Fredrikstad festning

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Festningsvollen fra 1660-årene. Prins Frederiks bastion.
Foto: Trond Svandal (2008)

Fredrikstad festning ble anlagt ved Fredrikstad i årene 1663-1666. Allerede fra Hannibalsfeiden i 1640-årene hadde det vært provisoriske befestninger rundt byen, men tapet av Båhuslen i 1658 hadde gjort Smålenene til grenseområde og nye festninger ble oppført i Fredrikstad og Halden (Fredriksten festning) som erstatning for Båhus festning. Kong Frederik III godkjente festningsplanen for Fredrikstad i 1660. Denne var utarbeidet av nederlenderen Willem Coucheron og arbeidene begynte i 1663. Noe utvidelser og forbedringer ble foretatt på 1700-tallet, men i all hovedsak fremstår festningen slik den gjorde på 1660-tallet med vollgraver og bastioner.

1663-1670: Festningen etableres

Fredrikstad festning omfatter først og fremst hovedfestningen, selve «festningsbyen», det opprinnelige Fredrikstad som nå er bedre kjent som Gamlebyen. Den er oppført etter det såkalte gammelnederlandske besfestningssystemet, med lave jordvoller og en bred vanngrav eller vollgrav. Det var godt tilpasset et flatt terreng slik som her ved utløpet av elva Glomma. Hovedfestningen består av tre helbastioner og to halvbastioner mot elven og en bred vollgrav. Hovedvollen rundt byen ble hovedsakelig oppført i årene 1663-1666, under ledelse av generalkvartermester Willem Coucheron, mens den ledende arkitekten bak de fremskutte fortene var generalmajor Johan Caspar de Cicignon.

1670-1740: Festningen forsterkes og bygges ut

Utover 1670- og 1680-årene ble det i tillegg til hovedfestningen oppført fem såkalte fremskutte verk som ytterligere skulle forsterke festningen: fortene Isegran, Kongsten, Cicignon, Akerøy. På slutten av 1700-tallet ble også Huth ved utløpet av Vesterelva oppført. Store utvidelser av festningen ble planlagt på begynnelsen av 1700-tallet. Det ble vedtatt å anlegge en ny hovedvoll som skulle innlemme Kongsten fort i hovedfestningen. Byggingen av et par bastioner og et ravelin nord for vollgraven ble påbegynt, men arbeidet ble stoppet etter et par sesonger. Det var ikke penger til dette store prosjektet. Det ble derfor kun gjort mindre utbedringer av de allerede eksisterende befestningene i 1730- og 1740-årene. I 1780-årene ble fortet Huth oppført for å beskytte Vesterelvas utløp, og i forbindelse med napoleonskrigene ble et par mindre kanonbatterier oppført, Fastings batteri på Kråkerøy og Slevik batteri i Onsøy.

Fredrikstad festning spilte en viktig rolle som depotfestning for hæren og til beskyttelse av flåten. I 1716 hadde Tordenskiold sin base her under operasjonene langs den svenske vestkysten under Den store nordiske krig. Under felttoget i 1788 var Fredrikstad hoveddepotet for hæren, og det var her man samlet hæren før innmarsjen i Sverige. Noen år senere, under napoleonskrigene, spilte Fredrikstad festning igjen en viktig rolle som sentralt depot og forsyningsbase for felthæren som lå ved grensen.

1814: Festningen i kamp

Festningen har kun vært i kamp én gang, i 1814, da Sverige invaderte Norge som følge av Kiel-traktaten og den norske selvstendighetserklæringen. Etter et kort bombardemanet 3. og 4. august, overgav kommandant Niels Christian Hals festningen til de svenske troppene om formiddagen 4. august 1814. Svenskene hadde gått i land syd på Kråkerøy noen dager før og kunne beskyte festningen fra batterier på Kråkerøy og kanonbåter i elva.

1814-1815: Svensk okkupasjon

Etter kapitulasjonen rykket kronprins Karl Johan Bernadotte inn i festningen, og etablerte sitt hovedkvarter her 7. august 1814, trolig i Kommandantgården. Norra skånska infanteriregiment ble innkvartert i Infanterikasernen, deler av Svea artilleriregiment i kasernen ved Fergeporten, og «Vennehaabet» ble brukt som lasarett. Også i omegnen ble det innkvartert styrker, blant annet på Kongsten fort og på Thorsø herregård. Da kronprinsen flyttet videre til Fredrikshald etter ca 10 dager, overtok først major Gustaf Wolfferdt som kommandant, men ble etter kort tid avløst av oberstløytnant, baron Jacob Cederström. Fra desember 1814 overtok major Gustav Adolf von Kræmer som okkupasjonskommandant. Norra skånska infanteribataljon ble overført til Fredrikstad som okkupasjonsstyrke, og først den 28. mars 1815 avmarsjerte bataljonen fra Fredrikstad, kommandoen ble overlevert til general Ohme og Nordenfjeldske regiment igjen kunne rykke inn i kasernen ved torvet.

Oppholdet i Fredrikstad var ikke særlig populært blant de svenske offiserene. «Regnet sönderslog ofta mina klistrade fönsterrutor. Ingen utom vaktafløsningen eller nogon gammal invalid passerade gatan och klockorna ringde nästan halfva dagen vid begrafningar. Inga promenader funnos på de elaka vägarna eller i det alltid fortfarande elaka vädret, och jag tillstår, at ibland de ledsammaste dagar af mitt lif kan jag räkna dem, som tilbragtes på detta ödsliga sted» skriver en av offiserene.

Festningsflaggstangen på Prins Georgs bastion før 1903.

