens slutt ble eiendommen tilbakeført til familien. Det tok nå likevel ikke mer enn to år før Hans Johansen og Helen Annaniasen, den 23. desember 1947, solgte Fedreheimen til Einar Berg f. 1908, for 6400,- kr. Einar, som siden 1933 hadde overtatt skjøtet på bnr. 1 Tørnes vestre, ble dermed eier av de to største brukene under det gamle lnr. 198a. I de påfølgende årene ble det skilt ut to nye bruk fra Einar Bergs eiendom. 16. oktober 1949 ble bnr. 12 Stranden skilt ut med 0,16 mark i skyld. Samme måned ble bnr. 13 Bakken skilt ut med 0,02 mark i skyld. Bnr. 3 Fedreheimen lå dermed tilbake med ei skyld på 0,48 mark. Etter Einar Bergs bortgang i 1976 ble gården solgt til Roy H. Sandberg Mikalsen i 1980. Pr. 2009 er fremdeles Roy Mikalsen eier av gnr. 36, bnr. 3 Fedreheimen i Mannfjorden.
Mannfjordsommerseth ble skilt ut som eget bruk den 12. september 1863. Herredsbeskrivelsen, som kom samme år, forteller at Sommerset hadde to brukere; Henrik Hansen og Ole Jensen. Gården hadde nå 36 må åker og 4 mål dyrkningsland, men at havnegangen [utmarksbeitet] var mindre god. Dette finner vi igjen i matrikkelen gjennom at det ikke ble sanket høy i utmarka. Innmarka ga likevel mulighet til å så 1 ¼ tønne korn, og sette 3 tønner poteter, hvor man i et normalt år kunne vente en avkastning på 4-5 fold. I 1863 finner vi videre at Henrik og Ole til sammen holdt 5 kyr og 22 småfe, et gjennomsnittlig husdyrhold for et småbruk i indre Tysfjord. I takseringa av Tørnes ytre ble verdien på skogen satt til 10 spesidaler, mens gården fikk fratrekk for at jorda var tunglendt og at faren for skred var overhengende. Dermed ble gården foreslått skyldsatt til 2 ort og 16 skilling.
Ut fra folketellinga for 1875 ser vi at gården mer eller mindre var i samme forfatning som 12 år tidligere. Ole Jensen f. 1829, og kona Karen Gurine Olsdatter f. 1827, drev sammen med barna Ole Berteus f. 1855, Johan Karl f. 1860, Jens Enevold f. 1863, Berit Marie f. 1871 og Annanias f. 1873, det ene av de to brukene under Sommerset ytre. I 1875 hadde Ole og Karen 1 ku og 8 sauer, mens de sådde ½ tønne bygg og satte 2 tønner poteter. De relativt lave antallet husdyr ble kompensert med at Ole hadde inntekter fra fiske som attåtnæring. Det andre bruket under Sommerset ble drevet av Henrik Hansen f. 1834, og kona Brynhild Maria Pedersdatter f. 1839. I 1875 hadde familien fått barna Peder Andreas f. 1861, Elen Anna f. 1864, Inger Bergitte Maria f. 1867, Johanna Kristine f. 1869, Elen Arnolda f. 1871 og Hermand f. 1873. Om gårdsdrifta forteller folketellinga for 1875 at Henrik og Brynhild hadde 4 kyr og 8 sauer på båsen. Også Henrik dyrket korn, 1 tønne, og satte 3 tønner poteter. Om vi ser de to brukene under ett, finner vi at gården gikk fra å holde 5 kyr og 22 småfe i 1865 til å holde 5 kyr og 16 sauer ti år etter. Mens kornproduksjonen var omtrent som før, hadde dyrkinga av potet økt med om lag 70 %. En slik vekst kan ha en sammenheng med at poteten fikk en stadig viktigere plass i det daglige kostholdet. Mens den ved introduksjonen på 1770-tallet hovedsakelig ble brukt til å spe ut bl.a. melprodukter, gjorde poteten i siste halvdel av 1800-tallet et kraftig inntog på middags-bordet.
