Husmannsvesen

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Husmannsplass)
Hopp til: navigasjon, søk
og Bibliografi:Husmannsvesenet.
Husmannsmonumentet på Steinberg/Toten økomuseum. Skulptør: Erik Tandberg. Monumentet var reist i 1977, og blir bekranset hver 1. mai, her i 2005.
Foto: Torveig Dahl

Husmannsvesenet i Norge hadde sin største utbredelse på 1700- og 1800-tallet, men hadde eksistert i mindre omfang lenge før det. Det kulminerte midt på 1800-tallet, da det fantes nær opp mot 90.000 husmenn i landet, jamført med ca. 113.000 gardbrukere med smått og stort. Husmannsvesenet var i all hovedsak avviklet før andre verdenskrig. Betegnelsen husmann har hatt mange betydninger. Det har forandret seg over tid og variert fra distrikt til distrikt. På 1700- og 1800-tallet var imidlertid hovedbetydningen en beboer på en plass som han leide av en gardbruker mot betaling i form av pliktarbeid og/eller pengeavgift. Plassfamiliene tilhørte nesten utelukkende arbeiderklassen i bygdene. De fleste plassene ga mulighet for litt jordbruk («husmenn med jord»), men det kunne også dreie seg om en snau tomt («husmenn uten jord»). Husmannsplassen var ikke skyldsatt (matrikulert) som egen landbruksenhet og beskatningsobjekt Den hadde altså ikke eget matrikkelnummer, men var en integrert del av husbondsgarden. (Bygslet man matrikulert jord, var man å betrakte som leilending.) Husene på plassen var ofte husmannens egne, og var gjerne laftede tømmerhus som kunne flyttes til en annen plass dersom husmannen flyttet.

Et arbeids- og bosystem

Fra plassen Torget under Åker ved Hokksund, med husmann Hans Nielsen (ca. 1822-1910). Han var gift med Ingeborg Hansdatter, og begge kom fra Lier. De var husmenn hos Lars og Maren Aker. Bildet tilhører Per Aker og ble registrert i 1989 av Arne Thorkildsen.
Foto: Eiker Arkiv

Agronom og ansatt i Statistisk sentralbyrå Simen Skappel utga i 1922 en avhandling som fremdeles regnes som selve standardverket om husmannsvesenet i Norge. Han gir en oppsummerende beskrivelse av husmannsfenomenet som følger:

«Fælles for denne meget omfattende og uensartede socialklasse, husmænd i videre forstand, synes følgende kjendemerker i sin almindelighet at kunne opstilles:
Husmanden er en almindelig arbeidsmand; han har sin egen husstand; han har skaffet sig fast bopæl ved at leie sig ind paa eiendommen hos en jordbrukende person.»

Dette framtrer fremdeles som en gyldig og god beskrivelse. Men en bør da føye til at de arbeidskraftressursene som husmannsplassen representerte, ikke alene var knyttet til den mannlige hovedpersonen som «arbeidsmand», men i høy grad også til kona og de større barna i familien.

I et videre perspektiv kan en se husmannsvesenet som et arbeidssystem, en av flere tenkelige måter å skaffe tiltrengt arbeidskraft på, særlig til landbruket, og dermed levebrødsmuligheter for nye familier i et førindustrielt samfunn. Fordelen med husmannsvesenet i denne sammenhengen var at det sikret stabil og stedbundet arbeidskraft til en næring som mest var avhengig av sesongarbeidskraft, ikke heltidsansatte arbeidere. Unge mennesker uten utsikt til å arve gard eller annen næring, kunne i en husmannsplass se muligheten til å stifte og forsørge egen familie med egen bolig.

