Lokalhistoriewiki er nå oppe igjen etter en feil hos vår nettverksleverandør. Vi beklager ulemper nedetiden har medført.

Harstad Samvirkelags Kvinneforening

Fra lokalhistoriewiki.no
Gå til: navigasjon, søk
Logoen til Norges Kooperative Kvinneforbund - stiftet i 1910

Harstad Samvirkelags Kvinneforening ble stiftet under navnet Harstad Kooperative Kvindeforening den 11. desember 1924 i godtemplarlokalet. Her møtte 14 kvinner og fire menn som valgte Magda Hofsø til sin første formann. Da foreningen høsten 1925 ble registrert som medlem i Harstad kooperative Forening, fikk den medlemsnummer 356.

Anna Bull ledet samvirkelagets kvinneforening i mange år.
Foto: Ukjent

Da Harstad Samvirkelag ble stiftet under navnet Harstad kooperative ForeningHans Egedes fødselsdag 31. januar 1921, var det av en forsamling som var praktisk talt fri for kvinnelig deltagelse. Ett unntak kan likevel nevnes; Sofie Schei, mangeårig styremedlem og kasserer i Harstad Arbeidersamfund. Hun ble harstadkooperativets andre revisor. Forbrukerkooperasjonen var tidlig oppmerksom på kvinnenes rolle som hjemmenes økonomer. Derfor var det viktig å vinne kvinnene for saken.I januar 1910 startet forberedelsene til stiftelsen av det som i april samme år ble til Norges Kooperative Kvinneforbund. Harstads kooperative kvinner ble imidlertid ikke med i forbundet før fra 1936. Lokalt var det store variasjoner på hvordan kvinner kom i posisjon i sine respektive samvirkelag. I Harstad gikk det mange år før kvinnene erobret de mer sentrale verv i kooperativet. Først i 1932 ble Anna Bull innvalgt som styremedlem, men flere fulgte i hennes fotspor. Denne framstillingen skal ha fokus på hva kvinneforeningen gjorde for samvirkelaget og hvordan den kom seg gjennom de vel 51 år som foreningen eksisterte.

Halfdan Hansen, NKP-politikeren fra Seljestad engasjerte seg sterkt i kooperasjonen lokalt såvel som interlokalt. Han ble etter hvert trygdesjef i Sandtorg kommune.

I foreningens protokoller er fru Schei kun nevnt ved en anledning. Da var hun vertinne på familiens hytte i Storvassbotn i 1937, der foreningen og deler av styret i samvirkelaget ble servert kaffe og flere kakesorter. Styreformannen i Harstad Samvirkelag, Halvdan Hansen fortalte fra den kooperative kongress han hadde deltatt på i Oslo.

Innhold

Sofie Schei

Det vi ellers vet om fru Schei er at hun ble valgt til revisor i Trondenes kreds Arbeiderparti på årsmøtet som ble avviklet i Sørvik forsamlingslokale den 19. august 1923. Og ved kommunevalget i 1922, hvor hun sto som kandidat nr. tre, ble hun 4. varamann til bystyret. Ved kommunevalget i 1928 fant vi henne både som forslagsstiller og som nummer 10 på kommunevalglista til Harstad Arbeiderparti avd NKP. Men i kooperativ kvinneforeningssammenheng glimrer hun altså med sitt fravær.

Stiftelsesmøte

Harstad Samvirkelags første bestyrer, Ingvald S. Hofsø

I boka Fra Landhandel til stormarked : Forbrukersamvirket NORDs historie har Leif Olsen og Henry Halsebø en artikkel om Harstad Samvirkelag hvor de antar at kvinneforeningens første formann var Anna Bull fra Seljestad. Nytt kildemateriale har imidlertid fastslått at fru Magda Hofsø, kona til kooperativets første bestyrer, Ingvald Hofsø, ble kvinneforeningens første formann. Som nestformann valgte man Anna Jensen, og Caroline Haagensen ble kasserer, sekretær Jenny Pedersen og styremedlem Berntine Iversen. Gartner Erik Johan Bulls søster Anna ble varamann sammen med Marie Nilsen, Agnes Johansen og Elvine Kristoffersen. I lovene fastsatte man at menn kunne være passive medlemmer til en pris av tre kroner per år, mot vanlig kontingent som var en krone. Første året hadde disse mennene tegnet seg som medlem av kvinneforeningen: Konrad Kristoffersen, bestyrer Ingvald S. Hofsø, redaktør Alfons Johansen (Folkeviljen), redaktør Sigurd Simensen (Dagens Nyheter), havnebetjent Hans Stordahl, lærer Tøllef N. Leithe, Jacob Haagensen og førstebetjent N. Olsen.

