Fimbul nr 4 - 1978

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Forsidebilde: Tegning av Birger Gulljord.

Fimbul er et småskrift fra Evenes bygdeboknemnd.


St. Hans

av Borghild Blix-Aune, diktet er også gjengitt i Fimbul nr 12 og Fimbul nr 32


Sankthans, du vekker en lengsel så stor,
til barndomsbygda i nord.
Hvor natten og dagen er tindrende klar,
blant Nord-Norges fjeller og skar.

Jeg synes jeg ser den blomstrende hegg,
hver en sti, hver en rislende bekk.
Og Niingsfjelltoppen seg strekker mot sky
med solgull i morgenens gry.

I tanker jeg lytter til Rognåens sus,
til Kvitfossens mektige brus.
Og Tverrelven rolig gjør sine slyng,
dypt nede blant mose og lyng.


Snart luer det bål i fra nut og fra tind.
Det fanger det fanger mitt sinn.
Og leiken går lystig på blomstrende vang.
Midtsommer med latter og sang.

Bogen i Ofoten, fjern du er,
den bygda som jeg har så kjær.
Kunne jeg nå deg og være din gjest,
når du samles til midtsommerfest!

Et dikt av Borghild Blix-Aune.
Hun reiste bort i ung alder og det skulle gå 18 år før hun fikk se sin barndoms bygd igjen.

Fra nemnda

av K. A. Pedersen
Vi bringer med dette - noe - fosinket - et nytt nr av "Fimbul". Når folk flest tenker på bygdeboknemnder tenker de ofte på eldre folk som sitter og blar i gamle gulnede og støvete papirer.
Det er nok riktig at blaing i slike papirer må til, men bygdehistorie burde være noe som engasjerer alle.
Nemnda fant det derfor på sin plass å få en brei kontakt med folket i bygda, og ville prøve dette gjennom "Fimbul": Det har da også bragt resultater. Spesielt fint har det vært med den kontakten vi har fått med utflyttede Evenesværinger. De fleste har noe å fortelle fra gamle dager, og det er nettopp fortellingene som er så viktig å få samlet nå. Det som er nedskrevet i gamle, gulnede og støvete dokumenter har vi jo.
Derimot er fortellingene som har gått på folkemunne nå i ferd med å forsvinne for godt, og vi må få dette nedskrevet snarest. Selv om fortellingene mange ganger bygger på sagn, legender og delvis overdrivelser, så forteller de i hvert fall indirekte noe viktig: Nemlig noe om folkelynnet, folkelivet, hva man trodde på, osv - og sammenlagt burde historiene, fortellingene gi oss et bra bilde av livet i bygda den gang.
Vi har fått mange kommentarer til de fortellingene vi tidligere har offentliggjort, også rettelser til ting som har vært direkte gale. Slike henvendelser tar vi imot med takk, for det er umulig for oss fem i nemnda å kunne kontrollere om alt er helt riktig. Det er det DERE I BYGDA SOM HUSKER som kan gjøre.
Det var da også hensikten med "Fimbul". Dermed kan bakgrunnsstoffet til den fremtidige bygdeboka bli så riktig som mulig.
Derfor: Fortsett å skrive til oss, gi oss fortellinger, og sist, men ikke minst: Kommenter og rett det som dere mener er galt eller satt i gal sammenheng.

Riksforsamlingens forhandlinger

Tillægsdel: Adresser og Fulmagter samt Hovedregister. Utgitt efter offentlig foranstaltning ved cand oceon Tycho C. Jæger.

Til Norges Regent Hans Høyhet Prinz Christian Frederich:

Naadigste Herre! med dybeste Ærefrygt nedlægges herved for deres Høyhet den Bekræftelse, at i underdanigst Efterlevelse af Deres Høyheds allernaadigste Befaling blev, Fredagen den første Julie dette Aar, Almuemændene af Ofotens Præstegield i Saltens Fogderie udi Nordlandene opfordrede at aflægge Deres Eed paa at hævde Norges Selvstendighed og at vove Liv og Blod for samme, hvilken Eed med ægte Fædrelands Sind blev aflagt for den Alvidende Guds Aasyn udi Hans Tempel. I lige underdanigst Efterlevelse af samme Deres Høyheds allernaadigste Befaling strax efter Gudstienesten de tvende Mænd valgte til at møde inden det af Nordlandenes Amtmand bestemte Stæd, for der, samlede med de øvrige Meenigheders Afsendte, at vælge de Mænd, som paa Menighedernes Vegne beskikkes i dybeste Underdanighet at nedlægge for Deres Høyhed den Troskabs Eed, samme haver aflagde. Fra Himlens og Jordens Herre og Konge, med Hierternes ydmygeste Bønner nedbede vi den ømmeste Varetægt at maatte hvile over Deres Høyhed til Velsignelse for os.

Evenes i Ofodens Præstegield den første Julie i 1814.

  1. Hans Friderich Allan, Sognepræst til Ofodens Meenigheder
  2. Valgmand Statius Jacob Mosling, Sextionsfører ved Kystvernet
  3. Peter Agersborg, Handelsmand
  4. Johan Hejtmand, Lænsmand
  5. Aron Arctander Gabrielsen, Kierke Sanger
  6. Valgmand Amund Amundsen, Mædhjelper
  7. Erich Larsen Fremnes, Mædhjelper
  8. Engvald Christensen
  9. Johan Olsen Leros
  10. Rasmus Gabrielsen, Seijnæs
  11. Jens Jensen, Liland
  12. Anders Larsen, Hochvig
  13. Per Amundsen, Lilandskar
  14. Niels Jensen, Bervig
  15. Ole Harr, Trældal
  16. Ole Amundsen, Raan-Elv

NB. Nomereringen av underskriftene er foretatt av avskriveren, forat de skulle komme i den orden de er gjentatt i rubriserte verk.

Nordlands Amt, 20de Juni i 1814.

I den Forventning, at det anordnede Ræpresentations Valg for dette Amt muelig kunne foregaae saa betimelig, at Ræpresentanterne herfra kunne møde i Rigsforsamlingen paa Eidsvold inden denne sluttedes, anmodede jeg Provsterne i Amtet den 6te April at meddele mig Underrettning om, hvad tid Valgmændene fra Præstegieldene kunne indfinde sig til Amtsforsamlingen; Hvorpaa de svarede, at deres Møde dertil formeentlig kunde sidst i denne Måned fra de nordligste Præstegjelde og fra de sydliste Deele af Helgeland som de fierneste af Amtets Middelpunkt. Men da jeg forinden disse Efterretninger indløb mig, havde Kundskab om, at Rigsforsamlingens Forhandlinger vare sluttede, og at Forsamlingen altsaa var hævet, formeente jeg det upassende at sammenkalde Valgmændene fra Præstegieldene til nogen Amtsforsamling, siden den da uden Nytte ville foraarsage Landet Bekostninger. Efter de Underretninger jeg har, er den anordnede Bededag her i Amtet nu overalt afholdet, og man skal her ligesom i det sydlige Norge med ægte norsk Brodersind, samdrægtigen have eedfæstet den ellers almindelig herskende Stemning, at ville forsvare og hævde Norges Selvstændighed.

allerunderdanigst
C. Elster

Gamle dager

N. Nilsen forteller fra farfarens tid

Det var dårlig variasjon i kosten til sine tider. Hyse og melk var det folk hadde å "brødfø" seg på, og det var nok av fisk nedenfor Lakså-landet.

Innimellom måtte våre forfedre spe på med høymule, den ble kokt før de spiste den. Syregress var heller ikke uvanlig kost. Det var etter det Nilsen forteller særlig ille fatt mellom 1800 og 1820.

Nilsens morfar - Nils Kristensen - var opprinnelig fra Skjomen, men kom til Sandtorg som gårdsdreng. På gården traff han en dame - "husjomfru" som han giftet seg med. Disse to residerte i Boltåsen. De hadde et stort område til rådighet. Der var snaut, men gress nok. Dyr kunne de fø på gresset, men det var lite brød.

Bjarne Dalhaug

Faren arbeidet en tid i Melkedalen i Ballangen i forbindelse med kraftanleggene i Bjørkåsen gruver. På lørdagskveld gikk de som hørte hjemme i Evenes på ski til Kjeldebotn - rodde så over til Evenes - og gikk hjem til Evenesmarka. Søndag kveld gikk de samme ruta tilbake. Dette var før 1920 en gang.

Faren arbeidet også på Ofotbanen med hest. Han ble bydd banevokterjobb, men foretrakk å drive jordbruk i Evenes. I løpet av de årene han arbeidet på forskjellige anlegg "sleit" han ut 14 - 15 hester.

Bjarne Dalhaug arbeidet også på anlegg. Hans første jobb i industrien, var på Nygaardsanlegget som 18-åring. De hadde temmelig lang arbeidsdag, kjørte fra kl 7 om morgenen til i 2 - 3 tida om ettermiddagen. Hadde et lite opphold og begynte så igjen og holdt på til 10 - 11 tida om kveldene. Hestene var vante til arbeidet og var ikke redde. De fikke ikke grønt for hele sommeren, men spiste havre og tørrfor.

Ole Lakså

Det har vært gruvedrift også på Lakså. I to korte perioder tok folk ut svovelkis ved disse gruvene. Det gikk en tunel fra sjøen mot fjøsen til Løknes. Det var vist litt gull også sammen med kisen. Gruvene var bare i drift i 14 - 16 måneder, så gikk eierne konkurs. Det var bare handboring i disse gruvene.
"Engelskmann" f eks var når boret ble holdt rett oppover. "Stjernekikkert" het det når boret ble holdt på skrå, og "Ligger" ble det kalt når boret ble slått nogenlunde vannrett.


I 1860-årene ble Lakså eid av kirka. Men ble solgt til tre:
Peder Haldorsen var en av kjøperne,
Ole Olsen (far til Oluf Nergård) kjøpte noe og
Hans Tomassen var tredje kjøper. Disse tre høstet felles.
Hans Tomassen kom opprinnelig fra Strand.

Hjelp!

bygdeboknemnda
Vi trenger mer stoff fra Evenesmark - Forra - Lenvikmark!
Kontakt oss!
B.B.N.

Rogndalsturen

av lærer Petter Steinmo, (Petter Steinmo 1884-1961)


O, hør min venn hvad jeg nu vil si deg
vil du en sommerdag være med meg
inn gjennom skogen som er så pen
med bjerkeduften så frisk og ren.

Først går vi inn over Kvilarberget
og inn på Orvolden der er så herligt
de fire hus mellom skogen grønn
og Orvoldsletten som er så skjønn.