Det kan være hensiktsmessig å se husmannsvesenet i forhold til et bredt anvendelig skjema over agrarbefolkningen (sysselsatte i jordbruket) med hensyn til fordeling av disposisjonsrett (ikke nødvendigvis eiendomsrett) til bruksenhetene i jordbruket:[1]

1. Storbrukshushold. (Trekker til seg arbeidskraft utenfra, dvs. at gardbrukerfamilien disponerer mer jord enn den kan drive ved egen hjelp.)
2. Familiebrukshushold (subsistenshushold). (Brukerfamilien disponerer tilstrekkelig jord til eget opphold, og ikke mer jord enn det som kan drives ved egen arbeidskraft. Familien kan ha overskudd av arbeidskraft i jordbrukets lavsesonger, som den kan velge å anvende utenfor bruket, eller la være.)
3. Småbrukshushold. (Brukerfamilien avgir arbeidskraft utenfor bruket, dvs. at den disponerer for lite jord til eget opphold og derfor avhengig av attåtnæring.)
4. Landproletariat. (Sysselsatte i jordbruket som ikke disponerer eget jordbruk.)

Plassfolket (husmenn med jord) plasserer seg i kategori 3 i dette skjemaet. Husmenn uten jord tilhører kategori 4 sammen med tjenestefolk, dagleiere og andre eiendomsløse landarbeidere.

Kategori 1 forutsetter eksistensen av 3 og/eller 4. Kategori 4 forutsetter kategori 1 (landarbeideren må ha et storbruk innen rekkevidde om han skal kunne livnære seg som landarbeider). Kategori 3 derimot forutsetter ikkje nødvendigvis storbønder, dersom det er andre arbeidsgivere innen rekkevidde. (Men undergruppa «husmenn med jord» finnes likevel ikke uten gardbrukere som eier/disponerer grunnen som plassene ligger på.)

Husmannsordningen kan betraktes ikke bare som et arbeidssystem i jordbruket, men også et bosystem, et boligtilbud, i første rekke for arbeiderfamilier.[2] Dette aspektet ved husmannsvesenet blir mest framtredende i de tilfellene der husmannen ikke var knytta til drifta på husbondsgarden. Det var en måte å skaffe seg hus og heim på som bød seg fram for f.eks. håndverkere, fiskere, sagbruks- og verksarbeidere.

Husmannsstanden ble nemlig et reservoar av arbeidskraft også for andre næringer enn jordbruket, så som i skogbruks- og trelastvirksomheten, bergverksdrift, håndverksnæringer osv. Arbeids- og bosystemer som liknet husmannsvesenet utviklet seg i tidlig moderne tid over store deler av Europa, under varierende juridiske og praktiske former. Særlig i protoindustrialiserte områder, og der et storskala handelsjordbruk var utbredt, kom slike ordninger både tidligere og fikk en større utbredelse enn det norske husmannsvesenet. Men der ble også proletariseringen på landsbygda ofte drevet lenger, idet en i større utstrkning satset på ren lønnsarbeidskraft framfor den delvis sjølberga husmannskategorien.

En sosial kløyving av bygdesamfunnet

Den mest kjente husmannsplassen i landet? Prøysen var plass under Hjelmstad i RingsakerHedmarken. Her vokste Alf Prøysen opp. Husmannsplassene lå her på skyggesiden av dalen, mens gardene lå i solhellinga på den andre siden.
Foto: Hans P. Hosar (2013)

Idet han sammenligner forholdstall mellom bonde- og husmannshushold i henholdsvis 1665 og 1825, konkluderer Skappel med at en «fuldstændig social omveltning har funnet sted» i løpet av denne perioden. På det første tidspunktet utgjorde husmannshusholdene 21,5% av samlet antall gardbruker- og husmannshushold, i 1825 var det tilsvarende prosenttallet 49. Utover på 1800-tallet økte både husmannsklassen og - enda mer - antallet dagleiere og andre landarbeiderhushold. I 1855 talte den samlede landarbeiderklassen flere hushold enn gardbrukersjiktet, henholdsvis 116.000 og 113.000, og da er ikke tjenestefolket medregnet.[3] En bør også ta med i beregningen at det fantes et stort antall selvstendige, matrikulerte gardsbruk innen husholdsgruppe 3 i skjemaet ovenfor, der altså brukerfamiliene tok på seg onnearbeid, tømmerhogging osv utenfor egen eiendom, og som sådanne føyde seg til den samlede skog- og landarbeiderbefolkningen. Skappel kan trygt konkludere: «Det er en nydannelsens tid paa det sociale omraade, en ny lagdannelse finder sted, den nye tids hær av landarbeidere tropper op.»

