Fimbul nr 24 - 2006

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

Fimbul er et småskrift fra Evenes bygdeboknemnd.

Forsidebilde: Turbinen inne i kraftstasjonen i Sølvsteinlia.
"Småkraftverkets renessanse"
Kilde: NTBs billedavdeling A/S, fotograf Joh. B. Carlsen, Oslo.
Gjengitt med velvillig tillatelse av Aker Kværner ASA og Moss by og industrimuseum.


Forord

bygdeboknemnda

I årets utgave av "Fimbul" skriver Alfred Arntsen og Hans-Petter Falao gårds- og slektshistorie om gnr 29 Botn i Evenes. Det er så mye stoff om Botn at vi bestemte å dele det på to nr av "Fimbul". Resten kommer dermed i neste utgave. Nå håper vi at lesere som har rettelser/tilføyelser til historien om Botn, tar kontakt med Alfred Arntsen, evnt Bygdeboknemnda, slik at eventuelle rettelser kan komme med i neste utgave av "Fimbul".

Lillian Dahlseng deler med leserne av "Fimbul" livshistorien til to evenesværinger, Olaf Småbakk og Wilhelm Andreas Mathisen. Vi får lære ei lekse om hvordan folk flest i bygda vår levde i ei ikke for fjern fortid.

Nytt for de fleste er det sikkert at det har vært kraftstasjon i Sølvsteinlia. Bygdeboknemnda ble tipsa av Asbjørn Ingebrigtsen om stasjonen, og en fin ettermiddag i mai tok vi turen dit. Det ble en interessant tur både til stasjonen og til det flotte området rundt.

I år er det 30 år siden første utgave av "Fimbul", og det ser ikke ut for at interessen for lokalhistorien har dabba av, snarere tvert imot. Kanskje er det emner vi burde ta opp? Folk vi burde intervjue? Tips oss gjerne.

Takk til alle som har bidratt med stoff/bilder til heftet.
Det som ikke kom med nå, kommer i et seinere nummer.

God jul!
Hilsen redaksjonen

Søndagsbetraktning

ved Provst Jak. J. Anderssen, Ofoten

Romerbrevet kapittel 13 vers 8-10.

Mel.: Guds Sønn er kommen til oss ned

Kom, kjære, ei i noen gjeld
til andre uten denne,
for hvilken I kun rett og skjell
kan gjøre ved å kjenne
den stetse ny og ubetalt:
den skyldighet i ett og alt
av kjærlighet å brenne.

Alene ved å elske kan
I loven fyllestgjøre.
Er kjærligheten varm og sann,
vil alle bud I høre,
som sagt av kjærlighetens Gud
så talt av eders hjerter ut
og villig dem utføre.

Det bud: Du skal ei drive hor,
og det: Du skal ei døde
og ikke stjele, og det ord
om, at du ei skal gløde
av attrå etter nestens ting,
det alt seg dreier der omkring,
at sansebrunst er brøde.

Som bekke samles til en elv,
de samles i det ene:
Med samme sinn som mot deg selv
du elske skal og tjene
din neste med en kjærlighet,
som annet ei å ville vet
enn hjertens godt alene.


Fra Evenes til New York

Kobberbarren

bygdeboknemnda

Frihetsstatuen i New York ble i 1886 gitt til USA som en gave fra det franske folk. Den 46 meter høye statuen er utvendig kledd med kobber. Dette kobberet ble hentet fra de nå nedlagte Vigsnes gruver på Karmøy.

I 1986 ble 100-års jubileet behørig markert med en storslått feiring. Norge var representert ved Generalinspektøren for Sjøforsvaret som ønsket å bidra med en spesiell gave for anledningen. I samarbeid med støperiet i Bogen ble det utarbeidet et forslag hvor det ble framskaffet kobberholdig slig fra de nedlagte gruvene på Vigsnes. Støperiet foretok støpeprosessen hvor kobberslig ble innstøpt i en barre av ren kobber. Denne ble så polert og montert i en monter med inskripsjon. Med barren fulgte også et sertifikat utstedt av Det norske Veritas som viser sammensetningen på legeringen.

Barren ble fraktet til USA med KNM Horten og ble overlevert borgemesteren i New York og USA's innenriksminister.

I sitt takkebrev til støperiet sier generalinspektøren at dette var den eneste offisielle gaven som New York mottok i forbindelse med jubileet. Kobberbarren sammen med det tilhørende sertifikat har nå fått sin plass i frihetsstatuens eget museum.

Kraftstasjonen i Sølvsteinlia

Kraftstasjonen i Sølvsteinlia.
Sikringsskapet i stasjonen.

av Kjellaug Kulbotten

En ettermiddag i mai 2006 tok bygdeboknemnda turen til Sølvsteinlia i Veggen for å se på den gamle kraftstasjonen der. På forhånd var Torbritt Ekløv blitt kontakta, for stasjonen ligger på hennes eiendom - eller rettere på hennes mors - Sofie Pedersens.

I alle fall, vi blei tatt veldig hyggelig imot i Sølvsteinlia. Ramma omkring utflukten var den aller beste: en aldeles nydelig vårkveld!

Det går en sti langs bekken fra Torbritt Ekløvs gård og oppover til kraftstasjonen. Ikke lange stubben. Som fotografiene viser, er stasjonen et lite trehus som nå er prega av tidens tann. Et stykke ovafor - opp en bratt bakke - ligger dammen. Bekken var demt opp, og det var murt opp ei ganske stor demning.

Kraftverket blei bygd litt før 1950 av Andreas Henriksen, bror til Torbritts mor. Vi lurte på hvordan han finansierte dette, for her var jo alt som behøvdes for å produsere strøm, som for eksempel generator og turbin. Jo, han kjøpte brukte deler og gjorde alt arbeidet sjøl. Han Andreas Henriksen måtte ha vært en "heindt" mann! Kraftverket leverte strøm til ei husholdning, husholdet til Sofie Pedersen hvor Andreas bodde. (Nanna Andersen forteller at foreldrene hennes også fikk litt strøm, men klokken 22.00 stengtes stasjonen).

Verket leverte 1 kW som blei brukt til kokestrøm og lys. Det var 220 volt likestrøm som blei levert. Når de slo på kokestrøm, slo de av lyset. De hadde "magasinovn" som holdt platene varm lenge. Stasjonen var i drift i ca 20 år og blei nedlagt i ca 1970.

Kraftstasjonen er jo et kulturminne som burde bli tatt vare på. Kan det finnes en som Andreas Henriksen som kunne påta seg å sette stasjonen i stand?

Etter omvisninga på kraftstasjonen og ved dammen, gikk vi opp til sommarfjøsen som også er veldig spesiell da den er bygd av steinheller. Liketil veggene i båsene er heller.


Fortsettelse av bygdeboknemndas tur i Sølvsteinlia

av Aslaug Olsen

Etter å ha sett på det særegne sommerfjøset med vegger- og båsinndeling av store steinheller drog vi videre oppover lia. Målet var Bukkholla. Torbritt leda oss opp etter en buvei.

Et stykke oppover veien gikk vi over et felt med fin kvit sand. Her stoppa Torbritt og fortalte at her henta ho bestemor skuresand. Bestemor har sannelig ikke vært umakredd som bar sand den lange veien ned til gården.

Lenger oppe måtte vi krysse Bukkelva. Den er nå akkurat ikke av de store elvene, men der var vann nok til at vi med joggesko kunne bli våt på beina. Torbritt som hadde gummistøvler på seg, gikk ut i elva og plukka opp flate steiner som hun bygde bro med.

I folketelling av 1900 for Ankenes sogn har denne eiendommen gårdsnummer 1 bruksnummer 4, Bukkeelvteigen. Ifølge dagens eier Sofie Pedersen, Torbritts mor, så renner denne elva stort sett innenfor denne eiendommens grenser. Derfor navnet Bukkeelvteigen. En lang strekning har denne elva sitt løp under jorda. Den stikker da ned i jorda i Bukkholla og kommer frem under en flat heller. Dette var vårt neste mål på turen.

Rett ovenfor dette utløpet kom vi til tuftene etter sætra hans Ole Mikkelsen i Botnmarka. Her var det tufter etter gammefjøs og høyløe. Ole Mikkelsen er født i 1847. Han er sønn av Mikkel Johnsen Stor i Snubba. Han er gift med Amalie Grønning født 1847. Hun er stedatter av Mads Pedersen i Botnmark. Ole Mikkelsen var eier av gårdsnummer 30 bbruksnummer 2 Nonsåsen i Evenes. Se Fimbul nr. 22 side 25.

Etter sæterbesøket fulgte vi en merket sti frem til Bukkholla. Denne stien går fra Skavåsen til Varden på Veggfjellet. Ved Bukkholla ble det kafferast og fotografering og skriving i protokollen i postkassa.

På hjemveien leda Torbritt oss ned gjennom en velstelt skogteig og slåtteteiger hvor det også var en høyløe. Hele veien fra vi forlot gården og tilbake igjen bar denne brattlendte eiendommen preg av at den har vært brukt av dyktige og arbeidsomme mennesker.

På tilbaketur stoppa vi i Skavåsen og såg på tuftene etter Berit og Amund Paulsen. Vi var også og kikka på Varge-Pål holla. Den ligger like ved veien tett nedenfor avkjøringa til Skavåsen. Han heter Paul Anderssen og er far til Amund Paulsen. Han bodde i Snubba noen år. Også bak Snubbakollen er det en jordhule som har navnet Pål-holla.

Å vekse opp i ei etterkrigstid

Kåseri ved femtiårskonfirmanttreff den 29. juli 2006
av Kjellrun Kristoffersen Trohaug

Eg skal ta dokker med på ein tur noen tiår att i tida til ei nordnorsk bygd rett etter krigen, og gje ein stemningsrapport i kåseriform, om korsen det var å vekse opp den gong. Til innleiing vil eg presisere at ein kvar namnelikskap med virkelige personar, er tilfeldig.

Det var på den tida då gresset var mykje høgare kvar sommar, og skaren bar mykje bedre kvar vinteren, enn no, og snyen var djupare, og det var uendelig langt å gå og mange lag stivfrosne kleda før å komme seg på do. Der inne var det så mørkt at ein ikkje kunne sjå kongebiletet eingong. Om sommaren var lyset skarpare, og flogene surra meir truandes, og det var høy til å hoppe i på alle gårdar, og det gjekk an å våkne av hønsene som hakka smular under kjøkkenbordet, når døra stod åpen i godvêret, og ugangsungane stod opp i otta, og de som var så stor at de kunne gjere noko til gangs, låg og sov og røytte utover heile morran, og kyrne blei leidd til oksen, og ungane måtte sette på vedkassen i kjøkkenkråa og vente, - men sneik seg ut litt for tidlig for å sjå, når de vaksne hadde si fulle hyra med å holde kua, og buksere oksen.

Den sommaren før eg fylte syv år, fekk eg gå åleina til han Bjørnar seint om kvelden, klokka var i alle fall halv seks, førr å vise fram den nye skoleranselen min, - skjønt, ny og ny. Eg hadde arva han etter ho Elfrida som var 11 år eldre enn eg, og som var vaksen då. Ho trengte ikkje skoleranselen lenger, så han far hadde reparert han med glansa lerret og bekka skomakartråd. Han blei brun og blank og akkurat som ny, med penal i to etasjar inni. Han Bjørnar hadde berre ein. Førr i tida, og i alle fall rett etter krigen, var det ikkje berre å bruke og å hive ting. Alt blei nytta til det berre var skyggen igjen av det. Når stuematta blei falma, var ho fin i kjøkkenet, og seinare i gangen, før ho blei fløtta ut på trappa eller på utedoet på fjøsveggen, og kanskje endte sine dagar i fraukjellaren.

Eg arva førresten historieboka og kristendomsboka og alle de andre bøkene òg. Om att i gammeltida heitte det at: "Befolkningen ble regulert ved krig og pest." Og i sluttsetninga stod det: "Vi håper at det aldri kommer en ny verdenskrig igjen". Det synst eg var litt dumt skreven, før vi hadde jo akkurat hatt ein ny krig, og endå sett i frå stuevinduet at fredsmarsjen gjekk forbi på vegen i ei lang rekka, nesten som militære, - då han var slutt. Det var ein masse folk, fleire enn de som stod på kaia, når lokalbåten var ventandes frå Narvik om lørdagsettermiddagen.

Skolen var annan kvar dag, så vi fekk god tid til å leke og spekulere. Er det noen som kan fortelle meg korsen det kan ha seg at Jesus var fødd i jula og døde i påsken, og endå blei han tredve år? Det har eg tenkt mykje på. Og kva finn ungane i Gudbrandsdalen på etter når de ikkje har fjæra å leke i? Eller korsen får kjerringene i Narvik tida til å gå, når de ikkje har fjøs å passe?

Han Andreas og han Per var storungar, som lurte og laug før oss som var mindre. Om for eksempel de små mannan som var inni radioen, så det blei barnetime og vêrmelding og dagsnytt - og fiskerimelding og minemelding, ja, og så ønskekonsert. Vi hadde løst til å sjå etter de derre små mannan inni radioen, og korsen de hadde det. "Og kor fekk de mat i frå? Og kor gjekk de på do? Og sov de aldri?" Men vi hadde hørt om han Per som ville sjå korsen ballen såg ut inni, og tok han med på høggstabben. "Det var dumt gjort av han Per," sa han Andreas. Så vi prøvde ikkje å åpne radioen.

Om søndagane måtte vi kle oss i finkledane, og då kunne vi ikkje gå i fjæra eller i fjellet i nyskoen, eller hoppe paradis, kanskje flygeparadis, men ikkje døden. Leret til halvsoling kosta pengar, og det var ikkje sikkert at det var å få tak i heller. - Vi hadde hørt om ho Aslaug, då ho gjekk på Stortinden i lakksko - ein søndag - då blei det runde holl under solane. Men om det gjekk holl førr at det var søndag, eller førr at ho gjekk på fjellet i lakkskoen, det veit eg ikkje.

Søndagane var noen gong kjedelige dagar, sjølv om de var hellige. Klokka tikka så høgt på kjøkkenhylla - om ettermiddagane, iallefall i middagskvila. "Skal vi ikkje gå på besøk tel nån?" spurte ungane kvart kvarter. "Gje no tål, te vi ha kvilt middag!" var svaret. Vi lekte "tampen brenn" med eit naftaglass i kjøkkenet, mens de vaksne drakk kaffe i stua, - eller gjømt rundt husan, og mellom høyhesjene, når det var sommar. Hos han onkel Johan var det litt kjedelig, før der var det ikkje ungar. Men de hadde papir og blyant i kjøkkenbordskuffa, så det gjekk an å tegne. Han onkel Johan røkte pipa, og att i gammeldagane var røyklukt god lukt, i allefall når ho berre var på besøk. Noen brukte snus, og andre tygde skrå, så de måtte spøtte, og då blei det fine, brune roser i snyen. Vi spøtta om kapp ned med naustet, men det blei ikkje brunt. Når noen spøtta rødt, var de dødsens, og blei sendt til sanatoriet på Vensmoen. Rødt er farlig, men det er ei finare farga enn brun. Noen ungar sa at det var synd å vere kortklipt når vi stod med ryggen mot garasjen og lekte "kongen befaler", og ikkje hadde lange hårfletter med gråhyssing rundt. Kanskje var det synd, fordi eg synst rødfarga på hårsløyfa mi var så fin?

Ho Borghild i nabostua var i Oslo og sydde hos han Moldstad. Eg satt på andre sida av trømaskinen i kjøkkenet - som eit speielbilde, då ho var hos oss og sydde nykåpa til 17. mai. Det var då eg bestemte meg for å bli sydama, når eg blei stor. Ho hadde med små tøystykka, avskorsenda, heilt ifrå Oslo, til dukkekleda til oss. Det var så fine fargar at det går ikkje an å fortelle, og de var som englevengar å ta på. De tøystykkan var nesten finare enn glansbileta. De farga ikkje av, sånn som grønnhuva mi, så eg blei grønnskolling. Det var bestemor si skyld, for ho hadde butte ho, og farga ho i jerngryta på svartkomfyren i kjøkkenet. Men det var ei fin grønnfarga.

De heimstrikka ullstrømpane som vi fekk ny kvar jul, klødde meir varmt og høgtidssamt enn andre strømpar. Jentene gjekk i skjørt som blei stivfrosne som sildtynner, når vêret slo om frå mildvêr til frost. Gluntane hadde grålestane rett ned i arbeidskalosjane, og gjekk i halvstrømpar og kortbukser om sommaren, så ein blei mjuk og varm ved synet av knehasane, når de bøyde seg ned før å take opp femøringane og riste dem i hendene, når de spella mynt.

Ho Elfrida hadde heller ikkje bruk før dukka si lenger, no då ho var blitt vaksen og hadde grønnrutot volangskjørt og gul, sjølvstrikka genser med halvlange armar og brun, slådd sløyfa i halsen, og permanentkrøllar, og dansa bortover golvet frå kjøkkenbordet der speielen stod og til kjøkkenbenken, og skulle på fest på ungdomshuset på Laksa. Då trengte ho ikkje dukka - som fekk nytt kjøpehau, og blei omdøpt til Bjørgunn. Eg veit enno ikkje kva ho heitte då ho hadde eit anna hau, men no heiter ho Bjørgunn.

Til ungdomshuset på Laksa, som berre var ei ombygd tyskarbrakke, kom òg han Julian Strøm og las eventyret om "Kverna som maler på havsens bunn" og "Kjerringa mot straumen". Då hadde han eit tørkle på hauet, og såg ut akkurat som ei kjerring. VELKOMNE stod det over scenen - noen gong med bjørkelauv og andre gong med granbar, eller var det einer? Alle fekk tårar i auan, når vi song "Det er Norge i rødt, hvitt og blått" og "Å, eg veit meg eit land, langt der oppe mot nord". Benkane i storsalen var akkurat som desseplankar, i likkjesalen òg, forresten. Visst noen røyste seg plutselig, så datt den andre enden ned. Det var til å hyle høgt av, men det gjekk an å brekke hauet òg, iallefall ein arm, sånn som han som flaug utfør eldhustaket. Han kunne ikkje hive stein på mange dagar. Det var mindre farlig å flyge utfor fjøstaket og ned i møkkerdungen, før det hadde han Jacob prøvd. Både kledane og glunten måtte vaskes til kvelds.

Godt unna kjøkkenvinduan tok vi tak og leikesloss, akkurat som hundekvalpar. Det kunne ende med at sinnet tente, og blod og tårar flaut. Bumarka var full av usynlige fiendehærar, som blei treft av strålepistolar som i Fantomet, og de blei liggandes som rottstokkar i myra. Å krige med tørka hesteskit på buveien, var like artig som snyballkrig om vinteren, men noen gong lukta det meir av kledane, når ungane kom heim. Til alt hell var det forskjell på lauparkleda og skolekleda.

I fjæra bomba vi tyske byar med storstein, mest Hamburg og Berlin. Når vi var ferdig med bombinga, brukte vi den samme steinen til å lage steinkai eller vorr ut i havet. Då måtte det vere flo sjø. Det var veldig tungt arbeid med berre handmakt, men det kjetta i magen når sjøslufsen stod etter storsteinen, og sjøen spydde grønt.

Harstadbussen som bestemte kva tid vi skulle gå heim, fór noen gong så fort forbi, at vi ikkje såg han. I fjæra var det lett å få blånagel, og det gjorde så ondt at fingeren var heilt bortvisna. Visst vi la vottane på ein stein, så hendte det at steinen blei borte, og då fann vi ikkje vottane heller. Om vinteren flaut isflakane så fint opp på floa, at stakarstauren ikkje nådde botn. Det kunne man drukne av, men det var det ingen som gjorde, verken i Dragvika eller på Strand, ikkje på Laksa heller.

Vegen mellom Harstad og Narvik heitte forresten Kongsvegen den gongen. No heiter han visst Kong Olavs veg. Han var slett og fin til å veppe langbolt og hoppe tau og paradis på, og det var berre å stige til sides, når det kom ein bil. Noko anna var det når det var teleløysing, og hjulsporane var som djupe grøfter, og melkebilen kjørte seg fast. Når det var gravferd i bygda, strødde vi einer i ei brei stripa over vegen, som ei helsing til lastebilen med kista på, og dem som satt på med han. Å skjere einer var arbeid for ugagnsungar. Med einelåge kunne ein gjere rein både kjøttkvartel og sildtynner, og få håret glansblankt og lørdagsreint.

Finskeskuta som låg inn med landet, var ein kjempestor seilbåt av stål - den største båten eg hadde sett, for eg huskar ikkje "Tirpitz". Det var berre landfestet som låg som ei stor steinrøysa i fjæra attmed gjerdet til nermarka i Slettebakkan, og så boyan frå ubåtnettet som låg og rak på Bogen, som minte oss om krigsskipan. Naboglunten hadde vore om bord i Finskeskuta, og spurte om eg visste kor stor ho var. "Vesst du dætt ned i lasterommet, då bli det berre ein blodflekk igjen av deg. Så stor er ho." Det er den største båten eg, noen gong har sett, trur eg.