Sigurd Simensen

Aktivitet med lav profil

Fru Emma Simensen
I de første årene var det stor interesse for lagets virksomhet. For eksempel møttes 20 kvinner og fire menn på møte i Arbeidersamfundets restaurant den 16. februar 1925, der man åpnet møtet med sang fra det kooperative sangheftet. Etterpå innledet fru Kristoffersen om hva formålet med foreningen skulle være. Det ble opprettet et hjelpefond som skulle bestyres av Emma Simensen (formann), Marie Hansen, Johanna Hansen og Elvine Kristoffersen.

I referatet fra styremøtet som laga utkast til lover for foreningen, ble det spesielt pekt på at «Politiske og religiøse meningers forskjelligheter er ikke til hinder for å bli medlem av kvinneforeningen, disse spørsmål søkes holdt utenfor i diskusjon, taler og foredrag».

Foreningen fant sin plattform ganske tidlig. Det ble avviklet ikke mindre enn 25 møter i løpet av 1925, med et frammøte på 12,4 personer i gjennomsnitt, som tilsvarte omtrent 52% av medlemsstokken. I årene som fulgte ble møtefrekvensen betydelig redusert. Men oppmøteprosenten var om lag den samme med mellom ni og 25 medlemmer. Da må vi i tillegg nevne at årsfesten i Godtemplarlokalet 8. januar 1926 samla mer enn 70 personer.

På møtene var det foredrag av bestyreren, eller formannen i styret for kooperativet om saker med rot i forbrukerkooperasjonen. Ellers synes redaktør Simensen å ha vært en særs populær foreleser i kvinneforeningens første år. En årsak til interessen for Simensen kan ha vært at han ble engasjert som agitator for kooperasjonen i Nordland, mens han var leder for den kooperative distriktsforeningen i Troms gjennom flere år. Dessuten skrev han titt og ofte om kooperasjonens fortreffeligheter, først i arbeiderpartiorganet Folkeviljen og siden i kommunistenes lokalavis Dagens Nyheter.

Men da 1. mai-komiteen ville ha den kooperative kvinneforening til å servere på dagens restaurant i 1926, var ikke formannen snauere enn at hun foreslo at de skulle be om «et passelig honorar» for tjenesten. Vi vet det ikke, men vi antar at dette kan ha vært medvirkende til at foreningen seinere ikke ble forespurt etter slike tjenester. I alle fall sier ikke protokollen mer om saken.

Det sosiale engasjementet var stort blant foreningens medlemmer, og det spredte seg over et vidt felt, fra bidrag til de etterlatte etter M/S «Ingeborg»s forlis våren 1927 til omsorg for folk med dårlig økonomi i de trasige mellomkrigsåra.

Når det gjelder selve forbrukerkooperativet så tok foreningen initiativ til og fikk reddet laget fra å havne i et uartig møte med kemneren for manglende innbetalte skatter i 1933. Kvinnene var heller ikke redd for å si fra til bestyrer og styre om varer samvirkelaget førte som etter deres mening ikke holdt mål.

På generalforsamlingen i Harstad kooperative Forening i 1932 fikk kvinneforeningen sin første representant med i lagets øverste organ ved at Anna Bull ble innvalgt i styret. Vi legger merke til at det var mennene som ble satt til de prestisjefylte vervene; de som utgjorde maktposisjonene, men når det gjaldt lokallagets daglige drift, ble kjønnene mer sidestilt. Dette skillet finner vi også var tilfelle andre steder med lokale kvinneforeninger. Og når det skulle utføres praktiske gjøremål i Samvirkelagets utadrettede virke, som det å forberede og servere til årsmøtene og lignende, var kvinneforeningen uovertruffen. – En observasjon vi ser at også Solbjørg Rauset gjorde i sin hovedfagsoppgave i etnologi om Samvirkelaget – forening og forretning : Forbrukerkooperasjonen i mellomkrigstiden.

