Lokalhistoriewiki:Hovedside
Månedens dugnadI februar finner de olympiske vinterleker sted i Milano og Cortina d'Ampezzo i Italia, og i den anledning handler månedens dugnad i januar om vinteridrett og vinterleker. Vi ønsker oss bidrag om lek på for eksempel ski og skøyter, fra det helt dagligdagse til det mest profesjonelle. Og det er også mye annen moro man kan få ut av snø og is, også uten noe på beina! Det er mye god vinterkultur i bygging av snøhuler og -borger, aking på kjelke, brett og grytelokk, basing og engler i snøen, snøballkrig og -lykter. Og i barneskirenn i nabolaget, lokale hoppbakker og nysprøytet is på lekeplassen. Ønskeliste med forslag til artikler vi mangler men bør ha:
Smakebiter fra artiklene
Helga Kalrustad (født 1. august 1889 på Øver-Kallrustad i Østre Toten, død s.st. 24. april 1951) bodde og arbeidde hele livet på garden Øver-Kallrustad i Nordlia, Østre Toten. Hennes store interesse var avholdssaken, og alt i tenåra ble hun med i den nystifta losjen Nordliens Haap. Helga forble ugift, sjøl om hun var forlova en periode.Hun var datter av Martin (1855-1927) og Ottilie Kalrustad (1855-1921). Begge foreldrene hadde vokst opp i husmannskår i Nordlia, men i 1889, da Helga ble født, klarte de å få kjøpt Øver-Kallrustad. I likhet med en del andre fra bygdesamfunnets underklasse makta de å klatre sosialt uten å flytte vesentlig på seg geografisk. Flere småbruk og mindre garder på Toten, blant annet nabogarden Ner-Kallrustad, ble på slutten av 1800-tallet solgt til tidligere husmenn. Øver-Kallrustad ble etter en del nydyrking på rundt 50 mål dyrka jord, noe som var nok til å fø 7-8 kuer og 1-2 hester. Helga Kalrustad vokste dermed opp i et økonomisk midtsjikt i Nordlia.Hun var veslesøstera til Hans Kalrudstad (1883-1945). Søstera Olga (født 1893) døde som barn, men på Kallrustad var det allikevel mye folk. Søskenbarnet Oskar Fodstad (1894-1959) tilbrakte deler av oppveksten på garden som pleiesønn. I tillegg bodde blant annet bestemora Lovise Olsen (1826-1917), budeia Agnethe Hansen og anna innleid arbeidskraft på Øver-Kallrustad. Les mer …  Framskåp laga av Skjåk-Ola, frå slutten av 1700-talet. Skåpet var opphavleg frå Nigard Lund i Skjåk. Det er nå på Kunstindustrimuseet i Oslo. Foto: Ukjent Skjåk-Ola, eller Ola Rasmussen Skjåk, (fødd 1744 i Skjåk og død same stad 1803) var snikkar og treskjerar. Han er særleg kjend for stoveinnreiingar med store stuguskåp (framskåp) og anna fast inventar med rik akantusornamentikk. Ei rekkje av arbeida hans er bevarte, og framskåp frå hans hand har i vår tid vore takserte for millionbeløp på antikvitetsmarknaden. Ola Rasmussen er også kjend under namnet Teigroen, etter ein av bustadene han hadde. Han levde ugift livet ut. Skjåk-Ola vart ein tonegjevande utøvar av ein meir prangande interiørstil og ein ny byggjeskikk som fekk gjennomslag i heimbygda hans nettopp i andre halvparten av 1700-talet. Det var ein del av det som har vorte kalla eit kulturskifte i Gudbrandsdalen 1750-1850. Som mange andre stader i landet var dette ei tid med aukande velstand blant gardbrukarane. I Skjåk hadde det samanheng med inntekter av tømmerdrift, og særleg frå ein aukande eksport av byggkorn til kornfattige bygder og til verkssamfunn som Røros, Folldalen og Lesja. Les mer …
Molle Cappelen - egentlig Bergliot Ambrosia - (født Heyerdahl 15. april 1922 i Kristiania, død 28. juli 1986 i Oslo) var arkitekt. Hun hadde egen arkitektpraksis i Oslo sammen med sin mann, Per Cappelen, i nesten 30 år. Ekteparet Cappelen tegnet blant annet Kristiansund rådhus, sentrallaboratoriet for Statens institutt for folkehelse, Brumunddal kirke og Rudolf Steiner-skolene i Bærum og Oslo. Ekteparet tegnet også en rekke eneboliger og hytter hvor treet var det viktigste materialet. I 1964 mottok de Treprisen, en arkitekturpris opprettet i 1961, som deles ut for fremragende arkitektur med bruk av tre som materiale. Les mer …  Hovedbygningen på Storgården («Schønninghuset»). Den eneste bygningen som fortsatt står på den største eiendommen på øya. I dag eid av Staten v/Miljødirektoratet. Restaurert utvending de siste årene i regi av foreningen Hjartøyas venner. Tidligere skal bygningen ha vært gulmalt (mulig okergul) og hatt rød teglstein til taktekke. Foto: Oskar Kristiansen (2020) Hjartøya er ei øy i Steigen kommune i Nordland. Øya var tidligere bebodd, men ble fraflyttet i 1963. Hjartøya ligger ved innløpet til fjorden Nordfolda. Øya har et areal på ca. 8,6 km² og høyeste punkt er Grønlikollen på 239 moh. Ved Hjartøya er der flere mindre holmer og skjær. De største av disse er Måsøya, Svinøya og Helløya. Hjartøya ligger langt sør i Steigen Kommune. Hjartøya ligger i munningen til fjorden Nordfolda og sundet på østsida av øya kalles Mulfjorden. Hjartøya ligger på det nærmeste ca. 2,5 kilometer fra fastlandet og avstanden er omtrent lik til begge sider, med Mulen i øst og Foldstranda i nordvest (begge i Steigen). Øya har et areal på ca. 8,6 km² og er omtrent 6 kilometer lang og 2,3 kilometer bred på det bredeste. Les mer …
