Visste du at alle artikler i denne wikien er under kontinuerlig utvikling?
Er det noe du ønsker å skrive om eller omskrive? Registrer deg som bruker og bli med på laget!
Har du mindre korrigeringer eller supplerende opplysninger? Ta kontakt med oss på Norsk lokalhistorisk institutt!

Eiker

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Solberg spinneri, Nedre Eiker.
Foto: Mahlum (2008)

Eiker, også Eikerbygda eller Eikerbygdene, er et landskap i Buskerud fylke og et fellesnavn på kommunene Nedre og Øvre Eiker. En person fra Eiker kalles eikværing. Denne betegnelsen brukes også om dialekten her, som er typisk østlandsk med noen spesielle innslag.

Eiker var en administrativ enhet alt i tidlig middelalder, som tingområde, skipreide og prestegjeld. Det var også eget len i to perioder, fra 1388 til omkring 1500 og fra 1603 til 1660, men lå ellers under Akershus len. I 1675 ble Eiker amt oppretta, men allerde i 1679 ble det innlemma i Buskerud amt. Området var en del av Buskerud fogderi og Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri. Det var tidligere en selvstendig kommune i Buskerud fylke opprettet som Eger formannskapsdistrikt i 1837.

I 1843 ble en ubebodd del av Eiker overført til Skoger formannskapsdistrikt som samtidig ble en del av Larvik og Jarlsberg amt (Vestfold). Et område ved Eikeren ble dessuten overført til nabokommunen Hof i Vestfold.

1. juli 1885 ble Eiker kommune delt i Øvre Eiker og Nedre Eiker. Eiker hadde ved delingen 11 531 innbyggere.

Eldre steinalder

Eiker, som i dag er ei innlandsbygd, lå ved steinalderens begynnelse ved kysten, innerst i ei vik der to fjordarmer møttes. Den ene av disse fulgte Drammensdalen, mens den andre gikk langs Eikeren og de indre delene av Vestfold og møtte havet der. Den eldste bosetningen må ha vært knyttet til fiske og fangst i denne fjorden. Også etter at landhevingen førte til at Eiker i større grad ble adskilt fra kysten, sto imidlertid de sentrale delene av bygda under vann, og ressursene i denne fjorden må fortsatt ha vært svært viktige. Samtidig har ressursene på landjorda blitt stadig viktigere etter hvert som isen trakk seg tilbake og vegetasjonen vokste fram. Dermed ble jakt og sanking av ville planter et viktig supplement til fiske og fangst i fjorden.

Den eldste bosetningen (8700 f.Kr.)

I 2009 og 2012 ble det gjort arkeologiske undersøkelser av en steinalderboplass i PrestegårdsskogenFiskum.[1] Den ble datert til omkring 8700 f.Kr., og det er dermed det eldste spor etter menneskelig bosetning i denne delen av landet. Boplassen har ligget på en smal stripe med land mellom kysten og den store innlandsisen, og de som har bodd her må ha vært helt avhengige av fiske og fangst i den store fjorden som strakte seg inn hit, flere mil fra den egentlige kyststripa.

Før funnet av boplassen på Fiskum ble den første bosetningen på Eiker datert til omkring 6000 f.Kr. Før dette har antagelig bosetningen vært svært sporadisk og bestått av små grupper som stadig var på flyttefot langs kysten. Mangelen på funn fra denne tidligste perioden kan imidlertid også skyldes at vannstanden var så høy at boplasser fra denne tida har ligget utenfor de tradisjonelle jordbruksområdene. Fra omkring 6000 f.Kr. og framover er det imidlertid funnet flere gjenstander som kaster lys over steinaldersamfunnet på Eiker i denne perioden.

Jegersteinalder (6000 f.Kr.)