Røykbombene frå det tyske Nebelbatteriet under krigen, gjorde at ein måtte ha vått lommetørkle framfor nesen før å gå på do. I utmarka fann vi tyskkertsjar, og heiv på bålet. Alt blei borte når ein hoppa inn i den tette, grågule røyken. Ein gong la han seg ut over havet, og "Skjomtind" som kom frå Narvik, kom seg ikkje til kai, og måtte snu på Bogen. De trudde vel at det berre var vanlig tjukkskodda som låg nedover Stortinden.

Noen gong slo vi med stein på fenghetter, som vi fann i fjæra. Det small så artig. Seinare mista han Agnar fingrane, då han og han Inge skulle sprenge stein, og då fekk vi sjå kor farlig sprengstoff kunne vere! Men han fekk reise med fly, og han hadde vorre i Bodø på grunn av de fingrane. Etterpå kunne han stikke halve peikefingeren heilt inn i øret, og det var det ingen andre på Strandskolen som greidde, eg trur ikkje på Laksaskolen heller. Før han Kåre Amundsen hadde berre fått kleft i leppa og ikkje møst fingra, då han sprengte.

Sånn var det att i gammeltida, då det var forskjell på lauparungar eller ugagnsungar, og dem som var så stor, at de kunne gjere nokka til gagns, og ein tenåring var ein framslenging som blei rekna som vaksen i arbeid.

Mål og vekt fra eldre tid

Åtte potter rømme, fire merker smør...
bygdeboknemnda

De første målene var lokale, hver bygd hadde sine mål og vektenheter, og man brukte heller antall og volum enn vekt. Først på 1600 tallet kunne man si at en landsomfattende lov for mål og vekt begynte å gjøre seg gjeldende. Men overalt i landet veide og målte man etter gamle bygde- og folkeskikker. Derfor kan mål og vekt fra denne tiden variere sterkt fra sted til sted.

HULMÅL
(tørre varer med topp)
1 såld = 6 mæler
1 mæle = 1 skjeppe
1 skjeppe = 1/8 korntønne = 17,4 liter
1 skjeppe med "topmaal" = 20 liter
1 anker = 38,5 liter
1 korntønne = 139 liter = 144 potter
1 fjerding = 2 skjepper = 36 potter = 1/4 korntønne
1 settung = 9 potter = 1/16 korntønne
1 nottung = 6 potter = 1/24 korntønne
1 fjordunkar = 4 1/2 pott = 1/32 korntønne
1 åttung = 2 1/4 pott = 1/64 korntønne

SMØR
1 laup smør = 5 kilo
topundslaup = 10 kilo
trepundslaup = 15 kilo
For en halv trepundslaup smør måtte man betale 1 lytefri kuhud, ugarvet, eller 2 bukkeskinn eller 4 geiteskinn eller 8 saueskinn eller 12 kalveskinn eller 20 gråskinn (ekorn)

1 Bergensk smørtønne = 7 1/2 laup
1 erte eller salttønne = 6 lauper = 30 kilo
1 spann = 18 merker = 3,86 kg = 4,95 liter
1 "stint" spann = 24 merker = 5,14kg = 5,4 liter
1 tønne = 45 kanner = 90 liter
1 kanne 2 potter 12 merker

HULMÅL våte varer
1 pott ( kalles også halvkanne) = 1 liter
1 kanne = 2 potter à 4 peler
1 pel 1/4 liter
Disse målene ble som regel benyttet til bestemte varer, som for eksempel 1 pel brennevin, 1 pott øl osv.

1 fat = 960 potter = 926 liter
1 sold = 6 mæler = 29,16 liter
1 kjerald = 20 ask = 216 liter
1 ask = 4 boller = 10,8 liter
1 halvask = 5,4 liter
1 bolle = 16 juster = 2,7 liter
1 halvbolle = 1,35 liter
1 juste = 0,675 liter
I holk = 25 liter (mest brukt til tjære)

VEKTER
1 skippund = 20 lispund = 160 kg
1 våg = 3 bismerpund = 18 kg
1 lispund = 16 skålpund = 8 kg
1 bismerpund = 12 skålpund = 6 kg
1 skålpund = 2 merker = 0,5 kg
1 mark = 16 lodd = 0,25 kg
1 lodd = 4 kvintin = 15,6 g
1 kvintin = 4 ort 3,9 g
1 ort = 16 æs = 0,97 g
1 æs = 16 gran = 6,1 mg
1 gran = 4 mg
De eldste norske pengene ble slått i godt sølv, og det skulle gå 10 penninger i ertogen og 240 i marken.
1 mark = 8 øre = 214,32 g
1 øre = 3 ertoger = 26,79 g
1 ertog = 10 penninger = 8,93 g
1 lodd = 1/2 øre 1 1/2 ertog = 13,4 g
1 unse = 2 lodd = i sølvvekt 29,3 g
1 lodd = 2 kvintin
1 mark gull = 8 lodd sølv

HULMÅL
1 favn skieved = 2m x 2m x 3m 6 2/3 m³
Kommersiest trelast = 5m³
1 tønne malm = 1/4 m³
1 kullmål = 1/2 m³
1 lest kull = 2m³
1 lass = 10 staure
1 staur 12-13 kornband
1 treve 24-26 kornband

FISKEMÅL
1 tjug kast = 1 voll
1 voll = 80 stk sild
1 kast = 4 sild i dobbelt håndgrep
1 tønne = 4-6 voll
1/2 tjug fisk (neppe sild) = ei vorda
Ei vorda = 10 stk
Tolvtjug = to storhundre = 240 stk
Sekstjug = stort hundre = 120 stk
Lite hundre = 100 stk
1 tjug = 20 stk
1 sneis = 20 stk
1 tylft = 12 stk
1 stamp sild = ca 50 liter
1 skjeppe = 20 liter
1 lest sild = 12 tønner
1 fisketønne = 3 anker = 120 potter
1 oksehode = 2 fisketønner
1 skrull (spannmål fra Østfold og svenskegrensen) = 3,04 liter
1 balle = 12 stk
1 balle = 10 ris (papir)
1 hespel = 100 g = 4 fedd
1 fedd =25 g
Deker = 10 skinn og huder
Timber = 40 små skinn

FLATEMÅL
1 tønne land = 4 mål jord = 4000 m2
1 mål = 64 (8 x 8 stangruter) = 1000m2
1 mæling = (slåttemål) = 6 mål
1 kvadratalen = 40 dm2
1 kvadratfot = 10 dm2
1 kvadratrode 100 dm2
1 salsa (såldså) flatemål for kornåker = 8x8 stenger

LENGDEMÅL
1 skogsmil = 1 rast det vil si den avstanden man gikk før man trengte en rast
Neverskomil = den veistrekke som et par neversko holdt ca 16 km
Kyndelmil = den veistrekke man nådde å gå så lenge en fakkel brant ca 16 km
Halv fjerdingsmil = 1,4 km
Fjerdingsmil (fjerdingsvei) = 2,8 km
1 vike sjø (gammelt for sjømil) = det stykke man rodde mellom hvert roskifte ca 9 km
1 langspann = lengden målt fra spissen av tommelfinger til spissen av langfingeren når fingrene holdes utspent det vil si 1/3 av en vanlig alen.
Stuttspann = målt fra spissen av tommelfingeren til spissen av pekefingeren
Tverrhand = 3-4 tommer 7,5 - 10 cm
Knokemål = 1/3 fot
Fingerbredd = ca 1/6 fot
1 mil = 11 km - 18000 alner
1 alen = 2 fot
1 rode = 5 alen
1 stang = 6 alen
1 fot = 12 tommer
1 tomme = 16 linjer
1 linje 1,623 mm = 10 gran 1 gran = 0,1623 mm

Ei beretning om hvordan invasjonen i 1940 opplevdes av en som bodde i Leirosen

av Jostein Haldorsen etter Johannes M. Pettersens nedtegnelser

Johannes Markus Pettersen var født 12.oktober 1913 og døde 20.april 1944. Han var sønn av Karoline og Elias Pettersen i Leirosen. Året etter invasjonen skreiv han ned det han så og opplevde i april- og maidagene 1940 fra heimplassen sin i Leirosen.
Beretninga er sendt til "Fimbul"-redaksjonen av Jostein Haldorsen, en nevø av Johannes Pettersen.

Det var triste dager i september 1939 da krigen mellom stormaktene begynte. Det er alltid uhyggelig å høre om krig og redsler. Man kunne jo regne med at krigen også kunne nå oss. Og så var det krigen i Finland. Det var uhyggelig å gå og vente på at de russiske troppene skulle komme vestover. Freden mellom Russland og Finland ble derfor mottatt med glede av oss, for vi trodde at nå var det verste over. Men så skulle vi da visst få føle krigen, ja, komme i krigens brennpunkt før vi visste ordet av det. Nå er det ett år siden, og krigen raser videre på andre kanter, men vi har det ganske rolig.

I to måneder høvde det slik at frontlinjen ble liggende like ved oss så vi kunne se krigsmaskineriets grufulle virkelighet. Vi hadde med forferdelse hørt og lest om elendigheten rundt omkring, men den dystre, knugende kvele etter å ha hørt ordfører Borchs tale i radioen 9.april, den glemmer man sent.

Vi visste ikke noe om hva som foregikk den første natten: at Narvik ble tatt og "Norge" og "Eidsvoll" senket. Det raste en sterk nordvestkuling om natten, så vi visste ikke noe annet enn det som ble meldt i radio. Jeg hørte i radio ordfører Borchs redegjørelse fra Narvik, og det var grei beskjed om hvorledes det var fatt. Det var kaos i trafikken både på hav og land. Et knugende alvor lå over alt og alle. I 10-tiden om kvelden fløytet en lokalbåt på Liland. Det var godt å høre, akkurat som i normale tider. Det var "Bodin" som kom fra Narvik med flyktninger. Den ble liggende der. Den første dagen forløp således helt rolig for oss i Osen. Ikke ett eneste fly hadde vist seg, merkelig nok, og man sovnet uten å ha hørt annet enn rykter og meldinger.

.....jeg sperrer øynene opp og holder pusten og lyer, og etter hvert som søvnen siger av hjernen, fatter jeg hva det er for slags dunk som har nådd mitt øre allerede før jeg er våken ....

Det er skudd! Skudd fra verdenskrigens kanoner. I et blunk er jeg oppe og borte i slagvinduet. En heftig kanonade i Ofoten. Jeg skjønner at det må være et sjøslag som er i gang. Kanontordenen nærmer seg, og i løpet av en halv time er skipene rett bortenfor oss. Men så stilner det av og blir stille. Den ene parten må altså ha rømt? Jeg syntes jeg aldri hadde hørt så kalde og uhyggelige smell før som disse. Da jeg gikk ut og sto og hørte på slaget, så jeg folk som sto ute og hørte på alle steder. Oppe på Skolten sto det folk og så på, og en to tre stykker entret Laksåkollen for riktig å få utsikt over "begivenhetene". De kunne fortelle at de så tre engelske krigsskip ta flukten. Men ikke ett fly hadde vist seg. Folk fra Liland og utover evakuerte hit til Osen og opp til Markebygda. Fredag om ettermiddagen duret 8-10 allierte fly inn fjorden i regn og skodde. En voldsom kanonade fra antiluftskytset inn over Narvik, men snart fløy de ut igjen.

Så kom lørdag den 13.april. Det silregnet fra lav skodde. En mann fra Lenvik kom og ville ha meg med å kjøre tre flyktninger fra Narvik videre nordover til Breistrand. Jeg kjørte til Breistrand med flyktningene, men like etter at jeg hadde kjørt hjemmefra, klokka 12 omtrent, hørte vi det første flyet surre oppi skodden, vestover, og så smalt de første luftverngranatene fra tyske krigsskip utenfor Liland. Langt ute i vest hørtes snart etter tunge drønn fra kanoner av og til. Kanonaden økte etter hvert, og da vi hadde nådd Evenesmark, var det et leven uten like. De tre personene som jeg skysset, tok inn på en gård, og jeg satte hesten min, Folla, inn på en låve. Selv sto jeg på låvebrua som tilhører til det store sjøslaget på Ofotfjorden. Det var ikke så mange kilometrene unna, men Liakollen lå jo imellom, så jeg så ikke sjøen. Slaget tok til for alvor da 10 engelske krigsskip, deriblant et slagskip, var kommet inn og lagt seg på Evenesvika. Eksplosjonene gikk aldeles i ett, og de var så sterke at det syntes som om luften slo sprekker, og husene ristet. Ett fly svingte et par ganger ut av kampsonen og fløy tett over oss. Det hadde lysegrå farge og var merket under vingene med et svart kors. Det første uhyggelige bombeflyet over disse gårdene her. Det var som det gufset død og gru av det, der det tungt og sakte svingte over oss for så atter å fly sørover Liakollen for å slippe bombene sine ned på de kjempende skipene. Denne gangen trekte ikke kanonaden seg utover, nei, sakte men sikkert bar det innover fjorden. Etter ei voldsom skyting forbi Liland, tapte den seg innover.Den endelige avgjørelsen fant sted i Rombaksbotn etter en 2-3 timers kamp. Det deltok flere fly i kampen.

Vi fortsatte til Breistrand og kjørte hjem om kvelden. Vi så ofte fly, og rett som det var drønnet det fra bomber og kanoner både i øst og vest. Fly og eksplosjoner, ja, når skal dette opphøre i Ofoten? Men sjøslaget var avgjørende for Ofotens vedkommende for en god stund framover.

I Lilleåsen møtte vi lensmannen, og han sa at nå var Narvik norsk!

Samme dag hadde mange menn fra Evenes dratt til Lenvikmark for å holde vakt. Søndagen så man ofte fly som kretset høyt oppe over spredte skyer.

Mandagen var det klar himmel og fint vær for luftangrepet som tyskerne satte inn mot de engelske krigsskipene i Ofoten. Flyene kretset om i veldig høyde, og når de fløy over fjorden, ble de utsatt for heftig skyting fra skipene. Det var rart å se røykdottene fra luftverngranatene legge seg etter flyets rute på himmelen, men alltid i en passe avstand til flyet. Flyaktiviteten avtok dagene deretter, og så satte det inn med et langvarig snøvær som varte hele april ut. Det ble derfor ikke mye flyalarm før senere.

Det ryktes at engelske tropper var ilandsatt på Evenskjer og var på marsj hitover, og en kveld hørte vi at en tropp var kommet og tatt inn på ungdomshuset på Bjelgamhøgda. De tok det ikke så brått, de karene. Vi tenkte at de kom til å storme Narvik med en gang, men de engelske generalene tenkte jo litt annerledes. Så en dag kom de marsjerende innover veien forbi Osen. Det var et gripende syn å se soldater fra den store krigen gå forbi. Store, prektige menn, i hvite luer, en og en av gangen. De første et stykke fra hverandre, de andre ganske tett, i alt en 50-60 mann. De tok inn i Bogen. Senere kom det flere hundre ilandsatt på Liland. De fylte hvert et hus der ute. Noen bodde på Grorhaugen også. De hadde maskingeværpost på Sveåsen. Ved veiskillet ute i Lilleåsen laget de ei skyttergrav i snøen.

På denne tid hadde Lenvikmark-vakta trukket seg tilbake etter at tyskerne ble for nærgående. De tyske forpostene patruljerte til Bergviktoppen, og det rådet derfor en trykket stemning i bygda.

Men på Bogen lå det engelske krigsskip. Jeg talte fem kryssere der på en gang, så vi hadde altså ei tid begge de stridende parter innenfor kommunen. Men det kom ikke til kamp mellom dem her, heldigvis. Til Bogen ankom det massevis av franskmenn og polakker.

De siste dagene av april holdt snøværet opp, og vi fikk for det meste sol og varme hele mai måned.

Et glimrende vær for bombeflyene som hørte like meget sammen med mai måned 1940 i Ofoten som solskinnet.

Time etter time kunne de kretse om og fylle luften med sin lett kjennelige surren. Den første strålende solskinnsdagen kom to fly og svingte over Bogen i svær høyde. Noen luftverngranater eksploderte med kraftige smell omkring flyene. De fløy så vestover Laksåfjellet, men snart etter kom de inn fjorden og svingte opp mot Bogen. Vi sto i vinduene og så på røykdottene som stakk seg opp rundt om dem. Da så jeg et egg løsne fra flyet, og et øyeblikk etter, et til. Jeg kunne tydelig se bombene der de dalte ned mens ettermiddagssola blinket i dem. Flyene holdt svært stor høyde, og jeg trodde at bombene ville falle ned ikke langt østenfor oss. Jeg gikk fra vinduene for å avvente eksplosjonene. Det var et fælt spetakkel av luftskytset og knitringen fra bombene, men et bombenedslag var ikke særlig sterkere enn luftvernsgranatenes smell. Bombene kom inn på Bogen, for de var bestemt for en krysser som lå for anker der inne, men den ble ikke rammet. En mengde fisk og småsild rak i land i Dragvik - kom på mangt et middagsbord dagen etter. Flyene holdt for det meste en svær høyde på grunn av skipenes luftskyts, men de kunne også stupe ned ganske nært sine mål.

Jeg tror hensikten med flyalarm er at folk skal komme seg i hus, men her i Osen i alle fall, praktiseres denne regelen ganske motsatt. Når den dype brummingen med den karakteristiske rytmen hørtes og granatene smalt løs, da strømmet alltid folk ut av husene og samlet seg ute på bislagtrappene for å følge med i forestillingen høyt oppe. Jeg for min del var fornøyd etter at jeg et par ganger hadde hørt granatsplinter hvine forbi ørene, og siden søkte jeg helst dekning når skytingen pågikk.

En kveld så man seks fly som gikk et par ganger over her, tre og tre. Morgenen etter kom de igjen og gikk lavere, og man så de hadde en svart og en lys vinge. Det var engelske jagerfly. Man fikk av og til se kampene mellom dem og bombeflyene. En gang kom et tysk bombefly i glideflukt nedover Dragvikfjellet fulgt av et jagerfly. Rett som det var hørtes rattattatta fra mitraliøsene, og så stupte det i sjøen bortenfor Skogøya.

På Skånland gikk engelskmennene i gang med å bygge flyplass, og hele tiden hadde de minst én destroyer liggende der med flere luftvernkanoner rundt om. De skjøt på flyene derfra helt innover Osen.

Når flyene var over fjellene her, skjøt de ofte fra Bogen og fra skip ute i Ofoten og fra Skånland-siden.

Krigsskipene utenfor Skånland var særlig ettertraktet av bombeflyene. Dag og natt holdt stupbomberne det gående med sine angrep, og en destroyer ble rammet og sank. I den første tiden var flyene her bare om dagen, for det var jo ikke riktig lyst om natten, men vi var ikke kommet langt uti mai før natt-angrepene begynte. Den første kvelden surren fra flyene hørtes, og så smellene fra granatene, husker jeg at jeg ønsket at sommeren var over og at vinternettene hadde satt inn med storm og uvær. Siden var det flyalarm døgnet rundt. Ved midnatt kunne man se solen blinke i flyene høyt oppe, og om morgenen når man våknet, kretset de utrettelig over de arme skipene. Det var alltid bare noen få i lag.

Men en gang så jeg 12 bombefly som fløy sørover. Det var den kvelden da flyplassen på Skånland ble bombet.

Sist i mai, etter at Narvik var inntatt av de allierte, ble ikke så mange krigsskip liggende her, og flyene gikk derfor lavere. Nå fryktet man for at de kom til å bombe her på land. Folk evakuerte fra Bogen, og franskmennene som bodde der, hadde også tatt sine forholdsregler, men heldigvis ble det ikke sluppet bomber på land i Evenes.

Livshistorien til Olaf Småbakk slik han selv fortalte den

Lillian Dahlseng skriver:

I forbindelse med Olga Rørvik sin 100 årsdag i 2004, kom jeg til å huske på noe min mor, Dagny Dahlseng, hadde skrevet ned om Olgas far. Min mor likte å skrive, og bakgrunnen for denne livshistorien var Nasjonalforeningen for folkehelsens innbydelse til å få mennesker over 70 år til å skrive en "Minneoppgave". Jeg husker mamma hadde flere samtaler med Olaf når han var på besøk hos Olga. Jeg tror ikke hun rakk å renskrive den og sende den inn fordi det sammen med kladden, lå en ferdig utfylt slipp. Tidspunktet for nedtegnelsen av denne historien er våren 1965.

Å sitte med min pc i 2005 og skrive ned dette, gjør meg ydmyk. Jeg beundrer Olaf og kjenner at denne livshistorien er til ettertanke for noen og enhver. Jeg håper Olafs etterlevende familie kan gi tillatelse til at den trykkes i "Fimbul".

Kirkenes, mai 2005
Lillian Dahlseng

"Fimbul"-redaksjonen har fått tillatelse til å trykke livshistorien.

