Visste du at alle artikler i denne wikien er under kontinuerlig utvikling?
Er det noe du ønsker å skrive om eller omskrive? Registrer deg som bruker og bli med på laget!
Har du mindre korrigeringer eller supplerende opplysninger? Ta kontakt med oss på Norsk lokalhistorisk institutt!

Bernt Anker

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Bernt Anker
Interiør fra Tollbugata 10 Oslo, en eiendom gitt av Anker til Krigsskolen.
Bernt Anker har gitt navn til en gate i bydel St. Hanshaugen i Oslo, mellom Storgata og Møllergata. Anker hadde en større løkkeeiendom i dette området.

Bernt Anker (født 22. november 1746 i Christiania, død 21. april 1805), kaltes sin tids finansgeni. Han bodde i Paleet som lå rett syd for dagens Oslo Sentralstasjon. Bygningen ble senere brukt som kongebolig. Huset ble ødelagt av brann i 1942. Bernt Anker var særlig preget av britisk kultur, og det ble sagt om datidens overklasse i Christiania at den var londonisert. Et pussig utslag av denne anglofilien finner vi i den engelske reisende Clarkes beretning, hvor han siterer Bernt Anker slik: «Jeg må foreskrive nesten alt fra England. Min families lintøy blir hvert år sendt til London for å bli vasket.»

Han hadde 30 tjenestefolk i huset, 20 luksushester i stallen og 10 stasvogner. 20 000 mennesker levde av skogsdriften, skipsfarten og bergverkene hans. I året 1804 eide han i alt 146 eiendommer, og nettoformuen var nær 1,5 millioner riksdaler. Bare i Skedsmo prestegjeld eide han Stalsberg (senere delt i Nordre Stalsberg og Søndre Stalsberg), Ryen og Vestby. Stalsberg var den største av disse. I Blaker eide han iallfall Jødal lille. Med alle disse eiendommene ble han regna som Norges rikeste mann rundt år 1800. Bernt Anker var fetter av Carsten Anker som eide Eidsvold Jernverk.

Slekt og familie

Han var sønn av trelasthandler og skipsreder Christian Ancher (1711–1765) og Karen Elieson (1723–1806). Bernt Anker brukte også opprinnelig navneformen Ancher, men endra det det Anker i 1778. Han var bror av blant annet eidsvollsmann og statsminister Peder Anker.

Den 11. april 1773 ble han gift med Mathia Collett (1737–1801). Hun var datter av kjøpmann Peter Collett og Anna Cathrine Rosenberg. I 1758 hadde hun blitt gift med Morten Leuch, som døde i 1768. Hun hadde ikke egne barn, men hun hadde ei pleiedatter, Anna Elisabeth Cold, som i 1772 hadde blitt gift med Peder Anker.

Liv

Bernt Anker vokste opp i Paleet i Christiania, som hans far hadde latt bygge kort tid før sønnen kom til verden. Her skulle han også komme til å bo senere. I 1764 begynte han å studere ved Københavns Universitet. Deretter fulgte en studiereise i utlandet sammen med hans tre brødre og to fettere. Da han kom hjem til Norge i 1767 fikk han rang av justisråd. Tanken var at han skulle bli diplomat, men han tok i stedet over familiens handelshus ettersom faren hadde gått bort i 1765.

Da han ble gift med Mathia Collett i 1773 fikk han med arven etter Morten Leuch, som blant annet omfatta Bogstad. Disse midlene kom godt med, for boet etter faren ble stående uskifta helt til 1783 da det ble fordelt mellom sønnene. Med formuen fra kona kombinert med det han rådde over gjennom sin forretningsdrift ble han Norges rikeste mann, og skal ha hatt en netto årsinntekt på omkring 100 000 riksdaler.

I 1778 ble Bernt, Peder og Jess Anker – de tre gjenlevende brødrene etter at én hadde gått bort – tatt opp i den danske adelsstanden. Den offisielle forklaringa var at de var knytta til den svenske adelsslekta Anckar, men det fantes ikke noe bevis for dette. Det var i denne forbindelse at navnet ble endra til Anker. I 1774 ble han etatsråd, i 1790 konferensråd og i 1793 kammerherre. I 1803 ble han også ridder av Dannebrogsordenen, og det fortelles at han da stilte seg til allment skue med stjerne og ordensbånd i vinduet i Paleet. Han kjøpte forøvrig også løkkeeiendommen Sommerro i 1778.

I 1784 tok han over Moss jernverk. Han sikra seg statlige lån for å sett i gang et kanonstøperi, og som hovedleverandør til den dansk-norske fellesflåten økte dette hans inntekter ytterligere. Han starte også opp drifta ved Hakadal jernverk igjen, og han eide gull- og kobberverket på Eidsvoll. For å transportere varer skaffa han en større skipsflåte, og i 1791 utstyrte han den første norske ostindiafareren.

Bernt Anker var en av de som hjalp zahlkasserer Jacob Juel da han flykta i 1784 etter å ha blitt tatt med tom kasse året før. Men det var forskjell på folk: da Kristian Lofthus et par år senere leda et bondeopprør hadde Anker ikke noe godt å si om ham. Han omtalte Lofthus som «en nedrig Sjæl, en Spidsbub i det borgerlige Liv og en dum Rebel i det politiske», og mente at hvis han så ham ville han spytte bondelederen i ansiktet. I 1795 skulle Anker få oppleve å være i feil enda av opptøyer. En folkemengde borda i juni det året skuta «Spadille» på Christiania havn, fordi de trodde at den skulle skipe ut korn til Frankrike. Det var ikke bare ulovlig, men også svært problematisk i en tid hvor det jevnlig var kornmangel. Skipet var eid av Anker, og han møtte opp for å roe ned folk. Han forklarte at kornet skulle til arbeiderne på Moss jernverk, men måtte til slutt dele det ut til fattige i Christiania for å dempe gemyttene. Opptøyene fortsatte også neste dag, og da måtte militæret kalles inn. Noen av de som hadde deltatt ble satt i arrest på Akershus festning, og da Anker red ut forsøkte noen å dra ham ned av hesten og krevde at han skulle få dem satt fri. Med hjelp fra stiftamtmann fikk han ordna det.