Fra perioden mellom 6000 og 4000 f.Kr. er det gjort funn av omkring 30 gjenstander , som viser at Eiker trolig har vært mer eller mindre regelmessig befolket i denne perioden. Funnene er gjort på mange ulike steder i bygda, men alle funnstedene ligger 40-50 meter over dages havnivå. Bosetningene var altså knyttet til datidens kystlinje. Fortsatt lå Eiker ved en fjordarm, som strakte seg omtrent opp til BergsjøModum, og fiske og fangst av sjødyr og sjøfugler må ha vært en svært viktig del av livsgrunnlaget. Samtidig har folk ganske sikkert utnyttet ressursene i den tette skogen som omga fjorden. Siden gjennomsnittstemperaturen antagelig var 4-5 grader høyere enn i dag, var den lauvskog som dominerte, og spesielt varmekjære trær som eik, alm, lind og ask. Om sommeren kunne en sanke bær, nøtter og andre spiselige vekster, og det ble drevet jakt på pattedyr som elg, hjort og villsvin. På den måten fikk en også skinn, som kunne brukes til blant annet klær og fottøy, teltduk og tauverk.

Samfunnet i jegersteinalderen på Eiker skiller seg lite fra det en finner andre steder på Østlandet i denne perioden. Det var med andre ord en del av den såkalte Nøstvetkulturen. De redskapene som er funnet, består av økser, hakker og meisler av stein, samt noen gjennomborede steiner som er brukt som lodd på gravestokker av tre. Disse ble brukt til å grave og røtter og løker fra jorda.

I denne perioden har folk fortsatt vært på stadig flyttefot fra en boplass til den neste, og de har sikkert vært på vandring også utenfor det området som senere ble kjent som Eiker. Men de kan også stadig ha vendt tilbake til boplasser ressursgrunnlaget var bra. Det var naturressursene som avgjorde hvor en slo seg ned og hvor lenge en ble boende der.[2]

Yngre steinalder

Innføringen av jordbruk, med husdyrhold og dyrking av spiselige planter, markerer skillet mellom eldre og yngre steinalder. Dette er ett av de aller viktigste historiske tidsskillene på Eiker som over alt ellers. Overgangen fra jegersamfunn til bondesamfunn skjedde imidlertid ikke plutselig. Det var en lang overgangsfase, der jakt, fiske og sanking antagelig var minst like viktig som åkerbruk og husdyrhold. Og selv etter at jordbruket var etablert som den dominerende næringsveien, var ikke folk fullt ut bofaste.

Husdyrhold og svedjebruk (4000 f.Kr.)

Varloøksa og Strykenøksa, som begge kan dateres til omking 4000 f.Kr., viser at Eiker var blant de områdene som tidlig kom i kontakt med jordbruket. Disse øksene var slipte, spissnakkete flintøkser som skilte seg klart fra de eldre Nøstvetøksene, men som er av samme type som dem som er funnet i forbindelse med jordbrukssamfunn lenger sør i Europa. Det første jordbruket ble altså innført enten ved at nye grupper flyttet inn i området, eller ved at de som bodde der fra før fikk kjennskap til åkerbruk og husdyrhold når de var ute på vandring.

Fra hele perioden mellom 4000 og 2800 f.Kr. er det bare funnet ni gjenstander på Eiker. De fleste av dem er tynnakkete økser, som er noe yngre enn Varloøksa og Strykenøksa. Dessuten er det funnet to slipesteiner, som har vært brukt til å slipe flintøksene. Øksene ble brukt til å felle trær, mens mindre busker, kratt og ugras antagelig ble brent ned. På den måten fikk en beite til husdyr som sau og storfe, samtidig som asken gjødslet jordsmonnet og gjorde det mulig å dyrke spiselige grasarter - forløpere for de tradisjonelle kornsortene. Dette er en form for jordbruk som kalles svedjebruk.