Den største endringa på Sommerset mellom 1865 og 1875 handlet om inndeling av bruket. Mens gården i 1865 besto av to leilendinger, hadde det i 1875 blitt etablert to husmannsplasser under Henrik Hansen bruk. Brukerne på den første plassen var Hans Pedersen f. 1806, kona Johanna Kristian Henriksdatter f. 1806 og sønnen Edvard Hansen. Hans ble oppført som gårdbruker, men en husdyrbestand på 1 ku og 4 sauer forteller at familien også må ha hatt andre kilder å livnære seg av. Den andre husmannsfamilien besto av Peder Andreas Hansen f. 1836, kona Anne Gurine Pedersdatter f. 1826, og deres tre barn. Familien ble ikke oppført med å ha noen husdyr, men Peder ble registrert som husmann og fisker.
Sommerset deles
12. oktober 1881 opphørte fellesbruket på Mannfjordsommarset mellom Henrik Hansen og Ole Jensen. Sistnevntes part ble nå skilt ut som lnr. 198b/2 Sommerset indre [senere bnr. 5], med 1 ort og 17 skilling i skyld. Bakgrunnen for uskiftinga var eier Esaias Jensen Tømmerviks bortgang. Da dødsboet etter ham ble oppgjort, ble blant annet det kommende lnr. 198b/1, den 16. mars 1880, solgt til bruker Henrik Hansen. Som selveiende gårdbruker fantes det dermed trolig ingen grunn til å fortsette den forhenværende bruksformen sammen med Ole Jensen.
Ved århundreskiftet besto bnr. 4 Sommerset ytre av hovedbruket, drevet av Henrik Hansen, og et underbruk drevet av Henriks eldste sønn, Peder f. 1861, og kona Marit Sykfestdatter f. 1867. Bruksformen var, som 25 år tidligere, fremdeles basert på en kombinasjon av jordbruk og fiske, hvor Henrik Hansens husdyrhold var det klart største av de to.
1900-tallet
9. mai 1904 overførte Henrik Hansen skjøtet på gnr. 36, bnr. 4 Sommerset ytre til sine sønner Peder, Bernhard og Hagerup Henriksen for 750,- kr. I tillegg til kjøpesummen mottok Henrik og Brynhild et årlig kår på 150,- kr. De to ble boende på Tørnes fram til sin død, henholdsvis i 1918 og 1905.
I 1910 besto bnr. 4 fremdeles av to husholdninger. Her utgjorde Peder Henriksen, kona Marie Sylfestdatter og fem av barna den første, mens Bernhard Henriksen f. 1876, kona Amalie Hansdatter f. 1878 og deres tre barn utgjorde den andre husholdninga. Folketellinga for 1910 forteller at Henrik Hansen losjerte hos sønnen Bernhard, noe også fisker Edvard Hansen gjorde. Vi kan fra samme folketelling også se at bruksmønsteret, som var basert på jordbruk og fiske, ble videreført fra siste halvdel av 1800-tallet. Det ser ikke ut til at gården gjennomgikk noen større endringer i de påfølgende tiårene, men 25. oktober 1932 ble bnr. 9 Vollan skilt ut fra Sommerset ytre med 0,28 mark i skyld. Bruker av denne plassen ble etter hvert Helge Henriksen f. 1902, sønn av Peder Andreas Henriksen. Bnr. 4 ble dermed liggende tilbake med 0,55 mark i skyld. Etter Bernhard og Amalie Henriksens bortgang i 1933 og 1939 overtok sønnen Sverre Henriksen skjøtet på eiendommen. Etter Sverres bortgang i 1984 har hans arvinger vært eiere av gnr. 36, bnr. 4 Sommerset ytre på Tørnes i Mannfjorden.