Herman(n) Fischer (født 1. januar 1893 i Litauen, død 2. januar 1943 i Auschwitz) var ein forretningsmann, cellist, målmann og sjakkspelar i Kristiansund. Han tok over forretninga Beklædningsmagasinet Fix etter faren i 1914 og dreiv ho med eit kortare avbrott fram til tidleg i 1940-åra. Han var cellist i Kristiansund Symfoniorkester og leiar av orkesteret. Hermann Fischer vart fødd den 1. januar 1893 i Leckava (jiddisch Latskeve) i Litauen som den eldste av åtte born av foreldra Dina f. Bekker (f. 1872 i Leckava; d. 1943 i Auschwitz) og Abraham Fischer (1867–1942). Han vaks opp hovudsakleg i Trondheim, der familien hadde busett seg midt i 1890-åra — den første tida i Nedre Møllenberg gade 36B (Folket. 1900), og seinare i Krambodgate 15 (Folket. 1910) og Innherredsvn. 27. Hermann gikk på 7-årig folkeskule ved Bispehaugens folkeskole i Trondheim, og deretter utdanna han seg ved K. Solbergs handelsskole. Han må nok òg ha fått god opplæring i cello som vi ser av rolla hans i Kristiansund Symfoniorkester, men vi veit ikkje enno kven læraren hans var. Han gifta seg med Gusta Berman i Trondheim den 19. september 1915. Les mer …  Louise Lysgaard vokste opp på Svennes på Biri. Fra Biri-Snertingdal bygdebok, utgitt 1951. Anna Louise Keilhau Lysgaard (født 9. mars 1843 på Biri, død 5. januar 1917 i Hølen) var telegrafist, telefonist og telegrafbestyrer på Borøya og i Son. Hun var også oppfinner, og hadde patent på en skuremaskin og konstuerte en delvis automatisert telefonsentral. Hun var datter av Anders Lysgaard d.y. (1814–1890) og Dorothea Maria Lysgaard f. Engøe (f. 1816). Faren var tatt inn som pleiesønn hos eidsvollsmannen Anders Eriksson Lysgaard på Svennes på Biri, og tok familienavnet derfra. De fikk åtte barn. Louise Lysgaard ble ikke gift, men minst én beiler hadde hun. Komponisten Rikard Nordraak hadde en del kontakt med hennes familie på Biri, og i flere brev fortalte han om sin forelskelse i Louise Lysgaard. Les mer …Turistvegen over Folgefonna er en fottur som følger i sporene etter de europeiske turistene som flokket til fjord-Norge fra midten av 1800-tallet. Turen går fra Sundal i Mauranger til Sørfjorden i Hardanger over Folgefonna. Ruta er en av flere Historiske vandreruter lansert av Riksantikvaren og Turistforeningen i samarbeid.
Turen starter i Sundal ved Maurangerfjorden. Hit kom turistene med store dampbåter. Fra Sundal følger man det første stykket den gamle Isvegen opp Bondhusdalen. Vegen ble anlagt i forbindelse med is-uttakning fra Bondhusbreen (brearm til Folgefonna) på 1860-tallet og går helt fra brygga i Sundal og opp til Bondhusvatn på vestsiden av Bondhuselva . Noen hundremeter nedenfor Bondhusvann deler veien seg, og turistvegen tar av mot venstre, krysser Bondhuselva og følger «Keiserstien» (på kartet: Gardshammarvegen) oppover den bratte Hillerslia mot Gardsahammarstølen. Opp det bratteste snirkler stien seg i 18 fine hårnålssvinger: stien ble anlagt på denne måten for at turistene skulle komme seg opp til breen på hesteryggen. Fra Gardshammarstølen er det en fantastisk utsikt mot fjorden. Les mer …  Anne Marie Olsdatter Iversen (f. 1817) var jordmor i Skedsmo fra 1861 til 1902. Foto: Haavelmo 1, 1929 |
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Lokalhistorie (tidligere Norsk lokalhistorisk institutt) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 85 655 artikler og 235 479 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på Lokalhistorie. 
Ukas artikkelHans Strøm (født 25. januar 1726 i Borgund på Sunnmøre, død 1. februar 1797 i Hokksund) var doktor i teologi, naturvitenskapsmann og forfatter av både topografiske, zoologiske og botaniske verker. Strøm var sønn av prost Peder Strøm (1682-1741) og Gunhild Susanna Hagerup (1687-1764). I 1745 tok han teologisk embetseksamen i København. Av yrke var han først kapellan i Borgund 1750-1764, deretter sogneprest i Volda 1764-1779, og til sist sogneprest i Eiker fra 1779 til sin død i 1797. Aller mest kjent er han nok som forfatter av de topografiske beskrivelsene av henholdsvis Sunnmøre og Eiker.Les mer... Ukas bilde
Nyeste sider på Lokalhistoriewiki
Nyeste bilder på Lokalhistoriewiki
|
.png)
.jpg)
