lokalhistoriewiki.no:Ukas artikkel 2019

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Hvis du vil legge inn en ny utvalgt side, klikk på en av rødlenkene og skriv inn:

{{:Utvalgt artikkel}}''[[Utvalgt artikkel|Les mer...]]''

Bytt ut begge stedene det står utvalgt artikkel med den artikkelen du har valgt ut.

For forslag til ukas artikkel, se Kategoridiskusjon:Kandidater til ukas bilde og artikkel.


Uke 1 / Veke 1

Laurits Nilsen, fyrste krinsformann.

Lista og Mandals fellesforening starta som eigen krins i 1902 under namnet Lister og Mandals krets. Krinsen var liten samanlikna med dei andre krinsane som vart etablerte kring i Noreg på denne tida. Men Det norske lutherske Kinamisjonsforbund, som krinsen var ein del av, hadde eit omfattande arbeid i denne vesle krinsen. I 1925 vart krinsen slått saman med Kristiansand krets under namnet Agder krets. Røtene til Kinamisjonsforbundet sitt arbeid i denne delen av Vest-Agder fanst først og fremst i Mandal, i krinsen omkring Laurits Nilsen. I 1885 gjekk det ei stille vekking over Mandal. Fleire ungdomar kom med i denne vekkinga. Dei nyfrelste heldt saman i eit lag som sannsynlegvis på vårparten 1890 fekk namnet Misjonsarbeideren. Handeland karakteriserer livet i kamaratlaget slik: «Dei song, bad og las i misjonsblad og i Bibelen.. Men først og sist samtala dei om alt som interesserte dei og var framme i ordskiftet der dei ferdast. Og så gav dei til misjonen.» Henrik Seyffarth var leiaren i dette kristne kameratlaget. Han søkte i 1887 om å bli tatt opp som elev ved Misjonsskulen i Stavanger, men det vart han ikkje. Han ville reise til Kina som misjonær.Les mer...

Uke 2 / Veke 2

Visterflo med utløpet av tømmertunnelen og tømmerlensene.
Eidet tømmertunnel er en tunnel med en tømmerrenne av tre som går fra Isnesfjorden i Vestvannet til Visterflo i Sarpsborg kommune. Den er 3170 meter lang og er en av Norges best bevarte tømmerfløtningstunneler. Tømmerfløtingen på Glomma var svært viktig og forsynte sagbrukene i de nedre deler av vassdraget med tømmer. For «plankebyen» Fredrikstad utgjorde elva hovedtransportåren, men var ikke fra naturens side helt tilrettelagt for fløting på grunn av de store fallene gjennom den 23 meter høye Sarpefossen. Her ble etter hvert det bygget tømmerrenner, men dette forhindret ikke at mye tømmer ble knust.

I tillegg kom fløtingen utover på 1890-tallet også i konflikt med annen trafikk som brukte elven som ferdselsåre, som havnetrafikken til Sandesund i Sarpsborg.

Fredrikstad Tømmerdireksjon diskuterte flere alternativer, blant annet å bygge sluser fra Glengshølen til Torsbekkdalen, mens et annet var å fløte gjennom Ågårdselva. Dette møtte imidlertid motstand fra Sanne og Soli brug, dessuten hadde en her også problemene med de store fallene i Sølvstufoss som ville ha ødelagt mye tømmer.

Fredrikstad Tømmerdireksjon vedtok da på en ekstraordinær generalforsamling 10. oktober 1905 å flytte tømmerfløtingen til Glommas vestre arm gjennom Mingevannet, Vestvannet og Visterflo. De måtte tenke utradisjonelt, og fant at den beste løsningen ville være en tunnel under hele Raryggen ved Eidet.Les mer...

Uke 3 / Veke 3

Originalteikning av ruta Armfeldt fulgte frå Sverige til Steine skanse, teikna av Johan Wilhelm Klüver.
Armfeldtfelttoget er ei vanleg nemning på krigshandlingane som gjekk føre seg i Trøndelag under Den store nordiske krigen frå september 1718 til dødsmarsjen til karolinarane over Tydalsfjella i januar 1719. Ein styrke på om lag 10 000 soldatar, i samtida og ettertida ofte kalla Jemtlandsarméen, vart våren og sommaren 1718 samla kring Duved skanse i Jemtland for å foreta eit innfall i og erobre Trøndelag som ein del av det andre forsøket av Karl XII av Sverige på å ta Noreg under denne krigen. Arméen stod under kommando av generalløytnant Carl Gustaf Armfeldt, og felttoget har også fått namn etter han.

Også under det første forsøket Karl XII gjorde på å ta Noreg, var det planlagt ein operasjon i Trøndelag, men den kom aldri i gang. Men no skulle det også opprettast ein front her, også for å forhindre at dei norske avdelingane i regionen vart sendt sørover for å forsterke forsvaret i Sør-Noreg. I utgangspunktet var Karl XIIs plan at Jemtlandsarméen skulle avmarsjere frå Duved 15. august og erobre Trøndelag innan 28. september, altså på seks veker. Det skulle altså vise seg å vere umuleg.Les mer...

Uke 4 / Veke 4

Silhuett av Mathia Anker. Fra Det gamle Christiania, utg. 1924.

Mathia Anker f. Collett (født 28. mai 1737 i Christiania, død 21. juli 1801 samme sted) var gift med to av Christianias rikeste handelsborgere, Morten Leuch (1732–1768) og Bernt Anker (1746–1805). Hun var datter av kjøpmann Peter Collett (1694–1740) og Anna Cathrine Rosenberg (1699–1747), og søster av blant annet forfatter Ditlevine Collett og godseier Peter Collett. I alt var det elleve søsken i flokken, og Mathia var den tiende.

Familien bodde i oppvekstårene hennes i en gård på hjørnet av Rådhusgata og Nedre Slottsgate. Hun fikk undervisning i hjemmet, i likhet med søstrene. Det fikk forsåvidt brødrene også, men for deres del ble hjemmeundervisninga fulgt opp av studier. Faren døde før hun var tre år gammel, og mora da hun var ti. Hun fikk med seg en arv på 12 500 riksdaler – brødrene fikk 25 000 hver og søstrene halvparten.Les mer...

Uke 5 / Veke 5

En av de vedtatt 100 bevarte telefonkioskene av typen «Riks», ved krysset Turistvegen/Bruvegen i Tromsø kommune, nær Ishavskatedralen.
Foto: Knut Kjørkleiv (2017)

Telefonkiosker ble først satt opp i Christiania i 1880-åra, som et tilbud til det store flertallet som ikke hadde mulighet til å få lagt inn egen telefon. De spredde seg etter hvert også til andre byer. De første kioskene ble gjerne omtalt som «talestationer», og i 1893 var det ifølge telefonkatalogen 56 slike. Talestasjonene var offentlige telefoner plassert på jernbanestasjoner, offentlige bygninger og serveringssteder. De var plassert åpent, ikke i egne avlukker, og dette førte til klager på bråk fra andre kunder. Dermed så man at det ville være hensiktsmessig med de egentlige telefonkiosker, avlukker som ga mer privatliv for den som ringte og mindre støy for andre.Les mer...

Uke 6 / Veke 6

Kristian Nyjordet, som drev et av de største blikkenslagerverkstedene i fogderiet.
Foto: Hilda Julin

Blikkenslagerarbeidet var en spesialitet i Totens fogderi. På slutten av 1800-tallet og litt ut på 1900-tallet var det svært mange blikkenslagere i dette distriktet, som i dag utgjør Toten-kommunene og deler av Gjøvik kommune, nemlig Vardal og Biri. Det de produserte, var mindre ting til husholdningen og til melkestellet, slik som bøtter og spann, trakter og siler, auser og melkebonker, kaffekjeler og kasseroller. Over hundre forskjellige varer kunne de største verkstedene tilby.

Den eldre garde av blikkenslagere som produserte alle disse gjenstandene til daglig bruk, er borte, men enkelte kan fremdeles håndverket. De lager litt til salg på markeder og som suvenirer. Hvis vi finner sinkbøtter og baljer i butikkene nå, er de nesten sikkert produsert i Asia. En norsk blikkenslager er i dag en bygningshåndverker som lager og monterer ventilasjonsanlegg, takrenner, beslag og nedløpsrør. Spesielle taktekkinger kan også forekomme.

Blikkenslagerarbeidet var for øvrig bare ei av de mange husflidsgreinene som bygdene på vestsida av Mjøsa var kjent for. Eilert Sundt kalte distriktet for «landets mest industrielle bygdelag» og mente da den omfattende produksjonen av blant annet blikktøy, vevtøy, karder, ur, kniver, knapper og treskjeer.Les mer...

Uke 7 / Veke 7

Aggens trio i 1963. På dette tidspunktet besto trioen, foruten Aggen selv, av Randi «Pus» Nilsen og Elbjørg Lysvand
Foto: Ukjent/Harstad tidende.

Agnete «Aggen» Wahl (født 1912 i Vardø, død 1991 i Oslo) var gitarist. Hun var særlig kjent for orkestrene Aggen Walhl trio og Trondhjemspian. Opprinnelig kom hun fra Vardø, men under evakueringa av Finnmark flytta hun og mora, Anna Wahl (1890-1976), til Trondheim. Intervjuer med Aggen Wahl fra 1960-tallet bærer preg av at kvinnelige yrkesmusikere fortsatt ble regna som en kuriositet. Når trioen ble omtalt i avisene, fokuserte journalistene ofte sterkt på at orkesteret kun besto av kvinnelige musikere.

I motsetning til samtidige Caronia dametrio brukte ikke Aggen Wahl selv musikernes kjønn til å markedsføre konsertene, og hun ser ut til å erfarent ha parert nedlatende kjønnsfokuserte spørsmål fra journalister, som da en journalist i Harstad Tidende spurte om «det er farlig for tre ugifte damer å dra slik langs Nord-Norges værharde kyst?». Da hun ble spurt om livet som turnerende musiker var svært anstrengende svarte hun ganske enkelt: «Nei, vi sover ganske lenge utover dagen. B-mennesker.»Les mer...

Uke 8 / Veke 8

Logo.

A. M. Løes var et dagligvarehandelsfirma på Nesodden. Som handelsfirma opererte det fra 1878 til 1993, og fortsatte som driftsselskap for eiendom samtidig som A. M. Løes fortsatte noe lenger enn 1993 som merkenavn på butikkene. Firmaet ble eid og drevet av fire generasjoner Løes. Da fjerde generasjon solgte i 1993, hadde firmaet tre dagligvareforretninger på Nesodden og to i Moss. Butikkene havnet i det som ble Norgesgruppen. Parallelt hadde Anton Løes jr. vært med på oppstarten av en ny matkjede, Meny. Kjeden skulle skille seg fra lavpriskjedene med større varesortiment og mer bestemmelsesrett for den enkelte kjøpmann, mens felles tv-markedsføring ble sett på som helt nødvendig.Les mer...

Uke 9 / Veke 9

Bislett stadion var hovedarena for skøyteløp og seremonier under vinterlekene i 1952.
Foto: Stig Rune Pedersen (2013)

De 6. olympiske vinterleker ble arrangert i Oslo fra 14. til 25. februar 1952. Dette var de første olympiske leker som ble arrangert i Norge. Med sju gullmedaljer ble Norge beste nasjon. Arrangementet satte tydelige spor etter seg i byen, i et land der gjenoppbygginga etter andre verdenskrig fortsatt pågikk for fullt. Gamle idrettsanlegg ble opprusta, nye ble bygd og det kom på plass hoteller, deltakerlandsby og annen nødvendig infrastruktur. Hovedarkitekten for nye anlegg var Frode Rinnan, som la vekt på en enkel og funksjonalistisk stil. I Rødkleiva hadde man lenge drevet med alpine grener, men uten noe skikkelig anlegg. Det ble bygd skitrekk, tribuner og annet nødvendig. Publikum ankom både via Sørkedalen og trikken til Lillevann stasjon. Denne stasjonen var ikke innretta for store folkemengder, så da omkring 25 000 mennesker skulle hjem etter den første dagen i anlegget, svikta transportsystemet.

Også på Norefjell i Krødsherad kommune ble det arrangert renn i alpine grener. Her sleit man både med overnattingssteder og veiforbindelse. Det ble bygd ny bru over Noresund, og Oslo kommune skjøt inn midler til ny vei fra dalbunnen til anlegget og deler av omkostningene til nytt skitrekk. Buskerud fylke betalte også en stor del av regninga. Mange frykta at det skulle bli en skandale, men anlegget sto klart og fungerte svært bra.Les mer...

Uke 10 / Veke 10

Fergeanløp i Mosjøen havn. På bildet sees Jürgensens gamle havnelager.
Foto: Zahl

Jürgensen (Bech Jürgensen) er en familie av handelsmenn og skipsmeklere i Mosjøen. Asmus Jürgensen fra Flensborg kom i den første delen av 1800-tallet til Helgeland. Han giftet seg med Anna Catharina Bech, og fra hennes slekt kom blant annet et handelssted i nordenden av Mosjøen inn i familien. Sønnen Andreas Bech Jürgensen overtok i 1866 denne handelsvirksomheten. Familien oppnådde etterhvert en fremtredende stilling i byens næringsliv. Blant annet var Jürgensen den første ordføreren i byen og en av mennene som grunnla Mosjøen Handelsstandsforening. Grace Bech Jürgensen (18881968) eiet og drev barnehage i sitt hjem i Jonas Lies gate 3. Hun omtales som en pioner innen barnehagearbeidet i Mosjøen.Les mer...

Uke 11 / Veke 11

Sonja Henie sammen med kong Olav V under åpningen av Henie Onstad kunstsenter i Bærum i 1968.

Sonja Henie (født 8. april 1912 i Kristiania, død 12. oktober 1969) var kunstløper, filmskuespiller og kunstsamler, trolig den internasjonalt mest kjente norske kvinne noensinne. Hun vant 10 verdensmesterskap på rad mellom 1927 og 1936, seks europamesterskap mellom 1931 og 1936, og ble olympisk mester ved tre olympiske leker på rad mellom 1928 og 1936. Hun var Kristiania-jente, født ved Bankplassen, oppvokst på Frogner, og bodde som voksen i USA og senere i Asker. I 2018 kom spillefilmen Sonja, med Ine Marie Willmann i hovedrollen som Sonja Henie.Les mer...

Uke 12 / Veke 12

Kart fra omkring 1800 over Mandal prestegjeld.

Prestegjeld er en eldre administrativ enhet i Den norske kirke, brukt fra 1400-tallet til 2000-åra. Et prestegjeld besto av ett eller flere sokn, og inngikk i et prosti.

Prestegjeldene dukket opp litt ut på 1400-tallet. Det var da behov for å tilpasse den kirkelige inndelingen til folketallet og bosetningsmønsteret etter Svartedauden i 1349. Man la ned kirker og sokn, og mange av de sokna som gjensto måtte betjenes felles siden det var prestemangel. Etter hvert som man fikk flere prester, kunne man velge å ha en sokneprest som leder for prestegjeldet, og kapellaner som betjente de enkelte sokn. Dermed oppsto gradvis den ordningen man hadde inntil avskaffelsen av prestegjeldene, hvor prester og andre kirkelig tilsatte var ansatt i prestegjeldene, ikke i soknene.

Fra 2004 ble prestegjeldene utfaset.Les mer...

Uke 13 / Veke 13

Lærer, klokker og postmester Knud Aukland.

Knud Aukland (født 13. desember 1854Aukland der Oppe, død 11. desember 1938 i Solvang) var barnevandrer og en kjent lærer i Vigmostad, som i tillegg til 50 år i ulike kretser i sognet (Hægland og Håland 1872–1876, Einarsmo og Kleiven 1878–1897, Vigmostad 1897–1924), var postmester, kirkesanger, organist, og hadde flere ulike tillitsverv i herredet. Likevel ble han husket som en stillfarende person som ikke blandet seg opp i utenforstående ting. Det var skolen som fikk hans tid og interesse.Hans far var bare en simpel bonde og omgangsskolelærer og ingen av disse yrkene ga velstand den gangen.I 16-17–årsalderen fikk han komme inn på Søgne lærerskole, «dannelsesanstalt for omgangsskolelærere», et lærerkurs med varighet på 1 år og 3 måneder. Det var kort tid, men Knud tok tiden godt i bruk, og han og medelevene skal ikke ha oppført seg dårlig overfor lærerne. Han var såvidt fylt 18 år da han tok examen artium. Like etter, i 1872, fikk han sin første lærerpost på Austheim som omgangsskolelærer for Hægland og Håland kretser. Siden dette var omgangsskole, satt som oftest hele husttanden inne i skoletimene og fulgte undervisningen. Disse første fire årene skal Knud ha minnes med glede. Knud skjønte etter hvert siden at det ville være både trivelig og nyttig å lære seg mer. Derfor, fire år etter, i 1876, begynte han på Christiansand Stifts Skolelærerseminarium på Holt. Men i den tid han studerte der, ble skolen flyttet til Kristiansand, så halve kurset ble gående på hvert sted, og examen artium avla han i Kristiansand i 1876. Da han var ferdig med seminaret i 1878, fikk han bli lærer for Einarsmo og Kleivens kretser.Les mer...

Uke 14 / Veke 14

Motiv fra Fred. Olsens gate omkring 1935, kort tid etter at gata skifta navn.
Foto: Ragnvald Væring.

Store Strandgate i Christiania omkring 1800 er et historisk tilbakeblikk på gata i Oslo sentrum som i dag heter Fred. Olsens gate, men som den gang het Store Strandgate. Fokus her er på området vest for Jernbanetorget. Gaten lå dels i Østre, dels i Søndre Kvarter av Kvadraturen. Skillet gikk ved Tollbugata. Da Christiania ble etablert i 1624, ble byen lagt tett inntil den daværende strandlinjen som i dag er Dronningens gate. Gatene Skippergata, Fred. Olsens gate og Strandgata fantes da ikke. Disse ble regulert for byutvidelse i 1657 da det ble tomtemangel innenfor byens voller. Stattholder Niels Trolle tillot folk å bygge på oppfylt grunn ute i Bjørvika, mot at de selv bekostet fyllmasser og tiltak for å stabilisere grunnen. Ingeniøroffiseren Willem Coucheron utarbeidet en «reguleringsplan» for forlengelse av de øst-vest-gående gatene og anlegg av tre rekker kvartaler utenfor Dronningens gate.Les mer...

Uke 15 / Veke 15

Trygve Lie mottok Borgerdådsmedaljen i 1966.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

Medaljen for borgerdåd, kalt borgerdådsmedaljen, var tidligere den høyeste verdslige orden i Norge etter Krigskorset. Den ble innstiftet 10. april 1819 av Karl III Johan. Medaljen ble endret og utvidet 13. april 1844. Den ble delt ut av Kongen i statsråd. Opprinnelig skulle medaljen gå til personer som utmerket seg ved flid og dyktighet ved forliksvesenet og andre ombud, og for borgerlige fortjenst. Ved utvidelsen i 1844 tilføyde man nidkjær embetsførsel og annen fortjenstfull virksomhet som var egnet til offentlig anerkjennelse. Senere ble det presisert at det helst skal være for fortjenstlig virksomhet utenfor lønnet verv.

Medaljen ble delt ut i to klasser, 1. klasse i gull og 2. klasse i sølv. Begge er med krone. På aversen er det bilde av monarken, siden 11. februar 1907 av Haakon VII. På reversen er det en eikekrans rundt ordene «For borgerdåd». Den bæres på venstre side av brystet i høyrødt, vatret bånd som i midten har en mørkeblå stripe med hvite kanter. Siste gang medaljen ble tildelt en utlending var i 1885.

I 2004 vedtok Regjeringen at medaljen for borgerdåd ikke lenger skal utdeles. Dermed ble St. Olavs Orden den høyeste sivile utmerkelse man kan motta i Norge, rangert etter Krigskorset.Les mer...

Uke 16 / Veke 16

Biskopsvarden.
Foto: Per Bremnes (1985)
Biskopsvarden er en varde som står på høydedraget rett vest for Store Skiftessjøen i Eidfjord kommune. Varden har et kraftig, rektangulært fundament med delvis oppbygd varde, delvis omrotet og sammenrast. Bolter i et par av steinene etter sekundær bruk som mastefeste. Bilde fra 1985 viser en helt sammenrast varde. Steinene i fundamentet er sterkt overgrodd. Biskopsvarden er en av flere varder på den eldgamle ferdselsveien mellom Eidfjord og Hol. Alderen på vardene er uavklart, men trolig kan de være oppsatt på slutten av høymiddelalderen.Les mer...

Uke 17 / Veke 17

Meyer Nilsen Foshaug (1868-1955).
Foto: Ukjent
Meyer Nilsen Foshaug (født 15. juni 1868, død 6. juni 1955) var en gardbruker og fisker fra Målselv, som representerte Det Norske ArbeiderpartiStortinget fra 1903 til 1946, med unntak for periodene 1925 til 1927 og 1931 til 1933. Da Foshaug sa fra seg gjenvalg etter annen verdenskrig, var han den stortingsrepresentanten som hadde lengst ansiennitet av alle i nasjonalforsamlingen. Det var Karlsøy-presten Alfred Eriksen som stimulerte Foshaug til å satse på rikspolitikken. På lokalplanet engasjerte han seg allerede noen år tidligere og ble medlem av Målselv herredsstyre i 1900. Opprinnelig soknet Foshaug til «den radikale fløy» i Venstre, men innså like etter århundreskiftet at «venstre ikke lenger var et parti for det arbeidende folk», ifølge en portrettartikkel på 80-årsdagen. I 1902 sluttet han seg til Arbeiderpartiet og sto på partiets program fram til partisplittelsen i 1921, da han valgte å følge sosialdemokratene. På Stortinget var Foshaug særlig engasjert i samferdselspolitikk, ikke minst arbeidet han for å bygge ut vei- og jernbane i Nord-Norge.Les mer...

Uke 18 / Veke 18

Den fyrste bilen som gjekk mellom Årnes brygge og Ulveneset, var ein Federal kjøpt inn ved starten i 1919. Mannen på fotografiet er Tor Sannes.

Seljord Billag, L/L, blei skipa på møte i Klokkarstogo i Seljord 3. mai 1919. Frå byrjinga heitte laget Seljords Automobillag. Føremålet med laget var «å driva biltrafikk i rute millom Ulvenes og Årnes for på den visi med ein samstelt person og varebil millom ana å frakte varone til medlemane millom nevnde stellur». Torgrim Haugerud blei valt til formann. Den fyrste bilen laget kjøpte, var ein Federal lastebil. Den vart påbygd i Seljord, «med eit karosjeri på ein måte, men det var nokso primitivt». Før bilen blei satt i rute, kosta den laget 19 865 kr. Bilen køyrde ruta to gonger i veka, men berre om sumaren.Les mer...

Uke 19 / Veke 19

Vidkun Quisling og Olga Bjoner inspiserte KvinnehirdenSlottsplassen under organisasjonens tiårsjubileum i 1944. Bjoner bærer uniformen til NS Kvinneorganisasjon som Kvinnehirden var en del av fra 1941 og hvor hun var riksleder.
Foto: Ukjent / Riksarkivet

Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon var en særorganisasjon for kvinner tilknyttet Nasjonal Samling. Den hadde sitt hovedkontor i 5. og 6. etasje i daværende Roald Amundsens gate 1 (dagens Olav Vs gate) i Oslo. Organisasjonen hadde sin tidligste begynnelse i 1933, da to lokale kvinnelag av Nasjonal Samling (NS) ble dannet i Oslo. Utover året kom kvinnelag i gang andre steder i landet, og 14. mai 1934 ble Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon (NSK) formelt stiftet som landsomfattende organisasjon. Vidkun Quislings ektefelle Maria skal ha vært involvert i oppstarten og ble utnevnt til æresmedlem i 1934.

I 1936 hadde NSK 30 lokale lag, men etter stortingsvalget dette året, da partiet led et sviende valgnederlag, var det nesten ingen aktivitet i organisasjonen, på linje med de øvrige tilknyttet Nasjonal Samling.Les mer...

Uke 20 / Veke 20

Sverdet fra Grøva (avbildet) skal være det samme som Nils Person i 1544 gav i betaling for Grøva.

Nils Person (født før 1525, død 1567-1598) var jordeier i Vefsn fjerding, Helgelands len. Han var eier og bruker av Grøva, og kan i tillegg ha besittet annen jord i Vefsn. Gjennom sin kone fra Trøndelag var han også medeier av Auster-Grøtan i Stod, Trondheims len. En sønn av Nils tok senere over Grøva, mens en datter giftet seg med Hans KruseSandnes i Alstahaug. Nils var for øvrig eier av sverdet fra Grøva. Dette var av samme slag som datidens soldater benyttet, og åpner for at Nils kan ha vært landsknekt for erkebiskop Olav Engelbrektson under ufredsårene før reformasjonen.Les mer...

Uke 21 / Veke 21

Anna Backer.

Anna Backer, født Anne Sofie Fredrikke Friis Giebelhausen (født 5. oktober 1868 i Fredrikstad, død 6. desember 1942 samme sted) var kvinnesaksforkjemper og sosialpolitiker. Hun var grunnlegger av Norges Katolske Kvinneforbund (NKKF) og Fredrikstad Krets av Norges Røde Kors, og hun sto bak en rekke sosiale tiltak retta mot kvinner og barn.

I Fredrikstad bys historie skildrer Martin Dehli henne slik: «Den mest særpregede av disse kvinneskikkelser i det politiske liv var vel fru Anna Backer, dr. Giebelhausens datter. Hennes interesser spente over et vidt felt fra kvinnesak til humanitære og sosiale spørsmål og idrett, og hennes engasjerte samfunnssyn førte henne inn i politikken. Under valgkampen til Stortinget i 1909 [...] holdt hun en mengde politiske foredrag. Hun regnet seg til Frisinnede Venstre, og uttalte at hun mht arbeiderspørsmålenes løsning stilte seg på «Frisinnede venstres ytterste fløy».»Les mer...

Uke 22 / Veke 22

Gamla huset på Narvestad frå ca. 1930.

Narvestad er ein matrikkelgard i Fjotland sokn i Kvinesdal kommune. Garden har i dag gardsnummer 170. Han hadde tidlegare gnr. 1 i Fjotland kommune, i 1838 matrikkelnummer 172 og gamalt matrikkelnummer 316. Narvestad er den sørlegaste av gardane i Vesterdalen i Fjotland sokn. Hovudbølet låg frå gamalt av på vestsida av Kvina, medan nybruk blei reist på elvesletta på austsida av elva midt på 1800-talet.

Slettene på kvar side av elva ligg imot bratte skråningar med Nonansheia i aust og Hoskuldshomheia i vest. Nonansheia markerer grensa til Helle, som ligg omkring garden i nord og aust, medan garden har skogområde heilt inn mot grensa til Gyland sokn i Flekkefjord i vest. I sør grensar garden til Røyseland, noko som også var den gamle kommunegrensa mellom Fjotland og Kvinesdal kommunar. I nord grensar også Narvestad til Spikkeland.

Kvednebekkjen renn ut i Kvina ved Narvestad. Følgjer ein denne bekken motstraums nordvest via Ragnhildhola, kjem ein til Narvestadstølen og vidare til Spikkeland.Les mer...

Uke 23 / Veke 23

Kvener ror fiske i Finnmark ca. 1892.
Foto: Axel Lindahl

Kvener, også kalt norskfinner, kven-finner, finskættede eller etterkommere av finske innvandrere, er medlemmer av ei folkegruppe med kjerneområde i Nord-Norge og med finsk opphav. Kvenene er definert som en nasjonal minoritet. Språket kalles kvensk eller kvensk/finsk, og er språklig sett en finsk dialekt. Navnet kven er gammalt. Første gang vi vet at det ble brukt, var i Ottar fra Hålogalands beretning som ble nedtegna ved hoffet til Alfred av Wessex mot slutten av 800-tallet i den angelsaksiske formen cwenas. På norrønt finner vi formene kvenir og kvænir. Området øst for Bottenvika besto i mellomalderen av ulike stammer, finnene (suomalaiset) i området rundt Åbo, tavastlendingene (hämäläiset, dette etnonymet har samme opphav som same) vest for finnene, karelerene (karjalaiset) øst for dem att. Nord for tavastlendingene og karelerene bodde savolakserene (savolaiset), det var savolaksere som emigrerte til Finnskogen i Värmland og Hedmark på 1600-tallet. Nord for savolakserene bodde kainuulaiset i Kainuu (svensk "Kajanaland"). På samme måten som svenskene i vest lot finner stå som namn for alle desse stammene, brukte nordmenn i nord (som t.d. Ottar) navnet kvener på samme måte.Les mer...

Uke 24 / Veke 24

Lars Kinsarvik: Armstol med treskurd og rosemaling.
Foto: Dag Brøther (2018)

Lars Kinsarvik (1846–1925) vaks opp på garden Hus i Kinsarvik i Hardanger, i eit miljø som ga impulsar til rosemaling og treskurd. Han blei fengsla av dette og utvikla seg til kanskje si tids fremste treskjerar. Først med sete i Hardanger, seinare på Sunnmøre. I 1905 flytte Kinsarvik med familien til Ørsta. Grunnane til dette var nok fleire. Ein var at han ei tid hadde ikkje hadde så store innkomer, og hadde ansvar for ein stor familie: kone og fem barn.

Det var Andreas Austlid som overtalte Kinsarvik til å velje Ørsta. Austlid var skulestyrar på den nyss oppretta folkehøgskulen i bygda. Han hadde tidlegare vore lærar ved folkehøgskulen i Ullensvang. Der hadde Austlid og Kinsarvik blitt godt kjende, fordi Kinsarvik var sterkt medverkande til både oppretting og drift av skulen. I Ørsta fekk Kinsarvik arbeid som lærar ved Møre folkehøgskule. Samtidig hadde han inntekter av å vere ein mykje brukt foredragshaldar i ungdomslag og andre organisasjonar.Les mer...

Uke 25 / Veke 25

Mannskapsbilde, klikk for liste over navn.
Foto: Ukjent (1912)

Embretsfos Fabrikker startet sin tilværelse ved Drammenselvas største vannfall (på omtrent 15 meter) på Åmot i Modum under navnet Embretsfos Træsliberi. Initiativet ble tatt i 1872, da den østre delen av Embretsfossen ble kjøpt av Johan Rikard Lied med tanke på å anlegge et tresliperi. Lied fikk med seg forretningsmenn fra Kristiania og selskapet Embretsfos Træsliberi ble konstituert 23. august 1872. Den første fabrikken produserte papirmasse. Senere skiftet bedriften både navn og eiere og startet også produksjon av cellulose og papir. Hovedproduktet ved nedleggelsen i 1971 var avispapir.Les mer...

Uke 26 / Veke 26

Det nye hotellet fra 1960, før utvidelsen i 1966. Dette er den fjerde hotellbygningen på stedet.
Foto: ÅM Stalheim, Voss/Nasjonalbiblioteket (1960)
Stalheim turisthotell, eller bare Stalheim Hotel, er et hotell beliggende på Stalheim, ca. 36 km øst for Voss langs E16 og 12 km vest for Gudvangen innerst i Nærøyfjorden. Det nåværende hotellet ble bygget i 1960 og utvidet i 1966. Det har idag plass til 220 gjester fordelt på 124 rom. Hotellet ligger ca. 380 m over havet på toppen av den berømte og beryktede Stalheimskleiva med utsikt utover Nærøydalen, som sammen med Nærøyfjorden ble tatt inn på UNESCOs verdensarvliste i 2004. Stalheim Hotel ble første gang åpnet 15. mai 1885 med 10 spartansk utrustede rom. Det ble bygget av Joh. Andersen, etter at han to år tidligere hadde opplevd lite suksess med «Jernbanehotellet» på Vossevangen. Stalheim Hotel ble på grunn av sin beliggenhet raskt populært blant turister fra inn- og utland.Les mer...

Uke 27 / Veke 27

Parti fra «Sølvveien» gjennom Fiskum.
Foto: Bjørn Kristoffersen

Sølvveien er ei kulturminneløype i fire deler som ble opprettet av Eiker Arkiv i anledning av Kulturminneåret 2009. Lengden er cirka 45 kilometer og egner seg godt for sykkel. Løypa går gjennom kommunene Øvre og Nedre Eiker kommune i Buskerud fylke og følger i store trekk Norges første offentlige vei, som ble anlagt mellom Drammen og Kongsberg umiddelbart etter opprettelsen av Kongsberg Sølvverk i 1623. Den gamle riksveien er også kjent som Kongeveien, Kongsbergveien eller Eikerveien avhengig av hvor den som omtalte veien var bosatt. På 1990-tallet ble den døpt Sølvveien.

Flere av kulturminnene langs løypa er direkte knyttet til denne gamle ferdselsveien, men det er også tatt noen avstikkere fra den opprinnelige traséen for å få med andre spennende kulturminner. Les mer...

Uke 28 / Veke 28

Portrett av Amalie Sofie Bekkevold, utført av Carl Peter Lehmann.

Amalie Sofie Bekkevold (født 9. juli 1819 i Moss, død 27. oktober 1889 i Kristiania) var først dikterhustru og deretter prestehustru. Hennes første ekteskap var med Henrik Wergeland (1808–1845), og det andre med presten Niels Andreas Biørn – som året før de ble gift hadde forretta i hennes første manns begravelse. Hun er kjent som inspirasjonskilden til mange av Wergelands dikt. Hun var datter av traktør Peter Svendsen Bekkevold (1780–1851) og Gunhild Marie Ihlen. Lærer og sanger Frederik August Bekkevold var Amalie Sofies bror.Les mer...

Uke 29 / Veke 29

Harstadutstillingen 1911 ble åpnet av stiftsamtmand Boye Strøm på Hamnneset i Harstad den 8. juli 1911.
Harstadutstillingen 1911 ble avviklet på Hamnneset i Harstad fra 8. til 24. juli 1911. Det begynte med en ide om en landbruks- og fiskeriutstilling og endte opp med det største Nord-Norge hadde sett til da..

Under Tromsø amts landhusholdningsselskaps årsmøte i 1909 foreslo ordføreren i Trondenes, høyesterettsadvokat Karl Andreas Hanssen, «at kunne faa avholdt i eller ved Harstad en husdyr, landbruks og husflidsutstilling for amtet – og muligens i forbindelse med denne, fiskeriutstilling». Det ble enighet om å avholde utstillingen sommeren 1911. Utstillingsområdet ble lagt til Hamnneset, ettersom det hadde nærhet både til havna og Harstad sentrum. Publikumstilstrømningen ble så stor at vi knapt tror det var mulig: 50.000 gjestet utstillingen på det lille strandstedet med knapt 200 hus og ca. 2000 innbyggere. Det som i utgangspunktet skulle være en fylkesutstilling utviklet seg til å bli et arrangement som kom til å fremme interessen for Nord-Norge. At valget falt på Harstad var naturlig: Harstad ligger midt i landsdelen, var senter for landsdelens landbruk så-vel som fiske. Presse og publikum fra det ganske land invaderte Norges yngste by. Hurtigruta brakte mange besøkende til Harstads «naturskjønne omgivelser» som gjorde stedet til «et af de vakreste steder». Like turistvennlig var det dog ikke: «Fotografiapparater maa ikke medbringes paa udstillingspladsen», skrev arrangørene i programmet, som var ei bok på 280 sider. Det ble laget film som ble vist både i Kristiania og Harstad. Og utstillinga ga overskudd, 3500 kroner av statsbidraget ble tilbakeført statskassen!Les mer...

Uke 30 / Veke 30

Knut Geelmuyden i prestekjortel og i Den norske legions uniform.
Foto: Ukjent / Agder Tidend (1941)

Jarle Knut Geelmuyden, f. Johannessen og oftest omtalt som Knut Geelmuyden (født 14. august 1897 i Bergen, død 31. mars 1959) var prest i Masfjorden, Førde og Horten. Han ble under andre verdenskrig feltprest i Den norske legion etter å ha vært aktiv i Nasjonal Samling siden 1934. I 1946 ble han dømt til sju års tvangsarbeid og fradømmelse av embetet. Geelmuyden var svært bitter over dommen, og mente den var for streng i forhold til andre dommer. Etter å ha fått dommen fikk han et års permisjon før soning. Denne tida brukte han på å sette i stand huset slik at familien hadde et skikkelig sted å bo. I løpet av denne perioden søkte kona om benådning for ham, noe som gjorde ham rasende. En benådning var nemlig avhengig av innrømmelse av skyld.Les mer...

Uke 31 / Veke 31

Harmonien i 1938, fire år før bygningen brant.

Harmonien i Trondheim, også kalt Mølmanns palé, Møllmanngården og Schmettows palé, lå i Munkegata 22. Bygningen var et større trepalé som ble oppført av av lagmann, stiftamtmann Hans Ulrich Mølmann og hans hustru Gudlov Mølmann (født Hveding) (1722–1799) i perioden 1769–ca. 1773 som bolig for familien. Bygningen var da den ble oppført byens klart største bolighus.

Bygningen fikk kallenavnet «Harmonien» etter at klubben med samme navn kjøpte bygningen i 1825 og disponerte denne fram til den brant i 1942. Brannårsaken lot seg ikke påvise, men det sannsynlige var at kulden (–26°C), stormen om natten og sterk fyring i vedovnene over lang tid som medførte at hele bygningen tok fyr. Mangel på koks og elektrisitet gjorde at disse fyringalternativene var uaktuelle, som man ellers var gått over til før krigen, og vedfyringen krevde mange offer.Les mer...

Uke 32 / Veke 32

Kristoffer Svartbækkens grav på Løten.

Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen (døpt 9. september 1804, død 25. februar 1876) var den siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid. Han var dømt for mordet på Even Nilsen Dæhlin. Han ble født på husmannsplassen Svartbækken under Grindalen i Elverum, og foreldrene var Nils Olsen og Berte Ingvaldsdatter. Folkesnakket tilskrev allerede Svartbækken flere mord, og hans tyvaktighet var velkjent; han hadde tilbrakt 41 år av sitt liv bak murene. Han vakte også oppmerksomhet for sitt voldsomme temperament. Mange ble i alle tilfeller redd ham, forteller de lokale historiene.

En del barn betraktet ham likevel annerledes, noe Bull Aakrann mange år senere skulle fortelle Peder Talbak: «Vi smågutter var relativt gode kunder hos ham. Jeg synes også å erindre at han enkelte ganger viste oss godhet og gav oss sukkertøy. Jeg ser ham ennå tydelig for meg når han med slepende gang og hoderysten passerte på veien forbi mitt hjem. Vi så etter ham. Han var jo en viss berømthet med sine 20 år på slaveriet. Jeg husker også hans antrekk. Han gikk i datidens store frakk, med skaftestøvler som rakk til kneet. Støvlene var trukket utenpå benklærne, og opp av støvleskaftet stakk en øks av størrelse som en alminnelig gjeterøks.Tidlig om morgenen 25. februar ble Grindalen fraktet med tog fra Hamar til Løten. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Stormyra. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker, noe som sier en del om folks fascinasjon for halshugginger den gang. Presten spurte Svartbækken om han hadde begått forbrytelsen han var dømt for og om han mente dommen var rettferdig. Begge gangene svarte den dødsdømte høyt og tydelig: «Ja.» Presten ba deretter en bønn sammen med Svartbækken. Les mer...

Uke 33 / Veke 33

Ved Krukkistua.
Foto: Tormod Steen

Telegrafruta i Nordland er en historisk vandrerute som går fra Bjellånes i Rana gjennom Storlia naturreservat og Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark, krysser polarsirkelen og ender opp i Russånes i Saltdal. Telegrafruta ble opprinnelig anlagt i forbindelse med strekking av telegraflinja over Saltfjellet på 1860-tallet. Før Telegrafruta hadde folk gått gjennom Lønsdal og Bjøllådalen for å komme seg fra Saltdal til Rana eller motsatt i hundrevis av år. Mange gikk denne veien for å slå seg ned som nybyggere i Øvre Saltdal og Sulitjelma. Da telegraflinja ble anlagt, fikk det enorm betydning for folk i landsdelen: Det ble både enklere og tryggere å ferdes over fjellet på grunn av hyttene som ble satt opp, og en synligere og lettere farbar vei.Les mer...

Uke 34 / Veke 34

Sofie Johannesdotter.
Foto: Ukjent

Sofie Johannesdotter (født 24. august 1839 i Dalsland i Sverige, død 18. februar 1876 i Fredrikshald) fikk den tvilsomme ære av å bli den siste kvinna som ble henretta i Norge. Det skjedde etter at hun ble dømt for flere giftdrap og drapsforsøk. Hun ble født i Ärtemark i Dalsland, der foreldrene var husmannsfolk. Oppveksten var prega av fattige kår, og hun hadde en svært mangelfull skolegang. Først da hun var femten år gammel, lærte hun å lese under konfirmasjonsforberedelsene. Da hun ble konfirmert i 1854, var det med karakteren mindre godt.

I 1867 reiste hun til Norge, der hun først fikk jobb på bomullsspinneriet i Fredrikshald, dagens Halden. Året etter fikk hun så jobb som hushjelp hos grosserer Niels Anker Stang. Sofie Johannesdotter skal ha kommet i konflikt med resten av tjenestefolket i Stangs hjem. Flere av dem slutta på grunn av henne. Hun skal også raskt ha begynt å stjele fra arbeidsgiveren.

Det første drapet vi kjenner til, skjedde den 16. oktober 1869. Les mer...

Uke 35 / Veke 35

Av skipet som eksploderte var det ingenting igjen, men vi ser vrakrester og branner – og i forgrunnen kystruteskipet D/S «Rogaland» i ferd med å synke ved kaia.
Foto: Maltry / Bundesarchiv
Eksplosjonen på Vågen i Bergen fant sted i krigsåret 1944, nærmere bestemt på morgenen den 20. april. Det brøt ut brann i et nederlandsk frakteskip, som var rekvirert av tyskerne, med sprengstoff ombord. Da brannen nådde dette, ble det utløst en enorm eksplosjon som raserte store deler av Bergen sentrum og tok minst 154 liv. Nærmest uansett hvordan man måler – tap av menneskeliv, materielle skader, mengden sprengstoff og så videre – er dette den største eksplosjonsulykka i Norge noen gang. Omkring 4800 nordmenn og 83 tyskere ble såra som følge av eksplosjonen. Glass og steinsplinter som kom i stor hastighet, førte til svært mange øyeskader. Bergen hadde to øyeleger, og de innså raskt at de måtte tilkalle assistanse fra Oslo. Det ble oppretta provisoriske lasaretter for å gi førstehjelp til de mange som var skadd.

131 bygninger ble fullstendig ødelagt av eksplosjonen, og 117 ble så rasert at de måtte rives. 45 andre bygninger hadde omfattende skader, men kunne reddes, og hele 3500 bygninger hadde mindre skader.Les mer...