Navneendring

Da Harstad kooperative Forening skiftet navn til Harstad Samvirkelag fra 1. april 1935, bestemte man at kvinneforeningen skulle hete Harstad-samvirkelagets kvinneforening.

I foreningsmøte hos fru Halfdan Hansen på Seljestad den 26. mars 1935 vedtok foreningen etter forslag fra formann Anna Bull å bevilge 50 kroner til Samvirkelaget slik at det kunne lages nytt skilt over butikkinngangen. Da så skiltet viste seg å bli dyrere enn først antatt, bevilget kvinnene den manglende 10-kroningen.

Harstad og omland Arbeiderpartis kvinneforening feiret 5-årsjubileum i Arbeidersamfundet i 1939. (Bildet eies av Sør-Troms museum)

Kvinneforeningen arbeidet jamt og trutt. Den sørget selv for lagets økonomi. Et typisk utdrag fra protokollen: «Fru Thomassen har også i år skjenket foreningen to vakkert broderte puter til utlodning». Kontingenten på en krone per år, ga også laget en fast og sikker inntekt. For å gi et bilde på pengenes verdi, tar vi med at på møtene i 1936 ble det solgt lodder for mellom en krone og kr 2,35 med fra 10 til 15 frammøtte, og på fellesmøtet med Arbeiderkvinnelaget som ble avviklet på kafé Bristol i 1937, ble det solgt lodder for kr 5,-. Når utgifter til annonser og annet ble trukket fra, ble resten delt likt mellom de to foreningene, slik at de fikk kr 1,50 hver.

Sosiale aktiviteter

Det sosiale ble ivaretatt på forskjellig vis. Skiturene starta gjerne ved Harstadgården enten de gikk til Stordahl-hytta i Skaret eller til Tømmeråsen. I 1938 ble det arrangert tur til Kiruna, som ble utgiftsført med kr 108,20 på de åtte av medlemmene som fikk anledning til å være med. Og NB!, da hadde frk. Bull akkedert med Galshiødt som ga damene 25% rabatt både med rutebåten «Salangen» og på jernbanen. Med overnatting både i Narvik og Kiruna tok turen fire døgn.

På nær alle møtene ble det sunget fra den kooperative sangboka. Opplesningene som frk. Bull sto for, ble meget populære på møtene gjennom de fleste av mellomkrigsåra. Hun leste små stykker fra «Kooperatøren» eller et ukeblad, men som regel ble det lest fra romaner av kjente norske forfattere.

For øvrig var det selvsagt de kooperative anliggende som ble drøftet på møtene, men så kunne det forekomme at man ikke hadde konkrete saker til behandling. Den 31. oktober 1927 ble møtet avviklet hos fru Markus Pedersen. Formann Anna Bull åpnet møtet. Men åpenbart var det ingen sak på dagsorden, for: «Fru Markussen serverte kaffe og kaker – og der utspant sig en livlig politisk diskusjon mellom fruerne Hansen og Haagensen idet sistnevnte var ivrig kommunist». Her ser vi altså at damene ikke unnslo seg for å gå på akkord med foreningens lover. På den tiden var det vanlig at medlemmene betalte for kaffen – og det kom inn kr 3,83 på lotteriet og kaffepenger, og sekretæren førte inn at i diskusjonen deltok også «flere av de andre medlemmer. Den hyggelige sammenkomst sluttedes først i 1-tiden». Kanskje var politiske diskusjoner ikke så ueffent likevel?

For å vise bredden i medlemmenes forskjellige oppfatninger, må vi også ta med at i 1941 bevilget de støtte til Indremisjonens virke.

Den neste fra kvinneforeningen som entret styret i Samvirkelaget ble Marie Hansen, slik at i 1941 besto styret i Harstad samvirkelag av to kvinner og fem menn.

