Fimbul nr 23 - 2005

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

Fimbul er et småskrift fra Evenes bygdeboknemnd.

Forsidebilde: Tekst og foto: Kjell Asbjørn Pedersen
Unionsoppløsninga ble også markert i Evenes. 7. juni 2005 ble 100-årsjubilèet for unionsoppløsninga i 1905 markert gjennom et samarbeid mellom Evenes turlag og bygdeboknemnda med en turmarsj og ei utstilling. marsjen gikk langs den gamle kirkeveien forbi Haugbakkan ned til Evenesvika med endestasjon i Bårstua. Skoleelevene gikk turen på formiddagen, men hovedmarsjen med gikk om ettermiddagen med startfanfare og flaggborg. Der ble det gjensyn med det tidligere unionsflagget med den såkalte "sildesalaten", unionsmerket i øverste hjørne. Rundt 200 mennesker deltok i marsjene.

Om ettermiddagen var det oppgaver å løse underveis med tema kongerekkene. Det var også lagt inn tid til bålkos.
Til slutt møttes turgåerne i Bårstua for å se på utstillinga av gamle fotografier og protokoller fra tida rundt unionsoppløsninga.
En kan vel trygt si at det ble en dag med historisk sus.
(Se også baksidebildet)


Forord

bygdeboknemnda

Det er vel nærmest blitt tradisjon i Evenes at "Fimbul" kommer ut ei stund før jul. Folk begynner tidlig på høsten å spørre om det kommer nytt hefte, så vi i nemnda har absolutt inntrykk av at mange setter pris på arbeidet vårt.

I 2006 blir det 30 år siden det første nummeret av "Fimbul" kom ut i 1976. Ja, hvordan skal vi markere det? Kanskje noen av leserne har idèer? Vi kunne kanskje plukke ut gode artikler fra gamle utsolgte årganger og trykke på nytt, eller? Vi får gå i tenkeboksen.

I årets utgave av "Fimbul" har vi markert 100-årsjubilèet for unionsoppløsninga, og vi har artikler om hvordan forholda var i Evenes for 100 år siden.
I artikkelen om kornmøller og kverner i Evenes oppfordrer vi leserne til å fortelle det de måtte vite om dette temaet. Vi vil gjerne vite hvor det var møller, gjerne med bilder av restene etter mølla, eller av området der mølla sto. Det var også handkverner for maling av korn på mange gårder. Kan noen fortelle/skrive om hvordan denne kverna ble brukt? De unge i dag har ikke den ringeste anelse om noe av dette, så det som blir fortalt, har stor historisk verdi.
Ellers av stoff i heftet har vi konsentrert oss om kraftutbygginga i Bogen. Nå blir jo vegen opp Rørgata mot Niingen mye brukt, så det kan være interessant for mange å lese om det som forgikk her under utbygginga.
Speiderturen til Mandal på landsleir i 1948 er nærmest å sammenligne med en tur jorda rundt i dag når en ser på hvor lang tid reisa tok --.

I et tidligere "Fimbul" oppfordra vi leserne om å tipse oss om folk som kunne ha oppskrifter på tradisjonsmat fra kommunen vår. Nå gjentar vi oppfordringa. Vi nevner oppskrift på lefser, rømmegrøt, blodmat, fiskemat mm.

Så takker vi alle som har levert inn stoff til oss. Det som ikke kom med nå, kommer i seinere nummer.

GOD JUL!

Hilsen redaksjonen

Søndagsbetraktning

ved Provst Jak. J. Anderssen, Ofoten

Joh. 1. v. 19-28 ?
4. Søndag i advent

Mel.:

Som en brudgom glad og fyndig
takker kjærlighetens Gud,
der ham ledet til en yndig,
kjærlig og hengiven brud,
sådan for Johannes' øye
står i gledens glans den høye
herre, som med Guds fullmakt
gjøre skal, hva før blev sagt.


Og som brudgoms lykke gleder
den, der elsker ham som venn,
så det hjertens fryd bereder
døperen å skue den,
Gud med salvesen velsigner,
og i kne andektig digner
han ved lyden av den røst,
som er hele verdens trøst.

O, i ham skal håpet hedres,
som forkynte Israel!
Han bør vokse, jeg fornedres,
roper han av all sin sjel.
Han er målet for min lengsel,
han utfrir meg fra det fengsel,
hvor enhver til døden går,
som et evig liv attrår.


Du bør vokse, jeg fornedres,
Herre Krist! Ti hva av mitt
er i meg, kan ei forbedres.
Ned med mitt og opp med ditt.
Voks du i meg alle stunde,
så det gamle går til grunne
og det menneske oppstår,
som inn i Guds himmel når.


Evenes for 100 år siden

bygdeboknemnda

Slik kunne brudepar være kledd på den tida. Dette bildet er fra 1901 av Johanna Vassbotn og Simon Annfindsen.
Prost Jacob J. Anderssen var ordfører i Evenes i 1905. (ordfører 1884-1910)
Kvinneforening hos Eide, Liland i år 1900.
Guttene fra venstre John Eide og Rasch, Narvik
l. rekke fra venstre: Julie Susæg, Hanna Nilsdatter, jordmor fru Jensen, fru Persen, fru Øye, Bergitte (bodde ved Tegen), Ane Susæg
2. rekke fra venstre: Anna Pettersen, ukjent, ukjent, Mette Knutsen Tanem
3. rekke fra venstre står Inga Olsen Pedersen, Anna Olsen, sitter Mathilde Vold, Ane Eide, står Helga Eide, ukjent.
Her er en søskenflokk i sin fineste stas i 1913. Der er søsknene Karlsen, Slettbakk.
Foran Klara.
Fra venstre: Sigurd, Elfrida, Trygve.
Fra Snubba. Huset t.h. er gammelstua på Sletthaug som ble bygd ca. 1904-05. (seinere restaurert)
Fra Snubba. Gammelstua til Berit og Ole Olsen. Den ble bygd omkring 1900-1905.
Gammelt bilde fra Tårstad.
Gammelt bilde fra Leirosen.
Gammelt bilde fra Liland, fra 1897.
Oversiktsbilde av Bjelgam fra 1905 eller 1906.

Vi har i år feiret 100-års jubileet for unionsoppløsningen. Hvordan var det egentlig i Evenes for 100 år siden? Her er noen klipp fra boken "Nordlands Amt" som ble utgitt i 1908, og som forteller litt om forholdene i Evenes på denne tiden.
Vi gjør oppmerksom på at den gang tilhørte nåværende Ballangen kommune Evenes. Vi har også beholdt rettskrivningen fra 1908. Martin Hansen har foretatt utvalget av stoffet.

Evenes herred (574,9 km², i 1891 3113 innbyggere, i 1900 3568 innbyggere) udgjør Evenes sogn av Ofoten præstegjeld. Dog hører en del av Evenes sogn til Trondenes herred, lensmannsdistrikt og thinglag.
Herredet udgjør en del av Ofoten lensmandsdistrikt og thinglag.

Jordbruk

Arealet er saaledes udnyttet:
Ager 1,5 km²
Eng 7,1 km²
Ager og eng 8,6 km²
Skog 50,0 km²
Udmark, snaufjeld,indsjøer, myr 516,3 km²
Til sammen 574,9 km²


Udsæd og avl pr. maal samt foldighed:
Udsæd Avl Foldighed
Byg 45 l 1,5 hl 3,3
Blandkorn 45 l 1,5 hl 3,3
Havre 65 l til grønfoder
Poteter 3,8 hl 16 hl 4
400 kg


Udsæd og det til have anvendte areal i 1900:
Rug 2 hl
Byg 276 hl
Havre 5 hl
Blandkorn 7 hl
I alt kornsæd 290 hl
Vikker 1 hl
Poteter 2817 hl
Havre til grøntfoder 43 hl


Til andre rodfrukter end poteter anvendtes 33 ar. Areal af have var 79 ar, hvoraf 37 ar anvendtes til kjøkkenhavevækster. Der var 82 frugttræer i herredet.

Der var 7 slaa- og meiemaskiner, 1 saamaskine, 1 firehjulet og tospændt arbeidsvogn, 11 firehjulede og enspændte og 330 tohjulede.

I Evenes dyrkes foruden poteter saa godt som udelukkende byg, der for at give aarsikker avling maa anvises skarpere jordarter, helst med lun beliggenhed.

Havre bliver sjelden moden, saa den dyrkes mest til grønfoder. Bygget fryser ikke, men det bliver ikke modent i raa og fugtige sommere.

Fraa enkelte af de større gaarde kan der sælges en del poteter. Tang bruges sjelden til gjødsel, men vel til fodersurrogat. Gulerødder, næber og kaalrabi dyrkes af bønderne. Gartneri med træplantninger forsøgtes anlagt i Ballangen, men gik ikke.

Herredsstyrelsen har i 1893 angivet værdien af 1 maal jord til 150 - 200 kr, og omkostningerne ved rydningen af samme til 40-50 kr.

Evenes har til dels store strækninger dyrkbart land. Let forvitrelige bergarter, samt lerskifer og kalkholdige fjelde, har sammen med forraadnede planter dannet en jordbund, der bærer en sjelden frodig skog og græsvækst (amtsagronomens indberetning 1889).

Paa vestsiden af Tjellemarken bosætter seg flere og flere nordmænd og begynder at rydde, men midtpartiet og det østlige parti er især beboet af finner, og her er store stækninger uopdyrket mark med flad, stenfri, græsbevokset skogbund.
Evenes herredsstyrelse angiver i 1893 at have dyrkbar jord, som overgaar i udstrækning langt, antagelig flere gange, den dyrkede og plogvendte jord. Større udyrkede strækninger egnede til dyrkning er der fra Evenes til Lavangen eller paa Lavangseidet paa grændsen mod Tromsø amt.

Ved forskjellige gaarde, saaledes i Lenvikmarken paa grændsen mod Tromsø amt, er der ogsaa dyrkbar jord. Langs Bogen er der uopdyrkede, til dyrkning skikkede strøg. Noget nyland er i senere aar opryddet. Fjeldbeiterne er meget gode, og der er ogsaa fjeldslaatter, men disse udnyttes ikke nu saa meget som før.

Husdyrhold samt fjærkræ i Evenes herred:

1900 1890
Heste 354 320
Storfæ 1894 1906
Faar 2108 3641
Gjeter 989 882
Svin 152 179
Rensdyr 309 360
Høns 1191 794
Ænder - 17


Hovednæringen er fædrift; den er i senere aar efter anlægget af Narvik og Ofotbanen kommet godt op, om end uaaret i 1900 satte den adskillig tilbage. Kvæget har vært blandet med ayrshire- og med maalselvskjør, nu er der mest stedegne kjør. Det er gode kjør, hvis de stelles godt.

Sauerne er delvis blandet med gode sauer fra Steigen, men de fleste er endnu de gamle norske sauer. De bedste heste kom tidligere fra Lavangseidet, hvor de vistnok fra ældre tid var forædlet. Nu holder man paa at indføre fjordhæsten. Melkeproduktionen er i de senere aar øget noget, og der sælges en del melk samt kjød og kreaturer.

Evenes havde i 1905 fire meierier: Liland meieri fra 1898, Taarstad meieri fra 1899, Tjellebotn meieri og Bogen meieri; alle eies af melkeleverandørerne.
I 1905 indveiedes 594 953 kg melk, hvoraf er tilvirket 10 312 kg smør og solgt 7 413 kg fløde og 264 664 kg melk. Alene Bogen meieri leverer den skummede melk tilbage til melkeleverandørerne. Meierierne sysselsætter 7 kvinder og maskinerne drives ved Liland meieri med damp og ved de øvrige med haandkraft. Ballangen dampmeieri og Bø handmeieri er nedlagt før 1905.

Skog
Der vokser i herredet furu, birk, or, asp, rogn, hæg, selje og vidje. Birkeskogen har stor udbredelse, men den er stærkt hugget; der selges ved, antagelig 700 favne aarlig.

Birken kan enkelte steder, for eksempel omkring Taarstad blive noksaa tæt og høi. Især i Tjellemarken bliver birken temmelig høi; der hugges en del til brændsel og selges i Lødingen og Ofoten.

Der er saaledes ikke meget Skog i herredet; den bestaar mest af birk, noget or og asp. Fra statsskogen leveres lidt større salgslast. Herredet maa kjøbe bygningstømmer og andre bygningsmaterialer.
Middelprisen i 1905 pr favn birkeved var 11 kr og for or 8 kr.

Middelprisen i 1905 pr tylvt bygningstømmer var 24 kr, dimensjonerne var 10 - 12 alen.

Der er en del snaumark skikket til skogkultur.

Torv benyttes til brændsel ved siden af ved, men der sælges ikke torv. Den benyttes i den senere tid mere og mere; der tages en del torv i Osmarken.

Der er ikke saa lidet multemyrer i Evenes; saaledes paa Lavangseidet, i Bogen og i Lenviksmarken.

Jagt
Bjørn og ulv forekommer nu sjelden; ræv er hyppig; dessuden almindelig røskat og oter. Aarfugl forekommer paa enkelte steder i ikke ringe mængde. Der sælges aarlig kanske 2000 ryper fra Evenes. Ved Liland samles paa et par smaaøer æg og dun af efugl, maase og lidt gaas. Der samles lidt dun i Botn og ved Bø paa et par smaaholmer.

Bergverksdrift
Paa gaarden Laksaa optræder kalksten eller kalkglimmerskifer i et belte fra nordøst til sydvest i ringe afstand fra fjorden. I denne forekommer uregelmæssig kobberkis med svovlkis med magnetkis ledsagede af straalsten og til dels kvarts. Snart svovlkis, snart magnetkis er forherskende; der er lidt zinkblende og blyglans. Malmforekomsten er lundefuld og malmen fattig. Gruberne er drevne under navn af Lilands kobberverk. Det er kobberkis, svovlkis, magnetkis i linser i kalkglimmerskifer, som har givet anledning til gjentagen prøvedrift med store bekostninger og med uheldigt resultat.

Ved Taarstadosen ovenfor broen er skjærpet paa kisforekomster. Zinkblende og blyglans forekommer paa Skogøen i Bogen. De steder i Evenes, hvor jernmalmen er paavist, er da paa fjordens nordside Sommervik og Osmarken og længer øst i Bogen, Strand, Bergvik, Kleiven, Lenvik og Lenvikmarken; malmen optræder i Ankenes ved Veggen, Bakkejord, Krokberg, Herjangen, Slettejord, Haugen og Præstjord; alt dette paa nordsiden af Ofotfjorden; den store bøining rundt Haafjeld og Haafjeldtuven til BØ i øst og Pundsvik i vest ligger på sydsiden af Ofotfjord.