Samfunnsmessig arbeidsdeling

Utenom å være en prosess som splittet Bygde-Norge (bygdeallmuen) sosialt i to, kan utviklinga av husmannsvesenet også sees som et uttrykk for en økt samfunnsmessig arbeidsdeling og yrkesdifferensiering i tidlig moderne tid. På tross av en svært lav urbaniseringgrad i Norge, befant en økende del av befolkninga seg utenfor de mer eller mindre sjølforsynte bondegardshusholdene, noe som fremmet markedsøkonomien både når det gjaldt forbruksvarer (mat og håndverksprodukter) og arbeidskraftmarkedet (flere ble helt eller delvis lønnsarbeidere). Mange husmenn fant attåtnæringar i de nye virksomhetene som ekspanderte på 1600- og 1700-tallet: Trelasteksport, bergverk, protoindustriell virksomhet. Historikere som særlig har framhevet dette moderniserinsgaspektet er Ernst Drange, N.O. Østrem og Ståle Dyrvik.

I flere studier av forholdene i Rogaland og Sunnhordland gjør Drange overbevisende rede for at det ble anlagt mange husmannsplasser for folk som var knyttet til trelasteksporten til Tyskland, Holland og Skottland. Denne virksomheten opplevde en lang høgkonjunktur fra 1500-tallet og et stykke inn på 1600-tallet. Det galdt særlig innover langs Ryfylkefjorden, der det var mye god skog, og der oppgangssagene kom opp i betydelige antall ved bekker og elveutløp. Det oppstod en økonomi som var sterkt preget av markedsutveksling og pengehushold. Drange er tilbøyelig til å se husmennene som entreprenører i dette systemet. Men trelasteksporten fra disse distriktene tok slutt utpå 1600-tallet, og bygdene falt tilbake til en mer tradisjonell jordbruksøkonomi. Med Dranges uttrykk hadde naturalhusholdet tatt en pause i Ryfylke og Sunnhordland under høgkonjunkturen.[4]

Østrem bruker «arbeidsdelingssystem» som et tredje karakteristikum for husmannsvesenet ved siden av «arbeidssystem» og «bosystem». Dyrvik framhever husmannen som en viktig aktør i moderniseringa av næringslivet, en innovatør. Husmannen var nødt og gjerne snar til å finne på nye ting, og kastet seg over de mulighetene for nye typer levebrød som den tidligmoderne næringsutviklingen skapte.[5]

Et stadium i landarbeiderens livsløp

I avhandlingen fra 1922 behandler Skappel husmannsvesenet på et mangefasettert vis. I tillegg til å se husmennene som en egen sosial klasse og husmannsordningen som et arbeidssystem og måte for arbeiderfamilier å skaffe seg bolig på, legger han vekt på at husmannstilværelsen også kan betraktes i et livsløpsperspektiv. Han inndeler livsløpet til den typiske landarbeideren i husmannstida i fem perioder:[6]

  1. Som småbarn forsørget av familien, en relativt kort livsfase for barn fra husmannsplasser.
  2. Fra 10-årsalderen, kanskje enda tidligere og iallfall fra konfirmasjonsalderen av må landarbeiderens barn helt eller delvis forsørge seg selv, som oftest som tjenestefolk på gardene. Denne fasen varer fram til 25-årsalderen. «Det er arbeiderens læreaar, de der skal bli grundlæggende for hans dygtighet og danne fundament for hans fremtidige stilling.»
  3. Målet for de fleste når de kommer midt i 20-åra er å gifte seg og få et levebrød som kan forsørge egen familie i en heim for seg sjøl, «... ti yderst sjelden forblir en gift mand i tjenende stilling». Da begynner i tilfelle plasstilværelsen. Skappel regner med en periode fra 25-50 års alder som strevsomme år på plassen («kampens aar, kamp med nød og savn av alle slags»).
  4. Så kommer kanskje noen bedre år med «rummeligere levevilkaar», da barna er fløyet fra redet og forsørgelsesbyrden er blitt tilsvarende mindre. Denne fasen varer kanskje opp i 60-årsalderen.
  5. Ved oppnådd høy alder må arbeideren gjerne gi seg som husmann og ender typisk opp som innerst (og vi kan føye til: ikke sjelden som fattiglem).