Sommerset indre ble skilt ut som eget bruk den 12. oktober 1881, etter at tidligere eier Esaias Jensen Tømmervik solgte gården året før. Kjøper av gården var Ole Jensen, som hadde vært bruker på stedet siden 1860-tallet. Hvor lenge Ole drev gårdbruksvirksomhet vites ikke, men han var bosatt på Sommerset indre til sin død i 1899. I 1900 ble bnr. 5 drevet av Johan Karl Olsen f. 1860, sønn av Ole Jensen, og kona Johanna Kristine Amundsdatter f. 1861. Sammen hadde paret nå åtte barn, som alle var bosatt hjemme hos foreldrene. Som sine forfedre var Johan til daglig sysselsatt med å fiske, mens Johanna stelte med husdyrene. Deres eldste sønn, Hans Johansen, som i 1900 var 16 år, hjalp foreldrene både med gårdsdrifta og fiske. I 1910 var situasjonen i 1910 var lik beskrivelsen fra 1900, men vi kan fra folketellinga dette året lese at Johan og Johannas tre eldste sønner, Hans f. 1884, Antonius f. 1892 og Einar f. 1896, var sysselsatt som fiskere, og at barneflokken hadde økt til ni, etter at Julius kom til verden i 1903.
Johan og Johanna satt som eiere av Sommerset indre fram til 30. april 1923, da de overførte skjøtet på den 0,83 mark store gården til sønnen Olaf Olsen for 3500,- kr. På grunn av manglende slektsinformasjon, vet vi ikke mer om Olaf enn at han ble gift og bosatt på Tørnes, og at prøve-matrikkelen for 1950 oppgir han som eier av gården. Siden 1990 har Nils Otto Olsen og Ståle Olsen [begge bosatt i Kjøpsvik] vært eiere av gnr. 36, bnr. 5 Sommerset indre på Tørnes i Mannfjorden.
Bnr. 6 Lien ligger innerst i vika på Tørneset. Eiendommen grenser mot bnr. 3 ved Storelva i vest, og er omslynget av bnr. 1 i øst og nord.
Lien ble skilt ut fra bnr. 1, 2 og 3 den 20. september 1893, med Jens Benoni Kristensen som eier. Jens f. 1853 på Kjårnes, giftet seg i 1882 med Gunhild Mathiasdatter f. 1859, fra Fagernes. I 1900 drev familien bnr. 6 i kombinasjon med at Jens arbeidet som fisker. Dette året bodde fremdeles tre av sønnene; Ingvald f. 1887, Mathias f. 1890 og Oluf f. 1895 fremdeles hos foreldrene. Ti år senere drev familien gården på samme vis. Den største endringa lå i at sønnen Oluf gikk bort i 1908, og at dattera Kristine f. 1888, hadde flyttet tilbake til Tørnes for å hjelpe foreldrene med husdyrstellet.
Nøyaktig hvor lenge Jens Benoni Kristensen forble eier av bnr. 6 Lien vet vi ikke, men en udatert kjøpekontrakt forteller oss at gården ble solgt til sønnen Ingvald Jentoft Jensen for 600,- kr, og at selgeren mottok et årlig kår på 150,- kr. Av andre tinglyste dokumenter forstår vi at salget foregikk en gang mellom 1911 og 1921. Prøvematrikkelen for 1950 forteller oss at Ingvald dette året fremdeles var eier av den 0,08 mark store eiendommen. Gården skiftet eier i 1978, og pr. 2009 er det Olfrøyda Sandmos arvinger som innehar skjøtet å gnr. 36, bnr. 6 Lien på Tørnes i Mannfjorden.
Andre bruksdelinger
Bnr. 7 Solvoll ble skilt ut fra bnr. 1 den 2. august 1913, med 0,14 mark i skyld. Gården ble i sin tidligste fase brukt av Sandrup Berg, før den ble solgt til lærer A. Kvammen for 200,- kr, 2. juni 1923. Eiendommen forble i Kvammens eie fram til 1971. Pr. 2009 var Per Svein Aanesen eier av gnr. 36, bnr. 7 Solvoll på Tørnes.
