Vasja Østre (Hamarøy gnr. 255)

Vasja Østre
Indre Vasja. Norges Samemisjon, Statsarkivet i Tromsø
Fylke:	Nordland
Kommune:	Hamarøy
Gnr.:	255

Vasja østre ligger i Hamarøy kommune, i den innerste delen av Hellmofjorden, langs fjordens sørvestlige bredd. I nordvest grenser gården mot gnr. 254 Vasja vestre, mens statsallmenningen utgjør grensa mot sørøst. Gården strekker seg mot høyfjellet i sørvest, men de nøyaktige grensene mot statsgrunn er uklare.

Gårdsnavnet, som uttales vass’ja, er i følge Olaf Rygh av samisk opprinnelse, men betydningen er ukjent.

Jordsmonnet i Vasja østre består av mineraljord fra is- og elvemorener. Plassen har derfor middels bonitet.

Vasja østre i de eldste tider

Gårdsnummer 255, Vasja østre, er en matrikulert eiendom av den tidligere statsallmenningen i Hellmofjorden. Før skylddelinga av gården ble området hovedsakelig benyttet som sommerboplass for reindriftssamer i Hellmofeltet, og som sommersæter for de sjøsamiske gård-brukerne lenger ut i fjorden. I perioden 1815 til 1865 ble påvirkninga østfra betraktelig styrket, noe som også markerer den sjøsamiske kulturens tilbakegang i fjorden.

Mikal Urheim belyste i 1995 en side ved gårdens historie som til da var lite allment kjent. Ved utskiftinga av gården Hellmofjord [Musken] i 1776, skal grensene innover i fjorden ha strekt seg helt til Hellmobotn. Den unge Ole Nisen, som fikk kongeskjøte på eiendommen i 1805, var trolig ikke en skolelærd mann, og forstod dermed ikke at staten utstykket hans eiendom i fjorden. Da Vasja-gårdene ble solgt på 1850-tallet hadde Ole Nilsen gått bort, og mulighetene for å forsvare gårdens eiendomsrettigheter var dermed begrensede.

De første beskrivelser

Ettersom Vasja østre var uten permanente bosettere fram til 1830-tallet, er det lite skriftlige kilder å finne om gården før denne tid. I forbindelse med matrikkel-arbeidet i 1802, forklarte allmuen at ”Inner-Vasja” var en rydningsplass med mye tilhørende skog, som var egnet til fedrift. Verdien ble derfor satt til 15 riksdaler. I 1818 ble statens rydningsplass i Vasja på ny gjennomgått i forbindelse med matrikkelarbeid. Eiendommen var fremdeles umatrikulert og ubebodd. Det steinete jordsmonnet medførte at korn ikke trivdes, men gården hadde et godt utmarksbeite og skog. Det ble derfor anslått at ”Inner-Vasja”, på samme måte som ”Ytter-Vasja”, kunne fø 1 ku, 1 kalv og 6 småfe. Plassen forble ei uskyldsatt rydning, og ble tildelt proporsjonstallet 1 ½, noe som sammen med Vasja vestre var det laveste i Tysfjord.

VASJA ØSTRE

• Gnr. 255 Bnr. 1 med 0,90 mark i skyld
• Matr.nr. 135 L.nr. 225 med 1 ort 1 skilling i skyld

Gårdshistorie for Vasja østre

I løpet av 1830-tallet fikk plassen sin første permanente bosetter. Dette var Anders Paulsen, som i 1838 ble oppført som bruker av hele eiendommen. 14. juli 1847 mottok Iver Mathisen f. ca 1818, fra Sommerseth, kongeskjøte på eiendommen for 30 spesidaler og 24 skilling. Iver hadde trolig bosatt seg i Vasja i 1839, etter at han den 10. mai giftet seg med Gunnhild Amundsdatter f. ca 1799. De to drev gårdsbruket sammen fram til våren 1862, da hun gikk bort barnløs. I løpet av det neste halvåret skulle det skje store omveltninger i ”Inner-Vasja”. Høsten 1862 giftet Iver seg med Kirsten Ane Edisdatter f. 1834, som hadde vokst opp på Kandstad i Lødingen. I løpet av tida i Vasja fikk de to barna; Elen Anna f. 1863, Inger Kristine f. 1865, Karen f. 1870, Serine Kirsten f. 1874 og Berit Kristine f. 1880. Den andre store hendelsen i 1862 var salget av den ene halvparten ev gården. 13. mai ble denne solgt til Peder Bannetsen for 18 spesidaler.