Livshistorien til Olaf Småbakk slik han selv fortalte den

Jeg heter Olaf Andreas Rikard Olsen, født 14. juni 1880 på Lakså i Evenes. Mine foreldre var Ole Nilsen, født 25. juli 1840 i Evenes. Min mor, Sigrid Olsdatter; var født i Selbu i Trøndelag 4. september 1847. Hun kom som ung pike til kjøpmann Klæboe og var, som vi kaller det, håndlanger for kjøkkenpersonalet. Kjøpmann Klæboe hadde stort handelshus og var jekteier, så han hadde stor tjenerstab. Han drev med oppkjøp av fisk både for Lofoten og Vesterålen og seilte med egne fartøy til Bergen.

Slik var det at mine foreldres skjebne ble knyttet sammen. De giftet seg, og den 24. april 1871 fikk de sin første sønn. Han ble døpt Konrad.
Den 2. juli 1877 fikk de en datter, Otelie. Begge mine søsken er døde nå. Far måtte av økonomiske grunner gå fra sin farsgård, som lensmannen kjøpte, og far kjøpte da Småbakk på Lakså, litt utenfor Liland.

Det var elendig bekvemmelighet, men på den tid var det så likt for småkårsfolk. Huset vi bodde i, var svært dårlig. Jeg husker at bordet var ganske bra, men det var ingen stoler, bare benker og skamler å sitte på. Far og mor de lå i stua, og vi barn (3 stykker) lå på loftet. Vi hadde også en søsterdatter av mor hos oss. Vi ble dobbelt i slekt fordi hennes far også var fars bror. Hun heter Gurine og lever ennå.

I ung alder overtok vi brødre denne eiendommen og delte den. Konrad giftet seg med en nabojente som het Lorenze, og sammen hadde de 10 barn.

Otelie giftet seg med Johan Elvemo, Bogen. Også de fikk 10 barn.

I 1903 giftet jeg meg. Men jeg dro lenger ut i bygda etter jenta. Hun var fra Stunes og het Emma Bergitte Hansen. Vi fikk 8 barn.

Men tilbake til barndommen. Vi hadde bare en torvgamme som var tilhold for 3-4 kyr og noen geiter. Smalene (sauene) var i et skur mens hesten var i en jordgamme. Det var ingen vinduer, men lyset kom inn gjennom en ljore i taket. Det var en kummerlig tilværelse for både folk og fe, men det var visst slik om lag over alt på landsbygda hos fattigfolk. Men heldigvis fikk vi det bedre etter hvert, og nå har både barna mine og jeg det godt. Det har gått godt med mine søskens barn også.

I den første perioden av vegbyggingen var det bøndene og oppsitterne som måtte arbeide plikt for å få vegen fram. Og siden fikk vi da arbeide for 1,50-2,00 kroner pr dag. Arbeidsdagen var 10 timer. Kravene var ikke så store den gang, men likevel strakk det ikke til for familiefolk. De store gårdsbrukene hadde husmenn under seg, og disse arbeidet plikt i onnetiden.
Organisasjoner av noe slag fantes ikke, så alle måtte klare seg uten hjelp fra forbundsfeller, hva det nå enn var.
Gårdskarer, hushjelper og andre tyender måtte finne seg i hva det skulle være. Jeg husker en gang jeg var i dagarbeid på en gård. Vi hadde spist middag. Jeg skrellet noe igjen som jeg ikke likte. Men da husmoren sjøl kom på kjøkkenet, tok hun tallerkenen, rakte den til piken og bad henne spise det, for det var ingen mening i å kaste det. Jeg var aldri mer i arbeid der. Jeg gikk ut straks, for jeg ble så sint, men sa ingenting, og jeg vet heller ikke om jenta spiste det.-

Da jeg begynte på skolen, hadde jeg en lærerinne som het frøken Nielsen. Hun var sydfra et steds. Hun var uvant med forholdene her nord og med folket, men hun var kjekk og flink. Jeg husker ennå noen vers av en liten visestubb hun laget. Den går med tone "Ingeborg i Fagerlien".

I en avkrok oppi Norden
står et lite skolehus.
Ingen plass på denne jorden
er så spredt fra sus og dus.

Rundt omkring bor finnefolk,
så man kunne trenge tolk
om man rett seg skulle klare,
men man må vel la seg nøye.

Mannen her han heter Reier.
Er min vert og kavaler
Han er skolehusets eier,
og som vert han seg beter.

Skrive kan han a og b,
ja, kan hende også c.
Derfor har han og den ære
fattigtilsynsmann å være.

Sofie-Gitte er hans kone,
finn med både liv og sjel.
Hun er ingen amazone,
men dog kjekk allikevel.

Stappe grøt og koke sild,
født jeg tror hun er dertil.
Disse ting hun høyt skatterer,
og med dem hun helst trakterer.

Det var mor som lærte meg å lese. Hun kunne både lese, regne og skrive, men far hadde ikke lært noe mer enn å lese. Hver søndag leste han fra Bibelen for oss. Det var på den tid mest læstadianisme blant folket.
Etter frøken Nielsen kom jeg på skole hos lærer Peder Guttormsen Øie.

Lekekamerater var det ikke så mye omgang med, helst i skoletiden. På skoleplassen var det da som nå lek og slåssing, og det kunne jo bli litt hardt av og til. Den første jeg kom i slagsmål med, var sønn til doktor Holst.
Vi hadde et sangkor hvor jeg var med, men lærer Guttormsen Øie sa at jeg hadde så grov stemme. Jeg trakk meg, og siden har sangstemmen blitt lagt på is.

Fra jeg var 9 år gammel var jeg gjetergutt om sommeren sammen med en nabojente som var noen år eldre. På den tid var det varg som gjorde innhogg i bølingen, og derfor trengte den pass og tilsyn.

Om vinteren gikk vi på ski eller var i akebakken, og det hadde vi mye moro av selv om verken ski eller øvrig utstyr var så flott som nå. Vi brukte kommager som var sydd av barket okse- eller kuhud. Disse "foret" vi inni med noe slags tørket gress som heter "senne". Det var gode, varme fotklær. Med disse på beina behøvde vi lite å spenne skiene fast med bare tvers over foten hadde vi "vedd", og da gikk det så fint. Det var ikke vanlig med to staver, og slett ikke trinser.

Om kveldene satt far og "batt" garn til fiskeutstyret, og vi unger la "forsen" og tredde garnnåla. Forsen er en tråd som tvinnes og knyttes fast til angler og som igjen brukes til fiskeliner.

Jeg var konfirmert i 1896, og vinteren etter var min første Lofot-tur. Og dermed var ungdomstiden begynt. I Lofot-sesongen var det mye som foregikk. Der møttes folk fra alle kanter, fra nord og syd. Et slitsomt liv i fiskebåten som ikke tåler sammenligning med nåtiden. Mange robuste karer var det å treffe der. Jeg husker en kar som gikk barbeint ut i snøen. Før han køya om kvelden, hadde han tatt seg den regel å gå og se til båten sin for natta, og gikk ut barbeint. Dette la de andre merke til og ble enig om å prøve hvor lenge han kunne klare det. Så tok de andre karene hver sin tørn ute og slo av en prat. Kallen skifta fra den ene foten til den andre, og da fire karer hadde vært der, spurte han om det var flere så måtte de bare komme og slå av en prat. Ja, det var en ordentlig hardhaus.

En annen kar som het Per Haldorsen var på heimtur fra Lofoten. Han var høvedsmann, og karene hans måtte ro den lange turen fra Lofoten, for de fikk ikke bør. Men da de var 2-3 km fra heimstedet, fikk de plutselig vestavind. Karene var parat til å heise seil, men da sa høvedsmannen: "Nei, ikkje mine seil å lørve me!" De hadde slitt så tungt inn Ofotfjorden, så da fikk de bare orke den biten som var att.

Det var nokså vanlig etter Lofot-sesongen å dra på Finnmarks-fisket.

Ofte var vi på forsamlingslokalet og hørte på Frelsesarmeen. De var så flinke, så det var festlig, og så var det så mange pene jenter der.

Det var ingen trygdekasse, så all legehjelp måtte vi betale sjøl. Derfor var det vanlig å kurere seg sjøl med heimelaga medisin. De fleste hadde brennevin til husbruk, og spansk pepper var et godt legemiddel. Men sunnhetstilstanden var stort sett bra.

I 1903 møtte jeg som soldat på Setermoen. Da tok militærtjenesten 70 dager av vår tid. Det var første året Krag-Jørgensen ble benyttet.

Jeg hadde vært et par år på bygging av Ofotbanen. Det var engelskmannen som eide gruvene i Kiruna og som bygde banen, for de måtte ha utskipning over Viktoriahamn. Der var isfri havn og derfor godt egnet. Det var bare 2 gårder på den tid i Narvik. Det var den såkalte Spiergården og så en handelsmann.

Engelskmannen ledet det hele fram til 1888-89, da gikk han konkurs. Men Spier nektet å flytte, så det norske Storting måtte tre sammen og lage en egen lovparagraf for å få han ut. Han flyttet bare lengre inn i Rombaken, og der har engelskmennene fremdeles eiendomsrett.

Vi hadde lang vei til kirken, da som nå. Men nå er det lettvint å sette seg i bilen, det var til fots da. Evenes kirke var vår, også den gang, og jeg husker vi gikk til nyttårsvake i stummende mørke. Det var ikke parafinlamper engang, bare stearinlys. Og mange var det som satt med små tente lys for å følge med i salmebøkene. Salmesangen stod høyt hos folket.

Og det var ved kirken, ikke ved nyttårsskifte, at lensmannen møtte opp. Det skulle da være valgmannsvalg. Et lite bord var da plassert ved Bårstua og stol ved siden av. På bordet lå protokollen oppslått, blekk og penn til avbenyttelse. Ingen straffet person kom i betraktning. De måtte være skattebetaler og avlegge konstitusjonsløftet. Det er nokså innviklet for de unge nå til dags. Lensmannen ropte opp alle stemmeberettigete menn som soknet til Evenes kirke, og det var et svært sokn i min ungdom. Da var Ballangen sammen med Evenes.

Far holdt en avis som het "Almuevennen". Den ble senere inndratt i en annen avis - jeg tror det var "Bodø Tidende". Det var jo langt mellom hver postdag, så det var ikke dagsnytt, men for oss var det jo nyheter. Vi hadde jo ikke hørt om dette før.

Nå er den tid lengst forbi, men kanskje forstod vi bedre å verdsette de goder vi fikk etter hvert, enn alle som har alt nå til dags. I vår tid var alt så tungvint og tida så hardt utnytta at vi hadde ingen stunder til overs.

Nå er jeg snart 85 år og har vært enkemann i ca 45 år. Kona døde da min eldste datter skulle stå konfirmant. Hun overtok stellet i heimen og sørget vel for de yngre søsken. Den aller yngste vokste opp hos sin mormor, men vi var jo 9 i huset, for min mor levde til i 1935 da hun døde 29. januar over 87 år gammel.

Nå har min eldste sønn overtatt Småbakk, og der har jeg mitt hjem fremdeles. Jeg er jo frisk og må ha noe å gjøre, så da deler jeg min tid med min eldste datter som dessverre også er blitt alene. Ansvaret har jeg lagt fra meg, så jeg har også tid og stunder til å tenke framover og huske den forgangne tid. Jeg har det godt.

"Fimbul"-redaksjonen gjør leserne oppmerksom på at i "Fimbul" nr 18 forteller Olafs datter, Olga Rørvik, om sitt liv.

En livshistorie

Wilhelm Mathisen forteller (Wilhelm Andreas Mathisen 1875-1969)

Mamma hadde også flere samtaler med Wilhelm Mathisen. Jeg beundrer han som levde dette livet og som ikke bar nag til dem som behandlet han slik.
Jeg kjenner at det er noe til ettertanke for noen og enhver.
Lillian Dahlseng.

Fortellingen er gjengitt med tillatelse av barnebarna Oddveig Norheim Nilsen og Konstanse Punsvik.

Hovedpersonen heter Wilhelm Andreas Mathiesen. Han er født 16. april 1875 i Bergen ved Longersvannet (Lungegårdsvannet). Foreldrene var Fredrikke og Martin Mathisen fra Bergen.
Deres fødselsår og alder vet han ikke fordi han var bare 3 år gammel da han mistet sin mor. Hun var meget syk og måtte dø fra sin lille gutt på tre år og tre eldre søsken. Det var en tante som tok seg litt av han en tid, men da faren, som bestmann dro nordover med en fiskeoppkjøper, tok han med seg de to yngste, Julie og Wilhelm.
Julie ble oppfostret hos en galeasskipper og hans hustru, Fredrikke og Hartvik Sten. Det var snille folk, og hun fikk det godt. Hun ble gift med Albert Kristiansen i Finnvika. Bror Otto, som var eldst, og søsteren Mathilde ble igjen i Bergen. Mathilde var 18 år da moren døde.

Faren kom i forbindelse med ei enke på Hamarøy. De giftet seg, og der som fra før var 5 barn var det ingen plass for lille Wilhelm. Han var da i 5 års-alderen. Han gråt og lengtet hjem til Bergen. Fortvilelsen var så stor at han la på sjøen. Han fattet ikke riktig at mor var borte for alltid og ikke mer kunne ta hånd om han, og være god og kjærlig. Den kjærlighet han savnet så sårt.

En los tok hånd om han en stund, men så hadde et ektepar som ingen barn hadde sagt seg villig til å ta ham til seg. Men det var alt annet enn bra der. Faren så han ingen ting til. Anna og Anders Hansen, som fosterforeldrene het, kjøpte et lite småbruk i Ofoten og flyttet fra Hamarøy. Wilhelm ble med dem. Han hadde det fælt, men var for liten og for lite vant med goder, til å forstå sin elendighet. Det var så dårlig med klær at når det kom folk til gårds, måtte han gå på loftet og legge seg. De måtte ikke se Wilhelms laser. Maten var bare surmelk og tørt brød. Til middag sild og om kvelden grøt, så ble det kaldgrøt med surmelk neste kveld. Ja, han visste ikke bedre, så da gikk det an.

En gang kom det en fartøyskipper(?) dit, da var Wilhelm bra stor, og han la 30 øre på bordet og spurte hvor mye det var, men Wilhelm kunne ikke svare på det. Han fikk dem likevel. Da mannen var gått tok pleiemor pengene fra han.
Det var så lite skolegang som mulig. Delvis 14 dager for året. Lang vei var det, og så dårlig som det var med klær var det jo umulig å komme dit. Fosterforeldrene hadde ingen bøker, ikke en gang Bibel. Salmebok var der, men den var aldri i bruk. Sønnen på nabogården lærte han skrivekunsten så pass at han kunne skrive navnet sitt.
Da han nådde konfirmasjonsalderen kunne han bare "Fader Vår", det hadde søsteren lært han. Men læreren hans som het Flokkmann-Olsen snakket med prost Anderssen på Evenes og det ble bestemt å ta han med på konfirmasjonsforberedelsen. På den tid var det 6 ukers forberedelser. Da han hadde vært der i en uke ble han syk. Sammen med andre gutter lå han på loftet i Bårdstua. Maten han hadde med var et brød og ei spann surmelk. Da han ikke møtte i kirken kom en av prostens sønner og spurte hvorfor han ikke var sammen med de andre. Halsen var så tett at målet bare var hvisken. Etterpå kom prost Anderssen og han beordret noen gutter til å få Wilhelm pakket ned i båten og rodd til Liland til doktor Holst. "Ja nå kom du i ellevte time" sa Holst. Guttene fikk ordre om å ro han til Jevika, og i morgen tidlig klokken 6 skal jeg være der, sa legen da til avskjed. Han holdt ord. Der ga han beskjed om hva som skulle gjøres, for det var Den Tronhjemske Halsesyke (det het visst Difteri nå). Ingen fikk gå fra huset og heller ingen besøk. Legen var regelmessig på besøk. Wilhelm var elendig, men det gikk over, det også. Da han reiste fra Evenes var han lei for at han ikke ble konfirmert. Han kreket seg på beina og rakk å være med på siste ukes konfirmasjonsforberedelse og ble konfirmert i Skjomen. Til tross for at han hadde arbeidet på klippfiskbergene og tjent penger, måtte han få lånt klær til konfirmasjonsdagen. De var fra sønn til kjøpmann Krogh. Skoene var alt for store, men han var ikke barbeint da.

Da han var i 12 års-alderen var han på klippfiskarbeid. Fisketørkeren het Ole Andreassen og var fra Skar. Det var en snill mann. Han så det var en gutt som gjorde rett for lønn, så Wilhelm fikk 1,10 kroner pr dag når de andre på hans alder fikk 80 øre. Den sommeren tjente han 32 kr, men fikk ikke ett øre. Matmora tok oppgjøret. Hun kjøpte noe tykt lerret og sydde ei bukse til søndagsbruk. Den buksa hadde nær kostet han juling. Det var ei småjente i nabolaget, om det var uvitenhet eller ondskap er ikke godt å si, hadde brent opp buksa. Men pleiemoren holdt ved at juling skulle det bli fordi han ikke passet bedre på klærne. Da sa mor til jenta at hun kunne bare våge å legge hånd på han for hun hørte jo hvordan det hang sammen. Så ble han berga denne gangen.

Slik gikk årene. Hardt arbeid med lite 0g dårlig mat. som 14-åring var han i Bergen med en galeas. Der traff han broren og søsteren. Broren ville han skulle bli igjen og lære noe, men han klarte ikke å ta bestemmelsen selv, så det ble retur til Ofoten.

I Bergen hadde han kjøpt sølvskjeer. De tok fostermor over da han kom heim, gjemte dem i en kommodeskuff og han så dem aldri mer.
Da han var 17 år kom faren med klær i en sekk. Det var barna til den nye kona som eide dem. Wilhelm skulle utstyres for å bli med faren. Men da ble det lovet gull og grønne skoger. Han skulle få alt etter fosterforeldrene bare han ville være igjen. Og det ble med det. Han fikk det ikke noe bedre, og arven så han ikke noe til!!

Når han sammenligner sin egen barndom og ungdom med nåtidens bortsatte barn, så gjør det ondt. Han sier det er himmelropende forskjell. Men det var ingen barnevernsnemnd og barnevernslov som tok seg av dem da.

Han var ikke store karen, bare 10-12 år, da han måte være gjetergutt for kyr, geiter og sauer. Sauene ville sine egne veier og ofte kom han heim om kvelden med bare kyr og geiter. Men det var ikke spørsmål om tretthet, det var bare å pelle seg til skogs for å finne sauene også. Sulten gnog, og beina ble ømme, men dyra skulle heim. Og titt var det langt på natt før han hadde satt dem i fjøset. Noen timers søvn og så opp til ny dag med samme strabaser.

En gang husker han en dansemoro. Det var bare en som bodde i Hamnes, han hadde positiv, og skulle spille til dans. Wilhelm hadde lyst å være med og stjal seg dit, men klærne var så dårlige at kameratene skjemtes av han, og han måtte gå derfra, sår i sinn. De syntes det var leit at det var så dårlig for han.

Da han var gammel nok bar det på lofotfiske med han. Utstyret som trengtes ble tatt på bok hos Aronsen i Kjeldebotn. Det ble betalt etter endt sesong, men der var også kommet mer som fosterfaren hadde tatt ut. Det var mel.

Da han var 22 år avtjente han verneplikten. Senere var han 3 måneder på Ofotbanen og ble rik da han hadde tjent 700 kroner. Han kjøpte en del sengetøy da han reiste heim. Men tenk, så tok fostermor det også.

Han fortsatte på Ofotbanen og der traff han Konstanse Bertea Nilsen. Hun var søster til Hans Nilsen på Tårstad. De giftet seg og bodde et år i hennes heim på Nessan på Tårstad. Så kjøpte de et småbruk som de drev ved siden av hans anleggsarbeid. Det var 26 mål som de fikk kjøpt av O. Hansen for 500 kroner. Det var ikke aktuelt med lån, så det ble en kontrakt på 15 kroner pr år. Da han ikke kunne betale, ble en stor del av det ettergitt.

Konstanse og Wilhelm fikk 2 barn. Den eldste ble kalt Fredrikke etter hans mor. Og nummer to kom 12 år etterpå og ble kalt Elisabeth etter mormoren. Fredrikke er gift med Ottar Østnes og bor i Narvik. Elisabeth er gift med Per Nordheim og bor på Bøstrand i Ballangen. (nedtegnelsen gjort i 1965). Wilhelm ble etter hvert enkemann. Han levde alene i 32-33 år, så giftet han seg på nytt med Emma Storstrand.

Mens han arbeidet på banen fra Vassiaure skulle han ned til Narvik for å ta båten derfra og heim. Det var påske. De sluttet arbeidet og klokken 3 skulle toget gå, men det hadde gått et ras så toget måtte innstille. Wilhelm ville heim til familien sin, og la i vei. Han gikk i ett strekk fra Vassiaure til Narvik og var fremme klokken 5 om morgenen. Da han kom om bord på båten var han så sulten at han stønnet etter mat. Det var ikke noen servering om bord så tidlig, men kokken gikk og hentet mat. Klokken 9 gikk båten.