Og lenger inne er Stromobakken
den hvide kongsvei den er så vakker
vi står og ser, thi der er ratt
der ligger vannet så speileklart.

Vi setter oss borti bakkehellet
og ser bortover mot Bergvikfjellet
som reiser seg i fra vannet opp
bekledt med skog ifra fot til topp.

Og opp med Vassbotn som vi kaller
hvor Kvitforsen ned i vannet faller
der er så pent at det kan du tro
jeg skulle gjerne deroppe bo.


Men så fortsetter vår gang innover
mens alt omkring oss sin skaper lover
thi alt er kledt som i søndagspryd
med fuglesang og med elvelyd.

Der innom Tverrelven er en slette
som jo bær Fløymyrens navn med rette
den ligger under det bratte Fløy
hvis steile høyde oss synes drøy.

Her kan vi Rognåens toner høre
som nesten lokkende når vårt øre
men når du kommer litt lenger inn
den nesten giver en skrekk i sind.

Nu, hvilken vei vil du vi skal tage
ei heller her kan vi skille lage
at her er nok til vårt gavn
thi her er Glugsteinans rette navn.

Den øvre veien vi begge taker
skjønt hvepsen mangen gang ofte plager
men nu idag det er solskinnsvær
man sier hvepsen er ei så svær.


Her har vi meget av fuglesangen
og nedenunder oss fosseklangen,
vi uvilkårlig må stanse, thi
en så fortryllende harmoni.

Ei denne vei jeg så snart forglemmer
thi barndomsminnene her jeg gjemmer
hvor kreaturene jeg jag frem
og blæste i lur så det hørtes hjem.

Men opp på Strupen vi nu er kommen
her står vi stille med hånd i lommen
av blott forundring hva vi ser her
vi nyter synet med stumt begjær.

Her har vi Rogndalen for vårt øye
og rundt om fjellene nokså høye
vi merker Niingens høye topp
der stander mektig som dalens Drott.

Der ligger vannet så tyst og stille
som om det alltid deg sige ville
her inne ligger jeg ganske gjemt
i ensomheten, dog ei forglemt.


En aften i Ofoten gamle prestegaard

av Olav Holm

Ofotens gamle Prestegaard, der formodentlig, naar disse linjer nedskrives, "er samlet til sine Fædre", var nesten bleven en Sagnfigur i Nordland. Den skulde Prest efter Prest være bleven repareret, men man kvidde sig for at tage det store Skridt; den var Aar for Aar sunken mere og mere sammen, uden at der var bleven gjordt de fornødne Opofrelser for at faa den ny, og der fortaltes nu de mest eventyrlige Ting om, hvorledes man i de sidste Aar pleide at arangere sig derinde. At hele Prestegaardens Familie var indskrænket til omtrent et eneste beboeligt værelse, var for lenge siden en bekjent sag, at der aarlig aars foretoges store Udtællinger til Doktor og Apotek for Træk og Tandpine, var også en bekjendt sag, og at Reisende, trods al den fri Værtsfolkene udfoldet Elskverdighet og Omhu, alligevel kunde komme i at stifte ufrivillig Bekjendskab med en Nordlandsstorm, ved ogsaa Alle her nordpaa. At den allerede for lenge siden havde faaet sit reglementerende Udstyr af Spøgelser og Gjengangere og at den saaledes i al sin Elendighet ligesom var løfted over i en spirituel Verden, derom behøvde vi heller ikke at fortelle nogen Nordlænding.

Hvor gammel den egentlig er, ser vi oss ikke istand til at meddele, men tømmeret i den, fortalte en venn oss, fra Hvem vi har disse Notiser havde engang ligget i gamle Ankenæs Kirke, og da den blev nedreven førud derfra og benytted til en ny Præstegaard. Vedkommende mener - hva man formodentlig ad offisiel Vei vilde kunne faa sikker Oplysning om at hvis den nuværende Præstegaards Ælde sattes til 200 Aar var det i formeget.

Og 200-aarig saa den da ogsaa ud - det vil Enhver bevidne, som en gang har seet den. Det var en firkantet fortrykt Kasse af de skaaned fra Unionstiden, der laa oppe i et lidet Bakkehæld. Den "grønskede" paa lang Afstand, og da alle Omgivelser var huggede bort og den laa meget udsat, gjorde Indtrykket af baade farlighet og Uhygge. Den saa ganske ud som en Gjenganger paa Vandring. Trappene var, naar man skulle gaa ind, saa myge og morkne at man kunde frygte for at man skulde trøde igjennom, og Dørene skallede af i et Slags brun Farve, som de engang i Tiden havde havt. Taget laa trykket tæt ned paa Bygningen og berøv den saa at sige frit Aandedræt, og Græset ovenpaa dette førte en kar og kummerlig Tilværelse. Vinduerne var af de almindelige smaa, fængselsaktige, og en og anden Rude spillede i grønlig Farve. Gjennom hver fuge i Væggen kunde Kniven sættes.

Og saa inde i Gangen! "Morgenbladet" fra 1819 og "Almuevennen" med ufortolkelige Billeder tilfredsstillende de svundne Slægters Smag for Tapetseri og Billedværk - imellem skinnende gammelt middryssende Tømmer, der satte skyer, naar man var uforsiktig nok til at komme det for nær - og store kviste stod op af Gulvet og dannede Veivisere for flytende Vandstrømme eller indbrytende Regnskyld. Den store Trappe i Krogen til Høyre hang som et Faldrep op til anden Etage - tynd og Skarpslibt, saa at man, hvis man ikke tok sig ivare, naar man skulde gaa op, kunde risikere at faa sit Skinneben kvæstet som af en Ljaa. Og saa disse Ekkoer i anden Etage, naar man gik henover Gulvet, med Knaging forover, bagover, tilhøyjre, tilvenstre, over den hele Reisning som i en gammel Skude i Storm!

Læg nu hertil det læderagtige, Indtørrede i alle Vægge og panelinger, der ingen ydre Zir havde mottaget, de pustende Sprækker i alle Retninger hvor lys slukkede og Børn fik sig en Forkjølelse paa Halsen, naar de kom dem for nær, de tusind sildrende Hul paa Taget, der i Stunder lagde Beslag paa alle Præstegaardens kopper og Kjørrel, Sneskavlerne i kontoret, hvor præsten skrev med Vanter og i ledige Stunder lærte sine Smaagutter at kaste Snebold, og De vil have Billedet af Ofotens gamle Prestegaard.

Men her kom jeg ind en Septemberaften sammen med en forhenværende Amerikaner, der gjorde Rejser som Bygmester i disse Egne.

Som vi kom opover Markerne, saa vi et lidet Gutteansikt, der holdt paa at sjaue med noget Hø nede paa Marken, øjeblikkelig forlade dette Arbejde og springe hen i Kjøkenvinduet og raabe ind: "Mor, der kommer Nogen".

Strax efter viste Fruen sig og modtog os venlig og førte os ind i, som hun udtrygte sig, "sin eneste Stue". Præsten var ikke hjemme, men var dragen i Sognebud til en af Fjeldgaardene, hvorfra han imidlertid dog snart kunde ventes tilbage.

"Jeg ved ikke om min Mand har en Pibe at byde Eder eller ej", Sagde den elskverdige Frue og gik hen og ruslede ved sin Mands Tobaksbord; "Men han siger altid, at de er saa tørre, og saaledes er det formodentlig denne Gang ogsaa".

"Tak, Frue, vi skal nok sørge for os selv", sagde min Ledsager - vi var begge kjende før i Huset; "men saa gaar det, ser De, der er saa faa i Nordland at holde Piber for, derfor blive de gjerne tørre ogsaa".

"Ja", sagde Fruen, "og naar de kommer, saa kommer de som en Tyv om Natten ogsaa", lagde hun smilende til.

"Ja, det kan jeg ogsaa bevidne", sagde jeg, "og der hendte ogsaa en ganske morsom Historie i et af Nabopræstegjeldene hertil ganske nylig i saa Henseende".

Fruen studsede.

"Man ventede Amtmanden paa Besøg inde i Fjorden, og han kom naturligvis, da man mindst anede det. Fruen paa Handelsstedet fik først Øje paa ham og hans Dampskib ude i Fjorden, og sendte strax Bud til Præstegaarden om at faa laane 12 Eg. Præstefruen havde netop 12 Æg, som hun havde gjemt til Amtmanden, dem sendte hun da afsted, men han kom ikke der, og Fruen sendte da Æggene op igjen, og saaledes for da disse 12 Æg og vandrede op og ned, intil det viste seg, at han sejlede dem begge forbi. 14 Dage efter kom han igjen, men da havde de ingen Æg."

"Uf ja", sagde Fruen, som hun skulde have vært i lignende Kasus, men lod dog et Smil falde; hun gikk hen og satte et Glas Vin frem til os, og strax efter kom ogsaa hendes Mand.

"Tør jeg spørge, Hr Pastor", sagde jeg, da vi alle havde faaet Plads omkring det lille hyggelige Bord og Fruen havde bragt et Glas Toddy ind, "hvor det De var i Sognebud nys?"

"Ja det var et af de, jeg vil ikke sige uhyggeligste, men ialfald sørgeligste Sognebud, jeg nogensinde har havt."

"Hvorledes det?"

"Der kom en Pige herop til os fra Kristiania for en Tid siden. Da hun havde vært her en Stund, blev hun trolovet med en Gut, som jeg havde dengang, men som da de giftede sig, naturligvis flyttede fra mig. Men det var en knegt af en Gut, men jeg troede dog ikke han var fuldt saa gal, som han har vist sig at være. Han har nemlig været to Gange paa Strafarbeide, har i lang Tid været Bygdens mest beryktede Slaasskjempe, og han vilde aldrig være kommen i mit Brød heller, hvis jeg ikke havde syntes Synd i ham, da han gik her og intet Arbeide kunde faa. Men i denne "Karl" skulde hun blive indtaget. Det hører til Kjærlighedens Mysterier, hvorledes det skulde gaa til; thi hun var ganske vakker og tækkelig, men han var raa, brutal og vemmelig som faa. Vi søgte naturligvis at raade hende fra det, men det nyttede ikke; ham vilde hun have, og for hende var han vist den største fuldkommenhed i Verden. Ja, de fik hinanden ogsaa, men to Maaneder efter havde han forladt hende - han er rejst ud i Verden, Gud ved hvorhen - og nu ligger den unge pene Pige der oppe i en av vore mest afsidesliggende Fjeldgaarde med et lidet ulykkelig Væsen ved Siden af sig. Hun laa paa Høvlflis med et Par sammensyede Sække over sig, og er vist snart færdig til at vandre herfra ogsaa", sluttede Præsten deltagende.

