Totens bygdebok IV : Totenvika – Folk og liv i hus, gard og grend

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Totenvika ligger ved Mjøsa. Her ser vi plassen Fjørsingstadstranda, med Stangelandet på den andre sida.
Foto: Sigurd Røisli (1948).

Totens bygdebok IV : Totenvika – Folk og liv i hus, gard og grend kom ut i 1984, med hedmarkingen Svein-Erik Ødegaard (1948-) som forfatter. Boka handler om mennesker og bosteder i bygdelaget Totenvika, som er den sørøstligste delen av Østre Toten kommune. Totenvika ligger ned mot Mjøsa og utgjør den om lag 14 kilometer lange strekningen mellom tettstedet Skreia og fylkesgrensa mot Akershus. Mens de første tre binda av Totens bygdebok var emnedelte oppslagsverk, er bind IV den første boka som ordner stoffet rundt innbyggernes nærområde, grendelaget.

Siden tidlig på 1970-tallet hadde det pågått en diskusjon om den tradisjonelle gards- og slektshistorie, som Andreas Holmsen hadde utvikla grunnlaget for på 1940-tallet. NLIs leder, Rolf Fladby, var blant dem som nå tok til orde for en ny type «småsamfunnshistorie», som skulle avløse den tradisjonelle gardshistoria. I 1976 skreiv Steinar Imsen en artikkel i Heimen, der han lanserte begrepet «bosetningsenhets-historie». Ståle Dyrvik fulgte opp med å kritisere lokalhistorien for å ha «stivna i ein sjanger», særlig gards- og slektshistorien, som var for «masseproduksjon å rekna, ein set berre inn nye namn og tal her og der».

Den unge bestyreren John Aage Gjestrum (1953-2001) ved Toten museum var blant de sterkeste kritikerne av de gards- og slektshistoriske bygdebøkene. Han var spesielt kritisk til de verka som la størst vekt på de store gardene og familiene der. Et aktuelt eksempel fra Gjestrums nærområde var Boka om Land V (1981), med geneaologen C.S. Schilbred som forfatter.[1]

Totenvika: gjennomføring/opplegg

Da Toten museum tidlig på 1980-tallet starta arbeidet med Totenvika-bindet av bygdeboka, ønska de derfor «et annet opplegg for den tradisjonelle gards- og slektshistorien enn hva som hittil hadde vært vanlig. Stikkord er nærsamfunn eller grendelag». Dette skriver Svein-Erik Ødegaard i bokas forord. Målet var å favne om alle gruppene i lokalsamfunnet, ikke bare garden og brukerfamiliene. «Allerede i løpet av 1700-tallet ble det flere husmannsplasser enn garder i disse bygdene. Dermed er størstedelen av befolkningen blitt utelatt i de siste 200 år i de aller fleste bygdebøker av denne type». Andre typer sosiale skjevheter skulle også unngås, i den nye bygdeboka skulle også kvinner og barn få sin historie beskrevet.

Boka har sju hovedkapitler, hvert kapittel handler om et område med tre eller fire matrikkelgarder. Matrikkelgardene er derimot ikke i seg sjøl viktige, Ødegaard siterer Andreas Holmsen, som hadde uttalt at «matrikkelgarden sjøl er en tvilsom størrelse». Kapittelinndelinga er basert på det forfatteren kaller «naturlige topografiske forhold», blant annet elver og bekker. Sosiale grenser, som bearlag, var vanskeligere å basere seg på, fordi det ikke lenger var holdepunkter for slike grenser i Totenvika.

Hvert kapittel er tematisk ordna, ikke kronologisk, men hvert område har en innledning der den eldste historien (rydding, betydning av gardsnavn, garddeling m.m.) er behandla. Forfatteren har trukket fram flere historier fra tingbøkene, og det er brukt mye plass på intervjumateriale. I tråd med intensjonen om at hele befolkningen skulle synliggjøres i boka er det flere lange passasjer der husmannskoner og gardbrukere, seterjenter og båtfolk får komme til orde. Et eksempel (s. 173) er intervjuet med Marie Engelund (1883-1980), som i 1906 var budeie på Oppegardsætra. Engelund siteres der på Toten-dialekt:

«Je sku' på sætra mæ ku'n, og dom sku' reparere fjøset. Så laut je ha meg tvellinga, 'n Karsten og a Ragnhild, og a Solveig på sætra, je. Tvellinga var tre år og a Solveig var sæks. Dom hadde je mæ meg en fæm-sæks vikur utpå sæter'n. Men dom var så snille, og dom gikk itte ta bugarda dom minners je var mæ».