Å gå fra Tårstad til Harstad med retur samme dag er for Wilhelm ingen ting å snakke om, det er ca 10 mil. For føttene er gode. Selv om han i disse dager fyller 90 år vet han ikke hva gikt er for noe. Merkelig, så mye som han slet i oppveksten, da han måtte gå og legge seg i fjøsen hos kyrne for å få varme i kroppen. En gang husker han at han var veldig syk - utenom det tidligere nevnte halsondet - det var magen som verket så han lå og rullet seg på golvet. Det var i barndomsdagene. En av naboene laget en drikk til han. Det var Cognac iblandet en teskje børsekrutt. Det smakte alt annet enn godt, men han hadde aldri ondt i magen.

"Det er ufattelig at jeg overlevde alt, men merkelig at mitt sinn ikke tok skade av det. Jeg har aldri følt nag overfor dem som skulle være i foreldres sted. Livet var et slit, det har vært fra hand til munn, men det har gått det også. Helsa har vært god, og det takker jeg Gud for."

Kampen om Bogendokken

Flytedokken som tyskerne bygde under krigen. Den ble slept fra Hanover til Bogen.
Tyske barakker med flytedokken i bakgrunnen. Flytedokken ruver svært i "landskapet".
Flytedokken slepes fra Bogen. Bildet er tatt fra Bergviknes.
Bildekilder: NTBs billedavdeling A/S, fotograf Joh. B. Carlsen, Oslo. Gjenngitt med velvillig tillatelse av Aker Kværner ASA og Moss by- og industrimuseum.
Bildekilder: NTBs billedavdeling A/S, fotograf Joh. B. Carlsen, Oslo. Gjenngitt med velvillig tillatelse av Aker Kværner ASA og Moss by- og industrimuseum.

av Tore Kleven

Flytedokken som lå innerst i Geitbogen, var et markert og dominerende trekk i bygda i de første etterkrigsårene. Den tyske militærmakt hadde satt sitt tydelige stempel på vår lille Bogen. Sammen med det uferdige heveverket lå dokken der som et monument over den andre verdenskrig. Under okkupasjonen av Norge hadde tyskerne bygd ut en infrastruktur som skulle bidra til å holde kontroll over den strategisk viktige kysten vår. Dokken og heveverket skulle gi den tyske marinen mulighet til nødvendige reparasjoner av krigsflåten først og fremst ubåtene i den tyske marinen. Slik spilte anlegget i Bogen en sentral rolle i okkupantenes planer om fortsatt å holde landet vårt i sitt jerngrep. Da den tyske militærmaskinen kapitulerte i mai 1945, etterlot den seg et etter den tid moderne skipsverft.

Det var mange som så muligheten for å utnytte et slikt verft også i fredstid. I den første tiden ble dokken drevet av tyske fagfolk under strengt overoppsyn av den norske marine. Dokken ble etter hvert grunnstammen i det etter nordnorsk målestokk store industriprosjektet som ble kalt Bogen Verft og Dokk A/S. I dag finnes det knapt et eneste lite spor etter den virksomheten som på det meste ga arbeid til 270 personer.

Jeg ser ennå for meg de gigantiske konstruksjonene som lå der inne i Geitbogen, og jeg minnes ennå den gangen da jeg som seksåring fikk være med min far på et besøk om bord i dokken. Du verden for en opplevelse! Om bord fantes flere lugarer, og dokken var utstyrt med eget aggregat som gjorde den selvforsynt med elektrisitet til drift av kraner og pumper.

Kommunens hjørnesteinsbedrift, men hvor lenge???
Dokken var selve symbolet på det som skulle utvikle seg til et livskraftig industrisamfunn på det som vi trodde skulle være hjørnesteinsbedriften i kommunen i lang tid framover. Men det var slett ikke alle som hadde samme oppfatning. Sterke krefter arbeidde iherdig og målbevisst for at dokken skulle bort fra Bogen. I 1948 ble det på øverste politiske hold bestemt at dokken skulle slepes til Moss hvor man mente at den kunne utnyttes på en mer effektiv måte.

Jeg var for ung på den tiden til å følge med i det spillet som foregikk forut for avgjørelsen, men jeg skjønte at de voksne var eitrende sinte på de politiske myndighetene som til sist gjorde slutt på Bogens store industrieventyr.

Jeg har ved å gå gjennom avisårgangene fra 1948 og 1949 både for Fremover og Ofotens Tidende, forsøkt å rekonstruere noe av den bitre striden som fant sted i "kampen om Bogendokken". Videre har jeg gjennom kontakt med Moss by- og industrimuseum fått supplerende opplysninger.

Industriminister Lars Evensen ble ingen populær mann i Evenes
I desember 1947 besøkte daværende industriminister Evensen Bogen og forsøkte å overbevise herredsstyret om at det eneste riktige var å flytte flytedokken sørover. Hans uttalelser ble ikke nådig tatt opp. Blant annet kom statsråden med følgende uttalelse i møtet: "Tross alt bør nordlendingene være tilfredse - Nordlandsbanen er ført et stykke videre, det ytes statsstøtte til fiskeriene osv." Denne uttalelsen ble oppfattet som nedlatende og arrogant. Det er ikke vanskelig å forstå at en slik uttalelse fikk temperaturen i debatten til å stige til de store høyder. Og man unnlot ikke å svare med samme mynt. I et leserbrev i Ofotens Tidende ble det slått fast at man nå hadde argumentert så lenge og godt "at det halve burde ha vært nok til å få den mest tykkskallede til å forstå at det ikke bare er et stedskrav at flytedokken bør bli i Bogen, men det er et krav fra hele Nord-Norge med sine 350 000 innvånere."

Flytting vil ikke bli tålt!
Det er tydelig at mange på forhånd hadde hatt forhåpninger til at statsråd Evensen ville la seg overbevise av all den argumentasjonen som ble ført i marken. Men her ble man altså skuffet. Etter Evensens besøk i Bogen mobiliserte lokalpolitikere og befolkningen i hele Ofoten for å gjøre et nytt forsøk overfor selveste statsminister Einar Gerhardsen. Formannskapet i Evenes rettet en siste appell til statsministeren. Det kom støtteerklæringer fra omliggende kommuner og fra forskjellige fagforeninger. Blant annet sendte Ruteskipenes Befalsforbund en henvendelse til handelsdepartementet der man uttalte bekymring for at det ikke ville bli muligheter for dokksetting mellom Trondheim og Kirkenes hvis Bogendokken skulle forsvinne sørover. Det ble holdt et stort møte i Bogen hvor det ble fattet en resolusjon hvor man pekte på de glimrende mulighetene som var til stede for å bygge ut et moderne verft og skipsbyggeri. I resolusjonen heter det blant annet: "Vi protesterer på det skarpeste mot at arbeiderregjeringen skal følge storkapitalismens taktikk med sentralisering og monopolisering av industrien i Sør-Norge." Videre het det: "Vårt bestemte krav er: Dokken i Bogen skal ligge der den ligger, noen flytting vil absolutt ikke bli tålt."

Hvem får flytedokken?
Det ser ut som om at man på høyeste politiske hold stod steilt på at dokken skulle bort fra Bogen. Men hvor hadde man tenkt at den da skulle plasseres? Flere byer i sør formelig siklet etter dokken. Lokalaviser langs hele kysten skrev at "alle hensyn tilsier at dokken blir lagt i deres distrikt". Det så en stund ut som om man ønsket å finne en slags mellomløsning ved at dokken skulle bli værende i landsdelen. Man stod altså overfor to alternativ - enten at dokken ble slept sørover eller at den ble flyttet til Harstad og overlatt til Kaarbøs mekaniske verksted - iallfall for et par år. Det er ikke vanskelig å forstå at harstadfolk til dels ble uglesett av evenesfolk! Det så heller ikke ut til å blidgjøre folk i Bogen at det ble vurdert som et slags plaster på såret å sende nordover fra Bergen og Trondheim annet etterlatt tysk materiell - noe som ble kalt pontonger og var et slags enkelt flytedokk-liknende anlegg.

I Harstad arbeidde man samtidig med å få bygget en tørrdokk. Byggetiden ble anslått til tre år. Industridepartementet gikk inn for at flytedokken fra Bogen skulle plasseres i Harstad i disse tre årene for at man kunne skaffe seg erfaring og øve opp arbeiderne. Det var imidlertid klart at dette kun var en midlertidig løsning. Dokken skulle selges til Moss mekaniske verksted som også skulle ha ansvaret for driften mens dokken lå i Harstad. Under krigen hadde tyskerne ødelagt de gamle flytedokkene, bygd av lerketre, som lå på Værven i Moss ved å presse inn for store båter. Det ble argumentert fra verkstedets ledelse at det var vesentlig for verkstedets økonomi at man fikk adgang til å anskaffe en ny flytedokk. Derfor fikk A/S Moss Værft og Dokk forkjøpsrett til dokken i Bogen - en rett man benyttet da dokken ble kjøpt fra staten i 1949.

Et hårdt slag for Evenes kommune
Driftsingeniør Arthur Arntzen ved Bogen Verft og Dokk fant det ufattelig at departementet kunne gå inn for en slik løsning. Etter hans mening måtte det iallfall være bedre at dokken ble liggende i Bogen enn at man skulle slepe den til Harstad. Anlegget hadde fullt opp å gjøre. Siden frigjøringen hadde man hatt ca 200 dokksettinger. Dette skulle etter hans mening være et klart bevis på at forholdene i Bogen lå godt til rette. Etter beslutningen om å flytte dokken til Harstad uttalte ordfører Sverre Agersborg at "meldingen var et hårdt slag for vår kommune og Ofoten i det hele. Det er beklagelig at det skulle gå slik, og det betyr et kolossalt økonomisk tap for vår kommune. Dokkanlegget var vårt største og viktigste foretagende, og vi står nå praktisk talt ribbet tilbake. Kommunen står nå igjen med kun to små industrielle bedrifter; en surstoffabrikk og en snekkerfabrikk."

Bogendokkens skjebne endelig avgjort
Den 29. juni 1948 falt avgjørelsen. Da besluttet Stortinget at flytedokken skulle selges til Moss Mekaniske Verksted. Kun en enslig stortingsrepresentant, Markussen fra kommunistpartiet, stemte imot.

Det sentrale punktet i vedtaket lød slik: " Stortinget samtykker i at Statens flytedokk, for tiden beliggende i Bogen i Ofoten, selges til Moss Værft & dokk A.S. i det vesentlige på de vilkår som er nevnt i tilråding fra Industridepartementet av 11. juni 1948." Industridepartementets tilråding gikk ut på at kjøpesummen skulle være 2 millioner.

Snipp, snapp, snute...
En gang på ettersommeren i 1949 var eventyret ute. Etter en periode med forberedelser ble dokken slept vekk fra Bogen med kurs for Moss. En nederlandsk slepebåt hadde fått oppdraget, og man regnet med at slepingen ville være fullført etter 10-12 dager. Den 25. august skrev Ofotens Tidende at "i dag vil sannsynligvis dokken forlate Bogen der den har ligget siden 1942 med kurs for Moss". På Moss Værft & Dokk gjorde den sin tjeneste fram til 1961. Dokken som i utgangspunktet var beregnet på relativt smale marinefartøyer, var ikke brei nok til sivile lastebåter og tilfredsstilte derfor ikke lenger tidens krav. Verftet ble overtatt av Kværner og dokken ble videresolgt til den tyske marine i Bremerhaven. Dermed var ringen sluttet...

En gang var det "Solskinn" over dokken.....

av Tore Kleven

Blant de mange skipene som ble dokksatt i Bogen, er det to som jeg husker spesielt godt. Aller best minnes jeg "Solskinn". Skuta kom til Bogen under navnet "Lysaker". Det var nesten som den gjennomgikk en total forvandling under perioden hvor den lå i dokken. Den ble så å si gjenstand for en fullstendig ombygging fra kjøl til mastetopp. Den 29. april 1948 kunne skuta seile fra Bogen under sitt nye velklingende navn "Solskinn". Under en festlig tilstelning i anledning overdragelsen av båten kunne oppdragsgiveren, skipsreder Angel Olsen, fortelle at han som honnør for vel utført arbeid ville gi folkene på dokken kroner 2000 som de kunne anvende etter eget ønske. Den andre var Oxeløsund som hadde forlist og blitt hevet like etter krigen. Det var en skikkelig rustholk. Båten var mye lenger enn dokken og stakk utfor i begge ender. Arbeidet i Bogen gikk ut på å renske skroget. Etter at det var gjort ble skroget slept av gårde - antakelig til Sverige hvor båten egentlig hørte hjemme. Arne Jenssen som arbeidet på Bogen Verft & Dokk på denne tiden, har fortalt følgende fornøyelige historie:

"Oxeløsund var kledd innvendig med plank. Dette skulle renskes ut. Ole Jensen og Sigurd Johnsen, to trauste gubber fra Bogen, hadde fått lov til å ta disse plankene og hadde rigget seg til med en flåte for å frakte materialene i land. Sigurd skulle lempe plankene fra dokken, og Ole skulle fiske dem opp og bakse dem opp på flåten. Sigurd heiv den første på sjøen og skulle til å sende den neste samme veien. Da ropte Ole så høyt han bare kunne: "Stopp, stopp - deinførste e ikkje kommen opp einna!" Plankene var nemlig så gjennomtrukket av vann etter flere år i sjøen at de sank som stein. Hvordan det senere gikk med disse plankene, vet vel ingen i dag."


All kultur er dyrking - først og fremst av jord

Dalhaug i 1932
Julie og Johan Dalhaug

Dette er hentet fra tidsskriftet "Ny jord": Ny jord, selskap for landets indre kolonisasjon og emigrantenes innskrenking, nr 3 - 1952.

Johan Dalhaug, Evenes. Nordland fylke
er født den 19. juni 1881 i Kiste i Rødøy sogn. Johan var 2 år gammel da faren kjøpte Dalhaug i Evenes og på fembøringen bar det nordover til den gård som skulle bli hans arbeidsplass i livet. Johan Dalhaug var eldste sønn, og da hans fars interesse var fiskeri i første rekke, ble dette også hovedyrket. Gården ble derfor ikke drevet noe særlig og Johan var ikke gamle karen før han måtte ta til med arbeidet på jorda, og dette vakte tidlig interessen for dyrking av jord. Åkerlappene på gården var verken store eller mange. Det var ingen støtte til nydyrking i den tiden, heller ikke var det store muligheter for salg av produktene. Det var ennå den gamle tiden med produksjon utelukkende til eget behov. Tiden bød ellers ungdommen i Ofoten ganske andre muligheter i pengeveien enn hva jordbruket kunne by. Det var Ofotbanen, Narvik, gruvene i Melkedalen og flere anlegg. Johan Dalhaug begynte som leid kjører ved Ofotbanen da han var 16 år. Han var for ung til å ha hest for eget ansvar. Senere var han i Melkedalen som kjører. Og ved malmgruvene i Bogen i Ofoten arbeidet han i flere år. Under forrige verdenskrig var Dalhaug i Skibotn med egen hest og deltok i transitten mellom Norge og Finland. Ellers har han søkt rundt på arbeid for å samle penger til å skape noe ut av farsgården. Innimellom var han heime og ryddet ny jord, men det ble liten tid, og han måtte leie folk til å arbeide på jorda. Når han så kom hjem og hadde gjort opp med leiefolket, så var pengene gått og han måtte ut på ny tokt. Men det dyrka arealet på gården vokste og da forrige verdenskrig kom, viste det seg at det alt var skapt et bruk som kunne gi berging gjennom krigsårene.

Johan Dalhaug var den første i Evenes som dyrka jord for premielån. Dette var på kroner 100,00. Men virkelig fart i oppdyrkinga ble det først etter at staten tok til å støtte denne. Nydyrking ble nå i mange år Dalhaug sitt hovedyrke. Han nøyde seg ikke bare med å bryte jord på eget bruk, men for fra gård til gård med nybrottsplogen, ikke bare i sitt eget herred, men på flere gårder i Skånland også. Det er flere bruk hvor Dalhaug med sin nybrottsplog har brutt opp den jorda som er kommet under kultur. Med sikkerhet vet en at Dalhaug har pløyd over 200 mål nybrott på andre bruk. Det har hendt at andre har forlatt nybrottsfelt som ugjørlig å bryte, mens Dalhaug har tatt feltet og med hans pågangsmot og gode krefter har det blitt en fin åker av det. På farsgården har han dyrka opp 80 mål. Men så har også Dalhaug slitt ut 5 ploger og ingen ble kastet så lenge det var botevon i dem. Han har også hatt 16 hester siden han tok over gården.

Dalhaug har bygd nye hus på gården. Det uthuset han bygde først, ble snart for lite, og etter tre utvidelser ble alt revet og et nytt moderne uthus ført opp i 1925. Først i 30-åra ble det ryddet 16 mål kulturbeite, alt ble rothogd. Senere er det dyrket 18 mål beite.

I 1906 ble Johan Dalhaug gift med Julie Olsen og han tok over sin del av farsgården i 1907. Julie og Johan Dalhaug har hatt 8 barn. Julie Dalhaug har vært sjelden interessert i gårdens ve og vel. Hun tok hånd om alt når mannen var borte på arbeid om det var kort eller lang tid. Husdyrbruket har alltid vært hennes del av gårdsdriften. Med levende interesse gikk hun inn for å få best mulig buskap, og resultatet har ikke uteblitt. Takket være sin dyktige hustru maktet Dalhaug å drive gården fram til en av de største i Evenes.

En står her overfor en innsats i norsk jordbruk når det gjelder nydyrking, som en med interesse for jordbruk ikke kan la være å stanse opp for.

PS. Johan Dalhaug arbeidet også som veivokter fra Parten til Kvitfors fra slutten av 20 tallet til han døde i 1951.

Kvinner til drabelig aksjon på Riksvei 19

Dugnadsgjengen fra venstre:Inga Hansen, Henny Hvassing, Vigdis Nilsen, datter til Vigdis Nilsen? (Rita Wenche?).
Bak Henny Hvassing: Marianne Ellingjord.
I bakgrunnen sees Sjønning Kirkhaug med traktoren.

(Harstad Tidende 22. april 1972)

"Her har vi god bruk for Steen". Med dette slagordet gikk de kvinnelige medlemmene av Evenesmark Helselag bokstavelig talt til aksjon på riksvei 19 i går. Med hakker, jernriver og spader samt to traktorer pluss god støtte av barn og ektemenn gikk de løs på veien med liv og lyst. -Om ikke veivesenet makter å holde veien i stand, så får vi ta saken fatt på egen hånd, mente de 13 medlemmene av helselaget. Som man kan se av bildet, var det med skjellig grunn at de initiativrike kvinnene fant tiden inne til en drabelig aksjon.

"Vi får ikke mat og drikke til gårds lenger. Vi må gå flere kilometer, og forholdene er ikke til å holde ut", hevder kvinnene. "Og smått er det å frykte at samferdselsministeren (Steen) - om han hadde befunnet seg i Evenesmarka i går - ville ha tort å stå i gjørma sammen med oss mens sand og stein ble kjørt til veies. For så ladet er nemlig stemningen akkurat i øyeblikket blant de godt over 30 husstandene som for øyeblikket er rammet av den hardeste vårløsningen som noensinne har vært i området.

Da dugnad på veien først ble nevnt blant de 13 kvinnene, ble det nærmest betraktet som en spøk. Men etter hvert utviklet det seg sterk harme over at det virkelig går an å bli neglisjert på en slik måte av veimyndighetene. Det ble fortalt til Harstad Tidende at man ikke hadde sett veiskrapen på ca 14 dager i området. "Det har ikke vært folk fra veivesenet her for i alle fall å gjøre et forsøk på å lede bort alt vannet", forteller Marianne Ellingjord til Harstad Tidende. - "I flere år har vi ventet og ventet på ny vei - nå hører vi at vi må vente i flere år til. Men vi finner oss ikke i dette lenger. Alle må se at noe slikt som dette, som man kaller R 19, ikke er en vei - det er for tiden en sammenhengende veigrøft"!

Det fortelles at veien opprinnelig var som gårdsvei å regne for dem som bodde i Evenesmark. Etter hvert som trafikken ble større, ble veien gitt riksveistatus. Det eneste som er gjort siden den gang, er at man har skrapet ut veien fra knappe 4 meter til 7,5 meters bredde. Det har igjen resultert i at det langs større deler av strekningen ikke finnes grøfter. Dermed legger alt smeltevannet seg på veien og løser den opp. Nærmere Nautå var det et digert hull midt i veien. Under veien på dette stedet går det en bekk, og det går neppe særlig lang tid før veien raser helt ut her hvis man ikke snart foretar seg noe.