"Ja, det er besynderligt hvorledes det kan gaa til", sagde min Ledsager.

"Ja, tænk Dem det", vendte Præsten sig til ham. "Komme fra Hovedstaden, blive gift med en dimitert Straffange og saa dø oppe i en avsides Fjeldgaard i Ofoten - er det ikke altfor sandt, at Herrens Veie er ubegripelige?"

Deri var vi jo Alle enige; Fruen sad taus og syede, og en alvorlig Stemning lagde sig for Øjeblikket over vort lille Selskab.

"Enhver som ikke er indfødt her i Nordland", tog Præsten atter til Orde, "vil aldrig komme til at føle sig heroppe, og navnlig er saadanne Væsener at beklage, som kommer herop og ikke har en eneste Fortrolig - thi os vil de jo aldrig tilfulde komme til at betragte som saadanne - som de kan slutte sig til. Naar de saa kommer ind paa Afveie, har de vanskeligere for at staa imot end nogen Anden."

Kokkglunten som ble jægteskipper

av Kornelius Korneliussen (Kornelius Ingemar Korneliussen 1882-1949)

Hans Johnsen var født og oppvokst på Ramnes. Som ungutt ble han kokk ombord i bygdefarjekten under tyske skipper Lambert Skrøder. En sommer hadde de vært sørafor og kom inn Ofotfjorden. På Skarstad-flaget ble de liggende i stilla. Det var en søndagsmorgen, og folket hjemme i bygda hadde alt ventet bygdefareren hjem igjen. Søndagsmorgenen da bygdefolket dro til kirken på Evenes, kunne de se jekta ute i fjorden. "Der har vi Bygdefareren" sa de alle.

Ut på kvelden røk det imidlertid opp til en voldsom nordavindskuling. (Etter hva jeg forstod var kirkefolket kommet hjem). Jekta kom ikke og var ikke å se noe steds. Folket ble engstelig for at jekta ikke hadde klart det. Så "manna" de seg på en fembøring fra Liland og seilte utover bare med en liten lappe av seilet, for å lete etter jekta. De fant den i god behold tørnet på Mærvika, ei lita vik øst om Skarstad. De bordet jekta og gikk ombord. De spurte om skipperen virkelig var kjent i området og kunne ta seg opp hit. "Nei", svarte skipperen, "det har kokkglunten gjort". Så lo de og spurte om glunten virkelig våga å lose imot "le"-land i et slikt vær. "Ja", svara han, "jeg har mang en gang lagt her og stokke Ku-fesk, så jeg visste hvor jeg skulle tørne".

Utpå vinteren ble Lamber Skrøder, skipperen, dårlig og lå på Liland. Det led utover vinteren, mot den tid at man skulle ruste Bygdefareren ut på Bergenstur igjen. Skipperen var fremdeles så dårlig at han ikke kunne klare å ta turen. Man begynte å rådslå om hvem man skulle få til å føre jekta. De spurte Skrøder om hvem han mente de skulle ta, og den beste han visste av. "Ta Hans Johnsen, kokkglunten", svarte skipperen, og dermed ble han fører på Bygdefarjekta. Da så siden Hans Johnsen giftet seg på Liland og fikk en sønn, kalte de han Lambert, etter sin skipper. Således kom Lambert-navnet inn, ifølge min morfar Johan Lambertsen.

Om sønnen til Hans Johnsen, Lambert Hansens oppvekst, og hvor han var oppvokst, vet jeg ikke. Han ble gift i 25-årsalderen med Anne Johnsdatter fra Forra og kom flyttende til Strand i mai 1809 og bosatte seg på Steinmo som da lå på bygsel. De hadde i alt 5 barn, Johan, Ingebrikt, Berret, Hans og en pike som døde som barn. Hans Lambertsen satte livet til i Lofoten, og så var de tre barn igjen. Johan Lambertsen, min morfar, overtok gården og ble boende på Strand. Ingebrikt ble gift og bosatte seg i Forra. Berret ble også gift og bosatt i Forra.

Kjæresteri og revejakt

Tegning av Birger Gulljord.
Tegning av Birger Gulljord.

av J. A. Johnsen, (John Andreas Johnsen 1891-1980)

En stjerneklar måneskinnskveld - var vi noen jenter og gutter som skulle følge en jente fra Lilandskar hjem. Hun og jeg gikk vel en 70 - 80 meter foran de andre. Plutselig ser jeg en rev ligge midt i veien - jeg trodde den lå å sov. Jeg fant en høvelig kjepp og lurte mig forsiktig hen til reven og ga den et kraftig slag i hodet, men den rørte sig ikke. Jeg tok den opp og fant at den var stivfrossen, og dette gjorde mig nokså flau, den hadde spist gift (fant jeg senere ut). Når de andre rakk fram til mig og reven, - fikk høre at jeg hadde jaktet på en stendød rev måtte jeg døye adskillig hånlatter.

Jeg tok imidlertid reven med mig og regnet med et pent lite utbytte, jeg hadde tenkt at jeg skulle ha fått kjøpt mig et nytt par ski, med det stod i penger - og her dumper pengene så å si rett i hendene på mig.

Men så hendte det sørgelige. Mannen som hadde lagt ut gift hadde fått høre om reven jeg hadde, han kom å gjorde krav på reven som var hans. Jeg strittet i mot da jeg nødig ville gi slipp på min fangst, men far mente jeg burde gi han reven. Det var med gråten i halsen jeg lot den gå - for dermed good-bye nye ski.

Når de andre guttene fikk høre hvorledes det hadde gått mig med reven, fikk de riktig vann på mølla og jeg stod der med skammen. I mitt stille sind forpliktet jeg mig på at jeg aldri mere skulle gå på revejakt, enten de var døde eller levende - og det har jeg til dato holdt.

J. A. Johnsen er født og oppvokst på Liland, men er nå bosatt i Mandal.

Småviltjakt og ulvespor

Tegning av Birger Gulljord.

fortalt av J. A. Johnsen, (John Andreas Johnsen 1891-1980)

Det var senhøsten rundt 1910 dette hendte.

En venn av meg - en aktiv småviltjeger, jaktet i traktene mellom Laksåvatnet og Dragvikfjellene uten hund.

Under innsanking av sauene litt tidligere på høsten var der sett ulvespor i nysneen, der var til og med funnet to drepte sauer - formodentlig drept og halvspist av ulv.

En jaktdag kom angjeldende rent tilfeldig over friske ulvespor, han fulgte sporene i nokså kupert terreng mot en fjellknaus - her hadde ulven stoppet og tråkket litt, formodentlig hadde den fått teften av jegeren. Sporene fortsatte rundt fjellknausen og jegeren fulgte i sporene, tilslutt kom han frem til sine egne spor - som var overtråkket av ulvespor, da var det gått ca 20 minutter, men ingen ulv var å se. Ulven hadde formodentlig satt opp farten og stukket av og jegeren stod igjen med lang nese. Han skjønte at det ikke nyttet å gå lengere uten hund. Han konsentrerte seg om småviltjakten - ryper var det nok av men meget sky, men resultatet av dagens fangst blev 8 ryper og en hare.

I mine barndomsdager hørte vi ofte om ulvespor - dengang beitet reinlappene reinen i fjelltraktene rundt der. Vi var til og med på besøk i lappeleiren ved Sirivannene bak Osmark. Reinlappene er svært glad i brennevin - de spurte oss om vi ikke kunne skaffe dem en flaske eller to, men det kunne vi selvfølgelig ikke.

Korssteinen

av K. Korneliussen, (Kornelius Ingemar Korneliussen 1882-1949)

I gamle dager før jorden var utskiftet var der ikke grændser mellom nabogårdene heller, ikke før nødvendigheten efter hvert gjorde sig gjeldende, blev der avgåd skille.

Derfor kunne det ofte bli uenighet og krangel mellom gårdene om eiendomsretten, før endelig skille blev ordnet.

Således blev der også uenighet om skille mellom Strand og Dragvik.

Så var der en dag at to kjerringer, en fra Strand og en fra Dragvik møttes med hver sin buskap, som de skulle gjete. Strandkjerringa dreiv sine krætur for at få dem lengst mulig ut imot Dragvik og Dragvikkjerringa tok både sine og Strandkjerringa sine krætur og ville ta kjerringa med og høvle dem innover mot Strand, tilsist rauk kjærringene ihop og begynte å slåss.

Det skulle, etter sagnet, ha vært et ordentlig bask i mellom dem. De ville begge ha rett og vise hvem som skulle rå her. Munnbruket skulle være fenomenalt og for hver neve hår som fulgte, skreik de så det "ljoma" oppi Svahella. Mens de slik holdt på som best, løsnet det en kjempemessig stenblokk oppe i fjellet rett over og rutsjet nedover i veldige hopp så skog og mull og stein stod som et gov tilsides hver gang den tok marken. Den stemte rett på kjerringene, som holdt på at komme til bevisthet av at jorden hoppet under dem. Så fikk de se dette forfærdelse som kom imot dem fra fjellet, over og imellom storskogen, og blev så skrekk-slått at de kom sig ikke av flækken, utmattet som de var av slåssinga. Da steinen kom ned etter siste hoppet på ca 80 meter, like ved kjærringene efter å ha satt et dalføre etter etter sig i bakken stanset den farten, mens jord og steinsprut veltet over kjærringene og begrov dem, steinen rugget ennu lidt på sig og så falt den over på siden - rett oppå kjærringene.

Sagnet forteller at jorden rystet slik da steinen rullet ned, at grytene i sjæringene på Liland rystet (10 kilometer herfra). Steinen står der ennu og gjemmer på sin hemmelighet. Den har utseende som en veldig kjærring som sitter på huk og ser inn mot Strand. Den er ca 12 meter høy og ca 15 meter lang og 10 meter bred.

Sagnet forteller at folk som så og hørte på tildragelsen blev så fælen at de korset sig, og derav fikk steinen navnet "Kors-steinen".

Prestegårdshagen

Skisse av Ofoten gamle prestegård tegnet av prost Anderssen antagelig i 1894.

av Kristian Andersen (Mogens Kristian Mosling Anderssen 1895-1982)
- artikkelen ble også trykket i Fimbul nr 27 - 2009

Evenes prestegård i Ofoten, ligger temmelig utsatt til, landet er lavt og åpent mot nord, slik at nordavinden som kan være særlig lei i mai - juni, har fritt spillerom og fra vest presser vestavinden på fra Vestfjorden og innover den åpne Ofotfjorden. Om vinteren kan østavindskulingene stå på i ukesvis.

