Fimbul nr 21 - 2003

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Forsidebilde: Stabburet på Evenes prestegård.
Stabburet hører med til 1000-årsstedet, og i følge planene skal det bli museum.
Foto: Oddvar Voldheim

Fimbul er et småskrift fra Evenes bygdeboknemnd.


Forord

bygdeboknemnda

Denne gangen vil vi begynne forordet med et vers av Helge Stangnes fra boka "Landet og lyset":

Vise på ei fjøl
Nei, gje oss fleire fjøle
med våres eigne ord,
og gje oss fleire vise
om livet her vi bor,
om sorga og om glea
korhelst vi hære te
before we turn so "fancy"
at vi glømme kem vi e.

Dette blir ei utfordring til alle dere som veit noe om livet her vi bor. Lokalhistoria skal fortelle om folk i arbeid og fest, i sorg og glede. Kanskje er det noen som kan fortelle om stedsnavn som det er knytta fortellinger eller sagn til. Fins det flere Amerika-brev som det kunne være interessant å la leserne få del? Amerika-breva forteller mye om situasjonen som gjorde at folk reiste ut. Hvem kan fortelle om hva slags arbeid ungene blei satt til i gamle dager? Det er mange tema å ta tak i. Hva med slekter?

Bygdeboknemnda takker alle som sender oss stoff. Fortsett med det!

I dette forordet vil vi hilse spesielt til bygdebokforfatter Magnus Pettersen som er blitt tildelt Kongens fortjenestemedalje i sølv for sitt lokalhistoriske arbeid. Han fikk medaljen den 19. juli under ei trivelig tilstelning ved Ballangen historielag, i forbindelse med hans 80-årsdag. Medaljen er virkelig fortjent, for sammen med kona Corrie har han gjort en fantastisk jobb med å samle og systematisere historia til heile Ofoten. Vi ønsker lykke til videre!

Jula nærmer seg, og vi håper at "Fimbul" nr 21 blir å glede mange historieinteresserte som julegave til seg selv eller til slekt og venner.

GOD JUL!

Hilsen "Fimbul"-redaksjonen

Søndagsbetraktning

ved prost Jak. J. Andersen, Ofoten


Joh. I vers 19-28
4. søndag i advent

Mel: Kom hit til meg enhver især.

Oppfrisk vår tro, o Gud, til jul,
så den kan skinne fra sitt skjul
av lys og fred, så alle,
som giver på din gjerning akt,
kan se på oss at tro er makt
til glede å fremkalle.

Den tro vi har på Jesus Krist,
o, la den lyse her, som hist
vi vil for deg den vise,
når vi skal stedes for din dom,
så juleglad og hjertefrom
at folk kan frelsen prise.

20/12-1913


Etterlysning

bygdeboknemnda

Er det noen av "Fimbuls" lesere som gjenkjenner disse personene så må dere henvende dere til Sylvi Johansen, Liland eller til bygdeboknemnda.


Rettelse

I "Fimbul" nr 19 har vi kommet i skade for å skrive at Strøm-butikken fløtta til Bogen i 1944. Det skal være i 1964. Beklager.

Litt om Bergvika

"Far i Bergvika", Andreas Berteus Andreassen.
Kvinna er Anna Hanssen, Østervik, "Vakker-Anes" eldste datter.
Foto: Bildet er utlånt av Gulli Winnem

Av Randi Bergvik Esser - 24.januar 2003, (Randi Helene Bergvik Esser 1938-2005)

Min tippoldefar, Andreas Johan Haldorsen, var født på Lakså, og han ble gift med Berret Kristine Larsdatter som var født i Dragvik. Begge var født i 1806. De må ha kjøpt jord i Bergvika omkring 1830 årene og eide da store deler av Bergvikgården. De fikk 7 barn Hans, Ane og Andreas. Seinere ble gården delt mellom Hans og Andreas.

Andreas (1841-1929), seinere kalt "Gammel-Andreas" eller Far i Bergvika fikk Nerigården og Gjøra. Etter folketellinga i 1875 bodde han der sammen med kona Birgitte. Her bodde også moren Berret som kårkjerring. Seinere overtok sønnen Emil og kona Amanda gårdene. De er besteforeldre til Torbjørn Bergvik som bor i Nerigården nå. Emils bror Bernt overtok Gjøra. Her bor nå Einar Sørensen som er barnebarn av Emil. I Oppigården eller Lillebakken bodde Hans med familie.

Søsteren Ane, kalt Vakker-Anna pga at hun var så utrolig vakker, giftet seg med Ole Jakobsen og flyttet til Østervika. De fikk 8 barn: Anna, Jens, Elen Oline, Berte, Emelie, Jonette, Konrad og Ola. Anna hadde ei datter som het Nora (Leonora). Nora vokste opp hos Jonette som var gift med Albert Jensen i Bergvika. Elen Oline er min farmor.

På 1880-tallet solgte Hans gården til en herr Mathisen som hadde den ei kort stund før han reiste til Amerika. Han solgte den videre til Ebenhard Nilsen, men Ebenhard solgte gården i 1889 til sin bror Hans da også han reiste til Amerika. Nå var det kommet en ny Hans i Oppigården, Hans Nilsen, og han var gift med Elen Oline Olsdatter, Vakker-Annas datter. Nå flyttet Elen Oline gift Nilsen inn på gården som hennes bestefar hadde eid. Huset sto da like nedenfor fjøset til Helene Bergvik, men rundt århundreskiftet 1899-1900 brant huset ned pga oppvarming av tjære. Det nye huset ble bygget der det står i dag, er altså 100 år gammelt.

Her bodde Elen Oline og Hans Nilsen. De fikk 10 barn: Olav, Anton, Nils, Hans, Ingeborg, Anne, Ebba, Ragna, Reidar og Dagny. Dessverre ble Elen Oline tidlig enke. Minstebarnet Dagny var bare 1 år, og min far, Reidar, 3 år gammel da deres far døde. Reidar måtte tidlig utføre alt arbeidet på gården sammen med sin mor og sin søster Ingeborg da de eldre søsknene måtte ut og finne seg lønnet arbeid. Reidar Bergvik overtok gården etter sin mor. Han giftet seg med Helene og levde der til han døde i 1979. Nå bor min mor, Helene, på gården, og det er 70 år siden hun kom hit.

Fimbul bilde.JPG
Elen Oline med de 10 barna. Foran fra venstre: Reidar, Elen, Dagny

Bak fra venstre: Hans, Nils, Anton, Olav, Ingeborg, Anne, Ebba og Ragna
Bildet er utlånt av Randi Bergvik Esser.

Fimbul bilde.JPG
Bergvika ca 1920-30. Helt bakerst til venstre sees huset til Jonette og Albert Nilsen. (Dette er nå revet). Ytterst til venstre sees en liten del av huset til familien Samuelsen (som også er revet). Foran disse ser vi "Bortigården" til familien Simonsen (fjøset er nå revet). Bakerst, litt til høyre for midten på bildet står fjøset i "Oppigården". På samme tomta ble det bygd et nytt fjøs i 1936. Foran dette fjøset ser vi "Nerigården" Her bodde "far i Bergvika" sammen med Amanda og Emil. Både huset og fjøset er revet, men på samme sted ble det bygd et nytt hus i 1939. Her bor nå Torbjørn Bergvik. Lengst til høyre står huset hvor Elen Nilsen bodde (bygd ca 1900). Reidar overtok, og nå bor Helene Bergvik der.

Utlånt av Randi Bergvik Esser


Stein i stampen

Helene Bergvik har fortalt dette til Randi.

En gang i 30-årene var min far Reidar Bergvik sammen med sin bror Nils oppe i Åsbakken i Bergvika for å rydde litt jord. De holdt på med en stubbebryter for å få fjernet en stor stein. Plutselig løsnet steinen og ble slynget opp med god fart og rullet ned bakken.

Helt fælne sto de og så på og speidet ned på vegen, men heldigvis kom der ingen folk.

Tidligere på dagen hadde Albrigt Jensen vært og satt en ny stamp nedi elva for at den skulle trutne.

Steinen hadde nå fått stor fart ned mot elva, og plums! rett oppi stampen som gikk i tusen knas.

Seinere kom Albrigt for å se til stampen. Han ble bare stående og riste på hodet før han gikk hjem igjen.

Mer om ætta i Bergvika

samlet av Kr. H. Lenvik, redigert av Aslaug Olsen.

Haldorætta.

1. gen. Den første vi finner i denne ætta er en Haldor Pedersen, Saltvik.
Han må være født ca 1585. I år 1665 er han oppført som føderådsmann og er 80 år, og boende hos sin sønn Nils Haldorsen som er husboende på gården Saltvik.
2. gen. Nils Haldorsen, Saltvik, han må være født ca 1634. I folketellingen 1701 er han oppført som bonde og fisker og 3er 68 år. Han har tre sønner: Jakob Nilssen 28 år, født ca 1673. Haldor Nilssen 23 år, født ca 1678. Nils Nilssen 21 år, født ca 1680.

Det må være Agnis Olsdatter som er Nils Haldorsens hustru. Hun døde 14. mars 1696 og er oppført som Nils Haldorsens hustru.

3. gen. Haldor Nilssen er født 1678 i Saltvik, og er gift 18. september 1711 med Marit Mikkelsdatter. De må ha bosatt seg på Arnes, deres sønn Nils Haldorsen er født på Arnes 1719.
4. gen. Nils Haldorsen født 1719 på Arnes, gift med Inger Larsdatter født ca 1731 i Beisfjord i Ofoten, datter av Lars Pedersen, Beisfjord, født ca 1686. Nils Haldorsen flytter til Lakså i Evenes en gang i 1750 årene, hvor han dør i 1794. Det er flere barn i denne familien, og vi skal følge sønnen Haldor Nilssen.
5. gen. Haldor Nilssen født 9. september 1758, (han er 43 år i folketellingen 1801). Gift første gang 14. desember 1783 med Anne Nilsdatter fra Dragvik. Haldor Nilssen er gårdbruker og fisker.

Det er fem barn i dette ekteskapet. Anne Nilsdatter dør på Lakså i 1797.
Deres barn:

  1. Inger Haldorsdatter, født 3. oktober 1784 på Lakså.
  2. Nils Haldorsen, født 1. august 1786 på Lakså, døde 1804.
  3. Anders Haldorsen, født 6. juni 1788 på Lakså.
  4. Gjertrud Haldorsdatter, født 1791 på Lakså.
  5. Lars Haldorsen, født 2. oktober 1796 på Lakså.
5 b. Haldor Nilssen ble gift andre gang med Anne Kristoffersdatter fra Leirosen, hun er født i 1780. Det er fem barn i dette ekteskapet også.

Deres barn:

  1. Andreas Johan Haldorsen, født 18. juni 1806, død i Bergvik
  2. Anne Bergitta Haldorsdatter, født 1808.
  3. Maria Kristina Haldorsdatter, født 1811.
  4. Per Olai Haldorsen, født 1813, død på Lakså.
  5. Nils Elias Haldorsen, født 5. juni 1817, død 1904 i Leirosen. Gift med Ingeborg Pedersdatter, født 1822. Deres sønn Hans E. A. Nilssen, født 1860 gifter seg med Elen O. Olsdatter Østervik, født 1868 og bosetter seg på bnr 4 i Bergvik.

Vi skal følge nr 1 Andreas Johan Haldorsen og bruker Andreasætta.


Andreasætta.

6. gen. Andreas Johan Haldorsen født på Lakså 18. juni 1806 død 10. april 1861 i Bergvik. Han blir gift 5.oktober 1830 med pike Berit Kristina Larsdatter født 30. april 1806 i Dragvik. Hun er datter av Lars Hanssen og Elen Olsdatter. Andreas Johan Haldorsen bodde en tid på Medby i Bjerkvik hvor to av barna er født.

Han flytter til Bergvik ca 1835. I folketellingen 1865 er han oppført som bonde og fisker. Nårtid Berit Kristina Larsdatter vet en ikke, i folketellingen 1875 er hun oppført som kårkone og bor hos sin sønn Andreas Andreassen, Bergvik. Andreas Johan Haldorsen og Berit Kristina Larsdatter hadde 7 barn.
Deres barn:

  1. Lava Bergitta, født 28. juli 1831 på Medby, død 5. oktober 1861 i Bergvik.
  2. Hans Nikolai, født 14. september 1833 på Medby. Gift med Aronie Arktander Pedersdatter, Leiros, født 1838. Reiste til Amerika 12. september 1881. Se Fimbul nr 18, Amerikabrev.
  3. Karen Kristina født 3. oktober 1836 i Bergvik, død i Saltvik 18. januar 1876. Gift med Kristin Hanssen, Saltvik, født 1834.
  4. Anne Kristine født 28. august 1838 i Bergvik, død i Østervik. "Vakker-Ane", gift med Ole Jakobsen, Østervik, født 1833.
  5. Andreas Berteus født 28. april 1841 i Bergvik, død samme sted 30. oktober 1929. Gift med Bergitte Katrine Berntsdatter fra Lien, født 1841.
  6. Ellen Oline født 29. august 1844 i Bergvik, død samme sted 8. september 1853.
  7. Bergitta Kornelia født 30. juni 1852 i Bergvik, død i Tromsø ?

Lava Bergitta og Bergitta Kornelia var ikke gift.

7. gen. Andreas Berteus Andreassen født 28. april 1841 i Bergvik, gift 30. oktober 1868 med Bergitte Katrine Berntsdatter født 1841. De hadde disse barn som er kjent:
  1. Bernt Giæver Andreassen født 1871 død 1953. Gift med Ane Olsdatter født 1871 død 1947 fra Sjåfjell, Ballangen.
  2. Hanna Katrine Andreassen født 1877 død 1906. Gift med Edvard Hanssen født 1869 død 1954, fra Strand.
  3. Emil Andreassen født 1878 død 1941. Gift med Manda født 1880, fra Løksa i Salangen død 1955.
  4. Karl Andreassen født 1880 død 1950. Gift med Otelie født 1877 fra Ballangen, død 1958.
  5. Asta Andreassen født 1885 død 1950. Gift med Anton Lambertsen født 1878 død 1965, fra Strand.


Nysted- og Har-ætta Den første vi kjenner av denne ætta er Hans Nysted fra Loland i Danmark. To av barna til Hans Nysted kom til Norge i 1650 årene.

Anne Hansdatter Nysted. Hun var gift med Andreas Nilssen Scheldrup fra Trondheim. I 1673 bodde de på Trondenes prestegård.

Oluf Hanssen Nysted kom til Liland i Ofoten i 1670 årene. Han blir gift med Kristen Akselsens datter Catrine Kristensdatter.

Gjennom sin kone arver han en fjerdepart av nedre Liland og drev som handelsmann og bonde. Lektor Hveding sier han var en boklærd mann som diktet og skrev vers, og Petter Dass kalte ham Stutiarius. Med handelen gikk det mindre bra. Han gikk falitt og døde i 1679.

1. gen. Oluf Hanssen Nysted og Catrine Kristensdatter hadde to barn som er kjent:
  • Hans Olsen Nysted født 1664.
  • Mette Olsdatter Nysted. Hun blir gift med Hans Pedersen Har fra Senja. Med Hans Pedersen Har kommer navnet Har inn i slekta. Hans Pedersen Har løste borgerbrev 29. august 1720 uti Bergen Rådstue. Han drev handel på Liland og ble en velholden mann. Han døde kort etter 1737.
2. gen. Hans Pedersen Har og Mette Olsdatter Nysted hadde tre barn som er kjent:
  1. Ole Hanssen Har som ble gift med Ingeborg Eriksdatter Dypfest.
  2. Peder Hanssen Har, drev som jækteskipper.
  3. Sigrid Hansdatter Har, gift i 1733 med Carl Edissen, Bjeldgam.
3. gen. Ole Hanssen Har og Ingeborg Eriksdatter Dypfest Lødingen. Kan ikke finne fødselsår og dato til dette ektepar. Deres eldste datter er født 1733, går ut fra at foreldrene er født rundt 1710-1715. Vi skal følge to av barna til Ole og Ingeborg.
  1. Mette Olsdatter Nysted født på Liland 1733, gift 11. juni 1757 med Christen Hartvigsen Hveding født 15. januar 1728 på Rambø i Tjeldsund.
  2. Ole Olsen Har født på Liland 1741 død 1798.
4. gen. Ole Olsen Har født på Liland 1741 død 1798. Han ble gift 28. november 1766 med Marie Elisabet Arctander født 10. oktober 1741 på Evenes prestegård og døde på Liland 6. januar 1798.

Marie Elisabet er datter av sogneprest Aron Arctander og hustru Margrete Aalum, Leksviken. Da Aron Pedersen Arctander studerte i Trondheim døpte hans kamerater ham for Arctander. Mannen fra de arctiske egne.
Ole og Marie hadde datteren Ingeborg Har født på Liland i 1770, gift med Jens Jenssen født 1762 på Sandtorg. Han er sønn av Jens Pedersen født 1715 på Kråkenes død 1780 og hustru Benedikta Madsdatter født 1718 på Strand i Lødingen død 1789. Jens og Benedikta hadde bosted Sandtorg.

5. gen. Jens Jenssen født 1762 på Sandtorg død på Liland. Gift med Ingeborg Har født 1770 på Liland. Jens Jenssen var bruker og eier av lnr 34 på 1 wog av Liland gård i tiden 1795-1836, da han skjøtte bruket til handelsmann Christian Christensen, Sandtorg. Jens overtok bruket av sin svigerfar. Jens og Ingeborgs barn var:
  1. Aron Jensen født 1792, gift med Mette Nysted Agersborg, Liland født 1795, bosatt på gården Ramnes som gårdbruker, handelsmann og første vaksinator i Ofoten. I ekteskapet 7 barn, herav 4 piker. To av guttene omkom ved forlis på Finmarken.
  2. Benedikte Jensdatter født 1796, gift med skipper og gårdbruker Peder Hanssen, Leiros født 1796. De hadde 4 barn som er kjent, herav 2 piker.
  3. Marie Jensdatter født 1798. Noe mer om henne haes ikke.
  4. Ole Harr Jenssen født 1802 gift med Kristine Marie Marie Lech Johannesdatter født 1800, datter av klokker og lærer Johannes Henriksen og hustru Maren Marie Nilsdatter Røgov. I ekteskapet 5 barn.
  5. Bernt Giæver Jenssen født 1810 gift med Katarina Maria Persdatter født 1814.
6. gen. Bernt Giæver Jenssen født 1810 på Liland, gift med Katarina Maria Persdatter født 1814 på Liland, døpt 29. mai 1814, konfirmert 1830. Hun er datter av Per Eriksen og hustru Ulrikka Eriksdatter, viet i Evenes kirke 16. september 1814. Per og Ulrikka var innflyttet fra Tornedalen, Sverige, og bosatte seg på Liland. Bernt og Katarina var bosatt i Lien. De hadde disse barn som er kjent:
  1. Markus Berntsen født 1833. I folketellingen 1900, ugift jordbruksarbeider i Lien.
  2. Petter Berntsen født 1835. Gift med Abelone Jeftasdatter født 1836, Skårnes, bosted Skårnes.
  3. Karl Berntsen født 1837.
  4. Ingeborg Berntsdatter født 1839. Gift med Aron Gabrielsen, Strand født 1840, bosted Strand.
  5. Bergitte Berntsdatter født 1841. Gift med Andreas Andreassen, Bergvik født 1841, bosted Bergvik.
  6. Jensine Berntsdatter født 1844. Gift med Hans Petter Petersen, Evenesmark født 1841, bosted Evenesmark.
  7. Jens Berntsen født 1847. Gift med Jensina Pedersdatter født 1827, enke etter Gabriel Hanssen, Kleven, bosted Kleven.
  8. Hans Berntsen født 1849.
  9. Edvard Berntsen født 1854. Gift med Ovidia Olsen født 1856, bosted bnr 2 Lien.

Ektefeller og bosted til Bernt Giæver Jenssens barn er tatt ut av folketellingene 1875 og 1900.