Blant de oppsitterne som var med og tok et tak i går, fant man folk langt oppe i årene. De to eldste var lærer Kristoffer Dahlseng og Inga Hansen. Begge er 71 år og deltok for å vise at det nå virkelig er alvor fra befolkningens side.

på strekningen hvor man arbeidet i går, har man i lengre tid benyttet myra som nødvei. Det har gått forholdsvis bra på grunn av telen i jorda, men nå begynner myra å tine øverst. Ellers er det hull i hull langs hele strekningen, fra Nautå-krysset fram til Bogen.

Kyrre Hansen i Bogen har tatt vare på denne artikkelen som sto i Harstad Tidende den 22. april 1972 og leverte den til bygdeboknemnda i år.

Gårdsnummer 29 Botn i Evenes, gårds- og slektshistorie

Av Alfred Arntsen og Hans-Petter Falao

Botn er en av de gamle gårdene i Ofoten, og var i hvert fall bebodd fra reformasjonstiden av. Navnet har vært skrevet litt forskjellig opp gjennom tidene. I 1567 da gården er nevnt for første gang, er den kalt Batten, i 1610 for Botten, Baatenn i 1614, og Botten i 1661 og 1723. Botn ligger ved ei stor vik øst i Bogen-bukta, og grenser i nordvest til Østervik, og i sydøst og syd til Botnmark og Forra.

Da gården trer fram i lyset i 1567 var landskylden lagt til ½ våg fiskes leie, og denne landskylden sto seg helt fram til matrikkelen i 1838.

I den eldste tida var her oftest en gårdbruker (leilending, bygselmann), men fra tid til annen var det også plass til en husmannsfamilie. I 1609, da man i Ofoten tok opp manntallet over alle våpenføre menn, møtte Arne i Botten med hellebard (stridsøks) og tessak (sabel), og husmannen Edis i Botten kunne også framvise både hellebard og tessak. I 1667 ble det holdt matrikkeltakst over gården. Leilendingen var da Haldor Olsen, og han sådde 2½ tønne bygg, hadde hest, 4 kyr, 2 kalver, 6 sauer og 6 geiter. Matrikkel-kommisjonen i 1667 noterte ellers at gården hadde tømmer til "gårds-fornødenheter", men fant ikke grunn til å øke landskylden.

Kanskje satset Haldor litt ekstra på gårdsbruket i tillegg til fisket, for Peder Thoresen, som bygselmannen i Botn het i 1723, hadde både mindre utsæd og en mindre buskap enn Haldor hadde i 1667. Man må faktisk fram til 1845 for å finne en vesentlig større buskap enn i 1667, og da var her 2 brukere.

Manntallet i 1701 har bare en bygselmann i Botn, og ingen husmenn eller ødegårdsmenn, som nyrydningsmennene ofte ble kalt.

Også i 1723 er det skrevet at gården har brensel og tømmer til husbruk. Befolkningen i Botn er beskrevet slik i 1769:

Menn Kvinner
Under 8 år 3 1
Mellom 8 og 16 år 2 0
Fra 16 til 24 år 0 1
Fra 24 til 32 år 0 1
Fra 32 til 40 år 1 0
Fra 40 til 48 år 2 1
Over 48 år 0 1
Totalt 8 5


Hele befolkningen i Botn i 1769 var faktisk bare 13 individer. Legg merke til at inndelingen går til 48 år. Alle over 48 år er samlet i en gruppe, og det kan bety at alle over 48 år ble ansett som gamle.

I 1835 var her 2 oppsittere, og nå finner vi at det settes poteter - 3 tønner ble det satt i 1835. Det holdt seg på 3 - 4 tønner poteter helt fra fram til 1875, da det ble satt hele 15 tønner (?). Nytt i 1835 er også at det var griser blant buskapen.

I 1838 ble den nye matrikkelen ferdig, og da var her fortsatt 2 gårdbrukere, som hver brukte en halvdel (¼ våg = 18 mark) av gården. Botn hadde til nå hatt matrikkelnummer 43, men fikk nå nytt matrikkelnummer 28, og brukene fikk løpenummer 68 og 69. Den nye matrikkelskylden ble satt til 1 spesiedaler, 3 ort og 10 skilling for hele gården.

I 1845 bodde det fire familier i Botn, 2 leilendinger og 2 husmenn. Totalt bodde det 21 individer i Botn i 1845, hvorav 8 barn. Leilendingene hadde hver sin hest, og det var ellers 10 kyr, 24 sauer og 8 geiter blant buskapen.

I 1855 var her 20 individer, og det nevnes da bare 1 husmannsfamilie.

I august 1865 begjærte Anton Nilsen offentlig uskifting, som ble avholdt sommeren 1868 og tinglyst 1. februar 1870. Grensene mot nabogårdene Østervik, Botnmark og Forra var allerede fastlagt ved utskiftingene på disse gårdene, og fordi det kun var to like store bruk i Botn, ble det en forholdsvis enkel utskiftingsforretning. I hovedsak delte man gården i to deler, nordmarka og sørmarka. Nordmarksteigene ble tillagt løpenummer 68 Øvergård, mens det meste av sørmarksteigene ble å utgjøre løpenummer 69 Botn. Teigene i sørmarka går nærmest vinkelrett ut fra nordmarksteigene, og sørmarka ender i grensen mot Botnmark og Forra. Som utskiftingsformann i 1868 fungerte jordskiftekandidat Johan Parelius, sammen med de oppnevnte utskiftingsmennene Esten Andreassen Osmark og Peter Elias Pettersen fra Forra. Beiteretten ble felles i utmarka, både i sørmarka og i nordmarka. Felles for de to gårdsbrukene ble også molteplukking, landslott av ethvert slags fiskeri, tangfjæra og "makkfjæra".

Den andre brukeren i Botn i 1865 var Laurits Dønnesen, og med han får gården en helt ny utvikling. Han og familien hans kom med større seilfartøy til Botn, og sammen med faren og broren dreiv han omførselshandel i Lofoten og Finnmark. Handelsvirksomheten fortsatte under den neste eieren Kristian Danielsen og sønnene Oluf, Agur og Elias Danielsen, og det ble etter hvert både dampskipsekspedisjon, poståpneri og telefonsentral i Botn. Arbeiderforeningen Malm kjøpte i 1939 jord og hus på bruksnummer 6, for å bruke huset til feriekoloni for sine medlemmer. Dette ble et svært vellykket tiltak, som førte at det ble mye folk i Botn i sommerhalvåret. Og det igjen hadde positiv betydning både for landhandelen og lokalbåttrafikken. Narvik-folkene likte seg så godt i Botn at de etter hvert ville ha sin egen hytte der. Gjennom årene har det blitt svært mange hytter over hele Botn, og Malm driver nå også en campingplass med blant annet utleiehytter. Botn har blitt ferie- og fritidsbygda i Evenes framfor noen.

Postvirksomheten i Botn startet med Botten brevhus, som ble opprettet 1. juli 1909. Den første brevhusbestyreren var Oluf Danielsen Botten. Etter at han døde i 1915 fortsatte Agur Danielsen som brevhusbestyrer. Fra 1. januar 1926 opphørte brevhuset, og fra samme dag ble Botn i Ofoten poståpneri åpnet. Poståpneriet sorterte under Narvik postkontor, og skulle ta seg av post som kunne sendes med dampskip til og fra Botn. Agur Danielsen var den første poståpneren, en stilling han hadde til han døde i april 1945. Kona Mathilde Danielsen ble beskikket som midlertidig poståpner fram til hun avviklet i Botn i 1947. Fra 1. september 1947 ble Are J. Strøm ansatt som poståpner. Han hadde stillingen fram til 1. april 1966, da poståpneriet i Botn ble nedlagt. Også telefonsentralen ble flyttet fra Botn på slutten av 1950-tallet eller på begynnelsen av 1960-tallet. I denne tiden tok også melkeleveringen med lokalbåt slutt, og gikk over på lastebiltransport. Handel og telefon fortsatte fram til våren 1966, da Are J. Strøm la ned i Botn og flyttet til Bogen, hvor han fortsatte med handel og post.

Botnholmen.
Bildet er fra 1938-41.

Botnholmen
Den store skogkledde Botnholmen ligger midt i Botn-vika. Marbakken går på innsiden av Botnholmen, så ingen av gårdsbrukene i Botn eier hele eller deler av holmen, men den oppfattes som tilhørende de som har jordbrukseiendom i Botn. Holmen har sikkert hatt betydning som egg- og dunvær for folket i Botn, spesielt i de tidligste tider. Så sent som i 1908 skriver Amund Helland i boka "Topografiskstatistisk beskrivelse over Nordlands Amt" at det sankes ærfugldun i Botn. Det sitter i margen på Botn-folk, og også folk fra nabogårdene, at man går ikke i land på Botnholmen i hekketida. Like til 1950-tallet ble det sanket egg på holmen. Det var gamle Kristian Andreassen som var betrodd oppgaven med innsamlingen av egg, og i eggleggingstida var det bare han som hadde lov å gå på land på holmen. Han sanket eggene i vassbøtter, og gikk omkring på gårdene og fordelte eggene.

På nordøst-siden av holmen er det god havn, som brukes den dag i dag. Det er langgrunt i Botn, og da Feriehjemmet Malm bygde kai i 1939, ble det ei svært lang kai like ut til ankerplassen øst om Botnholmen. Det er de som ennå husker trekkspill og bryggedans på kaia i Botn, som nå er revet.

Eierforhold
Gården lå opprinnelig under erkebiskopstolen i Trondheim. Kirken satt som landeier helt fram til 1851 da Lea Jørgensdatter, enka etter Nils Jacobsen, fikk kongeskjøte på halvdelen av Botn. Nils Einarsen ble eier av sin halvdel i 1856.

Brukere av Botn-gården

Per Arnesen var bruker av ½ våg i 1567, det vil si hele gården. Hvor lang tid han var leilending i Botn vet vi ikke.

Arne i Botten var bruker i 1609, og han kan meget vel ha vært en sønn av den forrige brukeren. Han møtte i 1609 på våpentinget på Tjelle med hellebard og tessak, og svarte da punds ledingskatt. Arne satt som bruker fram til 1626, og klarte seg forholdsvis bra. Han betalte i de fleste årene full leding med 1½ riksdaler, men i de siste årene ble det nok verre med å finne midler til ledingsskatten (en forsvarsskatt). Fra 1626 delte han bygselen med Peder i Botten. I 1628 var han husmann, og både i 1628 og i 1630 er det nevnt at han satt i frelseskår, og det betyr nok at hans arbeidsdag nærmet seg slutten.

Edis var husmann i Botn i 1609, da han møtte på våpentinget på Tjelle med hellebard og tessak. Edis ga halvpunds leding, som var halvparten av hva leilendingen Arne gav. Edis er nevnt frem til 1623, da vi mister han av syne. Han hadde betydelig vanskeligere med å betale sin ledingsskatt enn Arne i Botten, og i noen år er det anmerket at han satt i frelseskår, hvilket vil si at han slapp å betale ledingen. I andre år greide han å betale halv leding.

Peder i Botten etterfulgte Arne som leilending, og betalte leding i årene 1626 til 1639. Med den faste oppkallingstradisjonen i minne kan han godt være sønn av den forrige brukeren Arne, og da oppkalt etter farfaren. Peder greide i de fleste årene ikke å betale full leding, og satt nok dårligere i det enn de forrige brukerne.

Ole er nevnt sammen med Peder i 1638-39, og han betalte samme leding som Peder.

Da man i 1645-46 skreiv ut "Koppskatt" var Peder og Ole borte. Nå var her to nye brukere, nemlig Omund, som skattet for seg og "sin quinde", og "Enchen", som man kan tro var enke etter Peder eller Ole.

I 1647 var både Omund og "Enchen" borte. Da var det Morten Eriksen som betalte 1½ ort i leding for ½ våg (hele gården). Han bruke hele gården fram til 1652-53, da delte han bygselen med en Hans Pedersen (kanskje sønn til Peder i Botten?).

Aron Iversen, født ca 1630, er nevnt som husmann i Botn i prestens manntall i 1665.

Anders Jonsen er nevnt som leilending i 1659-1660, og betalte leding av 1 pund i gården. I årene 1673 til 1676 er det nevnt en husmann med samme navn, og det kan være samme mannen. Han kan ha vært i Botn også på begynnelsen av 1680-tallet.

Haldor Olsen, født ca 1618, var kommet til Botn omkring 1664. Dette året er han nevnt som bruker av hele gården, og ga 1½ ort i leding. Haldor var fortsatt oppsitter i 1666-1667 da den store matrikkelen ble satt opp. Gården ble fortsatt lagt til ½ våg i landskyld og i merknadsrubrikken ble det notert: "Hafver Tømmerschoug til Gårds fornødenhet, och icke til nogen forhøjelse". Haldor satt her ennå i 1671, men så går han ut av listene.

Ole (Oluf) Richardsen het den neste leilendingen i Botn. Han er nevnt i 1673, da han betalte 1 ort 6 skilling i ledingsskatt for ½ våg i Botten. Det samme betalt han i de neste årene. Ole bodde her også i 1680-årene, men trolig bygslet han da bare en tredjedel av gården. Ole er nevnt her så sent som i 1697, og da sammen med Peder Larsen og Jørgen Larsen. De betalte alle landskyld av 1 pund fiskes leie hver (⅓-del av gården). Peder og Jørgen brukte nok bare sine parter i Botn som slåtteland - de var ellers bosatt som leilendinger i Forra. Ut fra oppkalling kan Richard Olsen i Dragvik, født ca 1666, være en sønn av Ole Richardsen.

Anders Pedersen, født ca 1670, er nevnt som oppsitter i Botn i manntallet i 1701. Han hadde sønnen Christoffer, som var 5 år i 1701. Anders blir borte fra Botn i det 10-året som fulgte.

Peder Thoresen het den neste leilendingen i Botn, og om han vet vi nærmere beskjed. I manntallet i 1701 finner vi han som tjenestedreng hos Nils Larsen i Østervik, og det oppgis da at han er født i Bergen i 1678. Han er nevnt første gang i Botn i 1711, og bygslet hele gården fram til sin død i 1746. Peder skulle komme til å bli stamfar for ei stor Ofoten-slekt. Han ble først gift med Ragnhild Olsdatter, stedatter til sin tidligere husbonde i Østervik. Mora hennes var Karen Ellingsdatter, som var enke da hun i 1699 ble gift med Nils Larsen. Hun hadde tidligere vært gift med en Ole, som altså var far til Ragnhild. Vi kan regne med at Ragnhild var født omkring 1690, det nøyaktige årstallet vet vi ikke.

Ekteskapet mellom Peder og Ragnhild kan ikke finnes i kirkebøkene, men vi kan trygt gå ut fra at Peder først skaffet seg bygsel på et gårdsbruk, før han ba Nils Larsen om lov til å ekte stedatteren hans. Ragnhild døde ung, omkring 1730, men navnet hennes skulle gå igjen som en rød tråd i denne slekta, i generasjon etter generasjon.

Den 1. november 1732 giftet Peder seg på nytt med Margrethe Johansdatter fra Lenvik. Hun var født ca 1705, og datter av Johan Christoffersen, som ofte er skrevet for Johannes Lendvig. Peder må ha vært en driftig fiskerbonde, og hadde nok en viss posisjon blant folk flest. Han var styrmann på jekta til Didrik Jensen Hønnichen på Våge i Lødingen. Hvor lang tid han var jektestyrmann vet vi ikke, men han var i alle fall styrmann i 1724. Det vet vi av at det på sommertinget på Tårstad i 1725 var oppe ei sak om en "Tobaks Kiste" som han skulle ha med fra Bergen til Hans Pedersen Harr på Liland. Peder var også lagrettemann i årene 1723 til 1732.

Vi kan ellers anta at han deltok i fiskeriene i Lofoten og på Finnmark, og dreiv gårdsbruket i tillegg. Peder døde i 1746, 68 år gammel. Margrethe døde i 1749, bare 44 år gammel.

Peder sine barn i første ekteskap med Ragnhild Olsdatter:

  1. Ole Pedersen, trolig født ca 1714. I 1758 var han gift og bosatt på Eidet i Vesterålen.
  2. Marit Pedersdatter, født 1. mars 1716 i Botn. Hun ble gift en gang før 1737 med Peder Pedersen, født 1708 i Punsvik, sønn av Peder Einarsen og kona Elen Olsdatter. Marit og Peder hadde datteren Ragnhild, som ble gift med Jørgen Gabrielsen fra Skårnes, og fikk ei stor etterslekt.
  3. Jens Pedersen, født 14. mai 1719 i Botn. Han døde tidlig, trolig før 1732.
  4. Nils Pedersen, født 25. mars 1723 i Botn. Han ble gift og bosatt i Botn, se løpenummer 69 Botn i neste nummer av Fimbul.
  5. Erik Pedersen, født 1726 i Botn. Han overtok bygselen på Botn etter at stemora var død, se løpenummer 68 Øvergård.

    Peder og Margrethe hadde barna:
  6. Johan Pedersen, født i august 1733 i Botn. Han ble konfirmert i Evenes kirke den 4. oktober 1750. Han var tjenestedreng hos sogneprest Peder Arctander da han døde i januar 1757.
  7. Mads Pedersen, født ca 1735 i Botn. Han ble konfirmert 6. oktober 1754. I 1761 fikk han datteren Margrethe Madsdatter, født 17. september 1761 i Lenvik. Mora var pike Agnes Jacobsdatter, født 1731 i Lenvik, datter av Jacob Nilsen og Ingeborg Tollefsdatter Vi vet ikke hvor det senere ble av Mads.
  8. Berit Pedersdatter, født ca 1736 i Botn. Da broren Johan døde i 1758 var hun 20 år gammel, og i tjeneste i Lofoten.
  9. Ragnhild Pedersdatter, født ca 1738 i Botn. Det er trolig hun som ble konfirmert den 5. oktober 1752, 17 år gammel. Hun ble gift 9. november 1762 med Anfind Hansen, født ca 1734 i Østervik, sønn av Hans Pedersen og Elen Jørgensdatter. Ragnhild og Anfind var bosatt i Østervik.
  10. Margrethe Pedersdatter, født ca 1740 (?) i Botn. Det eneste sporet vi har etter denne Margrethe, er at hun er nevnt sammen med de øvrige barna til Peder Thoresen i 1749 i "Mandtal over Ofotens Ungdom".
  11. Martha Pedersdatter, født ca 1742 i Botn. Hun var gift 3 ganger. Første gang 9. oktober 1767 med Anders Jacobsen fra Håkvik, andre gang 4. august 1782 med enkemannen Einar Larsen i Punsvik, og tredje gang ca 1800 med Peder Pedersen fra Bakkejord i Herjangen.


Før vi går videre skal vi gi en oversikt over de som har bodd og virket i Botn, og vi starter med den halvdelen av Botn som Erik Pedersen fikk bygselseddel på (løpenummer 68 Øvergård), og vi skal følge bruksdelingene og beboerne på denne halvdelen av Botn like fram til ca 1950, før vi i neste nummer av Fimbul går tilbake til den delen av Botn som broren Nils Pedersen fikk bygsel på, nemlig løpenummer 69 Botn.

Erik Pedersen, født 1726 i Botn, var sønn av Peder Thoresen og Ragnhild Olsdatter. Han overtok bygselen (leien) av Botn etter at stemora var død i 1749. På høsttinget den 14. oktober 1752 ble Hr. Aron Arctanders bykselseddel på ½ våg i Botn tinglyst. Bykselseddelen var datert l. september 1752. Erik var blitt gift 17. august 1749 med Lisbeth Hansdatter, født 18. august 1717 i Forra, men oppvokst i Østervik. Hun var datter av Hans Pedersen og Elen Jørgensdatter. Da manntallet for ekstraskatten i 1763 ble tatt opp ble Erik betegnet som fattig. Og fattige var de også i manntallet i 1769. I 1782 ser vi at Erik ber øvrigheta om lov til å ta ut tømmer til ny båt i en av statens allmenninger. Dessverre er det ikke angitt hvilken båttype han hadde tenkt å få bygd.

Erik døde i 1799, og kona Lisbeth døde etter 1801.

Erik og Lisbeth hadde 6 barn:

  1. Elen Margrethe Eriksdatter, født i Botn i 1750, og døpt 14. april 1750 i Evenes kirke. Hun bodde heime hos foreldrene i 1763, men er ikke nevnt i skiftet etter faren i 1799, og var sikkert død før den tid uten å etterlate seg barn.
  2. Ragnhild Eriksdatter, født i mars 1752 i Botn. Hun var gift 2 ganger, først med Jacob Larsen fra Lakså, og andre gang i 1792 med Jon Nilsen fra Lilandskar.
  3. Peder Eriksen, født i januar 1754 i Botn. Han døde ung.
  4. Hans Eriksen, født 1756 i Botn, og døpt 14. mai 1756. Han etterfulgte faren som leilending i Botn.
  5. Johan Eriksen, født i mai 1758, og døpt 5. juni 1758. Han var 2 måned og 1 uke gammel da han døde i juli 1758.
  6. Jens Eriksen, født i oktober 1758, og døpt 1. november 1759 i Evenes kirke. Han døde i desember 1759.