Svedjebruket ga ikke grunnlag for noen stabil og permanent bosetning. Etter to-tre år med dyrking var jordsmonnet utpint, slik at stadig nye områder måtte ryddes. Samtidig må sanking av ville planter, jakt og ikke minst fiske fortsatt ha vært viktige kilder til mat. Derfor var folk fremdeles på flyttefot for å utnytte naturressursene, men de flyttet ikke like ofte og kanskje heller ikke like langt som de hadde gjort i den klassiske jegersteinalderen. De var halvnomader, som skiftet bosted med få års mellomrom, og sommerhalvåret streifet antagelig mindre flokker rundt i skogen for å utnytte ressursene der, mens andre holdt seg ved boplassen for å passe på avlingen der. Det varme klimaet gjorde at husdyrene, som var mye mindre og mer hardføre enn dagens husdyr, kunne beite utendørs året rundt.

At åkerbruket hadde begrenset betydning i denne perioden, understrekes av det ser ut til å nærmest ha forsvunnet igjen omkring 3000 f.Kr. Perioden fra 4000 til 2800 f.Kr. ble dermed en slags overgangsfase mellom jegersteinalder og bondesteinalder.[3]

Jordbrukssteinalderen

Teorien om den store innsjøen

Den første metalltida

Romersk jernalder og folkevandringstid

Vikingtida

Utvalgte gårder i Eiker fra før vikingtida

Høymiddelalder

Seinmiddelalder

Ødegårdstida

Eiker som eget len (1388-ca.1500)

Embetsadel og nye næringer (1500-1800)

I denne perioden sto Eiker sentralt i utviklingen av nye næringer, som trelasthandel og bergverksdrift. Kongemaktens strategier for å skaffe seg kontroll over inntektene fra disse næringene påvirket i høy grad utviklingen i lokalsamfunnet. Kongelige embetsmenn spilte en viktig rolle både som jordeiere og som aktører i sagbruksdrift og trelasthandel på 15-og 1600-tallet, mens denne rollen på 1700-tallet i stor grad ble overtatt av kjøpmenn fra byene, først og fremst Drammen. Store godssamlinger førte til at de sjøleiende bøndene i stor grad ble erstattet av leilendinger fra slutten av seinmiddelalderen og fram mot midten av 1600-tallet. Utviklingen snudde med det store salget av krongods som ble gjennomført på slutten av 1600-tallet. Da ble igjen de sjøleiende bøndene dominerende, men samtidig fortsatte Fossesholmgodset å bestå helt fram til 1822.

Utviklingen på Eiker var også i høy grad preget av at to av landets største byer, Drammen og Kongsberg, vokste fram rett utenfor bygdas grenser. Borgerskapet i Drammen spilte en viktig rolle i utviklingen av sagbruksnæringen og trelasthandelen, og Kongsberg Sølvverk etablerte gruver flere steder på Eiker. Samtidig var mange av bøndene på Eiker involvert i leveranser av tømmer til Sølvverket og i den omfattende transporten av korn og andre importvarer som Kongsberg var avhengig av.

Alle disse forholdene gjorde at Eiker ble dratt inn i en tidlig-moderne økonomi, der jordbruket ikke var enerådende som næringsvei, og der det tidlig ble etablert en pengeøkonomi parallelt med tradisjonell sjølforsyning og varebytte. Folketallet var i rask vekst, og dette ga seg utslag både i deling av gårder og etablering av husmannsplasser, samt framvekst av tettsteder som Hokksund, Vestfossen, Skotselv og Krokstadelva.


Reformasjon og godsøkonomi (1500-1603)

En gang mot slutten av 1400-tallet opphørte Eiker å være selvstendig len og kom igjen inn under lensherren på Akershus. De politiske omveltningene i forbindelse med reformasjonen svekket den lokale lavadelen, mens nye adelsslekter innehadde de viktigste embetene og etablerte seg som godseiere. Dette skjedde parallelt med etableringen av de første vannsagene, og den nye embetsadelen var i stor grad involvert i sagbruksdrift og trelasthandel. En spesielt viktig rolle i denne utviklingen spilte lensherren Peder Hansen, som omkring 1540 opprettet en stor godssamling med Foss (Fossesholm) og Sem kongsgård som sentrum. Denne utviklingen bidro til at en stadig større andel av jorda ble liggende under adelsgods og drevet av leilendinger, mens tallet på sjøleiende bønder ble redusert. Flere av de største sagbruksstedene ble liggende under de adelige godsene, men fortsatt deltok også en rekke bønder i denne viktige næringen.