Ord og tøkje fra Evenes

Av Åge Johansen, Bodø august 2003

Ord
Vesthola At man har spist på forhånd før måltidet, eller noen har vært på kjøkkenet og spist før de andre får mat.
Holeten Det at noen er svært sulten og nærmest sluker maten. Det ble også brukt om barn i store barnefamilier som ikke var vant med å få spise skikkelig, og særlig når det vanket godbiter. Det legges trykk på "hol".
Boss Eller båss, og båssbrett. Det er feiebrettet og vi snakker om å koste opp båsset krengom ovnen.
Rofs Vi kalte en person alt etter kjønn om de var rofsete eller uvøren i sin adferd ei rofsa eller en rofs.
Innhol Æ e så sulten at æ e heilt innhol.
Moll Potetskrell eller potetsmoll, altså av kokte poteter, for hvis man skreller rå poteter blir det potetskrell.
Sømnrøyta Et tregt menneske - uttrykt som om man irriterte seg over vedkommendes sendrektighet.
Øfær Omgangssyke
Gompe Når hesten sparker bak kalles det å gompe.
Tøler Jeg har det en plass i mine tøler - altså i mine saker.
Bagge Det å bagge. Det ble brukt dersom du fikk noe som plaget deg uten at det var noe alvorlig. Dersom du fikk en "kvise" på tunga eller en "sti" på øyet så ".. kunne det bagge meg så". Det kunne sies også på annet vis, som; den stive foten bagga han mykje.
Førrjådda Det å være forvirret - bli perpleks og ikke vite hva en skal gjøre.
Handbø Jeg husker det uttalt med ...hainnbø med trykk mot slutten, på bø. Det er noe du tar i hånden for å forsvare deg med, eller det kan være omtalt som om noen i en slåsskamp ikke bare slåss med tørre never, men brukte handbø.
Naulik Det å være snytt ut av nesa på noen i slekta. Men det kunne også bli sagt dersom adferden minte om noen. Man kunne si:".. du e så naulik farr din" dersom adferden minte om farens.
Nauete Er å spise opp smitt og smule. Det ble sagt om barn dersom de hjemmefra ikke var vant med å få "noe godt å spise", da spiste de, eller de nauåt.
Bengle Det en kverulant gjør - krangler på alt
I bedaring Er å være i tvil - å komme i tanker om
Noherret Et uttrykk som man brukte i en sammenheng med at man ventet på noe. "Det noherret på tide at du kjæm".
Hopehave Det å ha noe sammen - altså eie noe ilag.
Trensle Det er å slepe på noe, bære med seg uten å bære det skikkelig. Det ble sagt om unger som kom hjem trenslende på noe.
Porre Det å forsøke å få noe inn i noe - det ble sagt om legen som porret for å finne tak i blodåren - det ble sagt dersom man plagdes med å få nøkkelen inn i låsen.
Tåge Det vil si at man strekker noe - jeg har hørt det brukt i forbindelse med å trekke ned høy fra ei luke fra høystålet, og jeg har hørt det om å karde, hvor det var snakk om å tåge svartull. Det er nærmest å beskrive som at man haler noe ut av en stabbe.
Bolling Når man strikker så strikker man først bollingen før man strikker armene. Hele bollingen sier man om en kropp, eller skallet til en kropp.
Kålåpen Dersom dørene sto åpne, dersom vinduet sto på vidt gap, da snakket man om at det var kålåpen. Eller at noe var litt mere enn bare utett.
Prete Jeg tror det er et uttrykk for å skape eller stikke hull i noe (lærarbeide).
Tilettersbleven Tilbakestående
Øyrstolan Hvis en unge ble fiket til, så fikk de en over ør-stolan. Hvis kattene vasket seg med labbene slik at de vasket seg bak ørene, så vasket de stolene - da kunne man vente besøk.
Styven Bakenden - få med seg styven - eller få seg en på styven!
Dovva Et "akterspeilet" - beregnet på hesten, men det ble brukt nedsettende om litt fete kvinner: "- du så berre dovva."
Langøret Å være langøret er å være tungbedt - eller ulydig og ikke høre etter.
Sylling En ørefik, men også en verbal overhaling.
Surke Ordet bruktes om unger som surket. Man sa også gjerne om noen at de var en surk. Altså det å syte.
Dæmle Det å hente noe i et fat/bolle/kumme ved å for eksempel hvelve koppen opp i karet for å hente opp.
Mellajula Det kalte man tiden mellom jul og nyttår, det som man i dag kaller romjula.
Tjuse Det er det vi i dag for voksne kaller å "kline", men man tjuser helst med unger!
Kose seg glugg Man koser seg glugg i hjel
Dulle Ka du dulle me - det å somle, men man kan også dulle omkring noen, altså puske/pusle om noen som er syk, eller noen man er glad i, eller en unge.
Lebjen Noe e blitt uformelig - som når appreturen går ut av stoffet
Drøle Det er å somle
Skunkle Å skunkle over. Det å balansere et glass breddfullt for eksempel og at det skunkler over.
Gaura Ei bukse, uansett, men oftest om arbeidsbukse.
Saspon En hullsleiv, fiskeøse.
Einkaje Ei grein av et einekjærr som du kunne koste med. Noen ganger kunne den brukes til å døste bort styggedom med. Da ble den tent på og man døstet så rundt med einkajen.
Bjælme Å drikke fort. Å drikke melk så fort du klarer å svelge.
Fribarn Barn født av ugift mor
Mauket Søet eller krafta som man kunne koke suppe eller velling på. Sø etter fisk, kjøtt eller grønnsaker.
Kvæse Han var så utkjørt at det ikkje kvæst i han.
Bussebøene Du ute så lenge så kan Bussebøen (et skremsel) komme å ta dæ.
Skrekle Når sjura lager lyd så skrekler den, men lager den andre lyder - godlyder - takk-for-maten-lyder da
Pjålske Men det gjorde barn også før de kunne formulere ord.
Gorr Gjerne i forbindelse med hyse, ei gorrhyse. Hysa er råtten i kjeften. Gorr er gjerne noe råttent og som lukter, fiskeslo, og fiskeslo er også gorr. Man kunne kalle folk for ei gorrhysa.
Sveia En kvist av et tre som man riset unger med - ska du smake sveia?
Pretta Å gjøre noen et puss, pek, erte eller narre - altså gjøre noen et spikk eller fantestrek.
Mønska At noe skjer ille - tap eller uhell. Det ble også sagt om folk som skadet seg selv - at de gjorde mønske på seg selv.
Talme "Ho talmes bort". Det vil si at sykdommer går fremover og pasienten blir sykere og sykere - svekkes.
Brye Kan være et trau hvor man hadde grisematen i, men det kan være en uvanlig båt, sid og brei. Det kan også brukes om en gammel og tykk dame.
Snaske Å hute å snaske - kom deg vekk! Eller se til å gjøre noe.
Droge Ei droga ble sagt om noen som var treg og sein, men ei droge ble sagt om noe du slepte med deg. Vi sa det gjerne hvis noen kom bærende med myr pargas.
Sloga Det var noe en dro etter seg, altså ikke kjelke, men noe som var for hånden. Hvis man skoget og man dro fram avsagde greiner så ble det ei sloga.
Gløttbotten Hvis du skulle kvile litt og i ettertid ble spurt om du fikk sove, så kunne du svare; ... å æ va nu bærre så vidt på gløttbotten .." Altså et slags uttrykk for en somnolent tilstand.
Frak Brukt i forbindelse med å beskrive en person, gjerne i forbindelse med sykdom; han så ikkje frak ut.
Koksa Det å bruke venstre hånd til arbeid som ellers høyre hånden ble brukt til. Særlig hørte jeg det når det gjaldt strikking. Ei dame som bruker høyre likeens med venstre og strikker rettstrikking vil ikke trenge å snu bundingen, men like godt strikke tilbake, altså uten å vende bundingen. Det ble et meget fast produkt av det.
Gaiken Det at noe mislykkes. "Nei det gikk gaiken".
Trøs Det som ble liggende igjen etter vedarbeidet, rundt sagstolen eller høggstabben.
Dåm Om hvordan tøyet ser ut etter vask. Det å ha god dåm i tøyet. Noe av tøyet ble grått etter vask, og da måtte det blekes. Da ble det gjerne lagt ute på sneen, i sola.
Luns En luinsj - et kjøttstykke - en luinsj kvalkjøtt.
I asjæklan Det er langt borte det!
Glugg Å kose seg glugg i hjel
I lause lokta Det at noe fordufter
Adga Det at det ikke er skikkelig natt mer
Tjomsli Det å være liketil og kameratslig
Gompe Når hesten sparket bak sa vi at han gompa.
Spenna Man fikk vite at man ikke skulle drikke direkte fra bekken, for der levde spenna. Det var farlig å få spenna i magen. Det var et svært lite svart insekt som var krokete og som beveget seg med å spenne seg fram.
Jorddunst Man skulle ikke sitte på bakken for tidlig på våren, for da kunne man få jorddunst, og det var farlig. Men etter sankthans var det greit.
Sæmen Det var en person som både snakket seint og gikk seint, alt gikk seint - det motsatte av å være kvikk.
Gajllat Vil si å være sint. "No bli æ gajllat" eller "det var fælt så gajllat han va".
Knætta/knetta En uærbødig måte å omtale, særlig kvinner, på. Det var gjerne ikke noe vondt i det å bli omtalt som "knætta".
Abekt Det å snu, ta en annen mening eller oppfatning.
Hytte om Det du høre om andre skal du hytte om deg sjøl.
Jylle Eller å gylle. Det å stå å vente for å oppnå noe. Særlig brukt når det er noen høytstående tilstede hvor andre svimser omkring for å komme i kontakt med.
Smaus Det å ha smaus på, vil si at man ikke hadde lyst på, eller ikke synes om det vi ble budt, at det så uapetittelig ut - da hadde vi ikke smaus på.
Hærest "Eller æ hærtes ikke å gjøre det". Det kan også gjelde å bade i sjøen, at man ikke hæres å bade fordi det var så kaldt.
Kleis Det er når noen ikke snakker tydelig, eller lesper, eller det er en eller annen talefeil.
I dyre domme Å betale i dyre domme.
Håss eller hoss Lester eller grove strømper
Ly Det kan bety at "kaffen e fortsatt ly", men detkunne også være det samme som lydig; "no må du ly".
Vanneveies At tingen, sak/penger gikk vanneveies - forsvant fort - kokte bort i kålen.
Galkasadd Det er en upålitelig person, er rotete og lite med.
Slados En man ikke kan lite på, som finner på rare ting
Jøger Å være kry eller stolt
Tjyvbelling En person som ikke er å stole på. Helst kunne det sies med humoristisk tilsnitt, altså å karakterisere folk som fôr med godt fanteri.
Jalk (hjalk-yalk) Kan være en griskall som var mesk etter kvinnfolk.
Vesne Det vil si at man styrer rundt for å gjøre seg selv viktig.
Pjåtter Småpirk
Bengle Å være kranglete - uansett
Vevle Å vevle er å snakke borti alle ting som om man vet noe, men som man ikke har peiling på.
Tølan Saker - "Se etter i tølan dine"
Hemse Det å hemse på ungen, bære og hemse opp når ungen siger ned, eller å hemse opp buksene når man har buksesig.
Attlennes Gå baklengs - ho gikk attlennes ut døra.
Kryl Er det å være duknakket, kul på ryggen eller på en måte å være deformert i ryggen
Lunk Det er å legge litt på ovnen så du kjenner varmen og det blir litt koseligere - legge en liten lunk i ovnen


Uttrykk

Potetsillåmollsnafs
Det var enslags uttrykk vi brukte når vi ble spurt om hva vi skulle ha til middag. Men jeg tror også det ble brukt om det skrellet som ble igjen etter middagsmat med sild og potet, eller fiskeskinn/ben og potetmoll og gjerne gikk til høns og gris.

Jeg skulle visst deg gift og bodde i London
Jeg hørte det uttrykket sagt til oss barn når vi plaget de voksne, at vi var masete.

Jeg skal holde ei geit for deg en annagång
Når noen hadde hjulpet deg med et særlig oppdrag.

Om å stå vøa
Det vil si at vi står gan av - eller mere praktisk som det at vannet ikke gikk over støvleskaftene. Men det kunne også brukes i mange sammenhenger hvor det var et ofsn av noe. Men man kunne også "ikke stå vøa". Ei vøa - er også en stein - ei seivøa.

Ikkje til ville hesta - skal få meg ut i dette været.

Gle' deg grågeit - i mårra e' du kvit
Enslags nytteløshet som man sa til noen som drømte om noe spesielt.

Du e' værre enn den geita vi hadde i fjor som åt lørve
Et slags muntert uttrykk som svar på en fleip, eller en kronisk handling av noen. Det kunne også brukes i fortvilelse over noen som hadde gjort noe helt tøvete.

Ei ond ålit er værre enn inga
At den du trodde på ikke var til å lite på. (Stum d i ond)

Vår Herre når no en tjyv om han ikke kappspreng med han
Når noen har lidd urett og ikke kan få revansje, eller at det ikke går an - at man blir overkjørt.

Det du hør om de ainner, ska du hytt om dæ sjøl
Enslags selvransakelse, og at det også kan tenkes at det som blir fortalt, er en hentydning til en selv.

Å kvile på gjort arbeid
Det var enslags velsignelse man kunne utsi, når man var sliten etter en lang dags arbeid.

Lusa som hosta i lovvotten
Å ta store ord i sin munn, eller agere som sterk når man ikke er det.

Ikke slipe uten vatten
Det ble sagt om noen at; "den karen slipe ikkje uten vatten". Med det var det ment at når "han" gjorde noe, så var det for selv å få fordel.

Å få buska på sle'en
Som oftest ble det sagt når man ingen vei kom - de fikk ikke buska på sle'en.

Man ska ikkje sette frossen mann til fyringa

Man ska ikkje te alle ordan svare og ikkje i alle gjestebuan fare

Om å ikke slå med den handa du stryker med

Kokt på atterhållet og fyrt med trøs
Hvis noe mat, særlig om kaffen, var så heit at: æ trur du har kokt han på atterhollet og fyrt med trøs.

Å trø i vengen
I kurtiseringen kan hanene trø i vingen, så også med mennesket som oppfører seg uheldig på frierferd, eller gjør seg til.

Vent te du får skjegg på hællan
Hvis noen unge gjør noe voksent, eller det blir for tungt for dem, da må de vente til de får skjegg på hællan.

Det at kaffen har minst to skruer det er sterk kaffe det!

Å komme i kast med han kommel
- da har du virkelig kommet i ei klemme

Det kvite i hønskiten è skit det òg
- det å redusere det noen vil ha til å være så prektig

Andre ord

Når vi kalte på kyrne sa vi kosa kosa, og når vi kalte på sauene sa vi gessa gessa.
Håløyg/Hveding; Kosa - lokke, kalle på ku eller kyrne.

Om været
Landsønning En vind som blåste fra sør, tror jeg. Det var en vind som man skulle ha respekt for.
Bålaustavind En kraftig østavind på vinter eller høst, gjerne forbundet med barfrost.
Tørrfloing En sterk vind på en varm dag, som kommer og går raskt som en regnfloing.


- å lusa ho sei: "heller ti lute en ei frostnatt ute."

Mellom kyndelsmess og jul har ikkje vinteren skjul.

Påskemårra klår gir godt år

Tårstad postkontor 1895 - 1992

Einar Svendsen på postkontoret på Tårstad.
Foto: Bildet er utlånt av Eva Svendsen.
Oversiktsbilde av Tårstad med Kaia i forgrunnen.
Foto: Bildet er utlånt av Eldbjørg Skar Rasmussen.

Av Even Svendsen

Min bestefar, Peder Svendsen med familie, kom fra Selbu via Lødingen og kjøpte gårdsbruk på Tårstad i 1882. I 1894 ble han dampskipsekspeditør for Saltens og Vesterålens dampskipsselskaper. Den 1. april 1895 ble han, i følge brev av 20. mars samme år, beskikket poståpner med en prøvetid på 3 måneder, og videre "Dog er bestillingen uopsigelig fra Postaabnerens side i 3 aar". I brev av 29. mars 1885 står det bl a "En videre bemerkes at De er antaget at fungere som sådan i 3 aar uden Løn og uden særskilt Gaadtgjørelse for Postens Ombord og Ilandbringelse". Peder Svendsen søkte om å få lønn, men fikk avslag. Stillingen hadde han til sin død i 1917.

Etter han ble min far, Einar Svendsen, poståpner til 1949. Han hadde allerede i 1896 etablert butikk på stedet. All post- og godsutveksling foregikk fra båt helt til 1926 da det ble bygd kai. Kaia var 265 meter lang utover havet, med front på 33 meter. Norges lengste kai trekonstruksjon. Kaia førte til stor aktivitet med anløp av båter. Især da stedet fikk anløp av d/s "Nord-Norge" i kystruten Narvik-Trondheim og retur. Dette varte til 1936 da skipet ble satt inn i hurtigrutetrafikken. I forbindelse med anløp av kystruten ble det opprettet bilrute Bogen-Steinsland-Tårstad og retur. Dessuten ble det anløp av melkerute + gods hver morgen og kveld på tur fra Kjeldebotn til Narvik og retur. Denne hadde også med og tok imot post. Vi kalte det "styrmannspost", brev pakket i konvolutten Bl 18, og vi hadde streng beskjed om at konvolutten skulle brukes flere ganger. Det ble slutt på melkeruten i 1946 da bilen overtok melkekjøringen.

Det var båtanløp hver søndag ettermiddag, og i den forbindelse ble posten lest opp (utlevert) i butikken. Dette skjedde også hver 2. juledag.

Etter som tiden gikk, og trafikken ble flyttet fra sjø til land, var siste båtanløp på Tårstad den 28. september 1964, og all post kom og ble sendt med landpostbud, I 1965 ble det bygd nytt kombinert post- og forretningslokale. Even Svendsen var postbestyrer fra 1. juni 1949 til 1. juli 1992. Fra 30. september 1992 ble det full landposttjeneste, først med utgang fra Liland, deretter Bogen, og nå Evenskjer.

Når jeg ser tilbake på postarbeidet, på kontakten med alle de hyggelige postekspeditørene og besetningen på båtene, fra matros til kaptein, har jeg bare gode minner. Det var mange ganger slitsomt når jeg f eks måtte stå opp midt på natta flere ganger i uka og vente på båten som ofte ikke var i rute. Verst var det i mørke, i all slags vær, å gå den lange kaia for å tenne på 3 oljelamper, 2 røde og 1 grønn, som signal til båten. Høsten 1948 fikk vi elektrisk lys, og det ble bare å vri på en bryter på brygga.

Når jeg unntar skolegang, har jeg jobbet med post, ekspedert båter og ekspedert i butikk fra 14-års alderen.

Jeg minnes 9. april 1940 da jeg rømte fra Narvik, og noen dager etter kom administrasjonen fra Narvik postkontor til oss med hele postarkivet. De fikk en stue for seg selv og satt i flere dager og arbeidet. Så vidt jeg husker var det postmester Lund og Arthur Hansen med koner og dessuten 3 mann.

Jeg minnes også en ishavsskute som kom fra Bodø og leverte post til stedene norover etter at den tyske flåten i Ofoten var senket.

Etter et langt liv i posten kunne det være mye å fortelle, men jeg skal bare ta med to episoder:

Det er mørkt tidlig på morgenen. M/k "Haldis" kommer og må legge til på utsiden av en fremmed båt. Landgangen blir satt ned på denne, og to mann skal holde den så jeg kommer ned på den fremmede båten. Det er iset og glatt. De klarer ikke å holde landgangen, og den ruser av gårde innover dekket, og jeg vippes i havet mellom kaistolpene. Det eneste jeg tenkte var: "Berg posten". Jeg trødde sjøen med postveska over hodet og ble berget opp av maskinisten på m/k "Haldis". Det kom ikke en vanndråpe i postveska!

8. september 1972: Det er feil med det elektriske lyet, og det er grålysning. Jeg får ikke sove og må stå opp og gå ut. Jeg nærmer meg butikken og skimter en mann på trappa. Han går inn i butikken og roper noe. Jeg skjønner det er innbrudd og løper etter et meterlangt kubein. Ut av butikken kommer 2 mann og løper til en bil ca 300 meter bortenfor. Jeg roper: "Stopp, ellers skyter jeg!" Svaret var: "Da skyter vi igjen". Senere viste det seg at de hadde en avsagd hagle. De kom seg i bilen, satte full gass, og som en siste hilsen kastet jeg kubeinet i bilen. Pengeskapet var gjort ferdig til å sprenges. Det var brukt puter og dyner fra butikken for å dempe smellet. Det gikk telefonalarm, og akkurat da bilen med mennene kom til Tjeldsundbrua og skulle betale (enda betaling over brua), fikk billettselgeren beskjeden, mennene skjønte at det var dem og satte av gårde. De kjørte bilen ned i fjæra i Fauskevåg og satte den i brann, stjal en båt, dro til HArstad og tok Hurtigruten til Finnsnes. Der sto politiet klar til å ta dem. Den ene raneren var svensk, den andre var fra Bergen. Dette er kort fortalt.

Jeg har alltid vært glad i å gå i fjell og skog, plukke bær, jakte og fiske. Jeg har hatt mange nydelige jaktturer på høsten og kommet heim med ryper og orrfugl til julesteik. Fiske er en medfødt lidenskap, både i elver og vann, men særlig på sjøen. Nå som pensjonister drar ofte kona og jeg ut på sjøen på fine vår-, sommer- og høstdager, fisker litt og går i land på en fin plass og griller i fred og ro.

Olea Jakobsen forteller om sin tid hos general Fleischer og frue

General Fleischer
Fru Fleischer

fortalt til Kjellaug Kulbotten

Den 11. mars 2002 var jeg på besøk hos Olea Jakobsen for å få henne til å fortelle litt fra den tida hun var i huset til general Fleischer.

