Øvre Eiker kommune

Fra lokalhistoriewiki.no
Gå til: navigasjon, søk
Øvre Eiker
Overikskart, Øvre Eiker
Basisdata
Historisk(e) navn Eiker
Kommunenummer 0624
Fylke Buskerud
Kommunesenter Hokksund
Areal 456.76  km²
Areal land 420.88  km²
Areal vann 35.88  km²
Folketall 17 748 (2012)
Grunnlagt 1885 (utskilt fra Eiker)
Målform Bokmål
Nettside Nettside
Overikskart, Øvre Eiker

Øvre Eiker er en kommune i Buskerud. Den grenser mot Kongsberg, Flesberg, Sigdal, Modum, Lier, Nedre Eiker og Hof.

Kommunen ble opprettet i 1885, da det gamle herredet Eiker ble delt i Øvre Eiker og Nedre Eiker. De største tettstedene er Hokksund, Vestfossen, Skotselv og Darbu. De seinere årene har også boligområdene Røren og Ormåsen fått status som egne tettsteder.

Eiker Arkiv presenterer fotografier og annet historisk kildemateriale fra kommunen på lokalhistoriewikien.



Innhold

Navnet

Tidligere skrivemåter er Eikjar Eger, Egher, Eier og Eker.

Hans Strøm (1784) og Oluf Rygh (1909) mener at navnet kommer av tresorten eik, og dette er vel også den vanlige oppfatningen i dag. Nils Johnsen (1914) lanserte imidlertid en teori om at navnet er avledet av ordet «eikre», en dyrket åkerteig. Han argumenterer med at gårdsnavn som Eik og Eknes må ha opphav i tresorten, og at dette tyder på at eik har vært særegen for enkelt områder og ikke vanlig over hele bygda.

Eik er ikke et vanlig treslag på Eiker i dag, men det forekommer, og mengden har vært økende de siste årene med et mildere klima. Det er derfor ikke usannsynlig at eik kan ha vært utbredt i dette området tidligere. Eiker som bygdenavn kan være flere hundre år eldre enn gårdsnavn som Eik og Eknes, og det kan ha skjedd store endringer i vegetasjonen i løpet av et slikt tidsrom. Det mest sannsynlig er vel derfor at navnet er avledet av tresorten eik, slik Strøm og Rygh antar.

Eiker i vinterdrakt. Flyfoto fra 1968. (Widerøe Flyfoto)

Geografi og naturforhold

De sentrale delene av Eiker er ei typisk flatbygd med gode jordbruksområder. Dette gjelder området langs Drammenselva og sidedalen vestover mot Fiskum. Dette er også de tettest bebodde områdene, både historisk og i dag. For øvrig består kommunen av ganske kuperte skogsområder, med flere platåer på opp mot 6-700 meter. Øvre Eiker har en variert og spennende geologi. Den nordøstre delen av kommunen ligger innenfor Oslofeltet.

Topografi

Landskapet preges av Drammenselva, samt av Eikerenvassdraget, som omfatter innsjøen Eikeren, Fiskumvannet og Vestfosselva. Der denne brede sidedalen munner ut i Drammenselva gjør dalføret en skarp sving mot øst. Disse vannveiene deler bygda i flere atskilte skogsområder, mens det aller meste av dyrket mark og hovedtyngden bosetning ligger forholdsvis nær de nevnte vassdragene.

Området øst og nord for Drammenselva er kjent som Østsida Her stiger dalsiden bratt opp mot Finnemarka, et høytliggende skogplatå som strekker seg opp til Tyrifjorden og som også omfatter nabokommunene Modum, Nedre Eiker, Drammen og Lier.

På vestsiden av Drammenselva stiger terrenget atskillig slakere opp mot Holtefjell, med store områder med dyrket mark i Varlobygda og Røren. I nord blir Holtefjellplatået avgrenset av dalføret Bingen, som danner grense mot nabokommunene Modum, Sigdal og Flesberg. Her finner vi også et betydelig sidevassdrag, som samles i Bingselva og renner ut i Drammenselva ved industritettstedet Skotselv. Fra Bingen strekker Holtefjell seg sørover og danner grensen mot Numedal. Her finner vi kommunens høyeste fjelltopper, Myrehogget (707 m.o.h.) og Vestbyvarden (670 m.o.h.).

