Lokalhistoriewiki:Hovedside
Månedens dugnad I denne månedens dugnad ønsker vi å sette fokus på fortidas forfatterskap – særlig de som har forsvunnet ut av den allmenne bevisstheten. Grunnen til at en forfatter glemmes kan være mange. I noen tilfeller handler det om at forfatterne traff en tidsånd, ble bejubla i en periode, men siden har forlatt offentlighetens oppmerksomhet og ikke blitt med i litteraturhistoriske verker. Men det kan også dreie seg om forfattere som skrev i en sjanger som sjeldnere omfattes av litteraturhistoriene, slik som serieromaner eller barne- og ungdomsbøker. Andre ganger kan forfattere ha kjentes mindre gangbare enn tidligere på grunn av politiske skiftninger, for eksempel i tida under og etter andre verdenskrig. Noen forfattere har hatt stor betydning lokalt, men fikk aldri noe nasjonalt gjennombrudd. I wikiprosjektet Forfatternett Oppland er det flere ubeskrevne blad. Kanskje kan du lage en tilsvarende oversikt over forfattere i ditt fylke eller din kommune? Noen eksempler:
Du finner flere eksempler og mulige kilder til artikler om forfattere på samtalesiden.
Smakebiter fra artiklene Hans Arnt Hartvig Paulsen (født 12. juni 1832 i Christiania, død 5. november 1914 på Ljan i det daværende Aker), i familien bare kalt Arnt, ellers ofte omtalt som H.A.H. Paulsen eller H.A.H i sin samtid, eller ved det populære kallenavnet «Køla-Pålsen» som har levde videre gjennom en rekke historier og anekdoter, var først sjømann og etter hvert skipsfører, reder, grosserer og kullimportør, men også en av Oslos mest legendariske byoriginaler. I 1870 gikk Paulsen i land og la sjømannslivet bak seg. Han tok handelsbrev og åpnet kullforretning på Timms eiendom i Tomtegata 26, mens han leide bolig hos Hans Konow i Oslo ladegård. I 1877 kjøpte han Dronningens gate 16 hvor han etablerte kontorer i første etasje og bolig i andre etasje. I 1875 kjøpte han, 42 år gammel, et større område på den østre bredden av Akerselvas utløp av handelsfirmaet H. Holmboe & Co. Dette var land som var blitt opparbeidet ved hjelp av oppmudringer og utfyllinger fra de tidligere sagbankene og avsetninger. På den andre elvebredden med tilsvarende nyvunnet land lå Nylands mechaniske Værksted fra 1860. Det nye området Paulsen kjøpte fikk matrikkelnummer 34 til Tomtekaia og han etablerte her sin kullforretning med avlossingshavn. Det var da han fikk kallenavnet «Køla-Pålsen». Han utviklet området og opparbeidet videre nytt land, som ble Tomtekaia 36, 38 og 40. Han fikk slik tilsammen et samlet areal på 8,74 dekar, og med en løpende kailengde på 186 meter mot Akerselva og 210 meter mot Oslo havn, i dag kalt Bjørvika. Det ble anlagt et sidespor fra jernbanen og Paulsens egne kaier kunne ta imot 13 skuter samtidig. Les mer …
Østre Fredrikstad kirke befinner seg i Gamlebyen i Fredrikstad der den ble oppført etter brannen i 1764 og innviet 22. september 1779. Den er sognekirke for Østre Fredrikstad menighet, mens den frem til 1883 var sognekirke for hele byen og kjent som «Fredrikstad kirke». Kirken er 40,5 m lang og 30,5 m bred, og rommer 650 sitteplasser. Hovedinngangen er fra vest mot Kirkegaten, men den har også innganger i hvert av sideskipene. Kirken er den syvende som har stått på samme sted siden Fredrikstad ble grunnlagt i 1567. Les mer …  Ragnar Sigvald Skancke (født 9. november 1890 i Ås, død 28. august 1948 i Oslo) var ingeniør og professor ved NTH, og ble under okkupasjonen politiker i Nasjonal Samling. Som kirke- og undervisningsminister i Vidkun Quislings andre regjering sto han sentralt i både kirkekampen og lærerstriden, og under rettsoppgjøret ble han dømt til døden. Han søkte benåding, og fikk støtte fra blant annet noen tidligere studenter, hele 668 prester og noen framtredende personer. Søknaden ble allikevel avslått av Kongen i statsråd. I august 1948 hadde stemninga vendt seg mot dødsstraff, og både Einar Gerhardsen og Jens Christian Hauge hadde blitt motstandere av dødsstraffen. Men for Skancke var det ingen nåde; benådingssøknaden ble avslått mot to stemmer den 27. august 1948. Han ble dagen etter at benådingssøknaden ble avslått, henretta på Akershus festning som sistemann under rettsoppgjøret etter okkupasjonen. Les mer …Oslo Hospital (Ekebergveien 1 i Gamlebyen i Oslo) er en stiftelse som ble grunnlagt i Oslo i 1538 for å pleie fattige og syke. Hospitalet var en fortsettelse av Laurentiushospitalet, som var tilknyttet Fransiskanerklosteret og dermed ble nedlagt ved reformasjonen. I 1567 brant klosterbygningene, og nye bygninger sto ferdige i 1581. Som man ser av Conings maleri fra 1699, inkluderte dette ikke en kirke. I 1734–1737 kom den fredete Gråsteinsbygningen, tegnet av Gabriel Bätzman, og en ny kirke. I 1736 ble hospitalet i et kongelig reskript pålagt å ta imot sinnssyke, og i 1776 ble det bestemt at det skulle bygges et «Dollhus for Afsindige fra Agershuus Stift». Dollhuset ble det første sinnssykeanstalten i Norge.