Hilda Stordahl, gift med seinere ordfører Hans Stordahl, var en av kvinneforeningens mest markante medlemmer. Hun satt i styret i flere år, hvorav tre perioder som formann.

Krigstid

Fram til 5. mars 1940 fungerte møtene som normalt, da leste frk Bull videre fra Peter Egges roman Hansine Solstad, og både hun og Gudrun Lorentzen, Elise Hofsø og Hilda Stordahl vant hver sin gevinst i lotteriet som innbrakte tre kroner og sytti øre til lagskassa.

Tirsdag 26. mars 1940 var siste møte før krigen, men samme dag døde fru Hilda Stordahl. Det ble frøken Bull som fikk i oppdrag å kjøpe krans fra foreningen, men verken denne eller seinere innføringer i protokollen sier noe om hvem som la kransen på båra til en av de mest aktive medlemmer foreningen hadde hatt til da. Det ble en naturlig stans i møtevirksomheten, som ikke kom i gang igjen før i oktober 1940.

Gjennom 1940 avviklet man 10 møter med et oppmøte fra sju til 13 medlemmer. I 1941 var det 11 møter med fra 10 til 15 på hvert møte. 7. oktober 1941 var rasjoneringene blitt så omfattende at man plagdes med å opprettholde trivselen på møtene. Man vedtok å ta pause på ubestemt tid.

Fra 18. januar 1944 startet de opp igjen og fikk avviklet sju møter i løpet av året. Fra åtte til 15 medlemmer møtte og man ser også at økonomien har endret seg. Nå kunne det bli solgt lodder for fra kr 3.80 til 8,10 per møte. Boka som ble lest da var Kari Gløersens Far med felen. Men nå var det ikke frk Bull som leste, og hun var ikke å se verken blant lotterivinnerne eller i styret. Ikke var hun var avsatt som formann heller. Hun ble rett og slett borte fra protokollene. Den eneste indikasjonen på hennes fall er at fru Jenny Pedersen ble «gjenvalgt som formann» den 15. februar 1944. Man aner at dette kan ha hatt med politikk å gjøre. Det at frøken Bulls bror ble oppnevnt som NS-ordfører i Sandtorg kommune kan jo ha spilt inn, selv om dette av naturlige grunner ikke nevnes i protokollene.

1945

Etter andre verdenskrig kom foreningsarbeidet i gang igjen. Men før den tid avholdt Samvirkelagets Kvinneforening sin generalforsamling hos fru Bergljot Ytterstad den 13. februar 1945. Her aner man at 17 medlemmer møtte, for kontingentinntektene er bokført med 17 kroner. De frammøtte fikk da med seg et foredrag av bestyrer Lorentzen som tok for seg vareknappheten. Siden snakket formannen i Samvirkelaget, Halfdan Hansen, om hvilke problemer samvirkebevegelsen sto oppe i, mens fru Johansen leste en prolog og foredro fra en nylig utkommet bok. Som om dette ikke var nok, stilte Martin Pedersen opp med trekkspill og sang. Da dette var foreningens 20-årsjubileum ble det servert bløtkake til kaffen.

På et åpent møte på kafé Regnbuen i november 1945 møtte om lag 150 kvinner. Dette var en god begynnelse på den planlagte opplysnings- og informasjonskampanjen for kooperasjonen. Loddsalget alene innbrakte 210 kroner den kvelden, som var i samarbeid med Samvirkelaget, og derfor var det bestyrer Lorentzen og Halfdan Hansen som holdt hovedforedragene, mens Solvang besørget den muntre siden i programmet. Seinere ble det organisert innsamling til Europahjelpen og også sendt hjelpepakker til Polen. Ved Samvirkelagets 25-årsjubileum i 1946 var aktiviteten også på topp. Dette året ble ellers fruene Emma Simensen og Agnes Johansen innvalgt i Samvirkelagets styre. – Og fra Kirunas kooperative kvinner kom det svenskepakke til søstrene i Harstad.

Laila Halsebø, gift med Harstad Samvirkelags mangeårige bestyrer Henry Halsebø tok en skikkelig tørn i den kooperative kvinneforening. I mer enn 20 år hadde hun verv i lokallaget.