Bergvik jernmalmfelt er kommet i ordentlig drift , efterat en undersøgelse af feltet har vist, at der er tilstrekkelig malm for en større aarlig produktion. Fra udskibningskai ved Aanes gaar en jernbane op til de paa Bergvik blottede anvisninger, og et seperationsværk er bygget. Malmfeltet ligger heldig til i nærheden av kysten, saa malmen transporteres kun 1 km fra bruddet til opberedningsværket, hvorfra malmen lastes. Havet er her isfrit aaret rundt. Grubearbeidet drives her ved brydning i aaben dag. Denne drift er indrettet for eksport af knust malm, ikke for eksport af briketter.

Et selskab, som kaldes Ofoten malmfelt, har kjøbt jernforekomster paa gaardene Bergvik, Bergviknes og Kleven. Malmen er ogsaa her saa fattig, at den maa opberedes, og der er da i den senere tid bygget et opberedningsværk, Bogens vaskeri. Adskillelsen af malm og berg sker paa en helt anden maade end i Dunderlandsdalen, idet malm skilles fra berget i fugtig tilstand, saaledes at man for en del undgaar den forfærdelige støvdannelse, som finder sted i Dunderlandsdalen ved Edisons metode. Malmen i Bogen er magnetjernsten, fint fordelt i en kvartsrig skifer. Den indeholder omtrent 4-5 pct fosfor, svovlgehalten er ubetydelig.

Malmen knuses forholdsvis let, men den maa knuses noksaa fint. Den knuste malm sigtes paa en rystesigt. Den magnetiske separation af det knuste gods foregaar efter Frødings metode. Der er her en konisk messingskive, som dreier seg om en lodret akse, og under denne messingskive er der anbrakt elektromagneter. Over messingskiven spules det stadig vand, idet den roterer. Magneterne under messingskiven holder den magnetiske malm fast paa skiven, medens vandet skyller væk de uholdige korn, og senere naar de magnetiske korn kommer frem over det rum, hvor det ingen magneter er, spules disse ned.

Jernmalmforekomsterne paa Osmarken fører manganholdig jernglans og magnetjernglans i en kalkholdig glimmerskifer af mindre mægtighet; begge sider omgivet af en mægtig kalkformation. Manganhalten angives at være meget forskjellig. Malmen holder som nævnt; 0,2 pct fosfor; der er lidet svovl, og den er fri for titan.

Fiskeri
Evenes er et fjorddistrikt, hvor intet kystfiske foregaar, og heller ikke drives havfiske. Hjemmefisket er af betydning, men udbyttet forskjellig. I fjorden er der torsk, sei og sild nu og da, videre lange, kveite og flyndre. Uer fiskes med dybsagn og garn. I Bogen foregaar en del sei- og torskefiske, i heldige aar sildefiske. Noget seifiske foregaar ved Tjellebotn.

Der klages visstnok over lidet fisk i Ofotfjorden, men man kan dog i regelen faa fisk til dagligt behov, naar man kan komme paa sjøen. En stor del af befolkningen drager til Lofoten og Finmarken paa fiske.

Samlet udbytte af fiskerierne i Evenes og Ankenes herreder:

1905 1906
kr kr
Smaasildfiske 900 250
Laks- og sjøørretfiske 1 314 2 075
Andre fiskerier 6 270 9 420
Til sammen 8 484 11 745


Der er et temmelig stort teglværk i Tjellebotn, hvor der tilvirkes mursten.
I Evenes er de vigtigste handelssteder Liland, Tjellebotn og Bergviknes. Der er ingen ølret.

Evenes Sparebank paa Liland, oprettet 1900, havde 1ste januar 1906 en forvaltningskapital af 133 851 kr.

Poststationer i Evenes er Taarstad, Liland, Bogen, Ballangen og Tjellebotn.
Dampskibsanløpssteder er Liland, Taarstad, Tjellebotn, Ballangen og Bergviknes.
Der er telegraf- og rigstelefonstation paa Liland, felttelefonstation i Bogen og private telefonstationer paa Evenes, Lundene, Skaar og Taarstad.

Bebygning
Husene er tømrede og delvis bordklædte. Ved Skarnes, Tjelle og Tjellebotn er der tættere bebygning, ved Tjelle og Skarnes oppstaaet paa grund af godt jordsmon, i Tjellebotn paa grund af det der anlagte teglværk.

Gaardene ligger i regelen nær stranden paa faa undtagelser nær, som Haugaasen. I Tjellemarken er flere jordgammer, beboede af finner, og ligesaa nogle i Evenesmarken.

I Evenes er befolkningen saaledes fordelt efter nationalitet:

1890 1900
Nordmand 2 577 2 904
Finner 466 484
Kvæner 26 5
Til sammen 3 069 3 393


Finnerne holder til paa Lavangseidet, i Lenvikmarken, nogle faa i Raandalen og mange i Ballangsmarken og Tjellemarken.

Evenes herreds matrikulskyld er 294,39 mark.

Herredet har etter den trykte matrikulfortegnelse 71 gaardsnummere, hvilke efter herredets nuværende matrikulskyld havde en gjennomsnittskyld af 4,14 mark. I følge den officielle statistikk for 1900 var herredets gardsnummere delt i 332 særskilt skyldsatte brug, hvilket igjen efter opgaverne ved folketællingen i 1900 var samlet i 295 selvstændig beboede brug, hvis gjennemsnitlige størrelse efter deres matirkulskyld var 1 mark.

Den officielle statistik har desuden efter folketællingsopgaverne 131 ikke særskilt skyldsatte jordbrug og jordlotter, saaledes i alt 426 selvstændinge brug med en samlet matrikulskyld af 294 mark.

Gjennemsnitsværdien af skyldmarken var efter den officielle statistiks beregninger for Ofoten thinglag: I 1893-97 1 391 kr, i 1895-99 1 303 kr, i 1897-1901 1 496 kr og i 1899-1903 1 737 kr.

Efter den officielle statistiks inddeling af de selvstændige beboede brug havde i Evenes herred i 1900 40 brug en matrikulskyld indtil 0,20 mark, 41 brug fra 0,21 til 0,50 mark, 102 brug fra 0,51 til 1,00 mark, 104 brug fra 1,01 til 3,00 mark, 6 brug fra 3,01 til 5,00 mark, 1 bruk mellem 5,01 og 10,00 mark og 1 bruk mellem 10,01 og 20,00 mark. Til sammen 295 brug.

Statsveianlæg
I aarene 1893 - 1896 udførtes et veianlæg fra Evenes præstegaard langs sjØen til Liland, samt en ca 150 meter lang sidearm fra præstegaarden til kirken. Veien er ganske flad, uten nævneverdige stigninger, og udstyret med veidekke af sten. Veibredden er 3,75 meter med indskrænkninger til 2,5 meter paa kostbarere steder. Anlægsomkostningerne var kr 52 261,90 for en længde af 9,3 km.

Som en direkte fortsættelse af dette anlæg er i 1903-1906 bygget en vei fra Evenes kirke til Tromsø amtsgrense ved Stenjorden, 5,5 km lang. Straks søndenfor Langvatn fører mod øst en 2,4 km lang sidelinje til Dalbakken i Evenesmarken, for at tilveiebringe forbindelse med den tidligere herhen oparbeidet kommunal vei fra Liland paa nordre side af Osvatn. Da denne ennu ikke var fuldt ferdig, blev der til sammes fuldførelse og delvis udbedring paa strækningen Dalbakken til noget østenfor Osvatn tilladt anvendt fra anlægsmidlene tiloversblevendt beløb paa 3 000 kr.

Veien Evenes-amtsgrændsen gaar gjennem et ganske fladt landskab, der benevnes Lavangseidet, hvor der er meget dyrkbart land. Den er bygget med stenlag og kjørebredden er 3,75 meter. Stigningen er ringe.

Sidelinjen til Evenesmarken, hvor oppstigningen til dette sted er 1:14, er derimod udført uden stenlag, og med kjørebredde af 3,5 meter.

Omkostningerne for de to nevnte anlæg udgjør 42 100 kr.

Den samlede længde af de for statsmidler med distriktsbidrag udførte veie udgjør saaledes 17,2 km.

Kommunale veie
Med bidrag fra amtet er i de senere aar oparbeidet følgende veie på nordre side af Ofotfjorden.

Fra Evenes gaar vei, som direkte fortsættelse af veien fra Liland, forbi Taarstad til Skar, 5 km lang. Med undtaelse af en opstigning fra Taarstadosen er den forøvrigt i det hele taget ganske god.

Fra Liland gaar, som allerede nævnt, den over Bjeldgamhøyden til Evenesmarken førende vei. Den deler seg i Stordalen i en linje, som gaar nordover rundt Bogen til Bergviknes, hvorfra gjenstaar et uoparbeidet kortere stykke til Kleven, men er herfra igjen oparbeidet til henimod Lenvik. Den færdige længde er ca 18 km, der er i god stand.

Af andre veiforbindelser er den tidligere benyttede fremkomst fra Lavangen i Tromsø amt, paa vestre side af Lavangsvatn, hvor den delte seg i to grene, saaledes at den ene førte over til Taarstad og den anden til Stunes ved Ofotfjorden. Envidere er paa vestre side af Østervikelven fra Lenvik til Lenvikmark en fremkomstvei, der som gangsti fortsætter over til Herjangen i Ankenes, ca 22 km lang, hvorav 7 km er beliggende inden Ankenes. Fra denne gangsti gaar en anden sti, som fører over til Grovfjorden i Tromsø amt.

Evenes herred var i 1902 delt i 22 skolekredse med 711 undervisningsberettigede børn, 6 lærere og 7 lærerinder.

I følge skatteligningen udgjorde den samlede antagne indtægt for 1906 412 120 kr, formuen 1 160 400 kr. Samlet herredsskat for 1906 var 31 980 kr, fordelt paa 920 skatydere.

Litt skolestoff fra 1905

Utvalget er gjort av Kjellaug Kulbotten

I en skoleprotokoll for Lundene, Tårstad og Evenesmark skolekretser finner jeg en oversikt over hvor mange uker det var undervisning i kretsens skolehus.

1. omgang: fra 27. februar til 18. mars 3 uker
2. omgang: fra 5. juni til 1. juli 4 uker
3. omgang: fra 25. september til 14. oktober 3 uker

Det ble 10 uker skole til sammen. Læreren hadde ført protokoll over hva som var blitt gjennomgått i de tre omgangene, spesielt detaljert for religionsundervisninga.

1. omgang: "Kirken i middelalderen til kirken etter reformasjonen."
2. omgang: "Fra reformasjonen til enden av kirkehistorien."
3. omgang: "Påbegynner bibelhistorien til Josefs brødre kommer til Egypten."
Geografi: "Gjennemgått om Asien."
Historie: "Verdenshistorie"
Regning: "Reguladetri, multiplikasjon, divisjon."
1. omgang: "Bløddyr og stråledyr."
2. omgang: "Fysik og chemi."
3. omgang: "Husdyrene samt de dyrearter som er i orden og slægt med vore husdyr."

(I denne oversikten har jeg beholdt rettskrivinga fra 1905).

I tillegg til de faga som kommer fram her, hadde de sang på planen, og "læsning fra Rolvsens læsebog 1, 2 og 3."

Hver skolekrets i kommunen hadde et kretstilsyn som ble valgt hvert år. Fra protokollen for kretstilsynet: "Aar 1905 den 6te Januar blev Kredsmøde afholt for Evenesmarks skolekreds i Skolehuset til valg paa 3 medlemmer i tilsynsudvalget for indeværende aar. Valgte blev:

  1. . Lars Pedersen Kirkhaug med 7 Stemmer
  2. . Ole Petters. Dalbak med 7 Stemmer
  3. . Peter Jensen Prestholm med 5 Stemmer

Da intet mere ære at behandle blev mødet hævet.
Esten A. Osmark, Petter Jensen, Peder Pettersen"

Ballangen hørte til Evenes kommune i 1905. Fra møtet i kretstilsynet i Ballangen den 14. januar 1905 tar jeg med ei sak som ble behandla i tillegg til valg av medlemmer, nemlig skoleskyss: "Skrivelse fra Willas Olsen angaaende Skoleskydsen hvor han fremhæver at Skoleskydsen som regel kun har været udført af Gaardbrugerne medens Handelsmænd og Lærere med flere har været fritagne derfra. I Sagens anledning fattedes saadan udtalelse: Skoleskydsen bør paalege alle i Kredsen: Fastboende Familiefædre, Gaardbrugere og Handelsmænd selv om nogen af disse for tiden ikke har Børn som søger Skolen."

Fiskepriser for 100 år siden

3 fiskere om bord i fembøringen.
Fra venstre: Hans Larsen, Skar, Johan Jensen og Rasmus Larsen, Tårstad på fiske før hundreårsskiftet.

av Olav Winnem (Olav Harald Winnem 1897-1980)

Hvor mange er det i dag som tenker på hva fiskeren fikk for slitet sitt for omkring 100 år siden. Min bestefar fortalte engang noe som viser hvor magert utbyttet kunne være.

Et år under finnmarksfisket rodde de for Vardø. Været var godt det året, og det var mye fisk. Det hendte mange ganger at de dro last i fembøringen. Men avsetningen var dårlig og prisene minimale. Det var flere fiskekjøpere på land, og på havna la mange russeskuter som byttet til seg fisk mot mel.

En dag de hadde sløyet en last fisk, rodde de bort til en russeskute for å selge. Ja, det ble gjort tegn til dem at de skulle kaste fisken opp på dekket. Da det etterpå ble snakk om betalingen, kom skipperen og delte ut en tykk skive grovt rugbrød til hver mann ombord i fembøringen. Og så vinket han dem bare vekk. Det var ikke mere å få for den fiskelasten.

Noen ganger måtte de kaste fisken på sjøen fordi ingen ville ha den. Fiskekjøperne på land satte vakt på kaiene for å hindre fiskerne i å kaste fisken opp på kaia om natta. De ville mest mulig unngå å kaste den på sjøen.

Men tross umulige avsetningsforhold fortsatte de å fiske. Leveren fikk de solgt for 1 daler tønna, så det var leversalget som skulle gjøre lotten.

Litt om gammel mål og vekt

bygdeboknemnda

Mynt:
1 riksdaler - 6 mark (ort) - 96 skilling
1 spesiedaler - 5 ort - 120 skilling

Vekt:
1 vog - 3 pund - 36 mark

Hulmål:
1 tønne - 8 skjepper - 72 kanner

Lengdemål:
1 favn - 3 alen - 6 fot - 72 tommer

Alle disse målene har vært forandret mange ganger, men her tar vi med de som var mest vanlig fra 1700-tallet og utover til det metriske system ble innført.

Sådagen

Trøskemaskinen. Odd Sørensen demonstrerer.
Foto: Aslaug Olsen

Dette diktet har vi tatt fra ungdomslaget Breidablikks lagsavis nr.6 1946. bygdeboknemnda

Der stiger eim fra saftig muld
hvor harven nyss har faret,
og ødselt drysser solen gull
fra lysningen i skaret.
Rundt gårdens tun står trær i knopp
og fra en vårkledd bjerketopp
en sågjøk gir signalet.