Vår far prost Jak J. Andersen var sterkt hageinteressert og da han kom til Evenes i 1878 var anlegg av hage noe av det første han tok fatt på, etter at husbygging var unnagjordt. Den gamle hovedbygning var nemlig kondemnert og der fantes bare en liten kontorbygning, hvor et par rom var så vidt beboelige at våre foreldre med nød kunne klare seg der en tid.

Den nye hovedbygning, oppført etter fars tegning, ble bygd slik at den tok av mest mulig for nordavinden. Hagen strekker seg fra hovedbygningen i en svak helning mot fjorden i syd. Mot vest plantet han en et bredt lebelte - en hel liten skog - for å verne mot nordvesten og vestavinden. Under storflo og sterk storm gikk sjøen helt opp til hagegjerdet.

Jordmonnet i hagen besto mest av fjæresand og stein med et lite humuslag over. Men mulighetene var der, steinen ble brutt opp og jord påkjørt. I årenes løp ble der sikkert kjørt hundrevis lass myrjord, dertil kom så rikelig med husdyrgjødsel. Det gikk derfor ikke mange årene før det overalt i hagen var rikelig med fin muldjord.

Som fast hagearbeider lærte han opp en av husmennene under prestegården, en same Amund Haugbakk, som var meget lærenem og gjorde et utmerket arbeide. Han spadde gjerne opp kjøkkenhagen og var stolt når sengene lå der finsmuldret, jevne og sorte og med snorrette ganger imellom. Senere hjalp han også til med å plante og så, - fra da av titulerte han seg selv som gartner.

I solveggen av den 18 meter lange hovedbygningen ble der riktig en lun plass for blomster, som far drev meget med. Og han drev med grønnsaker, slik at vi helt fra de første år av hadde full vinterforsyning av gulrøtter, neper, kålrot, persillerøtter, pasternakrøtter og sukkererter.

Etter utvidelsen av hagen - en utvidelse som krevde oppsetting av et høyt plankegjerde i fortsettelsen av husets lengderetning og til vern mot nordavinden - omfattet den gamle hagen i alt godt og vel 1½ dekar, hvorav den vestlige del var pryd- og blomsterhage og den østlige del kjøkkenhage. I kjøkkenhagen ble det utenom forannevnte, dyrket blomkål, spisskål, løk, rødbeter, selleri, aspargesbønner med mer. Blomkål fikk far så store som en liten desserttallerken, krittende hvit, faste og meget velsmakende. Ellers er det jo en kjent sak, at alle grønnsaker nordpå er særlig velsmakende.

Mistbenken var et meget viktig ledd i hagebruket. Tidlig på våren, lenge før telen var tint opp, ble jorden i mistbenken brutt opp og mistbenken gjordt i stand, og der alte far fram de aller fleste av de mange forskjellige planter han skulle ha til utplanting. Misslyktes noen eller manglet han noen forskrev han disse fra Nordland Landbruksskoles gartneri i Bodin.

Far var blomsterelsker og til sine tider hadde han opp til et par hundre forskjellige blomstersorter. Fra tidlig om våren til senhøstes, kunne vi plukke inn alt vi ville uten at det derved minket synlig i hagen. Der var sneklokker tidlig om våren, blåveis - røttene hjemført sydfra, krokus, scilla, perleblomster, svibler, tulipaner, påske- og pinseliljer i hele rabatter, aurikler i flere farvenyanser, akkeleier i alle sjatteringer, stemorsblomster, phloks, nemophila, konvolvulus, sommerstokkroser, ridderspore, nattviol, valmuer - enårig og flerårige, forglemmegei - hvite og blå, levkøier, asters, shrysantemer og en mengde andre forskjellige.

Av blomstrende prydbusker var der bl a caprifolium, sibirsk ert, gullregn, sneboldtre, jasmin, syren og en liten rosenbusk: Persian Yellow. Det var jo ikke hvert år syrinene blomstret, det hendte i blandt at knoppene frøs om våren, men klarte de seg ble blomstringen imøtesett med stor forventning og glede. I prydhagen var det ellers også en liten gran, en lerk, flere spirearter, asal og berglønn med flere. Lebeltet mot vest besto vesentlig av bjerk, rogn og selje, som alle vokste hurtig og med sitt tette løvhang ga et utmerket le for mindre hårdføre planter og for hagen i sin helhet. Langs innerkanten av lebeltet var der prydbusker av forskjellige slag.

Innimellom trærne vokste der en mengde ville blomster, noen kom dit tilfeldig, for eksempel gul viol (fjellviol), andre plantet inn med vilje.

Det hendte far fant et vakkert ugress, plantet det om og stelte godt med det og fikk fram vakre planter. En smørblomst f eks ble meget høy og kraftig og med store fylte blomster. En tistel ble til en kjempe på adskillig over mannshøyde. Ellers tålte han ikke ugress blandt sine dyrkede vekster, hagen var derfor også så ugressren som det var råd til å holde den, - og men alltid rene, sorte skarpt avgrensede ganger og veier.

Av bærbusker var der rød og hvit rips, et par villrips, stikkelsbær og solbær. De to siste stod mindre godt til. Vanlige hagejordbær bar som oftest godt. Bringebær var der rikelig av. I hagen ble også forsøkt innplantet (?), jordbærlignende planter, som far hadde fått fra Sverige. De holdt seg i alle fall i noen få år, men døde vistnok senere.

Ved bedømmelsen av de resultater far oppnådde må en erindre, at sommeren er kort i Nordland. Våren kom oftest ikke før i mai, og mai og juni kunne ofte være sure på grunn av vedholdende nordavind. (1. juli 1914 raste en veritabel snestorm).

Ved siden av hagebruket og alle andre gjøremål var far også en interessert og dyktig gårdbruker og mottok medalje og diplomer for sitt jord- og husdyrbruk.

Engang fikk han tak i noen potetfrø, som han hadde morro av å prøve. Etter tre års prøvedrift fikk han en bøtte fine poteter av normal størrelse. Disse satte han så neste vår og fikk igjen 25 - tjuefem bøtter med fine matpoteter. En eller annen skrev om dette i avisen og så kom det brev fra mange kanter, til og med fra Amerika, med anmodning om prøver. Det ble så sydd små lerretsposer og sendt prøver til de som ba om det. De tiloversblevne ble brukt til settepoteter og ga i en årrekke om ikke 25 så dog meget rikt fold. De siste ble ødelagt ved nedenfornevnte brann i 1919.

I fars siste leveår ble hagen utvidet mot øst inntil fjøsbygningen og omfattet i alt ca 3 dekar.

2. mai 1919 brente prestegården ned til grunnen og da strøk en hel del av blomster og prydhagen også med. Men allerede kort tid etterpå var han i ferd med å opparbeide hagen på ny, og ved hans død 2½ år senere var hagen igjen så noenlunde i sin gamle skikkelse.

Den siste vår fikk han gjennom en norsk ingeniør, som kom fra Johannesbrug, frø av en tidligere ukjent plante herhjemme - cosmea - frøet spirte og fra sitt sykeleie fulgte han nøye med i utviklingen og gledet seg meget, da vi kunne ta de første av disse sydafrikanske blomstene inn til han.

Inne i stuen drev han frem roser og nelliker og om vinteren svibler, tulipaner og krokus i potter, det ene avløste det annet, slik at vi alltid kunne glede oss over friske nyutsprungne blomster, hele året igjennom.

Vedlagte lille skisse, som er tegnet opp etter hukommelsen, slik som dette er skrevet etter hukommelsen, vil forhåpentlg ved siden av denne utredning kunne gi et lite inntrykk av hagen på Evenes prestegård i fars tid 1878 - 1921.

Østervikhvalen

Fortalt av Olav Bergvik, (Olav N Bergvik 1888-1980)

Denne fortellingen skal være sann, etter hva "Fimbul" får opplyst:

Det skjedde rundt første halvdel av forrige århundre, muligens rundt 1850. En stor hval hadde forvillet seg inn fjorden og på flo sjø rente hvalen seg opp i silda (sildestimen). Der ble den liggende så lenge at det begynte å lukte noe aldeles forferdelig, inntil alt kjøttet var fjernet. Det halvråtne kjøttet ble brukt til gjødsel på jorda. Den gang brukte man ikke hvalkjøtt til menneskeføde.

Det var en kjempesvær hval, og etter det som sies, kan det ha vært en blåhval eller grønlandshval.

"Fimbul" er meget interessert i å komme i kontakt med folk som mener å vite noe mere om denne historia.

Ryggknottene var i alle fall så store at de etter sigende ble brukt til stolper. Det skal finnes slike ryggknotter igjen fremdeles, og vi håper at eventuelle eiere kan henvende seg til oss slik at vi om mulig kan få tatt et bilde. - Kjevebeina ble brukt til meier på en høyslede hos Ingebrikt Nilsen.

Også i Botn var det en hval som rente seg opp i fjæra, men den kom seg av ved flo sjø. Årsaken var vel at i den tida var det godt med sild i fjordene, noe som tiltrakk både hvaler, niser og lignende sjødyr.

Gammelt fra Strand

av Kornelius Korneliussen, (Kornelius Ingemar Korneliussen 1882-1949)

Denne gård var av dem som i det 14. århundre ble lagt ut til Ofoten kirke og prest, hvilket forhold fortsatte til 1822.

Gårdens gamle skyld var ½ våg smør som i 1567 forandredes til 1 våg fisk. Gårdens første oppsitter som kjendes, var en Ebbe som bebodde gården i beggynnelsen av det 16. århundre. Han hadde sønnen Kristoffer Ebbesen født ca 1590, død efter 1667. I 1667 brukte han halvdelen av gården ½ våg.

De to andre oppsittere var Olle Knutsen og sønnen Hans Ollesen. De tre oppsittere hadde en utsæd på 2 tønner korn, hadde 12 sauer, 12 geiter, 2 hester og 8 melkekyr samt 4 ungnaut.

Efter Kristoffer Ebbesen beboddes gården av sønnen Kristoffer Kristoffersen født 1633, død ca 1707. Han var gift to ganger, siste gang i 1699 med Maren Amundsdatter. Av hans barn kjendes 3, bl a sønnen Ejner Kristoffersen født 1674, død desember 1759, gårdbruker på strand, gift med Ellen Jørgensdatter, skårnes.