Uke 36 / Veke 36

Hans Schikkelstad.
Foto: Alfa forlag

Hans Hansen Schikkelstad (fødd i Vardal i nåverande Gjøvik kommune 4. september 1789, død same stad 29. mars 1843) var gardbrukar, handverkar, industrigründer og politikar. Hans liv og næringsverksemd teiknar eit klassisk bilete av den tidlege industrialiseringa, frå handverk og heimeindustri over forlagsorganisering av produksjonen til moderne fabrikkdrift. Han grunnla Brusveen Staaltraad og Spigerfabrik, som over dei neste to-tre generasjonane skulle utvikle seg til industribedrifta O. Mustad & Søn, som i dag er eit verdsomspennande konsern.

Schikkelstad var den fyrste ordføraren i Vardal frå 1838. Han var stortingsmann for Kristians Amt i 1833, i det tiåret da bondepolitikken fekk sitt store gjennombrot.Les mer...

Uke 37 / Veke 37

Sokneprest Søren Bugges forkynnelse i Vanse kirke mellom 1767 og 1791 førte til stor tilslutning til herrnhuterne på Lista.

Herrnhuterne, også kalt Brødremenigheten, var et kristent samfunn som utgikk fra de böhmiske brødre, organisert 1727 omkring kolonien og menigheten Herrnhut i Sachsen. Kolonien Herrnhut («Herrens beskyttelse») ble anlagt av grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf i 1722 og forble deres åndelige sentrum,. Etter at Zinzendorf var i København 1731, kom en rekke prester og andre under innflytelse fra herrnhuterne. Et forbilde ble den danske herrnhuterkolonien Christiansfeld i Sønderjylland, etablert i 1772. De sto for en pietisme som hadde røtter til den husittiske kirken i Böhmen fra 1400- og 1500-tallet, tilhengere av Jan Hus.

Herrnhuterne var preget av mystikkens fromhet, og Zinzendorf betonet den mystiske forening med den lidende Kristus. Retningen sto for en sterkt sentrering rundt Jesus Kristus, hans blod, sår og lidelse. De var organiserte i små, tette grupper (‘kor’ og ‘sosieteter’) med streng indre kontroll. Herrnhuternes virksomhet var svært aktive innenfor misjon. Zinzendorf hadde god kontakt med det danske kongehuset, og herrnhutiske misjoner ble sendt til Grønland i 1733 og til de danske besittelsene i Trankebar i India i 1735.

Selv om det var flere pietistiske retninger i Norge, som herrnhutere og radikalpietisme, var den viktigste pietistiske retningen for den norske pietismen imidlertid den som hadde sitt utgangspunkt i miljøet i den belgiske byen Halle, 15 km sørvest for Brussel i Flamsk Brabant.Les mer...

Uke 38 / Veke 38

Utsyn over Kyrkjebygdi i slåtten ein gong mot slutten av 1960-talet. Dei tre næraste bruka på biletet er Mosdøl-gardane. Biletet vart utgjeve som postkort av Bykle Samyrkelag.
Foto: Gunnar B. Holen.

Mosdøl er den vestlegaste garden i Kyrkjebygdi i Bykle kommune. Gardsvaldet strekkjer seg frå bytet mot Hoslemo på høgste punktet i Gråsteinnutane i nord og til Bykil i sør. Mot vest grensar garden mot Holen på austsida mot Byklum. Eit noko lauseleg overslag over arealet vil setje det til å vera på kring 18 000 mål. Av dette ligg kring 5500 mål i sameige mellom bnr 1, 2 og 3, medan resten fordeler seg med ca 3500 mål på bnr 1, 4000 mål på bnr 2 og 5000 mål på bnr 3.

Om gardsnamnet skriv Amund B. Larsen (Norske Gaardnavne VIII, 213) at «sidste Led er Dialektens Døl, f., liden Dal. 1ste Led er vistnok Mosi, m, mosebevoxet myr.». Denne tolkinga er ikkje urimeleg, men me skal taka med at ordet 'døl' etter Ivar Aasen (Norsk Ordbog 123) også har tydinga «Engstykke tæt ved Husene; meget græsrig Eng». Om ein torer leggje den sistnemnde tydinga til grunn, vil ho peike i retning av at Mosdøl opphavleg har vorte dela ifrå ein eldre gard, og det vil me vil halde for truleg også av andre grunnar. For Byklum er utan tvil eldste garden i Kyrkjebygdi, medan Mosdøl og Gjerden båe er sekundære i høve til denne. Men så må ein då leggje til at delinga må ha funne stad svært langt att i tida, iallfall fyre Svartedauden og kanskje endå langt tidlegare.Les mer...

Uke 39 / Veke 39

Nicolay Alfred Fougner
Foto: Ukjent, hentet fra Juul Møller (1963): Studentene fra 1938.

Nicolay Alfred Fougner (født 28. september 1919 i Aker, død 27. april 2007 i Frankrike) var siviløkonom og diplomat, tilknyttet utenrikstjenesten fra 1946. Han var blant annet ambassadør i Abidjan og Teheran og generalkonsul i Hongkong og Marseille. Fougner ble ridder av St. Olavs Orden i 1969. Nicolay Alfred Fougner var sønn av ingeniør Nicolay Knudtzon Fougner (1884–1969) og Marian Sophie Holzapfel (1897), og ble gift i 1947 med franske Colette Heléne Mary (f. 1926). Nicolay Alfred Fougner ble bisatt i Frankrike, der han bodde mot slutten av livet, men er gravlagt i familiegrav på Ullern kirkegård i Oslo.Les mer...

Uke 40 / Veke 40

Frå fesjået på Mogen truleg kring 1890.

Fesjået på Mogen blei arrangert i Høydalsmo i Tokke kommune frå 1876. Fesjået blei avvikla på midten av 1950-talet, medan handelsmøtet heldt fram til omlag 1966. Dei som skulle handle med kyr, kom frå Dalen på sundagen, og overnatta i Høydalsmo til måndagen. Måndagskvelden reiste dei vidare til Seljord. Domarane hadde vindjakker og hatt eller luve med blank skjerm og høge støvlar. Det blei også heldt foredrag om avl og stell for å få fram dei beste dyra. Spenninga var alltid stor då "bolagoksen" kom for å bli stilt ut. Langs vegane blei det sett opp sjapper. Stokkar blei slått ned i jorda og tekt med sinktak og honveggar. Kokomnar blei fyra opp for å halde varme i kjøtsuppa som kjeringane hadde med seg. Suppa blei solgt for ei krone tallerken, medan kaffen kosta 25 øre. Mange av dei som budde i sentrum, solgte også mat og drikke heime i husa.Les mer...

Uke 41 / Veke 41

Waisenhuset i Trondheim, fotografert i 2007 av Jensens.

Waisenhuset i Trondheim, opprinnelig Det Trondhjemske Waisenhus, er en stiftelse for understøttelse av foreldreløse barn, og som ble etablert i 1732 ved en sammenslåing av Barnehuset og Blåskolen. Økonomien ble styrket da Thomas Albertsen Angell, som døde i 1767 uten livsarvinger, bestemte i sitt testamente at stiftelsen skulle få ⅙ av avkastningen fra Thomas Angells Stiftelser. På Blåskolens tidligere tomt like ved Nidarosdomens vestfront (dagens adresse Kongsgårdsgata 2, fram til 1995: Arkitekt Christies gate 2), ble det til formålet først reist en bygning i 1732 på denne tomten, men denne ble revet da dagens bygning reist i årene 1772-1773, bygget under ledelse av Heinrich Kühnemann.Les mer...