1860-tallet i Vasja

Etter salget av halve eiendommen i 1862, opplevde gården ei økning i bosetningen fram mot midten av 1860-tallet. Folketellinga for 1865 forteller at Vasja østre nå besto av de to selveierbrukene og en husmannsplass drevet av Aane Mikelsen f. ca 1825, og kona Siri Mathisdatter f. ca 1820. I 1865 besto Iver Mathisens husstand av ham selv, kona Kirsten, to av barna samt ei tjenestepike og Ivers far. Familien livnærte seg av en den særegne gårdsdrifta som man blant annet finner innerst i Tysfjorden. Her var ikke fokuset vendt mot fjorden og fiske, men mot fjellet og dets ressurser. Folketellinga forteller at Iver og Kirsten holdt 1 hest, 3 kyr og 7 sauer, og at de dyrket ½ tønne bygg og satt 1 tønne poteter. Her framkommer det blant annet ikke hvor viktig skogen og høyfjellet var. Fra nyere muntlige kilder framkommer det blant annet at sennegresset spilte en avgjørende rolle i gårdsdrifta. Dette ble sanket på myrene opp mot høyfjellet, og kunne på våren også benyttes som ei nødløsning hvis det skortet på husdyrenes vinterforråd av høy. Den andre husstanden i 1865 besto av Peder Bannetsen f. ca 1820, kona Elen Persdatter f. ca 1821, deres seks barn, tjenestedrengen Lars Andersen og tjenestepika Ane Johnsdatter. Også denne familien livnærte seg av et jordbrukt med fokus mot høyfjellet, og fokuset var kanskje enda sterkere her enn hos naboene, for i tillegg til å holde 1 hest, 4 kyr og 9 sauer var Peder eier av 35 reinsdyr. Ellers ble det sådd 1 tønne bygg og satt 4 tønner poteter på bruket.

Til tross for at ”Inner-Vasja” kunne huse 20 beboere, brakte livet på gården med seg betydelige utfordringer. En herredsbeskrivelse fra 1863 forteller nemlig at plassen var utsatt for både frost og skred. En viktig forutsetning for livet innerst i fjorden var derfor tømmer- og vedskogen, som samme år ble taksert til 20 spesidaler, hele 2/3 av kjøpesummen i 1847. Mot tømmer og fyringsved kunne man bytte til seg de varene som man selv ikke klarte å oppdrive på gården.

1870-tallet – gården deles

Selv om Vasja østre hadde to eiere allerede i 1862, skulle det gå tolv år før eiendommen ble skylddelt. Dette skjedde den 19. september 1874, hvor lnr. 225 b Vasja østre ble skilt ut med 13 skilling i skyld, med Peder Bannetsen som eier.

Folketellinga for 1875 beskriver at lnr. 225a hadde to husstander, som i alt utgjorde åtte personer. Iver Mathisen var fremdeles brukets selveier, med ei husdyr-besetning på 1 ku og 3 sauer. Under lnr. 225a lå det også en husmannsplass drevet av Per Andersen og kona Inger Andersdatter. Paret holdt 2 kyr, 3 sauer og 10 reinsdyr i Vasja. Et vesentlig utviklingstrekk ved gårdsdrifta var at brukerne hadde gått helt bort fra å dyrke korn og poteter.

Iver og Kirsten drev lnr. 225a fram til 1883, da Vasja østre ble solgt til deres svigersønn Lars Andersen for 320,- kr.

