Flyktningeruta

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Norsk familie på marsj gjennom skogene over grensa til det nøytrale Sverige.
Foto: Riksarkivet

Flyktningeruta er en rundt ti mil lang rute som ble brukt av kurérer og flyktninger under andre verdenskrig for å komme seg til frihet i Sverige. Ruta starter ved Skullerudstua i Oslo og går gjennom Østmarka til Enebakk og Øyeren. Videre østover går den fra Enebakkneset, gjennom Aurskog og fram til Skjølåen i Eidskog, der Norske Grenselosers Museum ligger. En avstikker går også videre inn til Skillingsmark i Sverige, der det var flyktningemottak under krigen.

Historie

Flyktningeruta slik den er i dag, er en kombinasjon av flere ruter som ble brukt ut fra Oslo. Fram til Øyeren følger den i stor grad «Timianruta», som først og fremst var en kurèr-rute der det ble fraktet viktig post, penger og utstyr. Ruta var aktiv fra juni 1943 og til krigens slutt. Øst for Øyeren er ruta satt sammen av flere ruter som flyktningene benyttet. Her var det aktivitet under hele krigen. Både private ruter og ruter som var organisert gjennom Hjemmefronten, Milorg, og Den Kommunistiske motstandsbevegelsen, Komorg, dannet et nettverk av fluktmuligheter mot friheten i øst. Man regner med at ca 10-15 000 flyktninger totalt tok seg ut mot Sverige i søndre del av Hedmark og Akershus.

Hjemmefrontens kommandosoldater ved svenskegrensen.
Foto: Grenselosmuseet

Hjemmefronten var under krigen delt opp i distrikter over hele landet, og i Osloområdet dekket Milorg gruppe D13130 alt syd og øst for byen. Allerede i 1940 hadde det dannet seg spredte motstandsdgrupper i Oslo øst, men det var mangel på både utstyr og instruktører. Mange av gruppene løste seg derfor opp. Først i 1943 begynte arbeidet med å bygge opp Milorg i Østre Aker – distrikt 13130. Denne gruppa besto etter hvert av 820 mann. Gruppa organiserte trening og instruksjon med våpen. Mye av dette foregikk ute i Østmarka. Olav Tyvold var en av lederne av denne gruppa, og sammen med Terje Diesen fra samme gruppe opprettet han en hemmelig rute til Sverige gjennom Østmarka, som fikk dekknavnet Timianruta. 250-300 mennesker ble eskortert denne veien i løpet av krigen, selv om ruta var hyppigere brukt til kurérvirksomhet enn menneskeflukt. Hver 14. dag var det fast posttransport langs ruta. Kurerene brukte gjerne 2–3 dager på den 12 mil lange turen til grensa, med bører på opptil 40 kg. På den østre siden av Øyeren møttes flere ulike flyktningeruter fra ulike deler av Østlandet. Mange av de som flyktet ut av Oslo ble fraktet med bil eller buss et stykke på vei. Ofte gikk transporten på lastebiler, flyktningene ble kalt «kaniner» og kamuflert under potetsekker eller lignende. Noen få ble kjørt nesten helt frem til grensen, mens de fleste hadde en lang, strevsom og farlig tur over flere dager før de kom så langt. Siste etappe, som også var den farligste, var den siste biten fram over grensen. Her fikk flyktningene hjelp av grenseloser. I området ved svenskegrensen (på svensk side, naturlig nok) var det også utstasjonert kommandosoldater fra motstandsbevegselsen som ga grenseloser, flyktninger og kurérer beskyttelse og etterretningsinformasjon om hvor tyskerne befant seg. På svensk side av gensen ble de tatt godt i mot av det svenske grensepolitiet.

Flyktningeruta er en 12 mil lang skiltet turløype.
Foto: Dag Olav Brækkan

Flere steder i Østmarka ble brukt til flyslipp med utstyr til motstandsfolkene som holdt til der. 12. mars 1943 foregikk det første flyslippet, mellom Tonevann og Steinsjøen. Da ankom de kjente motstandsfolkene Max Manus og Gregers Gram. Med dem kom det en stor mengde våpen, ammunisjon og utstyr. Senere kom det flere slike sendinger. Tyskerne gjennomførte blant annet i 1944 og 1945 razziaer gjennom Østmarka for å finne motstandsfolk. I 1944 fant de blant annet basen på Bjønnebeite ved Skålsjøen, der to mann ble skutt og i 1945 ble ni mann drept under razziaen.

Det store flertallet av hjelpere underveis var mennesker som hjalp til frivillig med stor fare for sitt eget liv, men det hendte også at flyktningene betalte større pengebeløp for å få hjelp til å komme seg til Sverige. ‘Flyktningeruta’ som merket tur ble innviet 9.juni 1995 i forbindelse med frigjøringsjubiléet.

Rutebeskrivelse

Grenselosmuseet ved innsjøen Skjølåa i Eidskog
Foto: Dag Olav Brækkan
I dag er ruta merket opp som tursti med blå merking og skilt hele veien. Totalt er ruta ca 120 km lang.