En ny brann i 1794 ødela både kirken og sykehusbygningen. Den nye kirken, Gamlebyen kirke, sto klar i 1796, mens sykehusbygningen ikke ble gjenreist. I stedet holdt man seg til de nye Dollhuset inntil 1825, da det kom en sykehusfløy i to etasjer oppført i utmurt bindingsverk mellom kirken og Dollhuset. Denne ble tegnet av Michael Smith Arentz (1794–1853), utseendet ble endret etter en ombygging i 1843. Les mer …
Lista og Mandals fellesforening starta som eigen krins i 1902 under namnet Lister og Mandals krets. Krinsen var liten samanlikna med dei andre krinsane som vart etablerte kring i Noreg på denne tida. Men Det norske lutherske Kinamisjonsforbund, som krinsen var ein del av, hadde eit omfattande arbeid i denne vesle krinsen. I 1925 vart krinsen slått saman med Kristiansand krets under namnet Agder krets. Røtene til Kinamisjonsforbundet sitt arbeid i denne delen av Vest-Agder fanst først og fremst i Mandal, i krinsen omkring Laurits Nilsen. I 1885 gjekk det ei stille vekking over Mandal. Fleire ungdomar kom med i denne vekkinga. Dei nyfrelste heldt saman i eit lag som sannsynlegvis på vårparten 1890 fekk namnet Misjonsarbeideren. Handeland karakteriserer livet i kamaratlaget slik: «Dei song, bad og las i misjonsblad og i Bibelen.. Men først og sist samtala dei om alt som interesserte dei og var framme i ordskiftet der dei ferdast. Og så gav dei til misjonen.» Henrik Seyffarth var leiaren i dette kristne kameratlaget. Han søkte i 1887 om å bli tatt opp som elev ved Misjonsskulen i Stavanger, men det vart han ikkje. Han ville reise til Kina som misjonær. Les mer … Byklum er den sentrale garden i Kyrkjebygdi i Bykle, og sannsynlegvis også den eldste garden i bygda, som alle dei andre har utgangspunktet sitt i. At dette må vera såleis skjønar me både av at garden vart kyrkjestad, og dermed gav namn åt kyrkjesoknet, og av at han på 1600-talet framleis hadde den langt høgste landskylda i bygda. Når det gjeld gardsnamnet Byklum, slår Amund B. Larsen fast at det er dativ, fleirtal, av innsjønamnet Bykil. Sjø-, fjord- og elvenamn «antager ofte flertal, naar de gaar over til Gaardnavne», skriv han. (Norske Gaardnavne VIII, 213). Dette har, såvidt me kan sjå, ikkje vore omstridt. Meir uvisst er det med tydingsinnhaldet. Larsen meiner at ordet «kanskje [kan] høre sammen med Verberne boka og bauka i Betydningen: pladske, skvulpe.». Eivind Vågslid (N A, 2, 689) aksepterer Larsens etymologi, men vil setje verbet bauka til å tyde 'grava'. Tarald Nomeland i den gamle gards- og ættesoga (216) satsar i staden på at grunnordet er bygill, m, som i gamalnorsk tyder noko som er buge eller bøygt på form: «Det høver på Bykilen, som ligg noko bugen midt i dalen», seier han. Alt det hermde høyrest i og for seg plausibelt ut, men me trur endå at det einaste ein kan vera nokonlunde trygg på, er konklusjonen frå Norsk Stadnamnleksikon (1975, 85), der det heiter at Bykil «ikkje er sikkert tolka.» Om ein skulle gjeta på alderen på busetnaden her, er det vel rimeleg å satse på bronsealder eller yngre steinalder. Diverre har ein ikkje oldfunn som kan stadfeste denne tanken, så han lyt berre byggje på ei parallellføring med eldste gardane i Nordbygdi. Elles ligg det fyre ein bundel med gamal tradisjon, som samla sett tykkjest peike i retning av mykje høg alder. Les mer …Varteig Indremisjon ble stiftet på Brunsby i Varteig 28. november 1880 da Varteig Bibelforening, Varteig Indremissionsforening og Tune og Varteig Traktatforening slo seg sammen. Foreningen meldte seg etter to år inn i Nedre Borgesyssels indremisjon, senere Vestre Østfold indremisjonskrets. Initiativet til sammenslåingen ble tatt av styret i Indremissionsforeningen som inviterte de to andre foreningene til et møte på Belsby 18. juli 1880 for å diskutere det de anså være en mer hensiktsmessig løsning. Den da eksisterende Indremissionsforeningen skal ha blitt stiftet i 1860. Dersom det er korrekt, var Varteigs forening en av de eldste i Norge. Under møtet ble en komite på fem valgt som skulle utarbeide forslag til statutter for den nye foreningen, og protokollen forteller at «Valgte bleve Sogneprest Neumann, Anders Lindemark, Anders Sælid, Hartmann og Ludvig Belsby». Noen endringer i statutt-utkastet ble foretatt før den nye foreningen var en realitet. Les mer …
Malm Avholdslag i daværende Beitstad kommune i Trøndelag ble stiftet i 1886. Dette skjedde ved at Beitstadens Totalafholdsforening, som seinere ble til Beitstad Avholdslag, ble delt, slik at den opprinnelige foreningen ble til henholdsvis Solberg Totalafholdsforening og Malmo Totalafholdsforening. Malmo-laget fikk en pangstart med 78 innskrevne medlemmer som om litt økte til i overkant av 100 mer og mindre aktive – barn inkludert, og før århundreskiftet var de blitt mer enn 200 i alt. Laget debatterte, skolerte seg og konkurrerte. Konkurransen om medlemsmassen gjorde at laget fikk størst konsentrasjon på Vadaneset etter hvert som losjene fra IOGT fikk større grobunn. Sangkor, barne- og ungdomslag, utflukter til Fjellet og mer eksotiske steder var ikke nok til å rekruttere utenfor kretsen rundt Vaggen, Våde og Vadaneset. Men i 1986 kunne folket på Vadaneset markere foreningens 100 år med sammenhengende drift for «Alles Vel». Les mer … |
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 77 215 artikler og 217 589 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på NLI. 
Ukas artikkelEva Helene Sars Nansen f. Sars (født 17. desember 1858 i Christiania, død 9. desember 1907 på Lysaker) var regna som en av sin tids fremste romansesangere. Hun er også kjent for sitt ekteskap med polarforsker Fridtjof Nansen. Hun var datter av prest og professor Michael Sars (1805–1869) og Maren Cathrine Welhaven Sars (1811–1898). Hun var søster av blant annet professor Johan Ernst Welhaven Sars (1835–1917), professor Georg Ossian Sars (1837–1927) og sangeren Mally Lammers (1850–1929). Eva Helene Sars var yngst i søskenflokken. Den 6. september 1889 ble hun gift med Fridtjof Nansen, sønn av sakfører Baldur Fridtjof Nansen (1817–1885) og Adelaide Johanne Thekla Isidore Wedel Jarlsberg (1821–1877). Blant deres barn var kunstmaler Irmelin Revold (1900–1977) og arkitekt Odd Nansen (1901–1973).Les mer... Ukas bilde
Nyeste sider på Lokalhistoriewiki
Nyeste bilder på Lokalhistoriewiki
|
.jpg)
,_inntegnet_p%C3%A5_kart_fra_1846.png)
,_inntegnet_p%C3%A5_kart_fra_1846.png)
_avmerket_p%C3%A5_kart_fra_1846.png)
_inntegnet_p%C3%A5_et_kart_fra_1846.png)