1900-tallet

Folketellinga for 1900 er vår neste kilde til innsikt over livet i Vasja. Bnr. 1 Vasja østre ble bygslet og drevet av Peder Andersen f. 1840, og kona Ellen Johnsdatter f. 1859, som sammen hadde fem barn. Overgangen fra ei gårdsdrift med fokus mot høyfjellet til ei tradisjonell fiskerbondedrift hadde fortsatt siden 1870-tallet. Bruker Peder Andersens virke som fisker var i så måte en naturlig del av denne utviklinga. I tillegg til å fiske holdt familien husdyr og dyrket korn og potet. Etter Peders bortgang i 1903, flyttet John P. Johnsen og familien til gården, mens enka Ellen Johnsdatter ble boende her fram til sin død i 1911.

Folketellinga for 1910 forteller at Johan P. Johnsen f. 1864, var gift med tidligere eier Iver Mathisens datter, Inger f. 1865. I løpet av tida i Vasja fikk de i alt seks barn; Inga Karen f. 1892, Ivar Anders f. 1895, Peder Jeremias Ole Amund f. 1897, Karen f. 1899, Lars Edvard f. 1900 og Anders Viktor f. 1904. Johan, som hadde vokst opp i Ankenes, livnærte seg i Hellemofjorden som fisker og gårdbruker. Karen Johnsen, Johan og Ingers datter, fortalte i 1976 at gårdens viktigste slåtteområder var Barajeke, Biekert og Huitak, samt at en del høy ble slått nede ved sjøen. Skogen utgjorde fremdeles en viktig del av gårdsdrifta, hvor det ble hentet ved, og never fra skogen i Biekert og Huitag. Fiske i vannene på fjellet var en viktig ressurs. Dette ble drevet med snøre og garn i elver og vann helt opp til Gitstudalen. Når familien var ute for å høste av fjellets ressurser bodde de i ofte oppe i ei jakt- og fiskebu som de hadde satt opp på sørsida av Biekertvannene. Herifra kunne de også høste det viktige sennegresset og syregresset som man fant i Biekert, Barajeke og Juopmorida.

Bnr. 1 i den nyere tid

23. juli 1921 ble Vasja østre delt i to bruk ved at bnr. 3 Bakkebø ble skilt ut med 0,23 mark i skyld og Tina Pedersen som eier. Johan, som hadde vært enkemann siden 1916, drev bruket fram til sin bortgang i 1934. Ettersom deres to gjenlevende døtre flyttet til Drag, ble skjøtet overdratt til Tysfjord fattigstyre. I 1972 ble Johan og Ingers datter, Karen Johnsen tildelt skjøtet på eiendommen. I 2009 var det hennes arvinger som sto oppført som eiere av gnr. 255, bnr. 1 i Hellemofjorden.

VASJA ØSTRE

• Gnr. 255 Bnr. 2 med 0,45 mark i skyld
• Matr.nr. 135 Lnr. 225b med 13 skilling i skyld

Bnr. 2 Vasja østre ble skilt ut som eget bruk fra bnr. 1 i 1874, etter at eiendommen hadde vært eid av Peder Bannetsen siden 1862. Folketellinga for 1875 forteller at Peder Bannetsen, Elen Pedersdatter og deres seks barn utgjorde den eneste husstanden på lnr. 225b [bnr. 2] dette året. Hvis vi sammenligner med jordbrukstellinga ti år tidligere finner vi at Peder og Elen holdt tilnærmet samme antallet husdyr, med 1 hest, 3 kyr og 10 sauer, mens reinsdyrflokken var redusert til 15 individer. Det er tydelig at familien nå hadde et større fokus på gårdsproduksjon, for korndyrkinga hadde økt med 200 %, mens potetproduksjonen økte med om lag 75 %. Med ei avkastning på 4 fold kunne Peder høste 2800 kilo poteter i 1875.

Peder drev gården fram til sin død i 1893. Etter hans bortgang ble sønnene hans Amund, Peder og Paul eiere av bruket.

1900-tallet

Folketellinga for 1900 forteller at de tre nå hadde hver sine husholdninger, som til sammen utgjorde 14 personer. Amund var gift med Inga Nilsdatter, Paul var gift med Karen Andersdatter, mens Peder levde som ungkar. Pedersønnene livnærte seg som fiskere og gårdbrukere, mens de hadde lagt forfedrenes reindrifts-tradisjoner bak seg. Registreringa fra 1900 viser likevel at den tradisjonelle reindrifta fremdeles ble holdt i hevd. Dette året holdt nemlig reingjeter Amund Larsen og kona Kirsten Ivarsdatter fra Sverige til i ”Inner-Vasja” sammen med deres seks barn.

Gårdsdrifta i mellomkrigstida

I Pedersønnenes epoke i Vasja lå de viktigste beiteområder for storfeet i skogen nede ved gården. Sauene, som var mer beinføre enn kyrne, ble sendt opp på fjellet opp mot Huitakjavrre. Terrenget bød likevel på farer, for i denne tida var faren for rovdyrangrep reell. I perioder der denne var overhengende, ble barna sendt opp på fjellet til å jage sauene ned til bebyggelsen. Fiske, i vannene over gården, var et viktig bidrag til matauka. Giellajavrre, Huitakjavrre, Bekert og i Kjerristjavvre var de viktigste fiskeområdene. Skogen hadde også stor betydning, hvor man utnytt skogen nede ved husene til oppvarming, mens den oppe på fjellet ved Huitakjavrre og Biekert ble brukt til reingjerdemateriale, gammebygging, neverløyping og bark-løyping. Produksjonen av reingjerde-materialer og never var spesielt lukrative da disse sørget for pengeinntekter.

Matrikkelutkastet for 1950 forteller at Peder Pedersen fremdeles var eier av bnr. 1 dette året. Etter hans bortgang har Paul Amundsen, Karen Johnsen, Adolf Nystø, Inga Andersen, Sigmund Amundsen, Karen Eriksen, Anna Nikolaisen, Liv Paulsen, Amund Mikkelsens arvinger, Nils Mikkelsen, Bjarne Mikkelsens arvinger, Kaia Andorsen, Karl Mikkelsen. Peder Knutsen, Anna Mikkelsen, Rainer Heindorf, Mikal Knutsen og Inga Knutsen overtatt som eiere av gnr. 55, bnr. 2 Vasja østre i Hellemofjorden.

BAKKEBØ

• Gnr. 255 Bnr. 3 med 0,23 mark i skyld

Bnr. 3 Bakkebø ble skilt ut fra bnr. 1 den 23. juli 1921 med Tina Pedersen som eier. Mikkel Andreassen fortalte i 1975 at bruket besto av 80 dekar dyrket mark, som inkluderte 60 dekar skog. Plassen kunne fø 2 kyr, 1 okse og 12 sauer, med beiteområder for hest og sau i Huitakvannet og i hestdalen. Om fiske og jakt opplyste Mikkel at brukerne fisket med garn og båt om sommeren til husbruk. Fisket foregikk i elvene og i vannene som tilhørte gården, og man hadde ei jakt og fiskegamme ved Biekert. I nyere tid hadde man også båt i Huitakvannet. Folket i Bakkebø var blant de siste til å holde reinsdyr. Drifta foregikk fra skylddelinga i 1921 og fram til 1942, med Huitak og Biekert som de viktigste beiteområdene. Her oppe ble det også sanket sennegress og plukket multer i høstsesongen.

6. juni 1939 ble bnr. 4 Slettnes skilt ut fra bnr. 3 med 0,03 mark i skyld. Etter eier Tina Pedersens bortgang ble skjøtet på begge brukene overført til Mikkel Andreassen, den 19. februar 1947. Samtidig som han ble eier av de to brukene valgte han å få eiendommene sammenført igjen. Bnr. 4 Slettnes gikk dermed ut av matrikkelsystemet for godt. Den nye eieren Mikkel Andreassen ble med tida bosatt i Musken. I 2009 var det hans arvinger som sto oppført som eiere av det 0,23 mark store bruket i Vasja østre.

Fotnoter

Vasja Østre (Hamarøy gnr. 255) er basert på en artikkel i Tysfjords gårds- og slektshistorie av Isak Kjerpeseth Hassel, og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Den digitale utgaven av boka er lagt ut av ansatte i Hamarøy kommune, i samarbeid med Norsk lokalhistorisk institutt. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen