Christiania tukthus

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Tukthuset ca. 1910.
Tukthusets fasade mot Storgata.
Foto: Ukjent / Riksantikvaren (1911)

Christiania tukthus, opprinnelig Tugt- og Manufacturhuset, senere Christiania Tugthus og Landsfængsel for kvinder, ble reist i Storgata i Oslo 17371740 og åpnet i 1741 som en arbeids- og forbedringsanstalt. Den fikk raskt preg av å være en straffeanstalt, og ble brukt som et fengsel, først uoffisielt og etterhvert som vanligste soningssted for kvinner og som et alternativ til Akershus festnings slaveri for menn. Fra 1813 fungerte tukthuset utelukkende som fengsel. Det ble nedlagt i 1930-åra, og hovedbygningen ble revet i 1938.


Historie

Tukthuset ble reist som en privat stiftelse for innsamlede midler. Formålet var å bekjempe tigging og løsgjengeri, ved å plassere arbeidsføre fattige i anstalten. Man skulle også bruke den til doven og uoppdragen ungdom. Innsettelse i tukthuset ble opprinnelig besluttet av fattigkommisjonen, ikke av rettsvesenet. Dette er en ordning som ble videreført helt fram til 1970, da løsgjengerloven ble opphevet og tvangsarbeidshusene ble nedlagt.

Anstalten ble raskt overfylt, med mer enn 300 innsatte. Det ble foretatt flere utvidelser, se nedenfor. De innsatte ble satt i arbeid, og man hadde tidlig på plass tekstilverksted, tobakksspinneri, garveri, fargeri, steinhuggeri og andre produksjonsenheter. Psykisk syke innsatte kunne plasseres i dårekista, opprinnelig to rom som var spesielt innredet for dette.

Mot slutten av 1700-tallet begynte byen å plassere straffedømte i tukthuset. Det var da særlig de som var dømt for nasking og andre småforbrytelser som havnet der. Fra 1813 gikk tukthuset over til å være et rent fengsel, mens de som ble anbrakt etter løsgjengerbestemmelsene ble sendt andre steder. I 1820 tok staten over bygningene og driften.

Fra 1830 kom en serie ombygginger og utvidelser. Noen av disse, spesielt de i 1840- og 1860-åra kan settes i forbindelse med nytenkningen i fengselsvesenet, selv om tukthuset var innrettet på en helt annen måte enn isolasjonsanstaltene som ble innført da.

Fra begynnelsen av 1880-åra gikk tukthuset over til å være et rent kvinnefengsel, etter å ha hatt både kvinner og menn som innsatte fram til dette. Det ser ut til at dette ble gjort gradvis, men fra 1890 sitter det i hvert fall ikke menn der lenger.

I 1936 ble deler av tomta fraskilt til ny bussterminal, gjennomføring av Henrik Ibsens gate (nå Hammersborggata) og oppføring av Samfunnshuset. Hovedbygningen ble revet i 1938.

Bygningene

Tukthuset lå i Storgata 33. Dette var utenfor den egentlige Christiania by, kjøpmannsdistriktet, men innenfor et område der Christiania hadde jurisdiksjon.

Hovedbygningen til tukthuset ble tegnet av Gabriel Bentzman, og var den største og mest prangende bygningen i barokkstil i Christiania. Den hadde to sidefløyer langs en gårdsplass. I disse var det svalganger, som bidro til et monumentalt preg. Karl Johan skal ha trodd at tukthuset var hans embetsbolig da ha besøkte Christiania i 1814, fordi han oppfattet det som byens flotteste bygning.

Tukthuskirken lå i hovedbygningen, og hadde svært forseggjort dekor. I 1790-åra ble den pusset opp med flotte gallerier og kirkebenker, og det var altertavle ogp prekestol i renessansestil. Kirken hadde noen benker til over, som kunne leies av borgerskapet.

Bak hovedbygningen lå en stor bygning i bindingsverk, der flere av verkstedene var samlet.

Rundt hele anlegget lå en ringmur, som omkranset et område på omkring 17,9 dekar. Det var altså et betydelig område som tilhørte tukthuset. Innenfor denne muren ble det etterhvert oppført flere nye bygninger. Rundt 1830 kom stadskonduktør Chr. H. Grosch inn som arkitekt, og fikk oppført et nytt fargeri og andre bygninger. Som tidligere la man vekt på å sette opp vakre bygninger. Det ble så i 1844 og 1846 oppført to fangebygninger, hver på fire etasjer. I 1869 ble disse sammenføyd, og den nye enheten fikk navnet Cellebygningen.

En del av ringmuren som står igjen i Youngs gate.
Foto: Chris Nyborg (2013)

Da deler av tomta ble fraskilt i 1936 ble en del av anlegget revet, og to år etter ble også hovedbygningen revet.

De eneste synlige sporene etter tukthuset er noen deler av ringmuren. En del ble tatt ned og gjenoppført i Hammersborggata 2 da nybygget der ble oppført 19982000, og en del står i Youngs gate, på begge sider av gata og på den ene side delvis inne i et serveringssted. Det er også noen spor etter muren i gatelegemet i forlengelsen av Calmeyersgate.

De innsatte

I begynnelsen var det fattige som havnet på tukthuset. Målet var at de skulle innse arbeidets nytte, bidra til samfunnet gjennom den fortjeneste tukthuset hadde på de som ble produsert og ikke minst bli fjernet fra gatene hvor de var til sjenanse for borgerne. De hadde ikke blitt dømt for noen forbrytelse, men ble plassert der av fattigkommisjonen. De ble omtalt som lemmer, ikke som fanger.

De fikk nokså raskt selskap av småkriminelle. Straffene kunne være harde på 1700-tallet, men man begynte også å få en forståelse for at innsetting i slaveriet ikke var egnet for alle. Det begynte tidlig å komme kommentarer om at unge lovbrytere ble forherdet gjennom opphold med eldre vaneforbrytere på festningene, så et alternativ virket hensiktsmessig. For kvinners del hadde man ikke noe godt alternativ dersom de ikke ble ilagt dødsstraff; slaveriene var ikke for kvinner, og det man hadde av arrestuer var helt uegnet for lengre opphold. Det var faktisk ikke noe fengsel for kvinner, som i stedet ble sendt til Danmark. I realiteten førte dette til at mange fengselsdommer for kvinner aldri ble gjennomført. Tukthuset ble derfor nokså tidlig den vanlige soningsanstalten for kvinner som ikke ble dømt til døden. Det var særlig sedelighetsforbrytelser som leiermål, blodskam og hor eller småforbrytelser som nasking som førte til innsettelse i tukthuset.

Barn kunne i begynnelsen bli plassert i tukthuset. Dette gjaldt fattige barn som var gjenstridige og motvillige. Det var også en del barn av borgerskapet som havnet der, for mot betaling kunne borgere plassere uoppdragne barn der. En del gjorde det, åpenbart uten noen forståelse for hvilke konsekvenser det kunne få at barna ble plassert sammen det andre klientellet i tukthuset. Barn og voksne gikk om hverandre der, og som oppdragelsesanstalt må stedet ha vært helt uegnet.

I første omgang, i desember 1741, ble det tatt inn 30 personer. Men allerde i 1744 var man opp i 200, og etterhvert vokste antallet til over 300. Det var da overfylt, men det tok lang tid før man gjorde noe med dette ut over interne omrokkeringer av plassen. Senere skulle antallet vokse mer, men det ble også oppført flere bygninger. I folketellinga 1865 er det angitt 444 mennesker, antagelig inkludert noen ansatte, på tukthuset[1]. I 1920, da tukthuset omtales som Landsfængsel og arbeidshus for kvinder, har antallet gått ned til 119 inkludert noen få ansatte[2].

Arbeidet som skulle utføres var i stor grad utvalgt av kommersielle hensyn. Man ønsket at tukthuset skulle være selvfinansiert og til og med gi et overskudd. Byggingen og innredningen av verksteder ble delvis finansiert gjennom et interessentskap, der man mot en investering senere kunne hente ut fortjeneste. Her skiller tukthuset seg noe fra mange andre slike institusjoner, da det har vært vanlig med nokså meningsløst arbeid; det er hvor hardt arbeidet er som betyr noe, ikke hva man kan tjene på det. Problemet for tukthuset ser i stor grad ut til å ha vært at forhandlere i byen ikke ville ha produktene. For eksempel var de ikke interessert i tobakk eller tekstiler, men foretrakk importert vare. Selv nå man forsøkte å underby konkurrentene kraftig, og tilby gunstige kredittordninger, ville ikke kjøpmennene ta inn varene. Arbeidsdagene var lange, fra fem på morgenen til åtte om kvelden, vel nok med en times middagshvil, andakten sju på morgenen og to timers katekismeundervisning. På natten var de innsatte innelåst.

Tukthuskirkegården

Utdypende artikkel: Tukthuskirkegården (Oslo)

Et noe spesielt spor etter tukthuset ble funnet under gravearbeider i 1989. Man fant da tukthuskirkegården med omkring 100 skjeletter, som ble overført til Oldsaksamlingen. Funnet ble gjort av Oslo Veivesen. Ettersom det nokså raskt ble konstatert at gravene var fra etter 1536 kunne det ha endt med at de ble kjørt avgårde som spesialavfall, men man valgte å ta en pause i arbeidet slik at arkeologer fikk undersøke det unike materialet. I løpet av tre ukers utgravning ble 23 graver registrert. Man gravde bare på et lite område, rundt femti kvadratmeter, siden resten av plassen ikke ble berørt av anleggsarbeidene og dermed ville ligge uforstyrra. Senere på høsten ble det behov for å grave ei lang grøft, og man tok da opp omkring åtti kister. Disse ble ikke like grundig dokumentert, men materialet ble samla inn og sendt til Oldsakssamlingen.

På kart fra 1769 (Døderlein) og 1794 (Patrochlus Hirsch) kan man se at tukthuskirkegården opprinnelig lå nær sentrum av løkka, og at den i tida mellom at disse kartene ble tegna, ble flytta til det nordvestlige hjørnet. Det som ble funnet var den nye kirkegården, anlagt i 1770-åra og utvida i 1808.

Referanser

  1. Folketelling 1865 for Christiania, Storgaden (Tugthuset)
  2. Folketelling 1920 for Kristiania kjøpstad, Storgate 33

Kilder