Den gir et varsel uten ord,
men med forstand på tingen,
og den som dyrker landets jord
går fluksens hen til bingen
hvor gyllent korn i tunge lag
har biet på en vårmild dag
da livet skal fornyes.
Langs slette bygders brede vang,
i fjellgrend trang og snever
strør bonden skatten på sin gang
i dag med øvde never.
Når kornet fyller laupens bunn,
det kjennes som en høitidsstund -
han skaper der han ferdes.

En såmanns verk er dagligdags
i lyse forårsstunder,
men er dog eget i sitt slags,-
naturens store under.
Hva mulden gjemmer selv må dø,
men spiren gror av dette frø
på ny til gyllen åker.


Kornmøller/Kvernes i Evenes

bygdeboknemnda

Trøsking på Andreassen-gården på Liland på 1920-tallet.
Utlånt av Else Marie Solstad.
Trøsking på Andreassen-gården. Surstakken bak traktoren.
Utlånt av Else Marie Solstad.
Handkvern.
Tegning av Dagny Didriksen slik hun husker kverna de hadde heime.
Trøsking på Andreassen-gården.
Legg merke til den svære halmdungen og kornsekkene.
Utlånt av Else Marie Solstad.
Trøsking på Andreassen-gården.
Legg merke til den svære halmdungen og kornsekkene.
Utlånt av Else Marie Solstad.
Handkvern.
Foto: Aslaug Olsen
Drøftemaskinen som ved hjelp av vifter ble brukt til å skille kornet fra agnet.
Foto: Aslaug Olsen

Kverna og fossen har god klang i våre folkelivsskildringer. Gamle kvernsteder har inspirert til sagn og diktning, og de har hatt bred plass i folkefantasien.
Kornmalingen har alltid vært et viktig arbeide. Kornets tilberedning til brødmel har satt de samme krav til oppfinnsomhet og dyktighet, til flid og påpasselighet som korndyrkingen selv. Også i gamle dager var det om å gjøre å male det beste korn og å ha de beste redskaper man kunne overkomme. Produktene var vel som oftest ikke rare, men arbeidet var like fullt møysommelig. Kverndrift var den første "industri" som nyttet mekanisk kraft her i landet. Kvernkallen som drev kvernen var vel det første redskap som gjorde fossekraften anvendelig for våre forfedre. Den avløste den manuelt utførte kornknusing eller maling med håndkvern som hadde pågått i århundrer, kan hende i årtusener, før kvernkallen ble kjent. Det store fremskritt som dette måtte ha betydd den gang, avlastet bonden i hans arbeide, men må fremfor alt ha betydd et stort fremskritt ernæringsmessig sett. Det ble jo mulig å male både hurtigere og bedre enn før.

Fra Statens Kornforretning, via Evenes Jordstyrekontor, har bygdeboknemnda fått inn litt materiale om kverner i Evenes fra tiden 1919 til 1932, som vi her skal forsøke å belyse.

Til dette arbeidet har vi anmodet tidligere herredsagronom Odd Sørensen om å skrive ned den historien dette materialet kan gi oss når det gjelder hva som fantes av kornmøller, forordninger og instanser i Evenes.

De instanser vi finner er:
Landbruksdepartementet, Statens Rationereingsdirektorat, Nordland Fylkes Provianteringsraad, Statens Kornforretning Revisjonen.

Etter en rekke lover / forordninger om proviantering under 1. verdenskrig fikk Statens Kornforretning sin virksomhet regulert ved lov. (Kornforsyningsloven) Her ble Statens Kornforretning, på vegne av landbruksdepartementet, tillagt tilsyn og godkjenning av møller og kverner samt å kunne gi tilskudd til norskavlet korn som formales til eget forbruk - Korntrygd.

Nordre Evenes Provianteringsraad 745.
Dette rådet hadde sannsynligvis sitt virksomhetsområde tilsvarende Evenes kommune i dag.

Rådets forretningsfører i 1919 var N. Borck Johnsen. (for øvrig distriktslege bosatt på Bjeldgam)

Korntrygdkasserer.
Dette vervet var tillagt Oluf Ravn, Bjeldgam. Han var for øvrig herredskasserer i Evenes.

Av materiale som finnes, fremkommer det at det var to såkalte leiemøller i Evenes, Dragvik Møllebruk og Liland Mølle. Det vil si der korndyrkerne kunne få malt kornet mot betaling, samtidig som maling på disse møller ga rett til korntrygd etter vekten av ferdig malt mel.

Dragvik Møllebruk
Mølla ble bygd i Dragvikelva i 1916, ca 100 m ovenfor riksveien. I dag finnes bare rester av grunnmuren.

Mølla hadde en størrelse på 6 x 7 m i 2 etg. Mølla ble drevet med vannkraft som skjønnsmessig ble anslått til 15 hestekrefter. Tiltaket ble finansiert med lån i Evenes Sparebank.

Lånebeløpet var på 2.600,- kroner, med årlige avdrag på 120 kroner til 6,5 % renter p.a. Mølla eides i fellesskap av flere og var stiftet som aksjeselskap. Selskapet ble imidlertid ikke registrert. I 1919 var Joakim Jentoftsen styreformann og disponent for selskapet.

Mølla var utstyrt med to par sammalingssteiner av naturstein. Disse hadde tidligere vært benyttet i Råna Møllebruk og den gang kjøpt fra Norma Ørsnes i Lofoten. Steinene var opprinnelig kommet fra Bick Sælbo Kvernsteinbrudd, Trondheim. Dragvik Møllebruk ble betegnet som fastbygde kverner. Mølla hadde ikke tørkeanlegg for korn, men hadde vekt for korn og mel og det førtes bok over malingene. Møllekapasiteten er oppgitt til 150 kg korn pr. time.

Fra en oppgave fra driftsåret 1926 kan vi nevne:
Mølla er i gang vanligvis i tiden 1. april til og med juli og videre i september - oktober. Malingsmengden var 2000 kg bygg for eierne og 5000 kg bygg for andre. Malingslønn betaltes i penger kontant. Samlet innkommet malingslønn i 1926 utgjorde 230 kroner.

På det meste var 4 personer i arbeid og utbetalt lønn i 1926 utgjorde 115 kroner.

Det store minuset for mølla var at Dragvikelva hadde for lite vann, mølla fikk en innskrenket driftstid og kunne ikke betjene distriktet tilfredsstillende. Økonomien for selskapet som drev mølla ble dermed også dårlig.

I en uttalelse fra Korntrygdkassereren i 1928 antydes en løsning ved å kjøpe elektrisk kraft fra Bogen. Da måtte det bygges kraftlinje Bogen - Dragvik. En annen løsning var å flytte mølla til "Laxelven".

Fra samme uttalelse siteres:
"Dragvik mølle er den eneste inden herredet. Når den på grunn av vandmangel står stille, som altid treffer i den tid av året når det meste av kornet skal males, må folkene reise sjøverts enten til Gausvik i Sandtorg kommune, eller til Sjomnes i Ankenes. Til Sletten mølle i Skånland, der ligger noget avsides fra veien kan man ikke komme til alle tider av året, og den kan heller ikke tilfredstille behovet herfra".

I en tilleggsopplysning med samme datering opplyser korntrygdkasserer følgende:
"Selskapet har av anført grunn besluttet at flytte møllen til Laxelven som er såpas vandrik at driften kan foregå så lenge om året at bygdens behov vil bli tilfredsstilt".

Videre vises det til behov for rimelige lån eller tilskott for gjennomføring av dette. 7. april 1932 opplyser herredskassereren i brev til Statens Kornforretning at mølla står ubrukt på grunn av ugreier mellom aksjonærene angående gjeldsforpliktelsene.

Liland Mølle.
Denne mølla var plassert i en bygning like ved og på sydvest-siden av Melbøes kai. I en fortegnelse over møller fra Nordre Evenes provianteringsraad til Statens Rationeringsdirektorat av 27. juni 1919 opplyses følgende:

"Denne mølla, som også driver alm. Leieformaling eies av hr. lanbr. cand. Bj. Hovde, adr. Liland i Ofoten. Mølla som drives med petroleumsmotor, har staat i et par aar, indtil den i april indenv. aar overtokes av dens nuv. Eier, og har siden den tid malt kun ca halvandet-hundrede sækker korn."

Med brev av 3. februar 1931 tilskrives Statens Kornforretning revisjonen eieren, nå med adresse Bodø, og ber om en del statistiske opplysninger. De nevner at de fra jordstyret i Evenes har fått meddelelse om at mølla som står ubrukt, fremdeles er fullt montert og i brukbar stand.

De siste linjer i brevet må taes med som en kuriositet: "Man takker på forhånd for velvillig imøtekommenhet og legger ved kr 0,20 i frimerker til svarporto.

Den 6. februar 1931 gir Bj. Hovde påtegning på det mottatte brevet slik:

"Tilbakesendes det ærede Kornkontors revisjon idet jeg har utfyldt skjemaet saa langt det er meg mulig. Jeg skjylder dog at opplyse at min mølle ikke har været i gang siden 1922 og ikke mer vil komme i gang, dersom ikke helt u-forutseende ting skulle indtreffe. Jeg tror derfor det rigtigste er at man ser helt bortfra denne Kvern."

I brev av 23. april 1932 skriver herredskassereren i Evenes til Statens Kornforrenting slik:

"Angående Liland Mølle, som ikke er i bruk, har jeg med flid søkt etter fabrikatnavn uten resultat, men grøpekvernen*, som den er, er stemplet 1050 og kjøpt fra Felleskjøpet Kristiania.
Møllehuset benyttes nu som oljelager og grøpekvernen står sådan forstuvet at det er umulig å se flere merker enn det nevnte nr. nu for nærverende."

  • ( grøpp grovmaling av korn )

I den første korntrygdtiden (1927 - 1929) var det samlet inn oppgaver over alle møller og kverner som fans i landet. En slik oppgave over grøpkverner finner vi også for Evenes datert 14. september 1929.

Oppgave over
GRØPEKVERNER
I......Evenes......herred ( by )


Nr Gårdens navn Eierens navn Drivkraft
Elektrisitet, motor
(petroleum eller
bensin) osv.
Anmerking
(Hvis grøpkvernen
er i eget hus bedes
dette anmerket).

1 Tårstad Arth. Lind Håndkraft I eget hus
2 Stunes B. Dahlseng Håndkraft I eget hus
3 Stuneshaug Paul Eriksen Håndkraft I eget hus
4 Liavik Ole Liavik Håndkraft I eget hus
5 Dragvik Amund Olsen Håndkraft I eget hus
6 Lenvik Harald Nilsen Håndkraft I eget hus
7 Lenvikmark Anders Johnsen Håndkraft I eget hus
8 Lenvikmark Anders Mikkelsen Håndkraft I eget hus
9 Lenvikmark Peder Johnsen Håndkraft I eget hus
10 Botenmark Henrik Johnsen Håndkraft I eget hus
11 Furra Peder Adamsen Håndkraft I eget hus


Av de anførte grøpekvernene er nr 1, 2 og 11 av de små stålkverner kalt "Huskvarna" medens de andre er stenkverner, de gamle brukte håndkverner. Jeg har av sistnevnte kun medtatt de der i dag er i brug, medens her er flere, som ikke for tiden bruges. Om her er flere av ovennevnte stålkverner har jeg ikke kjendtskap til.

Liland den 14. september 1929

Ravn
Korntrygdkasserer
(Sitat slutt)

Herredskassereren skriver i brev av 28. desember 1929 til Statens Kornforretning:
-- "at der så vidt meg bekjendt ikke nu findes i bygden noen av de gamle kvernhus som er brukbar"

Hvor sto disse kvernhus? Redaksjonen vil gjerne ha opplysninger.

Kvernhuset

I forbindelse med korndyrking og møller passer det å ta med denne sangen av
Margrethe Munthe der hun i fire korte vers får fram hvor livsviktig mølla var.

Kvernhuset dypt ned i bakkene står,
fossen den bruser og hjulene går.
Steinene dreier seg langsomt omkring,
knuser litt kort for hver eneste sving.

Halvor han kommer med sekken på rygg:
"Kan jeg få male litt havre og bygg?
Hjemme i skogen der sitter de små,
har ingen velling, nå gråter de så"
Mølleren nikker og sier som så:
"Korn skal vi male, og mel skal du få"
Halvor han bukker og går seg en tur,
sitter i lunden og sover en lur.

Kvernen den maler, og melet han får.
Halvor tar sekken på ryggen og går.
Barna der hjemme de danser så glad.
Nå får de velling, og nå blir det bra.


Minner fra anleggstiden for den nye kraftstasjonen i Niingen

Et rør til rørgata.
Fått av Lambert Lambertsen.
Bildet er tatt fra Niingen under arbeidet med rørgata i 1953.
Fått av Petter Opdan.
En luftig arbeidsplass på stillaset.
Fått av Lambert Lambertsen.
Plattformen på bildet tar i mot materiell som blir frakta opp. Strandvatnet til høyre.
Fått av Petter Opdan.
Betongtralla frakta betong til arbeidet.
Fått av Lambert Lambertsen.

Denne artikkelen har stått i "Fimbul" nr 3 fra 1977.
Dette nummeret av "Fimbul" er utsolgt, men vi syntes artikkelen var så interessant at vi ville at også våre nye lesere skulle få del i den.
Nå avdøde Lambert Lambertsen forteller til Kjell Asbjørn Pedersen.

Når man sitter og ser på gamle bilder, kommer gjerne minnene fra en svunnen tid fram, store og små hendelser både på godt og vondt. Lambertsen forteller om anleggstiden i Niingen og knytter historiene til aktuelle bilder.

I 1950 tok man til med å anlegge en ny kraftstasjon i Bogen. For å utnytte vannfallet fra Niingsvannet ned til Strandvannet, måtte man skyte en tunnel fra Niingsvannet gjennom Niingen fram til Niingsaksla på framsida av Niingen. Man førte vannet videre gjennom ei rørgate ned til stasjonen som skulle anlegges ved Strandvannet.

Det første man måtte ha, var et skikkelig transportanlegg for framføring av blant annet redskaper, sement osv. Som første skritt på veien måtte man bygge en taubane opp til Niingsaksla. Kabelen som skulle strekkes, viste seg å være 32 meter for kort. Man ble nødt til å skjøte den, men hvor skulle man få tak i passende kabel å skjøte med? Til slutt fant man å kunne bruke en stålkabel fra gruvedrifta i Kleivfjellet. Men å skjøte disse kablene ble et meget komplisert arbeid da det var snakk om to vidt forskjellige kabeltyper. Resultatet ble imidlertid godt, blant annet skikkelig forsterkning med kabellås. (Arbeidet ble utført av Svein og Harald Lambertsen). Kabelen man hengte opp den gang, var i bruk helt til i ? Kabelen ble dratt opp på fjellet med et vanlig handspill nede ved foten og ei kasteblokk oppe på fjellet. Dette var et voldsomt arbeid som tok om lag 1 måned. Svinghjulet som skulle plasseres oppe på fjellet for taubanen veide ca 200 kg. Hjulet ble rullet opp på fjellet med handmakt. Likeså ble kabelfestet, som bestod av jernbaneskinner fra Narvik, dratt opp på fjellet med handmakt. Sementen ble båret opp på ryggen. Også tømmerstokkene kom opp ved handmakt. Her var det bare rå muskelkraft som gjaldt. Alt ble selvfølgelig mye lettere da taubanen stod ferdig, og man kunne bruke den til å transportere utstyret med. Til og med en hest (tilhørte Toralf Bergvik) ble sendt opp på fjellet med linbanen.

Det første som måtte gjøres, var å rydde en trasè oppover fjellet. Det var flere arbeidsgjenger i sving med å ta ut fjell og planere gata oppover. (Anlegget skaffet bygda sårt tiltrengt sysselsetting). Etter hvert som gata var planert, begynte man å anlegge rells (trallebane) oppover fjellsida. Det tyngste arbeidet her var å få opp de elektriske vinsjene som skulle dra trallene. Vinsjene kostet ca 80 000 kr pr stykk. Den ene vinsja var plassert ved Flåget og den andre heilt oppe på Aksla. Vinsjene ble tatt opp med taubanen.

Da trallebanen var ferdig, kunne man gå i gang med fundamentene til rørgata. Disse betongklossene måtte stå stødig og ble fundamentert heilt ned på fjellet uansett hvor dypt det var. Det gikk med mange tusen sekker sement. All sementen ble blandet nede ved stasjonen og fraktet med trallebanen oppover. "Koppen" som fraktet sementen på tralla var spesielt konstruert på grunn av hellingsvinkelen i fjellet. Så var det å gå i gang med selve rørmonteringa. Rørene ble montert i seksjoner på fra 2 til 8 tonn. Rørseksjonene hadde anselige dimensjoner, de korteste ca 6-7 meter, de lengste opp til 10. Den aller største (8 tonn), ble fraktet først (på trallebanen) og ble plassert inne i tunnelen i fjellet. Man fortsatte å skjøte seksjonene nedover. Seksjonene ble sveist sammen med elektrisk sveising. Det var et tysk firma som stod for leveransen av rørene og sammensveisinga.

Sveisearbeidet var ikke heilt ufarlig da man blant annet måtte ligge inne i rørene og sveise. Det var meget viktig å få utført sveisene fagmessig, og de ble kontrollert blant annet ved røntgenfotografering. Det skjedde ingen nevneverdige uhell under dette arbeidet. Bratteste stigningen på rørgata er 45 grader, og vannfallet inne i rørene nederst utgjør 50 kilos trykkbelastning, så det er kolossale krefter som regjerer her.

Lambert husker spesielt to episoder fra anleggstida:
Peder Fjellheim var en av dem som arbeidde på anlegget. Han var kjent for sin evne til å finne løsninger på alle mulige slags problem som kunne oppstå under arbeidet. Han var den som fant løsning på problemet med å transportere sementsekkene fra avlastningsrampen ved linbanen og ned til tunnelinnslaget. En sinnrik oppfinnelse som man kan kalle en "mini-taubane". Man hengte opp wire som man festet transportkasser i. "Taubanen" fungerte omtrent på samme måte som vinsjbare klesnorer. Mens man sendte ned den ene transportkassen til tunnelinnslaget fullastet med sementsekker, kom den andre transportkassen i retur på den andre halvdelen av lina, klar for "påfyll". Men det var ikke noen spesiell bremse på denne transportinnretningen, så en måtte fare varsomt fram om ikke noe galt skulle skje.

En dag det regna holdt Eivind Tobiassen og Einar Johansen på med å transportere sementsekker. Einar Johansen stod oppe ved lasterampa og lesset på sementsekker og sendte disse i transportkassen ned til Eivind Tobiassen som stod nede ved tunnelinnslaget. Under en av forsendelsene glemte Einar å holde "brems" på transportkassen som selvfølgelig opparbeidde seg ei voldsom fart. Resultatet uteble ikke. Den ville reisen fikk en brå slutt imot stolpen nede ved tunnelinnslaget. Sekken som lå i transportkassen fløy ut, revnet og spredde heile innholdet ..... ja, selvfølgelig utover regnvåte Eivind. Sement og fuktighet, en kan selv tenke seg situasjonen.

En av skytebasene, han het forresten Bakken, skulle en gang sprenge nede ved innslagstunnelen til selve kraftstasjonen. Han hadde montert to skott, men bare det ene gikk av. Det varte og det rakk, men det andre skottet gikk ikke av. Vel, det var ikke annet å gjøre for Bakken, som slett ikke var av det engstelige slaget, enn å krype inn i tunnelen og foreta befaring. Han finner lunta og begynner å skjære den av for å lade om. Men mens han holdt på med dette, kom skottet. Det sies at Bakken ble kastet 15 meter ut gjennom tunnelen - men berget livet. Han var meget stygt skadet, men han var en hardhaus og svimte ikke av før de kom til Øyjord på vei til Narvik sykehus. (Det gikk ferge fra Øyjord til Narvik, veien rundt fjorden var ikke ferdig.)

Evenes Kraftforsyning AS

bygdeboknemnda

Lastekorg med stein under sprenginga av tomta til Niingen Kraftstasjon.
Mennene fra venstre: Daniel Danielsen (Bogen), Holtås, Andreas Liavik (Evenes), Torleif Bakkland, Magne Rørvik (Evenes).
Fått hos Ida Liavik.
Den gamle kraftstasjonen i Vassbotn.
Fra venstre: Nils Øverland og Olav Berntsen.

Forhistorie.
Evenes Kraftforsyning AS har en forhistorie som startet med at at det ble konstatert drivverdige forekomster av jernmalm i Bogen rundt århundreskiftet. Det første svenske selskapet som tok opp regulær drift av feltet, var AB Ofotens Malmfelt i 1906. Selskapet hadde sete i Stockholm. Denne drifta som nærmest var en prøvedrift, blei stanset i 1909. I 1912 blei anlegget bortforpaktet til et engelsk selskap: The West Fjord Iron Ore Company LTD, London.

I den forbindelse var det behov for elektrisitet til knuser og separasjonsverk. I den første tiden fikk de strøm fra en lokomobil, men de hadde allerede planlagt utbygging av Niingenvassdraget med en kraftstasjon i Vassbotten.

Kraftstasjonen sto ferdig i 1911 med en generatot på 1100 kVA, slik at det var mulig å produsere ca 5-6 GWh. Det blei bygd nytt separasjonsverk. Det engelske selskapet ga opp etter noen år, og forlot anlegget uten å dra nytte av de store investeringer som var gjort.

Gruvedriften lå nede inntil Ofoten Malmfelt blei solgt til Beer, Sondheimer & Co, Frankfurt a/M i 1917. I 1920 blei driften innstilt, men det foregikk da arbeid med anlegget med tanke på oppstart. I denne tiden blei det bygd jernbane fra Bogen til Kleiva. Det blei slått en 400 m lang stull med synker fra dagbruddene oppover fjellet. Anlegget blei vedlikeholdt, men det var ikke i drift. Det arbeidet ca 250 mann på anlegget. Dette kunne ikke fortsette da selskapet ikke under de gitte forutsetninger kunne starte opp drifta.

I 1928 innkalte ordfører Tofte til møte i Bogen skole, hvor det det møtte 219 personer, som i samme møte stiftet selskapet AS Ofotens Malmfælters Drift. De startet opp i 1929 med drift som i dagligtalen blei kalt for "bondrifta", eller Major Smith-drifta. "Bondrifta" fordi arbeiderne, som hovedsakelig var småbrukere, ikke fikk ut full lønn, men måtte i realiteten jobbe gratis en dag i uka. Noe de skulle få igjen når bedriften gikk godt. Arbeidere og funksjonærer dannet på denne måten et akkordlag som selv skulle forsøke å holde produksjonen i gang. Selskapet gikk konkurs i 1934.

Det er her vår historie begynner, etter at AS Sydvaranger stiftet aksjeselskapet Ofoten Jernmalmgruber og kjøpte anlegget i Bogen.

Spesielle markeringer:

  • Selskapet Ofoten Jenmalmgruber AS blei stiftet i 1935 som et datterselskap av AS Sydvaranger. De fikk konsesjon på å erverve og igangsette bergverksdrift 14. august 1935 for et tidsrom på 50 år.
  • Innstilling av gruvedrift i 1939. Alt av utstyr og maskiner blei overført til Kirkenes. Kraftstasjonen blei forsøkt solgt på det åpne markedet. Med intens jobb fra Evenes kommune gjorde man hva man kunne for å få hand om kraftstasjonen. Evenes blei reddet av en klausul om forkjøpsrett i forbindelse med overtakelsen av anlegget. Sydvaranger snudde, og man kom fram til en ordning hvor Evenes skulle kjøpe alle aksjene i selskapet. Dermed fikk kommunen hand om kraftstasjonen med fallrettigheter, kontorbygg, arbeiderboliger, verksteder, eiendommer som var kjøpt opp for å kunne ta ut malm.
  • Evenes kommune kjøper samtlige aksjer av AS Sydvaranger i 1940. På grunn av aksjelovens bestemmelse må det være 3 aksjonærer. Aksjene blei fordelt med 998 til kommunen, 1 til Evenes Sparebank som takk for at de lånte kommunen 100.000 kroner til kjøpet, og den siste blei tildelt driftsbestyrer.
  • Kjøpte linjer og transformatorer fra Strands Lysselskap i 1943, og inngikk avtale med Vågsfjord Kraftselskap med rett og plikt til å ta ut 4 GWh.
  • I 1945 besluttet Evenes kommune å kjøpe kontorbygget, mot styrets vilje. Det var Oskar Jensen som i egenskap av ordfører og general i generalforsamlingen, besluttet at kontorbygningen skulle selges til kommunen.
  • Kraftbehovet økte, og ønsket om å bygge en større kraftstasjon i Niingenvassdraget meldte seg.
  • Nordland fylke nedsatte like etter krigen et elektrisitetsutvalg med Sortlandsordfører P. C. Reinsnes som formann. Dette utvalget la fram en utbyggingsplan, der løsningen for nordfylket var en utbygging av Skjomenvassdraget. Planen fikk ikke gehør i Vassdragsvesenet. Det var etter deres mening ikke behov for slike kraftmengder, og den ville bli for dyr. Utbyggingspolitikken og statens holdning til kraftverksutbygningen i vårt område gikk ut på at kommunene sjøl skulle bygge ut lokale kraftkilder, slik at staten skulle slippe. Dette satte en stopper for Evenes sine planer, da de blei nektet å bygge ut. All utbygging skulle være i interkommunal regi. I brev fra direktoratet blei det slått fast at med denne utbyggingen og de mindre utbygginger som skulle foretaes i Vesterålen og Lofoten, ville kraftbehovet være dekt i overskuelig framtid, og det blei derfor ikke aktuelt å bygge ut Skjomen.
  • I håp om fortsatt å ha kontroll med Niingsvassdraget ble det da dannet et selskap etter overenskomst mellom Evenes, Tjeldsund og Lødingen, som skulle søke om å bygge ut vassdraget. Selskapet fikk navnet Ofoten Kraftlag AS, og hadde sin kontoradresse Bogen. Ofoten Jernmalmgruber skulle fusjoneres inn i dette selskapet.
  • Det viste seg etter hvert at staten hadde bestemt seg for at vesterålskommunene, Harstadregionen og Lofoten skulle være med i utbyggingen. Dermed fikk ikke Ofoten Kraftlag AS tillatelse til utbygging. I 1948 blei derfor Niingen Kraftlag AS stiftet med det formål å skaffe seg rettigheter til Niingsvassdraget og bygge ny kraftstasjon.
  • Evenes var lite villig til å gi fra seg rettigheter i vassdraget, men blei presset til å gi fra seg kraftstasjonen, vassdraget og eiendommer fordi Evenes kommune ikke hadde søkt og fått innvilget konsesjon på kjøpet av alle aksjer i Ofoten Jernmalmgruber. Dersom Evenes nå ikke gikk med på å overføre vassdraget til Niingen Kraftlag, så ville hele aksjekjøpet bli omgjort.
  • Derfor er det som første punkt i vilkårene i kontrakten med Niingen Kraftlag: Evenes skal ha rett til å inneha 998 aksjer i AS Ofoten Jernmalmgruber.
  • For øvrig betinget Evenes seg rett til å være kontorkommune, og som oppgjør for fallrettigheter etc skulle Evenes få ta ut 10 GWh til 0,75 øre/kWh i 40 år.
  • I 1961 gikk Evenes ut av Ofoten Kraftlag, og fikk overført 50 aksjer i Niingen.
  • I 80-årene blei det satt som betingelse for å kjøpe Statskraft at man hadde minimum 50% egendekning. Det blei da behov for kraftutbygging, og igjen sa staten at dette fikk bli et kommunalt ansvar. Nordkraft AS blei stiftet av de samme kommunene som eier Niingen, med tillegg av Narvik, Ballangen, Tysfjord og Nord-Salten. Selskapet bygde ut Sildvik og Sørfjord. På grunn av spesielt kostbar utbygging og en økonomistyring som resulterte i at lånegjelda økte, blei kraft fra Nordkraft svært belastende for aksjonærene.
  • Av strategiske årsaker økte vi vår andel i Nordkraft ved forkjøpsrett i 1999, for så i 2000 å selge hele vår aksjepost. I 1999 brukte vi også vår forkjøpsrett til å kjøpe aksjer i Niingen Kraftlag.


Rasulykka i Niingen i 1952

av Peder R. Bakkemo, (Peder Elander Antoni Bakkemo 1906-1993)

Utbyggingen av Niingenvannfallene som startet opp i 1911/12, var i sin tid kun beregnet på gruvedriften den gang - med en kapasitet på 1,2 GWh. Den nye utbyggingen, påbegynt i 1952, ga en gjennomsnittlig kapasitet på 65 GWh, og etter utbedringer på 80-tallet har en i nedbørsrike år produsert over 90 GWh. Som en forstår ble det mye kraft en kunne pine ut av Niingenvannfallene, med den for tiden moderne utbyggingen som fant sted på 50-tallet.

Denne gang ble det lagt an til sprengning av en vanntunnel som ble 2200 meter lang i en høyde på 504 meter over havet, forbundet med en rørgate nesten loddrett ned til kraftstasjonen ved Strandvannet. Stasjonen ble halvveis bygd inn i fjellet, dette for en eventuell ny krig. Den gamle stasjonen hadde en lavtrykksturbin, mens den nye fikk høytrykksturbin.