Uke 42 / Veke 42

Follo landbruksskole i 1934.
Foto: Thorstein Nielsen. Kilde: Ski bibliotek/Ski Historielag

Follo landbruksskole var i drift i 39 år, fra 1922 til 1961. De første årene leide skolen lokaler i Samfunnsbygningen i Ski sentrum. I 1925 flyttet de inn i eget bygg på Finstad. Skolen var en vinterlandbruksskole. Her skulle elevene få den nødvendige teoretiske kunnskapen som trengtes til gårdsdriften. Follo landbruksskole ble grunnlagt av Wilhelm Sigvard Hjorth Dietrichson (1880-1949). Dietrichson ble utdannet som landbrukskandidat fra Norges Landbrukshøgskole i 1901. Han hadde flere landbruksrelaterte stillinger før han tiltrådte arbeidet som sekretær i Norsk Landmannsforbund i 1910. I 1918 ble han generalsekretær i forbundet. Dietrichson var også stortingsrepresentant (1918-21), men valgte å trekke seg etter bare en periode.Les mer...

Uke 43 / Veke 43

Minnestøtte over Håvard reist ved RV 9 på Helle.
Foto: Siri Johannessen (2016)

Håvard Hedde (Håvard Folkesson Helle, fødd 1758 i Valle, død 1802 i Bygland) var ein omstreifar frå Setesdal og er kjend frå songen «Eg heiter Håvard Hedde». Han opplevde mangt i livet, og det er mange myter om han. I songen om Håvard Hedde vert det sagt at han «reiste ifrå Lanjei, og då var jenta fest». Han var med andre ord ulukkeleg forelska. I Bygland gard og ætt vert det sagt at det må ha vore Birgit Halvorsdotter han var ute etter. Ho budde på Sordal då Håvard døydde, og då songen seier at han drukna på veg til gamlekjærasten verker det rett. Langeid er også nemnt i songen, og Birgits far budde på den garden då ho vart født utanfor ekteskap i 1771. Men kjeldene viser at ho nok ikkje har budd der. Faren hennar døydde i 1776, og det er ingen fleire kjelder som plasserer henne på Langeid. Ho vaks nok opp på Tveit, der mora Liv Osmundsdotter budde. Birgit budde der i 1800, då ho gifta seg. Mykje tyder på at det ikkje kan ha vore Birgit han fridde til.

Meir sannsynleg er det – om songen har rett i at han fridde og vart avvist – at det var Anne Knutsdotter Langeid, som i januar 1786 vart trulova med Aslak Olsson FrøysnesLes mer...

Uke 44 / Veke 44

Diplomplakett på veggen til Losjihus for menn i Markveien 57 i Oslo, som fikk Houens diplom i 1923.
Foto: Stig Rune Pedersen (2013)

Houens diplom (Anton Christian Houens Fonds diplom) er en utmerkelse som siden 1904 er gitt til fremragende arkitektur. Fondet, som ble grunnlagt i 1893, bruker den årlige renteavkastningen til å fremme «en bedre og renere arkitektur i Norge», herunder tildeling av diplomet. Prisen omfatter ikke noen pengeutbetaling, men markeres med en bronseplakett på bygningen som bekostes av fondet. Prisen gis til enkeltbygninger, ikke til en arkitekts fulle produksjon.

Basiskriteriene for prisen pr. 2013 at bygningen må være oppført etter 1. januar 1904 og at den må ha stått i minst to år når prisen tildeles. Prisen kan også tildeles plantegninger og til endringer av eksisterende bygninger. I teorien kan huset ha stått betydelig lenger enn dette. Når avkastningen tillater det og det finnes flere verdige kandidater, kan det deles ut flere priser innenfor et år; likeledes kan fondet unnlate å dele ut priser enkelte år.Les mer...

Uke 45 / Veke 45

Leif Burull. Bilde fra boka Stamtavle for slekten Burull (1938).

Leif Bjorholt Burull (født 29. november 1895 i Langesund, død 19. november 1971) var overrettssakfører og stortingsrepresentant for Høyre. Han var også amatørfotograf, aktiv slektsforsker og formann i bokkomiteen for Hamars hundreårshistorie. Bokarbeidet «ble en meget komplisert affære, ikke helt fri for dramatikk», da «den ene etter den andre av bokkomiteens medlemmer ble arrestert eller også utvist fra Hedmark fylke». For Burulls del satt han arrestert fra 29. oktober 1944 i Hamar fengsel, så i Grini fangeleir fra 15. januar 1944 til krigens slutt. Fra 1941 var Burull styremedlem i Hedmark slektshistorielag, ble formann allerede i 1943 og satt til 1957. Han utga Stamtavle for slektene Opsahl og Berger fra Elverum (1936), Stamtavle for slekten Burull (1938) og Slekten Halvorsen fra Møllerløkken (1946).

Leif Burull er gravlagt, blant annet med moren, på Vestre gravlund i Oslo.Les mer...

Uke 46 / Veke 46

Utsyn over Aursjømagasinet 2005. Det var ein stad her ulykka skjedde.

Gautsjøulykka 25. september 1941 var ei frykteleg hending knytt til AurautbyggingaDalsida i Lesja. Eit arbeidslag på 11 mann dreiv med stikking av vegen som var under bygging opp frå Aura i Bøgrende fram til Gåsbue skulle avslutte arbeidet og fraktast over Gautsjøen med båt til Sørhella, ei strekning på 8–9 kilometer. Båten var ein sju meter lang open trebåt, ein fløytingsbåt, med påhengsmotor. Veret var fint og det var omtrent vindstille. Kva som hende denne septemberdagen, veit ingen. Fleire av karane var flinke til å symje, men ingen kom fram til Sørhella. Dagen etter, fredagen, var det gråvér, vind og skodde. Oppsynsmannen på veganlegget, Anton Mikkelsen, rodde da utover og støtte rett på båten, som flaut med baugen i veret.Les mer...

Uke 47 / Veke 47

Storgata i Hokksund omkring 1915.

Storgata er hovedgata i Gamle-Hokksund, som er den eldste delen av byen Hokksund i Øvre Eiker kommune. Gata går fra Hokksund bru til Slottebakkken, en strekning på drøyt 500 meter.

Gateløpet oppsto i løpet av 1600- og 1700-tallet ved at det ble satt opp hus på begge sider av Sundstedet, der Kongeveien krysset Drammenselva. Gata er tydelig på kart fra slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet, men navnet «Storgata» var neppe i bruk, i og med at dette var den eneste gata på stedet. Heller ikke på et mer detaljert kart fra 1891 brukes dette navnet. Dette kartet viser at husene i Husteregister for Haugsund med nummer fra 11 til 67 lå i tilknytning til Storgata.Les mer...

Uke 48 / Veke 48

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2019-48

Uke 49 / Veke 49

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2019-49

Uke 50 / Veke 50

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2019-50

Uke 51 / Veke 51

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2019-51

Uke 52 / Veke 52

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2019-52

Uke 53 / Veke 53

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2019-53