Catharina Maria Freymann
Catharina Maria Freymann (født 16. desember 1708 i Christiania, død 12. september 1791 i Herrnhut) var som leder for herrnhuternes menighet i Christiania og som predikant blant kvinner på Østlandet en av de første kvinnelige religiøse lederne i Norge. Som følge av konventikkelplakaten måtte hun i 1741 forlate landet, og hun hadde i de neste femti årene sitt virke blant herrhuterne i Sachsen.
Hun var datter av våpensmed Wenzel Freymann og Karen Bartholomeusdatter. Selv ble hun ikke gift.
Catharina Freymann hadde sin oppvekst i Christiania, der faren var sverdfeger og eide et hus i Vestre kvarter, nær Akershus festning. Han hadde kommet til Norge fra Böhmen, der han tilhørte De böhmiske brødre. Dette var en forløper for herrnhuterne, som ble organisert av grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf i 1727, og som hadde navn etter den religiøse kolonien Herrnhut som han grunnla i 1722. Hjemmet var strengt religiøst. Faren døde da hun var tjue år gammel, og hun ble da sendt til oberstløytnant Jørgen Meding på Toten. Også det var et pietistisk hjem. Det var der hun først ble kjent med herrnhuternes tanker. Deres lære lå tett opp mot De böhmiske brødres ideer, så hun må ha kjent seg igjen i den.
I 1733 vendte hun tilbake til Christiania, der hun oppretta en pikeskole i farens hus. Etter to år hadde skolen hele seksti elever i alderen 14–24 år. De fleste var døtre av borgere og embetsmenn. I 1737 kom herrnhutermisjonærene Gert Hansen og Niels Mønnich til Christiania. Hansen hadde tidligere vært lektor ved Latinskolen i Christiania. Han ble arrestert etter kort tid, fordi han ikke hadde levert passet sitt til politiet umiddelbart etter ankomst - selv om han hadde kommet for sent på kvelden til at det var noen enkel oppgave. Catharina Freymann arrangerte da en demonstrasjon gjennom byen til rådstua. Dette er en av de første kjente protestmarsjer i Christiania.
Freymann fikk raskt en lederposisjon blant herrnhuterne, som i første omgang særlig rekrutterte blant borgerskapet og embetsstanden. Hansen og Mønnich reiste videre til Trondheim, og også der ble det ei kvinne som fikk lederrollen, nemlig Anne Margrethe Ingebrigtsdatter. Freymann reiste rundt på Østlandet for å besøke andre grupper, blant annet på Bragernes, i Skien og i Larvik. På dette tidspunkt var frikirkelig aktivitet regulert gjennom en forordning fra 1706 om «særsindede». Det var en rekke restriksjoner, men i praksis ble det gjort lite med herrnhuterne. En årsak til dette var at en betydelig del av medlemmene var embetsmenn eller borgere.
Vinteren 1739/1740 bodde Freymann i Drammen hos kjøpmann Arbo, og hadde sitt virke blant byens kvinner. Prestene Johannes Green i Aker og Jens Rennord i Bergen kom inn i bevegelsen omtrent på denne tida, og vinteren 1740/1741 var Freymann i Bergen etter invitasjon fra Rennord. Han var da kapellan i Bergen domkirke.
Mot slutten av 1740 begynte myndighetene å forberede strengere tiltak mot frikirkelige aktiviteter. Leksmannsbevegelsen som var i ferd med å spre seg ble sett som en trussel mot enheten i riket, og den 13. januar 1741 kom konventikkelplakaten. Den lokale soknepresten fikk ansvaret for å føre oppsyn med lekmannsmøter, og man måtte han hans tillatelse for å holde møter. Plakaten er for mange mest kjent for at den ble brukt mot Hans Nielsen Hauge, men også for herrnhuterne betydde dette at toleransen ble langt mindre.
Bevegelsen kunne fortsette sitt virke i Norge, under prestenes ledelse, men for lekfolk som Freymann og Anne Ingebrigtsdatter var det ikke lenger trygt å stikke seg fram. Sistnevnte ble satt i husarrest jula 1740, og etter dette hører vi lite om henne. Freymann valgte å forlate Norge i juli 1741. Hun reiste først til herrnhuterne i Amsterdam. Derfra dro hun til herrnhuterkolonien Herrendyk, der hun ble medlem. I de neste tiåra var hun aktiv i flere kolonier, blant annet Herrnhag og moderkolonien Herrnhut. I 1760–1762 var hun på besøk i Norge. Hun reiste så tilbake til Herrnhut, der hun døde 82 år gammel i 1791.
Litteratur
- Øverland, Per: Catharina Freymann i Norsk biografisk leksikon.
- Øverland, Per: Herrnhutere i Norge. Trondheim. 2005. Digital versjon på Nettbiblioteket.