Den 2200 meter lange vanntunnelen ble anlagt under Niingenfjellet til Niingsvannet, på det dypeste med profil på 2 x 2 meter. "Omtrent på midten" av tunnelen var det gjort et utslag for tipping av massen som ble sprengt ut. Dette utslaget kom rett ovenfor Djupåvannet. Derfra gikk det en linbane ned til vannet hvor det var plassert en mannskapsbrakke til 30 mann - "Brakke II".

Denne brakken var den mest moderne en anleggslusk kunne forlange, og her bodde de fleste tunneldriverne. I brakken var det en stor og lys spisemesse, ellers inneholdt den tomannsrom, tørkerom og dusjer. I kjøkkenet var det lager for proviant og fryserom. Kjøkkenet var bemannet med kvinnelig kokke og en medhjelper.

Ved tunnelinngangen fremme i Niingenfjellet, ble det bygget en brakke ("Brakke I") for 12 arbeidere med tomannsrom, kjøkken og spisemesse - og med en mann som kokk.

Det ble innlagt vann i begge brakker.

Mellom tunnelåpningen og "Brakke I" lå linbanestasjonen, en brakke som var mest beregnet til transportarbeide for lossing og transport til "Brakke II" - som lå ca 1 km unna.

Og her arbeidet transportarbeiderne en vei gjennom et "ulendt landskap", - blant annet gjennom et steinras på ca 60 meters bredde.

Samtidig på høsten 1951 ble det sprengt en tomt mellom linbanestasjonen og tunnelåpningen, ca 50 meter fra denne. Her var det blitt opparbeidet plass til kompressorhus, et hus som foruten en kompressor også inneholdt sveiseverksted og garderobe for skiftarbeiderne. Fra luftkompressoren ble det ført luft inn for ventilering. Arbeidet med kraftverktomta gikk også sin gang. Siden kraftstasjonen skulle ligge halvveis inne i fjellet, måtte det fra hovedveien sprenges en transporttunnel inn til stasjonen - ca 80 meter lang.

Videre ble det støpt betongbukker oppover hele fjellet, som rørgata skulle ligge på, et meget farlig arbeide, men heldigvis uten noen større uhell. Rørgata fikk en dimensjon på 120 cm oppe ved inntaket - og nede ved stasjonen ca 80 cm, så det ble et kolossalt trykk på rørledningen når vannet gikk inn på skovlene i turbinen.

Oppe i vanntunnelen gikk sprengningen som vanlig ved slike anlegg. Men nå var det tatt i bruk en ny stor lastemaskin, så det gikk hurtig etter hvert som tunnelen ble sprengt bakover.

Maskinen hadde som egenskap at når den lille skuffelen forut var tatt full av masse, ble skuffelen med et håndgrep ført opp, og maskinen kastet massen over føreren - til en vogn bakenfor.

Alt dette som jeg har skissert av arbeider foran, hadde gått uten nevneverdige uhell. Arbeiderne var tilfreds både med fortjeneste og sikkerhetsforanstaltninger, så alt gikk vel og bra frem til juleferien.

Men etter jul, den 21. januar 1952 kom ulykken som satte støkk i bygdas befolkning.

Det var vanlig at når det var skiftbytte, møttes arbeiderne klokken 1400. Det avgående skiftet ga instrukser til skiftet som skulle starte opp, hvordan forholdet var inne i tunnelen, om framføring av luft og lignende.

Også transportarbeiderne brukte å møte opp dette klokkeslettet, men de var ikke begynt enda etter juleferien.

Klokken 1400 var det til stede 7 mann på kompressorhuset. Men 2 var ennå ikke kommet ut av tunnelen, og det skulle berge livet deres.

Snøskredet som kom øverst fra fjellet, hadde en bredde på ca 50-60 meter, sopte ned lysmastre og knuste kompressorhuset. De 5 som var inne i huset, ble levende begravd - og ikke lenge etter oppsto der brann. De som ikke ble klemt ijhel - ble brent opp levende.

Smeden, Aksel Kristoffersen, holdt på å brenne hull i en stålskinne utenfor døra, og da han så skredet kom, sprang han inn i huset for å beskytte seg - men dessverre ble det hans død. Han ble funnet klemt i hjel med overkroppen liggende på "stikkbenken" (skrustikke-benken).

En mann, Toralf Bergvik, har vel kunnet blitt reddet hvis det ikke hadde oppstått brann. Men slangene fra gass- og surstofflaskene ble slitt av, og det hadde tatt fyr i en sekk twist.

Redningsmannskapet på 6 som kom til - antok at Toralf Bergvik led kvelningsdøden. Han ble funnet i et hulrom under taket - som falt over et stort skap - og kunne blitt reddet. Redningsmannskapet hørte til det siste at han ropte om hjelp.

Men det var ca 5 meter med snø som de måtte grave seg ned gjennom for å nå taket, og da de var kommet så langt, var det for sent.

Olav Pedersen, Martin Bjørkmo og elektriker Jon Johnsen, var alle lengre inne i huset - og alle var klemt i hjel.

Einar Bergvik og broren Hilmar, samt Ernst Olsen, Lavangen, var alle i faresonen. Einar og Hilmar var begge i utkanten av raset - og berget seg uten noen større molester, mens Ernst Olsen var nærmere huset da raset kom.

Da han så hva som holdt på å skje, sprang han nedfor huset for å finne beskyttelse. Redningsmannskapet fant han begravd under flere meter snø. Det som reddet han, var en utløpsgrøft han havnet i. Den ga han rom til å puste i - samtidig som han fikk ropt om hjelp. Et under at han berget livet.

Men det var to andre som var på vei inn i kompressorhuset som også hadde "englevakt":
Det var Bjarne Nystad og Harald Shjønning, begge snekkere på tur til overbygget for tunnelinngangen.

De stoppet opp ved døra til kompressorhuset, hvor Aksel Kristoffersen sto i døråpningen og brente hull i stålskinna.

Under den lille pausen kom plutselig raset som mørkla alt for dem. Bjarne Nystad ble som skutt ut av snømassen på en uforklarlig måte. Han ble tatt av raset og ført 200 meter etter den bratte fjellsida. Heldigvis klarte Bjarne å holde seg flytende oppå snømassene, og heldigvis fikk han tak i et lite tre. Krampaktig klarte han å holde seg fast mens snømassene bølget som et hav rundt han. Da var det bare noen meter fram til et høyt stup.

Det lille treet berget livet hans. Og da han kom opp til linbanestasjonen, kunne ikke Harald kjenne han igjen - fordi han var så blodet i ansiktet og forrevne i klærne. Det var i det hele tatt merkelig at han etter en slik reis klarte å ta seg opp fjellet igjen. Og etter som Harald fortalte - var det rart at Bjarne ikke ble drept på nedturen - for det var et stort plankelager som ble skutt ut av raset samtidig som Bjarne.

Det gikk likere med Harald Shjønning - som da raset kom, ble klemt fast med ene foten, antagelig av den stålskinna som Aksel holdt på å brenne hull i.

Men Harald klarte å få andre foten opp på skinna - og klarte å rive seg løs. At han maktet å presse seg ut av snømassene, må kunne forklares med at han sto i nærheten av veiskjæringen som var ganske høy. Av den grunn ble ikke snømassene så hard, og han klarte å kave seg opp i frisk luft.

Hjalmar Dragvik, som var tunneldriver, fortalte meg at han ble forsinket på grunn av at han hadde mistet - og knuste - kaffekanna i korridoren på brakka. Derfor gikk han inn på kjøkkenet for å hente en bøtte vann for å rydde opp i korridoren. Deretter gikk han ut fra brakka på tur til kompressorhuset for å skifte på seg arbeidsklærne.

Da han var kommet midt mellom linbanestasjonen og huset - kom raset - og han var akkurat i utkanten av raset da det kom.

Hadde han vært 10-20 sekunder tidligere ute, hadde også han havnet midt i raset. Hjalmar og Harald var de første som gjorde et forsøk på å redde de andre. Men det monnet ikke stort med de svære snømassene de hadde å kjempe mot.

Snart kom det heldigvis andre til, men det nyttet også lite. For før de hadde kommet seg ned til taket, var det stilt under. Og det var bare flammene som slo opp igjennom taket.

Tragedien var et faktum.

Det var bare "å raske på" for å få kameratene våre ut av raset - i fall det kunne være liv i noen enda? Men det viste seg at alle var helt livløse.

Jeg var en av dem som var med i transportgjengen som jeg begynte i på slutten av sommeren 1951. Vår oppgave var å få gjort "de nødvendige tilrettelegginger" - før vinteren og frosten for alvor satte inn.

Til jul var vi blitt ferdige med det mest nødvendige. Vi ble derfor alle permittert til jul. Jeg var hjemme til etter den tragiske ulykken.

Det var vanlig at vi transportarbeidere var samlet i kompressorhuset ved 14-tiden ved vaktskiftet. Det var alltid noe å konferere om - oppdrag for oss inne i tunnelen. At vi ble permittert til jul, gjorde at vi ikke ble med i dette raset, og det kunne ha vært spørsmål om 6 liv til.

Etter at jeg hadde vært til sjøs, kom jeg hjem og ble med på å transportere maskindeler fra kai og inn til Niingen - og videre inn gjennom tunnelen som førte inn til stasjonsbygget.

Deretter ble vi tilsatt som hjelpemontør - og var med på prøvekjøringen av nystasjonen sommeren 1954.

Men alt arbeid med Niingenfallene var ikke ferdig med det.

Den gamle demningen måtte forsterkes og påbygges, noe som ble utført i 1956. Da først var byggingen av "Niingen II" ferdig.

At vi nå lever i "lyset fra Niingen" - skjedde med store offer, offer som det burde reises et monument over i bygda.

Alle som omkom i raset, var fra bygda. Det var folk i sin beste alder - og tre av dem var gift og hadde barn, så det ble ei vanskelig tid for mange.

Kilde til det som hendte i Niingenulykka:
Harald Shjønning og Bjarne Nystad:
Disse to var selv i raset - og var de første som kom til under berging av dem som fant døden under taket på kompressorhuset.

Hjalmar Bergvik ga meg beretningen om sin "vidunderlige redning! - en knust kaffeflaske.

Navnene på de forulykkede:
Jon Johnsen, Evenes
Martin Bjørkmo, Lakså
Aksel Kristoffersen, Dragvik
Toralf Bergvik, Bogen
Olav Pedersen, Forra

Se tillegg til denne artikkelen i Fimbul nr 27.

Landsspeiderleiern i Mandal i 1948

Vær beredt!
Oversiktsbilde over speiderleiren i Mandal. Fått hos Tore Kleven.
Oversiktsbilde over speiderleiren i Mandal. Fått hos Tore Kleven.

av Tore Kleven

"God tur til Mandal!" blir det ropt idet lastebilen setter seg i bevegelse og forsvinner bortover. I det øyeblikket spikres navnet MANDAL fast i sjuåringens hukommelse. Det er på en måte som om skjebnen har staket ut veien framover. Likevel aner han selvsagt ikke at han 16 år senere selv skal finne sitt hjem nettopp i Mandal.

I minuttene før hender det noe som hadde vekket guttungens nysgjerrighet. Folk strømmer til og samler seg utenfor gammelskolen. Noe er i gjære. Mange har med ryggsekker og soveposer. En flokk gutter er i sentrum for begivenhetene. Han kjenner flere av dem, men ikke ordentlig. De er mye eldre enn han selv. Men hvorfor har de med seg sine foreldre, mange av dem? Dette må undersøkes nærmere. Han nærmer seg med øyne og ører vidåpne. Hva er det som foregår? Det er tydelig at alle sammen er spente og oppspilte. Noen ser til og med ut til å være nervøse. Noen av mødrene ser svært betenkte ut. De snakker lavt sammen og utveksler urolige tanker seg imellom. Ansiktene deres utrykker bekymring. Har noen gitt seg ut på noe de ikke aner følgene av? Alle tripper urolig mens de venter på at noe skal skje. Så kjører en lastebil opp foran skoletrappa, og de begynner å laste bagasje opp på lasteplanet. Det er forresten ikke bare bagasjen som skal få plass der oppe. Lastebilen er utstyrt med høye lemmer med et slags rekkverk på toppen. Langs lemmene er benker for passasjerer - akkurat slik det pleier å være når man skal kjøre på fest på lørdagskvelden eller for den saks skyld til kirka på søndag.

Slik minnes jeg det som hendte da 12 gutter fra 1. Bogen speidertropp dro av gårde for å delta på landsspeiderleir i Mandal sommeren 1948. Det er nærmest utrolig at noen kunne gi seg i kast med en slik ekspedisjon når en tenker på avstanden og på de transportmulighetene man hadde den gang. I årene som har gått siden dette hendte, har det blitt fortalt mange spennende, ja, rent ut utrolige historier. Ingen har til nå - så vidt jeg vet - forsøkt å skrive ned disse hendingene. Nå har det gått så lenge at noen av deltakerne har gått bort - og de andre er blitt eldre herremenn.

Bro mellom Bogen og Mandal
I 1964 - altså 16 år etter dette fant sted - flyttet jeg til Mandal. Her har jeg siden bodd i over 40 år. Idéen om å skrive ned noen av de interessante opplevelsene disse guttene hadde, har blitt sterkere etter hvert som årene har gått. Det har vært spennende å lete opp stoff som kunne fortelle noe om det som speiderguttene fra Bogen opplevde i 1948. På den måten føler jeg at jeg på en måte har kunnet bygge bro mellom mitt fødested og den byen hvor jeg har tilbrakt hele mitt voksne liv.

Trygve Lambertsen var med
Trygve Lambertsen var en av deltakerne på leiren i Mandal. I fjor sommer hadde jeg et særdeles hyggelig møte med ham. Med sitt smittende humør og sin entusiastiske fortellerglede har han latt meg få del i noen av opplevelsene. Siden har jeg vært i kontakt med Andreas Kristoffersen og Brynjulf Strand som har kommet med supplerende opplysninger.

Mange var skeptiske
Trygve husker selvsagt da guttene møtte ved Strand skole og gjorde seg klar til første etappe på det som skulle bli en eventyrlig reise ut i den store verden. Det var mange som mente at speiderne hadde gitt seg ut på noe som de ikke ante rekkevidden av. Da planene om å reise til Mandal for å delta på speiderleiren først kom opp, var det mange som var svært skeptiske. Hvordan i all verden kunne man klare å skaffe penger til en slik lang reise? Det måtte jo bli usannsynlig dyrt, mente de fleste.

Skrapmetall gav en solid startkapital
"Vi skaffet oss en god startkapital ved å samle skrapjern i Kleivfjellet. Vi fant til og med noe kopper også. Det var jo ekstra verdifullt," fortsetter Trygve. "Med god hjelp fra Leif Michaelsen solgte vi vel metall for nærmere 15 000 kr." Interessen for å delta i innsamling av skrapmetall avtok noe etter hvert. Man gikk over til å notere timer og deretter fordele inntektene i forhold til innsatsen. De ivrigste klarte å dekke hele reisen med disse midlene. Speiderne ble hele tiden møtt med stor velvilje da de arbeidet for å samle inn penger til reisen.

Tog gjennom Sverige
"Det var en spesiell dag da vi møtte opp ved skolen for å starte på den lange reisen. Første etappe gikk med Arvid Strands lastebil til Narvik. Her møtte vi speidere fra andre steder i Ofoten og Troms. Så vidt jeg husker var vi nærmere 300 personer i alt. Fra Narvik gikk turen med jernbanen gjennom Sverige til Oslo." Trygve innrømmer at denne gutteflokken nok skapte en god det uro på turen gjennom grannelandet. Et svensk ektepar hadde vært så uheldig at de hadde havnet i samme kupé som en gjeng fra Narvik. Lambert, Trygves bror, var en av hovedlederne på reisen. Han patruljerte gjennom toget for å holde orden. Da han kom inn i kupeen hvor det svenske paret befant seg, så han straks at her måtte han gripe inn. "No må dokker se te å være rolig!", var hans melding til guttene. Da reiste svenskene seg og rømte kupeen. Lambert tenkte nok ikke over at rolig har en annen betydning på svensk.

Store opplevelser i hovedstaden
I Oslo ble speiderne fra nord innkvartert på Hersleb skole og fikk et par spennende dager i storbyen før reisen gikk videre med Sørlandsbanen. Det ble besøk i botanisk hage og på Teknisk museum. Størst inntrykk gjorde kanskje besøket til Gogstadskipet og Osebergskipet. Hele reisen var lagt opp for å gjøre det billigst mulig. Derfor hadde man billetter i såkalte kuvogner fra Oslo til Marnardal utenfor Mandal. "Vi følte oss som kyr der vi satt mellom halmballer og annet fraktgods", ler Trygve. "Men reisen var en opplevelse som vi vil minnes så lenge vi lever!"

4000 telt dannet speiderbyen
Speiderleiren gjorde et mektig inntrykk på guttene fra Bogen. Her var spisstelt som ga leirplass til mer enn 12 000 speidere fra store deler av verden. Leiren var plassert på Vestnessletta som i dag er et av byens mest sentrale boligområder. En liten flyplass som tyskerne hadde bygd under krigen utgjorde en del av leirområdet. Selve Mandal by hadde på den tiden 6 000 innbyggere. Derfor omtalte speiderne Mandal som "den lille nabobyen".

Livet i leiren
Dagene i leiren gikk med til mange forskjellige aktiviteter. Det som kanskje var viktigst, var å sørge for mat til storspisende guttunger. Hver tropp hadde ansvaret for å skaffe til veie proviant til sine. Dette kunne hentes i et stort lager med en lang rekke av disker med brødmat, pålegg osv. Og med så mange unge mennesker samlet, var det særdeles nødvendig å holde god orden. Hver dag var det konkurranse om hvem som klarte å holde det ryddig og pent på sitt område. Juryen saumfor leiren, snoket i teltene og inspiserte spesielt kjøkkenteltene. Beste speiderkrets ble hver dag premiert med ei sløyfe som skulle henges opp i leiren. Beste tropp fikk sin sløyfe- og det samme gjaldt beste patrulje. Trygve minnes også at Lambert fikk premie for stor kreativitet fordi han på en finurlig måte hadde hengslet de medbrakte utstyrskassene slik at de kunne benyttes til bord når guttene inntok sine måltider.

Leirbål og bading
På ekte speidervis samlet man seg om leirbålet om kveldene. Bålplassen var lagt i Budokka - et stykke utenfor selve leiren. Her hadde man et naturlig amfi som skrånet ned mot Skogsfjorden. Om dagene ble det også tid til bading på Sjøsanden - Mandals imponerende badestrand.

Kongefamilien kom på besøk
En dag var hele speiderleiren preget av ekstra stor spenning. Kongefamilien med kong Haakon i spissen skulle komme på besøk. Alle speiderne stod oppstilt på flystripa mens de ventet på dette celebre besøket. Best husker nok de fleste at ventetiden ble temmelig lang, men endelig ankom det kongelige følget. Både kong Haakon og kronprins Olav holdt tale for speiderne og skrøt veldig av den flotte leiren. Etter talene lød et rungende HURRA fra 12 000 guttestruper.

Andreas Johnsen fra Liland (John Andreas Johnsen 1891-1980)
Andreas Kristoffersen forteller at han og vennen Petter Bartholdsen hadde fått streng beskjed av Petters mor Aslaug Bartholdsen om å oppsøke den utflyttede Evenesværingen Andreas Johnsen mens de var i Mandal. Johnsen kom opprinnelig fra Liland og hadde en kort tid også drevet foretning i Bogen. Han var nå herredskasserer i Halse og Harkmark kommune - en liten kommune som den gang omsluttet Mandal by. Andreas forteller videre: "Vi fant fram til Johnsens kontor. Jeg han huske at det førte ei lang trapp opp til kontoret. Johnsen kom ut og vi presenterte oss som Petter Bartholdsen og Andreas Kristoffersen. Johnsen ble stående litt spørrende, så brast han ut i en skrallende latter. Han husket plutselig våre respektive bestefedre som hadde samme navn som oss. Her stod altså et par guttunger og presenterte seg med samme navn som han forbandt med to godt voksne menn fra tiden i Evenes."

Sørlandske jordbær smakte godt
Andreas Johnsen syntes at det var så artig å møte folk fra sin gamle kommune at han møtte opp i leiren med jordbær til alle guttene i 1. Bogen tropp. - "Vi smakte på bærene og syntes at de var så gode at vi måtte spare på dem til senere. Så lenge sparte vi at bærene ble ødelagt før vi fikk spist dem," forteller en lattermild Andreas Kristoffersen.

Etter ei drøy uke bar det hjemover
Etter ei begivenhetsrik uke i Mandal var tiden inne til å vende nesen nordover igjen. "Nå ja, først drog vi vestover," forteller Andreas. "Vi reiste nemlig med tog fra Marnardal til Stavanger hvor vi tok hurtigbåten til Bergen. Derfra skulle til sammen ca 500 speidere fra Nord-Norge dra nordover med en av kullbåtene som skulle til Svalbard for å hente last". Jakob Kjødes rederi hadde sjenerøst tilbudt seg å bringe guttene nordover gratis. Det var ikke akkurat luksuslugarer man hadde å tilby. Guttene måtte gjøre reisen på feltmanér i lasterommene. Mannskapet på DS "Porsanger" ble beordret til å gjøre reint i lasterommene før speiderne kunne tas om bord. Dette nektet de bestemt og gikk faktisk til streik.

Reisen fra Bergen ble utsatt
Dette førte til at reisen ble utsatt flere dager, og speiderne ble innkvartert på Rothaugen skole i påvente av at saken skulle løses. Oppholdet ble betydelig dyrere enn det var kalkulert med. Hva nå, hvordan skulle man komme ut av denne vanskelige situasjonen? Men uventet hjelp var i vente. En del bergenske kjøpmenn trådte til og reddet situasjonen. De samlet nemlig inn et betydelig beløp for å dekke de ekstrautgiftene speiderne ble påført.

"E de' dokker som mangler pænger?"
Andreas har en spesiell historie fra oppholdet i Bergen. "En gang ruslet Petter og jeg en tur i Nygårdsparken," forteller han. "Da møtte vi ei eldre dame som hadde lest i Bergens Tidende om disse speiderne som ventet på transport videre nordover. - Har dere penger? spurte Bergensfruen. Vi ga vel inntrykk av at det sto så som så til med økonomien hvorpå fruen ga oss en 50-lapp - eller var det virkelig en 100-lapp?" undrer Andreas.

Et minne for livet
Etter disse ekstradagene i Bergen kom endelig DS "Porsanger" av gårde. Reisen nordover gikk etter planen. Guttene fra den sørlige delen av Nordland ble satt i land i Bodø mens de som var hjemmehørende lenger nord, mønstret av i Harstad. Da kunne 12 speidere fra 1. Bogen gå i land etter en utrolig begivenhetsrik reise. "Vi var skitne og blakke," minnes Brynjulf og legger til: "Vi hadde hatt en reise som vi vil huske så lenge vi lever!"

Spilte så russefangene gråt

Fimbul bilde.JPG
Fimbul bilde.JPG
Russefanger som går i 17. maitog etter frigjøringa i 1945. Fått hos Birger Hansen.

Tekst og foto: Klaus Solbakken

Terje var ti år gammel da han fikk en torader av en tysk soldat. Året etter spilte han så russiske krigsfanger gråt...

Verden er ikke bare svart-hvit.
Ikke alle tyskere var nazister, selv om de ble sendt ut i krigen. Blant disse var Walter Züdoff fra Hamburg, som nektet å gå i tysk uniform. Han var proviantforvalter i Bogen i Ofoten. Der hadde tyskerne verksted for ubåter og ammunisjonslager med mere. Det fryktede flaggskipet til den tyske marinen, Tirpitz, lå lenge i Bogen. Det samme gjorde slagskipene Scharnhorst og Admiral Speer. Og en rekke krigsfanger ble satt til å arbeide der.

Fikk torader
Terje Hansen, som slo seg ned i Mo i Rana og i godt voksen alder skiftet etternavn til Kleiving, vokste opp i Kleiva i Bogen og var vitne til alt som foregikk. Folk i bygda fikk nær kontakt både med krigsherrene og fangene. Det gjaldt ikke minst ungene, som titt og ofte stakk litt ekstra mat til fangene når de fikk anledning til det. Terje kom særlig godt overens med en skolelærer fra Russland - og med tyskeren Walter Züdoff.

- Walter Züdoff ga meg en torader av merket «Hohner». Det må ha vært i 1942, forteller Terje Kleiving, som både var musikalsk og svært interessert i musikk. Snart spilte han en rekke melodier på toraderen.

Spilte så de gråt
Det var stadige angrep på skipene og ubåtbasen i Bogen. Britiske fly forsøkte å sette Tirpitz ut av spill, og heimplassen til Terje lå utsatt til når flyene gikk til angrep. Det store ammunisjonslageret skulle flyttes til en nedlagt gruvegang i Ofoten jernmalmgruve. Dermed ble det i 1943 bygd vei like forbi huset til Terjes Onkel, Sverre Pedersen. De russiske krigsfangene ble satt til den tunge jobben, strengt bevoktet av tyske soldater. Det var da Terje hentet fram toraderen og stilte seg på trappa til onkelens hus. Fra toraderen tryllet 11-åringen fram kjente, russiske sanger som «Volga, Volga» og «Stenka rasin». - Arbeidet stoppet opp. Russerne sto og lyttet når jeg spilte, og mange gråt. Den tyske vakten snudde bare da han oppdaget hva som foregikk, og lot russerne få stå og høre på. Det var en sterk opplevelse, forteller Kleiving.

Ble slått i hjel
Julaften 1943 kom det, via onkel Sverre, en pakke til Terje. Det var den russiske skolelæreren som hadde laget et skrin til Terje. Skrinet har Terje Kleiving den dag i dag som et kjært minne fra en russisk kamerat som han aldri hørte mer fra etter krigen. Trolig ble han - i likhet med så mange andre - henrettet eller offer for Stalins fryktede konsentrasjonsleire i Sibir. Ingen russisk soldat skulle la seg ta til fange...

«Zum andenken von eine Russen Kamerades für Tarijan 1943» står det sirlig skrevet med blyant i lokket. «Som minne fra en russisk kamerat til Tarijan 1943».

- Russerne kalte meg for Tarijan, forklarer Terje, som mange ganger var vitne til at tyskerne mishandlet fangene på det grusomste. Flere ganger så han russere bli slått i hjel. Det var trolig årsaken til episoden han ble øyenvitne til like etter krigen, da russere, tyskere og allierte gikk side om side i Bogen. Terje og noen venner sto og pratet med en russer da han så at russeren ble så rar i ansiktet da fire tyskere kom gående.

- Plutselig sprang han på en av dem. Flere russere kom til, og tyskeren ble slått ihjel mens vi så på - midt på veien. Det var fælt, sier Terje Kleiving og rister på hodet.

Savner toraderen
Terjes far, Alfred Hansen, var graver, og fikk rett som det var i oppdrag å gravlegge russiske krigsfanger. En fin sommerdag da en russer skulle begraves, var Terjes kamerat - læreren - til stede. Han ville låne toraderen, for de skulle lage til dans førstkommende søndag. Terje var betenkt, men faren sa ja.

Russeren kom gående fjæra til Kleiva. Han fikk med seg toraderen, og det var fullt av folk som koste seg til musikk og dans. Mange lurte på hvem som eide toraderen...

To ganger lånte russeren toraderen, og Terje fikk begge gangene instrumentet tilbake. Men senere ble toraderen solgt. Hvem som kjøpte den, husker ikke Terje. Men han skulle gjerne ha hatt instrumentet tilbake. Tyskeren som ga han toraderen, ga han også et pianotrekkspill senere. Heller ikke dette har Terje Kleiving i dag. - Etter at jeg kom til Mo i Rana og arbeidet på Rana Mekaniske verksted, var jeg en tur i Bremen på oppdrag. Da besøkte jeg Walter Züdoff i Hamburg. Han kjente meg straks igjen, sier Terje Kleiving.

Om å vokse opp i Bogen

av Tore Kleven

Jeg vokste opp i Bogen i 1940 og 50-årene. Når jeg ser tilbake på disse årene, kan jeg slå fast at jeg hadde en fantastisk barndom. Selv om jeg som voksen har bodd på en helt annen kant av landet, føler jeg fortsatt en sterk tilknytning til mitt hjemsted.

For min egen fornøyelse har jeg skrevet ned opplevelser og hendinger fra barndomstiden. Og kan noen av disse skribleriene glede andre, så god fornøyelse!

Hågen

av Tore Kleven

Fra Korssteinen i vest til Galtåsen i øst hadde vi et eldorado hvor eventyrlystne guttunger kunne fråtse i spennende opplevelser. Her ble det bygd indianerleire, her ble det utkjempet saftige slag mellom indianer og hvit. Vi hadde til og med heftige bataljer med tyske okkupasjonsstyrker. Gang på gang ble tyske soldater drevet på flukt for tapre soldater fra Bogens guttearmé. Det var kun fantasien som satte grenser for det som foregikk. Og fantasien hos guttunger har stort sett ingen grenser...

"Ska vi gå på Hågen?" Dette spørsmålet kom daglig opp i gutteflokken. Som oftest fikk forslaget stor oppslutning. Vi tilbrakte timer med fresk og fantasifull lek i det området som vi kalte for Hågen, det flate partiet som naturen har skapt mellom Strandfjellet og de små gårdsbrukene som lå i nordskråningen mot Bogenbukta. Her fant vi de beste og kraftigste einerkrattene som ga de ypperste emner for alle de pilbuene som ble produsert i lyse sommerdager. Vi hadde stor respekt for at bøndene i området hadde sine slåttemarker der, noen hadde til og med sommerfjøs i området. Det lå nesten i ryggmargen at man selvsagt ikke skulle trø i gresset før slåttonna var over. Hågen bød også på fine forhold for skigåing. Vinterstid krysset skispor hele platået og vitnet om stor aktivitet også på den årstiden.

Larsenbakken

av Tore Kleven

Larsenbakken var uhyggelig bratt. Så bratt at det nesten var umulig å sykle den opp med tungtrødd voksensykkel. Når man nærmet seg Bedehuset som ruvet på toppen, ble en som oftest nødt til å hoppe av og leie sykkelen den siste biten.

Men du verden for en flott rattkjelkebakke! Gjennom lange vintre var det mang en gang kjempeføre for styrkjelker - særlig dersom mildvær hadde framkalt skikkelig glaris og hålkeføre. Da suste det rundt ørene under kjelketuren ned mot Hansenbutikken og gammelbrua.

Vi guttene hadde det skøy. Men de hjemme var nok ikke like begeistret. Det kunne jo gå så galt at noen ikke klarte å svinge riktig og ikke klarte å bremse tidsnok slik at en kjørte lukt i elva. Det hadde Bjørn Håkon gjort en gang, det visste alle.

Engstelige mødre formante gang på gang om at vi måtte ta oss i akt. Dessuten kom det også en og annen bil forbi. Spesielt farlig var den grønne 12-bussen fra Ofotens Bilruter på vei til Harstad. Og en like stor trussel utgjorde den blå 2-bussen fra Harstad Opland som skulle til Narvik. Akingen i Larsenbakken var til tider en alvorlig irritasjon for bussjåførene. En gang suste Bjørn Håkon nedover Larsenbakken med suveren forakt for alle formaninger og for alle bussjåfører akkurat da 12-bussen passerte ved Hansenbutikken. Sjåførens snarrådige unnamanøver hindret en tragisk ulykke da kjelken med sin dumdristige fører føyk forbi forhjulene på bussen. Med en blanding av lettelse og argsinne kom sjåføren fykende ut av bussen omtrent før den stod stille midt i veibanen. Han slengte den bolde kjelkefører i veigrøfta og inndro styrkjelken mens han avsa en saftig ed. Styrkjelken fikk en gratis tur til Harstad og tilbake. Bjørn Håkon fant den slengt i brøytekanten senere på kvelden. Han hadde kanskje lært ei lekse...

Larsenbakken var bratt, det husker en vel godt! I dag undrer en seg om en tar en tur opp denne første delen av det som i dag kalles Niingsveien. Den må da ha vært brattere før!

Fjellheim gartneri 1941

Kålåkeren til Peder Fjellheim.
Fått hos Randulf Fjellheim.
Ingrid Strand (Leiros), Ida Kristoffersen (Dragvik) og Åsmund Strand (Leiros) koser seg i blomstergartneriet.
Fått hos Randulf Fjellheim.
Her sitter ungdommene og knasker gulrøtter i skauen.
Fra venstre: Arthur Bartholsen, Marie Leiros, Ellen Voll og Ebenhard Leiros.
Fått hos Randulf Fjellheim.

I år kreves det at alle som har høve til det, dyrker mest mulig av matnyttige vekster til kommende vinter. Grønnsaker vil få overordentlig stor betydning for et sunt kosthold, og har man rikelig forsyning av dem, behøver man ikke å sulte. Derfor: dyrk grønnsaker!

Av fremdrevne grønnsaker har vi rikelig beholdning av alle kålslag og en del kålrot, dessuten en del kryddergrønnsaker.
Av blomsterplanter kan skaffes de vanlige sorter.

HODEKÅL:
Trønder og Jåtun er sorter som passer best til vinterkål på våre nordlige breddegrader. Veksttid ca 110 døgn.
Ditmarker er den beste kål til sommer- og høstbruk. Den gir store avlinger, og er den mest velsmakende hodekålen. Vekstdøgn ca 75-80.
Spisskålen er tidligste kålslag, vekstdøgn ca 60-70 .
Grønnkålen er den vitaminrikeste av alle våre kålslag. Den tåler å stå ute hele vinteren, når den har kjent frosten, er smaken best.

BLOMKÅL:
Stor Danske er den beste blomkål.

KÅLROT/KÅLRABI bør man ha rikelig forsyning av. Kålroten gir pene avlinger ved direkte såing på voksestedet. Planter man kålrota, kan man oppnå en meravling på ca 1000 kg pr mål. Insektangrep klarer den bedre.

En hovedregel for alt av frø og planter som skal i jorda er at de blir plantet så tidlig jorden er bekvem og været tillater det. Gjødsle godt, og la kålen få nok salpeter. Mot insektangrep, rotmark på kål og kålrabi er første betingelse at man benytter ny jord, som ikke har hatt samme kålplanteslag de to foregående år. Sett kålen der potetene var i fjor, hvis det ellers er kraftig, god jord. Dernest må jorda og plantene stelles på beste måte. Det beste direkte bekjempelsesmiddel er vanning med sublimatvann i styrke 1 à 2 promille, eller 1 à 2 gram pr liter vann. Sublimat fåes kjøpt på apoteket mot politiattest.

Blomsterplanter haes rikelig av Asters - Levkøyer - Nemesia - Løvemunn - Ringblomst - Stedmor - Erteblomst.

Gresskar og tomater fra potter.

Priser for 1941.

Hodekål, alle slag 4 øre pr stk
Grønnkål 3 "
Blomkål 5 "
Kålrot 3 "
Tomat i potter 50 "
Tomat i jordpotter 25 "
Gresskar fra potter 50 "
Selleri 6 "
Asters - flere sorter 5 "
Løvemund - flere sorter 5 "
Levkøyer 5 "
Nemesia 5 "
Stedmor 5 "
Erteblomst 5 "
Ringblomst 5 "

Potteroser i forskjellige sorter : Pris fra 1,50 kr for stiklinger og oppover for andrevne. God forsyning av grønnsakfrø av de beste sorter.

Litt om etterslekta til Evenes-presten Aron Pedersen Arctander

av Alfred Arntsen

I forrige nummer av Fimbul fortalte jeg litt om Aron Pedersen Arctander og hans kone Margrethe Jensdatter Aalum, og hadde en oversikt over deres 13 barn. Videre skrev jeg litt om etterslekta til barna Peder Arctander og Marie Elisabeth Arctander. I denne utgaven av Fimbul skal jeg skrive litt om slekta til de 3 andre barna som jeg vet var gift og hadde barn. Men først noen korrigeringer til det som sto i forrige Fimbul.

Familie nummer 1 Peder Arctander og kona Bolette Schrøder.
Barn nummer iii Maren er feil, og i tillegg hadde jeg uteglemt de to yngste døtrene.
En korrekt oversikt over barna til Peder og Bolette er:
i Aron Pedersen Arctander, født 19. september 1760 Evenes i Ofoten, død 13. oktober 1760.
11. ii Aron Pedersen Arctander, født 15. januar 1762.
iii Mads Schrøder Pedersen Arctander, født 7. august 1763 på Evenes prestegård.
12. iv Anne Marie Pedersdatter Arctander, født 1765.
v Margrethe Aalum Pedersdatter Arctander, født ca 1767 på Evenes.
I 1801 bodde hun som ugift på Evenes prestegård.
13. vi Mathea Paulina Aalum Arctander, født 13. november 1768.
vii Sofia Mønnichen Pedersdatter Arctander, født 23. mars 1770 på Evenes.
viii Juliana Maria Pedersdatter Arctander, født 24. juni 1772 på Evenes.


Familie nummer 414 Bernt Giæver Jensen og Katrine M. Pedersdatter.
Bernt og Katrine hadde også datteren:
Petrikke Jørgine Berntsdatter, født 19. juni 1853, død 23. april 1854.

Så til de tre siste barna til Aron Pedersen Arctander og Margrethe Aalum som jeg skal fortelle om, nemlig Bergitte Cornelia, Hans Stenbuck og Aron (jr) Aronsen Arctander.

Litt om Bergitte Cornelia Arctander og Erik Berg sine barn.
2. Bergitte Cornelia Arctander ble født 6. juni 1733 i Hammerfest. Hun var det tredje barnet til Aron Pedersen Arctander og Margrethe Jensdatter Aalum. Hun ble gift med sogneprest Erik Berg i Steigen. Han var enkemann med flere barn da han ble gift med Bergitte.

Presteparet var bosatt på Laskestad i Steigen. Erik døde ca 1760, og Bergitte Cornelia døde ca 1765. Hun hadde to barn i live da hun døde.

i Anna Bergitta Berg ble født ca 1756 på Laskestad i Steigen. Hun er ikke nevnt i 1778 i skiftet etter broren, og var antakelig død før 1778.
ii Eilert Aron Berg ble født ca 1758 på Laskestad i Steigen. Etter at mora var død kom han til sin onkel Peder Arctander på Evenes, hvor han døde i 1778. I skiftet er bare halvsøskene nevnt, og ikke søsteren Anna Bergitta.


Litt om Hans Steenbuck Arctander sine barn, barnebarn og oldebarn.

3. Hans Steenbuck Arctander ble født 31. mars 1738 i Hammerfest. Han var barn nummer 6 til Aron Pedersen Arctander og Magrethe Jensdatter Aalum. I sine yngre år var han lærer i Ofoten. Han hadde juridisk utdannelse, og fra 1778 var han sorenskriver i Lofoten og Vesterålen, bosatt på gården Gjerstad i Buksnes i Lofoten. Han var gift 3 ganger, men navnet på første kona er ikke kjent. Det er heller ikke kjent om han hadde barn i første ekteskap. Andre kona var Anna Bergitta Kempe, født ca 1750 i Steigen (datter av sogneprest i Steigen Cornelius Kempe og kona Else Kirstina Lorentsen). Anna Bergitta døde på barselseng i 1783, og Hans Steenbuck ble gift for tredje gang med Maren Abel Rohde, født 1765 på Flakstad i Lofoten (datter av sogneprest i Flakstad Claudius Rohde og kona Cecilia Lobes Schrøder). Hans Steenbuck døde 31. mars 1810, og Maren døde 20. februar 1846.

Barn med Anna Bergitta Kempe:

31. i Aron Arctander, født 23. februar 1781.


Barn med Maren Abel Rohde:

32. ii Claus Rohde Arctander, født 05. september 1785 på Gjerstad, Buksnes i Lofoten.
iii Cornelius Kempe Arctander, født 30. oktober 1786 på Gjerstad i Buksnes, død før 1801.
33. iv Joachim Arctander, født 10. oktober 1787.
v Lambert Schrøder Arctander, født i desember 1788 på Gjerstad i Buksnes, død 9. januar 1789.
vi Hans Stenbuck Arctander ble født 7. januar 1792 på Gjerstad i Buksnes.
Han var gift med Christianna, og bosatt på Hundholmen ved Bodø, hvor han døde barnløs i 1817, bare 25 år gammel.


31. Aron Arctander ble født 23. februar 1781 på Gjerstad i Buksnes. Ved folketellinga i 1801 er han kalt "Examinatis juris og vedtagen fuldmægtig." Han bosatte seg på Kjerringnes i Sortland, hvor han var prokurator (jurist). Han var gift med Maren Hvid Jespersdatter Hartgen, født ca 1774 på Jensvold i Bodø (datter av Jesper Andreas Hartgen og Anne Hvid Jørgensdatter Blix). Ved folketellingen i 1801 var hun husjomfru hos sognepresten i Buksnes i Lofoten. Aron døde 25. oktober 1852. Han og kona hadde 3 barn.

i Anna Bergitte Arctander, født ca 1804 på Gjerstad i Buksnes. Hun var gift med Hans Petter Gjæver, født 1802 på Skjervøy i Troms. De var bosatt på Skjervøy, hvor Hans Petter var gårdbruker og handelsmann.
Ingen barn er nevnt.
311. ii Jesper Andreas Arctander, født 26. januar 1806.
312. iii Hans Stenbuck Arctander, født 25. april 1807.


32. Claus Rohde Arctander ble født 05. september 1785 på Gjerstad i Buksnes. I 1801 var han til opplæring hos sogneprest Peder Borch Lund i Øksnes. I 1817 var han hos Arent Schønning på Grøtøen i Steigen. Han var gift, men jeg kjenner ikke navnet på kona. Han døde trolig ung, og bare en datter er kjent.

321. i Ovidia Schanke Arctander, født i 1820 i Langenes sogn i Vesterålen.


33. Joachim Arctander ble født 10. oktober 1787 på Gjerstad i Buksnes. Han var gårdbruker og fisker på Gjerstad, gift med Olava Johannesdatter, født 25. juli 1787 i Skarsjøen i Buksnes (datter av Johannes Pettersen og Karen Olsdatter). Olava døde 30. juni 1846, og Joachim døde 16. april 1855. De hadde 7 barn.

331. i Hans Stenbuck Arctander, født 1815.
ii Maren Abel Arctander, født 15. september 1819 på Gjerstad i Buksnes, død 12. september 1859.
Hun var ikke gift.
iii Carl Rohde Arctander, født 30. september 1821 på Gjerstad. Han var gårdbruker og fisker på Gjerstad, og ble gift 27. desember 1872 med Johanne Gunelie Johannesdatter, født 1. januar 1840 i Kræmmervik i Lofoten. Hun hadde to barn før hun ble gift med Carl Arctander. Carl døde 21. april 1876, og Johanne døde 12. april 1905.
De hadde trolig ikke barn sammen.
332. iv Claus Rohde Arctander, født 1825.
333. v Johannes Arctander, født 23. september 1826.
vi Anton Ulrik Arctander ble født 1829 på Gjerstad i Buksnes. Han døde ugift etter 1865.
vii Jochumine Stephanie Arctander, født 1833 på Gjerstad i Buksnes. Hun ble gift 25. oktober 1857 med Carl Johan Johannessen, født 1829 i Bergen.
Han var husmann og fisker på Gjerstad. Jochumine og Carl Johan hadde ikke egne barn, men flere fosterbarn.


Adolf Arctander

311. Jesper Andreas Arctander ble født 26. januar 1806 på Gjerstad i Buksnes. Han var lensmann i Hadsel i Vesterålen. Han ble gift i 1846 i Hadsel med Anne Marie Paulsen, født 13. oktober 1813 i Hadsel (datter av Paul Andreas Paulsen og Anne Marie Dreyer). På sine eldre dager bodde han med familien i Trondheim og Kristiania.
Jesper døde 16. september 1873 i Kristiania, og i 1875 bodde Anne Marie som enke og pensjonist i Kristiania, sammen med deres eneste sønn.

i Adolf Maurits Stenbock Arctander ble født 23. oktober 1847 på Ekren i Hadsel. Han tok examen artium i Trondheim, og ble ferdig som cand. theol. i Oslo i 1872. Han virket imidlertid aldri som prest. Han var en varm tilhenger av Grundtvigs ideer, og ble en engasjert folkehøyskolemann og nynorskmann. Han oversatte verker av Goethe og Schiller til nynorsk. Han ga også ut egne bøker om samfunnsforhold, og deltok aktivt i samfunnsdebatter, og spesielt for "kirke- og folkefrihet", etter hans eget utsagn. Han var folkehøyskolelærer i Ullensvang og i Seljord, og startet i 1901 sin egen folkehøyskole i heimbygda i Vesterålen. I 1904 måtte han avslutte skolen i Vesterålen, som ble overtatt av andre. Skolen ble etter hvert flyttet til Kabelvåg, hvor den fortsatt er i virksomhet. Han var gift (1) i 1877 med Emma Elise Voigt, født 1857 på Østre Toten (datter av H. S. Voigt og Oline Olsdatter). I 1886 ble han skilt fra Emma, og gift (2) i 1893 med Katrina Andersdatter Osa, født 1863 i Ulvik i Hardanger (datter av Anders Jørgensen Osa og Guro Pedersdatter). Etter at han oppga folkehøyskolen i Vesterålen flyttet han til Asker, hvor han døde 25. juli 1919.
Han hadde ikke barn i sine to ekteskap.


Sofus A. B. Arctander

312. Hans Stenbuck Arctander ble født 25. april 1807 på Gjerstad i Buksnes (sønn av Aron Arctander og Maren Hartgen). Han var overtollbetjent i Kristiansand. Han ble gift 05. november 1841 i København med Martha Nielsen, født 1805 i Kristiania. Hans døde i Oslo i 1884. Han hadde 4 barn som jeg kjenner til:

i Andrea Arctander ble født 18. november 1838 i Kristiania. Hun var gift med Edvard C. Due, født 1837 i Flekkefjord. Han var skipsfører, og bosatt i Kristiansand. 3 barn er nevnt i folketellingene.
ii Nils Peter Martin Arctander, født 27. desember 1840 i København. Han ble gift med Elise Kundtsen, født 1845 i Evje (datter av sogneprest Knudt Olaus Knudsen og Kristine Marie Knudtsen). Nils og Elise var bosatt i Kristiania, hvor han var overlærer ved Kristiania Katedralskole. De hadde 2 barn.
iii Sofus Anton Birger Arctander, født 22. januar 1845 i Kristiania. Han ble student i 1863, og tok juridisk embetseksamen i 1871. Deretter var han ei tid ved Lunds Universitet i Sverige, før han flyttet nordover som advokat. Han var ei tid fungerende sorenskriver i Lofoten. Rundt 1879 søkte han og fikk stillingen som lensmann i Ofoten etter Andreas Gjedebo, men takket nei da han også fikk stillingen som lensmann i Hadsel. I Hadsel ble han også ordfører. I 1877 ble han vararepresentant til Stortinget for Venstre i Nordland, og fra 1878 møtte han på Stortinget. Han gjorde seg fra første stund bemerket som en slagferdig debattant, med betydelige kunnskaper om næringslivet. I 1889 brøt han med Venstre, og var senere tilknyttet Frisinnede Venstre. Han var både lagtings- og odelstingspresident, og i flere perioder var han statsråd. Politisk var Sofus Arctander er sterk motstander av Christian Michelsen, men gikk likevel inn som statsråd i den samlingsregjeringen som Michelsen dannet i mars 1905. Sofus Arctander deltok aktivt i de forhandlingene som førte til unionsoppløsningen med Sverige, og han var også konstituert statsminister ei tid i 1905, mens Christian Michelsen oppholdt seg i Stockholm. Utenfor Storting og regjering var han borgermester i Bergen fra 1890 til 1901, og deretter tolldirektør i Oslo. Fra 1908 til 1920 var han borgermester i Oslo. Det må også nevnes at han var en av de toneangivende politikere som støttet opprettelsen av Hurtigruta. En bydel i Oslo er oppkalt etter han (Arctander-byen). Han var gift med Sofie (Aars?), født 1849 i Horten. Sofus Arctander døde i en ulykke i august 1924. Han og kona hadde 4 barn.
iv Edele Alette Kongel Arctander, født 1846 i Kristiania. Hun var telegrafistinne i Arendal. Jeg vet ikke om hun var gift.


321. Ovidia Schanke Arctander, født i 1820 i Langenes sogn, Øksnes i Vesterålen. Hun ble gift 24. april 1843 i Kvæfjord med Christian Christoffer Røhr, født 1815 i Bergen. Ved giftemålet er det opplyst at hennes far var avdøde Claus Arctander. Onkelen Aron Arctander, som var bosatt på Kjerringnes i Sortland, var hennes forlover. Da de ble gift var Christian styrmann, og bosatt i Tromsø. Han ble senere skipper og handelsmann i Tromsø. Ovidia døde før 1875, og Christian giftet seg på nytt. Fra folketellinga i 1865 kjennes en sønn av Ovidia og Christian.

i Harder Sofus Christiansen Røhr, født 1847 i Tromsø. Han bodde heime i 1865, og jeg kjenner ikke til hans videre skjebne.


331. Hans Stenbuck Arctander ble født 1815 på Gjerstad i Buksnes (sønn av Joachim Arctander og Olava Johannesdatter). Han var gårdbruker på Nystad i Buksnes. Han ble gift (1) 13. desember 1842 med Henrika Margrethe Berntsdatter, født 1815 på Nystad. Etter at første kona døde ble han gift for andre gang 20. oktober 1856 med Berit Maria Christoffersdatter, født i 1815 på Justad i Buksnes. Hun døde i 1871, og Hans døde 28. mars 1873.
Barn med Henrika Margrethe Berntsdatter:

i Halvor Gunerius Arctander, født 6. juni 1843 på Nystad i Buksnes, død før 1865.
ii Markus Arctander, født ca 1845 på Nystad, død før 1865.
iii Helmine Olava Arctander, født 25. februar 1847 på Nystad. Hun var jordmor, og gift med Lars Johan Paulsen, født 15. juli 1846 på Vold i Buksnes. De hadde 3 barn.
iv Hans Henrik Arctander, født 1. april 1848 på Nystad, død før 1865.
v Jacobea Petrine Arctander, født 3. mai 1849 på Nystad, død 18. september 1855.
v Bernardus Arctander, født 23. september 1850 på Nystad, død før 1865.


Barn med Berit Maria Christoffersdatter:

vii Henrik Joachim Arctander, født 16. november 1856 på Nystad, gift med Inga Kristine Johansdatter, født 19. september 1868 på Hol i Lofoten. De hadde 7 barn.
viii Markus Angell Arctander, født 1860 på Nystad, død ugift 24. mai 1890.


332. Claus Rohde Arctander, født 1825 på Gjerstad i Buksnes. Han var gårdbruker og fisker på Gjerstad Øvre. Han omkom på Vestfjorden 31. mars 1862. Han ble gift 27. desember 1858 med Hanna Carolina Schønning Ulriksdatter, født 1814 på Opdøl i Lofoten (datter av Ulrik Olsen Rist og Hanna Hansdatter). Hun satt med gårdparten på Øvre Gjerstad til sønnen ble gammel nok til å overta. Hun døde 17. desember 1894. De hadde en sønn:

i Johan Peter Cornelius Clausen Arctander, født 17. januar 1855 på Gjerstad. Han ble gift 30. desember 1881 med Kornelia Amalie Charlotte Carlsdatter, født 24. juni 1848 på Hag i Buksnes. Hun døde 15. september 1911, og Johan døde 30. april 1932. De hadde 2 barn.


333. Johannes Arctander ble født 23. september 1826 på Gjerstad. Han var gårdbruker og fisker på Reine i Buksnes, og ble gift 28. desember 1852 med Marie Sofie Jentoft Andersdatter, født 1830 (datter av Anders Johan Monssen og Martha Marie Lund Jacobsdatter). Johannes døde 16. januar 1902, og Marie døde 6. juni 1916. De hadde 9 barn.

i Jacob Angel Johan Arctander, født 21. mars 1853 på Reine. Han ble gift 27. september 1878 med Johanne Edrikke Meier Jacobsdatter, født 7. mai 1854 i Buksnes. De hadde 8 barn.
ii Maren Abel Arctander, født 19. april 1857 på Reine, gift 2. januar 1884 med Andor Bugge Pedersen, født 20. november 1854 på Vega. De hadde ikke barn.
iii Joachim Magnus Martin Arctander, født 23. september 1859 på Reine, gift 26. juli 1881 med Gjertine Schønning Karlsdatter, født 9. mai 1862 på Haukland øvre i Buksnes. De hadde 5 eller 6 barn.
iv Claus Rohde Arctander, født 1. mai 1862 på Reine. Han var snekker og tømmermann, og ble gift 3. januar 1906 med Anna Henriette Ludviksen, født 20. mai 1883 på Reine. De hadde 9 barn.
v Marthe Arctander, født 27. januar 1865 på Reine, gift 27. desember 1889 med Bernhard Kristensen, født 30. april 1861 på Napp, Flakstad i Lofoten. De var bosatt på Horn i Bruksnes, og hadde 8 barn.
vi Olava Josefa Arctander, født 22. august 1867 på Reine, gift 16. oktober 1893 med Hans Peter Vedding Christensen, født 17. mai 1869 på Lille-Sandnes, Flakstad i Lofoten. Han druknet på Ballstad-sundet i 1895. De hadde ikke barn.
vii Mathea Arctander, født 29. mai 1870 på Reine. Hun var gift med Edvard Martin Schønning Gjertsen, født 4. mars 1869 på Bolle i Lofoten. De hadde 5 barn.
viii Hans Stenbuck Arctander, født 23. mai 1873 på Reine. Han ble gift med Anna Marie Torgersen, født 25. mars 1887 på Ballstadøy i Lofoten. De hadde 16 barn.
ix Henrikke Margrethe Arctander, født 25. september 1875 på Reine, død 8. oktober 1875.



Litt om Aron Aronsen Arctander sine barn, barnebarn og oldebarn.

5. Aron Aronsen Arctander ble født 27. juni 1745 på Evenes prestegård. Han var det ellevte barnet til Aron Pedersen Arctander og Magrethe Jensdatter Aalum. Han oppholdt seg i 1779 på Grønland, men var deretter i København, hvor han virket som lærer. Han var gift med Inger Petronella Molberg fra Danmark. Aron døde 29. august 1825 i København. Jeg kjenner til bare en sønn:

51. Ove Guldberg Arctander, født 2. oktober 1780 i København. Han kom til Norge, hvor han virket som landfysikus (lege). Han ble gift i 1813 med Karen Sibylle Rødder Helt, født 1. desember 1776 på Vikedal. Hun hadde tidligere vært gift med forretningsmannen Ole Engelsen Cordsen i Stavanger. Ove Guldberg Arctander døde 15. oktober 1822 i Fredrikstad, og kona Karen døde 17. august 1834. De hadde trolig bare en sønn:

511. August Hieronymus Arctander, født 2. oktober 1818 i Stavanger. Han var adjunkt, og bosatt i Skien. Han ble gift 28. desember 1848 i Stockholm med Carolina Andrietta Rosamunde Ahlsell, født 1831 i Stockholm. August døde 7. desember 1878. Jeg kjenner til 6 barn:

i Carl Johan L. W. A. Arctander, født 2. oktober 1849 i Stockholm. Han var bosatt i Minneapolis i USA som advokat og redaktør. Han hadde en imponerende rekke med fornavn: Carl Johan Ludvig Wilhelm August. I 1893 oversatte han Ibsens skuespill "Byggmester Solness" til engelsk.
ii Anders Nikolaus Adolf Arctander, født 1851 i Stockholm. Ved folketellinga i 1875 bodde han heime, og er oppført som styrmann.
iii Ove Gulberg Arctander, født 15. mars 1853 i Stockholm. Han ble gift i 1880 med Regine Brun, født 1858 i Tjølling (datter av sogneprest i Målselv Johan Mangelsen Brun og kona Marie). Ove var utdannet prest, og ble i 1889 utnevnt til sogneprest i Buksnes i Lofoten, hvor han virket til etter århundreskiftet. Han og kona skulle ha 9 barn, men 3 av barna omkom i 1899 under prestegårdsbrannen i Buksnes. Et annet barn omkom i en annen brann, og eldste sønn omkom som sjømann.
iv Karen Caroline Charlotte Arctander ble født 1857 i Skien. Hun var gift med Albert Jacob Lange, født 1856 i Christiania (sønn av riksarkivar Christian Christopher Lange og kona Maren Christine). Ved folketellinga i 1900 var Karen og Albert bosatt på Eidsvoll Verk hvor han var konservator i "Selskapet for Eidsvollsbygningens utstyr", samt statens vaktmester ved "Eidsvoll-minnet" og til sist redaktør av "Nordisk Frimurertiende". Tre barn er nevnt i folketellingene.
v Ludvig Arctander, født 1863 i Gjerpen.
vi Aron Arctander, født 1868 i Skien.



Kommentarer, rettelser eller tilføyelser bes sendt til alfred.arntsen@c2i.net
Kilder: Kirkebøker, folketellinger og skifteprotokoller, samt opplysninger fra diverse leksikon. Terje Karlsen, Ballstad: Opplysninger på Internett.

Tynn, tynnere, tynnest

bygdeboknemnda

Tre mannfolk satt og pratet
som mannfolk gjerne gjør,
og lettet ved en pjolter
på gåtens dunkle slør.

Den ene sa: "Min kone,
hun er så mager blitt
at hun en selskapskjole
kan få av slipset mitt."

Den andre lo og svarte:
"Er troppen ikke i
når badekaret tømmes,
forsvinner kona mi."
Men tredje mann fortalte
at jeg har også èn,
og hun er glad i kirsebær
og svelget, akk, en sten,

og da vi siden møtte
på Karl Johan en venn
sa han:"-Jeg ser at storken
er underveis igjen.




Dette diktet er tatt fra
Breidablikk nr.1 1950.


Flommen i Bogen i 1959

Alle 5 bildene fra flommen i Bogen er gitt av Johan Albrigtsen.

Fimbul bilde.JPG Flommen i Bogen i 1959. Brua over Rognsåa blir tatt av flommen.


Fimbul bilde.JPG Dette bildet er også fra flommen i Bogen. I huset til venstre på bildet var det bakeri. Dette huset er borte nå. Det andre huset er Hansenbutikken.


Fimbul bilde.JPG Bildet er tatt utenfor Larssens café.


Fimbul bilde.JPG Vatnet når opp til verandaen på Larssens café.


Fimbul bilde.JPG Veien i Larssenbakken er gravd ut.


Redaksjonen

Baksidebilde: Foto: Kjell Asbjørn Pedersen

Aslaug Olsen
Ole parten
Kjell Asbjørn Pedersen
Asbjørn Pettersen
Kjellaug Kulbotten
Vara:
Svein Dahlseng
Martin Hansen