Rådhuset i Hokksund.

Kommunesenteret Hokksund ligger der Eikerenvassdraget møter Drammenselva og der det langt tilbake har vært sundsted for kryssing av elva. Vest for Hokksund strekker et bredt og nokså flatt jordbruksområde seg vestover mot Vestfossen, kommunens nest største tettsted, og videre inn i Fiskum med det mindre tettstedet Darbu.

Øst for Hokksund og Vestfossen er det også store jordbruksarealer i Hornebygda, der terrenget stiger slakt og etter hver går over i et stort skogsområde som strekker seg inn i nabokommunene Nedre Eiker, Drammen og Hof. I sørvest faller dette skogsterrenget bratt ned mot Eikeren. De høyeste punktene i dette området er det kjente utsiktspunktet Sirikjerke (635 m.o.h.).

På motsatt side av Eikeren stiger igjen terrenget bratt opp mot et skogsområde som danner grense mot Lågendalen. Høyeste topp her er Nesfjell (599 m.o.h.). Dette skogsområdet avgrenses i nord av et lavereliggende jordbruksområde rundt Delerelva og Fiskumelva og som strekker seg inn i nabokommunen Kongsberg. Lengst i vest tilhører også dalføret Lurdalen Øvre Eiker og danner grense mot Kongsberg og Flesberg. Grensen mot Flesberg dannes av den bratte Grasåsen, som i nord går over i Holtefjellplatået.

Geologi

Planteliv

Dyreliv

Historie før 1885

Utdypende artikkel: Eiker.

Eiker, også Eikerbygda eller Eikerbygdene, er et landskap i Buskerud fylke og et fellesnavn på kommunene Nedre og Øvre Eiker. En person fra Eiker kalles eikværing. Denne betegnelsen brukes også om dialekten her, som er typisk østlandsk med noen spesielle innslag.

Eiker var en administrativ enhet alt i tidlig middelalder, som tingområde, skipreide og prestegjeld. Det var også eget len i to perioder, fra 1388 til omkring 1500 og fra 1603 til 1660, men lå ellers under Akershus len, og siden 1660 har Eiker vært en del av Buskerud amt. Området var en del av Buskerud fogderi og Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri. Det var tidligere en selvstendig kommune i Buskerud fylke opprettet som Eger formannskapsdistrikt i 1837.

I 1843 ble en ubebodd del av Eger overført til Skoger formannskapsdistrikt som samtidig ble en del av Larvik og Jarlsberg amt (Vestfold). Et område ved Eikeren ble dessuten overført til nabokommunen Hof i Vestfold.

1. juli 1885 ble Eiker kommune delt i Øvre Eiker og Nedre Eiker. Eiker hadde ved delingen 11 531 innbyggere.

Historie etter 1885

Øvre Eiker er en landkommune med flere tettsteder. Industriutviklingen var kommet langt alt ved kommunedelingen i 1885, men det var betydelig industrietablering i tiårene rundt 1900, med treforedlingsindustri som den viktigste bransjen. De hjørnesteinsbedriftene som ble anlagt i denne perioden har til dels preget næringslivet fram til i dag, selv om mange også ble nedlagt som et ledd i strukturrasjonaliseringen de siste tiårene av 1900-tallet. Samtidig har kommunen hele tiden vært preget av en variert småindustri. Lenge var det vanlig med yrkesblanding, der arbeiderne hadde husmannsplasser eller små selveierbruk ved siden av lønnsarbeidet.

I likhet med de fleste andre kommuner, har de tjenesteytende næringene, både i offentlig og privat sektor, utgjort en stadig økende andel av sysselsettingen. Alt på slutten av 1800-tallet hadde tettstedene et stort utvalg av landhandlerier og håndverkere som bakere, skreddere, skomakere og smeder. Utover på 1900-tallet kom det også en hel del spesialforretninger, samt ulike typer tjenestetilbud. Eiker Sparebank var etablert alt i 1843 og har hatt en sentral plass i det lokale næringslivet, men utover på 1900-tallet har også en rekke andre banker etablert seg i kommunen.

Kommunen har også blitt en stadig mer sentral aktør, spesielt innenfor utdanning, helsevesen og eldreomsorg. Opprettelsen av kommunalt elektrisitetsverk i 1915, byggingen av aldershjem i 1938, opprettelsen av kommunalt vannverk rett etter krigen, skolesentraliseringen på 1950-tallet og oppbyggingen av en kommunal helse-og sosialtjeneste siden 1970-tallet har vært viktige trekk i utviklingen.

Treforedlingsindustrien hadde en siste blomstringsperiode de første tiårene etter andre verdenskrig. Nedleggelsen av mange industribedrifter fra 1970-tallet og framover, samt en stadig utbygging av samferdselen, har ført til en økt grad av pendling. Siden 1970-tallet har hele den gamle hovedveien mellom Drammen og Kongsberg blitt byttet ut, og både jernbane og ekspressbusser gir et kollektivtrafikk inn til byene. En betydelig del av innbyggerne arbeider nå i Kongsberg, Drammen eller Oslo-området.

Kommunen har de seinere årene også vært opptatt av å bygge opp kulturaktiviteter som kan gi grunnlag for økt reiselivssatsning. Spesielt laksefisket ved Hellefoss er viktig for turistnæringen.

Industriutvikling

Ved kommunedelingen i 1885 befant Øvre Eiker seg ved et tidsskille i industriutviklingen. Den tradisjonelle industrien, med sagbruksvirksomheten i spissen, hadde vært rammet av krise i flere tiår, først og fremst på grunn av konkurranse fra dampsager og annen moderne industrivirksomhet i byene. Riktignok var det en viss etablering av nye bedrifter og nye bransjer på 1860-og 70-tallet, men ikke nok til at det kunne erstatte de arbeidsplassene som forsvant innenfor industri, jordbruk og andre næringer. I tiårene etter 1885 skjøt imidlertid industriutviklingen fart, med treforedling som den ledende bransjen, og industri overtok definitivt som den ledende næringsveien i kommunen.

Storindustriens gjennombrudd (1885-1915)

De første etableringene innenfor treforedlingsindustrien hadde kommet alt i årene 1868-70, med anleggelsen av to små tresliperier i Vestfossen, Vestfossen Træmassefabrik og Borchs Træsliberi. Det sistnevnte ble i 1882 overtatt av nye eiere og omdøpt til Ekers Træsliberi, samtidig som produksjonen ble modernisert og utvidet.

Den ny epoken i treforeldingsindustrien startet likevel for lavor først i 1886, med grunnleggelsen av Vestfos Cellulosefabrik. Dette var en av landets første produsenter av sulfittcellulose, og bedriften ble raskt en hjørnesteinsbedrift med flere hundre ansatte. I 1888 startet Skotselv Cellulosefabrik, som også produserte sulfittcellulose, og i 1889 kom Hellefos Træsliberi, som framstilte mekanisk tremasse. Siste halvdel av 1880-tallet ble med andre ord det store gjennombruddet for den bransjen som kom til å dominere industriutviklingen i kommunen i nærmere hundre år.

Utenom treforedlingsindustrien var Fredfoss Uldvarefabrikk den største bedriften som ble etablert i denne perioden. Den ble anlagt rett ved Vestfossen i 1895 og utvidet produksjonen raskt, slik at den var blant landets større tekstilindustribedrifter da den i 1916 gikk inn i De Forenede Uldvarefabrikker.

De vanndrevne sagene, som tradisjonelt hadde vært den viktigste industrivirksomheten på Eiker, forsvant så å si helt i løpet av siste halvdel av 1800-tallet. Isteden ble det etablert flere dampsager, med Eker Dampsag & Høvleri og Loe Brug som de største, men sagbruksnæringen gjenvant aldri den betydningen det hadde hatt tidligere.

Etableringen av små gårdsmeierier kom i gang på 1870-tallet, men i løpet av 1880-og 90-tallet ble meieriproduksjonen på Øvre Eiker samlet ved fire anlegg - Haugsund Meieri, Vestfossen Meieri, Skotselv Meieri og Fiskum Meieri.

For øvrig var industriutvikllingene i tiårene rundt 1900 preget av en rekke mekaniske verksteder som leverte deler og foretok reparasjoner for de større industribedriftene. Den viktigste bedriften av dette slaget var manometerfabrikken Clausen, Kaldager & Co i Skotselv, som spesialiserte seg på å produsere måleinstrumenter for treforedlingsindustrien og ble landets ledende bedrift i denne nisjen. Av mer tradisjonelle verkstedbedrifter kan nevnes Eker Jernstøberi ved Hokksund og Sandholt Mekaniske Verksted ved Vestfossen.


Elektrisk basert småindustri (1915-1945)

Etableringen av Øvre Eiker kommunale elektricitetsverk i 1915 åpnet mulighetene for at også mindre bedrifter som ikke hadde direkte adgang til fossekraft kunne ta i bruk elektrisk energi. Av slike bedrifter kan nevnes Vestfossen Trævarefabrik, Haugsund Elektriske Sag & Høvleri, Loe Brug, Eiker Trikotagefabrikk og Hokksund Trevarefabrikk. Også den eldre eldre småindustrien tok i økende grad i bruk elektrisitet som kraftkilde, og et stort antall små og mellomstore bedrifter ble et viktig supplement til de store hjørnesteinsbedriftene i treforedlingsbransjen. Norsk Elektrisk Stålstøperi ble også etablert i Hokksund, men var bare i drift nioen få år.

Etter denne bølgen med etablering av småindustri under og rett etter første verdenskrig,fulgte imidlertid et par tiår nesten helt uten nye industrietableringer. Mellomkrigstida var i stor grad preget av arbeidsledighet, spesielt blant ungdommen, da veksten i industrien ikke lenger holdt tritt med befolkningsøkningen. En viktig bedrift som Fredfoss Uldvarefabrikk var nedlagt fra 1926 til 1935.

Etterkrigstiden (1945-1970)

De første tiårene etter andre verdenskrig var preget av industriell vekst, både gjennom etablering av nye bedrifter og utvidelse av etablerte bedrifter, spesielt de tre store treforeldingsbedriftene, som alle gjennomførte en omfattende modernisering og økning av produksjonskapasiteten. De to største sagbrukene, Eker dampsag og Hokksund dampsag, fusjonerte og samlet sin produksjon på Loesmoen.

Av nye bedrifter som ble etablert i kommunen kan nevnes Fjerdingstad Trevarefabrikk, som ble etablert i 1949Prestaker rett utenfor Hokksund og AS Norsk Ytong, som i 1950 anla en lettbetongfabrikk ved Semsportene mellom Hokksund og Vestfossen. Kort etter startet AS Isovator produksjon av industrielle kjøleanlegg på Horgen, og skraphandler Ring Teigen flyttet sin virksomhet fra Skotselv til Loesmoen og startet oppbyggingen av den industrielle gjenvinningsbedriften som er blitt kjent under firmanavnet AS Hellik Teigen. En annen viktig industrietablering var OSO fabrikker, som i 1964 flyttet produksjonen fra Oslo til Loesmoen.

Perioden 1945-70 var på mange måter en industriell gullalder, da de fleste bedriftene gikk godt og arbeidsplassene var trygge. En stor andel av befolkningen arbeidet i industrien, og mange av de store bedriftene lå i sentrum av tettstedene, slik at de preget hele lokalsamfunnet.

Storindustrien forsvinner (1970-1990)

Alt på slutten av 1960-tallet ble industrien på Øvre Eiker rammet av alvorlige tilbakeslag, som beslutningen om å stanse Fredfoss Uldvarefabrikk og konkursen ved Vestfos. Likevel var det nedleggelsen av Vestfos Cellulosefabrik i 1970 som for alvor innledet "industridøden". I løpet av 1970-tallet ble også den andre av de store treforedlingsbedriftene, Skotselv Cellulosefabrik, nedlagt. Derimot greide Holmen-Hellefos av overleve, takket være en vellykket satsning på nisjeprodukter. Flere små og mellomstore bedrifter stanset også, blant dem Eiker Tricotagefabrikk, Vestfossen Trævarefabrik og en rekke mindre sagbruk.

På den andre siden ble det etablert ny industri i denne perioden, både større bedrifter som Norsk Kabelfabrikk og Loe Betong, men også en rekke mindre verksteder og bedrifter, som for eksempel Kristensen Stålvare, Bringebøen Trevarefabrikk, Harvey Mek. Verksted, Eiker Vulk, Fiskum Plate & Sveiseverksted og Fiskum Bygg. Hver av disse bedriftene skaffet imidlertid få arbeidsplasser, og på grunn av rasjonalisering i de større bedriftene var ikke lenger industrien like avgjørende for sysselsettingen som før. Dessuten ble den nye industrien i stor grad etablert på industriområder utenfor tettstedene. Gamle industritettsteder som Vestfossen og Skotselv mistet dermed mye av det industrielle preget.

Industrielt mangfold (1990-2010)

Etter de store strukturendringene som industrien var igjennom på 1970-og 80-tallet, har forandringene de siste tiårene vært mindre dramatiske. Omstillingen har fortsatt både gjennom prosesser i hver enkelt bedrift og i form av nedleggelser og nyetableringer, men som regel har ikke dette skapt krisestemning i samme grad som det gjorde på 70-og 80-tallet.

Skotselv mistet riktignok sin siste større industriarbeidsplass da manometerfabrikken Clausen, Kaldager & Co fusjonerte med Termoelektro AS i Asker og produksjonen ble flyttet dit. Etter få år ble imdilertid produksjonen flyttet tilbake til Skotselv og videreført under firmanavnet TECK Skotselv. I Hokksund-området har AS Hellefoss vist seg å være denmest seiglivede av treforedlingsbedriftene i Drammensvassdraget, og flere industribedrifter har etablert seg på industriområdene på Loesmoen og Prestaker. Blant de større kan nevnes sportsutstyrprodusenten Bergans og Noratel. Ytongfabrikken ble imidlertid lagt ned i 2000. Utenfor Vestfossen er den kjente drikkeautomatprodusenten Kåre Besseberg AS en fortsettelse av den tradisjonsrike bedriften Sandholt Mek. Verksted, og Smørgrav Sag har utvidet virksomheten gradvis fra gårdssag til et større industrisagbruk. For øvrig er det meset av industrien rundt Vestfossen samlet på industriområdet Kubberud.

Jordbruk

Tjenesteytende næringer

Samferdsel og infrastruktur

Tradisjonelt har flere viktige samferdselsårer gått gjennom kommunen. Dette gjelder først og fremst samferdselen langs Drammensdalen, fra munningen av Drammenselva til Modum og videre til Ringerike og Hallingdal, samt vestover fra Drammensdalen via Fiskum til Kongsberg, Numedal og Telemark. Kommunesenteret Hokksund har vært et knutepunkt mellom disse to viktige ferdselsårene. Dessuten går en viktig ferdselsåre fra Fiskum langs Eikern til Eidsfoss og videre inn i Vestfold.

I tillegg til disse hovedferdselsårene, har det også vært viktig ferdsel gjennom skogsområdene, blant annet fra de nordlige delene av Øvre Eiker mot Nummedal og fra områdene på øst-og vestsiden av Eikern mot henholdsvis Drammensdalen og mot Ytre Sandsvær.

Vannveiene

Drammenselva har vært en sentral fredselsåre, både når det gjelder person-og varetransport. Tømmerfløting pågikk fram til 1969. Kverk hengsle nedenfor Skotselv var et sentralt hengsle for slipping av tømmer til nedre del av vassdraget. Skotselv Cellulosefabrik og papirfabrikken Holmen-Hellefos hadde egne hengsler for mottak av tømmer i elva, mens tømmeret til Vestfos Cellulosefabrik ble samlet ved Stenberg hengsleNedre Eiker og fraktet opp Vestfosselva. Fram til 1904 ble dette gjort av tømmerdragere med hest, seinere med dampdrevne slepeprammer etter «finsk system».

Utbyggingen av jernbanen på 1860-og 70-tallet gjorde elva mindre viktig enn før med hensyn til annen person-og godstransport. Likevel pågikk det varetransport med robåt av såkalte «røierter» fram til omkring 1900, og det gikk dampskip på elva så seint som i 1915.

Også i Eikernvassdraget var det tømmertransport. Her foregikk fløtingen tradisjonelt ved at tømmeret ble bundet sammen i flåter med seil, men fra begynnelsen av 1900-tallet fikk Vestfos Cellulosefabrik egne slepebåter til dette formålet.

Mellom Vestfossen og Eidsfoss var det dampbåttrafikk i regi av Eidsfos Jernverk, først med hjuldamperen «Ekern» og fra 1903 med D/S «Stadshauptmand Schwartz». Båtene fraktet gods for jernverket, men tok også med passasjerer. Denne dampbåtruten ble innstilt i 1924.

Transport av tømmer i en del mindre sideelver har foregått gjennom såkalt «brøting», det vil si fløting ved at vannet ble samlet opp ved hjelp av slippdammer. I Dørja var det brøtning fram til begynnelsen av 1900-tallet, og i nedre del av elva ble det fløtet tømmer så seint som på 1950-tallet. I Bingsvassdraget var det brøtning helt fram til 1969, organisert av Bingselvas Fellesfløtning.

Veier

Landets første riksvei, fra Kongsberg til Drammen, går gjennom Eiker. Hovedveiene har hatt betegnelsene Riksvei 10, Europavei 76, Riksvei 11 og heter nå Europavei 134.

Etter at veitraseen ble lagt om mellom Hokksund og Kongsberg1850-tallet, gikk det omkring 150 år før det ble gjort vesentlige endringer på denne strekningen. Unntaket var en omlegging av Lundebakken og Fiskumsletta1920-tallet.

Strekningen fra Hokksund til Nedre Eiker grense ved Temte ble ombygd omkring 1950 med utbyggingen av Horgensletta. Denne strekningen besto av betongdekke og var den første delen av veien som ikke var grusvei. Asfaltering både av denne veien og av de fleste andre hovedbveiene i kommunen ble imidlertid gjennomført i løpet av 1950-og 60-tallet.

I 1989 ble det åpnet en ny strekning av denne hovedveien på sørsiden av Drammenselva fra Langebru til Nedre Eiker grense. Veien ble dermed lagt utenom Hokksund sentrum.

På midten av 1990-tallet ble denne nye traseen forlenget fra Langebru til avkjøringen til Vestfossen ved Skjøl, samtidig som arbeidet med en forlengelse til Kongsberg ble påbegynt. På grunn av manglende bevilgninger ble imidlertid ikke dette prosjektet fullført før i 2003. Med denne omleggingen er ingen deler av den opprinnelige traseen fra 1600-tallet lenger i bruk som gjennomfartsåre, men store deler av den gamle veien brukes fortsatt lokalt rundt Vestfossen og på Fiskum.

Fra Hokksund har en annen gammel hovedvei fulgt østsiden av Drammenselva til Modum. Denne har betegnelsen Riksvei 35 og er nå en del av ringforbindelsen mellom E6 og E134/E18 via Hønefoss og Gardermoen. Den har dessuten forbindelse med veiene til Hallingdal og Valdres. På 1950-tallet ble veien lagt om flere steder på Øvre Eiker og asfaltert. Den har fått gateadresse Ringerikveien.

Skotselvveien går fra Hokksund på vestsiden av Drammenselva til Skotselv og videre til Haugfoss på Modum. Dette var tidligere en viktig hovedvei til Modum Blaafarveværk. Den brukes i dag til lokaltrafikk mellom Hokksund og Skotselv. Bingsveien går fra Skotselv sentrum gjennom Bingen til Flesberg og Sigdal.

Fra Hokksund og Vestfossen har det også gått viktige ferdselsveier på sørsiden av Drammenselva til Nedre Eiker. Veien fra Langebru til Mjøndalen kalles Loesdalsveien og er en gammel ferdselsvei. Ved Nedbergkollen møter den veien gjennom Hornebygda til Vestfossen, som har fått gateadresse Vinsvollveien, men som fortsatt oftest blir kalt Horneveien. Også dette er en gammel vei, men traseene ble fullstendig lagt om på 1920-tallet.