Vanskelig med møtelokale

Det er blitt hevdet at årsmøtene i kvinneforeningen var lagt til Læseværelset i Arbeidersamfundet fra krigens slutt og til slutten av 1950-tallet, mens medlemsmøtene ble avviklet hos medlemmene. De seinere tilgjengelige kilder forteller imidlertid at generalforsamlingene ble avviklet i medlemmenes hjem fra 1945 til og med 1948. I 1949 ble den avviklet på Seljestad skole, og i 1950 på «Flybrakka». Første gang man avviklet årsmøte i Arbeidersamfundet var den 6. februar 1951, dernest i 1952, 1953 og 1954 og da var det alltid i restauranten. Årsmøtet 1955 ble avviklet i Kaarbømessa den 9. februar. 7. februar 1956 var de tilbake på Samfundet, men 19. februar 1957 ble årsmøtet avviklet i den nyrestaurerte heimen til Elise Hofsø, og året etter var foreningen samlet hos fru Johanna Hansen i Parken. I 1959 var man hos fru Alvilde Fagerthun, men 16. februar 1960 hadde de fått innsmett i Trondenes herredshus. Der var de også i 1961 og 1962, mens de i 1963 var heime hos Alvilde Fagerthun igjen. I 1964 ble møtet igjen holdt i heimen til formann Johanna Hansen. Og fra 1965 ble årsmøtene avviklet på Samvirkelagets møterom, 2 etasje i Rik. Kaarbøsgt. 19. For øvrig viser lagets første protokoll at mange av møtene da ble avviklet i Arbeidersamfundets restaurant. Men da man ville ha fast møtedag - uten å betale full pris, og dette ble for vanskelig for styret i Samfundet, tok man heller i bruk heimene hvor møter gikk på omgang etter som det passet den enkelte. Imidlertid ble kafé og hotell Bristol benyttet ved sju anledninger i 1937, noe vi ser at frk Bull opponerte mot. Hun fikk da også medlemmene med på at det kan være vel så hyggelig å ha møter i stuene, med varm aftens. Bristolmøtene ble avviklet ved hjelp av rømmegrøt og andre fristelser.

Kontingent og sentral tilknytning

I 1947 ble kontingenten økt med 50 øre per år. Allerede 20. april 1925 forelå det vedtak om å melde foreningen inn i Norges Kooperative Kvinneforbund. Men det kan ikke ha skjedd, for 18. januar 1926 vedtok man å melde foreningen inn i forbundet fra årsskiftet. Og i januar 1927 fikk kassereren i oppdrag å reinskrive medlemslisten slik at man fikk betalt for riktig antall medlemmer. Hva som så skjer, sier ikke protokollene noe om, men i oktober 1935 kommer saken opp igjen ved at bestyrer Lorentzen foreslår foreningen tilmeldt forbundet. At det ikke går særlig hurtig i svingene, illustreres av at den 4. mars 1936 refererte formannen skriv fra Kvinneforbundet hvor det framgår at foreningen må betale kr 3,- i tilmeldingsavgift og at kontingenten ble 9 kroner per år. Fra da av ser det ut til å ha ordnet seg, for nå fikk foreningen tilsendt forbundets forslag til arbeidsplan hvert kvartal, slik Norges Kooperative Kvinneforbund hadde startet med allerede i 1912.

I 1953 ble kontingenten økt til to kroner per år, for da skulle Norges Kooperative Kvinneforbund ha den ene krona per medlem fra lokallaga. Årsmøtet i 1963 la på ytterligere en krone, med begrunnelsen at det ble lite igjen til lagskassa med den ene krona per medlem. Vi har ingen indikasjoner på ytterligere kontingentendringer.

Inger Sørensen ble kvinneforeningens siste formann. Hun fungerte fra 1968 til foreninga gikk inn i 1976.

Engasjement

På årsmøtet i 1949 ser det ut til at det var særlig mange som møtte. Møtet var lagt til Seljestad skole og på sedvanlig vis åpnet møtet med sang. Denne 1. februar valgte man Ivar Aasens «Millom bakkar og berg» som åpningssang. Seinere; etter at valgene var ferdig, leste fru Thomassen en prolog og et stykke om «Frøskatt-Anders» fra annalene til Innherreds baron von Münchhausen; farger Olaf Berg, Steinkjer – alias Martin Kvennavika. Det ble deklamert dikt og fortalt skrøner i tillegg til at både bestyreren og formannen i styret for Samvirkelaget hilste fra styret og takket for invitasjonen, samtidig som de begge framhevet Kvinneforeningens store betydning for Samvirkelaget i gode dager så vel som vonde krisetider. Det ble innskrevet seks nye medlemmer på dette møtet, der også to representanter fra naboene i Vågen Samvirkelag møtte med håp om bistand til å få i gang en egen kvinneforening knyttet til samvirkelaget i Vika. Dessuten hadde man besøk av agent Pettersen fra Arnesen & Søn, som delte ut vareprøver av puddinger og sauser i pulverform, noe damene lot seg imponere av. Loddsalget denne kvelden innbrakte hele 68 kroner og 80 øre, hvilket i seg sjøl sier at det må ha vært mange til stede på møtet.

Neste møte, som var hos fru Alvilde Jørgensen den 1. mars og med 21 medlemmer til stede, ble åpnet med Bjørnsons «Der ligger et land mot den evige sne». Så refererte Jenny Pedersen fra et besøk i Vika, der Vågen Kooperative Kvinneforening var blitt stiftet. Både hun og fru Johansen samt flere av styremedlemmene i Harstad Samvirkelag hadde vært i Vika. Fru Agnes Johansen hadde innledet om hvordan Harstad Samvirkelags Kvinneforening arbeidet for kooperasjonen i byen.

Etter at rapporten fra Vika var referert, ble man enige om å kjøpe inn større gevinster som kunne loddes ut på Samvirkelagets årsmøte. Inntektene ville man la gå til vanføresaken. Så fikk de servert kaffe og kaker samt smørbrød «og man koset sig i fru Jørgensens nye og vakre hjem». Møtet ble avsluttet med «Fager kveldsol smiler». I forbindelse med dette referatet må vi også ta med at resultatet av loddsalget på Samvirkelagets årsmøte ble på kr 347,60.

Beviset på at kvinneforeningen i Vågen ble livskraftig fant vi i 40-årsberetningen for Norges kooperative Kvinneforbund skrevet i 1950. Der framgår det at fru Judith Pedersen fra Kaltdalen da ledet det som var blitt Trondenes Samvirkelags Kvinneforening.

Men allerede i 1938 hadde Anna Bull, med bakgrunn i forbundets arbeidsplan foreslått å være kooperatørene i Fauskevåg og på Kilhus behjelpelige med å stifte egne kvinneforeninger. Dette må ha falt i fisk, for verken i de dokumenter som finnes fra Fauskevåg Kjøpelag og Fauskevåg Samvirkelag eller samvirkelaget på Kilhus finnes det spor etter kvinneforeninger. Og når det gjelder Kilhusbygda, så var det et såkalt frittstående samvirkelag, aldri tilsluttet NKL, som vi i dag kjenner som Coop.

I 1951 var det 30 medlemmer i kvinneforeningen. Det sosiale engasjementet var fortsatt stort, og det ble årlig bevilget ulike summer til humanitære formål. Radiumhospitalet og vanføresaken var blant de første, og da Nord-Norges Åndssvakehjem var under etablering på Borkenes i Kvæfjord, kom også de blant tilgodesette organisasjoner. Før den tid hadde man gitt pengebidrag til Gullhaugen sanatorium og til St. Elisabeth hospital – slik at det kunne installeres radioer i sykesalene. Dessuten var både epileptikersaken og Europahjelpen blitt tilgodesett.