I 1788 var Bernt Anker leder for festivitasen da kronprins Frederik besøkte Christiania. Han var ikke egentlig en stor tilhenger av dobbeltmonarkiet. I 1799 skal han ha sagt til Thomas Malthus at unionen var fatal for Norges interesser. Men når kongelige var til stedet var han den perfekte vert, og han ser ut til å virkelig ha likt kronprinsen. Han var også jevnt over fornøyd med det politiske systemet, men kunne være svært kritisk mot regjeringas politikk når de handla i strid med hans interesser.

Da Det dramatiske Selskab ble stifta i 1780 var Bernt Anker en av grunnleggerne. Dette var det eneste teatertilbudet i Christiania i lang tid. Anker skrev fem stykker i fransk stil, og spilte flere hovedroller. Blant annet hadde han tittelrollen i et av sine egne stykker, Major André, som ble framført under kronprinsens besøk.

I 1798 døde broren Jess, og Bernt Anker måtte ta over et bo med betydelig gjeld. Dette reduserte hans formue en del, men ikke mer enn at han tålte det. Det han ofte slet med var likviditet, ettersom mye av hans formue var bundet opp i eiendommer. For å gjøre noe med dette foreslo han i 1796 i en artikkel i Hermoder å opprette en lokal bank i Chrsitiania. Plan proposé pour une Banque locale à Christiania var oversatt til fransk av Niels Treschow, og i artikkelen argumenterte Anker for å øke pengeomløpet i staten. I Christiania skal det ha vært knapt 30 000 riksdaler i sedler i omløp året før, selv om verdier for over en million ble omsatt. Ikke minst var det viktig for et nøytralt land i en tid hvor nabostater var i krig å øke pengemengden slik at de kunne ta over handelen fra de krigførende landene. Senere forskning har vist at dette ikke var en helt nøyaktig beskrivelse, for blant annet gjennom lån fra kongens kasse hadde man fått mer penger i omløp. Allikevel hadde han et poeng, for den norske handelen var først og fremst tilpassa handel med Danmark, og pengepolitikken førte til problemer når riksdalerens kurs overfor pundet steg for mye. Noe høyere inflasjon kunne da være ønskelig. Tanken var ikke å opprette en nasjonalbank som utstedte penger, men heller en bank etter britisk modell. Der kunne bankene utstede veksler som fungerte på samme måte som pengesedler, mot sikkerhet i kjøperens kreditt og eiendommer. Sedlene skulle altså ikke garanteres med statens reserver, men med private midler. Noe av problemet ble forsøkt avhjulpet gjennom Speciesbanken, som fikk filial i Christiania i 1797, men rammene for denne var ikke så gode for trelasthandlerne. Det ble uansett ikke noe av å endre regelverket i Bernt Ankers tid, for i 1800 kom et oppsving som førte til at trelasthandlerne ikke lenger hadde så sterkt behov for økt pengemengde.

Anker engasjerte seg i arbeidet for å få et norsk universitet, som ble starta av Jacob Nicolai Wilse i 1793. Han ble valgt inn i Wilses universitetskomité. En søknad ble sendt til København våren 1795, og avvist omkring et halvår senere. Anker arrangerte etter dette en serie forelsninger i Paleets bibliotek, der han selv foreleste over temaer fra naturfilosofien og vitenskapsteori og -kritikk. Blant andre forelesere man kunne høre på var Niels Treschow. Det Kgl. Frederiks Universitet ble oppretta i 1811, altså noen år etter Ankers død.

Bernt Anker fikk ikke barn, og for å sikre formuen bestemte han i sitt testamente at den skulle gjøres til det Ankerske fideikomiss. Formuen var ved hans død verdt omkring 1,25 millioner riksdaler.

Ettermæle

Det flotte Paleet brant ned i 1942.
Foto: Ukjent/Oslo museum

Anker hadde grunnlagt Det Ankerske waisenhus i 1778, og i testamentet bestemte han også at det årlige utbyttet fra fideikomisset skulle tilfalle trengende i byen.

En eiendom på hjørnet av Dronningens gate og Tollbugata som han overtok etter broren Jess i 1798 ble gitt til Krigsskolen. Paleet ble testamentert til offentlig bruk, og ble etter hvert brukt som kongebolig. Det brant ned i 1942. Katedralskolen fikk også noen eiendommer.

Fideikommisset gikk det ikke så bra med. Slektninger krevde andeler, og i krisa etter 1814 begynte formuen å forvitre. I bordtomtbrannen 1819 gikk resten av fondet over ende.

Anker ble stedt til hvile i det Elieson-Ankerske mausoleum ved Vår Frelsers kirke. Hans sølvbeslåtte kiste ble senere sendt til andre gravsteder. Hans kones gravmonument finner man i Frognerparken, dit det ble flytta fra Paléhagen. Innskriften på dette var forfatta av Bernt Anker.

Temahefte 34 under prosjektet Oslo-patriot om Bernt Anker starter slik: «Aldri har vel en privatperson spilt en så fremtredende rolle i byen som Bernt Anker.»

Litteratur og kilder

Eksterne lenker