Veiforbindelsen langs Eikern fra Vestfossen til Eidsfoss var lenge et omdiskutert prosjekt. Her var det opprinnelig bare en ridevei, og utbyggingen av kjørevei startet først i mellomkrigstida og ble fullført under andre verdenskrig. Eikernveien er i dag en del av Riksvei 35. som forbinder Øvre Eiker med nordre Vestfold og Tønsberg. På motsatt side av Eikern ble Hakavikveien anlagt i årene omkring 1920 i forbindelse med utbyggingen av Hakavik kraftverk.

Gamle Kongsbergvei følger i store trekk den traseen som ble anlagt på 1620-tallet. Den er i dag en del av turistruten Sølvveien mellom Drammen og Kongsberg men er også viktig for den lokale samferdselen. Den har forbindelse med Lurdalsveien, som går gjennom den vestlige delen av kommunen nordover mot Flesberg.

Fra Krekling går det en hovedvei gjennom Sandsvær til Skollenborg i Kongsberg kommune, med forbindelse til Riksvei 40 gjennom Laagendalen. Åssidaveien er en lokal bygdevei som forbinder denne veien med Sundhaugveien rundt Fiskumvannet.

Bruer

Hokksund bru har vært et viktig knutepunkt i samferdselen i nedre del av Buskerud siden den ble bygd på første halvdel av 1850-tallet. Dette var den første brua over Drammenselva utenom Drammen by. Deler av den gamle trebrua brant i 1915, og det ble satt opp en provisorisk jernkonstruksjon, som imidlertid var i bruk i mer enn 40 år. Denne brua, som lå på riksveien mellom Drammen og Kongsberg, var for smal til at to personbiler kunne møtes. Det var derfor et stort framskritt da ei ny bru ble åpnet i mai 1958.

Den andre brua over Drammenselva på Øvre Eiker er Skotselv bru, som ble innviet i 1928. Dette er ei hengebru i jern, som går fra Hyttestøa ved Skotselv på vestsiden til Knivestøa på østsiden. Den binder sammen østre og vestre del av Bakke sogn.

Et viktig bruprosjekt var også Ekernsund bru som ble åpnet i 1924 ved det gamle sundstedet mellom Eikern og Fiskumvannet. I dagligtale kalles den vanligvis «Sundetbrua». Den knytter Fiskum sammen med østsiden av Eikern og Fiskumvannet. Den opprinnelige hengebrua av jern ble erstattet av ei ny bru på 1980-tallet.

Det er også bruer over en rekke mindre elver og bekker. De viktigste bruene over Bingselva er Hærebru samt bruene ved Stensrudfossen og Hammerfossen. Over Hoenselva er det bruer ved Kverne og Grøslandsfossen. Vestfossen bru, som krysser Vestfosselva i sentrum av Vestfossen, er gammel, men ble utbedret på 1960-tallet. Like ved Haug kirke krysser Langebru Vestfosselva. Også dette er ei gammel bru som er blitt utbedret etter krigen. Dessuten kom det by bru her i forbindelse med den nye E 134, like ved siden av den egentlige Langebru. Loesmoen bru krysser Vestfosselva i sentrum av Hokksund. Den opprinnelige trebrua raste sammen under vekten av en lastebil på 1980-tallet og er nå stengt for biltrafikk, mens det er bygget ei ny bru i forbindelse med den nye gjennomfartsveien over Loesmoen. På den gamle riksveien mellom Hokksund og Vestfossen lå tidligere Fiskebru, men denne bekken er nå lagt i rør. Den gamle Kongsbergveien krysser Dørja ved Dørjebru, der den kom ny bru omkring 1960. Den eldre brua fra omkring 1920 ble revet i 2007. Langs Gamleveien mellom Darbu og Kongsberg krysses Fiskumelva flere steder, blant annet av Tamburbrua og Smedbrua, som begge er fra 1700-tallet og fortsatt er i bruk.