Festningen nedlegges, garnisonen opprettholdes

Festningen ble foreslått nedlagt etter krigen i 1814 og etter at unionen med Sverige var inngått, men den ble allikevel opprettholdt gjennom hele 1800-tallet. Ikke før i 1903 ble den nedlagt som aktivt festningsanlegg, men det militære nærværet fortsatte også etter det. Fra slutten av 1800-tallet til 1930-årene holdt Mineforsvaret til her, og garnisonen fortsatte å være aktiv helt frem til 2002 da alt av Forsvarets virksomhet i Gamlebyen ble lagt ned. Fredrikstad som festningsby med både den sivile bebyggelsen og festningsverkene bevart, gjør den unik ikke bare i Norge, men også hele Norden.

Da festningen ble nedlagt i 1903 ble militærets bygninger og festningsanlegg overlatt til seg selv. Først rundt tredve år senere begynte man å se hvor viktige disse verkene var, historisk sett. Man begynte smått å reparere og forbedre, men det tok femti år til før restaureringsarbeidene skjøt fart.

I 1985 tok kommandant T. H. Oppegaard initiativet til å oppnevne en restaureringskomite med representanter for Forsvaret, Riksantikvaren og Fredrikstad kommune. Resultatet av komiteens arbeide var «Restaureringsplan for forsvarsverkene i Fredrikstad» som ble avgitt i 1987. Med statlige bevilgninger ble arbeidet med å restaurere festningsverkene startet, og i august 1994 ble fullføringen av restaureringen markert ved et besøk av kong Harald. Akerøy fort er restaurert på privat initiativ, med stor dugnadsinnsats.

Festningens fremskutte verker

For ytterligere å forsterke festningen ble det bygget såkalte fremskutte eller detasjerte verk - selvstendige fort utenfor hovedfestningen. Disse skulle både øke festningens ildkraft og beskytte hovedfestningen. Den sentrale arkitekten for de første utenverkene var generalen Johan Caspar de Cicignon.

Kongsten fort ble anlagt øst for byen, på Galgeberget, der det tidligere hadde ligget en liten tømmerskanse (kalt «Svenskeskremme»). Det var viktig å befeste Galgeberget, da fienden herfra kunne skyte rett inn i hovedfestningen. Fortet sto ferdig i 1685 med høye stenmurer etter italiensk mønster. I anledning kong Christian Vs besøk fikk fortet navnet Christiansten, men det ble snart endret til Kongsten. Anlegget vakte oppsikt med sine underjordiske, bombesikre rom og ganger (souterrain). Kongsten ble gikk ut av aktiv militær tjeneste i 1872 og ble nedlagt sammen med festningen i 1903.

Kongsten fort fra 1685

Isegran fort ligger på den lille øya Isegran, strategisk plassert midt i Glomma. Her ble det i 1670-årene bygget et rundt kanonbatteri som erstatning for den tidligere tømmerskansen fra 1640-årene. Et lite anlegg ble også anlagt på Kråkerøysiden av Nøkledypet (som skiller Isegran fra Kråkerøy). Det ble kalt Christianspor og sees på Jacob Coninghs berømte maleri av Fredrikstad fra 1698. Anlegget forsvant en gang rundt 1700.

Cicignon fort på vestsiden av Glomma ble anlagt rett ved fergestedet i 1670-årene. Det besto av en såkalt lynette, en skanse som var åpen i bakkant, ut mot hovedfestningen. I 1740-årene ble Cicignon utvidet, slik at fortet nå besto av to lynetter, med en dekket vei mellom dem. Cicignon fort ble overtatt av Fredrikstad kommune i 1908 og demolert i 1912.

Cicignon-skansen fra 1670-årene

Akerøy fort på den lille festningsholmen ved Akerøya på Hvaler hørte også til Fredrikstad festning. Dette fortet ble anlagt i årene rundt 1680 og skulle være et støttepunkt for flåten og beskyttelse av innseilingen til Fredrikstad.

Huth fort var det yngste av utenverkene. Det ble anlagt i årene 1788-1791 på den lille Kjerringholmen i utløpet av Vesterelva, mellom Kråkerøy og Onsøy. Det er oppkalt etter general Heinrich Wilhelm von Huth (1717-1806), sjef for artilleriet i Danmark-Norge. Fortet skulle beskytte innløpet av Vesterelva og den viktige havnen ved Gressvikfloa. På Kråkerøysiden ble et lite batteri anlagt som fikk navnet Fastings skanse.

Festningens kommandanter

Kommandantgården. Embetsbolig for festningens kommandant fra 1796-2002

I årene fra 1658 frem til 2002 har festningen hatt flere kommandanter og interimskommandanter, en oversikt over disse finnes i artikkelen kommandanter i Fredrikstad.

Fredrikstad festnings første kongelig utnevnte kommandant, oberstløytnant Johan Eberhard Speckhan, ble utnevnt 6. januar 1662.[1] Fra 1730 og frem til midten av 1800-tallet falt såvel selve garnisonen som slaveriet under kommandanten. I tillegg lå alle festningens fort og fremskutte verk under festningskommandantens kommando.

Galleri

Litteratur og referanser

Referanser

  1. org.fredrikstad.kommune.no/tambour: Festningens første kommandant

Eksterne lenker


Fredrikstad festning
Fremskutte verk: Akerøy fort · Christianspor · Cicignon fort · Huth fort · Isegran fort · Kongsten fort
Porter: Færgeporten · Kommandantporten · Mellomporten · Nordre sortiport · Søndre sortiport · Voldporten · Østre sortiport
Festningsdeler: Prinsesse Charlottes · Prins Christians · Prins Fredriks · Prins Georgs · Gyldenløves · Nordre Bjørn · Søndre Bjørn



Bygninger tilhørende Fredrikstad festning

    Koordinater: 59.202423° N 10.950676° Ø