Harstad-samvirkelagets kvinneforening ble medlem av Norsk Folkehjelp fra 1948 og møtte med representanter på folkehjelpas årsmøter. Men de protokollerte rett ofte at det var nødvendig å få med yngre krefter. Laget hadde ni medlemsmøter og fire styremøter i 1951, som kan stå som en normal gjennom alle år etter andre verdenskrig. I tillegg ble det arrangert utflukt til Gangsås hvor det ble servert rømmegrøt. Det ble også arrangert brevringer og kurs gjennom Folkets Brevskole. Som foredragsholdere brukte man gjerne samvirkelagets bestyrer og styreformann, eller folk fra Norges Kooperative Landsforening (NKL) som var på foredragsturné.

Det var bladet «Kooperatøren» og seinere Kvinneforbundets eget «Mellom oss» som ble brukt som kontaktskaper nedover i de lokale kvinneforeningene. «Mellom oss» kom ut første gang i 1949. Formannen leste da gjerne fra bladet på medlemsmøtene. Første gang det skjedde var den 5. april 1949 da møtet ble avviklet hos fru Sigrid Myklevold. Men det ble også lest skjønnlitteratur av de forskjelligste sjangere, og samtalen gikk friskt om hvilke prosjekter man burde satse på og støtte opp om. For øvrig ble omtalte møte både åpnet og avsluttet med «Ja vi elsker». I 1953 ble det arrangert et agitasjonsmøte for å verve flere medlemmer til kvinnelaget, her deltok også Harstad Samvirkelag, og til dette møtet hadde man også invitert medlemmer av kvinnelaget tilknyttet Trondenes Samvirkelag i Vika.

Det falt ellers i kvinnelagets lodd å stå for serveringen på Samvirkelagets årsmøter. Takken de fikk var at de ble tillatt å selge lodder til inntekt for kvinnelagets til enhver tid pågående velferdsprosjekt. Samvirkelagets styre og administrasjon viste stor takknemlighet for innsatsen, noe som blant annet kom til uttrykk gjennom Samvirkelagets beretninger.

Da Samvirkelagets nybygg sto ferdig i sentrum i 1963, ble møtene lagt til lagets møterom. Dette var også sammenfallende i tid med at medlemstallet i kvinneforeningen for alvor begynte å synke. En kilde hevder at dette skyldtes at «kvinnene nå var blitt utearbeidende. Barna ble med i organiserte aktiviteter, og mødrene fikk ansvaret for mødreforeninger i tilknytning til disse. Det ble ikke lenger tid og overskudd til kooperativt arbeid».

Sammen med minkende medlemsoppslutning kom det innspill fra NKL om at de kooperative kvinneforeningene var en hemsko for samvirkelagenes utvikling. I 1971, samme året som Harstad Samvirkelags Kvinneforenings nye formann, Inger Sørensen, ble innvalgt i Harstad Samvirkelags styre, ble det fattet vedtak i NKLs organer om at Kvinneforbundet skulle legges ned. Dette vedtaket kom altså det året samvirkelaget i Harstad markerte sitt 50-årsjubileum – og da Johanna Hansen som hadde vært formann i kvinneforeningen fra 1960 til 1966 også var i styret for samvirkelaget.

Gode ambassadører

I Harstad lot man seg ikke merke med de problemer som ledelsen i NKL var opptatt av. Ikke bare ble kvinneforeningens medlemmer innvalgt i lagets styre, de var også selvfølgelige utsendinger til Troms kooperative distriktsforenings møter. Ut over på 1960-tallet ble det avholdt årvisse forbrukerkurs over tre dager på Gratangen Turiststasjon. Der var Harstad Samvirkelags kvinneforening representert med både fire og fem deltagere. Laget markerte seg også innen forbrukerspørsmål, samt med utsendinger til det kooperative kvinneforbunds landsmøter. Men da Kvinneforbundet ble nedlagt, stanset all informasjon sentralt fra, og de lokale foreningene fikk av den grunn vanskeligere arbeidsforhold.

Lagets ledere

Ekteparet Agnes og Alfons Johansen. Ihuga kooperatører. Han var med på å stifte Harstad Samvirkelag og hun ble med på stiftelsen av Harstad Kooperative Kvindeforening hvor hun tok mange tak som styremedlem og formann. Total fartstid med verv i foreninga ble hele 28 år.
I 1974 feiret Harstad-samvirkelagets Kvinneforening 50-årsjubileum. Begivenheten ble markert på samvirkelagets Kafé Sesam.