Bnr. 8 Solstad ble skilt ut fra bnr. 2 den 20. juni 1932, med 0,43 mark i skyld. Ved utskiftinga ble gården eid av A. Kvammen, men den ble solgt allerede 13. oktober 1932 til Asbjørn Kvammen for 350,-. Husene på eiendommen og ½ av båtnaustet fulgte også med i salget. Asbjørn Kvammen eide bnr. 8 fram til 1978. Siden den gang har Willy Kvammen innehatt skjøtet på gården Solstad på Tørnes.
Bnr. 9 Vollan ble skilt ut fra bnr. 4 den 19. november 1932, med 0,28 mark i skyld. Gården ble ved uskiftinga eid av Peder Henriksen, men ble straks overført til Helge Henriksen for 800,- kr. Matrikkelutkastet for 1950 forteller oss at Helge fremdeles var eier av gården. I 1973 fikk plassen nye eiere, og pr. 2009 var Else Marie Nilssen, Johan S. Henriksen og Pauline Kvernøy eiere av gnr. 36, bnr. 9 Vollan på Mannfjordsommerset.
Bnr. 10 Sole ble skilt ut fra bnr. 1, med 0,60 mark i skyld, den 18. november 1932. Eier ved utskiftinga var Sandrup Berg, men gården ble solgt til Erling Berg den 6. februar 1933 for 1000,- kr. Erling forble eier av Sole fram til 1983. Pr. 2009 var Arne Berg, Sverre Berg, Elsa Ness, Bjørg Gleditsch og Ann Mari innehavere av skjøtet for gnr. 36, bnr. 10 Sole på Tørnes.
Bnr. 11 Johus ble skilt ut fra bnr. 10 i 1938, med 0,06 mark i skyld. Matrikkelutkastet for 1950 forteller at Ragnhild Nilsen den gang var eier av gården. Siden 1971 har Åse Dubois og Svein R. Nilsen stått som eiere av gnr. 36, bnr. 11 Johus på Tørnes.
Bnr. 12 Stranden ble skilt ut fra bnr. 3 i 1949, med 0,16 mark i skyld. Ved utskiftinga var Alfred Kristoffersen eier av gården. Per Helge Tørnes ble eier av eiendommen i 1997, og satt i 2009 fremdeles med skjøtet til gnr. 36, bnr. 12 Stranden på Tørnes.
Bnr. 13 Bakken ble skilt ut fra bnr. 3 i 1949, med 0,02 mark i skyld. Eiendommen ble den gang kjøpt av Tysfjord kommune. Tomta ble solgt til Marius Sandberg i 1978, som siden den gang har sittet som eier gnr. 36, bnr. 13 på Tørnes.
Bnr. 14 Huldrehaugen ble skilt ut fra bnr. 3, med 0,01 mark i skyld, i 1958. Siden 1984 har skjøtet på eiendommen stått oppført i Odd E. Bergs navn.
Bnr. 15 Sveinstua ble skilt ut fra bnr. 3 i 1958, med 0,01 mark i skyld. Siden 1992 har Ann Herdis Berg vært eier av eiendommen.
Bnr. 16 Solstad ble skilt ut fra bnr. 5, med 0,01 mark i skyld, i 1961. Eier den gang var Roald Sommerseth. Pr. 2009 er står hans arvinger oppført som eiere av eiendommen.
Bnr. 17 Bakkebø ble skilt ut fra bnr. 6, med 0,01 mark i skyld, i 1973. Eiendommen har siden den gang vært Gunhild Sandmo Nilsens eie.
Bnr. 18 Steinrøysa ble skilt ut fra bnr. 6, med 0,01 mark i skyld, i 1973. Skjøtet på eiendommen har siden 1997 stått i Mette G. Steffensens navn.
Bnr. 19. Stranda ble skilt ut fra bnr. 5, med 0,01 mark i skyld, i 1978. Siden 1980 har Nina E. Jørgensen vært eier av eiendommen.
|
Tørnes Vestre (Narvik gnr. 236) er basert på en artikkel i Tysfjords gårds- og slektshistorie av Isak Kjerpeseth Hassel, og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Den digitale utgaven av boka er lagt ut av ansatte i Hamarøy kommune, i samarbeid med Norsk lokalhistorisk institutt. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen |