Reitbruk, åkerbruksform, karakterisert ved at arealet var delt opp i forholdsvis mange små åkrer, som normalt var skilt fra hverandre av slåttemark eller liknende. Åkerstykkene ( reitene) ble bearbeidet med spade og grev og hadde som regel uregelmessig fasong, tilpasset naturforholdene. Reitene ble kraftig gjødslet og tilsådd år etter år uten hvile; i så måte tilsvarer reitbruk det danske envangsbrug. I nyere tid er reitbruk kjent særlig fra Sør- og Vestlandet. Les mer …
Amt ( tysk, embete) forekommer både som dansk-norsk forvaltningsterm og i forbindelse med håndverksnæringen (se laugsvesen og embete). Som forvaltningsterm betegner amt både de kongelige amtmennenes embete og deres embetsdistrikt. Amtmannsembetet vil bli behandlet under amtmann (se dette). Her skal det dreie seg om embetsdistriktet, altså amt som regional forvaltningsenhet i Norge, med andre ord amtsinndelingen. Ordet amt som betegnelse på embetsdistrikt forekommer første gang i 1662, og da som avløsning for betegnelsen len. Skiftet i forvaltningsterminologi har sammenheng med overgangen fra riksrådskonstitusjonalisme (se dette) til enevelde (se Enevoldsarveregjeringsakten). Overgangen fra lensvesen til lokalt embetsstyre var likevel ikke så brå som skiftet i terminologi kan tyde på, men snarere resultatet av en lengre statsmoderniseringsprosess (se lensvesen). I Norge ble betegnelsen amt erstattet av fylke ved lov av 14. august 1918. Les mer …
Bråtebruk, også svebrenning, svedjebruk, jordbruksmetode som besto i at man i et godt jordlende hogg ned skogen, kvistet trærne og spredte kvist og greiner utover. Året etter ble kvaset brent så fullstendig som mulig, og kornet ble sådd i asken mens den ennå var varm. Det var helst rug som ble sådd i bråter, men også andre vekster forekom. Bråterug skulle kunne gi opptil 24 foll. Vanligvis høstet man to avlinger i en bråte, det kunne også bli brent på ny det 3. året, senere kunne området bli til beitemark, brytes opp til vanlig åker eller gro til med skog igjen. Bråtebruk synes å ha vært lite utbredt i Norge i middelalderen, bortsett fra Jemtland. Ifølge H. Bjørkvik finnes det ikke positive vitnemål om bråtebruk i det nåværende Norge før 1490 (KLNM XVII sp. 495ff.), selv om stedsnavn kan tyde på at bruksmåten også har forekommet tidligere. Med den finske innvandringen etter 1600 fikk bråtebruk ny aktualitet, først og fremst i de østnorske skogsbygdene hvor nordmennene tok etter de finske nykommerne. Les mer …
 Brigantin med råtoppseil Ill.: K.R. ( italiensk brigantino, sjørøverskip) eller skonnertbrigg, et tomastet, mindre fartøy, som før midten av 1800-tallet førte råseil på fokkemasten og gaffelseil (det såkalte brigg-seilet) på stormasten. Senere fikk stormasten 1–2 toppseil på rær, samtidig som fokkemasten i enkelte tilfeller ble utstyrt med et gaffelseil (kalt gaffel- eller skonnertfokk). Jamfør seil. Les mer …
Masovn, ovnstype til framstilling av råjern. Masovn ble første gang tatt i bruk i Norge i 1622 ( Bærum Jernverk). Fig. viser en masovn av vallonsk type (etter Rinman: Bergverks-Lexicon). Kjernen i masovnen var pipa (a), som på vallonske ovner hadde sirkulært tverrsnitt. Den var bygd opp av noenlunde ildfast sandstein ( stellstein, b) omgitt av en bakmur (c). Deretter fulgte en sandfylling (d), en ringmur (e), en fylling av gråstein og leire (f) og endelig yttermuren, som ble holdt sammen med ankerjern. Rundt toppen av pipa var kransen bygd. Herfra foregikk påfyllingen ( beskikningen) av ovnen, et arbeid som ble utført av kullharkere og oppgivere ( oppsettere). Kransen hadde røykåpning i taket. Masovn ble fyrt nedenfra, og temperaturen ble brakt i været ved hjelp av 1–2 store belger ( tysk Gebläse, n.) (g) plassert i belgbrystet (h) og drevet med vasshjul som gjerne sto i et tilbygd hjulhus. Når masovnen skulle settes i drift («påblæses»), ble pipa fylt med kull som ble holdt glødende i 14 uker inntil masovnen var gjennomvarm. Les mer …
Fogderi, futedømme, det er fogdens embetsdistrikt. Noen fast inndeling av landet i fogderier fantes ikke før 1600, selv om det var tendenser i den retning mot slutten av 1500-tallet. I første halvdel av 1500-tallet, da det for første gang er mulig å danne seg en slags «landsoversikt» over fogderidistriktene, har de dels svart til administrative enheter av middelaldersk opphav, dels har de vært nydannelser. På Vestlandet og Sørlandet var det ofte sammenfall mellom de gamle syslene og de nye fogderiene. Det samme gjaldt til dels på Østlandet og i Nord-Norge, hvor flere av de nye fogderiene kom til å omfatte to gamle sysler. Innenfor Akershus stift forekom det også nydannelser, som for eksempel Bragernes fogderi. Det tidligere Borgarsyssel, svarende til nåværende Østfold, besto av en rekke små, ofte ustabile lensenheter. Her tok det derfor forholdsvis lang tid før en endelig fogderiinndeling festnet seg. På Romerike svarte fogderiene til de gamle tredingene. I Trøndelag var den administrative inndelingen lenge uklar, og de fogderiene som etter hvert festnet seg, var nyskapninger. Les mer …
| 
.jpg)