Olea blei født 30. mars 1910, så da jeg var på besøk hadde hun nylig feiret 92-årsdag.

Det var koselig å komme til Olea i leiligheta hennes i eldreboligen i Bogen. Hun er omgitt av mange minneting som hun har fått gjennom et langt liv. Vi snakka litt først om løst og fast mens hun diska opp med kaffe og kaker. Praten dreide seg også om helsa og hva ei god helse har å si, ikke noe er viktigere enn det. Olea har tru på soneterapi som har hjulpet henne med giktplagene. Hun er tilhenger av alternativ behandling som hjalp henne etter at "skolemedisinen" ikke ga positive resultater. Hun har betalt tusenvis av kroner for å få behandling som hjelper. Etter hvert dreier samtalen over til hennes kjennskap til familien Fleischer.

Oleas pikenavn er Bones, og hun kom fra Bones i Salangsdalen. Hun kom i huset til general Fleischer etter at hun var blitt anbefalt av ei nabojente på Bones. Familien Fleischer trengte hjelp i huset, så hun tenkte at hun fikk nå prøve. Hun var ikke så vant til å være borte, i alle fall ikke i en sånn plass, men hun tok da jobben. Det var i 1937-38, så Olea var sist i 20-åra.

Fleischer var da oberst og bodde i Mosjøen. Både han og frua var begge først i 50-åra. Olea blei ikke så lenge der, bare ca 1 år, for så flytta familien til Harstad. Fleischer var nå blitt general og sjef for 6. divisjon.

Hun huska at da de kom kjørende oppover til generalboligen, var det sånn vind og blåster at flagget hadde falt ned. Det var nyss før jul og uvær. Da sa fru Fleischer at det der betyr ikke noe godt, men det gikk bare bra å bo i Harstad. Olea hørte i alle fall ikke noe negativt. Hun trivdes veldig godt i byen og følte at hun kjente alle. Det var også skikkelig trivelige butikker.

Fleischers hadde ikke barn, men det var likevel ofte barn og lekte i generalhagen, for de var begge veldig glad i barn.

Både Fleischer og fru Fleischer var fra Oslo. Han var av en prestefamilie og etter tradisjonen skulle han ha blitt prest, men det fristet han ikke, han foretrakk militæret. De hadde egentlig ikke så god kontakt med familien sørpå, men så var jo avstanden mellom nord og sør stor den gangen.

Generalboligen var et stort, gammelt hus med mange rom å holde i orden, og Olea hadde ansvaret for det meste. Hun sto for all matlagingen tross sin unge alder, men Fleischers ville ha vanlig mat, så det var ikke problematisk, og når de hadde selskap, leide de inn kokke. Olea husker spesielt at hun mislikte å være med på tilberedning av hummer, for den var jo levende når den kom i huset, så da var hun glad for at kokka hadde ansvaret. Akkurat med kokinga av hummeren deltok generalen sjøl også, Sjøl hadde hun nok å gjøre med å dekke på og servere. En gang tok fru Fleischer Olea med til en venninne av seg - kona til en annen offiser - som skulle ha selskap, for fru Fleischer ville vise Olea middagsbordet. Og det var et syn! Den frua var fantastisk flink med borddekning. Det var så mye lys og blomsteroppsatser på bordet at det ikke var plass for et eneste serveringsfat. Serveringsfata ble tatt ut når alle hadde forsynt seg.

Fru Fleischer var kunstner, hun malte bilder og satt mye med porselensmaling. Hun malte et helt middagsservice med motiv fra Syden hvor hun hadde vært sammen med bror sin mens han var syk.

Fru Fleicher var en utrolig snill og omgjengelig dame, men hun var tander. Hun var en kunstnertype som ikke var så flink med praktisk arbeid. Hun var svært interessert i "Lottesaken" og laga gjenstander som kunne loddes ut til inntekt for saka. Generalen var også veldig trivelig, lun og svært jordnær og alminnelig, men ikke av den pratsomme typen. Han hadde også anlegg for kunst og malte bilder. Ingen av dem var snobbete med dyre vaner.

Selv om Olea ble betraktet som et familiemedlem der i huset, ja, som ei datter, så sa hun De og Dem til Fleischer og frue og brukte heller ikke fornavn. De var vanlig skikk og bruk den gangen, nå har det tippa helt over den andre veien, og man bruker fornavn og sier du til alle. Hun ble tatt veldig godt vare på, hadde gjesteværelset, ikke pikeværelset.

"For du er her bestandig og skal ha det beste rommet", sa Fleischer, "gjestene er ikke så lenge her, så de kan klare seg med et mindre rom". Denne holdninga viser hvordan de så på sine medmennesker. Denne egenskapen hos Fleischer var det kanskje som gjorde at soldatene elsket han, han gjorde ikke forskjell på folk. De tok Olea med når de gikk ut, på kino for eksempel, og de ville også at hun skulle sitte sammen med dem når de spiste middag. Olea hadde ikke lyst til det, for hun syntes de to kunne få være "i fred" når de spiste, men det ble slik generalen og frua bestemte. Naturligvis serverte Olea, men hun spiste samtidig med dem.

Ekteparet Fleischer var også med Olea heim til Bones, og hun hadde inntrykk av at de likte seg godt. Fleischer fikk seg en fisketur, noe som var midt i blinken for han. De var forresten friluftsmennesker begge to.

Fleischers var veldig koselige, alminnelige folk, og det var de som syntes at generalen var for folkelig. Når de gikk tur i området rundt generalhagen, kom det ofte unger og slo følge. Generalhagen var forresten den gang en flott hage med masse blomster. General Eriksen, Fleischers forgjenger, hadde ordna hagen - nå var det bare å luke ugress og passe den.

Olea husker at frua brukte veldig lang tid når hun gjorde seg klar for å gå i selskap, og Olea var alltid nervøs for at de skulle komme for seint, men generalen satt rolig i stua og røykte pipe - han maste ikke på kona. Men, tenkte Olea, selskapet kan jo ikke begynne før generalen er kommet!

Da krigen brøt ut, var generalen i Finnmark og frua i Tromsø hvor hun fikk reparert tennene sine. Olea husker den natta godt, for det var et forferdelig uvær, og hun hadde rommet sitt mot divisjonskontoret. Det var mye bråk der borte, men hun skjønte ikke hva det var. Hun visste at det var spent i verden, men tenkte ikke på krig. Hun la seg, men var våken flere ganger og kikka ut av vinduet, og da så hun at de bar ut kasser og kister fra divisjonskontoret, så de hadde nok fått informasjon om hva som var i ferd med å skje. Om morran fikk hun besøk av noen venninner som vaska divisjonskontorene, og de kunne fortelle at det var brutt ut krig.

Olea så ikke fru Fleischer mer etter dette (ikke før etter krigen), for fru Fleischer fikk ikke lov til å komme tilbake til Harstad. Engelskmenn flytta inn i generalboligen, men Olea bodde på rommet sitt og hadde tatt seg jobb som lotte i kaserna. Hun var lotte helt til tyskerne kom og overtok kommandoen. Hun syntes forresten ikke om at engelskmennene skulle bo i generalboligen hvor alt var på stell, for de rota fælt.

Fleischer var en gang i Harstad etter at krigen hadde brutt ut. Han kom til generalboligen en sein kveld, men det var lite snakk i han. Han fortalte ingenting om hvor han skulle og hvor frua var. Olea fikk i oppdrag å pakke sølvsakene som ei søsterdatter av frua skulle hente. Han overnatta i generalboligen, men det visste ikke Olea selv om hun bodde der. Olea pakka som nevnt sølvsakene som Gunvor seinere henta, men hun syntes det var så sørgelig at det ikke skulle taes vare på mer, bl a en nydelig brodert duk som frua hadde fått av søster si til jul et år. Olea tok derfor duken og gjømte den på et rotkott i håp om at den skulle finnes igjen seinere. Men duken blei også flammenes rov sammen med alt det andre som de eide da boligen brente nyttårshelga i 1942. "Du skulle ha tatt duken med deg da du reiste heim", sa jeg. "Ja, det var nok mye jeg skulle ha tatt med meg, men jeg gjorde ikke det. Det eneste jeg tok, var ei stor sjokolademugge i sølv som jeg ikke fikk plass til i den kofferten som jeg pakka sølvtøyet i. Jeg regna med at de fikk den tilbake når det hele var over".

Etter kapitulasjonen reiste Olea heim til Bardu. "Jeg skulle kjøre med en drosje-bil heim, men sakene mine blei frakta på lastebil. Unggutten som kjørte lastebilen kom så langt som til Evenes, men så blei han redd, for det var mye militære på veien. Han tok sykkelen min som var på lasteplanet sammen med de andre eiendelene mine og sykla tilbake til Harstad. Han forlot lastebilen på veien der den ble rundstjålet. Jeg mista jo det meste av klærne mine og andre ting, til og med brødkniven tok de. Det var allerede blitt lovløse tilstander, så når en lastebil sto uten vakt i veikanten, var det bare å forsyne seg.

Jeg var ikke så lenge heime på Bones. Etter ei tid tok jeg jobb på Grand Hotell i Harstad og gikk dessuten på syskole der. Jeg var i Harstad under heile krigen. Etter krigen jobba jeg ei stund på Kaffistova i Narvik."

Hvordan det gikk videre med general Fleischer og frue er ei tragisk historie. De kom begge til England, men der oppsto det etter hvert uoverensstemmelser mellom han og andre sentrale personer om hvordan den norske motstanden mot tyskerne skulle organiseres, og general Fleischer ble vel nærmest degradert og overflytta til Canada. Han følte at han ikke hadde noe å gjøre i Canada da det var flyvåpenet som trente der, ikke hæren, som han tilhørte. Han følte seg så motarbeidd og ulykkelig at han tok sitt eget liv like før jul 1942.

Da Fleischer ble overført til Canada, ble frua igjen i England på grunn av hjerteproblemer som gjorde at hun ikke kunne fly. Ole trur at hadde fru Fleischer vært med til Canada, så hadde aldri dette grusomme skjedd, de var jo så utrulig glade i hverandre og ville ha takla motgangen sammen.

Fru Fleischer var i England under hele krigen, og der deltok hun i humanitært arbeid for de allierte. Hun var ikke en prioritert person som fikk komme tidlig tilbake til Norge, men måtte vente helt til i juli -45 før det ble plass for henne på båten "Lyra" som fraktet syke og sårede fra norske hospitaler i England.

Hun hadde gledet seg til å komme heim til deres eget hus som de hadde bygd i Aker for å ha et sted å bo når de sluttet å bo i militærboliger, men slik skulle det ikke gå.

Under krigen hadde en NS-politioffiser bodd i huset, og etter frigjøringa hadde en tidligere leieboer med stor familie brutt seg inn i huset for å komme fru Fleischer i forkjøpet. Politiet ble varslet, men familien fikk medhold av Aker rekvisisjonskontor til å beholde leiligheten da kontoret etter sitt skjønn mente at der var plass til begge familiene. Dermed ble fru Fleischer avspist med noen få rom i annen etasje i sitt eget hus!

Hun følte seg svært lite velkommen tilbake til Norge. Hun hadde helseattest på at hun var avhengig av pleierske på grunn av sin hjertelidelse, men dette tok ikke Aker rekvisisjonskontor hensyn til da de henviste henne til å bo slik at hun egentlig ikke hadde husrom til hjelp.

Hun sendte imidlertid bud til Olea om hun kunne tenke seg å komme til Oslo og være sammen med henne. Olea reiste med en gang. Olea og fru Fleischer bodde da sammen på loftet, men det ville naturligvis ha vært mye bedre og lettvintere for dem begge, ikke minst for Olea, om de hadde fått bo nede. Situasjonen var jo helt utrulig, noen med stor makt bak i kulissene må ha bestemt det hele, for ellers kunne ikke noe sånt skje at et menneske som eier et hus ikke får førsteretten til å bo i det.

Olea som var hos fru Fleischer helt til hun døde 2. januar 1947, gjorde både husarbeid og var pleierske og var til uvurderlig støtte for fru Fleischer. Tross store hjerteproblemer var fru Fleischer en aktiv dame. Hun hadde bestemt seg for å få gitt ut ei bok som skulle rehabilitere hennes mann da det var rikelig med papirer etter generalen. Boka "Fleischers etterlatte papirer" kom i 1947, men fru Fleischer skulle ikke få oppleve utgivelsen da hun allerede da var død.

I huset i Oslo hadde ikke fru Fleischer noe annet av løsøre fra generalboligen i Harstad enn det som Olea hadde pakka. Boligen brente jo. Olea tok med seg sjokolademugga til Oslo, og den fikk hun beholde ettersom hun hadde berga den. Olea har også en porselenskopp som fru Fleischer har malt. Den var ikke brent da hun fikk den, men Olea har fått den brent, og nå står den til pynt i stua. Motivet er Dolstad kirke. Koppen er nydelig dekorert heilt rundt med Dolstad kirke mellom høye trær. Olea har også en sølv blomstervase som hun fikk av fru Fleischer. Den var en gave fra Dolstad kirkekor hvor de begge var medlemmer, og det er kjære minneting å ha. De sang begge i Dolstad kirkekor mens Fleischers bodde i Mosjøen.

Mens Olea var hos fru Fleischer i Oslo, gikk hun på treskjærerkurs som frua spanderte på henne. Kurset var ikke slutt da frua døde, men Olea fikk bo i huset og fullføre kurset.

Den dagen fru Fleischer døde, var de begge på besøk hos slektninger. Da Olea kom heim om kvelden, blei hun overraska over at frua ikke var kommet, men hun la seg og sovna. Dagen etter fikk hun beskjed om at fru Fleischer hadde falt om på heimtur fra besøket og lå på Aker sykehus. Olea dro dit, men hun fikk ikke kontakt med fru Fleischer som befant seg i sin egen verden. Hun døde få dager seinere uten å bli klar mer.

Olea hadde tilbrakt mange år av sitt liv sammen med Fleischers, og i Oslo hadde frua og hun i tillegg bodd "oppå" hverandre, så savnet etter dem begge var stort. Hun følte det som om hun hadde mista nære slektninger. Hun er glad for å ha kjent dem og har bare godt å si om dem.

Les om Carl Gustav Fleischer, om Fleischer-statuen i Harstad og Carl Gustav Fleischer i Store norske leksikon

Liland i Ofoten - vandring i vakkert kulturlandskap

Liland i 1910

Av Sølvi Simons (Artikkelen sto også på trykk i Ottar - Landskap etter slått og beite nr 1 1996. Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum.)

Liland ligger i Evenes kommune, på nordsiden av Ofotfjorden. Området er sørvendt, med slak innmark mot sjøen og bratte lier bakover i utmarka. Jordbunn, berggrunn (hovedsakelig kalkspatmarmor) og helning bidrar også til å gi gode temperaturforhold og et godt jordsmonn. Dette gir igjen grunnlag for frodig og variert vegetasjon. Det er få steder i Nord-Norge som har så fine tørrbakker som på Liland.

Dagens Liland består av gårdene Liland og Bjellgam, med Volden tilstøtende i sørvest. Gårdene antas å ha blitt etablert i middelalderen, så det er et gammelt kulturlandskap vi finner i dette området. Liland har en naturlig god havn som tidligere gjorde stedet til et selvsagt sentrum i Ofoten med utstrakt jektebruk og handel. Senere gikk de over til "reint" jordbruk, med dyrking av korn, potet og grønnsaker, og omfattende melkeproduksjon med eget meieri (stiftet 1898, kun melkemottak etter 1926).

I dag er ljåslåtten stort sett byttet ut med maskinslått, men både inn- og utmark blir flittig beitet av storfe og sau i sommerhalvåret. Sauene slippes ut i innmarka en liten periode om våren, til snøen går i utmarka. Kvigene går en del i utmarka, mens melkekyrne holder seg nærmere gården. Like utenfor Liland ligger Hamnholmen og Ungsmaløya som om sommeren er tilholdsted for sau og en del geit.

Vegetasjonen på Liland består nå av rike løvskoger, fulldyrket mark, ugjødslete enger og tørrbakker. De gunstige vekstforholdene i Ofoten gjør at en del sørlige og varmekjære arter kan trives der. Flere arter har sin nordgrense i dette området. Eksempler er løkurt (under Veggfjellet), smalkjempe (på Liland), den merkelige snylteplanten vaniljerot (under Veggfjellet), tyrihjelm (som går til Sør-Troms og Arnøya), kung (Råna i Ballangen) og orkidèen fuglerede (i Bogen).

Statsutstillinga på Liland i 1910

Ellers finnes det mengder av vakre planter i Lilands gamle enger og tørrbakker, og en vandring gjennom marka er en fryd for enhver som setter pris på farge- og blomsterprakten i tradisjonelle kulturlandskap. Her finnes prestekrage, rødknapp, blåkoll, bakkesøte, tiriltunge og dunkjempe, og innimellom står dunhavre og kraftige marinøkler. For å unngå gjengroing er disse engene avhengig av kontinuerlig hevd ved beite eller slått. I motsatt fall vil den spesielle faunaen gå tapt.

Typisk for tørrbakkene på Liland er et mangfold av varmekjære (og kalkelskende) arter somm vill-lin, vill løk og gul frøstjerne. Siden avstanden mellom fjell og sjø er mindre enn lenger sør i landet, vil en også kunne finne fjellplanter som stermjelt og rundskolm på tørre enger og bakker. Andre arter som trives med beite og slått er snesøte, bakkesøte og ulike marinøkler. De lysåpne engene gjør det mulig for mange konkurransesvake arter å klare seg, og dermed blir variasjonen i engene stor.

Det er ikke bare planter som er avhengig av hevd. Gamle, ugjødslede enger inneholder ofte en mengde beitemarksopp som ikke trives på gjødslet eng. Disse soppene vil forsvinne både ved korte avbrudd i hevden og ved gjødsling. På Liland er det flere teiger som er svært interessante med hensyn til denne typen sopp. Her vokser en rekke sopparter som man ellers sjelden finner, både fingersopper, vokssopper, rødskivesopper, rikelig med røyksopp og en og annen jordtunge om du er riktig heldig.

Ugjødslet eng og beitemark har gjerne flere plante- og sopparter enn gjødslet eng og beite. Denne forskjellen vil forsvinne om hevden opphører, eller driften endres med gjødsling av naturenger.

Volden fins et klart eksempel på betydningen av kontinuerlig hevd. Bakkene her ble inntil for få år siden holdt åpne ved ljåslått. Nå er området preget av begynnende gjengroing hvor gråor, einer bringebær og hundegras har begynt å trenge ut lyskrevende arter som smalkjempe, rundskolm, vill-lin og prestekrage. Utviklinga på Volden viser hva som skjer med rike tørrbakker om de ikke blir holdt i hevd.

Veggen

Veggen. Skolehuset helt til høyre, nå grendehus.
Foto: Steinar Simonsen

av Torleiv Larssen, (Torleiv Larssen 1907-1981)

På nordsida av fjorden var Veggen den første gården i Ankenes sogn i Ofoten prestegjeld. Det samme var den i nå avledne Ankenes kommune. På sørsida av fjorden var det gården Vidrek som i like måte grenset til "Ytterbygda". Slik er det ikke nå lenger. Nå er "Innerbygdas" hele territorium integrert i Narvik kommune. Vi vil kanskje synes det måtte være rimelig, bedømt ut fra landskapets beskaffenhet, om Veggen i lengste laget var blitt forsmådd som boplass, men slik har det ikke vært. Gamle skriftkilder viser at folk har søkt til Veggen og bygget og bodd der, like tidlig som på mange av de andre gårdene her inne, gårder med flate strender og ellers lettvintere forhold.

Så langt tilbake som i 1610 er der 2 oppsittere i Veggen, Jon og Tor. Tor ses bare i 1610, mens Jon, som nå og utetter årene skrives for "Jon svenske", kan følges fram til 1620. Fra 1623 får vi to nye navn, Mikkel og Kristoffer. Omkring 1630 er den ene leilendingen anført som enke, og det må være Mikkel som er falt fra, for Kristoffer er der fremdeles, men nå nevnes han dom husmann, og dette bekreftes av opptegnelsene for "Koppskatten" 1645/46 hvor det heter at "Enchen" bygsler ½ våg, altså hele gården. Videre viser denne kilden at det ikke er barn i Kristoffers husstand, bare hustruen, "hans quinde". Men enken har en sønn og en datter, og fra 1647/48 er enken navngitt: Ingeborg, og vi får tro at det er samme enke som fortsetter som "Ingeborig" frem til 1653.