Av deres barn kjendes 5, hvorav sønnen Jørgen Ejnersen, født 1718 død 19. oktober 1783. Gårdbruker på Strand, gift 7. mai 1752 med Maren Svendsdatter født 1719, død 6. januar 1788. Av deres barn (5) kan nevnes sønnen Einer Jørgensen født 6. mai 1759, død 26. mai (6) 1829, gårdbruker på Strand, gift 6. juli 1788 med Martha Elingsdatter, Lenvik, født 1760. Av deres barn (4) nevnes Thomas Einersen, født 13. april 1796, gift 16. juli 1829 med Susanna Malena Axelsdatter, Bakkejord, født 1802 død 18. januar 1886. Hun nedstammer fra den svenske lærerfamilie Swan. Av deres 4 barn nevnes Hans Elias Thommasen født 1830 gårdbruker på Lakså, gift med Karen Bergitte Olsdatter, Lakså født 1831 datter av Ole Hansen, Lakså. De hadde 9 barn bl a sønnen Konrad Wilhelm Hansen født 26. februar 1862 gårdbruker på Lakså, gift med Ane Bendikte Joakimsdatter, Dragvik, født 24. juni 1860. De sist nebnte er foreldrene til Bakkebøene i Ofoten.

I 1701 hadde Strand tre gårdbrukere, i 1786 var det fire, 1836 fremdeles fire og i 1856 var det 7 gårdbrukere.

Endel av de som nu bebor gården, er efterkommere i 10., 11. og 12. ledd efter gårdens første oppsitter som kjennes, Ebbe Strand.

Livet på prestegården

Tegning av Birger Gulljord.

av Kristian Andersen (Mogens Kristian Mosling Anderssen 1895-1982)
- artikkelen ble også trykket i Fimbul nr 27 - 2009

Evenes prestegjeld omfattet foruten nåværende Evenes også Ballangen.

Selve gården var temmelig stor etter nordnorske forhold, det var 11-12 melkekyr, endel ungdyr, 15-20 sauer og 2-3 hester. De dyrket bygg, som ble sendt til mølla i Gausvik. Først dro drengene til Evenskjer, lånte båt der og rodde over sundet til Gausvik. To uker senere dro de samme veien for å hente det ferdigmalte kornet.

Det var ganske stor husholdning på prestegården. Foruten familien var det fast to drenger, tre piker (budeie, kokke, stuepike og mens barna var små, barnepike) og om sommeren kom to rakejenter. Til sine tider var det reine gjestgiveriet. Besøkende kunne være der i dagesvis. Mens strektningen Evenes - Troms fylkesgrense ble gjort ferdig hadde gården ofte vegvesenets ingeniør som gjest. Han kunne være der i 1-2 uker i slengen.

Middagsmaten måtte være i huset. På høsten var det derfor vanlig å slakte 2 voksne dyr, 3-4 kalver (gresskalver), 10-12 saueslakt, og en måneds tid før jul ble to store griser slaktet. Alt skulle tas vare på. Kjøttet ble saltet. Skinkene og lemmene av saueslaktene ble hengt og røkt og brukt som spekemat. Middagsmaten besto som regel av salt kjøtt, salt flesk og fisk. Sild ble kjøpt i tønnevis.

Etter at sønnene på gården vokste til var det ikke nødvendig med ekstrahjelp om sommeren.

Det var ikke annen oppvarming på gården enn vedovner, så om høsten var det vanlig med ei ukes vedonn. Det pleide å gå med 150 lass stokkved på prestegården, dette sørget da 5-6 mann for. De hogde den, dro den sammen og kjørte den hjem på vinteren.

Før meieriet kom på Liland (1898) ble det kjernet smør og ystet ost på gården.

Konfirmasjonsforberedelser og kirkesøndager

av Kristian Andersen, (Mogens Kristian Mosling Anderssen 1895-1982)

Selve konfirmasjonsskolen varte i fire uker. De elevene som kom langveis fra, ballangen hørte til Evenes på den tiden, ble innkvartert på gårdene i distriktet. De som ikke fikk plass der bodde på prestegården.

Det kunne enkelte år være 120-125 konfirmanter.

Guttene ble gjerne boende i bårdstua, der var det ingen andre kokemuligheter enn ett åpent ildsted på ca 25 gutter. Det kunne nok bli noe underlig stell når 14-15 års gutter skulle stelle seg selv, men det gikk utrolig bra. Guttene levde der i fred og fordragelighet. De kunne få inn to gryter samtidig på ildstedet, og når de kokte kaffe stod gjerne fem seks gutter med hver sin staur og holdt kjelen inn i varmen.

Guttene hadde, utenom selve konfirmasjonsforberedelsen, tresløyd morgen og kveld. De var svært ivrige og arbeidde fine nyttegjenstander som bord, stoler, vaskeservanter ol.

Jentene hadde handgjerning, og det var ikke uvanlig at de da sydde sitt eget utstyr mens skolen varte. De bodde forresten vanligvis på klokkergården.

Det var ellers vanlig å ha tautrekkingskonkurranse mellom "Nordlandet" og "sørlandet". Det hendte mer enn en gang at guttene under denne konkurransen sleit av hestetjoret for prestegårdsfolket. Tauet som skulle brukes ble merket på midten, det ble så merket av med strek i veien på gårdsplassen. så stilte nordlendingene seg på den ene siden, sørlendingene på dena andre siden og dro under mye leven og spetakkel, til seierherren ble utropt.

Dommer var enten drengen på gården eller en av prestesønnene.

Andre søndag i konfirmasjonsforberedelsen var jordfestelsesdag, da var det alltid mange folk ved kirka. I det hele tatt var kirkesøkningen mye større før enn nå, enda veiene var dårligere og framkomstmidlene ikke alltid lke gode. Denne søndagen fikk gjerne de unge som bodde i bårdstua og ellers rundt på gårdene foreldrene og slekt på besøk. Da vanket det mat hjemmefra på ungdommene, de bar opp utallige matbommer som ble plassert bl a under flaggstanga.

En gang var det et forferdelig regnvær og umulig å skaffe husrom til de som kom, da lå der folk ober alt på prestegården: på mørkeloft, i fjøs og på låven krydde det av flatsenger.

Selve konfirmasjonshelga begynte det å komme folk fra lørdag middag. Foruten foreldre og slekt til de som hadde bodd borte under forberedelsen, kom som regel to fotografer med telt.

Dessuten kom det en som drev småhandel, han solgte alt fra sjokolade, wienerbrød og brus til kniver og pyntegjenstander. Disse arbeidet utover lørdagen, og hadde pause under selve gudstjenesten og solgte så utover søndagen og mandagen.

Mandagen var det nattverdsgudstjeneste og barnedåp. Alle som var født på høsten og utover våren ble båret til dåpen denne dagen, i Ballangen var det ikke egen kirke på den tiden, det var også grunnen til at det var jordfestelsesdag i konfirmasjonstiden. De kunne ikke begrave de døde på vinteren, så de ble satt i likhuset til telen gikk av jorden.

Enkelte søndager om sommeren ble kalt "storsøndag", da kom hornmusikken fra Kjeldebotn til Evenes. Det var teglverket der som startet det første musikkorps i Ofoten (vistnok?), det samme korpset eksisterer den dag i dag.

Musikerne stilte opp i fjæra og gikk til kirka mens de spilte, etter gudstjenesten spilte de på kirkebakken. Når de så skulle reise hjem marsjerte de ned til fjæra og fortsatte å spille mens de rodde utover fjorden. I stille vær kunne man høre dem spille helt til de kom midtveis ut på fjorden.

Bergviknesset

av Kristian Andersen, (Mogens Kristian Mosling Anderssen 1895-1982)

Hvordan var det på Bergviknes i gamle dager?

Kristian Andersen har sin viten fra offentlige utskiftningsforretning over Bergviknes-gården. Den ble avsluttet i 1865.

Det var tre naboer på Bergviknes.

Hans Jensen forlangte offentlig utskiftning, og tilbød seg samtidig å flytte til Bergviknesset. I 1865 hadde Hans Jensen revet sine hus og flyttet dem til Nesset. Dette huset er midtpartien på Kristian Andersens nåværende hus, ca 150-160 år gammelt. Hans Jensen bodde der til ca 1880, solgte da og dro til Amerika. Da overtok en som hette Edvart Johannesen fra Ramsund. Han startet med jektebruk og notbruk.

Etter han overtok Joh. M. Johannesen som drev gård, forretning og dampskipsekspedisjon, samt post. Da gruvedriften begynte, solgte han Ånesset til gruveselskapet. Hele gården ble solgt i 1907 til Ofoten Jernmalmgruber, som hadde den til 1927, da den ble solgt til Kristian Andersen. I 1970 solgte Andersen gården til Evenes kommune, og er nu utlagt til boligfelt.

Kristian Andersen hadde 10 melkekyr, okse og et par ungnaut, sauer og hest. Kristian Andersen og hans kone dreiv alene unntatt i slåttonna. Han braut en del nytt, 8-9 mål kanskje, mesteparten av det gamle bruket var så dårlig at han måtte bryte det på nytt. Under første verdenskrig ble bolaget pålagt å dyrke (tvangsdyrke) jorda, og det ble derfor gjort mye fuskarbeid. Så dette måtte gjøres på nytt. En stund var her meieri for Lenvik, Bergvik, og Strand. Det var et såkalt "handmeieri", separatorenble drevet med handkraft. Meierihuset er revet forlengst.

Forliset i sydishavet

av Kristian Andersen (Mogens Kristian Mosling Anderssen 1895-1982)

Sjømannen Bertrand Rode var fetter av presten, og var lenge i Evenes. Han var mye på hvalfangst, - 16. sesong fikk han ødelagt beina slik at han måtte slutte. Han flyttet i 1912-26 til Sommervika og døde der i 1933-34.

Det er fortalt om et forlis med Sven Foyns rederi. De hadde vært i Sydishavet angående forholdene med tanke på fangst der. En som hette Bull var leder. De forliste ved noen øyer i Sydishavet, men alle berget seg. Det fantes ikke bebyggelse eller noen tegn til liv, men de berget så mye treverk som mulig fra båten slik at de fikk bygd seg hytte. Der fantes ikke mat unntatt noen albatrosser som de slo ihjel og spiste. Av eggene og noe parafinbefengt mel stekte de pannekaker. Ved juletider drepte de en sjøelefant som de tilberedte til høytidsmat. Hver dag var de oppe på en høyde for å se etter passerende båter. De ble stadig skuffet, for de fikk ikke øye på noen. Til slutt hadde de klart å lage seg en båt av vrakrester og seilduk. De bestemte seg for å ruste ut denne skrøpelige farkosten og dra ut på det uvisse, for i håpet å treffe på en tilfeldig båt.