Eiker som eget len (1603-1660)

I 1602 bestemte kong Christian IV at Eker len skulle gjenopprettes, og han tvang igjennom et makeskifte med rikskansler Hans Pedersen, som måtte flytte fra Sem, som han hadde brukt som setegård. Denne gården ble nå residens for den nye lensherren, Lorens von Hadelen, som også fikk den nyopprettede embetet som berghauptmann. Opprettelsen av det nye lenet hang nøye sammen med kongens satsing på bergverksdrift, med anleggelsen av Vestfossen smeltehytte og omfattende skjerping etter malm både på Eiker og i nabobygda Sandsvær. Samtidig var kronen utvilsomt opptatt av å få bedre kontroll med inntektene fra trelasthandelen i distriktet, og gjennom hele første halvdel av 1600-tallet var lensherrene viktige aktører i denne virksomheten, både på egne og på kronens vegne. Sagdommene i 1616, som favoriserte de store sagbrukene, bidro også til å styrke kronens og embetsadelens posisjon, og den lokale bondestanden ble etter hvert ble presset helt ut av trelasthandelen.

Med det store sølvfunnet i Sandsvær i 1623 og anleggelsen av bergstaden Kongsberg året etter kom Eiker i bakgrunnen når det gjaldt bergverksdriften, selv om både Hartvig Huitfeldt og Ove Gedde kombinerte embetet som lensherre på Eiker med stillingen som leder for bergverksdriften på Kongsberg. Også etter at bergverksvirksomheten var blitt konsentrert rundt Kongsberg Sølvverk fikk denne næringen stor betydning for utviklingen på Eiker, ved at bøndene både leverte trevirke til Sølvverket og deltok i den omfattende transporten av korn og andre importvarer som Kongsberg ble avhengig av. Landets første offentlige kjørevei, Kongeveien, ble anlagt gjennom Eiker på 1620-tallet. Dessuten hadde Sølvverket i flere perioder en del gruver på Eiker. I 1649 ble også det private Hassel Jernverk anlagt, med masovn ved Bingselva i Skotselv.

I årene 1648-1652 var Christian IV's svigersønn, Hannibal Sehested, lensherre på Eiker samtidig som han hadde embetet som Norges stattholder. I løpet av denne korte perioden kjøpte han opp store jord-og skogeiendommer, deriblant alle de store godssamlingene på Eiker, slik at det meste av jorda på Eiker ble hans private eiendom. Da Sehested falt i unåde, ble alt dette godset konfiskert av kronen. Siden ble det pantsatt og deretter solgt til det store handelshuset Marselis, som var kronens hovedkreditor.

Overgang til bondesjøleie (1660-1720)

Ved innføringen av eneveldet i 1660, da len ble erstattet av amt, ble Eker len en del av det nyopprettede Buskerud amt. De første amtmennene, Willum Meclenburg og Mathias de Tonsberg, var store jord- og skogeiere og deltok aktivt i trelasthandelen, men likevel var dette en periode da offentlige embeter, jordeiendom og handel i større grad enn før var atskilt fra hverandre. Dette hadde sammenheng med oppløsningen av de store adels- og krongodsene, som var et resultatav at Marselis'ene ganske raskt valgte å selge de store eiendommene de var blitt eiere av i egenskap av kronkreditorer. Kjøperne var for det meste lokale bønder, slik at bondestanden på Eiker i tiårene omkring 1700 gikk fra å være leilendinger til å bli sjøleiere. Sem hovedgård ble holdt samlet en stund under familiene Brochdorff og Richelieu, men omkring 1720 begynte oppdelingen av den tidligere kongsgården. Unntaket fra denne utviklingen var Fossesholmgodset med sine store skogeiendommer rundt Eikeren. Det fortsatte å bestå utover 1700-tallet, med familiene Neumann, Cappelen og Omsted som eiere.

De sjøleiende bøndene kom til en viss grad inn i trelastnæringen igjen i denne perioden, som leverandører av tømmer fra egen skog. Imidlertid begynte skogene å bli temmelig uthogget, etter et par hundre år med sagbruksdrift og en stadig økende bergverksvirksomhet. Sagene ble dermed stadig mer avhengig av tilgang på tømmer fra de øvre delene av vassdraget, og fløtingen i Drammensvassdraget økte stadig i omfang. Arbeidet med denne fløtingen var i stor grad sesongarbeid som bøndene påtok seg, på samme måte som kjørsel og brenning av kull for bergverkene. Disse attåtnæringene ble starten på en yrkesblanding som etter hvert ble svært utbredt og som også etter hvert la grunnlaget for en tallrik befolkning av husmenn og arbeidere.

Handelspatrisiat, strandssteder og et mangfoldig næringsliv (1720-1800)

Utover på 1700-tallet var kjøpstedene Bragernes og Strømsø i raskvekst, og handelsborgerne der overtok fullstendig den rollen som embetsadelen tidligere hadde hatt i forbindelse med både trelasthandel og bergverksdrift. En del eide også gårder på Eiker, men først og fremst i tilknytning til sagbruksnæringen. I det store og hele opptrådte Drammensborgerne i nokså liten grad som jord-og skogeiere, og de selveiende bøndene fik en stadig sterkere posisjon, både økonomisk og sosialt.

De nye næringene og et mer effektivt jordbruk la grunnlaget for en betydelig folkevekst. Det førte til at det ble ganske vanlig å dele gårdene i flere bruk, samtidig som stadig flere var jordløse. Mange av disse ble husmenn under gårdene og betalte jordleie enten i penger eller i form av pliktarbeid på gården. Plassen ble nok i stor grad drevet av husmannskona og barna, mens mannen ofte hadde lønnsarbeid som tømmerhogger, gårdsarbeider, tømmerfløter, i gruvene eller på sagbrukene. Andre drev en eller annen form for håndverk.

Etter hvert som det var stadig mindre jord ledig, ble husmannsfamiliene stadig mer avhengig av lønnsarbeid. De bosatte seg der det var mulighetene for dette var størst, og dette førte til at det vokste fram flere tettbebyggelser. Dette ble kalt «strandsteder», og de som bodde der ble kalt «strandsittere». De største vokste fram rundt sagbrukene i Vestfossen og Skotselv, der også Hassel Jernverk sysselsatte mange, samt ved sundstedet Haugsund, der Kongeveien krysset Drammenselva. Små tettbebyggelser vokste også fram ved de mindre sagbruksstedene, som Vendelborg, Hoensbruket og Mjøndalen, samt i Krokstadelva og Solbergelva, der det var betydelige møllebruk, samt på Stenberglandet, som utviklet seg til å bli et knutepunkt for tømmerfløtingen i vassdraget.

Befolkningvekst og økt avhengighet av lønnsarbeid var et resultat av den økonomiske utviklingen, men samtidig gjorde det at samfunnet ble sårbart når avlingen slo feil og det ikke var mat å få tak i. Flere ganger i løpet av 1700-tallet opplevde eikværingene uår og hungersnød. Samtidig bidro befolkningsveksten til at utviklingen av næringslivet fortsatte. En fikk stadig flere spesialiserte håndverkere, og nye bedrifter ble grunnlagt samtidig som de gamle blomstret. Hassel Jernverk opplevde en storhetstid under familien Neumann, som ble eiere i 1746. Et annet privat verk var «Det egerske sølv-og kobberholdige Blyværk», og Eidsfoss Jernverk hadd flere gruver på Eiker, blant annet ved Narverud, Nikkerud og i Krambudalen.

I 1741 etablerte Det Nordske Compagnie en mangfoldig industrivirksomhet på Nøstetangen ved Haug prestegård, deriblant Norges aller første glassverk. Nøstetangen glassverk samlet etter hvert dyktige glassblåsere og gravører fra flere europeiske land og produserte både bruksgjenstander og luksusglass på høyt internasjonalt nivå.