Kapitlene i Totens bygdebok IV avsluttes på en ganske tradisjonell måte, med et slektsregister. Dette er imidlertid ikke bare for gardene, men for hver boplass som Ødegaard har klart å dokumentere, altså både husmannsplasser og yngre småbruk. I forordet skriver forfatteren at han hadde stor nytte av det omfattende slektsarkivet på Toten museum under arbeidet med registeret. Ødegaard brukte også moderne EDB-teknologi, «så langt jeg har kjennskap til er dette den første elektronisk produserte bygdeboka».

Debatten

I 1985, året etter at Totens bygdebok IV kom ut, via tidsskriftet Heimen et helt nummer (nr. 4) til en diskusjon om gards- og slektshistorie. I forordet skriver redaksjonssekretær Arnfinn Kjelland at det hadde gått over 40 år siden Andreas Holmsens Eidsvoll bygds historie kom ut, og at ingen (før nå) «virkelig hadde brutt med denne modellen i praksis, når det gjelder behandlingen av de mindre enheters historie».

Svein-Erik Ødegaard utdyper i dette nummeret av Heimen fordelene med den såkalte nærsamfunnsmodellen. Han skriver blant annet (s. 178-179) at Andreas Holmsen ønska å gi leserne «historisk forståelse», men at bare få seinere forfattere av gards- og slektshistorie hadde fulgt opp dette. Derimot ville nærsamfunnsmodellen gi «en tilstrekkelig stor enhet til å beskrive visse sammenhenger på en meningsfull måte». Ødegaard roser for øvrig Odd Stensrud som i sitt første bind av Vang bygdebok (1983) behandla alle samfunnsgrupper på en likeverdig måte, men «Stensrud presser typen oppslagsbok til den ytterste grense, og med samme antall sider pr. matrikkelgard ville vi fått minst 30 bind på Toten!».

Birger Kirkeby hadde skrevet ei rekke bygdebøker med utgangspunkt i Holmsen-modellen. Han var ikke enig i kritikken som ble framført mot disse bøkene, tvertimot mente han (s. 182-183) at Ødegaards oppsett var mer «rotete»: «Det Ødegaard har gjort, er å løse opp Holmsens klare og systematiske oppbygging av gardshistoria, spre stoffet utover [...]». Kirkeby er også kritisk til at gardsnavna gjennomgående skrives slik de står i matrikkelen, for eksempel «Trogstad nedre» og «Fjørkenstad vestre», og ikke slik navna brukes i dagligtalen, nemlig Ner-Trostad og Vestgarden Fjørsingstad. Kirkebys viktigste ankepunkt var imidlertid tidsfaktoren. Hvis hele Toten skulle få sitt bind med nærsamfunnshistorie, ville «fullførelsen ligge langt inn i neste hundreår»

Per Sandal, som blant annet sto bak Soga om Gloppen og Breim, roste Ødegaard (s. 185) for «lett og engasjerande framstillingsform». Boka hadde dessuten frisk og oversiktlig sideutforming, ikke minst god bruk av bildene som dokumentasjonsmateriale. Sandal var allikevel kritisk til sjølve grendemodellen, blant annet fordi «det vert litt vanskeleg å få tak på kva som bind saman kvart av desse "områda", eller kva som skil frå granneområdet». Samtidig blir det «vanskeleg å halde taket på einskildgarden innan området. Han vert liksom tidvis borte under lesinga». Også enkeltmenneskene blir borte når hele grenda er utgangspunktet; «rettnok møter vi her einskildmenneske, men det vert lett for fragmentarisk og episodisk» (s. 188).