Neste kildeopplysning er fra 1659-60-61, og da er der bare en leilending, han bygsler hele gården og navnet er Jacob Jensen. For 1664-65 anføres at gården ligger øde, og det synes å være tilfelle frem til 1673. Innen dette tidsrom (i 1666-67) kommer en ny matrikkel i stand, men det som anføres om gården Veggen må være grunnet på mangelfulle opplysninger. For det første det at gården betegnes som "finnerydning". Det var den ikke, den hadde i lang tid vært skyldsatt gård med eierforholdet: "Bispens til Lødings prestebol med bøxel". Matrikkelbeskrivelsen av gården synes ellers å være i meste laget negativ: -Veggen, som kalles Akkerli (Acherlie) - dette tilnavnet ses også å ha vært fremme tidligere. -"Den er kun en gressleie og ubebodd plass, med farlig landing, så ingen kan den besidde, men alene give gressleie - ½ våg". (Gressleie vil si at gården lå til leie for andre gårders oppsittere for høsting, eller også til beiteland).

I omtrent en 10-års periode lå altså gården ubebodd, men så i 1673 er folk på plass der igjen. Jon Edissen, på den ene halvparten av gården, og han går igjen der frem til 1685. På den andre halvparten er det Tore Hansen, og han blir langvarig i Veggen. Manntallet for 1701 viser han med to sønner, Peder og Lars. I 1711 må Tore betale "Skoskatt", og i 1712-13 "Krigsstyr og Dagskatt", og da er også Peder Toresen med. Han må antas å være Tore Hansens sønn, som i 1701 var 20 år gammel. Det samme gjentar seg i 1715. Så i 1718 er det på nytt "Dagskatt". Da er ikke Peder med, men Tore og en ny mann, Alf Johansen, og for han står der: "nylig tilkommen", og i skattebeløpsrubrikken: "Udarmet".

Denne Alf, hvem var nå han? Helt sikre bevis foreligger ikke, men vi får tru det var han som var dreng på Nygård i 1701 og som var kommet fra Sogn, manntallet har bare denne ene i hele Ofoten med navnet Alf. Dessuten stemmer anført alder i manntallet, 24 år, med anført alder ved dødsfallet i 1755, 78 år. Her skal også tas med: Med navn og beretning om utført gjerning nevnes Alf ennå av folk i Veggen, etter omtrent 250 år. Beretningen går ut på at han brukte å innfinne seg ved offerplassen, Sølvsteinen, lenger ute i Vegglandet, etter at de ofrende hadde forlatt sin helligdom, og gjorde seg tilgode med offergavene. Tradisjonen om dette kan forøvrig bekreftes av det Major Peter Schnitler skrev i sin "Grendse-Examinationsprotokol" i august 1743, under avsnittet: Merkværdigheter i Saltens Fogderi i Ofoten Præstegjeld: "På denne Fiords Nordre Siø-Bredde er en steil Field-Heje-1 Miil lang fra Vester i Øster, saa steil som en Vegg ud til Fiorden - viises et huult Sted hvor en Steen har saaet i, den for en 40 a 50 aar siden Lapfinnerne have haft en særdeles Overtroe og Høitiid for, - hvergang de fra deres Fiskeri udaf Havet ere komne tilbake, have de besmurt denne Steen med Fiskeblod og Jister, og stukket et støkke Tobak i Reven eller Sprekken af Steenen. En husmand derved - har brugt sig denne Lapfinnernes Vantro til Nytte, -og taget Tobaken".

Alf hadde familie med seg da han kom til Veggen, og han ble der til sin død i 1755. En av hans sønner, Ole Alfsen, fortsatte som bruker av gården, han døde i 1769, 61 år gammel. Enken etter han, Barbro Larsdatter, ble året etter gift med Karl Karlsen Wulf, sønn av Karl Eriksen Wulf og Karen Baltzersdatter. Disse ble gift i Evenes kirke i 1732 og var sikkert innflyttere til Ofoten. De ble nevnt som rydningsfolk på den plassen som ved skyldsetting i 1746 får navnet Fagerjord. Inntil da hadde Wulfenes bosted vært skrevet for Tytten/Tøtten, som vel kom av at plassen lå under fjellet Tøtta.

I og med giftemålet med enken blir Karl Karlsen Wulf å overta bygselen av gårdsparten Ole Alfsen hadde hatt, det viser matrikkelen for 1786. Av den sees videre at på den andre parten sitter Henrik Andersen, og han skal vi komme tilbake til. Barbro Larsdatter som var født i Forra, døde visstnok i 1793 - (skifte avholdt i 1794), antakelig ikke lenge etter døde mannen, Karl Wulf. I dette ekteskapet var det ikke barn, men vi ser at Barbros sønn fra ekteskapet med Ole Alfsen, Peder Olsen, allerede er gift og bosatt i Veggen. Peders kone var Maren Andersdatter fra Lengenes i Skjomen.

Nå skal vi gjøre oss kjent med alle som bodde i Veggen i 1801.

1. familie:
Peder Olsen, husbonde 42 år bonde og gårdbeboer
Maren Andersdatter, hans kone 42 år begge i 1. ekteskap
Anders Pedersen, sønn 7 år
Elen Oline Pedersdatter, datter 4 år
Amund Pedersen, sønn 2 år
Anna Mikkelsdatter, tjener 25 år
Maria Henriksdatter, tjener 11 år
2. familie:
Abraham Hansen, husbonde 26 år bonde og gårdbeboer
Malene Eriksdatter, hans kone 25 år
Elsa Abrahamsdatter, deres datter 3 år
Peder Jonsen 6 år
3. familie:
Henrik Andersen, mand 52 år gift i 2. ekteskap. Inderst, lever av sit kår.
Ane Wulf, hans kone 51 år gift i 1. ekteskap.


Så gjengis fra en offentlig protokoll - 17. september 1803:
"Den ved forordningen af 1. October 1802 påbudne Kongelige Commission, for at ansette og beregne en Aarig Afgift af Besiddelse, nytte og Brug af faste Eiendomme for Ofodens Fierding, begyndt af Sognepræst Hans Friedrich Allan, Amtsfuldmæktig Lars Prytz, Foged Johan Rygh og Sorenskriver Rist.

Matrikkelnummer 45, Væggen, 1 pund 12 mark (½ våg) har 2 Opsiddere. Gaarden har ingen Herligheter af Sættergang eller Møllebrug, ubetydelig Kornavling. Fædriften er taalelig og Brendeskov haves til Fornødenhed, den blev altsaa af ovenanførte Grunde ansat --- 50 Rd. (Riksdaler)."

(Denne verdsettelsen av jordeiendommens/gårdens aktuelle verdi, skulle være grunnlaget for fastsettelse av jordavgiften til det offentlige).

Så ser vi på hva "Distriktsmatrikuleringskommissionen", iverksatt etter lov av 17. august 1818 for å tilveiebringe grunnlaget for matrikkelrevisjonen som ble avsluttet i 1838, har skrevet om Veggen:

"Weggen, Matrikkelnummer 45 af skyld ½ vog Ofodens Kirke og Præst benificeret, har 2 Opsiddere. Udsæden er 1½ Td Byg til 4 Fold. Kreaturholdet er 4 Køer, 2 Ungnøt og 30 Småfæe. Jordarten er steenagtig, men fortrinlig til Kornavling. Græsgangen er god men besværlig, hvilket og er Tilfeldet med Skoven. Fiskerie som sædvanlig. Erholdt Proportionstallet 6."

(Det som uttykkes ved Proportionstallet 6 er gården Veggens verdsettelse i forhold til de øvrige gårdene innen Ofoten tinglag. Når det gjaldt Ankenes sogn, var det til eksempel gården Vidrek som ble høyest verdsatt: tallet 25. Lavest kom Sildvik i Rombaken med tallet ½. Tømmernes i Skjomen fikk tallet 1).

Proporsjonstallet uttrykte altså hele gårdens verdi. Men de fleste gårdene var oppdelt, og verdibestemmelsen av de enkelte delene uttryktes ved "Sammenligningstall". For Veggen var det greit, her var det 2 brukere med hver en halvpart av gården, og hver bruk fikk sammenligningstallet 3.

Kommisjonens protokoll har navn på oppsitterne på gårdene i 1820 - det året takseringen ble foretatt i Ofoten, i Veggen var det Abraham Hansen og Ole Amundsen.

Så ser vi tilbake på foketellingen 1801, og tar først for oss Henrik Andersen - kårmannen (3. familie).

Matrikkelen for 1786 viste at han satt som bruker av halve gården, men han var å finne i Veggen før dette året. En vigselsnotis fra november 1784 opplyser: Ungkar i Veggen, Henrik Andersen, blir gift med enken i Veggen, Kirsten Philipsdatter. Henrik var født på Hergot i 1750.

Kirsten var enke etter Mikkel Mikkelsen. (Det ble holdt skifte etter han i mai 1784). Dette ekteparet finner vi først på Tortennes, og ved dåpen av deres 2. barn i 1775 er anført: østfinner. Ja, østfinn, eller bare finn, også kven, som det skiftevis ble skrevet, var folk fra Sverige/Finland - for det meste fra Tornedalstraktene, som både før det her omtalte tidsrommet, og enda oftere i de etterfølgende 100 år innvandret til Ofoten, og da vel i de fleste tilfelle av nød - med håp om bedre levekår her nord hvor også sjøen var å høste av. Og Tortennes, denne - etter alle forhold bedømt - usle boplass, sees å ha vært oppholdssted for mange innvandrere østfra.

Det må ansees som sannsynlig at Mikkel Mikkelsen hadde vært bruker av ene gårdsparten av Veggen, og at Henrik Andersen da fikk til ekte en enke med bygselsrett, og deretter fått bygselen overført til seg. Henrik var blitt enkemann og giftet seg på ny i 1793 med Anna Karlsdatter Wulf, født på Fagerjord i 1749. En ny Wulf-ætling i Veggen - hun var søster til Karl Karlsen Wulf.

Henriks ettermann på gårdsparten var Abraham Hansen. (2. familie i 1801). Også han var født på Fagerjord (1774), og foreldrene var Hans Didriksen fra Tyttebærvik og Gilles Abrahamsdatter, Fagerjord.

Abraham ble gift i 1798 med Maalene Eriksdatter Wulf fra Framnes, og hun var brordatter til Anna, Henrik Andersens kone, og likeså til Karl Wulf.

Vi har sett at Abraham satt som bruker av gårdsparten i 1820, og det gjorde han og i 1831 da han giftet seg på ny. Det var med Gjertrud Andersdatter, som antakelig var født i Aspenesskaret, (Tortenås). Abraham døde vel allerede i 1832, for året etter gifter enken Gjertrud seg med Jonas Jakobsen fra Sletjord i Herjangen, og så blir han bruker i Veggen. Men Gjertrud overlevde også han - Jonas døde i 1850.

Gjertrud satt med bygselen til 1856 da hun får Kongelig skjøte på gårdparten, Bakken af Veggen". I samme år skjøter hun eiendommen til Salomon Salomonsen. I begge tilfeller var kjøpesummen 70 Speciedaler.

Salomon var kommet fra Sverige, og det er sagt at han var bror til Lars Salomonsen - den på så mange måter dyktige gårdbruker i Bjerkvik.

Det kan være mulig at Salomon hadde vært på gården hos Gjertrud i noen år, for da han ble gift i 1853, 23 år gammel, var Veggen hans oppholdssted. Henne han fikk til kone var Elisabeth Eriksdatter fra Elvegården i Herjangen.

Men Salomon ble ikke lenge i Veggen, og det er sagt at grunnen var at kona vantrivdes der. Allerede etter ett års forløp - i september 1857 - selger han halvparten av sin eiendom til Petter Rasmussen for 40 Speciedaler. Av folketellingen 1865 sees at Salomon er husmann i Bjerkvik.

Petter Rasmussen var født ranværing. Faren, Rasmus Rakløv Jørgensen, født 1791 i Hemnes, kom med familie til Ofoten en gang i 1830-årene, og bygslet gården Råna.

Da Petter kjøpte eiendommen Veggen, var han bosatt som sjøleier på Sletjord i Herjangen - hadde kjøpt halve gården i 1846. Han fortsatte å bo på Sletjord og var der enda i 1865. Eiendommen i Veggen benyttet han i disse årene som slåtteland - og vel delvis også som sæter.

Petters kone, Kirsten Andersdatter, var også født ranværing. Begge var dyktige folk. Petter kanskje særlig med sjøbruk, men også med jordbruk. Kona, Smør-Kirsten som hun ble kalt, var også dyktig innen sitt virkeområde. Og det var ikke noe nedsettende i tilnavnet hun fikk - det var mer en ærestittel. Hun stelte sin buskap godt og fikk rikelig med smør.

Petter og Kirstens sønn, Jakob Pettersen - fordelaktig kjent i vide kretser som "han Jakob i Veggen", var dyktig gårdbruker, og i sin omgang en vennlig og interessert mann med en vidtfavnende tankegang, ikke så lite av en filosof.

Gårdens drift ble fortsatt av 2 av hans sønner, og etter dem har en sønnesønn hatt driften, men nå gitt opp og søkt seg til et annet sted - i forhåpning om bedre forhold for jordbruk etter tidens krav. Dermed er vi nådd til ende med beretningen som Veggen-gårdens ene halvpart.

For den andre halvparten kan vi ta begynnelsen helt tilbake til ca 1718 - til Alf Johansen. Etter han ble det sønnen Ole Alfsen, så Karl Wulf, og så Peder Olsen - Ole Alfsens sønn - som vi ser som husbonde for 1. familie i 1801. Hvor lenge han satt som bruker er usikkert. Han var her i 1807, men i 1815 er han å finne på Skårnes, hvor han døde i 1845. I det hele tatt er det noe dunkelt vedkommende gårdparten noen år framover. Vi har den Ole Amundsen i 1820, men like ukjent som han dukket frem, blir han borte for oss.

Den neste på gården har vi derimot tilfredsstillende vita om, Peder Jonsen, født i Skjombotn av foreldre Jon Eriksen og Inger Pedersdatter. Han ble som 26-åring gift med Dorthea ("Dåret") Knutsdatter fra gården Frostis. Det var i 1822, og det var kanskje omkring den tiden han slo seg ned i Veggen, men den fulle sikkerhet for hans tilstedeværelse på gården, gir først matrikkelen av 1838.

Det som i våre dager vites om Peder Jonsens bosted er at det var "Gammel-Veggen" - en mindre plass et godt stykke utenfor gårdens hovedområde ovenfor Segelneset, isolert i landskapet av ulende i alle retninger. Man kan være tilbøyelig til å tro at det bare var i sin tid som kårmann han var bosatt i Gammel-Veggen. Kårmann ble Peder Jonsen i 1856, som 60-åring. Han var året før blitt sjøleier, fikk Kongelig skjøte på gårdparten for 70 speciedaler, og i 1856 skjøtet han eiendommen for samme sum til Johan Harder Pedersen. Hvor han kom fra, og om hans slektsopprinnelse, mangler vi kunnskap. Det samme gjelder for hans kone, Katrine Berg Andreasdatter.

I samme tidsrom er å finne en annen tilflytter i Veggen, Petter Andreassen, også om hans herkomst mangler vi kjennskap.

En vet det ikke, men kan anta det som en mulighet at han har vært sammen med Johan Pedersen om driften av gårdparten. Men eiendomsoverdragelse sees ikke å ha funnet sted før i 1883. Da skjøter Johan Pedersen halvdelen av sin eiendom til Petter Andreassens sønn, Hans Pettersen, og året etter den andre halvdelen til sin egen sønn, Andreas Martin Johansen. I begge tilfeller fastsettes kår til selgeren og hustru. (Johan Pedersen var nå gift på ny, med Anne Hansdatter).

Bruksnavnet Gammelgården ble å følge Hans Pettersens del, mens Andreas Johansens del får navnet Nygården.

Følgende må vi ha med: Den 15. september 1884 ble det feiret dobbeltbryllup i Veggen. Johan Pedersens sønn, Andreas Martin Johansen giftet seg med Petter Andreassens datter, Ingeborg, og Petter Andreassens sønn, Hans Pettersen med Johan Pedersens datter, Johanna. Her må det være grunn til å tro at mellom disse familiene har det beste forhold rådet så vel i virke som i samliv ellers.

Om det som skjedde videre vedkommende eiendomsforholdene og familiens skjebne, har en for sparsomme opplysninger for å gi en fullstendig redegjørelse. Det en vet er at Andreas Johansen ble enkemann forholdsvis tidlig, og hadde ingen barn. Han avsto visstnok en del av sin eiendom til sine søsterbarn, og av dem var det Johan og Andreas Haansen som ble sittende som brukere etter sin far. Generasjonen etter disse har visst for det meste søkt seg bosteder på andre kanter, til bedre levekår i pakt med tidens krav.

Men likevel er sikkert ikke alle deres røtter i heimjorden i Veggen slitt av. Om ikke glemt, så er det vel ikke minner om strabaser og tunge tak i nøysomhet under livet i Veggen som har overvekten i deres sinn, men lyse minner om vår- og sommerdager ved en solvegg - hvor blomsterfloret er frodigere og mer mangeartet enn noe annet sted i Ofoten.

Veien ned til Veggen.
Foto: Steinar Simonsen
"Nyveien" opp fra Veggen, med "henget" som kommer over veien. Før veien kom, måtte de bruke stige for å komme opp og ned av fjellet.
Foto: Steinar Simonsen

Før vi forlater undlendet og klatrer opp til fjellhylla, må vi ta med 2 brødre som i siste halvdel av 1800-årene bodde med sine familier ovenfor Segelneset. Det var Valsø Ludvigsen og Ole Ludvigsen. De var ikke født ofotinger, og det er sagt at de hadde sin opprinnelse i Østnesfjorden, om det stemmer vites ikke. Ole hadde funnet sin kone her inne - Knutine Hansdatter fra Sørskjomen. Hvordan det i så måte var med Valsø, er ikke kjent. Ole og Knutine hadde en sønn, den driftige og dyktige Hans Olsen Botnmark.

Brødrene satt som husmenn på sine boplasser, men Valsø var nå likevel ikke helt fri for å være grunneier i Veggen. Han hadde råderett over en liten skogteig langt ute i Vegglandet, skarbergteigen, bnr 12, skyld 0,4. Denne ble i 1886 solgt til en Vidrek-mann, Ole Hansen, og eies nå av hans sønnesønn, Ole Olsen. Men om han ennå bruker bjørkeved til oppvarming, blir den vel neppe hentet i brattlendet i teigen på andre siden av fjorden.

Så var det Veggfjellet. Naturligvis er det ikke nå nødvendig å klatre dit opp, nå er det vei, men så omtrent til 1915 måtte det klatres. Skoleungene fra fjellet, helt ute fra Sølvsteinlia, de hadde å ta seg frem til skolehuset nede i Veggen. De var så lite progressive at de verken protesterte eller streiket! Det var den tid da resignasjon var en nødvendighet, velferdsstaten var ennå ikke opprunden.

Riktignok er det uten støtte i sikker viten, men det antas at svigersønnene til "Per Jonsa" i Gammel-Veggen var de første som slo seg ned på Veggfjellet. Det var Thomas Nilsen, født i Dragvik i 1834 og gift med Johanne Pedersdatter. Den andre var Erik Eriksen, gift med Pernille Pedersdatter. Erik sees som dreng hos Peder Jonsen i 1851, 22 år gammel, men om hans fødested mangler vi kunnskap. Kanskje var det i Herjangsområdet, han skulle ha to søstre gift i Bjerkvik.

Det var på uryddet mark i tette skogen Thomas og Erik tok fatt, og de har nok ikke ligget på latsiden, men gått på med friskt mot. I 1865 har Thomas 3 kyr, 7 sauer og 2 geiter, og han har hest. Erik har 4 kyr, 5 sauer og 3 geiter. Hver av dem satte 2 tønner poteter, og de sådde korn - Thomas ¼ tønne bygg, Erik ½ tønne.

I 1871 opprettes kjøpekontrakt mellom Johan Pedersen og Andreas Larsen om et stykke utmark med skog i Sølvstein-lien for 18 speciedaler. Tar en ikke feil, så er denne Anders oldefar til Evald Larsen, som i våre dager har drevet et etter forholdene tidsmessig gårdsbruk i Sølvsteinlia.

Lenger inne på fjellhylla er boplasser hvor folk i flere generasjoner har hatt tilhold. Området er under utvikling med aktiv drift. Forholdet er faktisk det nå, etter at det ble forbindelse med hovedveinettet, at fjellboerne er kommet i en mer fordelaktig stilling enn de som bebodde hovedgården på "undlende". Detter er omvendt mot før da adkomsten til omverdenen var sjøveien.

Til sist blir det å nevne en person med familie, som med god grunnbør minnes i gården Veggens historie. Det er Hans Estensen i Syrgressdalen. Han var søring fra Tønset. Kom i ung alder til Bardu og ble gift med Karen Olsdatter, også av søringsætt. De hadde 3 barn født i Bardu i tiden mellom 1849 og 1857. En opplysning om at innflyttingen til Ofoten skjedde omkring 1870, kan ikke stemme, omkring 1860 er mest sannsynlig, for allerede i 1865 er familien i Syrgressdalen med buskap på 5 kyr og 10 sauer, og det var på uryddet mark de slo seg ned.