I Krokstadelva ble Krogstad spigerfabrik etablert, og i nabovassdraget Borgebekken var Norges første gryn-og siktemølle blitt anlagt i 1737 på Møllenhof, sammen med oljemølle og såpekokeri.

Samtidig blomstret trelasthandelen, og kvantumsbestemmelsene ble etter hvert omgått ved at sagbrukseierne kunne betale staten for å få utvidet kvantumet. Dermed kunne en øke produksjonen betraktelig ved å ta i bruk såkalte «silkesager» med flere blad. I 1795 ble kvantumsrestriksjonene opphevet, men sagbruksprivilegiene besto i den forstand at det fortsatt bare var de priviligerte sagene som kunne skjære for eksport.

Husmenn, storbønder og småindustri (1800-1885)

De to første tiårene av 1800-tallet var på Eiker preget av store økonomiske og sosiale omveltninger, men samtidig av kulturelle og åndelige brytninger, som blant annet kom fram i striden rundt lekpredikanten Hans Nielsen Hauge, som besøkte Eiker flere ganger og hadde mange tilhengere der.

En langvarig kriseperiode i trelasthandelen førte til et generasjonsskifte i det lokale næringslivet, der det gamle handelspatrisiatet forsvant og ble erstattet av nye og mer nøkterne kjøpmenn og industrigründere, ofte med bakgrunn fra bygdene. Også bøndene på Eiker ble i sterkere grad enn før involvert i trelasthandel og annet næringsliv. Samtidig gjorde den nye Grunnloven av 1814 at de sjøleiende bøndene fikk en mer framtredende posisjon, og med innføringen av Formannskapslovene i 1837 fikk bøndene en dominerende rolle i det lokale sjølstyret.

Første halvdel av 1800-tallet var preget av rask folkevekst, og dette førte til ny bruksdeling og rydding av husmannsplasser. Samtidig ble en del husmenn og strandsittere etter hvert sjøleiere. Det var en utvikling som startet alt mot slutten av 1700-tallet, da vertshuseier Rasmus Olsen Schistad, som eide en rekke tomter i Vestfossen, bestemte seg for å testamentere alt sammen til dem som bodde der. Slik ble en stor del av strandsitterne i Vestfossen sjøleiere. Andre grupper som tidlig ble sjøleiere var bergverksarbeiderne i Lurdalen og de faste tømmerfløterne ved Stenberg hengsle. Slik oppsto det etter hvert en gruppe av sjøleiende småbrukere og arbeidere, som befant seg mellom bondestanden og husmannsstanden på den sosiale rangstigen. Både for de selveiende småbrukerne og for husmennene ble det stadig mer vanlig å ha lønnsarbeid utenom jordbruket. Slik fikk Eiker tidlig en arbeiderbefolkning som etter hvert var omtrent like tallrik som bøndene.

Omkring midten av 1800-tallet stagnerte folkeveksten, og etter hvert begynte folketallet å synke. Dette skyldes trolig i stor grad at emigrasjon og flytting til byene hadde blitt et realistisk alternativ for yngre mennesker, som ikke ønsket å bosette seg på en marginal husmannsplass. Dessuten kan det ha sammenheng med problemene i den eldre industrien, spesielt sagbruksdriften, som opplevde stagnasjon etter vedtaket om å oppheve sagbruksprivilegiene. Etter hvert gjorde også mekaniseringen av jordbruket at det ble mindre behov for arbeidskraft der.

Samtidig med den økonomiske stagnasjonen, opplevde lokalsamfunnet en modernisering, blant annet gjennom innføring av jernbane og telegraf, som kom på 1860-tallet. Nye industribedrifter ble også etablert, blant annet de første treforedlingsbedriftene omkring 1870. Foreløpig var imidlertid ikke veksten i denne nye industrien sterk nok til å oppveie de faktorene som førte til stagnasjon. De spenningene som dette skapte, peker fram mot delingen av Eiker i 1885.