På denne gårdparten hadde Hans Eriksen giftet seg i 1782, og det var vel ved de tider at faren Erik Pedersen fikk overført bygselen til Hans. I hvert fall satt han med bygselen i 1786 da han giftet seg i 1782 var det med Maria Gregusdatter, født ca 1758 i Torsken menighet i Troms. Hun er i folketellinga for 1801 kalt for Maria Gregoridatter.

Mens han var gift hadde Hans et barn med samejenta Kirsten Paldsdatter. Barnet het Hagar Hansdatter, født i februar 1794 og oppvokst i Botnmark. Hagar ble senere gift med Knud Mikkelsen, og bosatt i Boltås øvre.

Hans og Maria fikk 5 barn:

  1. Elen Maria Hansdatter, født 30. juni 1784. Se egen fortelling om henne.
  2. Peder Hansen, født 16. juli 1787, død etter 1811.
  3. Ingeborg Maria Hansdatter, født 2. april 1791, død etter 1811.
  4. Lisbeth Hansdatter, født 8. september 1793, død før 1811.
  5. Erik Hansen, født 7. november 1796, død før 1811.


Vi stopper opp litt i beretningen om Hans Eriksen og hans familie, og ser hva folketellinga i 1801 forteller om de som da bodde i Botn:

1. familie
Nils Pedersen, husbonde, 78 år gift for 2. gang
Synneve Hansdatter, hans kone 67 år gift l.gang
Elen Nilsdatter, deres barn 40 år ugift
Ole Nilsen, deres barn 35 år ugift
Pedernille Nilsdatter, deres barn 30 år ugift
Ole Olsen, tjenestedreng 14 år
2. familie
Hans Eriksen, husbonde 46 år begge i
første ekteskap
Maria Gregoridatter, hans kone 43 år
Elen Hansdatter, deres barn 16 år
Peder Hansen, deres barn 13 år
Ingeborg Hansdatter, deres barn 10 år
Lisbet Hansdatter, deres barn 7 år
Erik Hansen, deres barn 4 år
Lars Jakobsen, fostersønn 11 år
Johannes Eriksen, tjenestedreng 29 år
Lisbet Hansdatter, husbondens moder 86 år enke etter første ekteskap

Hos Hans Eriksen ser vi at hans gamle mor Lisbeth Hansdatter, født 18. august 1717, bodde på gården. Hans og Maria hadde en fostersønn, Lars Jacobsen, født 31. januar 1790 på Lakså. Han var en søstersønn av Hans. Det var også en tjenestedreng i denne familien, nemlig Johannes Eriksen, født ca 1772. Han kan ikke finnes døpt i Ofoten. Han var i Botn allerede i 1791, da han fikk et barn med samejenta Maren Ånetsdatter. Barnet ble født 26. september 1791, og fikk navnet Ketturah. Johannes Eriksen ble gift i 1803 med Elen Jonsdatter fra Forra, datter av Jon Olsen og Ingeborg Pedersdatter. Johannes og Elen var bosatt i Forra.

Det var nok ingen velstand i Botn ved begynnelsen av 1800-tallet. Men det forhold at der var både tjenestedrenger og fosterbarn sier oss at Botn-folket klarte seg omtrent som folk på nabogårdene. De neste par tiårene ble vanskelige i hele Ofoten, og så også i Botn.

Vi skal fortsette å følge Hans Eriksen sin familie. Både Hans og Maria omkom på fjorden i 1811 på vei til eller fra kirka på Evenes, og ble jordfestet 16. mai 1811. På sommertinget 12. juni 1811 ble boet ettergitt 6 mark i landskyld. I skiftet etter Hans er ikke de yngste barna Lisbeth og Erik nevnt, og var trolig døde tidligere, selv om vi ikke finner begravelsene i kirkebøkene. Skiftet viste hele 100 riksdaler i underskudd og de tre gjenlevende barna kunne se langt etter noen arv.

Bygselen på dette gårdsbruket, løpenummer 68, gikk av en eller annen grunn ikke over på den 23-årige sønnen Peder Hansen. Kanskje kom det av at han ennå ikke var myndig, det ble man først ved fylte 25 år.

Napoleon-krigene på begynnelsen av 1800-tallet førte til nød og elendighet over hele Europa, også i Norge. I Ofoten var forholdene riktig ille, og det ble på nytt bakt barkebrød i Ofoten. Samtidig kom det flere år med dårlige somrer, og rundt 1812 brøt det ut en tyfusepidemi som la flere gårder øde. Elen Marie Hansdatter i Botn var nå blitt 28 år, og fremdeles ugift. Foreldrene og flere av søskene var døde, og farens gård i Botn var gått ut av slekta. Elen var heime hos foreldrene til de omkom i 1811, og var deretter i tjeneste på Bjelgam og Nygård til sommeren 1812. Siden hadde hun ikke fått noen tjeneste. På vinteren 1813 brøt hun seg inn i stabburet til Jon Olsen i Forra, og med sulten herjende i kroppen tok hun straks til å spise på et stykke saltflesk, samtidig med at hun fylte opp to poser med mel og korn. Jon Olsen si datter Elen var heime, og var i "fæhuset" for å vokte over ei drektig ku. Hun måtte bort i stabburet for å hente lys, og ble oppmerksom på at det var folk i stabburet. Hun hentet faren, og sammen kom de over Elen i det hun var i ferd med å forlate stabburet. De tok hånd om henne til neste morgen, da Jon Olsen hentet naboene for at de også skulle høre Elens tilståelse. Jon Olsen brakte saken inn for tinget, men krevde ingen godtgjørelse.

På sommertingetpå Liland i 1813 ble Elen Marie Hansdatter dømt til å arbeide 2 måneder i Trondhjems Tugthus. Man har nok sett svært mildt på dette innbruddet, og lagt vekt på hennes "store mangel på livsfornødenheter". Aktor påstod 6 måneders arbeide i Trondhjems Tugthus, mens dommen ble 2 måneder.

Elen Marie er ikke å finne i Ofoten etter dette, og vi kan heller ikke finne at hennes søsken Peder og Ingeborg er gifte eller døde i Ofoten.

Bygselen etter Hans Eriksen gikk over på en Johan Olsen. Det er uvisst om Johan fikk tinglyst bygselen i Botn, for han døde allerede i 1812, og også hans bo viste underskudd. I skiftet, som ble sluttet i Lenvik, er enka nevnt som Karen Henriksdatter. Denne Johan Olsen er høyst sannsynlig gårdsdrengen hos Jens Thomassen i Lenvik, som i 1769 giftet seg med husbondens aldrende enke Marit Amundsdatter. Etter at hun var død i 1793 giftet han seg på nytt med Maren Henriksdatter, født 1757 i Håkvik, datter av Henrik Amundsen og Kirsten Johansdatter. Johan Olsen var født 25. august 1738, trolig i Herjangs-området, hvor han hadde slekt. Etter at Johan Olsen døde i 1812 er det uklart hvem som brukte denne gårdparten i årene som fulgte. Vi kan tro at enka satt noen år på gården før en ny leilending overtok, men i de dårlige tidene som var kan det også hende at gårdsbruket lå bygselledig i flere år. Først i 1820 kjenner vi til at det var kommet en ny bruker på denne gårdparten i Botn.

Løpenummer 68 av ¼ våg i landskyld, senere bruksnummer 1 Øvergård av Skyldmark 2,29

Løpenummer 68 Øvergård av 18 mark (¼ våg) skyld, senere bruksnummer 1 Øvergård av skyldmark 2,29.
Bruksdeling på løpenummer 68 Øvergård. Grensene er omtrentlige, og all utmark er ikke tatt med.

Nils Einarsen het den nye gårdbrukeren i Botn. Tradisjonen vil ha det til at han var kommet til Ofoten fra Bergen, men han kan også være den Nils Einarsen som var født ca 1797/1798 på Skogøy, sønn av Einar Nilsen og Maren Johansdatter. Nils Einarsen ble gift 5. oktober 1819 med ei Elen Axelsdatter, som vi tror var født 4. oktober 1791 i Lenvik, og datter av Axel Pedersen og Ingeborg Hansdatter. Forlovere ved ekteskapet var Hans Amundsen i Lenvik og Nils Jacobsen i Botn. Ved folketellinga i 1865 er det ikke oppført noe om at Nils og Elen var født utenfor Ofoten, noe man ellers gjorde. Nils er angitt som 75 år i 1865, og Elen som 77 år. Alderen er feil på begge, men det gir en bra indikasjon på at vi har å gjøre med Nils fra Skogøy og Elen fra Lenvik når det er oppgitt at Elen er eldre enn Nils. I 1875 er Nils dØd og det opplyses at Elen er født i 1796 i Evenes.

I 1822 ble det opplyst på tinget på Liland at Nils Einarsen Botten skyldte 1 ort i formuesskatt for perioden l. juli 1820 til l. juli 1821. Men bygselseddel fikk han først flere år senere. På høsttinget på Liland i september 1829 ble presten Allans bygsel-seddel til Nils Einarsen på 18 mark (halve gården) i Botn tinglyst. Bygselseddelen var datert 16. oktober 1828. Om Nils Einarsens virke i Botn er det ytterst få opplysninger. Vi får tro at han dreiv gårdsbruket og deltok i de sedvanlige fiskeriene. Sammen med den andre oppsitteren i Botn øket de utsæd og dyrehold helt fram til 1845, da det gikk tilbake med gårdsdriften i Botn. I 1855 var både buskap og utsæd av bygg og poteter vesentlig mindre enn i 1845. Alderen begynte nok å ta ut sitt hos Elen og Nils, men ikke verre enn at Nils kjøpte bruket i 1856 for 130 spesiedaler. Kongeskjøtet er datert 13. desember 1856. Omkring 1857-1858 lot Nils Einarsen en husmannsfamilie sette seg ned på Bjørnåsstranda, senere kalt Botnstranda og Utstrand. Det kan imidlertid ikke sees at det ble tinglyst noen husmannseddel. Se mer om denne eiendommen under bruksnummer 8. Nils Einarsen og kona Elen Axelsdatter hadde ikke barn. Etter hvert som de ble eldre så de seg nok om etter kjøpere av gårdparten, og med det muligheten for et godt kår. I mai 1863 solgte så Nils Einarsen eiendommen til Laurits Dønnesen for 250 spesiedaler. Ved folketellinga i 1865 var Nils Einarsen og Elen Axelsdatter kårfolk hos Laurits Dønnessen. De hadde egen husholdning, og hadde en buskap på 1 ku og 4 sauer. Nils døde den 23. januar 1867, og ved folketellinga i 1875 inngikk kårenka Elen Axelsdatter i husholdningen til Laurits Dønnessen. Hun døde 15. januar 1882.

Laurits Andreas Dønnesen kjøpte dette bruket av Nils Einarsen for 250 spesiedaler ved skjøte datert og tinglyst 16. mai 1863. Laurits Dønnesen var født i 1828 på Kvitnes, Velfjord i Brønnøy på Helgeland. Det er fortalt at han først kom nordover som styrmann hos handelsmannen Johan Ursin på Hamnes i Vargfjorden (Ballangen). Han hadde tilhold på Bjelgam da han giftet seg i 1861 med Maren Marie Eliasdatter, født 23. mai 1836 på Myklebostad på Tjeldøy, datter av Elias Jensen og Anne Bendikte Christoffersdatter. Maren var utdannet jordmor, og var sannsynligvis den første utdannede jordmor som virket i Evenes.

Ved folketellingen i 1865 bodde foreldrene og den tre år gamle datteren Anne på gården. De hadde tjenestejenta Anna Johanna Jacobsdatter, født 21. februar 1841 på Fagernes(strand) i Narvik, datter av Jacob Østensen og kona Elen Anna Christensdatter.

Anna var nok i tjeneste i Botn fordi hun ellers trolig hadde tilhold i Østervik hos den eldre søsteren Ane Kristine, som var gift med Peder Caspersen. Anna dro senere til Bodø som tjenestejente og husbestyrerinne. Det var ei tjenestejente til, Mathea Christoffersdatter, født ca 1836 i Lødingen sogn. Av buskap var det hest, 6 kyr, 11 sauer og 2 griser.

På gården bodde også Laurits sin bror, Benjamin Dønnessen, født 1832 i Brønnøy sogn. Benjamin var gift med Vibeke Kathrine Møller, født 16. oktober 1839 i Trondheim. I 1865 hadde de datteren Marie Magdalena, født 7. november 1863 i Namsos. Benjamin Dønnessen ble boende i Botn til ca 1873-1874, og han og kona fikk fire barn mens de bodde her: Jens Konrad, født 1866, Laura Mathilde, født 1868, Anna Bergitte, født 1870 og Ragna Dorthea som var født i 1872. I 1875 finner vi Benjamin Dønnessen som forpakter av klokkergården på Framnes. Han kjøpte kort tid etter et gårdsbruk på Slettjord i Herjangen. På senvinteren 1878 var han på fiske i Finnmark med Markus Pettersen fra Elvegård i Bjerkvik som høvedsmann. Langfredag 1878 ble det dårlig vær på Austhavet, og fembøringen til Markus Pettersen kullseilte da de prøvde å lense unna vinden. Alle 6 eller 7 som var om bord omkom, deriblant Benjamin Dønnessen.

Ei tid etter 1865 kom også foreldrene til Laurits og Benjamin nordover til Botn. Faren Dønnes Henrik Larsen, født ca 1807 i Nøstvik sogn i Brønnøy, kom nordover til Botn med sitt seilfartøy "Serine". Det er fortalt at han hadde med seg materialer til stuebygning, husgeråd og buskap da han kom til Botn.

Dønnes Larsen døde 2. desember 1889, og kona Rakel K. Nilsdatter, født 1818 i Nøstvik sogn, døde 24. mai 1887.

Dønnes Larsen hadde med seg to fosterbarn til Botn, nemlig søstrene:
Abel Margrethe (Grethe) Olsdatter, født 1857 i Brønnøy. Hun ble gift med Peder (Per) Hansen i Østervik.
Johanna Lydia Olsdatter, født 1862 i Brønnøy. Hun ble gift med Ole Iver Larsen fra Osmark (orgelbyggeren).

Foreldrene til disse to søstrene var Ole Andreas Olsen, født 1829 i Velfjorden, og kona Ingeborg Marie Johnsdatter, som også var født i 1829 i Velfjorden.

Dønnes Larsen og sønnene Laurits og Benjamin Dønnessen dreiv omførselshandel på Lofoten med seilfartøyet "Serine", og det er også nevnt at de hadde transport av post i indre Ofoten.

Ved folketellinga i 1875 var det mye folk i denne husstanden. I hovedstua bodde Laurits Dønnessen med kone og datter Anne, samt fosterdatteren Emilie Torine Olsdatter, født 11. april 1875 i Østervik, budeia Nikoline Kristine Kristoffersdatter, født 22. oktober 1851 på Myklebostad, kokkepiken Abel Margrethe (Grete) Olsdatter, født 1857 i Brønnøy, og kårkona Elen Axelsdatter, som nå nærmet seg 85 år.

I "Værksted-stuen" bodde foreldrene Dønnes Larsen og kona Rakel Nilsdatter, samt fosterdatteren Johanne Lydia Olsdatter, drengen Peter Eliassen, født 1858 på Lakså, og også arbeidsmannen og matros Ole Iver Larsen, som senere ble gift med fosterdatteren Johanne.

Buskapen var relativ stor, med hest og 7 kyr, 16 sauer, 5 geiter og 4 griser.

Selv om virksomheten i Botn synes å ha gått bra, så solgte Laurits Dønnessen gården i Botn i 1880, og flyttet til Skogøy, som han hadde kjøpt på konkursen etter Petter Dass Klæboe på Liland.

Kristian Martines Danielsen, født 21. mai 1845 på Merkingså, Ytterbø i Ballangen, kjøpte bruksnummer 1 Øvergård ved skjøte datert 16. oktober 1880 for kroner 4.400,-. Han var sønn av Karen Olena og Daniel Hansen, og giftet seg 6. oktober 1876 i Evenes kirke med Ovedie Martine Nilsdatter, født 2. desember 1856 på Balsnes i Ballangen.

Kristian Danielsen utfoldet stor aktivitet i Botn. Han fortsatte landhandelsvirksomheten, og kjøpte også opp favnved som han solgte i Lofoten. I tillegg til gårdsbruket dreiv han fiske på Lofoten, og også fjordfiske etter torsk og sild. På Lofoten fisket han med line og synkenot.

Lærer Daniel Botten. Karasjok 1915.

Kristian og Ovedie fikk barna:

  1. Agur Arctander Jentoft Danielsen, født 27. juli 1878 på Ytterbø Han kjøpte i 1910 halvdelen av heimgården i Botn, se bnr 6 Nordgård.
  2. Oluf Konrad Martin Danielsen Botten, født 3. september 1884 i Botn, og døpt 26. oktober 1884. Han skulle være utdannet ved underoffiserskolen i Harstad (Kr. Lenvik). Han overtok farens og stefarens handelsvirksomhet i Botn, og hadde tydeligvis i den forbindelse tatt opp lån med pant i broren Agurs eiendom i Botn. Oluf Botten ble den første som dreiv post-virksomhet i Botn da han fra 1. juli 1909 ble utnevnt som brevhusbestyrer. Han døde den 15. august 1915, bare 31 år gammel. I boet etter hans død inngikk broren Agur Danielsens aktiva og passiva. Dette var nok den første nedturen for Danielsen-brødrenes virksomhet i Botn, og fikk trolig betydning i årene som kom.
    Oluf var gift med Margit Johanna Hauge, født 1. januar 1887 i Tromsø, men oppvokst hos onkelen Christian Christensen på Bitterstad i Vesterålen. Etter at Oluf var død flyttet Margit til Tromsø eller Bergen, hvor hun tok jordmoreksamen. Hun var senere bosatt i Askøy ved Bergen, hvor hun virket som distriktsjordmor i 32 år. Hun var en svært dyktig og avholdt jordmor. En Askøy-kvinne har i et avisintervju fortalt at Margit Botten hadde et lyst og vennlig sinn, og at hennes vesen virket beroligende på de fødende. Hun døde 18. oktober 1953, og ble som den første gravlagt på Erdal kirkegård på Askøy.
    Oluf og Margit hadde 2 barn:
    a. Kristian Odd Botten, født 6. oktober 1910 i Botn. Han tok sjøkrigsskolen, og var først styrmann i Bergenske Dampskipsselskap, og senere konsulatsekretær på Newfoundland. Høsten 1939 kom han tilbake til Norge, og overtok vaktbåten Børlind. Da krigen brot ut dro han til England og var kaptein på vaktbåten Kos V, som var stasjonert på Færøyene. Han hadde da graden løytnant i den Kongelige Norske Marine. Under et tokt fikk han gulsott, og døde av hjertelammelse 2. oktober 1941 i Thorshavn, hvor han ble gravlagt. Han var ikke gift.
    b. Helene Marie Botten, født 6. februar 1913 i Botn. Hun var sykepleier i Bergen. Hun ga i 1988 en stor tomt på Askøy i gave til Askøy sognekall. Gaven var et bidrag til oppførelse av Erdal kirke. Hun var ikke gift, og døde 31. august 1991.
  3. Daniel Konrad Hilmar Danielsen Botten, født 30. juni 1887 i Botn. Han hadde examen artium og var utdannet lærer i Tromsø. Han var lærer flere steder, blant annet i Karasjok. Han døde ugift på Lillehammer 18. desember 1926.
  4. Elisif Nora Danielsen, født 27. september 1889 i Botn. Hun arbeidde ei tid i butikken i Botn, og også i Narvik. Hun døde ca 1915 (Kr. Lenvik).
  5. Kaspara Theodora Sofie Danielsen, født 26. desember 1890 i Botn. Hun var utdannet lærerinne ved seminaret i Tromsø. Hun var ikke gift da hun døde 23. august 1918.
  6. Elias Mangor Danielsen, født 27. mai 1894 i Botn. Han overtok heimgården 1910, se nedenfor.

Danielsen-huset (senere feriehjemmet "Malm").