Som "rydningsmann under gården Veggen" er Hans Estensen anført i folketellingen, og opplysningen om at plassen var Aspenesskaret, er heller ikke riktig. Den gamle ferdselsstien mellom Herjangen og Ytterbygda gikk gjennom Syrgressdalen, og det er fortalt at folk på vandring forbi her, alltid ble budt inn på traktement. Strevsomme og gjestfrie folk. Men etter som alderen steg og kreftene minket, falt det nok for hardt å livberge seg i Syrgressdalen, og familien flyttet til Stokkedal i Ballangsmarken. Datteren Marianne, født 1854, ble igjen i Veggen. Hun ble gift med Erik Eriksens sønn, Ditløv. Marianne døde i 1940.

Ofotfjordens ofre

av Arthur Ravn, (Arthur Kristian Emil Ravn 1907-1978)
Fortalt av Andreas Pettersen, Lenvik

Den 18. oktober 1879 skjedde det et forlis på Ofotffjorden, utenfor Veggen. Seks ungdommer fra Lenvik i Evenes skulle til gudstjeneste (konfirmasjon) i Ankenes kirke. Været var bra da de tok ut, men utenfor Veggen ble de overrasket av kastevind og båten ble kastet rundt. Fire omkom, to berget seg i land i meget forkommen tilstand.

Omgangsskolelærer Hans Johansen, Elvemo, Strand, skrev en sang som skildrer turen og forliset. Sangen er også særlig rettet til ungdommen om å være beredt til å gå døden i møte, på hvilken måte den kommer.

Sangen er referert av Karoline Pettersen, Lenvik.

Sangen er skrevet til tonen til salmen "Hvo ene lader Herren råde". Den gjengis i sin helhet.


1. Med sorgfuldt og vemodigt hjerte
i denne stund jeg synge vil
en sang om all den nød og smerte
som her så ofte falder til,
på vandrings løbet torner strød,
fra vuggen og indtil vår død.

2. Her er en jammerdal at sige
hvor hver har sitt av gremmelse,
dog er den ei for alle like,
opfyldt med sorrig akk og ve.
Thi Herrens vise råd det er,
han tukter den han haver kjær.

3. Av alt i verden monne være
ei noget er bestandigt her.
Selv ungdoms venner børnekjære,
som gressets blomst bortvisnet er.
Når høsten leder overgår,
således og vårt liv består.

4. Det var uti oktober måned
den attende man skrive vil,
seks unge mennesker mon drage
og annekskirke reise til,
om høsten attenhundrede
og ni og sytti det mon skje.

5. De alle var i ungdoms alder,
den eldste to og tyve år.
Det minst i deres tanker falder,
de nu skal drikke dødens skål.
De alle var fra Lenviken,
i prestegjeldet Ofoten.

6. I gunstigt veir de monne drage
av sted, men aftenen drog på,
de komme så langt de skulle take,
til Veggefjorden som en dal,
var ganske rolig stille smul,
men her lå døden og i skjul.

7. Mens båten for de sakte vinde
rett langsomt monne glide frem,
de fikk med ett fra annen side,
en kastevind som veltet dem.
I dødens fare alle lå,
men Herrens øie til dem så.

8. Til velvet alle komme vare,
og her om hjelp de rope må,
men også dette lod forklare
at de i døden skulle gå.
De syntes være som et hjul,
der trende gange gikk om kuld.

9. Men Herren lot dem hvile rolig
en liten stund at de sig lot
bespørge og rådføre trolig,
om døden som nu forestår.
Og om de i en salig stund,
kan lukke øiet nu til blund.

10. Til like lot de også sige
hverandre at vist nogen her
av dem kom til sitt hjem i livet
at bringe disse hilsninger,
til slekt og venner at de ei
skal sørge de fortapte ei.


11. Mens de ved disse tanker dvelte,
brøt Albert ut i ivrig bønn,
og anbefalte deres sjæle
til Gud som Jesus smertens sønn.
Men før enn bønnen ende fikk,
var deres siste øieblikk.

12. Så blev der ikkun to tilbake,
Hans Olsen, Anders Berteussen
hvem Herren enda lot tilbake,
at bringe atter til de hjem.
Med møie stor det lykkes kan,
få båten ben og fri for vann.

13. For nu til lands at kunde komme,
litt seil de måtte sette til,
da år og styre de ei mere
hadde for at hjelpe til,
dog med vår Herres hjelp for sandt,
de atter opp til landet fandt.

14. De fire som blev havets bytte
var unge mandspersoner to
de andre tvende deres søstre,
som frelst kom til sitt hjem i ro,
Ovedie Berteussen
og Karoline hennes venn.

15. I ofte her til sammen vare
og megen omgang nød i hjem,
I også uti døden fare,
må hvile i hverandres sjød,
jeg håper at I også kan
tilsammen synge lammets sang.

16. Albert Eliassen til like
vi deg ei heller glemme kan,
seks dager er det kun at sige
da du din dåpspakt tok i hand.
Formaningerne som blev hørt,
blev vist nu til mindre ført.

17. Din moder likeens en enke
har tapt sin ene kjære sønn
det må vel hennes hjerte krenke,
og bøie det til Gud i bønn.
At som hun for dem trøst har sendt,
han også nu må blive kjendt.

18. Jens Jakobsen du var den yngste,
men derfor ikke mindre kjær,
din fader moder vist de ønsker,
at have deg iblandt seg her.
Men Herren har bestemt det så,
du skulle dødens veie gå.

19. Unge venner, o I savnes
rett tungt utav foreldrene,
men I har vist en kjærlig omgang
og glede stor dem mon bete.
Av eders søsken likeså,
I savnes det kan hver forstå.

20. I savnes vist av mange flere
av eders venner fjern og nær.
I savn på gården hvor I spredte
stor hygge mens I vandret her.
I savnes når vi samlet er,
til gudelig oppbyggelse.


21. I Veggefjordens dype vande
I fandt en meget fuktig grav,
dog skal I opp i dommen stande,
så forklaret der utav.
Når røsten bringer Jer et bud,
stått opp I døde kom herut.

22. Foreldre I som monne vite
hvor kjær de tapte Eder var,
o, sørg ei så men tenk i tide,
ei blivested på jord vi har.
I og engang skal vandre ut,
og stå med dem for Eders Gud.

23. Du sikre sjel som dette hører
hvor døden ofte falder ned,
o, tenk deg om før tiden fører
deg hen og til det siste sted.
Har du ei funnet fred med Gud,
er døden deg et redsels bud.

24. Så lat deg derfor unnet være
at bruke tiden viselig.
Hvor kan du for din Gud forsvare
om du forspilder nådens tid.
Og om i synd du glæder deg,
sårt Jesus roper, kom til meg!

25. Derfor jeg eder ømt påminder
I alle som nu borte går
fra Jesus eders sjelehyrde,
og ikke kjendes ved hans får.
Hør Jesus roper end i dag,
o, syndere betenk din sak.

26. Men vil du endnu fortsatt vandre
på vellystens den brede vei,
og likesom de mange andre
din Jesus trodsig sige nei.
Da ligger øksen ved din rot,
og træet falder der det stod.

27. Men troende jeg Jer påminder,
vær alltid med årvåkenhet
at vente Herren glad i sinde
og have lampen vel beredt.
At når Han fører bruden hjem,
vi glade da må møte frem.

28. O, velg da du som haver løbet
på banen her med trolig flid,
og den beleilig tid har kjøpet
og stridet troens gode strid.
Du sabatshvilen nyte kan
hist i det skjønne himmelland.


De som omkom var:
Ovedie Jonetta Bertheusdatter, Lenvik, født 5. mai 1857, døpt 7. juni samme år. Hennes foreldre var Andreas Bertheus Andersen, Lenvik og hustru Hanna Christofferdatter.
Karoline Marthine Olsdatter, Lenvik, født 5. mars 1861, døpt 28. april samme år. Hennes foreldre var Olaus Jakobsen, Lenvik og hustru Margrethe Dorothea Hansdatter.
Albert Nikolai Eliassen, Lenvik, født 5. februar 1863, døpt 25. mai samme år. Konfirmert 12. oktober 1879. Hans foreldre var Elias Jakobsen, Lenvik og hustru Marit Elisabeth Pedersdatter. Elias var død, så moren var enke da forliset skjedde.
Jens Andreas Jakobsen, Lenvik, født 31. oktober 1865, døpt 8. ? samme år (født 31. august 1865, døpt 8. oktober 1865). Hans foreldre var Jakob Martines Andersen, Lenvik og hustru Hanna Kristine Jakobsdatter.

Ingen av de omkomne ble funnet.

De som ble berget var:
Anders Bertheussen, bror til Ovedie.
Hans Olaussen, bror til Karoline. Hans var født 17. juni 1865, døpt 26. juli samme år, konfirmert 12. oktober 1879.

I rubrikken for dødsårsak i kirkeboken for Evenes sogn er anført: "Omkom ved drukning, idet baaden, kastet om af en bagrosse, kuldsejlede paa Væggefjorden. De afdøde skulde til Ankenes kirke, for at overvære konfirmation den følgende dag. 2 gutter blev reddet".

Konfirmasjon i Evenes og Ankenes var holdt i 1879 på følgende datoer:
Ankenes kirke 13. juli Konfirmert 30 piker
Ankenes kirke 19. oktober Konfirmert 44 gutter

Evenes kirke 6. juli Konfirmert 62 piker, hvorav 4 fra Ankenes
Evenes kirke 12. oktober Konfirmert 78 gutter og 1 pike

1879 var, så vidt en vet, det første året at det var konfirmasjon i Ankenes kirke. Samtlige konfirmanter gikk konfirmasjonsskolen i Evenes kirke. Som regel var det 5-6 ukers konfirmasjonsskole.

Fimbul bilde.JPG Fimbul bilde.JPG
Konfirmasjon i Evenes kirke 1896. Prost Andersen.


Storgårdsliv i Ofoten i gamle dager

Bygdeboknemnda har tatt vare på denne artikkelen som sto i "Fremover" 22. desember 1979. Den er skrevet av Per R. M. Berg.

Vi ofotinger har nok ikke mange storgårder å skryte av, ja, egentlig står vi vel med "tomme hender" om det skulle sammenliknes etter trøndersk og østlandsk mål. Men holder vi oss på hjemlige trakter - i Nord-Norge - så kan vi da sannelig snakke litt om bondegårder som har godsets vidde, og solid bebyggelse. Slike nordnorske storgårder var Liland og Bjellgam i Ofoten. I Aslak Bolts jordebok fra 1430-årene nevnes Liland blant bispestolens eiendommer, men i 1660 satt to odelsbønder på gården. Nabogården Bjellgam var også en gammel storgård og odelsgård, og begge disse stedene lå høvelig til og hadde god havn for handel og jektebruk.

Det synes som bygdefarsretten fra først av var knyttet til Bjellgam. Denne gården tilhørte omkring 1700 Carl Ediessen som utøvde jekteretten her, men bodde på Tjelle. Samtidig eide han 1/2 våg i Nedre Liland.

Carl Ediessen var lensmann i Ofoten 1664-1690, men drev nok samtidig jektebruket i yngre år. Han var barnløs, men fostersønnen Edis Tørrissen førte Bjellgam-jekta for ham i i senere år.

Samtidig var Liland kremmerleie for en tronhjemsborger, Oluf Hansen Nysted. Han eide en fjerdepart av Øvre Liland som han hadde arvet etter sin svigerfar, Christen Sehested. Den siste var sannsynligvis også trondhjemsborger, og begge var av dansk ætt. Oluf Hansen skal ha vært en lærd mann som drev med diktning i ledige stunder. Med kremmerhandelen gikk det mindre bra, og han gikk fallitt og døde før 1679.

Om jektebruket på Bjellgam er i korthet å fortelle at Edis Tørrissens enke ble gift med Knud Aas fra Salten. Han fortsatte jektebruket på Bjellgam, som han hadde omkring 1740, men eide samtidig Øvre Liland. Om denne gårdsparten lå han i strid med Oluf Hansen Nysteds arvinger. Ene sønnen hans fikk gårdsbruket på Øvre Liland, mens andre sønnen, Ole Aas, fikk Bjellgam med jektebruket som han hadde fra omkring 1760. Før 1800 var han død, og enken Maren Hønichen satt på gården. Sønnen Knud Aas bodde samtidig på Øvre Liland som jekteskipper. Han var gift med Christense Hønichen, kanskje en datter av gjestgiver Diderich Hønichen på Sandtorg i Tjeldsund. Da Knud Aas døde i 1806, var han fallitt, og eneste datter som levde en tid etter, ble gift med Diderich Diderichsen Hønik, bonde på Liland. En del av eiendommen til denne slekten på Liland ble i 1836 kjøpt av Christen Christensen fra Sandtorg som en tid drev handel her. Hans sønn, Jacob Christensen, var omkring 1840 den største gjestgiveren på stedet og drev jektebruk med en jekt.

Vi går nå tilbake til kremmerleiet på Nedre Liland og følger dets skjebne etter Oluf Nysteds død. Stridighetene om gårdspartene endte med at Hans Har, som var gift med Oluf Nysteds datter, fikk en del av Nedre Liland og dermed hånd over kremmerleiet. I 1720 tok Hans Har borgerskap i Bergen og gjenopptok slektens kremmerhandel på leiet. Han var en formuende mann og eide flere gårder i Ofoten. Man mener han tilhørte den gamle norske adelsætt, Har eller Harr, som da bodde i Trondenes.

Omkring 1740 satt hans to sønner, Ole og Peder Harr, på Liland og drev jektebruk, men ingen handel. Det var da samtidig en jekt på Liland og en på Bjellgam. Ole Harr var gift med Ingeborg Dybfest. Etter mannens død ektet hun Henrich Mejer fra Rombak. Han arvet jektebruket etter sin forgjenger i ekteskapet, og for å kunne drive handel fikk han i 1745 borgerskap i Bergen og tok atter det gamle kremmerleiet i bruk. Også han var en meget formuende mann. Etter Mejers død gikk stedet over til Christen Hveding som var gift med Ole Harrs datter, Mette Harr. Han fikk gjestgiverbevilling i 1775 og var i tillegg lensmann i Ofoten 1771-1785.

Hans datter, Anne Hveding, ble gift med Petter Dass Agersborg fra Rynes i Vefsn. Han fikk gjestgiverbevilling på Liland i 1791 og drev handel og jektebruk her til sin død ca 1823. Hans datter igjen, Karen Agersborg, var først gift med John Klæboe fra Nesna, annen gang med Hans Lind fra Leivset, som en tid hadde vært handelsmann på Nygård i Ofoten. Begge disse mennene var handelsmenn og jekteskippere på Liland. Etter at hennes annen mann var død i 1827, ble Karen tredje gang gift med Erik Schytte Blix Ellingsen fra Saltnes i Salten, som også var skipper og visstnok handelsmann.

Handelen og jektebruket ble ført videre av hennes sønn, Petter Dass Klæboe. Han hadde igjen en datter, Emma Klæboe, som ble gift med skipper, senere gårdbruker, Rones Andreassen.

Liland er et eksempel på hvordan en gård med stor jordvei kunne begynne som skipperbruk, siden bli handelssted i større format, så igjen gå tilbake til redusert handel med jektebruk, og til slutt under moderne forhold legge hovedvekten på jordbruket. De slektene som er nevnt på Liland, har forgrenet seg vidt utover i Ofoten.

Det var store og romslige forhold på disse storgårdene, og mange av dem var store folkehus. Gjestfriheten var stor og omfattende. Familien bestod ikke bare av husbonden selv, hans hustru og barn, men svært ofte hadde de en gammel far eller mor i huset, eller de satt som kårfolk i egen stue. Slektsfølelse og familiebånd gjorde det også naturlig at husbonden og hans hustru åpnet sitt hus for skyldfolk som var ensomme, gamle, hjelpeløse eller trengte en levevei. Yngre slektninger hadde ofte opphold i huset og arbeidet for kost og lønn. Det gav høve for de unge å komme seg litt ut i verden, treffe andre mennesker og gjøre bekjentskaper. Det gjaldt især unge kvinner som på den måten fikk en utdannelse for husmoryrket og tjente litt egne penger. På noen steder holdt man huslærer for barna i familien. Mange av tjenestepikene kunne være handelsmanns- eller skipperdøtre. Det henger nok sammen med mangelen på ordentlige og dyktige tjenestefolk i bondestanden på den tid. Til gårdsbruk og sjøbruk trengtes alltid mange drenger, til husholdningen et stort antall tjenestepiker. Så var det barnepiker, veversker, skomakere og snekkere, bøkkere, tømmermenn og seilmakere og kanskje en smed. Gamle tjenestefolk fikk bo på gården, nyte nådens brød og ellers pusle med det de kunne. En enke eller gammel pike av almuesfolk, kanskje med et barn eller to, kunne ha sitt eget rom eller en plass på loftet, der hun drev med å spinne og sy for husets folk og andre. På slike storgårder fantes det også rom for fattigfolk, som ble underholdt av "carite" - av nestekjærlighet.

Over alle disse menneskene rådde husbonden og hans hustru som både herskap og forsyn. De gav ikke bare deres tjenere hus, kost og lønn, men de oppdrog dem, formante dem, hjalp dem og hadde ansvar for dem på mangfoldig vis. En tro gammel tjener eller tjenerinne ble ikke glemt, men fikk nyte livsbrød i huset sine levedager ut.

Både Liland og Bjellgam ligger ved sjøen. Handelen, sjøen og sjøbruket var viktig grunnlag og krevde mange folk i arbeid. Gårdsbruket kom så ved siden av. Til så store folkehus måtte man ha tilstrekkelig forsyning av jordbruksvarer til husholdningen, så gårdsbruket krevde mange hender i arbeid. Kvinnene på disse storgårdene hadde et stort ansvar. Det å stå for et stort hushold i hverdag og fest var i seg selv nok, så husmorens yrke ble et aldri hvilende ansvar. Hun måtte være til stede og ha et øye med overalt, om det var aldri så mange tjenere, eller kanskje nettopp derfor.

Utenom sitt eget hus hadde husmoren en flokk av mennesker som var vant til å komme til henne. Det gjaldt ikke bare at de trengte en matbit eller et klesplagg når nøden var stor, men like ofte råd og hjelp i det som tyngre var. Hele det store husstellet med sitt mangfoldige matstell var husmorens virkefelt på disse storgårdene. Om hun så hadde en tjener på hver finger, var det nok å gjøre for henne fra morgen til kveld. De store stuene skulle holdes rene, soverom stelles og gjesteværelser holdes i stand for nye besøkende. Det var ikke småting av lintøy og lerret som måtte stelles og vaskes i et slikt hus. Det var dyner og puter som skulle stoppes med ærfugldun eller fjær av sjøfugl og høns. Lakener til mange senger, bordduker og annet lintøy skulle syes, faldes og ettersees.

Både familiens kvinner, losjerende fruentimmere og tjenestepiker hadde ellers nok å henge fingrene i av kvinnelig håndarbeid. Spinning og veving tok sin tid utover høst og vinter, kanskje med spinnekjerring og veverske til hjelp, så de var mange i lag og hygget seg sammen. Småpikene fikk gjøre nytte for seg der de kunne. Når de skulle lære å brodere, ble de satt til å sy navneduker med bilder, årstall og bokstaver, eller de fikk sy prøver på ulike slags søm og mellomverk som de unge damene siden broderte sitt utstyr og annet tøy med.

En fiks og flink husjomfru kunne her være til stor hjelp både med å gå husmoren til hånde og lære opp småpikene. Ofte hadde en husmor god hjelp i sine voksne døtre. De som var på besøk tok også del i husarbeidet.

Det daglige matstellet ute i kjøkkenet krevde en pike eller to under husmorens tilsyn. Var det gjester eller selskapelighet, krevdes det flere hender, og husmoren stod selv for tilberedning og anretning av maten. På kjøkkenet skinte det i store jerngryter og kopperpanner, tinnfat og tallerkener, kopper og kar av alle slag. Her var kakeformer, vaffeljern og gorojern. Steking og koking foregikk til langt ut på 1800-tallet overalt i åpen grue, og bak den lå gjerne den store bakerovnen som kunne sluke en stor brødbakst.

Lysestøping var også noe de for en stor del utførte selv. Mange steder brukte de vel den enkle måten å henge lysrak på teiner som de dyppet i smeltet talg og hengte til tørk over et par årer eller stenger.

I mørkeste vinterstiden søkte de å utnytte dagslyset så godt råd var. Middagen kunne for en stor del spises i dagslys ved vinduet, og siden holdt man "skjømming" til lysene måtte tennes. Mer enn i vår tid ble kretsen om lysene et samlingssted for familien, og dette forandret seg ikke større da petroleumslampen kom i bruk. Var det søndag eller annen rolig dag, hygget de seg ofte med høytlesning - eller kanskje med musikk.