Åndskamp og økonomisk blomstring (1800-1807)

Den religiøse vekkelsesbevegelsen som var knyttet til Hans Nielsen Hauge satte sitt preg på det norske samfunnet i årene rundt 1800, og Eiker var nok en av de bygdene som i aller størst grad ble påvirket av striden rundt Hauge. På den ene siden sto den rasjonalistiske [opplysningsfilosofien, som hadde mange tilhengere i borgerskapet og embetsstanden, inkludert prestene. På den andre siden sto Hauges pietistisk inspirerte lære, der personlig tro og sterke religiøse følelser spilte en viktig rolle - og ble stemplet som "svermeri" og "fanatisme" av motstanderne. Samtidig utviklet haugianismen utviklet seg til å bli mye mer enn en strid om teologiske spørsmål. Gjennom sine skrifter, møtevirksomhet og økonomiske foretak ble haugianerne også talsmenn for ytringsfrihet, retten til å holde møter og danne organisasjoner og retten til å starte ny næringsvirksomhet. Dette utfordret både embetsstandens autoritet og borgerskapets økonomiske privilegier, og dermed ble det var spørsmål som i lang tid sto sentralt i den politiske debatten.

Gjennom Hauge selv og de mange tilhengere han hadde på Eiker, fikk bygda tidlig føling med disse stridsspørsmålene. Alt i 1798 ble det gjort forsøk på å arrestere Hauge da han holdt oppbyggelsesmøte på Nedre Hoen, men eieren av gården, Christopher Borgersen Hoen, hjalp ham å unnslippe. Kort etter ble Ekers Papirfabrik startet av noen av Hauges nærmeste tilhengere, blant dem broren Mikkel Hauge, som bosatte seg på Eiker og bestyrte driften gjennom flere tiår. Denne Papirmølla ble et viktig sentrum for haugianerbevegelsen i denne delen av landet, og det var under et besøk her høsten 1804 at Hans Nielsen Hauge ble arrestert og deretter satt fengslet i ti år.

Striden rundt Hauge foregikk i en økonomisk blomstringstid. Krigene som fulgte i kjølvannet av den franske revolusjon og Napoleons erobringer førte til gode tider for norsk handel og skipsfart, og ikke minst var stor etterspørsel etter norsk trelast. I 1795 ble kvantumsbestemmelsene opphevet for alle sager med eksportrett, slik at eierne av slike sager fritt kunne øke produksjonen. Det betydde glimrende tider for alle som var involvert i sagbruk, trelasthandel og skipsfart. Samtidig sikret lønnet arbeid til en betydelig del av befolkningen på Eiker, som var et kjerneområde for denne næringen i Drammensdistriktet. Både gårdbrukere og husmenn deltok i tømmerhogst, kjørsel og fløting, og enda mer avhengig av denne næringen var en voksende gruppe av jordløse "daglønnere", som også utgjorde en reservearbeidskraft i jordbruket i forbindelse med onnene.

Samtidig som trelastnæringen blomstret, hadde Kongsberg Sølvverk store problemer. Virksomheten ble stadig trappet ned, og i 1805 ble hele virksomheten nedlagt. Det var et alvorlig tilbakeslag, spesielt for Fiskum, som var den delen av bygda som lå nærmest Kongsberg. Her hadde mange hatt fast arbeid i gruvene, og enda flere hadde vært involvert i tømmerleveranser og varekjørsel.

Nødsår og omveltninger (1807-1825)

Bare to år etter nedleggelsen av Sølvverket ble også trelastnæringen rammet av økonomisk krise. Det var en direkte konsekvens av at Danmark-Norge kom i krig med England, slik at den engelske flåten innførte en effektiv blokade av skipsfarten til og fra Norge. Dermed forsvant de eksportinntektene som hadde vært så viktige for lokalsamfunnet på Eiker. Enda verre var det imidlertid at blokaden også rammet importen av korn. Bygda var ikke selvforsynt med matkorn, og hvis avlingen i tillegg slo feil, kunne situasjonen fort bli kritisk. Økonomisk blomstring ble avløst av hungersnød.