Kristian Martinus Danielsen døde 22. november 1895, og ble gravlagt på Evenes kirkegård den 30. november 1895. På skiftet etter Kristian Danielsen fikk enka Ovedie Nilsdatter hjemmelsbrev på eiendommen for kroner 3.500,-, i tillegg til utløsning av barnas arv med kroner 2.500,-. Hjemmelsbrevet er datert 29. januar og ble tinglyst 2. februar 1902. Årsaken til at Ovedia måtte utløse barna var kanskje at hun hadde giftet seg på nytt 14. juli 1898 med enkemannen Gudmund Olai Lind Lorentsen, født 24. september 1846 på Ytterbø. Han hadde tidligere vært gift med Anne Marie Pedersdatter, og bosatt i Forra. Ved folketellinga i 1900 er Gudmund kalt gårdbruker og handelsmann, så det er tydelig at han fortsatte handelen i Botn. Den 14. desember 1903 utstedte Gudmund Lorentsen husmannseddel til Anton Jacobsen på plassen Botnstranda, se bruksnummer 8 Utstrand. I 1904 blei en mindre parsell av eiendommen utskilt til Konrad Isaksen fra Forra-stranda. Parsellen fikk bruksnummer 5 Nygård av skyldmark 0,02. Skjøte ble imidlertid ikke tinglyst før 15. februar 1921. I 1910 solgte Ovedia og Gudmund Lorentsen hele eiendommen til hennes sønner Elias Danielsen og Agur Danielsen, som fikk hver sin halvdel av gårdsbruket. Agur fikk den halvdelen som ble fraskilt, nemlig bruksnummer 6 Nordgård av skyldmark 1,15, mens Elias behold det som var igjen av hovedbruket. Delingen av nordmarksteigen med dyrkamarka er gjort slik at den opprinnelige teigen ble delt i 4 nye teiger, og de to brukene fikk annenhver teig. Vi kan regne med at den eldre broren Oluf Danielsen Botten overtok handelsvirksomheten fra samme tidspunkt, nemlig i 1909-1910.

Det ser ut til at brødrene Oluf, Elias og Agur bodde med sine familier i det store Danielsenhuset, og at handelen ble drevet fra dette huset. Våningshuset sto på det utskilte bruket, bruksnummer 6 Nordgård som tilhørte Agur Danielsen.

Ovedia Martine Lorentsen døde 16. november 1926 i Botn og Gudmund L. Lorentsen døde 5. august 1928.

Bruksnummer 1 Øvergård av skyldmark 1,14

Elias Danielsen

Elias Mangor Danielsen, født 7. mai 1894 i Botn, var yngste sønn til Kristian M. Danielsen og Ovedia M. Nilsdatter. Den 30.august 1910 fikk han skjøte av mora og stefaren på halvdelen (hovedbruket) av bruksnummer 1 for kroner 1.750,-. Han måtte også yte kår til mora og stefaren for årlig verdi av kroner 250,-. Elias var ikke myndig, så kjøpet og lånet ble godkjent av verge og overformynderiet. Trolig var det brødrene Agur og Oluf som sto for gårdsdriften til Elias ble gammel nok til å overta, og trolig var hele virksomheten i Botn et fellesforetak brødrene imellom.

I 1914 ble husmannsplassen Botnstrand skylddelt, og utskilt fra hovedbrukene bruksnummer 1 og bruksnummer 6, se bruksnummer 8 Utstrand av skyldmark 0,08. Ved skjøte av 23. august 1915 ble parsellen bruksnummer 9 Holmlien av skyldmark 0,10 utskilt og solgt til Nils Hansen Botnmark.

Elias Danielsen tok handelsskole i 1916, og han og broren Agur kjøpte "Faragut", en mindre båt som ble ombygget til seilkutter. Med "Faragut" dreiv han oppkjøp av guano og fisk i Lofoten i årene 1916 til 1919, da båten ble solgt til Elias Pedersen på Østervik-stranda, som senere ble gift og bosatt i Forra.

I årene 1916 til 1919 hadde Elias og Agur også motorbåten "Tryg", som i 1919 ble solgt til doktor Kulseng Hansen på Borkenes. I 1919 kjøpte de engelskkutteren "Content", som de dreiv fram til 1929, da båten ble solgt til Kristian Hansen på Bøstrand. Denne båten er velkjent i indre Evenes som kirkebåt om søndagene til Evenes kirke. Content var rigget for seil, men det ble satt inn en liten motor, og Bøstrand-folkene brukte båten blant annet til juksafiske på Lofoten. Men mest kjent er båten som fraktefartøy i Ofoten, med blant annet sement fra Kjøpsvik og kull fra Lødingen. Den var et velkjent syn der den sneglet seg langs landet på sørsiden av fjorden. Til sist ble den pårent av en Saltens-båt ved kaia i Kjeldebotn, og der gikk den til bunns. Men Content ble hevet, og fikk sitt endeligt på båtkirkegården på Veggedjupet.

I 1929 fikk Agur og Elias bygget motorkutteren "Eilif" ved Forra Båtbyggeri. Den ble solgt i 1932 til Agur Danielsen sin svoger Rikard Forseth i Salten.

Elias giftet seg i 1923 med Petrikke Elida Pettersen, født 21. oktober 1921 i Lenvik, datter av Petter Pettersen og kona Karoline Nilsdatter.

Ut over i 1920-årene og begynnelsen av 1930 var det vanskelige økonomiske tider. Brødrene Elias og Agur hadde satset mye på handelsvirksomhet, fiske og sjøtransport. Det er også fortalt at Agur var en snill og folkelig handelsmann, og kanskje for snill med å la folk få handle på krita - det skulle være store utestående beløp. Det er også fortalt at satsingen på "Content" ble for kostbar. Rundt 1930 ble virksomheten slått konkurs, og med den fulgte eiendommene bruksnummer 1, 6, 9, 15 og 16, som sto som pant for lån i Evenes Sparebank.

Evenes Sparebank ble eier av bruksnummer 1 ved auksjonsskjøte datert 7. juli 1931. Ved skjøte datert 29. mars 1933 solgte banken bruksnummer 1 Øvergård til lærer Olav Winnem.

Elias Danielsen manglet ikke pågangsmot. I 1932 fikk han kjøpe en parsell av svigerfarens skogteig ved Holmvann, og ved stor innsats ryddet han en stor gård der. Elias og Petrikke hadde barna Olaug, Kjellaug, Daniel, Eilif, Rigmor og Bergljot.

Bruksnummer 1 Øvergård av skyldmark 1,00
Olav Harald Winnem var født 18. mars 1897 på Skogøy, sønn av Emanuel Olsen Winnem og kona Emilie Torine Olsdatter. Hun var fra Østervik, men vokste opp i Botn og på Skogøy som fosterdatter hos Laurits Dønnessen.

Olav var utdannet lærer, og var lærer i Østervik da han i 1933 kjøpte bruksnummer 1 Øvergård av Evenes Sparebank. Han var gift med Oluffa Gunhilde "Gulli" Ravn, født 11. november 1898 på Bjelgam, datter av Oluf Ravn og kona Gjertrud Olderøy. Olav og Gulli flyttet med hele familien fra Østervik til Botn etter at de hadde kjøpt eiendommen der. Olav fortsatte som lærer, men dreiv også gårdsbruket i Botn.

Ved skylddelingsforretning avholdt 19. juli 1933, tinglyst 1. august samme år, ble tomten bruksnummer 18 Solbrå av skyldmark 0,01 solgt til Charles og Gerd Danielsen. På denne tomta, som ligger ovenfor hovedveien omtrent der veien går ned til den gamle landhandelen, bygde og bodde Agur Danielsen siden med sin familie, se under bruksnummer 18.

Olav og Gulli hadde 4 barn:

  1. Erling Winnem, født 27. desember 1923, gift med Mary Irene Burchard. De er bosatt i Narvik, og fikk barna Steinar, Bjørn, Erling og Gunnhild.
  2. Gjertrud Winnem, født 23. mai 1926 i Østervik, gift med Einar Berg. De bor i Sarpsborg, og har barna Lars, Geir og Carsten.
  3. Reidar Winnem, født 9. februar 1928 i Østervik, gift med Inger Randi Nilsen. De bor i Narvik, og har barna Astrid Elisabeth, Ole Martin og Randi Kristine.
  4. Ellbjørg Winnem, født 28. november 1931 i Østervik. Hun er gift med Kurt Knustad. De bor i Narvik, og har hytte i Botn. Ellbjørg og Kurt har sønnen Sverre Olav.


Olav Winnem døde 18. mars 1980, og Gulli døde 27. juli 1996. Gården i Botn eies nå av Reidar Winnem, som bruker eiendommen som fritidsbolig.

Bruksnummer 5 Nygård av skyldmark 0,02
Dette er en mindre parsell som ble utskilt 28. oktober 1904 fra bruksnummer l. Parsellen grenser opp mot gårdsnummer 30 Forra, og kjøper var Konrad Isaksen på Forrastranda. skjøte fra Ovedia og Gudmund Lorentsen til Konrad Isaksen ble imidlertid ikke skrevet og tinglyst før i 1921.

Bruksnummer 6 Nordgård av skyldmark 1,13
I 1910 solgte Ovedia og Gudmund Lorentsen eiendommen til hennes sønner Elias og Agur Danielsen. Elias ble å overta heimgården (bruksnummer 1 Øvergård), mens Agur fikk den utskilte eiendommen bruksnummer 6 Nordgård av skyldmark 1,13.

Agur Arctander Jentoft Danielsen var født 27. juli 1878 på Ytterbø i Ballangen. Han fikk skjøte datert 30. august 1910 på denne eiendommen for kroner 1.750,-. Etter at broren Oluf var død ble det Agur som dreiv landhandelen, poståpneriet og båtekspedisjonen, mens Elias sto for driften av de båtene som brødrene eide i lag. Husmannsplassen Utstrand ble skyldsatt i 1914 og solgt i 1919, se under bruksnummer 8 Utstrand.

Agur giftet seg med Mathilde Forseth, født 24. mai 1893 på gården Haugan i Bodin, datter av Petrine og John Forseth. Agur og Mathilde hadde ikke egne barn, men adopterte to barn:

  1. Charles Danielsen, født 4. juli 1917. Han ble gift med Hjørdis Johansen fra Østervik, og bosatt der.
  2. Gerd Danielsen, født 27. juli 1921. Hun var gift og bosatt i Trondheim.


I begynnelsen av 1920-årene hadde Agur drengen Leif Kornelius Kristiansen, født 26. januar 1901 i Svartskar i Lødingen Vestbygd, sønn av Kristian Berg Johansen og kona Lise Kristine Bergitte Kristiansdatter. Leif vokste opp i Harstad, dit familien flyttet i 1907. Han var en gladlynt ungdom, som spilte gitar og skrev egne viser både om dette og hint. Han ble gift med Ester Marie Johnsen (Fossli) fra Lenvik, og de var bosatt i Sørreisa og Finnsnes, og kanskje også i Harstad. Senere hadde Agur betjenten/drengen Olvar Johansen, som ble gift med Olea Maria Arntsen fra Østervik, datter av Nikoline og Martin Arntsen. Olvar og Olea bosatte seg på Tverrlandet ved Bodø.

Ved krakket i Danielsen-brødrenes virksomhet ca 1930 gikk eiendommen bruksnummer 6 Nordgård over på Evenes Sparebank som pant for lån, sammen med bruksnummer l, bruksnummer 9, bruksnummer 15 og 16.

Agur Danielsen fortsatte imidlertid med handelsvirksomheten i Botn, se videre under bruksnummer 18 Solbrå.

Bruksnummer 6 Nordgård av skyldmark 1,09
Evenes Sparebank solgte bruksnummer 6 Nordgård ved skjøte datert 1. juli 1932 til Daniel Slydal, født 4. juni 1886 i Lofoten. Daniel hadde tidlig kommet til Narvik, og fått seg jobb på jernbanen. Han ble gift i Narvik med Arnolda Heitmann, født 1890 på Hernes ved Bodø, datter av Elise og Andreas Heitmann. Rundt 1930 var det dårlige tider, og Daniel ønsket å satse på gårdsdrift i tillegg til arbeidet i Narvik. Han lånte penger, og ga 8.500,- for eiendommen i Botn. Prisen var nok i høyeste laget, og eiendommen ble tatt som pant for lån. Men ved auksjonsskjøte grunnbokført 17. februar 1938 fikk Daniel igjen hånd om gården for kroner 4.700,- Daniel hadde satset mye på å opparbeide gården i Botn til et regningssvarende gårdsbruk, men på 1930-tallet var dette imidlertid svært vanskelig, spesielt når han til daglig hadde sitt arbeide i Narvik. I 1939 solgte han gården til LKAB's Arbeiderforening "Malm", som tok gården i bruk som feriekoloni for sine ansatte. Daniel flyttet med familien tilbake til Narvik, hvor han hadde beholdt husværet i Taraldsvik. Han og kona hadde mange barn, og alle døtrene ble gift i Evenes.

Barna til Arnolda og Daniel Slydal:

  1. Harald Slydal - han arbeidet ved jernbanen i Narvik, senere i Mo i Rana.
  2. Dagmar Slydal ble gift med Jacob Pedersen fra Østervik. De flyttet til Kjerringøy.
  3. Hjørdis Slydal giftet seg med Einar Harr Hansen i Kleiva.
  4. Arvid Slydal var snekker ved jernbanen i Narvik.
  5. Klara Slydal ble gift med Egil Nilsen fra Lenvik. De bosatt seg i Ballangen, hvor Egil var bussjåfør hos Haugland. De flyttet senere til Moss.
  6. Oddmund Slydal, lokfører ved jernbanen i Narvik.


Det var stor feiring i Botn i 1939 da Malm overtok eiendommen og det store "Danielsen-huset". Men tyskerne flyttet under krigen inn i huset, og i 1942 brant huset ned. Arbeideforeningen Malm overtok etter krigen brakkene som tyskerne hadde bygd på eiendommen i Botn.

Bjørnåsstranda, senere bruksnummer 8 Utstrand av skyldmark 0,08
Husmannsplassen Bjørnåsstranda, senere kalt Botnstranda, ligger lengst nord i Botn-gården, i grensen mot Østervik. Plassen ble utskilt og skyldsatt i 1914 fra bruksnummer 1 og bruksnummer 6, og fikk bruksnummer 8 Utstrand. De første husmannsfolkene på Bjørnåsstranda kan ha vært Maren Christense Nilsdatter (1816 - 1865) og hennes mann Peder Pedersen (1794 - 1848), se under bruk løpenummer 69 i neste nummer av Fimbul. Men sikker viten har vi ikke, da det ikke er funnet noen husmannsseddel.

Rundt 1857 flyttet Axel Ingebrigt Abrahamsen med sin familie fra Botnmark til Bjørnåsstranda. Noen husmannseddel er ikke funnet tinglyst. Aslaug Olsen skriver i Fimbul 2004 (nr 22) at det i Botnmark er ei samling gammetufter som blir kalt Aksel-toft, og som trolig er boplassen til Axel Abrahamsen. Han var født 7. mars 1807 på Lakså, som sønn av Abraham Johannessen og kona Johanna Axelsdatter. Den 17. oktober 1837 giftet han seg med Rebekka Nilsdatter, født 1816 i Lenvik, datter av ungkar Nils Einarsen og pike Christense Nicoline Mikkelsdatter. Axel og Rebekka bodde flere steder i Evenes, og barna er født i Lenvik, Botn, Forra og Botnmark. Men når Botn og Forra er oppgitt som fødested for mange av de eldste barna, så kan det godt bety at familien bodde i Botnmark.

Axel og Rebekka hadde 8 barn:

  1. Hans Christian Axelsen, født 19. januar 1838 i Lenvik. Han hadde tilhold på Liland da han døde 9. august 1862.
  2. Lava Marie Axelsdatter, født 15. september 1838 i Botn.
  3. Albine Johanna Axelsdatter, født 22. april 1840 i Botn. Hun bodde heime hos foreldrene i 1875, og døde 8. oktober 1886 i Botn.
  4. Nils Elias Axelsen, født 23. april 1845 i Botn Han bodde heime i 1865, men hvor det senere ble av han er har vi ikke funnet.
  5. Maren Bergitte Axelsdatter, født 15. juli 1848 i Botn. I 1875 var hun i tjeneste hos Nils Pedersen i Forra, og ved folketellinga i 1900 var hun i Bødalen i Ballangen hos den gifte søsteren Arnthine. Hun døde 22. februar 1917 på Merkingså i Ballangen.
  6. Karen Peroline Axelsdatter, født 29. mai 1852 i Forra, og døpt i Evenes kirke den 20. juni 1852. Karen var først gift med Martinus Andreas Lorentzen, født 27. september 1849 på Ytterbø, sønn av Lorentz Peder Arntsen og Maren Anna Amundsdatter. Martinius døde i Vågan 22. mars 1880.
    Karen ble så gift med Ingebrigt Andreas Henriksen, født 2. juni 1857 i Kjeldebotn, sønn av Henrik Christiansen og Elen Pedersdatter. Ingebrigt døde 2. januar 1887 i Karvevika i Ballangen, og Karen ble gift for tredje gang i 1895 med enkemannen Nils Pedersen i Forra. Hun hadde 2 barn i sitt andre ekteskap. Karen Axelsdatter. døde i 1919.
  7. Pauline Gabrikke Axelsdatter, født 26. mai 1855 i Botnmark. Hun ble gift med den kjente gårdbruker og skipper på Bøstrand, Peder Ebeneser Hansen, født 9. februar 1857, sønn av Christen Ellingsen Hansen og Ingeborg Harr Olsdatter. Pauline og Peder bodde på Merkingså på Bøstrand, og hadde 6 barn. Pauline døde 11. april 1932, og Peder døde 25. mai 1943.
  8. Arnthine Rebekka Axelsdatter, født 7. april 1859 i Botn. Hun ble gift med Rasmus Jentoft Eliassen, født 13. januar 1864 i Bødalen på Bøstrand, sønn av Elias Martinus Olsen og kona Elen Axeline Pedersdatter. Arnthine og Rasmus var bosatt på bruket Myrland i Bødalen, og hadde 3 døtre. Rasmus Eliassen døde 28. juli 1925, og Arnthine døde 7. juni 1946.


Axel Ingebrigt Abrahamsen døde 28. november 1892 i Botn, og kona Rebekka Nilsdatter døde 22. juni 1900 i Forra hos datteren Karen.

Ingen av barna til Axel og Rebekka ble å bosette seg på plassen, og den neste husmannen her ble Anton Martin Jakobsen, født 25. juni 1862 i Veggen, sønn av Jakob Andreas Strøm Andersen og Maria Andreasdatter Rohde, som først bodde i Veggen, og senere i Aspenesskaret i Herjangen. Anton ble gift 26. oktober 1889 i Evenes kirke med Ovedia Amalie Bergitte Olsdatter, født 2. oktober 1865 i Forra, datter av Ole Johan Pedersen og Mette Jørgine Johannesdatter. De bodde først noen år i Forra, men en gang før år 1900 var de på plass på Botnstranda, som denne husmannsplassen nå ble kalt. Anton har tydeligvis bygd nye hus, og det er fortalt at Anton sine hus sto nærmere sjøen enn de husene som nå står på eiendommen.

Først i 1903 fikk Anton husmannseddel av Gudmund Lorentsen på plassen, og kontrakten ble tinglyst 15. desember 1903.

Anton og Ovedia fikk 5 barn:

  1. Heggelund Martin Hagberg Antonsen, født 8. mai 1890 i Forra. Han giftet seg med Konstanse Pettersen, født 18. juni 1889 på Veggfjellet, datter av Peter Eriksen og Mina Nilsdatter. Heggelund kjøpte i 1915 gårdsbruket til Jentoft Gabrielsen i Forra, og var bosatt der. Heggelund og Konstanse hadde ikke barn.
  2. Mette Joakime Antonsdatter, født 20. april 1894 i Forra, og død 28. februar 1895 samme sted.
  3. Karl Mikal Antonsen, født 9. november 1896 i Forra. Han ble gift med Erna Olsen Eggen, født 1896 i Lofoten, men oppvokst på Veggfjellet. De bosatte seg i Forra, og hadde barna Anbjørg, Oddveig og Ingeborg.
  4. Otto Andreas Julin Antonsen, født 10. november 1902 i Botn. Han ble gift 5. oktober 1923 med Magnhild Kristofa Marie Abrahamsen, født 29. september 1903 i Råndalen, datter av Antonius Abrahamsen og Mina Mikalsdatter. Otto var gruvearbeider i Bjørkåsen, og han og kona hadde døtrene Anny og Anette.
  5. Jørgen Olai Pareli Antonsen, født 4. februar 1907 i Botn. Han giftet seg med Ingrid Katrine Amanda Berg, født 20. mars 03.1913 i Forra, datter av Indianna og Jacob Berg. Jørgen kjøpte Kristian Vik sin eiendom i Forra, og virket som småbruker og snekker, i unge dager også som fisker. Jørgen og Ingrid hadde barna Olaug, Gunn-Herdis og Adar.


Anton og Ovedia synes å ha klart seg bra på Botnstranda. I 1914 ble han enig med Agur og Elias Danielsen om å kjøpe husmannplassen. Skylddeling ble foretatt i mai 1914, og tinglyst 1. august 1914. Men Anton fikk aldri skjøte på eiendommen. Kanskje var han engstelig for å kjøpe fordi hovedbruket, og dermed også Utstrand, allerede var pantsatt? Eller kanskje var han blitt syk? (han døde to år senere). Vi ser at han senere i 1914 overdro stuebygningen, fjøs og låve til sin eldste sønn Heggelund for til sammen kroner 800,-. Også husdyra: 2 kyr, 4 geiter og 5 sauer, ble solgt til Heggelund for kroner 400,-. Dette skjøtet ble tinglyst 12. september 1914.