Disse storgårdene stod det en ekstra glans av for vanlige almuesfolk. Her rådde stor velstand sammenliknet med de kår folk flest levde under. Det var stas å kunne høre heime på en slik gård hvor alt liksom var gjevt og storartet. Folk tok gjerne av seg lua når de gikk opp til storgårdene. De lå høyt i folks øyne, - nesten som kirken.

Gjeterkontrakt

av Arthur Ravn, (Arthur Kristian Emil Ravn 1907-1978)

Kontrakt mellem Elen Andersen, Lenvikmark, og opsidderne på gården Bjældgam.

Elen Andersen vedgår herved at have festet sig som gjæter for sommeren 1894 fra 15de Mai intil 6te Oktober samme høst. Opsidderne på Bjældgam forplikter sig at betale Elen Andersen som gjæterløn pr ko kr 2,50 -tokronerogfemtiøre- og alle småfæ samt kviger bliver at indgå uten serskildt betaling, dog skal hun have som yderligere godtgjørelse 2 par komager og 3 mark uld.

Derhos forplikter Elen Andersen sig til at gjæte godt og forsvarligt, samt at indhente alle Kreaturene til fjøset for hver aften og gjæterlønnen skal først erlegges når sommeren er slutt, altså 6te Oktober 1894.

Dersom Elen Andersen ikke opfylder sine plikter, som herved ere nedskrevne, må hun sandsynlig pådrage sig lovlig tiltale og således blive straffet efter Loven.

Som forskud er betalt kr 3,- trekroner.

Nogen opsigelse av vedkommende tillades ikke.

Bjældgam den 14de Mai 1894

Elen Elisabet Andersen
m.p.p.

Nils Ravn Petter Olsen Albert Olsen Oluf Ravn Ole Larsen John Ravn


Lyder

"Gjeteren"
Tegning av Solfrid Fjellaksel Pedersen

av K.P.

(Ofotmål)

Å vækja gjekk i gjetarskog,
ho va så sjuk og tong i hog.
Ho gjette kjyrn i Kjerkeli,
dar va så fint og beite i.

Å vækja venta sæg ein små
og inngjen vesste dæ va så.
Ein glunt bei født attme ein stein
mæ trast'n olla frå kvær grein.

Ho pakka glunten i ein tull
og la hån i ein næverskrull.
I kasse la ho so sin son,
på Ballangsbekkjen sægla hån.

Å vækja gjekk tel Kjerkeli,
no va den nøa vel førbi.
Og bjylla på ho Rødsi slång
mæ føgglan i frå skogjen song.

På Lappheime kor bekkjen renn,
ei kjerring sto og vaska henn'.
Ho hørte då ei låt så rar,
dæ måtte væ frå kass'n dar.


Å kjærringa ho la på sprang
og bærga kass'n vel i land.
Men glunten tok ho heim åt sæg,
"du ska få bu i lag mæ mæg".

Å glunten voks så andre bånn,
mæ namne Lyder døyptes hån.
På sjyen treivs hån aller best,
når hån fækk siggel va dæ fest.

Men då hån nætt va vorten stor,
hån bleiv mett ut på Ofotfjord.
Fækk lekevel ei grav så våt,
no inngjen hørrte gråt og låt.

Ja, lagna'n den kan gje og ta,
førr sjyen tok dæ bekkjen ga.
Dæ henne oss så jamt og trutt,
vi bærga oss, men fell tel slutt.


Litt mer om Moshulu

"Moshulu" av Finland

av Halvard Torsgrunn

Vi har jo trykt flere artikler om Moshulu i "Fimbul, men her kommer en liten "sluttrapport" som vi har fått fra Halvard Torsgrunn.

Som før fortalt ble Moshulu bygd i 1904 og var i si tid verdens største seilskip med en lengde på 102,2 meter og en bredde på 14,3 meter, dybde på 8,1 meter og tonnasje på 5300 dødvekttonn (dwt). Skipets historie er nøye beskrevet i "Fimbul" nr 20. Der ble også nevnt at Moshulu ligger som restaurantskip ved pier 34 i Philadelphia, USA.

Moshulu fungerer fremdeles som restaurantskip og er det eneste i sitt slag i verden. Skipet er restaurert tilbake til stilen først på 1900-tallet og har en flott 5-stjerners restaurant der det serveres mat både fra Asia, Europa og Amerika. Menyen spenner over et vidt spekter av sjømat, kjøtt, fugl, ja, mange forskjellige retter.

Restauranten er åpen 7 dager i uka fra 11.30 til 24.00. Det passer fint å ta en tur dit og spise lunch eller middag, eller brunch på søndagene.

På skipet er det en festsal som tar inntil 300 gjester, og i løpet av den varme årstiden kan det tas imot inntil 1000 personer da også dekket blir omgjort til restaurant. De tar naturligvis også imot mindre private tilstelninger, for eksempel på 20 til 50 personer.

Les mer om Moshulu på engelsk Wikipedia.

Jernbanen ved Bogen gruver

av Markus M. Bull

Innledning

Det foregikk stor skjerpevirksomhet i Bogen-området, nord for Ofotfjorden i Nordland rundt århundreskiftet. 11 anvisninger på malm ble gjort i dette området, og disse ble mutet i perioden 1900-05. Gruvedriften som ble etablert på disse anvisningene preges av perioder med drift som har vært avløst av perioder med stillstand. Fem forskjellige selskaper fra fire forskjellige nasjoner har vært involvert i driften, som totalt strakk seg fra 1906-39.

Det svenske selskapet A. B. Ofotens Malmfält med hovedkontor i Stockholm ble dannet i 1902 og skaffet seg etter hvert "betydelige jernmalmanvisninger i Evenes sogn". I 1904 fikk de skjerpetillatelse, og planene omfattet bl a utbygging av gruver og separasjonsverk.

Driften tok til i 1905 i det dagbruddet som i dag omtales som Bergvik (dagbrudd). På dette tidspunkt var imidlertid ikke transportanleggene ferdige, men utskipningskai, separasjonsverk på Aanes, og jernbane fra dette til Bergvikbruddet var under fullførelse. Flere andre malmfelter, deriblant Kleven som senere ble hovedgruve, var registrert, men lå foreløpig ubenyttet. Den første produksjon noteres i "Norges Bergverksdrift" av 1906, og vi kan anta at banen var i bruk på dette tidspunktet.

Eierskap

Skrubbhaugen 1938.
Johan Albrigtsen står i døra på det lokomotivet som ble kalt "Kven-Marja". Osvald Jensen står ute over hjulene. Loket ble brukt i gruvedrifta.
"Kven-Marja".
Til venstre Jens Olsen, Kleiva, i døra og lent ut av vinduet, Magnus Hansen. Navnet Kven-Marja skriver seg fra ei kvenkokke som reiste til og fra Bogen med loket.

Som nevnt eide og drev AB Ofotens Malmfält anlegget. Planen for driften var å hente ut malm for deretter å bearbeide den om til slig som skulle eksporteres. Separasjonsverket benyttet "Frödings Proces", og kostet 200.000 til ferdigstillelse. I tillegg utnyttet man en egenutviklet "rysteinnretning" som fjernet vannet fra den ferdige malmsligen. Bergmester Norelius var ansvarlig for anlegget, og ingeniør Michael Winnem var anleggs- og driftsingeniør ved gruvene.

Med unntak av 1908 da det var driftsstans, produserte gruvene malm fram til 1911.

Selskapet la ned driften. Imidlertid viste det engelske selskapet The West Fjord Iron Ore Co Ltd interesse for malmfeltene. De leide gruverettighetene fra 1912, og gikk i gang med store utbedringer av anleggene. Nytt separasjonsverk og nye steinknusere ble bygget, og gruveanleggene ble utvidet med Øvre Kleven. Eksporten gikk hovedsakelig til Tyskland. Man skaffet "tidsmessig rask transport til anrikingsverket (separasjonsverket)", her siktes bl a til damplokomotivene som ble anskaffet 1912 eller 1913. Der er sannsynlig at jernbanen i samme omgang ble utbedret, men kildene sier ikke noe om dette. Engelskmennene fikk ikke glede av gruvene lenge. Den politiske situasjonen i Europa medførte at de kun produserte malm i 1913 før de trakk seg ut, og anlegget med alt utstyr ble igjen overtatt av det svenske selskapet. Det sømmet seg ikke at et engelsk selskap solgte jern til Tyskland under opprustningsfasen til 1. verdenskrig!

Frem til 1917 ligger gruvene igjen uvirksomme. Så kommer det tyske firmaet Beer, Sondheimer & Co fra Frankfurt inn på driftsiden. Dette firmaet har tidligere vært mottager i Tyskland for Bogen-malmen, og var således ikke helt ukjente med Bogen og forholdene der. Tyskerne driver gruvene frem til 1920. Produksjonen stanses nå opp for å oppruste jernbanen og forlenge den frem til nedre Kleven, og for å klargjøre denne gruven for produksjon. Dette arbeidet utføres så langt at det nye anlegget er omtrent komplett. Da vurderer man utsiktene til lønnsomhet som så dårlige at selskapet legger ned virksomheten.

Nå åpnes døren for den kanskje mest interessante perioden i Bogen-gruvenes historie, den såkalte "Bondedriften". Intensjonen var at arbeiderne skulle være deleiere i bedriften, og jobbe hel stilling, men bare få lønn for 80%. Resten skulle utbetales når bedriften hadde økonomi til det. På denne måten greide man å få reist et selskap på beina. Selskapet het AS Ofoten Malmfelters Drift og var organisert som et norsk aksjeselskap som ønsket å utnytte malmfeltene etter avtale med AB Ofotens Malmfält og det nye AS Bogen (som bestod av de tyske interessene). Selskapet ble stiftet i 1929 med et stort allmøte, og driften tok til i 1930. Idealisme og lojalitet greide ikke å holde bedriften flytende, og driften ble lagt ned i 1932.

Etter ytterligere noen års stillstand ble det for siste gang virksomhet i gruvene. AS Ofoten Jernmalmgruber ble stiftet 1. oktober 1935 og var er datterselskap av AS Syd-Varanger. Driften startet opp i 1936, og de påfølgende årene preges av stor optimisme, og stor produksjon. Eksporten går til jernverket i Oberschlesien og Westphalen. Men 15. september 1939 tok også dette eventyret slutt, og AS Syd-Varangers direktør Behrens fastslo at gruvene ikke lenger var drivverdige. En begrensning i konsesjonen som selskapet fikk 14. august 1936 sier at utelukkende personer med norsk innføds- eller statsborgerrett kan tilsettes som funksjonærer og arbeidere.

Dette var en periode der økonomisk depresjon og høy arbeidsledighet gjorde seg gjeldende, og denne føringen i konsesjonen har nok hatt til hensikt å favorisere norsk arbeidskraft.

Den eldste banen

Tunnelåpninga i Kleiva under gruvedrifta. Antakelig fra midten av 20-åra.

Som nevnt gikk den første skinnegangen mellom Ånes (Aanes) der det gamle separasjonsverket lå, og til Bergvikbruddet. Strekningen er omtrent én km. Kildene sier ikke så mye om banens første tid 1906-11. Trekkraften har sannsynligvis vært hester, lokomotivdrift beskrives ikke. Sporet har i hele sin lengde gått i flatt eller litt hellende terreng, noe som har lettet hestenes byrde. Banen gikk fra det gamle separasjonsverket på en bro av bjelker inn til "tørt land", og kom deretter inn på verkstedområdet. Her tok spor av til smie og til verkstedet, og det var omløpspor. Videre gikk sporet på sørsiden av Ånes-haugen, før det gikk inn i en vid bue som førte på Bergvik stasjonsområde. Herfra gikk spor videre inn til malmbruddene. Her har det også vært bremsebaner opp til de øvre pallene i gruven.

Fra 1912 vet vi mer. Det engelske selskapet som hadde rettighetene til gruvedriften, anskaffet damplokomotiver. Banen har fra denne perioden hatt den her i landet noe uvanlige sporvidden 900 mm, men det er også mulig at dette var sporvidden i den første driftsperioden (1906-1911), dette vet vi imidlertid ikke. Det kan være verdt å stille seg spørsmål om hvorfor akkurat denne sporvidden ble valgt, man kunne jo ikke kjøpe brukt materiell fra andre baner i Norge. En årsak kan være at man har fått tak i jernbanemateriell rimelig i utlandet som tilfeldigvis har hatt denne sporvidden. I og med at selskapet har hatt sin opprinnelse i England har de kanskje skaffet utstyret der. I England tilsvarer en slik sporvidde 3' (tre engelske fot). Dette var en mye brukt sporvidde der borte. Skinnene var sannsynligvis 12 kg's skinner. Sporvidden er skjelden i Norge, men ikke helt enestående. Under krigen brukte tyskerne denne sporvidden bl a her i Bogen (se avsnittet om "Tyskerbanen") og på industribaner i Sauda og Årdal.

I den engelske perioden ble det bygget nytt separasjonsverk med steinknusere. Dette lå før verkstedområdet når man kjørte fra gruvene. Man anla et nytt omløpspor her. Heretter ble sporet mellom det nye separasjonsverket og verkstedområdet ikke lenger trafikkert av malmtog. Det gamle separasjonsverket ble nedlagt og jernbanebroen til dette etter hvert tatt ned. Lokomotivstall med smøregrav ble bygget ved Bergvik stasjon. Dette var en ett-spors trebygning med plass til to lokomotiver. Det var her lokomotivene sto da de ble inspisert av ingeniørmajor Smith (omtalt senere i artikkelen).

Bergvikbruddet var anleggets hovedgruve frem til 1920. I løpet av denne perioden var det drift i to perioder. Mellom 1906 og 1913 ble 183.269 tonn malm fraktet med jernbanen til separasjonsverket. I denne perioden var det liten eller ingen drift i 1909 og 1912. Deretter fulgte tre år uten drift, før man satte i gang igjen fra 1917. Frem til 1920 ble det fra gruvene fraktet 390.291 tonn jernmalm, dels med jernbanen og dels med taubane. Denne fireårsperioden beskrives som en god tid i Bogengruvenes 35-årige historie.

Forlengelsen

Gammelt bilde fra Bogen. Her går sjøen ganske langt opp i Geitbogen, langt ovafor der støyperiet er. Sjøen går lengre opp enn der veien er nå. I midten på bildet ser man sligghuset, verket, kontorbygninga. Til høyre på bildet er tårnet.

I 1918 startet selskapet forberedende arbeider for å ta i bruk malmfeltene i Nedre Kleven med produksjon i tre paller. Samtidig pågikk forberedelser for større drift i Øvre Kleven. Til Nedre Kleven var planen å anlegge jernbane. Man forlenget den eksisterende jernbanen til Bergvik-bruddet med ytterligere en km, til en avstand av ca 2 km i friluft. Nøyaktig lengdemåling av banen kjenner man ikke, men i Smiths rapport omtales lengden som "ca 2 km, heller mindre enn mer". Fra dette punktet (som blir å regne som 2 km) skulle banen føres i en tunnel som førte under malmfeltet. Tunnelen var 420 m lang og var forbundet med dagbruddet med 3 sjakter, en opp til hver pall. Hensikten var å laste jernbanevognene gjennom sjaktene. Forarbeidet var beregnet å ta 2-3 år. I 1919 var man kommet i gang med å drive tunnelene. Fra Øvre Kleven fortsatt fraktes med taubane over en strekning på 1,8 km. På grunn av stor høydeforskjell fikk den et hovedspenn på 800 m. Taubanen var allerede satt opp av engelskmennene i 1912-13 da de anså dette feltet som sitt "hovedangrepspunkt". Øvre Kleven besto av to paller. Her ble det også anlagt en tunnel under malmfeltet med to sjakter opp, en til hver pall. I tillegg var det et omfattende sporarrangement med varierende sporvidder i gruveområdet. Begge pallene og grunnstollen hadde 900 mm på hovedsporene, mindre gruveganger hadde 600 mm spor. Det var dessuten 3 bremsebaner som forbandt pallene, grunnstollen og taubanestasjonen. En hadde 1067 mm sporvidde og to hadde 1550 mm. Jernbanen til Nedre Kleven og tunnelene var tilnærmet ferdigbygget og skinnelagt i 1922. Sporet stiger umerkelig frem til tunnelinngangen ved Nedre Kleven, der banen når en høyde av 52 m over havet. Fra Bergvikbruddet gikk banen gjennom skjæringen "Gjennomslaget". deretter svingte banen seg langs assiden før den kom frem til "Rangeringsplassen" foran tunnelåpningen. Her var det to omløpsspor, og vognsettene ble koblet fra damplokomotivet over på det elektriske lokomotivet som deretter skjøv dem inn i fjellet. Det elektriske anlegget og de elektriske lokomotivene ble anskaffet under "bondedriften".

Hvordan Beer, Sondheimer & Co hadde tenkt seg transporten i tunnelen, vet man ikke. Kun ett elektrisk lokomotiv var i drift om gangen, det andre var i reserve. I tunnelen var det kun ett spor. Banen har ikke hatt stasjoner slik vi vanligvis kjenner dem, men de tre lastesjaktene som førte opp til Nedre Kleven-bruddet kan betraktes som "stasjoner" i den forstand at toget hadde en grunn til å stanse der. Disse lå henholdsvis 150 m (sjakt I), 285 m (II) og 390 m (III) inn i tunnelen målt fra inngangen. Kilder og sportegninger gir forskjellig inntrykk av hvilke sporarrangementer som faktisk ble anlagt på "stasjonsområdene". Det er derfor mulig (?) å få et detaljert bilde av hele jernbanestrekningen. Enkelte tegninger viser tenkte utvidelser av jernbanearrangementet og verksområdet. Mest omfattende har Bergvik stasjon vært slik skissen viser, senere ble en del spor fjernet da Kleven-feltet ble hovedgruve. I tillegg til jernbanen har det vært et internt sporarrangement på kaiområdet nedenfor det nye separasjonsverket. Dette har dels vært brukt til lossing av varer fra båter, og dels til frakt av verdiløst gråberg bort til steinfyllingene. Ett eller flere akkumulatordrevne lokomotiver sto for trekkraften.

Tabell I. Avstander langs hovedsporet (tall i kursiv er noe usikre)

Sted km
Gml separasjonsverk 0,0
Verkstedområdet 0,1
Nye separasjonsverk 0,25
Bergvikbruddet stasjon 1,0
Rangeringsplassen 1,9
Tunnelåpning 2,0 (0,0)
Nystollens sporveksel 2,05 (0,050)
Sjakt I 2,15 (0,150)
Sjakt II 2,285 (0,285)
Sjakt III 2,39 (0,390)
Endebutt 2,42 (0,420)

Avstandene i tabellen må ikke oppfattes som nøyaktige tall med unntak av tunnelen og sjaktene. Tallene er veiledende, og ment å gi et romlig bilde av stedenes plassering langs banen. I Smiths rapport omtales lengden mellom separasjonsverket og tunnelåpningen som "ca 2 km, heller mindre enn mer".

Imidlertid fikk jernbanen, og gruveselskapet som sådan, en trang start. Etter flere år med store utbygginger og investeringer ble det ikke noen drift. Først i 1929 startet driften så smått opp igjen (Bondedriften), med full drift fra 1930. Nå fulgte tre gode år, gruvene produserte 398.780 tonn jernmalm. Malmen kom fra Kleven-bruddene, da Bergvik-bruddet lå i "reserve". Produksjonsoppgavene sier ikke hvor mye malm som kom fra henholdsvis Øvre eller Nedre Kleven, derfor vet man ikke hvor mye hvor mye som ble fraktet med jernbanen. Fra 1936 overtar A/S Syd-Varanger gruvene i Bogen og setter i gang drift i alle bruddene, også i Bergvik-bruddet.

Frem til 15. september 1939 produseres 631.645 tonn jernmalm. Fremdeles vet man ikke hvor mye som ble fraktet med tog, men antakelig har det vært en større del enn i forrige driftsperiode, i og med at Bergvik-bruddet også sendte sin malm med jernbanen. I 1937 satte A/S Syd-Varanger i gang med å drive en ny stoll under jernmalmfeltet. Den tok av ca 50 m inn i tunnelen. Det ble anlagt jernbane i den nye stollen, trafikkert med elektriske likomotiver. I 1939 var lengden 468 m, og det var et 70 m langt omløpsspor innerst. Dessverre fikk verken selskap eller lokalmiljø noen glede av dette, gruvene ble lagt ned samme år. Om dette sidesporet fortelles det at det svinger seg innover i fjellet. En vandre-historie sier at eierselskapet ønsket å avvikle driften i Bogen, og at eventuelle nye malmfunn ville forpurre denne planen. Hver gang stollen traff en rik malmåre besluttet derfor ledelsen å endre retning på stollen...! Gruvedriften ble lagt ned 15. september 1939, og trafikken på jernbanen ble antakelig også avviklet fra samme tidspunkt. I 1940 hentet man pukk i gruvene til bruk ved vegbygging, og det er mulig at jernbanen ble benyttet ved disse anledningene.