I krigsårene mellom 1807 og 1814 døde det flere mennesker enn det ble født, og befolkningen på Eiker sank. Verst var det i 1809. Da døde over 500 mennesker, mens tallet på døde i et "normalt" år, uten krig og hungersnød, lå rundt 120.

Denne nøden må ha tvunget fram et samarbeid på tvers av tidligere motsetninger. Sogneprest Frederik Schmidt, som hadde spilt en sentral rolle ved arrestasjonen av Hans Nielsen Hauge, tok et viktig initiativ i nødsåret 1809 da han startet Selskabet for Ekers Vel, som en lokal avdeling av Selskabet for Norges Vel, som var grunnlagt et par år tidligere. Her var sentrale haugianere med helt fra starten og flere kom med etter hvert. Selskapet drev med opplysningsarbeid av alle slag, men var spesielt opptatt av å innføre forbedringer i jordbruket som kunne forhindre slike katastrofer som det en hadde opplevd i 1809.

Under nødsårene var det haugianerbonden Christopher Hoen som fikk oppgaven med å bestyre bygdas kornmagasin, og han ledet innsamlingen av islandsk mose, som ble brukt som erstatning for mel. Han må ha hatt et tett samarbeid med sognepresten, som hadde ansvaret for bygdas fattigvesen. I 1814 var både Schmidt og Hoen blant Buskeruds deputerte til Eidsvollsforsamlingen. Den tredje var amtmann Johan Collett, som var den som hadde tatt initiativ til arrestasjonen av Hauge i 1804.

Etter unionsoppløsningen kom Kongsberg Sølvverk i gang igjen, med de positive ringvirkningene som det hadde både for Fiskumbygda og resten av Eiker. I andre bransjer fortsatte imidlertid de økonomiske vanskelighetene, med ustabile pengeforhold og tunge skattebyrder, som var nødvendige for at den nye norske staten skulle overleve. Krisen rammet alle de store trelasthandlerne i Drammensvassdraget, som gikk konkurs en etter en i årene omkring 1820. I 1822 gikk også Jørgen von Cappelen-Omsted over ende, slik at den siste av de store godssamlingene på Eiker, Fossesholmgodset, ble oppløst.

Disse konkursene åpnet for at nye eiere kom inn i sagbruks-og trelastnæringen. I svært mange tilfeller var dette menn med bakgrunn fra Eiker og de øvrige bygdene i Drammensvassdraget, og mange av de største var erklærte haugianere. En del av dem flyttet til Drammen og utgjorde kjernen i et nytt borgerskap der, mens andre ble værende på bygdene og spilte en sentral rolle i det lokale næringslivet der. Eiker og nabobygdene opplevde med andre ord store økonomiske og sosiale omveltninger, som preget den videre utviklingen både økonomisk og politisk.

Folkevekst og krisetider (1825-1885)

Eiker deles

Se også

Referanser

  1. Eiker Arkivs nettsider http://eiker.org/Arkiv-OE/Prosjekter/K-2009/be-2009-08-17-steinalderboplass.html
  2. Dette avsnittet er basert på Johansen, Øystein Kock: Mennesket i naturlandskapet i Fra fangstmann til viking. Eikers historie, bind 1 s.69-97 Utg.1994
  3. Dette avsnittet er basert på Johansen, Øystein Kock: Kulturlandskapets opprinnelse i Fra fangstmann til viking. Eikers historie, bind 1 s.98-164 Utg.1994

Eksterne lenker



Eiker Leksikons logo.jpeg Eiker inngår i prosjektet Eiker Leksikon og er lagt ut under lisensen cc-by-sa. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen.
Flere artikler finnes i denne alfabetiske oversikten. Ønsker du å bidra til delprosjektet? Kontakt Bent Ek på hans diskusjonsside!