Jernbane

Drammen-Randsfjordbanen var den første jernbanestrekningen gjennom Eiker. Den ble vedtatt bygd av Stortinget i 1863 og åpnet på strekningen fram til VikersundModum høsten 1866. Hele strekningen fram til Randsfjorden stasjon ble offisielt åpnet i 1868. I dag er Hokksund stasjon den eneste på Øvre Eiker på denne strekningen, mens Burud stasjon og Skotselv stasjon er blitt nedlagt i løpet av de siste tiårene.

Sidelinjen fra Hokksund til Kongsberg ble åpnet i 1871, med Vestfossen stasjon, Darbu stasjon og Krekling stasjon. Av disse er den sistnevnte nedlagt, mens lokaltogene på strekningen Kongsberg-Eidsvoll fortsatt stopper ved Vestfossen, Darbu og Hokksund. I perioder har det også vært mindre stoppesteder på denne strekningen, blant annet ved Semsportene og Flesaker.

Postvesen

Telegraf

Telefon

Energiforsyning

De tradisjonelle energikildene på Øvre Eiker har vært vedfyring til oppvarming og utnytting av vannkraft til kverner, sagbruk, bergverk og industri. Parafinlamper var viktig i forbindelse med belysning på slutten av 1800-tallet, mens hovedgatene i Hokksund og Vestfossen hadde gassbelysning. Dampkraft og vannturbiner var viktige i treforedlingsindustrien, som begynte å vokse fram fra midten av 1880-tallet.

Det første skrittet mot en moderne kraftforsyning kom i 1910, da Vestfos Cellulosefabrik begynte å levere elektrisk kraft fra egen kraftstasjon til gatebelysning og private abonnenter i Vestfossen. I 1912 ble det private Haugsund Elektricitetsverk startet med Ullern kraftstasjon og leverte kraft til Fredfoss Uldvarefabrikk og en del mindre industribedrifter, samt en del private abonnenter i Hokksund-området og langs ei høyspentlinje mellom Hokksund og Vestfossen.

Øvre Eiker kommunale elektricitetsverk ble besluttet opprettet i 1914 og begynte å levere kraft i 1915 fra Hoen kraftstasjon. I løpet av en femårsperiode ble det bygd ut et høyspentnett som dekket de fleste innbyggerne i kommunen, og på begynnelsen av 1920-tallet overtok det kommunale e-verket anlegget til Haugsund elektricitetsverk, samt det nettet som Vestfos Cellulosefabrik hadde bygd opp i Vestfossen. Fra 1922 hadde det kommunale e-verket monopol på distribusjon og salg av elektrisk kraft på Øvre Eiker.

Øvre Eiker kommunale e-verk begynte å kjøpe kraft fra Buskerud Fylkeskraftforsyning da denne ble opprettet i 1919, men problemet med kraftmangel ble først løst i 1926, da fylkets nett ble koblet til overføringen fra Statskraftverkenes nye anlegg ved Nore i Numedal. Kraften fra Nore ble ført fram til den nybygde Flesaker Transformatorstasjon ved Fiskumvannet, og dette ble dermed et knutepunkt i kraftforsyningen på Østlandet.

Øvre Eiker har hele tiden vært henvist til å dekke store deler av kommunens kraftbehov gjennom kjøp fra Buskerud Fylkeskraftforsyning. Hoen kraftstasjon bkle nedlagt i 1958. I 1978 gjenopptok Øvre Eiker e-verk egen kraftproduksjon gjennom overtagelsen av Vestfossen kraftstasjon, og i 1984 ble det også bygget en ny kraftstasjon her. Seinere overtok det kommunale e-verket også Skotselv kraftstasjon.

Sosiale forhold

Politikk

Erling Ask var varaordfører i kommunen i perioden 1984-1989 og ordfører i perioden 1990-1995.

Kommuneadministrasjon

Utdanning

Helsevesen

Kultur

Buskerud våpen.png
BUSKERUD
Drammen |

Flesberg | Flå | Gol kommune | Hemsedal | Hol | Hole | Hurum | Kongsberg | Krødsherad | Lier | Modum | Nedre Eiker | Nes | Nore og Uvdal | Ringerike | Rollag | Røyken | Sigdal | Øvre Eiker | Ål

Personlige verktøy
Navnerom

Varianter
Handlinger
Avdelinger
Forsider
Verktøy