 Elevar på jentekurset ved den flyttbare fjellandbruksskulen hausten 1916. Foto: Knut Tomassen Sorteberg/Hemsedal bygdearkiv (1916) Lien landbruksskole var landbruksskulen for fjellbygdene i Buskerud. Han låg i Torpo i Hallingdal, og vart bygd i 1922 etter eit drygt tiår med flyttbar skule i ulike hallingdals- og numedalsbygder.
Tidleg på 1900-talet var det ingen landbruksskule i Buskerud, og ungdomar frå fylket som ville ta landbrukssutdanning, måtte gjera det på skular i andre fylke. I 1910 vedtok Buskerud amtsting (fylkesting frå 1917) at ein skulle setja i gang landbruksutdanning i amtet. Det vart etablert to skular. Den eine skulle vera for flatbygdene og den andre for fjellbygdene. Skulen for flatbygdene vart lagd til Buskerud hovudgard på Modum. For fjellbygdene i Buskerud, dvs. kommunane Nore og Uvdal og Rollag i Numedal og Gol, Hemsedal, Ål og Hol i Hallingdal, vart det etablert ein flyttbar skule med korte kurs på tre månader. Det skulle haldast eigne kurs for jenter der husdyrlære, kjøkenstell og kosthald var viktige fag. Desse kursa skulle gje nyttig kunnskap for framtidige gardkoner. Les mer …
 HISTORISK GRUNN: Fjellsjøene Gjende og Bygdin og fjellområdene omkring er på mange vis både DNTs og den norske fjellturismen sin vugge. Foto: Thor Håkon Ulstad/Fjellfilmfestivalen Historisk vandrerute Jotunheimen
Eg er som vel du veit, ein fjellets mann,
og derfor dreg til fjells so tidt eg kan,
å friska meg på fly og bratte bryn
og sjå ikring meg alle store syn.
Slik starter Aasmund Olavsson Vinje - mannen som ga Jotunheimen sitt navn - sitt kjente dikt «Pantebrev». Diktet var Vinjes bidrag til opprettelsen av Den Norske Turistforening, og dermed også til utviklingen av sti- og hyttenettverket som man i dag kan følge i Jotunheimen: Fra Gjendesheim via de historierike turisthyttene Memurubu, Gjendebu og Torfinnsbu til Fondsbu går man fotsporene til noen av de mest markante personlighetene i nyere norsk fjellhistorie. Etter å ha stiftet bekjentskap med Jo Gjende, Ibsens Peer Gynt, Tre i Norge ved to av dem, Gjendine Slålien og Edvard Grieg, møter man på Fondsbu igjen Aasmund Olavsson Vinje i form av en steinbyste som skuer ut over hans kjære Jotunheimen. Les mer …
Operahistorien i Norge strekker seg tilbake til siste halvdel av 1700-tallet og var fra starten preget av trange økonomiske kår. Christiania, Bergen og Trondheim var små byer med lite publikumspotensial, og landet manglet et aristokrati som kunne støtte så ressurskrevende kulturuttrykk. Det fantes heller ikke bygninger som egnet seg for teater og opera.
Europeisk operatradisjon kom i gang på 1600-tallet, og i København fantes det muligheter for nordmenn med ambisjoner innen musikkteater. Mens operakomponistene gjerne var tyske eller italienske, er det på 1700-tallet flere eksempler på librettoer skrevet av norske forfattere (librettister) bosatt i København.
Det hendte at utenlandske operaselskaper besøkte Norge. Den første operaen skal ha blitt framført i salen i andre etasje i Garmanngården i Rådhusgata 7 under et kongebesøk i 1749. Men det er usikkert om dette faktisk fant sted.
I 1794/1795 vet vi at et italiensk ensemble, ledet av Stefano Pucci, framførte opera buffa (komisk opera) i blant annet Christiania, Bergen og Trondheim. Les mer …
Maran Ata (arameisk bønnerop: Vår herre, kom!) er en karismatisk kristen bevegelse som har sin bakgrunn i en splittelse innen den norske pinsebevegelsen i 1957. Den første menigheten ble dannet i Skien i 1958. Fra 1960 hadde bevegelsen et eget organ: Maran Ata-bladet. Predikanten Aage Samuelsen var fram til 1966 den fremste lederen. Bevegelsen har et samarbeidsorgan for de lokale menighetene og det årlige stevnet som arrangeres i Seljord: Maran Ata Norge.
Det praktiseres bare dåp på grunnlag av personlig bekjennelse av kristen tro, på samme vis som i pinsebevegelsen. Også på mange andre områder har teologien i Maran Ata store likheter med pinsebevegelsen. Les mer …
 Motiv fra Fred. Olsens gate omkring 1935, kort tid etter at gata skifta navn. Foto: Ragnvald Væring. er et historisk tilbakeblikk på gata i Oslo sentrum som i dag heter Fred. Olsens gate, men som den gang het Store Strandgate. Fokus her er på området vest for Jernbanetorget. Gaten lå dels i Østre, dels i Søndre Kvarter av Kvadraturen. Skillet gikk ved Tollbugata. Da Christiania ble etablert i 1624, ble byen lagt tett inntil den daværende strandlinjen som i dag er Dronningens gate. Gatene Skippergata, Fred. Olsens gate og Strandgata fantes da ikke. Disse ble regulert for byutvidelse i 1657 da det ble tomtemangel innenfor byens voller. Stattholder Niels Trolle tillot folk å bygge på oppfylt grunn ute i Bjørvika, mot at de selv bekostet fyllmasser og tiltak for å stabilisere grunnen. Ingeniøroffiseren Willem Coucheron utarbeidet en «reguleringsplan» for forlengelse av de øst-vest-gående gatene og anlegg av tre rekker kvartaler utenfor Dronningens gate. Les mer …
 Portrett av Hulda Garborg (fødd 22. februar 1862 på Stange, død 5. november 1934 i Asker) var forfattar, folkeopplysar og samfunnsdebattant. Ho var ein av dei viktigaste frontfigurane innan norskdomsrørsla frå 1880-åra fram til sin død, i glanstida for den kulturelle venstrenasjonalismen. Ho gav ut mellom 40 og 50 bøker, av dette mest romanar og skodespel. Mange av dei provoserte og vekte sterk debatt, spesielt dei som dreia seg om emne relaterte til feminisme og kjønnsliv. Mest kjend er ho truleg for arbeidet sitt med bunader og folkeviseleik, og ikkje minst for å ha vore ei hovuddrivkraft i skipinga av Det Norske Teatret i Kristiania. På byrjinga av 1900-talet var ho ein av hovudpersonane i eit tett miljø av framståande «norskdomsstrategar» på Hvalstad i Asker, den såkalla Askerkretsen.
Hulda Garborg har vore kalla ein nasjonal strateg og kulturentreprenør, kulturnasjonalistisk ideolog og institusjonsbyggar. Ho vart spesielt tonegjevande for det norske i klesdrakt, folkedans, matvanar og andre kulturelle ovringar. Ho tok avstand frå kvinnesaksrørsla i samtida, men kan like fullt reknast som ein feministisk pioner, ikkje minst kva gjeld likestilling mellom mann og kvinne på kjønnslivets område. Les mer … | 