Vi har sett at Magda Hofsø ble valgt til formann på stiftelsesmøtet. Seinere overtok Anna Jensen, som ble avløst av Marie Hansen før frøken Anna Bull overtok formannsklubba. Så fulgte disse i rask rekkefølge: Olianne Olsen, Caro Hågensen, Hilda Stordahl, Anna Bull, Jenny Pedersen, Hilda Stordahl, Anna Bull og Jenny Pedersen som i 1946 ble avløst av Gudrun Lorentzen. Fra 1948 ble fru Agnes Johansen sittende 12 år som formann. Hun ble den av foreningens medlemmer som fikk lengst fartstid i styret: Fra 1930 til og med 1940 som kasserer, og regner vi med de seks årene hun var varamann til styret blir det samfulle 28 år, hvorav hele 22 år som styremedlem.

Det er imidlertid ett medlem til som kommer ganske nær, om ikke helt opp mot fru Johansen. Da samvirkelaget fikk ny bestyrer i 1954 kom også hans kone med i kvinneforeningen, og fru Laila Halsebø fikk derved 20 år som tillitsvalgt i Harstad-samvirkelagets kvinneforening. Fru Johanna Hansen satt i til sammen 16 år i styret, mens frk Anna Bull tjente som tillitsvalgt i 12 år da hun sannsynligvis ble kastet. Hva som betinget hennes vanskjebne vet vi ikke, men det kan ikke herske tvil om at hun gjorde en stor innsats, både i kvinneforeningen og i styret for kooperativet hun trodde på.

I 1974 hadde foreningen bare 12 medlemmer. På møte i 1976 ble man enige om å legge ned aktiviteten i laget. Da hadde laget innestående kr 1.517,- på bok i Samvirkelaget. Dette vokste til 4.158 kroner i 1994. Da ble kontoen avsluttet og beløpet gitt til Frelsesarmeen i Harstad. Harstad kooperative Kvinneforening var definitivt blitt historie.

Nora Berg fra Seljestad i Harstad kan stå som eksponent for de «menige» medlemmer i Harstad Kooperative Kvindeforening

Kilder

  • Protokoll for Harstad kooperative Kvindeforening. 11.desember 1924 – 16. januar 1945
  • Medlemsfortegnelse for Harstad kop. Kvindeforening. 1924 - 1951
  • Protokoll for Samvirkelagets Kvinneforening (Harstad) 13. februar 1945 – 11. januar 1966.
  • Halsebø, Henry og Leif Olsen: «Harstad Samvirkelag» i Fra landhandel til stormarked : Forbrukersamvirket NORDs historie Red: Leif-Harry Hansen, Tromsø 1996.
  • Harstad Koop. kvinneforening : 35-årsberetning, datert 28. november 1959
  • Harstad kooperative Kvinnelag : 50-årsberetning, udatert.
  • Harstad kooperative Kvineforenings årsberetninger for årene 1955, 1959, 1961, 1962, 1963, 1964, 1966, 1967, 1968, 1969, 1970, 1971, 1972, 1973, 1974 og 1975.
  • Kristiansen, Gunnar E.: Sigurd Simensen : kommunist og pressemann, Masteroppgave i historie,Tromsø 2006
  • Norges Kooperative Kvinneforbund: 20 års beretning, Oslo 1930
  • Norges Kooperative Kvinneforbund: 25 års beretning, Oslo 1935
  • Norges Kooperative Kvinneforbund: 40 års beretning, Oslo 1950
  • Norges Kooperative Kvinneforbund: 50 års beretning 1910 1960, Oslo 1960
  • Rauset, Solbjørg: Samvirkelaget – forening og forretning : Forbrukerkooperasjonen i mellomkrigstiden. Hovedfagsoppgave i etnologi, Institutt for kulturstudier, Universitetet i Oslo våren 1999.
  • Sunnan kooperative kvinneforenings protokoller 1923 - 1981
Personlige verktøy
Navnerom

Varianter
Handlinger
Avdelinger
Forsider
Verktøy