Anton døde i 1916, bare 54 år gammel. Ovedia og barna bodde kanskje ett par år til på Utstrand før de flyttet til Forra. Og kanskje tok de stuebygningen med seg da de flyttet?

Bruksnummer 8 Utstrand av skyldmark 0,08
Ved skjøte datert 14. juli 1919, tinglyst 1. august 1919, solgte Elias og Agur Danielsen bruksnummer 8 Utstrand til Andreas Nikolai Hansen fra Østervik. Han var født 19. juli 1883 i Østervik, sønn av Hans Martines Olsen og kona Johanna Olina Kristoffersdatter. Andreas fant seg kone på Volden i Østervik, og i 1913 giftet han seg med Josefa Henriette Hansen, født 22. mai 1890, datter av Andreas Olai Hansen og Anna Josefine Olsdatter. Andreas og Josefa bodde i Østervik til de i 1919 kjøpte gårdsbruket på Utstrand. Senere tok hele familien Utstrand som slektsnavn.

Andreas virket som småbruker og fisker, men arbeidet også som anleggsarbeider og vegarbeider. Under arbeide for vegvesenet ble han skadet, og var i flere år sterkt redusert. I 1945 gikk han seg utafor bratthenget i Veggelandet, og ble etter mye ettersøking funnet omkommet i sjøen.

Enka Josefa Utstrand døde 31. juli 1967.

Andreas og Josefa hadde 6 barn:

  1. Artur Arktander Utstrand, født 10. august 1914 i Østervik. Han var gift med Olufine Kristiansen fra Botn. De bodde i Mo i Rana, og hadde ikke barn.
  2. Jarl Asbjørn Utstrand, født 4. april 1916 i Østervik. Han overtok heimgården, og bodde der til han døde 17. januar 1997.
  3. Johanna Hansine Ingvalda Utstrand, født 12. august 1918 i Østervik. Hun ble gift med Norvald Martin Hernar. De er bosatt sørpå, og har 2 barn.
  4. Olaf Utstrand, født 22. februar 1921 i Botn. Han var gift med Hjørdis Kitty Johansen fra Østervik. De bodde i Mo i Rana.
  5. Oddny Pauline Utstrand, født 9. mars 1924 i Botn. Hun ble gift med Arne Pettersen fra Lenvik. De var bosatt i Lenvik, og fikk 3 barn.
  6. Hanna Ovidie Utstrand, født 30. oktober 1927 i Botn. Hun bodde på heimgården i Botn til hun døde 2. oktober 1997.


Utstrand eies og beboes nå av Aud Jorunn Pettersen, datter av Oddny og Arne Pettersen.

Bruksnummer 9 Holmlien av skyldmark 0,10
Denne eiendommen ble ved skylddeling 21. august 1915 utskilt fra bruksnummer 1, og solgt fra Elias Danielsen til Nils Hansen Botnmark for kroner 1.420,- ved skjøte datert 23. august 1915, tinglyst 1. mai 1916. Parsellen går fra sjøen, og på begge sider av Botnmark-veien like til Bjørnåsen. Ved skjøte datert 3. november 1926 solgte Nils Botnmark denne eiendommen til sin far Hans Olsen Botnmark. Men det var nok i realiteten Hans Olsen Botnmark som hele tiden hadde utøvet eierskap over eiendommen. Det ser vi av at han i november 1925 inngår ektepakt og testamente med Anna Kristiansen, som han aktet å inngå ekteskap med, og i henhold til dette dokumentet får Anna Kristiansen denne eiendommen som særeie.

I 1926 ble to tomtebruk utskilt fra denne eiendommen, nemlig bruksnummer 15 og bruksnummer 16. Før Elias Danielsen solgte denne eiendommen til Nils Botnmark, hadde han pantsatt hele bruksnummer 1 som sikkerhet for lån i Evenes Sparebank. Ved Danielsen-brødrenes konkurs fikk Evenes Sparebank hånd om både denne eiendommen og de utskilte tomtebrukene. Men ved skjøte datert 1. juli 1932 kjøpte Hans Olsen Botnmark både bruksnummer 9 og tomtebrukene tilbake. I 1933 ble tomta bruksnummer 20 Ruud utskilt fra bruksnummer 9.

På skifte etter Hans Olsen Botnmark i 1935 var det Judith Botnmark som fikk hjemmel på bruksnummer 9 Holmlien. Judith Normann ble født 20. august 1913 i Sund i Lofoten. Så hadde det seg slik at Petrine Knoph Andersdatter Trones, som var gift med Nils Rasmussen i Forra, var lærerinne på internatskolen på Sund i 1924-1925. Der ble hun kjent med Judith, og ordnet det senere slik at Judith fikk huspost hos Petra Pedersen på Lemmen i Forra. Judith ble gift med Einar Håkon Botnmark, født 6. oktober 1907 i Botnmark, sønn av Hans Olsen Botnmark og kona Kristine Thomasdatter. Judith og Einar slo seg ned på bruksnummer 9 Holmlien, og ryddet og dyrket opp et godt småbruk, som på det meste hadde 4-5 kyr. Einar virket også som snekker, både i Narvik hos broren Nils, men også andre steder.

Einar og Judith hadde 3 barn:

  1. Odd Botnmark, gift og bosatt i Oslo.
  2. Åse Botnmark, gift med Håkon Hansen fra Vesterålen, og bosatt i Narvik.
  3. Kirsten Botnmark, gift med Magne Mortensen, og bosatt i Narvik.


Einar Botnmark døde 21. juli 1977, og Judith Botnmark døde 26. juni 2006.

Bruksnummer 15 Kveldsol av skyldmark 0,01
Denne tomta ble utskilt fra bruksnummer 9 ved skylddelingsforretning avholdt 13. juli 1926, tinglyst 2. august 1926. Peder Jacobsen fra Veggen, da bosatt på Fagernes, fikk skjøte datert 21. juli 1926, tinglyst 16. august 1926, fra selgerne Hans Olsen Botnmark og Anna Kristiansen. Peder Jacobsen var svigersønn til Hans Botnmark. Haken ved hele overdragelsen var at Elias Danielsen hadde pantsatt bruksnummer 9 Holmlien før Hans Botnmark kjøpte eiendommen, og på konkursen i 1930 fikk Evenes sparebank hånd om både bruksnummer 9, bruksnummer 15 og bruksnummer 16. Men ved skjøte tinglyst 15. juli 1932 kjøpte Hans Botnmark eiendommene tilbake fra Evenes Sparebank. På skifte etter Hans Olsen Botnmark fikk Peder Jacobsen, Erling Karlsen og Ester Botnmark skjøte på eiendommen. Skjøtet er datert 10. mai 1933. Ved skjøter i 1941 og 1947 fra henholdsvis Ester Botnmark og Erling Karlsen ble Peder Jacobsen eneeier av tomta.

Bruksnummer 16 Skogvoll av skyldmark 0,02
Denne parsellen ble utskilt fra bruksnummer 9 ved skylddelingsforretning avholdt 27. oktober 1926, og tinglyst 15. november samme år. Som kjøper ble oppgitt Wilhelm Botnmark, men i realiteten var det nok faren Hans Olsen Botnmark som sto som eier. Denne parsellen er større enn et vanlig tomtebruk, og det ble gjort avtale om felles beiterett. Også dette bruket fikk samme skjebne som bruksnummer 9 og bruksnummer 15, se foran. Hans Olsen Botnmark kjøpte også dette bruket i 1932 av Evenes Sparebank.


Mathilde og Agur Danielsen

Bruksnummer 18 Solbrå av skyldmark 0,01
Agur Arctander Jentoft Danielsen, født 27. juli 1878, dreiv handel i Botn fra heimgården sin på bruksnummer 6 Nordgård, se der. Da virksomheten gikk konkurs ca 1930 var han i en vanskelig situasjon. Han fikk nok fortsette å bo i Danielsenhuset på bruksnummer 6 inntil Daniel Slydal i 1932-33 kjøpte hele bruksnummer 6 inklusive våningshuset. Men den som trodde at Agur ville flytte fra Botn, tok feil. Han beit nok tennene sammen, og bestemte seg for å satse på nytt. Først kjøpte han tilbake bruksnummer 11 Nordmo i desember 1932, og i 1933 fikk han kjøpe en parsell av bruksnummer 1 av Olav Winnem. Skylddelingsforretningen ble tinglyst 1. august 1933, og parsellen fikk bruksnummer 18 Solbrå. I den vanskelige situasjonen som han var i, ble det barna Charles og Gerd som formelt sett sto som eiere.

Agur bygde våningshus på Solbrå, og senere det karakteristiske landhandelshuset ved sjøen, som fortsatt står. Her fortsatte han landhandelen med post, telefon og båtanløp. Det er fortalt at Mathilde ekspederte flittig, men hele den tidligere så omfattende handelsvirksomheten i Botn ble nok langt tyngre etter konkursen i 1930. Post og telefon-tjenestene hjalp nok godt på for å skaffe seg et utkomme. I 1930-årene var det sikkert ikke lett å drive handel i Botn, og i 1938 ble eiendommen igjen tatt som pant for lån. Men ved skjøte av 26. oktober 1939 fikk Agur igjen hånd om eiendommen med påstående hus, og nå sto han selv som eier.

Agur Danielsen var mye syk i de siste årene han levde. Han døde 3. april 1945, og ble begravet på Lenvik kirkegård. På skifte etter Agur Danielsen solgte barna Charles og Gerd sine arvedeler i bruksnummer 18 Solbrå til mora Mathilde.

Mathilde Danielsen fortsatte virksomheten i Botn ennå i ett par år. Etter at Agur var død ble hun utnevnt til midlertidig poståpner, og dreiv også landhandelen med hjelp av en betjent. Men i løpet av 1946-47 avviklet hun all virksomhet i Botn, og solgte alle eiendommene. Det må i den forbindelse nevnes at Agur Danielsen også eide bruksnummer 11 Nordmo under løpenummer 69 Botn, se nærmere i neste nummer av Fimbul.

Avviklingen skjedde i flere trinn, og det var flere kjøpere. I juli 1946 skilte hun ut en stor utmarksteig fra bruksnummer 11 Nordmo. Denne teigen fikk bruksnummer 23 Fjellet.

  • Are Ottar J. Strøm, født 21. april 1916 i Blokken i Sortland var kommet til Botn som handelsbetjent, og ble etter hvert også dampskipsekspeditør. Han overtok nå også handel og poståpneriet etter Mathilde Danielsen. Se nærmere om Are J. Strøm under bruksnummer 2 i neste nummer av Fimbul.
  • Erling Aagesen, født 24. januar 1907 på Refsnes i Kvæfjord kjøpte bruksnummer 23 Fjellet og bruksnummer 18 Solbrå med påstående hus for kroner 19.000,-. Skjøtet er datert 12. juni 1947. Erling Aagesen og kona Levy hadde fire barn med seg til Botn: Ingnar, Ingeborg, Turid og Evelyn. De bodde i Botn til i slutten av 1949 da de solgte og flyttet til Møre, hvor de fikk ytterligere tre barn, nemlig Leif Erling, Solfrid og Torill.
    Erling Aagesen solgte i 1949 til Erling Indergård som på 1950-tallet solgte til Gunvald Gundersen.


Mathilde flyttet til Kleiva og Bergviknes etter at hun hadde avviklet i Botn, og bodde der til midten av 1950-tallet, da hun flyttet til heimtraktene i Bodin.

I neste nummer av Fimbul fortsetter vi med brukere og beboere på løpenummer 69, den andre halvdelen av Botn-gården.

Fimbuls redaksjon mottar gjerne kommentarer, rettelser eller tilføyelser.

Kyrre Hansen forteller om barndom og oppvekst i Evenesmark

Huset ved vatnet. (Røstveggen mot nord).
Inga og Nils Hansen.
Kyrre, Inge, Almar og Judith.
Kart

av Kyrre Hansen, Bergvik, august 2006

Først vil jeg presentere min nærmeste familie. Min far Nils Konrad Otelius Hansen var født 10. februar 1895 ved Vatnet i Evenesmark. Han var sønn av Johan Peder Hansen og kona Karen Bergitte Emelia Olsdatter.
Min mor Inga Birgitte Hansine Nilsen var født 7. februar 1900. Hun var fra Tjelle, og datter av Olaus Nilsen og kona Kornelie Olsdatter.
Foreldrene mine giftet seg i 1925, og den 4. mai 1931 overtok min far eiendommen Vatnet av sin far, og med den gang såkalte kårplikt til sine foreldre. Huset ved Vatnet blei nok bygd av min oldefar Hans Petter Hansen, som var den første som bosatte seg der.

Min mor hadde ei eldre søster Olga som var gift i Evenesmark med min onkel Ole Hansen Lyngmo, slik at jeg og søsknene mine ble søskenbarn med Lyngmo-barna både på fars- og morssiden. Sommeren 1934 la far min noen tomtønner til trutning i vannet, og da han skulle ta opp tønnene skar han seg i en finger på et rustent tønneband. Det gikk ondt i såret, og han var flere ganger hos doktoren på Liland, men det ble nok ikke tatt alvorlig nok.

Til sist gikk det over til koldbrand, og da han endelig ble sendt til sykehus var det for sent. Han døde l. november 1934. Mor mi blei gammel, hun døde 26. august 1996.

Vi var fire søsken:

  • min eldste bror Inge ble født 23. juni 1926
  • jeg er født 12. desember 1928
  • min søster Judith er født 28. mai 1931
  • min yngste bror Almar ble født 8. juli 1934


I tida før far min døde var utkommet for oss sikkert på nivå med de andre i markebygda. Han var en flink snekker, som mange ville benytte seg av. Mine første par ski laga han. Det vi hadde av møbler hadde far min laga, like til sengene med nattbord. Bonster til sengene var sydd og laga av ho mamma. Til bonsterfyll brukte vi senna-gress, som vokste i vatnet. Jeg husker at vi var i båt på Kirkhaugvatnet og slo sennagress med ljå og sigd. Vi samla gresset i båten, og rodde til land, hvor vi tørka det i hesje eller på marka. Siden ble det brukt som bonsterfyll. Kjøpemadrasser var ukjente for oss.

Det sa seg sjøl at ho mamma, som enke med fire unger, ikke makta å ta vare på eiendommen. Det var ikke til å unngå at ho fikk blødende magesår i 1935-36, og det var et under at ho overlevde. Stakkars vassonga ble det da sagt om oss ungene ved Vatnet.

Den l. mars 1937 overtok min onkel Ingvald Hansen eiendommen ved Vatnet. Ho mamma fikk da delt av to mål av hovedeiendommen, nærmere hovedveien. Den avdelte parsellen fikk navnet Veimo. Der ble det satt opp et lite hus til oss, og et lite fjøs med plass til ei ku, et par sauer og 3-4 høns. I mai 1938 flyttet vi inn på Veimo, og buskapen jeg har beskrevet tok vi med fra Vatnet. Huset vi flyttet inn i var av dårlig standard. Det var kjøkken og stue og et lite loftsrom over det hele. Det var heller ikke frostfri kjeller under hele huset. Ikke var det bislag, så fra kjøkkendøra var det rett ut på marka. Om vinteren kunne døra fukte innvendig, så vi måtte ha ei gulvtue liggende på dørstokken for å samle opp vannet som rant nedover døra. For å holde døra igjen måtte vi bette den fast med snøre. Ved væromslag kunne taket på loftet fukte slik at vannet rant, og da måtte vi alle flytte ned for å ligge i stua.

I min barndom og oppvekst var sommeren ei fin tid. Jeg var ivrig til å fiske, og Gjertrudelva var min yndlingselv, helst i litt regnrusk. Da kunne jeg gå å fiske, og jeg fikk bestandig bekkørret av forskjellig størrelse. Fiskestanga skar jeg meg i skogen, og snøret hadde jeg på en pinne i lomma. Elva rant gjennom hele Evenesmarka, fra innenfor Prestholmen forbi Dahl og gjennom Elvekroken og ut i Kirkhaugvannet. Jeg brukte å fiske begge veier, og det kunne ta mange timer. Jeg brukte også å gå til Kirkhaugelva for å fiske. Den rant fra Kirkhaugvannet forbi Dyrskueplassen og ut i Langvannet ved Nautå.

Ellers om sommeren var jeg med i slåttonna både hjemme og ved Vatnet. Når det var tørrhøykjøring var det å trakke i tørrhøylasset. Jeg måtte også være med ho mamma i vedskogen, og det var som regel i Elvekroken, som tilhørte hovedeiendommen. For å få veden heim var det å låne hest på Kirkhaugen eller hos Johan Dahl. Vi likte Kirkhaug-hesten bedre enn Dahl-mærra. Risveden måtte vi og ta vare på. Den blei pekka opp, og blei brukt til sommerfyring. I tida før vi fikk innlagt strøm blei vedkomfyren flittig brukt, sommer som vinter.

Når det var opptaking av potet var jeg hver høst på Kirkhaugen i potetopptaking. Om vinteren var det andre ting som foregikk. Vi gikk på skolen i Evenesmarka, og hadde Olaus Voll som lærer. Skolen lå like nedenfor der han bodde. I fritida var vi mye på ski. Vi laga skirenn og var i skibakken. Skiterreng hadde vi overalt. Fikk jeg feil med ski og staver var det å reparere sjøl. Da var det inn på kjøkkengulvet med ski eller staver. Trinser til stavene laga jeg sjøl, men lærreimer og splittnagler måtte vi ligge inne med.

På ettervinteren var det isfiske nede på Kirkhaugvannet eller på Lavangsvannet. Tidlig på mårran var det å gå på ski til Nautå, over der hvor flyplassen er nå og til andre siden av Lavangsvannet. Dit gikk vi ofte på isfiske.

Jeg må ta med at den kua vi hadde ikke melka lenger. Ho var asina som de sa, og skulle slaktes. Dette var i 1940, og jeg tror ho mamma hadde en avtale med Hans Otterå om slaktinga. Nok om det, mamma og jeg og en kar til leide kua fra Evenesmark til Hans Otterå, som bodde på Otterå mellom Breistrand og Fjelldal. Vi venta til han hadde slakta kua, slik at vi fikk noe blod med oss heim. Det var en lang marsj å gå med ei ku. Vi gikk og vi gikk. Vi var aldri umakredd for å gå. Vi gikk til Liland og til Tårstad for å handle.

Ho mamma var enestående hjelpsom og snill. Ho klaga aldri, selv om ho hadde si sorg over å bli tidlig enke, og over at det mange ganger var fattigslig hos oss. Jeg minnes at ho satt ved kjøkkenbordet i dårlig lampelys og sydde eller lappa klean våres, og at hun satt og strikka lesta eller votta til oss. Jeg minnes og at vi gikk rundt på gårdan og nesten tigde for å få kjøpe to-tre liter melk.

Elektrisk strøm fikk vi innlagt i desember 1947, selv hvor fattigslig vi hadde det, og det var en stor julegave til oss. Det var ellers ikke noen kostbare julegaver hos oss, det kunne være en appelsin eller et belte, som jeg ei jul fikk av onkel Ole. Hos oss var det juletre av eine. Men jeg glømmer aldri de gode julekakene som ho mamma bakte.

Uansett hvordan vi hadde det som unger og hvordan det ellers var, så har jeg aldri kunnet tenke meg en annen barndom og oppvekst enn den jeg hadde og fikk ved Vatnet og på Veimo i Evenesmark.

Om namnet "Fimbul"

Baksidebilde: Faksimile av Fimbul nr 1

av Terje Bautz

Ordet Fimbul som er valgt som navn på dette småskrift betyr stor eller mektig og finnes i Eddas Voluspaa, vers 60 i sammensetning med ordet ty-tul for gud. Storguden som nevnes tolkes som regel som Odin. Bedre kjent for de fleste er vel ordet Fimbul fra begrepet "Fimbulvinter" for den lange, harde vinteren. Begrepet er i nyere tid udødeliggjort av Sigbjørn Hølmebakk i boken som ble filmatisert under tittelen "brent jord". Boken og filmen henter sin handling fra evakueringen av Finnmark.
Sagnet om Fimbulvinteren stammer sannsynligvis fra den klimatiske katastrofe omkring 500 før Kristus. Da sank gjennomsnittstemperaturen flere grader over kort tid og gjorde definitivt slutt på varmetiden. Da de overlevende omsider fikk konstituert seg var livet annerledes enn før. Sterkere utnytting av fangst- og fiskemulighetene sammen med flytting til de luneste stedene og et utstrakt samvirke, har gitt muligheter til å overleve inntil virkelig gårdsdrift ble mulig i Norge. Kårene må ha vært ytterst vanskelige på denne tida. Med jernet kommer revolusjonen. Det ble en dyptgripende endring i livsvilkåra.

Redaksjonen


Aslaug Olsen
Ole Parten
Kjell Asbjørn Pedersen
Asbjørn Pettersen
Kjellaug Kulbotten
Svein Dahlseng
Morten Hansen