Del 1: Østmarka Turen gjennom Østmarka fra Skullerudstua er ca 35 km. Terrenget er ganske krevende, da det er mye opp og ned. Dersom man kun ønsker å gå noe av turen kan man for eksempel gå inn til Rundvann eller Smalvann, eller fortsette ned til Vangen og ta seg hjem derfra. Ruta leder ned til Øyeren. Her hadde flyktningelosene fått tak i båt og rodde over vannet. Mange flyktninger kom imidlertid med buss til østsiden av Øyeren, og slapp dermed roturen. Dersom man i dag skal over vannet må man avtale med noen som kan skysse. Ruta går ned gjennom tunet på Skøyen gård for å komme helt ned til vannet. Husk at man er på privat grunn og må vise respekt for de som bor på gården.

Del 2: Fet- Aurskog- Høland Turen gjennom Fet-Aurskog-Høland går i et skiftende terreng. Flotte skogsområder med vid utsikt og et slakt landskap med vann og fine furuvoller. Noen steder kommer ruta ut på vei, enkelte strekk kan det være hensiktsmessig å få transport, slik at det ikke blir så langt på asfalt. Det kan spesielt være interessant å ordne transport fra Ovrum-til R 229 ved Steinby og gå derfra til Amundsetra. Dersom man starter fra Enebakkneset er det fint å ta buss til butikken ved Linderud. Der er det informasjonspunkt og ruta er merket derfra. På østre siden av Øyeren er det ikke noen overnattingsplasser innendørs, man må derfor ha med telt eller sove ute i det fri. Det er inngått avtale og noe tilrettelagt for overnatting på stedene Amundseter og Steinby. Den siste biten av ruta går på grusvei fra Langeback, forbi Fisketjernsmoen og fram til Skjølabråtan og Grenseelosmuseet.

Kulturminner og severdigheter langs ruta

Rustne blikkbokser ved Nissedråga
Foto: Louise Brunborg-Næss
Flyktningeruta går innom diverse hytter, koier, gårdstun og andre bygninger som ble brukt som skjulesteder og til ly og overnatting for flyktninger og kurérer. Enkelte steder er det spor etter midlertidige oppholdssteder, som Milorg-hula i Østmarka og Nissedråga rett over grensen (her kan man til og med se rustne hermetikkbokser etter den norske kommandoenheten som gjemte seg her en vinter under krigen). Ved Kåterudmåsan i Østmarka var det et slippsted for Milorg gruppe 121 der engelske fly leverte 4,5 tonn utstyr, her kan man fremdeles finne rester etter noen av de 27 containerne som ble brukt. Når ruta nærmer seg svenskegrensen er det også spor etter skogfinner og deres kultur, ikke minst i stedsnavnene. Rundt Skjervangen og på begge sider av Øyeren er det rikt med arkeologiske kulturminner fra ulike tidsepoker.
Objekt Beskrivelse Kulturminnesøk ID
Østmarkkapellet Sportskapell fra 1957 85914 [1]
Milorghula ved Smalvann Våpenlager og skjulested 1005181 [2]
Kåterudmåsan Flyslipp-sted 1005234[3]
Huldreheimen Her lå to Tsjekkiske dessertører i skjul i 14 dager 1005200 [4]
Sollia Kommandosentral for Milorg og skjulested for flyktninger 1005241 [5]
Amundseter På Amundseter ble landssvikfanger oppbevart etter krigen 1005244 [6]
Malnes Tidl. småbruk hvor mange flyktninger fikk hjelp under krigen 1005183 [7]
Grenselosmuseet på Eidskog Tidl. skole og tollstasjon 1005239 [8]

Eksterne lenker

  • Se kulturminner langs turen på kart [9]
  • Turbeskrivelse på UT.no [10]
  • Fortellinger fra Flyktningeruta på Digitalt Fortalt [11]

Kilder

  • Diese, Terje: «Milorg område 13130», i Søndre Aker Historielags Årbok for 1986
  • Berger, Aase: «Flyktningelos i grenseland».
  • Ødegård, Tronn: «På flukt i Østmarka under krigen», i Medlemsblad for Østmarkas venner nr. 3/2005.
  • Lilleeng, Bjørn: «Langs Flyktningeruta», i medlemsblad for Østensjø Historielag 10/2012.
  • Saugstad, Even: Østmarka fra A til Å, Oslo 2012.


Historiske vandreruter logo.png Artikkelen Flyktningeruta inngår i prosjektet «Historiske vandreruter». Målet med dette prosjektet er å øke kjennskapen til og bruken av gamle ferdselsruter med både kulturhistoriske og friluftslivsmessige kvaliteter. Den Norske Turistforening (DNT) og Riksantikvaren samarbeider om prosjektet.[12] Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen.
Flere artikler finnes via prosjektforsida og denne alfabetiske oversikten.


Koordinater: 59.892136° N 11.869629° Ø