Rullende materiell

Man vet at det har vært to damplokomotiver og to elektriske lokomotiver på banen. Damplokomotivene ble anskaffet av "The West Fjord Iron Ore Co Ltd". Lokomotivene kom til banen mer eller mindre rett fra fabrikken.

Tabell II. Opplysninger om damplokomotivene i Bogen.

Fabrikant Nr Produksjonsår Ytelse Navn
Orenstein & Koppel 5995 1912 40 HK "Kven Marja"
Orenstein & Koppel 6144 1913 40 HK "Othelia"

De elektriske lokomotivene ble anskaffet til bondedriften ca 1930. De hadde en stang (pantograf) som gikk opp til en ledning i taket. Bare ett var i bruk om gangen, det andre stod i reserve. Ledningsnettet strakk seg i tunnelene og ut til rangeringsplassen, men ikke ned til separasjonsverket. Man antar at tyskerne tok de elektriske lokomotivene med seg under krigen. I tillegg fantes en type lokomotiver som har vært av akkumulatortype. Disse lokomotivene har antakelig blitt brukt internt på verksområdets havnespor. Man vet ikke hvor mange det var av disse og hvor de endte.

Ved driftens avvikling i 1939 var to damplokomotiver i bruk, samt de elektriske lokomotivene. Man hadde ca 75 vogner, hovedsakelig av vagge-type. Det fantes også vogner av tralle-type, med flatt plan av planker/bjelker. I full drift var to vognsett i bruk, hvert med 20 vogner. Kryssingen foregikk på rangeringsplassen foran tunnelåpningen.

L. Andersen Aars skriver i en rapport (1931) at de elektriske lokomotivene skulle trekke vogner ut av stollen, mens "vanlige" (forstås som damplokomotiver) lokomotiver skulle frakte malmen videre til knuseverket. Slik bekrefter kilder at det har fungert.

"Bondedriften"

Driftsperioden 1930-32 var den mest spesielle i så måte at gruveanleggets eiere gikk til det skritt å gjøre driften til et kollektivt prosjekt, der arbeidere og lokalbefolkning gikk inn med penger i sin egen arbeidsplass. Tanken var at man ville ha et mer idealistisk forhold til sin egen arbeidsplass dersom man hadde økonomiske interesser i den. I dag er dette kanskje ikke så uvanlig, men dette var i mellomkrigstiden, og Bogen lå i utgangspunktet langt unna steder der organisatorisk nytenkning foregikk. Det er imidlertid en periode som ble omfattet med mye interesse, og det finnes derfor en del materiale derfra.

Major Smith foretok en grundig inspeksjon av hele anlegget i 1928 "under ugunstige betingelser" i forbindelse med mulig igangsetting av gruvedrift. Om banelegemet skriver han at på "De ca 300 første m fra knuseriet må sleepersen innskiftes, for øvrig må linjen justeres og en del sleepers innskiftes hist og her". Årsaken til dette er nok at banen har ligget ubrukt siden den ble ferdig. Skjønt ferdig, Smith skriver videre at "De forberedende arbeider er på det nærmeste gjennomført. Der gjenstår (...), å indlegge de siste 200 m spor i fordretunnelen (skinner has) samt å anskaffe skiftelokomotiv for denne". I tillegg gjensto et stykke på 50 m ved Bergvik-bruddet som måtte planeres og skinnelegges. Konklusjonen blir at banen fra Bergvik-bruddet og helt inn til sjakt III i stollen ikke ble fullført under utbyggingen i 1918-1922.

Major Smith foreslår at skiftelokomotivene skal være elektriske fordi kompressoren ikke vil strekke til dersom man valgte trykkluftlokomotiver. Omkostningene for et elektrisk lokomotiv med reservemotor og nødvendige elektriske installasjoner ville komme på 10-11.000 kr. Et trykkbasert lokomotiv ville komme på tilsvarende. Bensinlokomotiver anbefaler han ikke, det ville kreve kostbare investeringer i luftsirkulasjonsanlegg. I stollen i Øvre Kleven foreslår han hester som trekkraft. Om de to damplokomotivene sier han at "Lokomotivene stod tørt og så tilsynelatende bra ut. Da imidlertid dessverre ikke sleider og stempler var demontert kan ikke avgjøres om de og sylindrene er i orden. Antagelig må fyrgangene skiftes". Til overhaling av lokomotivene antok han det ville gå med 1000 kr. Sammen med utgifter til sleepers på 1000 kr, og et elektrisk lokomotiv med utstyr til 11.000 kr, skulle kostnadene for istandsetting av jernbanen komme på 13.000 kr slik Smith vurderte det 14. desember 1928.

Dagen etter skriver han et bilag der han anslår at betjeningen på jernbanen bør utgjøre 4 mann. Videre bør 8 mann jobbe med lastingen i tunnelene, men det er ikke klart om han da kun tenker på tunnelen i Nedre Kleven eller i hele gruveanlegget. Bergmesteren i Nordland som i februar 1929 kommenterte rapporten til Smith, var i store trekk enig med han, men antydet en innsparingsmulighet "ved å erstatte det elektriske grubelokomotivet med hester". Det endte likevel med at lokomotivene ble anskaffet.

På den konstituerende generalforsamlingen i Bogen 9. august 1929 ble det vedtatt at lokomotivførere (ulærte) skulle ha 72 øre timen, sporleggere 70 øre og konduktører 65 øre. Med konduktører menes hjelpemenn på lokomotivene. Videre skulle Ingeniørmajor Smith være driftsleder for anlegget, og dr L. Andersen fra Vinderen i Oslo ble styrets formann.

Det nydannede selskapets virksomhet startet med fullføring og utbedring av de eksisterende anleggene, deriblant jernbanen. Arbeidet tok til 16. september 1929 og var ferdig ved utgangen av samme år. Driften foregikk frem til 1932.

Tyskerbanen

Selv om gruvedriften var avviklet i 1939, var ikke jernbanens tid i Bogen over. Under krigen anla tyskerne en marinebase i Bogen. De satte i gang med å fylle ut grunne områder langs land, og da det lå store steinmasser igjen etter gruvene, var det nok å ta av. Et provisorisk spor ble lagt fra noen fyllinger omtrent der Evenes Rådhus ligger i dag og ned til Bergvikneset, en avstand på ca 500 m. Et damplokomotiv og noen vogner ble fraktet til dette sporet, som ikke hadde noen forbindelse opp til gruvebanen. Banen var i drift noen år under krigen, i dag finnes ingen rester av dette sporet. Det ene damplokomotivet ligger et sted i denne fyllingen som en følge av denne omplasseringen.

Hva kan man se av banen i dag?

Det gamle separasjonsverket i Bogen med pumpehuset. Stedsnavnet på bildet er feil, var opprinnelig et postkort.
Dette fotoet er fra før 27. februar 1908, for i følge Leif Jørgen Jakobsen mottok hans morfar, Jens Olsen Strand, et postkort med akkurat dette samme motivet med poststempel den 27. februar 1908.

Hele traseen i dagen kan følges. Delvis er den tatt i bruk som vei med navnet "Sporet", dels benyttes den som turvei. Traseen følger overkanten av bebyggelsen. Ved tunnelen er inngangen fylt igjen, så hva som fortsatt befinner seg der, vites ikke. Langs traseen kan man se enkelte vagger. Det finnes ingen synlige spor etter lokomotivene, men kilder forteller at begge damplokomotivene fortsatt skal være i Bogen. De er lagt ned i fyllinger, og det er ikke mulig å påpeke nøyaktig hvor. Skinnegangen ble demontert av tyskerne, vogner og andre gjenstander av jern ble overtatt av en skraphandler etter krigen. Det er dermed få levninger etter banen, dessverre.

Både i Bergvik og i Nedre Kleven kan dagbruddene beskues, men lite annet. For den som liker å gå litt, kan en tur til Øvre Kleven anbefales. I skråningene rundt gruvene derimot ligger en mengde vagger, mer eller mindre komplette. Bremsebanevognene står på traseene, og de fleste transportbanene kan tydelig følges. Skinner og sviller er fjernet. Det kan nesten synes som at utstyret bare er veltet ned i lia. Lokale krefter jobber imidlertid for å ta vare på minner fra driftsperioden. Disse har bl a fått fraktet to 1067 mm bremsebanevogner ned fra Øvre Kleven, og hensikten er å få plassert disse et sted hvor de kan synes.

I motsetning til mange av de nord-norske småbanene finnes det betydelige mengder tegninger av gruveanlegget og jernbanen. I øyeblikket er ikke alt dette materialet tilgjengelig. Man kan derfor ikke se bort fra at det ved en senere anledning kan komme flere artikler om denne banen.

Referanser og kilder:

Andersen Aars, L. (1931): "A/S Ofotens Malmfelters Drift", rapport
Evenes bygdeboknemnd (1983): "Litt om gruvedriften i Evenes". Småskrift i Evenes, "Fimbul", 7. årgang. (de fleste av rapportene finnes også i denne)
Konsesjonsvilkår (1936): "Konsesjon for A/S Ofoten Jernmalmgruber til bergverksdrift"
Pettersen, M. (1992): "Ofoten II", utgitt av Ofoten bygdeboknemnd, Narvik
Rasmussen, W. C. J. (1929): "Bogen Jermalmfelt", bergmesteren i Nordland, rapport
Smith, S. (1928): "Rapport fra major Smith", rapport
Smith, S. (1928): "Forslag til driftsplan for A/S Ofotens Malmfelt", rapport
Statistisk Sentralbyrå (1905-1940): "Norges Bergverksdrift", Kristiania/Oslo
Stiftelsesreferat (1929): "Aktieselskapet Ofoten Malmfelters Drift", Generalforsamlingen, rapport
Styremelding (1931): "Beretning om A/S Ofotens Malmfelters Drift, 1ste driftsår", rapportert av styret
Vogt, J. H. L. (1929): "Ofoten Malmfelt", rapport


Andre kilder

Bergarkivet, Trondheim
Gradteigskart fra Statens kartverk
Evenes Kraftforsyning, arkiv med tegninger av anleggene

Muntlige kilder

Svein Lambertsen, Bogen
Birger Martinussen, Bogen
Asbjørn Pettersen, Evenes Kraftforsyning

Jens Jenssen - stortingsrepresentant og skolemann

av Kjellaug Kulbotten

Jens Martin Arctander Jenssen ble født Leirosen den 28. juli 1885 og døde den 3. oktober 1968. Han var sønn av gårdbruker Jens Petter Pedersen og Anne Bendigte (Birgitte) Pedersdatter.
Jens Jenssen tok examen artium i 1904. Han studerte i utlandet i flere perioder, 1913, 1919 og 1924.
I 1911 tok han språklig-historisk embetseksamen med hovedfag i historie. Bifaga var engelsk og fransk. Hovedfagseksamen hans var "Om folkesuverenitetsprinsippets gjennomførelse i den norske grunnlov".
I 1911 ble han cand. philol.
Han var lærer i folkeskolen 1904-05, men etter utdannelsen reiste han til Vadsø og jobba som adjunkt 1912 til 1915. Han gifta seg i 1914 med Signe Jordholmen født 23. november 1887 i Alta. Hun var datter av gårdbruker P. Jordholmen og frue Johanne. De fikk 3 barn, 2 sønner og 1 datter.
I 1915 flytta familien Jenssen til Fredrikstad hvor han ble lektor (overlærer) ved Fredrikstad kommunale høyere almenskole. Der arbeidet han til i 1931. I 1931 ble han rektor ved Sarpsborg kommunale høyere almenskole, ei stilling han hadde til i 1955. En kan trygt si at Jens Jenssen har vært en folkeopplysningens mann, først og fremst på grunn av si lærergjerning, men også fordi han brukte mye av si tid på kultur i forskjellige sammenhenger.
Jens Jenssen hadde svært mange tillitsverv i parti, organisasjoner og foreninger. Han hadde også mange offentlige verv.
Han var medlem av Kringkastningsrådet 1947-51.
Fra 1945-1949 var han stortingsrepresentant for NKP for kjøpstedene i Østfold og Akershus.
Han var medlem av Lagtinget og varapresident 1945/46.
Han var også medlem av kommunestyre og fylkesting.
Av offentlige verv kan jeg nevne at han bl a var medlem av Innstillingskomitè for aldersoms-, enke- og invalidepensjon 1923-26.
Dessuten kan jeg tilføye at han hadde mange tillitsverv i filolog- og lektorforeninga og var medlem av hovedstyret i foreningen "Norden" 1949-50.

Disse opplysningene er henta fra Stortingets protokoller og fra Fredrikstad høyere allmennskoles historie.

Lars Pedersen Grove

av Per J. Nestås

Lars Pedersen Grove er fra før kjent av de sikkert mange trofaste lesere av Fimbul.

Jeg, ett av hans oldebarn, har laget denne etterkommerliste med utgangspunkt i ett av hans barn - min bestemor Petra Marta Marie Olsen som bodde i Lilandskar. Etterkommerlisten ville blitt betydelig lengre hvis alle ble med, - bl a Larsenfamilien i Bogen. Larsenfamilien i Bogen er fra Lars Pedersen Groves første ekteskap (jeg er etter hans 2. ekteskap). Hans første hustru var Mette Jakobine Eriksdatter fra Stunes, og hun blir da ikke min oldemor, men jeg er oldebarn av en av Mettes brødre - Jens Sevrin Eriksen på Stunes - som var bestefar til min mor. I sitt andre ekteskap var Lars Pedersen gift med Hanna Fredrikke Pedersdatter som da blir min oldemor.

Slependen (Bærum), 19. oktober 2003.
Per J. Nestås - oldebarn av Ole Johannesen Nestås fra Voss.

__________________________________________________________


Fimbulredaksjonen har i dette nr av "Fimbul" tatt med etterkommerlisten til og med 3. generasjon.

1. Lars Pedersen Grove, født 29. juli 1829 i Grove, Voss, (sønn av Per Ivarson Li og Inger Olsdatter Jernes). Han giftet seg med (1) Mette Jakobine Eriksdatter, gift 30. oktober 1851 i Evenes kirke, født 2. juni 1828 på Stunes, (datter av Erik Henrik Jensen og Oline Kristine Ingebrigtsdatter) død 2. juni 1861 i Klokkergården, Lunden (barsel?), gravlagt på Evenes kirkegård. Han giftet seg med (2) Hanna Fredrikke Pedersdatter, gift 24. juli 1862, født 1. juni 1835 i Dalbakk, Evenesmark, (datter av Peder (Petter Didrich) Hansen Dalbakk og Martha Marie Hansdatter) død 8. mai 1924 i Lilandskar, gravlagt på Evenes kirkegård, Lars døde 18. februar 1922 på Bjelgam, Liland, gravlagt 4. mars 1922 på Evenes kirkegård.

I år 1848 kom Lars Pedersen - 19 år gammel - fra Voss til Nord-Norge, reisemåte kjennes ikke. Om Lars Pedersen finnes mye skriftlig materiale, - han var jo selv skrivekyndig og hadde stort kontaktnett som også behersket skrivekunsten.

Lars Pedersen forteller: "Jeg var født på gården Grove på Voss 29. juli 1829. Døpt og konfirmert i Vangene kirke av prost Munsther. I mitt 19. år reiste jeg til Nordland, var første sommeren i Dyrøy i Tranøy, reiste derfra til Tromsø om høsten. Var der til adventstiden i den hensikt at komme inn på seminaret, men kunne ikke komme inn før året etter i august.

Da oppholdet i Tromsø faldt dyrt fikk jeg det råd av daværende klokker at jeg skulle reise til Målselv for å ta meg vinterarbeide, som jeg også gjorde. Jeg fikk stadig arbeide hele vinteren hos en svenske. Der var kommet en lærer fra Tromsø seminarium. Hos han fikk jeg kjøpe meg en gramatikk. Så spurte han meg hvad jeg skulle med den. Du tenker vel ikke at reise på seminar. "Jo", svarte jeg, "meningen er det." Ja så sa han: "Da kan du like godt reise på Munkholmen i Trondhjem, så tenker jeg du får ialfall mat og drikke. På seminaret får du bare graut og mysa." Da mannen kanskje lever enda, nevner jeg ikke hans navn.

Som lærer ble han vel en tid i Målselv, og siden klokker i et annet prestegjeld. Dette var i den tid at den kjære Anders Hove fra Syndmår reiste omkring som legpredikant til stor velsignelse for både unge og gamle. Han var en ekte haugianer, dog meget mere evangelig. Da jeg ble påvirket av han, gav vennene meg det råd at jeg ikke skulle reise på seminar da jeg var alt for nylig vakt. Så kom jeg i tjenest hos en mann på gården Fagerlien, Andreas Jakobsen, og var der til trettendagen.

Så fikk jeg høre at mine foreldre, og min bror Ole, var kommet til Ofoten, og bodde på Stunes. Så fikk jeg lyst og lengsel at få se dem, og således reiste jeg derfra og kom til Evenes i 1849. Sommeren etter var jeg i arbeid hos sognepresten. Om høsten spurte han meg om jeg hadde lyst at bli skulemester. "Ja, det har jeg hatt lyst til siden jeg selv var skolebarn. Men jeg har ingen utdannelse." Så spurte han meg. "Vil du komme inn på kontoret til meg?" "Ja" "Kan du lese? Jeg skal forsøke. Kan du synge? Ja. Kan du regne de fire spesi i bestemt og ubestemt tall? Kan du skrive? Ja litt gotisk." "Men en ting har du ikke spurt meg om, det er om jeg kan katekisere?" Han sa: "Jeg skal gi deg et godt råd, nu skal klokkeren begynne fast-skolen og så skal du være på skolen i to uker, så skal du begynne at skole i Snubba i september." Dette var i 1852 jeg begynte at skole og ble ved at skole i Evenes til første oktober 1880.

Så fikk jeg ansettelse i Ankenes som klokker og var der i sytten år. I den siste tid var jeg så tunghørt at jeg måtte benytte vikar. Da syntes jeg det var best at søke avskjed, som jeg også fikk. Således var jeg lærer i 45 år og klokker i 17 år. Her har vært flere bisp- og prostevisitaser. Kun en av bispene har jeg fått kritikk av, de andre ros, men for meg var kritikken til like stor nytte.

Det er ikke meg at takke, men den kjære treenigen Gud Fader, Sønn og Helligånd. Hans navn være priset. Amen."

Lilandskar 28-6-1911

(Denne teksten sto også på trykk i Fimbul nr 3).


Lars Pedersen var en aktiv person. Han fikk en rekke biposter og tillitsverv i den tid han var lærer i Evenes, -postekspeditør, herredskasserer, fattigordfører og formann i ligningskommisjonen, kroppsarbeide av alle slag, bl a slåttekar i prestegården.

Etterkommere

Mette:
Barn:
2. i Peder August Lie Larsen, født 25. august 1852
ii Erik Martin Larsen, født 24. oktober 1854 i Lien, død dato? i Erik døde ugift.
iii Ole Ivar Larsen, født 23. mai 1857 i Lien. Han giftet seg med Johanna Olsdatter, født 1862. Ole døde i Malangen.
Ole Ivar Larsen bygget flere orgel, bl a til Evenes kirke.
3. iv Jens Severin Larsen, født 1. august 1859.
Hanna:
4. v Petra Marta Marie Larsdatter, født 6. mars 1866.
vi Ida Anna Larsdatter, født 3. februar 1869 i Osmark. død i
Hun døde i ung alder.
5. vii Ingerid Lorentsie Larsdatter, født 1870.
viii Ingeborg Larsdatter, født 1873 i Osmark. Hun giftet seg med Magnus Berg, født 1865 i Gjersvika, død 20. januar 1930 i Narvik, gravlagt 27. januar 1930 på Narvik kirkegård.
Magnus var lærer og kirkesanger og ble dermed svigersønn til lærer og kirkesanger Lars Pedersen - nr 21.
6. ix Konrad Berg Larsen, født 20. september 1875.


2. generasjon
2. Peder August Lie Larsen, født 25. august 1852 i Lien. Han giftet seg med Marie Bergitte Nikoline Johannesdatter, født 15. november 1849 i Bogen, (datter av Johan M. Lambertsen og Ane Kristine Andersdatter). Peder døde 8. august 1923 i Strand, Bogen, gravlagt på Evenes/Lenvik kirkegård?

Peder August Lie Larsen var seminarist fra Tromsø.

Barn:
i Lars Harder Larsen, født 1877. Han giftet seg med Petra Hansen, født 1878.
ii Johan Martin Larsen, født 8. juni 1879. Han giftet seg med Ingeborg Mortensen, født 1881.
iii Peder Bernhard Lie Larsen, født 1881. Han giftet seg med Ingebjørg Kjerstad, født 1879.
iv Mette Jakobine Larsen, født 1883. Hun giftet seg med Arvid Roman, født 1881 i Sverige.
v Anne Katrine Larsen, født 1885. Hun giftet seg med Jens Bech, født 1883 i Korgen.