Tore Pryser skriver i sin anmeldelse (s. 190) at «Svein-Erik Ødegaard har med sin Totens bygdebok bd. IV til fulle vist at bygdehistorie ikke lenger bare handler om bøndenes historie». I likhet med de andre anmelderne hadde Pryser allikevel innvendinger mot at grenda var grunnenheten som framstillinga ble bygd opp rundt. I eldre tid, før 1900, var «gardsfellesskapet inkludert husmennene, innerster, tjenestefolk osv. den viktigste sosiale og økonomiske enheten på bygdene [...]». Pryser lurer også på om EDB-behandlinga «har ført til at for mange detaljer har kommet med, på bekostning av oversikt og hovedlinjer.» Han savner dessuten den komparative dimensjonen, leserne «får vite lite om hvor typisk utviklingen i Totenvika var».

Prysers hovedpoeng er imidlertid at bruken av EDB gjør at det kanskje ikke lenger «har noen hensikt å trykke svære bind med detaljopplysninger om alle garder, husmannsplasser og individer. Er det ikke bedre å legge slike opplysninger i en database ved hjelp av EDB, som interesserte stadig kan henvende seg til med spørsmål om slekt, bosted eller hva det måtte være»?

Videreføring

På tross av kritikken i Heimen ble grendemodellen videreført i Totens bygdebok V, om bygda Eina i Vestre Toten kommune. Svein-Erik Ødegaard jobba med Eina-boka fra 1982 til 1985, der han arbeidde fram underlagsmateriale for gards- og slektsdelen og skreiv historien om hvert område på Eina fram til ca. 1700. Boka kom ikke ut før i 1998, etter at først Hilde Larsen Austarheim og Bjørn Bækkelund hadde kommet inn som forfattere.

Eina er delt inn i sju områder, der en ifølge redaksjonens forord «la hovudvekt på å fylgje det gamle bearlagssystemet, kopla noko opp mot skulekrinsane». I tillegg ble stasjonsbyen Eina skilt ut som eget område, noe som må ses som en tilpassing til urbaniseringa av Eina. Ellers fulgte forfatterne opplegget fra Totenvika i store trekk.

Ødegaard ble i 1992 engasjert av Nordre Land kommune for å skrive historien om grendelaget Nordsinni, vest for Dokka. Boka kom ut i 1997, som bind VIII av Boka om Land. Ødegaard skriver i forordet at «jeg ble møtt med ønsket om tilsvarende modell som var etablert i Toten-boka, utgitt 1984. Det siste var unektelig noe spesielt, idet det med bakgrunn i utgivelsen av Fluberg-bindet i 1981 fant sted en nokså opphetet diskusjon om gards- og slektshistorie med utgangspunkt i sterk kritikk i et foredrag ved min daværende sekretær for bygdebokkomiteen på Toten».

Ødegaard viser altså til at landingene sjøl var enige i mye av kritikken som Gjestrum hadde framført mot Schilbreds Fluberg-bok (band V av Boka om Land). På samme måte som i Totenvika-boka viser Ødegaard i forordet til at «i de siste 200 år har antall personer bosatt utenom gardene vært i stadig større flertall i innlandsbygder som Land.» Kapittelinndelinga i Nordsinni-bindet bygger på grendestrukturen i dette området.

Etter at han var ferdig med Nordsinni, skreiv Ødegaard to bøker til etter samme modell for Nordre Land kommune. Torpa A (Vest-Torpa, Boka om Land IX) og Torpa B (Aust-Torpa, Boka om Land X) ble utgitt i 2002.

Referanser

  1. Imsens artikkel er blant annet kommentert i Kjelland 1999. Se også Dyrvik 1979, s. 143-144 og Ødegaard 1985, s. 178. Også Schilbreds forrige bygdebok for Land (band IV, 1962) hadde ei sosial slagside, se blant annet Gjestrum 1984, s. 47.

Kilder og litteratur

Videre lesing

  • Fladby, Rolf og Steinar Imsen (red.): Lokalhistorie fra gard til tettsted, Cappelen 1974. Digital versjonNettbiblioteket
  • Frå gard til grend, NLI 2001.