Alle 22-23 var interessert i jobben på denne "skuta" så mannskapet måtte tas ut etter loddtrekning. Provianten bestod av pannekaker, litt tørka kjøtt og spekk, samt noen dunker med vann.

Plutselig en dag hørte de et skudd, og rundt odden kom en svær passasjerbåt. Skipsbåten ble låret fra passasjerbåten, og de fikk litt tid på seg å rydde etter seg. De ble satt i land i Sidney/Australia og kom seg derfra hjem hver til sitt.

De som dro ut hadde seilt rundt i 14 dager før de så en steambåt, men da var de så langt unna øya at det ikke var snakk om å dra tilbake for å hente resten. De ble satt i land i Amerika et sted. Der henvendte de seg til konsulatet som satte himmel og jord i bevegelse for å hente mannskapet, som de alle hadde trodd var forlist og omkommet. Konsulen fikk tak i kapteinen på passasjerbåten som da sa seg villig - dersom været tillot det - å hente de skibbrudne på øya.

Bruelvmølla

Tegning av Birger Gulljord.

av H. Lambertsen, (Harald Lundberg Lambertsen 1913-1992)

I gamle dager var folk gjerne overtroisk, og hadde respekt for mørkets mysterier, skrømt og trollskap.

"Fimbul" har fått denne historien om to karer som skulle male korn:

Det skjedde i "Bruelvmølla" i Bogen.

Kvelden var mørk, og parafinlampa sendte tunge skygger bortover gulv og vegger. To karer, som var lett overtroisk, holdt på å male kornet, til å begynne med gikk det fint, men så plutselig begynte det å skje ting: Karene ser på hverandre, og blir reint fælen. Plutselig forsvinner vannet som rant i renna, selv om det skulle være rikelig med vann i elva. Et lite øyeblikk - og så kom vannet. Det varte bare noen sekunder, så var vannet vekke igjen. Slik holdt det på ei god stund. Ingen tvil, her måtte Huldra være ute å drive ap med kara.

Kara var ikke særlig høye i hatten da de tok snareste veien heimover.

Det ble snakk om dette senere i bygda, og modigere menn tok veien fatt opp til mølledammen for å få saken nærmere undersøkt. Det gikk da ikke an å la Huldra hersere slik med folk!

Og som skrømthistorier gjerne har, så hadde også denne en svært så naturlig og enkel forklaring. Akkurat i uttaket for renna lå et lite isflak og ertet seg. For hver gang det ble satt på vann i renna, medførte strømmen at isflaket rak bort til renna og tettet denne. Dermed stoppet det å renne, og det ble liggende tørrlagt. Når så vannet steg igjen, gled flaket tilside slik at vannet fikk fri passasje. Slik lå flaket og "dunket" mot renna og fungerte som en meget effektiv stoppekrane og skremte vettet av to uskyldige kornmalere.

Historier som denne kan man rett som det er høre fortalt. Noe er oppdiktet, mens noe nok har sin riktighet.

"Fimbul" er fortsatt interessert i å høre fra folk som kan fortelle om skrømt og huldrer. Fantasi er nemlig noe som ser ut til å bli mangelvare etter hvert!

Minner fra grubedriften i Bogen

Tegning av Birger Gulljord.

av Peder Bakkemo (Peder Leander Antoni Bakkemo 1906-1993)

Det eer ikke så skjelden at jeg får spørsmål fra innflyttere og den yngre generasjon om hvordan grubedriften her i fjellene rundt Bogen har utartet seg gjennom tidene.

Generelt skal jeg ikke her komme med så mye inn på den positive eller den negative utviklingen som her har skjedd i forbindelse med grubedriften, det har jeg tidligere i "Fremover" vært inne på, i sammentrengt form. Det som jeg her skal berette om er en hendelse for ca 60 år siden og som satte et uutslettelig minne i guttesinnet den gang. Det var under forrige verdenskrig, og grubedriften i Bogen var i full gang som da eides av et tysk selskap i Frankfurt am Main, som hadde overtatt Ofotens Malmfelt fra et svensk selskap.

Det var drift i Skubbhaugen i tre paller, likeså var der full drift i Helgevasshaugen, i en høyde av ca 3-400 meters høyde. Det var den gang bare handlasting i alle paller, og da var det delvis kun handboring, men dette begynte suksesivt å bli avløst av de svært tunghåndterlige boremaskinene som da var på innmarsj i industrien rundt om i landet.

Kompressoren i Geitbogen var oppmontert i 1912-13, og det ble luftboring i Skrubbhågen. Den første som prøvekjørte luftboring i Skrubbhågen var en finnlender som hette "Kalle". Første maskinist på pressa var Nils Øverland. Samtidig som det var full drift i grubene var det nyanlegg i Kleiva. Her var funnet gode malmforekomster og tre vordene paller var under avblotting for drift. Under disse pallene ble det arbeidet en transportstoll som skulle gå inn under den øverste pallen som betinget at denne transportstollen måtte inn i fjellet ca 500 meter. Og oppe i pallene var arbeidet igang med å slå synker ned til transportstollen, og storparten av dette arbeide var med handboring. Og når det gjaldt stolldriften så var det om å gjøre at en var god å slå "Engelskmann" for alt var på akkord og det tjentes store penger, for det tyske selskapet var interessert i forsert utbygging for de begynte å mangle råstoff til framstilling av nødvendig krigsmateriell.

Som en forstår var det en masse arbeidere som var med her, det skulle jo også bygges boliger, for her var jo stor husnød og mange måtte reise herifra fordi det ikke var hus å oppdrive. Anslagsvis var her vel ca 300 mann som skulle ha hus.

Som sagt var fortjenesten god og det var en hel del som sluttet på LKAB i Narvik for å ta seg arbeide her. Det var også stor tilstrømning av svensker og finnlendere, og disse ble av de innfødte gjerne kalt for slusk eller bus med et nedvurderende tonefall som rimelig var da det fulgte mye fyll og slagsmål med dem, men heller ikke tilreisende norske var noe bedre, særlig hadde de kvinnelige kokker dårlig ry.

Og det var mye og mangt vi fikk høre som ikke har vært bra å få høre i en søndagsskole. Under de rådende forhold var det lite eller ingenting arbeiderne kunne foreta seg på fritiden, og det var jo kontinuerlig 3-skiftordning fra klokken 10 søndagskveld til klokken 10 lørdagskveld, så noe foreningsliv ble det lite av, men arbeiderne hadde organisert en sterk fagforening under navnet Norsk Syndikalistisk Fedrasjon (NSF), og denne forening var med under lønnsforhandlinger og boikott av forretninger som var ublu med prisene. Hovedsakelig var det lørdagskveldene som stod til rådighet med av og til dans på dampkjøkken eller på Grubestuen, også var det dans på nattkafeen i Geitbogen. Da kom bussen fra Helgevasshaugen ned på besøk og ofte var det at de da tok ned med linbanen for å gjøre en snar nedkomst, skjønt dette var strengt forbudt, og det ble truet med sparken dersom noen forsøkte seg på det, men det nyttet jo lite, det var jengs at forbudet ikke ble overholdt. Et yndet samlingssted på lørdagskveldene var dampskibskaien når Saltensbåten i 10 tiden om kvelden kom ut fjorden fra Narvik, da var det vanskelig med ståplass, for alle skulle ombord å kjøpe seg aviser og det var også mang ei vinflaske som ble smuglet iland. Sessuten var det som regel kjenninger som hadde vært på bytur og kanskje hadde noe sterkt i kofferten. Forresten var det ikke vanskelig å skaffe seg fludium for dem som var interessert for stadig var det en og to malmbåter i havna, og det var ikke vanskelig å lure en enslig toller, ja, til og med tyskerne ble mange ganger lurt for reelt oppgjør, gamle halvloddsedler ble benyttet som betalingsmiddel. Etter kaibesøket ble det spredning hit og dit, noen søkte dit som var dans, andre gjorde et kafebesøk. Og kafeer var det nok av, men de mest populære var Centralen, Heimly og Barstad kafe, alle disse lå rundt det "Glade hjørne". Men finnlenderne og svenskene søkte gjerne til "Spillhelvete i Monte Carlo" (Gammelbrakka) og her gikk det ofte varmt for seg, kniven satt ofte løst i sliren når en falskspiller ble oppdaget, ikke for det, det kunne også gå varmt for seg når det gjaldt kokkenes gunst og det skapte mye uro i de nye barakkene i Åsen som rummet i alt 64 mann og 4 kokker.

Når først uroen begynte kunne det vare opptil en hel uke før det stilnet av. Den beste fortjenesten var på handlasting i pallen og det var helst fremmedarbeiderne som søkte jobb her, og de lå ikke på latsiden når de var i arbeide, men fra lønningsdagen og til de ble blakke var det ikke mulig for ledelsen å få dem til å tørne til igjen.

Det var mange slags mennesker som var ute for å få sin slant av fortjenesten. Det store hotellet var som regel fullsatt, det kunne være handelsreisende, emisærer, sverdslukere, indiske fakirer, verdens sterkeste menn og en masse telthandlere som slo opp sine telt nede på sletta, tivoli og skytebane var også et yndet sted å spenne penger på. Ofte ble det slagsmål mellom bygdas egne sønner og de fremmede. Ja, det var en urolig tid den gang, og som gutter opplevde vi noe spennende hver kveld, en ting lærte jeg å forstå og det var at det var mange hjertensgode mennesker, selv om de til sine tider kunne være nokså tøff så var de snar til å hjelpe når det var noen som lidde nød.

Det var en eneste politimann som var satt til å holde ro og orden og han hadde en umulig oppgave, det var ikke alltid han fikk de arresterte inn på "Fenka" men han gjorde sitt beste, det må en kunne si. Senere ble han overflyttet til Ballangen, da grubedriften ble startet opp der. Det en så mangt en kunne skrive om når det gjelder grubedriften fra rundt århundreskiftet, men jeg skal denne gangen nøye meg med det som jeg egentlig skulle fortelle om, og som satte stedet i alarmberedskap.

Det var en lørdagskveld senhøstes at en mengde arbeidere var samlet på kaien da Saltensbåten litt forsinket kom fra Narvik. Da begynte et rykte å svirre på kaien at det var observert en mann oppe i en kibbe på linbanen som var stoppet som vanlig klokken 10. Ryktet holdt seg hårdnakket, og det var de som hadde sett ham vifte med en hvit lommeduk, andre hadde hørt rop fra mannen som hang i kibba ca 100 meter over bakken, i det hele tatt var det mange som hadde observert det samme, men å finne ut hvem disse var, var helt umulig. Ansvarsfulle folk så meget alvorlig på dette og mente at det ikke var usannsynlig at en mann ville ta seg ned fra fjellet, men at hans klokke var for sen slik at linbanen ville bli stoppet føren at hans kibbe kom inn på stasjonen. På lørdagskveld stoppet alt arbeide klokken 10.