3. Jens Severin Larsen, født 1. august 1859 i Lien. Han giftet seg med Joakime Sofie Hartviksen, gift 3. august 1884 i Evenes kirke, født 16. mai 1861 i Boltås, (datter av Hartvik Jørgensen), død 17. september 1931 i Osmark.
Barn:
7. i Aslaug Gurine Larsen, født 24. november 1898.


4. Petra Marta Marie Larsdatter, født 6. mars 1866 i Osmark. Hun giftet seg med Johan Martin Olsen, gift 9. august 1888 i Lødingen, født 14. april 1855 i Stiberg, Skjomen. (sønn av Ole Johannesen Nestås og Gabrikka Pauline Pedersdatter), død 20. februar 1929 i Lilandskar, gravlagt på Evenes kirkegård. Petra døde 8. februar 1943 i Lilandskar, gravlagt på Evenes kirkegård.
Johan: Johan overtok Lillevik etter farens død i 1886. Johan og Petra bodde i Lillevik, på farsgården, før de flyttet til Lilandskar i Evenes, gnr 15 bnr 5 av skyldmark 1,33. Johan Olsen fikk auksjonsskjøte på eiendommen, datert og tinglyst 14. juni 1901 for kr 3.000,-. Sønnen Einar Johansen overtok farsbruket i 1941.
Barn:
i Ida Alberta Johansen, født 15. oktober 1889 i Lillevik, Narvik. Hun giftet seg med Jentoft Nygaard, født 1891 i Ankenes, død 4. mai 1956 i Narvik, gravlagt 7. mai 1956 i Kirken/Narvik kirkegård. Ida døde 3. juli 1972 i Narvik, gravlagt 7. juli 1972 i Fredskapellet/Narvik kirkegård. Ingen barn i ekteskapet.
ii Olga Gunhild Johansen, født 5. mars 1892 i Lillevik, Narvik, død 31. januar 1982 i Lilandskar, Liland sykehjem, gravlagt 9. februar 1982 på Evenes kirkegård.
8. iii Hans Levald Johansen, født 29. mars 1895.
9. iv Borghild Ingeline Elfrida Johansen, født 31. desember 1896.
10. v Magdalene Alvhilde Johansen, født 4. januar 1899.
vi Johanne Marie Johansen, født 14. februar 1900 i Lillevik, Narvik, død 26. april 1998 på Liland sykehjem, gravlagt 30. april 1998 på Evenes kirkegård.
vii Einar Wilhelm Johansen, født 17. desember 1903 i Lilandskar, død 17. august 1979 på Narvik sykehus, gravlagt 23. august 1979 på Evenes kirkegård.


5. Ingerid Lorentsie Larsdatter, født 1870 i Osmark. Hun giftet seg med Anton Konrad Eilertsen, gift 1895, født 1869 i Framnes, Narvik, (sønn av Eilert Jonassen og Serine, EF nr 2 til Eilert Jonassen), død 30. desember 1933 i Narvik, gravlagt 6. januar 1934 på Narvik kirkegård.. Ingerid døde 1895 i Narvik.
Anton: Anton Konrad Eilertsen var stikningsformann under det engelske anlegget. Her pådro han seg en kneskade som førte til amputasjon og langvarig sykehusopphold. Etter dette kjøpte han jøden Lewins hus på Frydenlund og åpnet butikk der i ca 1900. Eilertsen drev en assortert handel og hadde filial på Oskarsborg. Handelen ble avviklet etter at han i 1911 begynte som forretningsfører for Narvik Trygdekasse.
Barn:
11. i Halfrid Eilertsen, født xx
ii Egil Gam Eilertsen, født i Narvik, død 25. juli 1958 i Oslo, gravlagt 30. juli 1958 på Urnenes i Narvik.
iii Arnliot Eilertsen, født i Narvik, død 4. januar 1959 på Ullevål Sykehus i Oslo, gravlagt 10. januar 1959 på Urnenes i Narvik.


6. Konrad Berg Larsen, født 20. september 1875 i Osmark. Han giftet seg med Anna Sørensdatter.

I Lilandskar omtalt som onkel Konrad, gift med Anna Sørensdatter. De hadde 10 barn.

Barn:
i Astrid Larsen
ii Kirsten Klubnes


3. generasjon
7. Aslaug Gurine Larsen, født 24. november 1898 i Osmark. Hun giftet seg med Jens Kornelius Jensen, gift 7. juli 1920, født 2. juni 1892 på Stunes, (sønn av Oluf Johan Robert Jensen og Anna Marcelie Johansdatter), død 26. desember 1954 i Evenes, gravlagt på Evenes kirkegård. Aslaug døde 30. januar 1993 i Evenes, gravlagt på Evenes kirkegård.
Jens: Jens Kornelius Jensen og Aslaug Gurine Larsen var 3-menninger.
Barn:
i Anna Olufine Stunes, født 26. juni 1922.
ii Solveig Jensine Stunes, født 4. april 1925.
iii Thorbjørn Stunes, født 3. februar 1931 i Evenes.
iv Aud Jofrid Stunes, født 23. mars 1941 i Evenes, død 20. mai 1992 i Gratangen, gravlagt på Evenes kirkegård.


8. Hans Levald Johansen, født 29. mars 1895 i Lillevik, Narvik. Han giftet seg med Konstanse Elisabeth Jensen, gift 23. september 1922 i Evenes, født 6. september 1896 på Stunes, Evenes, (datter av Oluf Johan Robert Jensen og Anna Marcelie Johansdatter), død 20. januar 1992 i Harstad, gravlagt 24. januar 1992 på Evenes kirkegård. Hans døde 14. november 1981 i Harstad, gravlagt 20. november 1981 på Evenes kirkegård.

Hans L. Johansen hadde etter forholdene en god utdannelse, i det han hadde tatt Treiders Handelsskole i Oslo og Oslo Elementærtekniske skole - elektrikerlinjen - også i Oslo. Fra midten av 1920-tallet til midten av 1930-tallet drev han Narvik Sykkel- og sportsforretning. Han importerte/kjøpte deler og monterte sammen sykkelen "Narvik".
Etter at forretningen opphørte arbeidet han som elektriker, bl a ved AS Sydvaranger på Kirkenes.

Konstanse: Konstanse Jensen arbeidet i unge år på Narvik sykehus som samarit. Hun giftet seg i 1922 og flyttet til Narvik i 1923, familien flyttet til Bergviknes - leide hus hos Kristian Andersen i 1927/1928. Flyttet til Østervik sommeren 1930. Familien flyttet i 1961 til Mo i Rana og bodde der i 10 år, - og flyttet til Harstad i 1971 og bodde der livet ut.
Barn:
i Arne Johansen, født 23. januar 1923.
ii Per Johan Nestås (Johansen), født 8. september 1924.
iii Irene Arnolda Stifjell født Johansen, født 9. oktober 1926.
iv Hjørdis Kitty Meland født Johansen, født 7. januar 1929.
v Odd Arvid Jemar Johansen, født 8. desember 1930.
vi Leif Johansen, født 7. oktober 1932 i Østervik, Evenes, død 1944 - 12 år gammel, gravlagt på Lenvik kirkegård.
vii Reidun Stien født Johansen, født 20. november 1934.
viii Karstein Johan Johansen, født 5. september 1936.
ix Inger Johanne Hansen født Johansen, født 26. mai 1939.
x Kåre Martin Johansen, født 27. oktober 1940.


9. Borghild Ingeline Elfrida Johansen, født 31. desember 1896 i Lillevik, Narvik. Hun giftet seg med Erling Adolf Myre, født 26. juni 1903 i Vaag i Steigen, død 7. november 1982 på Liland, gravlagt 11. november 1982 på Evenes kirkegård. Borghild døde november 1986, gravlagt 3. desember 1986 på Evenes kirkegård.
Barn:
i Jorunn Flattum født Myre, født 30. september 1934.


10. Magdalene Alvhilde Johansen, født 4. januar 1899 i Lillevik, Narvik. Hun giftet seg med Harder Olsen, født 1891 i på Gravdal i Lofoten, død 1957. Magdalene døde 1986 i Narvik, gravlagt i Narvik.
Barn:
i Arne Olsen, født xx, død 11. september 1960, gravlagt 22. september 1960 i Fredskapellet i Narvik.
ii Fritz Harder, født 14. november 1922.


11. Halfrid Eilertsen, født xx i Narvik. Hun giftet seg med Olav Hansen, født xx i Narvik, død xx. Halfrid døde xx.
Barn:
i Sylvia Hansen. Hun giftet seg med Leif Stabell.
ii Olaf (Bobbo) Hansen. Han giftet seg med Inger Hansen.


Bondegampens hverdag i de gamle, gode dager

Andreas K. Strand med hesten Gunnar til høyre, hesten til venstre het Klappen. 1943.
Bildet er utlånt av Aud Strand
Andreas K. Strand i karjolen med hesten Klappen. 1943.
Bildet er utlånt av Aud Strand
Gunnar med høylasset.
I høyet sitter fra venstre: Kurt Toresen (fra Narvik), Arne Korsmo og Per Leiros.
Bildet er utlånt av Aud Strand

av Aasmund Strand, (Aasmund William Strand 1921-1986)

Min kjære venn og kamerat. Nå er det lenge siden
at vi tok en hesteprat som skikk var før i tiden.
Vel hadde vi det stritt og smått, og mangt vi skulle gjøre,
men hadde aldri det så brått om langt vi skulle kjøre.
Vi stoppet opp og tok en rast og hilste på bekjente,
og pratet litt om løst og fast, om hva i bygda hendte.
Når Petter-merra, "Gretemor", og Arthur så vi møtte,
jeg humret varme hesteord og ømt jeg henne klødde.
Så diltet vi av sted igjen, med tømmen slakk i greie,
og lasset fikk vi fraktet hen på jernbeslåtte meie.

Når snøen dekket vei og vang og veden skulle kjøres,
så fredfullt messingbjella klang, og vinden kunne høres.
I trav og skritt det bar av sted på vinterstille veier.
Her var det ro og sjelefred med sang fra sledemeier.
I Teppåssvingen tok vi av og ned mot isen stevnet.
Der frie taumer du meg gav, og jeg gav hva jeg evnet.
Mot isen jernbeslåtte hover klang. Her var en lek vi likte.
Og veien den ble ikke lang før Parten var i sikte.
Du strøk meg over hals og bog og takket meg for farten.
Så åt vi mat i snøtung skog i Rubbedalen ved Parten.
Så lesset du på stokk og skat av tørre savlaupveden,
og tok igjen på heimvei fatt. Nå gikk du etter sleden.
Men rim i bryn og nesebor vi skritta inn på Sletta
og velkomst fikk av gamle mor, og mat som vomma metta.

Så skulle møkra kjøres ut fra Påskelin og Prøva,
fra sau og geit og liten stut som bare sto og tøva.
Han slapp fra slit med tunge lass med ved av bjerk og selja,
med vassfustasji, skit fra dass, men bare åt og skeit og bælja.
Det var nok artig mang en gang når føret var sånn passe
å dilte att og dilte fram med lette møkkerlasset.
Ja, det ble mang en tur å gå til Dalen og Krokmyrteigen,
for lassene de var jo små, og lang var møkkerveien.
Men møkkerkjeller'n ble da tom, jeg alle sammen lystra,
og ofte var det Håkon som på møkkerlasset plystra.

Med plog og harv vi sammen sleit fra vi var ganske unge,
og begge ble vi varm og svett når børene var tunge.
Med Albert-merra å gå i spann, se det var rene dansen.
På Moa og på Sletta fann de alltid ut balansen.
Men det var mange tunge tak når nybrott far sku dyrke
av myr så seig, å ve og akk. Der trengtes tolv manns styrke.
Men Kvernlands-plogen fram seg skar, og fór for fór vi vendte.
Vi svetta både jeg og far og slitne titt oss kjente.
Når siste tur med harv var gjort, og sæden lå i molda,
og åkern lå der, varm og sort, og dampende i sola,
da var det glede, takk og lov. En ny provins var vunnet.
Og så ble greie løfta av , og hvil hverandre unnet.

Når våronn-slitet var forbi, og plogen satt 'pund tellet,
da ble det vel en herlig tid for gamp og merr i fjellet.
Ingen blinding voldte kval og iltert stakk i sida,
for vinden var så frisk og sval høgt opp i Hellelia.
Så grønt var gresset ingen steds som bak i Kvantobotten.
Der fant vi kvile, styrke, fred, imellom vår og slåtten.

Fra Likkjetindens is og bre en fjellbekk lystig dansa,
og Spruten viltert styrta ned med skumsprøyt kvitt omkransa.
I Siriåsen Odin skreik. Tok kyrne ned for kvelden.
I Merskarosen kjøa beit, det rauk fra kaffe-elden.
I Steinlegds bratte li og støyt gikk sauene og beita.
Et lite vårlam brekte høyt og etter mora leita.
I Rundli-krattet raspa lauv en geiteflokk til Antona
og spratt omkring på smale klauv og stanga litt med horna.

Til dette sto vår lengsel titt når dagene var svære,
og kroppen var av lasset slitt. Her var det godt å være.
Men så en dag var kvil og ro og latgampsliv til ende.
Jeg visste hva som foresto, det på min teft jeg kjente.
Du kom med grima og med band og brødskalk i din neve.
Så gikk vi, hest og liten mann for ned til bygds å streve.
Du leide meg bort til en stein for på min rygg å bakse,
og varm var rygg mot nakne bein, og holdt godt tak i fakset.

Det kunne være stritt i blant å slåmaskinen drage
i timotei, når sola brant, og flua var en plage.
Da kom du fram og klappa meg og løfta litt på greie,
og jaga klegg og mygg sin veg som stakk og var så leie.
Men slåtta måtte gå sin gang, og trutt vi tida nytta.
Med strev og kvil, med sukk og sang, slik tida støtt vi bytta.

Så skulle høyet kjøres inn fra hesjer og fra dunger,
og oppå lass i tråkkegrind, der lå det fem-seks unger.
Inn på la'en høyet kom og puffa ned i stålet.
Jeg tygde litt og så meg om med hodet ut av holet.
Ho stakkars Grete slit seg opp til la'en hannes Petter.
Han Nakor på Lersbakkans topp, han slår så småstein skvetter.
Der kommer Elias-merra ut på tur til Kariåsen.
Å jo, det blir nok for til stut og geit og ku på båsen.

Når heimslåtta så var gjort, da la vi ut på farten
og Markeveien kjørtes fort til skogslått oppå Parten.
Fra Durmålshågen hørtes kauk. Ho Elen og Tjappa holla.
Fra Haldorhytta fint det rauk. Med ljåen Ebba bala.
Og onkelungan var på plass, han Dyping slo og pøa,
og god var kveld med saftig gress mens dere fiska kjøa.

Til meieri med melkespann vi byttes om å kjøre.
Og bekkvognhjul på grus og sand du kunne lang vei høre.
Fra Lakså hadde Mekkal tur, og vognen de gnall og slarka.
Og melkespann blei også kjørt oppifra Evenesmarka.
Ho Gisken skreiv opp nummer og navn, Det veides og det ramla.
Litt handling hos han Trygve Ravn, så heim igjen vi skramla.

Men kan du huske søndags gry når kirkeferd var inne?
Den flate møkkersle'n som ny var skrubba så den skinte.
Ei matte var så lagt på langs, og deroppå var sesser
med plass til unger, mor og far i kirkeskjørt og dresser.
På bogtre dombjelleklokker tre så dempet slo an tonen,
og ivrig ville jeg av sted, for der for Elias-Bronen.
Og Ottar med sin traver grå forsvant rundt Grohågsvingen.
Jeg kunne ikke stille stå og blåste i nesevingen.
Omsider var så alt gjort klart, og alle satt på sleden.
Ut porten bar det i en fart, og farten økte siden.
Rundt Stordalssvingen, Høgda ned, det gikk så snøen kovde,
og ut på Volden fikk vi se i snerten av han Hovde.

Og svepa skarpt i lufta smalt. Vi hørte hestevringsten.
De for som om det livet gjaldt, for trave kunne hingsten.
Nå hadde jeg fått blod på tann i denne ville dansen.
Jeg var nok ingen fullblodshest, men motet var til stede,
og trave likte jeg som best med lettkjørt møkkerslede.
Og Hovde i sin ulveskinnsfrakk og flotte kjøregreier,
han skjønte at her ble det snakk om trav til tap eller seier.
Hingsten langet tappert ut så teven sto fra tryne'
og tenkte nok at han til slutt skulle bondegampen bryne.

Jeg hadde mer å stille opp. Nå var jeg varm i greie.
Jeg sprang til muntre hurra-rop og uten pisk og sveie.
Jeg langet ut i taktfast trav. Her gjaldt det husbonds ære,
og dova ble så si'og lav når rask jeg skulle være.
Slik var min stil når det gikk fort, og jammen gikk det unna,
og snart var kampen unnagjort i mellom hingst og Gunnar.
Jeg sleit meg på han steg for steg, lå like bakom sluffa.
En liten spurt, så ville jeg ha grahingsten bak meg puffa,
men veien ga ei plass til to, så derfor tok jeg sjansen
og fauk forbi ved låvens bru til han Einar Johansen.

Ved Aron Rørvik lå jeg bak han Ottar med sin springer,
og for forbi han akkurat der Evenesvika svinger.
Til kirka kom vi i god tid. Fikk klapp og ros for spurten.
Og da kom Hovde, ikke blid, men heller ikke furten.
Han trommet meg på bryst og lår og sin begjæring fremmer:
"Jeg kjøper gampen, og du får den sum du selv bestemmer".
"Nei takk, min venn. Ditt bud er bra. Jeg armod heller velger.
Selv om du sølv og gull meg ga', jeg aldri Gunnar selger".
Jeg fikk nok til jeg gikk i grav på gamle tomter være
til gavn og glede, slit og trav for alle mine kjære.
Så takk for møtet, kamerat. Til avskjed nå det stundar,
og takk for at du tok en prat med gammelhesten, Gunnar.

_____________

Redaksjonens anmerkning
Aasmund Strand var sønn av Aslaug og Andreas K. Strand i Leirosen, bror til Aud og Håkon Strand. Han var født 27.12.1921 og døde 15.7.1986. Aasmund var nr 4 i gutteflokken til Aslaug og Andreas. Aasmund og Helge Bartholsen var nabounger og uadskillelige venner i guttedagene, ja, et vennskap som varte livet ut. Aasmund ble lærer og var gift med Liv fra Salangsdalen. Først bodde de noen år i Sørreisa, men så flytta de til Sandefjord hvor de bosatte seg, og der døde Aasmund. Liv bor der fremdeles.

Bondegampen som Aasmund forteller om, het Gunnar og var gampen til hans far, Andreas K. Strand. Hesten Grete (Petter-merra) som bondegampen var så opptatt av, var hesten til Petter Bartholsen. Petter Bartholsen var far til Helge, bestefar til Petter Ingar som bor på gården nå. Arthur, også sønn av Petter Bartholsen.

Det er mange stedsnavn i dette diktet, bl a disse:

Dalen: Stordalen
Krokmyrteigen: Ved Nakor Nilsens gård, ei slette bak fjøset
Sletta: Heimgården til Aasmund, Aud strand bor der nå
Moa: Gården til Karl Hansen
Grohågsvingen (Grorhaugen --): Storsvingen i Leirosen
Durmålshågen (Durmålshaugen): Er på Parten, der militæret er nå
Lersbakkan: Mellom Aud Strand og Inger Gustavsen

Ordforklaring:

Skat: tynn ved, tynn buskestrange

Odin var fra bygdene nordafor og var gjetergutt for bøndene i Leirosen. Antona, dama som eide geiteflokken, var mora til Randulf Nystad.

Medlemmene i nemnda

Eva Svendsen
Aslaug Olsen
Ole Parten
Kjellaug Kulbotten

Bilder uten tilknytning til artiklene


Fimbul bilde.JPG Husa til venstre tilhørte Samuel og Albert Nilsen, helt til høyre tilhørte Bernt Andreassen. Huset øverst i bakken tilhørte Karl Andreassen Bakkland. Oppå fjellet står "Trulsmyrbrakka". Da anlegget gikk på Helgevasshaugen, bodde arbeiderne i brakka. Naustet ved sjøkanten tilhørte Bernt og Emil Andreassen, det ble revet i 1925-26.

Bildet er utlånt av Gudrun O. Gulljord, (Gudrun Marie Elise Olaussen 1908-2001)


Fimbul bilde.JPG Brudebilde av Kristine og Oscar Jenssen, Østervik.

Bak fv: Brudens foreldre Hans Jakobsen og hustru Ane f Larsen, th brudgommens foreldre Jens Olsen og hustru Jonette f Nilssen.

Bildet er utlånt av Gudrun O. Gulljord, (Gudrun Marie Elise Olaussen 1908-2001)