Direktøren ble varslet og han ga øyeblikkelig ordre om at banen skulle startes opp og kjøres rundt. Dette ble gjort, men ingen mann kom inn til stasjonen så for sikkerhet kjørtes banen rundt en gang til uten noe resultat. Da ble det gitt ordre om at det skulle gåes manngar etter banetraseen i fall mannen var blitt slynget av kibba i det banen startet opp. Førstehjelp og flaggermuslykter ble organisert og i det tette høstmørket gjennom myr og kratt ble hver tomme undersøkt, og for oss gutter var spenningen på bristepunktet da vi nærmet oss stedet hvor en antok at mannen måtte være falt ut. Letemannskapets ansikter virket for oss dødbleke i den flimrende belysningen, og som kastet lange skygger stener og tuer om til lemlestede mennesker i vår oppspilte fantasi. Stemningen blant letemannskapet var til å ta og føle på, det var vel for dem ikke mindre dramatisk. Det dro ut langt i de sene nattetimer føren hele traseen helt opp til det nederste tårnet var undersøkt, og heldigvis uten resultat. Teorien gikk senere ut på at mannen kanskje hadde oppholdt seg i den kibba som gikk oppover og at han hadde hoppet av i det første tårnet han passerte og han ikke senere har tort å fortelle dette til noen på grunn av konsekvensene. Nok om det, var det hele lagt opp som til en folkeforlystelse var det en temmelig makaber forestilling, og den eller de som var med på disse rykter har vel ikke senere turd vedkjenne seg disse, og en kan derfor formode at denne hemmeligheten er gått med i graven og at en aldri får vite hva som egentlig var i disse rykter hin mørke høstkveld 1917/18.

Bilde fra Kleiva

bygdeboknemnda

Fimbul bilde.JPG
Kleven 1920:

Fra venstre: Karl Bakland, Sigvart Pettersen, Andreas Rekstad (Larsen), Godtlib Hansen, Oskar Hansen, Torleif Bakland
I følge håndskrift bak på bildet.


Bondrefta

Revyvise forfattet av Ole Elvemo, Einar Harr Hansen og Reidar Bergvik.

Sunget på en redningsfest i Bogen i 1928 og handler om starten av den såkalte "Bon-drifta".

Melodi: Sol ute, sol inne ......


Nu vil jeg synge en sang om denne drifta
som endelig nu kjem igang.
Her i Bogen har vært ei bedrøvelig tid,
så nesten alle er like blakk som vi.
Men nu blir det liv ute, liv inne
som vel aldri går av minne. Ja, det blir velstand.
Folk ifra Bogen blir rikar enn noen fra Liland.
Forskuten strekker nei aldri til.
Med bakskuten gjør vi da som vi vil
Så blir det liv ute liv inne.
Pengan vil svinne til liv bare liv.

Anders Aars kom fra Oslo og sa at (dissan)
jødan i Frankfurt de var nu blitt sta.
Bergersen sa at her må bli probert
å få malmfeltet sosialisert.
Men da ble det liv ute, liv inne.
Legg deg på minne at da blei det skitprat.
Alle tok ordet, han Tofte slo i bordet,
og han Osmark blei skinnflat.
Leiros han vasa om hjemstavsrett.
Jeger han sa at det sku gå lett
å få liv ute, liv inne,
drifta i svingen når snyen går vekk.

På møtet skull velges sovietkomite
og fem kommunista skull brukes til det.
Nu har de holdt møte og folket fordelt,
men se det er nu konfidensielt.
Så nu blir det liv ute, liv inne
hvem kan vel finne de hundreogfemti.
Alle skal takes, og ingen skal vrakes,
og folk er her plenty.
Strand, Bergvik, Kleiva har arbeidsrett.
Dermed er saken jo helt komplett.


Og ingen må meine som der ei har heime
å bli aksjonær.
For over alt sto det adgang forbudt,
men jau ble det adgang for alle tilslutt.
Så nu blir det alt på kvert einaste hus:
FRIHET OG LIKHET BLANDT BUS.
Så nu blir det liv ute, liv inne.
Ingen kan finne en einaste storkar.
Alle er enig, og alle er meni og ingen ryk uklar.
Men vess at Ravn kjem på trekkeri, vi send'
han til Ofotens Meieri. Så blir det liv ute, liv inne,
bøndern i sinne slår kyrn i hel.

Marvin Michaelsen har kjøpt dongeri
og Jon Hansen er konkurrenten deri
Pettersen er så lite å sjå, men Johan Nilsa på kaia må gå.
Så blir det liv ute, liv inne
Kremmarn vil vinne kver einaste kunde.
Finfin reklame gjør bumann og same til trufaste hunna.
Kontanter spørges der ei om nu.
Nei kritsa det får både æ og du,
og alt skal betales når gråsteinen males til 90 prosent.

Nu har vi vel kanskje vore for drøy.
De'r da straffbart å holde sån frøktelig støy.
På butikkan er sagt at her skull' bli polti,
og i arresten blir vindu satt i.
Så nu blir det liv ute, liv inne,
slossing i blinde om nettene ute.
Skriking og skråling og huing og håling og fullfyran ture.
Ingen får sparken for denslags nu.
Vi eier jo bolaget æ og du og får samme betaling
for lasting og maling får æ og får du.


Sang

av M. Blix, (Mangor Hilberg Blix, født 1889, Bjellgam - død 1918, Strand)


På arbeidsfeltet det nu går godt
men med fortjenesten er det smått.
Ti akordprisene er så små,
at fire kroner man ei kan få.

De høie herrer sig ei forbarmer
om man avsliter både skinn og tarmer,
at man arbeider sig blodig sved
til man segner som døde ned.

Og om arbeiderne pent vil spørre
skal arbeidslønnen ei blive større
med slike priser vi oss ei kan klare
så lyder svaret kun: Arbeid bare.

Av kjøpmenn er her tilsammen åtte
og i april de tilsammen tråtte,
på et møte hvor de ene bleve
kreditten skal nu ei lenger leve.

Da Bogens kjøpmend var enig bleve
i Ofotens tidende da blev skrevet
Fra første mai skal kreditten heves
en slik annonse var helt forgjeves.


Arbeiderne her seg da forbereder
sine varer at kjøpe ifra andre steder
kreditten leved, det sagdes så
man kunne varene fraktfritt få.

Da blev de redde og straks har glemt
det som de nyligen har bestemt
kanskje frygtet de for hverandre
at kreditten kunne usynlig vandre.

Det går sin gjenge endnu som før
de vist nok slet ikke annet tør
kreditten lever jo glått enda
for slik bestemthet, et langt hurra.

I kjøpmend nu har i høstetid
ud av arbeidernes tunge slit
for alt vad trenges til livs opphold
det må betales med mange fold.


Fimbul bilde.JPG

Magnor Blix var sønn til Jensine og Kristian Blix. Han var en dyktig skribent og skrev meget i avisene om datidens aktuelle spørsmål.
Han utga flere viser, men de fleste er kommet bort. Vi har funnet en fra Kirkenes, der han arbeidet i 1915. Han døde i 1918. Det var den såkalte "spanskesyken" som tok hans liv. Han blev 29 år.

Folketelling 1875

av Kr. Lenvik, (Kristian Emil Hansen Lenvik 1889-1976)

Stunes

Folketellinga paa gaarden i 1875 var det følgende indevider:

Løpenummer 10b & 12b = 1. familie Se digitalarkivet
Ole Kristensen husfader, selveier, gårdbruker gift født 1829 Evenes
Ingeborg Axelsdatter hans kone gift født 1831 Ankenes
Andreas Olsen deres søn ugift født 1873 Evenes
Kristine Olsdatter deres datter ugift født 1859 Evenes
Anna Olsdatter deres datter ugift født 1865 Evenes
Jonette Olsdatter deres datter ugift født 1869 Evenes
Amalia Olsdatter deres datter ugift født 1871 Evenes
Olufine Olsdatter deres datter ugift født 1875 Evenes
Kristen Andersen hans far, føderaadsmann født 1790 Evenes


Løpenummer 10a & 12a = 1. familie Se digitalarkivet
Kristen Kristensen husfader, selveier gift født 1831 Evenes
Elen J. Berentsdatter hans kone gift født 1828 Ballangen
Kristoffer Kristensen deres søn ugift født 1868 Evenes
Anne Kristensdatter deres datter ugift født 1859 Evenes
Erikka Kristensdatter deres datter ugift født 1862 Evenes
Maria Kristensdatter deres datter ugift født 1866 Evenes


Løpenummer 10a & 12a = 1. familie -husmann- Se digitalarkivet
Ole Anderssen husfader, husmann med jord gift født 1839 Evenes
Jensine Pedersdatter hans kone gift født 1852 Evenes
Elen Olsdatter deres datter ugift født 1872 Evenes
Ole Olsen deres søn ugift født 1863 Evenes


Løpenummer 11 = 1. familie Se digitalarkivet
Jens Eriksen husfader, selveier, gårdbruker gift født 1837 Evenes
Katrine Larsdatter hans kone gift født 1843 Trondenes
Oluf Jensen deres søn ugift født 1867 Evenes
Leonora Jensdatter deres datter ugift født 1864 Evenes
Peroline Eliasdatter fosterdatter ugift født 1864 Evenes
Anne Larsdatter tjenestepige ugift født 1846 Trondenes
Rasmus Mikalsen hennes søn ugift født 1873 Evenes


Løpenummer 13 & 14 = 1. familie -husmann- Se digitalarkivet
Erik Paalsøn husfader, husmann med jord gift født 1815 Evenes
Petrikka Axelsdatter hans kone gift født 1830 Trondenes
Paul A. Paalsøn deres søn ugift født 1855 Evenes
John M. Paalsøn deres søn ugift født 1856 Evenes
Nils Paalsøn deres søn ugift født 1862 Evenes
Mikael Paalsøn deres søn ugift født 1875 Evenes
Inger Paalsdatter deres datter ugift født 1868 Evenes
Anne Paalsdatter deres datter ugift født 1872 Evenes
Ole J. Paalsøn Erik Paalsøns søn ugift født 1858 Evenes


Løpenummer 13 & 14 = 1. familie -husmann- Se digitalarkivet
Nils Nilsen husfader, husmann med jord gift født 1814 Evenes
Margrethe Larsdatter hans kone gift født 1816 Evenes
Lars Nilssøn deres søn, sindsyk ugift født 1847 Evenes


Løpenummer 13 & 14 = 1. familie -husmann- Se digitalarkivet
Morten Andreassen husfader, selveier, gårdbruker gift født 1844 Tønset
Margrethe Jørgensdatter hans kone gift født 1844 Trondenes
Edevard Mortenssøn deres søn ugift født 1875 Evenes
Elida J. Mortensdatter deres datter ugift født 1873 Evenes
Maria Johansdatter fosterdatter ugift født 1867 Evenes
Joakime Jørgensdatter tjenestepike ugift født 1856 Trondenes


Folketellingene er av mange årsaker ufullstendige. Nemnda tar gjerne imot kommentarer og opplysninger!

Lenvik

Folketellinga paa gaarden i 1875 var det følgende indevider:

Løpenummer 58a = 1. husstand Se digitalarkivet
Anders Bertheus Andersen husfader, selveier gift født 1821 Evenes
Hanna N. Christoffersdatter hans kone gift født 1831 Evenes
Anders P. Andreassen deres søn ugift født 1859 Evenes
Kristoffer Andreassen deres søn ugift født 1866 Evenes
Edevard O. Andreassen deres søn ugift født 1868 Evenes
Ovedia J. Andreasdatter deres datter ugift født 1857 Evenes
Karen M. Andreasdatter deres datter ugift født 1863 Evenes
Løpenummer 58a = 2. husstand
Elen O. Pedersdatter A. B. Andersens moder enke født 1798 Evenes
Jacob Anderssen hennes søn ugift født 1834 Evenes


Løpenummer 58b Se digitalarkivet
Peter E. Anderssen husfader, selveier gift født 1825 Evenes
Elen J. Nilsen hans kone gift født 1834 Ballangen
Peter E. Petersen deres søn ugift født 1868 Evenes
Emil J. Petersen deres søn ugift født 1873 Evenes
Axelie M. Petersdatter deres datter ugift født 1859 Evenes
Ane J. Petersdatter deres datter ugift født 1863 Evenes
Abelone E. Petersdatter deres datter ugift født 1865 Evenes
Nanna E. Petersdatter deres datter ugift født 1870 Evenes
Hanna P. Petersdatter deres datter ugift født 1875 Evenes


Løpenummer 59 = 1. husstand Se digitalarkivet
Ane Aas Einarsdatter N. Jacobsens enke enke født 1810 Evenes
Jacob A. Nilsen søn født 1838 Evenes
Ebrikke O. Nilsdatter datter ugift født 1846 Evenes
Karen A. Nilsdatter datter ugift født 1848 Evenes
Ane N. Nilsdatter datter ugift født 1851 Evenes
Løpenummer 59 = 2. husstand
Johan Johansen fisker, logerende ugift født 1854 Ankenes


Løpenummer 60 Se digitalarkivet
Hans Christoffersen husfader, selveier gift født 1834 Evenes
Olava Pedersdatter hans kone gift født 1831 Ibestad
Margrethe O. Martinsdatter fosterdatter født 1863 Evenes
Johanna P. Johansdatter fosterdatter født 1873 Ibestad
Ole Johannessen tjenestedreng født 1857 Sparboe
Ingeborg J. Pedersdatter tjenestepige født 1846 Sverige
Johanna J. Johansdatter hennes datter født 1871 Evenes
Karen M. Nilsdatter kaarkone enke født 1797 Ankenes


Løpenummer 61a = 1. husstand Se digitalarkivet
Peter M. Gabrielsen husfader, selveier gift født 1844 Evenes
Elen M. Eilertsdatter hans kone gift født 1846 Evenes
Elias K. Petersen deres søn ugift født 1873 Evenes
Bertheus K. L. Petersen deres søn ugift født 1875 Evenes
Hans O. Gabrielsen fisker, Peters bror ugift født 1851 Evenes
Lavine P. Bertheusdatter kaarkone enke født 1820 Ankenes
Soffie M. Tollefsdatter hennes fosterdatter ugift født 1860 Sverige
Karen M. Caspersdatter Elens moder enke født 1817 Evenes


Løpenummer 61b = 1. husstand

Se digitalarkivet

Mette P. Pedersdatter selveier, gårdbruker enke født 1831 Evenes
Barnt J. Nilsen søn ugift født 1864 Evenes
Harald A. Nilsen søn ugift født 1866 Evenes
Emma M. Nilsdatter datter ugift født 1868 Evenes
Anna M. Andreasdatter fosterdatter ugift født 1873 Evenes
Løpenummer 61b = 2. husstand
John E. Hendriksen inderst, fisker gift født 1841 Ankenes
Gjertru J. Benjaminsdatter hans kone gift født 1844 Evenes
Anton J. Johnsen søn ugift født 1872 Evenes
Hans A. Johnsen søn ugift født 1874 Evenes
Marie H. Hansdatter tjenestepige ugift født 1861 Evenes


Løpenummer 62 Se digitalarkivet
Jacob M. Anderssen husfader, leielending gift født 1837 Evenes
Hanna K. Jacobsdatter hans kone gift født 1837 Evenes
Jens A. Jacobsen søn ugift født 1865 Evenes
Johan M. Jacobsen søn ugift født 1867 Evenes
Bertheus K. L. Jacobsen søn ugift født 1869 Evenes
Julia K. Jacobsdatter datter ugift født 1871 Evenes
Andreas S. Jacobsen søn ugift født 1873 Evenes
Nikoline A. Jacobsdatter datter enke født 1875 Evenes
Synøve Jacobsdatter Jacob Anderssens moder enke født 1795 Evenes


Løpenummer 63a = 1. husstand Se digitalarkivet
Ole H. Anderssen husfader, selveier, gårdbruker ugift født 1837 Evenes
Rebekka E. Jansdatter husholderske ugift født 1851 Ankenes
Hans B. Olsen deres søn ugift født 1875 Evenes
Karen E. Andersdatter Ole Anderssens søster enke født 1823 Ankenes
Jens M. K. Jenssen Karen Andersdatters søn ugift født 1861 Ankenes
Løpenummer 63a = 2. husstand
Marit E. Pedersdatter kaarkone enke født 1827 Evenes
Albert N. Eliassen hennes søn ugift født 1863 Evenes
Emma H. J. Eliasdatter hennes datter ugift født 1870 Evenes


Løpenummer 63b = 1. husstand Se digitalarkivet
Olaus Jacobsen husfader, selveier, notbas gift født 1831 Evenes
Margrethe D. Hansdatter hans kone gift født 1835 Evenes
Hans A. Olaussen deres søn ugift født 1863 Evenes
Berhard L. Olaussen deres søn ugift født 1867 Evenes
Otto M. Olaussen deres søn ugift født 1870 Evenes
Nils O. Olaussen deres søn ugift født 1872 Evenes
Julius L. Olaussen deres søn ugift født 1874 Evenes
Karoline M. Olausdatter deres datter ugift født 1861 Evenes
Josefine M. Olausdatter deres datter ugift født 1865 Evenes
Karen A. Nilsdatter Margrethe Hansdatters moder enke født 1798 Evenes
Hanna M. Hansdatter Margrethe Hansdatters søster ugift født 1827 Evenes


Løpenummer 62, Leielending Se digitalarkivet
Andreas Ingebrigtsen husmann uten jord, fisker gift født 1842
Julianna Hansdatter hans kone gift født 1848 Ankenes
Ingvald A. Andreassen deres søn ugift født 1874 Evenes
Ane M. Jacobsdatter hans moder enke født 1809 Evenes
Kristina O. Kristoffersdatter tjenestepige ugift født 1861 Evenes


Bygdeboknemnda

Kjell A. Pedersen (form)
Harald Lambertsen
Barbro Zylla
Odd Mortensen
Eva Svendsen

Turid S. Leiros og Terje Bautz har flyttet fra bygda. Vi takker for samarbeidet!

Tiggerbrev

bygdeboknemnda

Brev 1
Han NN forleden dag fik et svare sjau.
Det brændte i hans lade.
De pøsed vand af al sin magt, men dog blev alting ødelagt,
og det var riktig skade.
Thi syv og tyve gode læs af hø blev brændt; kun lidet tess
var slumpen, som blev berget.
Der brandt klæder, mad og og mel, som var i laden.
Den var fæl den brand, som sådan herged.
Og laden selv var ny og stor, af bindingsverk og klædt
med bord og værd ret mange penge.
Og assurert var ingenting; det gjør jo ingen heromkring
af dem, det mes kan trænge.
Nu står den arme mand så snau og stirrer på en askehaug.
For hest og kjør og smaler han mangler for og har ei magt
at kjøbe, hvad blev ødelagt.
Jeg derfor anbefaler, at folk, som er af sådant sind,
at de vil derpå lægge vind at gjøre godt i verden,
nu hjælper denne arme mand så godt, som de for tiden kan,
Han gir sig nu på færden med denne liste, som jeg skrev,
Men dette anbefalingsbrev bør ei afgjøre sagen.
Enhver, som har barmhjertighed ved selv, hvad godt der vindes
ved at lægge den for dagen.

Brev 2
Kom, venner, I som hjærte har og hjælp en mand, som nylig var
på kjøring svært uheldig. Det gjælder NN hvis hest fik
sønderflængt sin baug så fælt - og rent tilfældig.
Ondt var det for den stakkars hest, men NN, stakkar, rammes mest,
som så med seksti kroner betale kur for hestens sår
og enda længe vente får, før såret atter groner.
I ved, han er en fattig mand. Så hjælp han nu, så godt i kan,
at få betalt for hesten. Vis nu, I har lidt hjærtelag,
og husk, det har Guds velbehag i nød at hjælpe næsten.

Brev 3
Hør her du kristen menighed, Kom nu og øv barmhjertighed
Med folk, som er i nod. Thi NN Hen er en meget hjemsøkt far
og lidet har til brød. Hans kjække Ola, den ældste søn,
I hvem han så sin alders løn Og moderen sin trøst,
For anden gang er syg lagt ned Og blind i sin elendighed,
Gud giv, han var forløst; Giv hid nu hver en kristen mand
En krone eller, om du kan, Lidt mer, ja mindre og.
Kan blot du give øre fem, det blir dog lidt til hjælp for dem,
som nøden så betog.

Slike tiggerbrev kunne bli forfattet når skjebnen hadde fart ille med en person, apell til medmenneskelighet.