Husbondsforholdet

Felles for husmennene, og noe som skilte dem fra andre leieboere, var at husleien medførte et husbondsforhold, dvs. at husmannsfamiliene mer eller mindre uttalt ble betraktet som en del av gardbrukerens utvidede hushold. De typiske husmennene kan betraktes som gifte tjenestefolk. Husbondsforholdet var en form for patriarkat (farsstyre, husbondsmakt), der husfaren (bonden) hadde makt og myndighet, men også et faderlig ansvar overfor egen kone og barn, tjenestefolk, og altså i en viss grad også overfor plassfolket. Det var et underliggende premiss i det klassiske husmannsvesenet at husmannen skulle være sin husbond «hørig og lydig», en formulering som ikke sjelden inngikk i kontraktene. Husbonds-tjenerforholdet mellom gardbruker og husmann ble mentalt konsolidert ved at de fleste plassfolka ifølge det typiske livsløpet hadde barne- og ungdomstida som dreng eller taus på gardene.

Hvor vidt husmenn skulle betraktes som tjenestefolk (tyende) var et spørsmål som ble drøftet bl.a. i forbindelse med husmannslovgivningen på midten 1800-tallet.[7] Tjenestefolk var uten tvil underlagt husbondens hustukt, mens dette var mer omdiskutert og forskjellig praktisert når det gjaldt plassfolket. Utøvelsen av hustukten overfor husmennene ser ut til mest å ha vært relatert til forsømmelse av arbeidsplikten

Det var husbondens adgang til å kreve pliktarbeid som klarest demonstrerte husbondsmakten i leieforholdet. Sølvi Sogner slår fast at «...viktigste kriterium på en husmann er adgangen til å pålegge ham arbeidsplikt, uten hensyn til om denne adgangen utnyttes eller ikke. Sorterer han ikke under husmannsloven med dens adgang til å ilegge ham arbeidsplikt, går han over i en annen kategori, og må regnes som innerst.»[8] Mest ytterliggående gjorde husbondsmakta seg gjeldende der plassfolket hadde arbeidplikt «på tilsigelse», dvs. at de hadde plikt til å stille til arbeid for husbonden når han fant dette tjenlig, også ut over den arbeidsplikten som evt. inngikk som leie for huset/plassen. I slike tilfelle kan en si at husmannen endatil mistet en del av den tradisjonelle husfarsmyndigheten over sin egen familie, da husbonden hadde en utstrakt rett til også å disponere arbeidskraften til kvinner og barn på plassen.

Nå en gardbruker som hadde husmenn var leilending, oppstod spørsmålet om hvem som egentlig var husmennenes husbond, enten gardbrukeren (leilendingen) eller jorddrotten (godseieren). Da Larvik-greven tillot noen av sine leilendinger i Hedrum og Brunlanes å nedsette husmenn, ble disse husmennene pålagt en avgift direkte til greven på 1-1 1/2 riksdaler. Avgiften ble kalt husbondshold og var et uttrykk nettopp for at jorddrotten hadde et overordnet husbondsforhold overfor sine egne leilendingers husmenn.[9]

Husbondsforholdet ble svekket etter hvert som husmennene oppnådde borgerlige rettigheter på linje med gardbrukerne, dvs. først og fremst i og med den alminnelige stemmeretten for menn i 1898. Tidligere demokratiske reformer (Grunnloven 1814 og formannskapslovene 1837) hadde derimot trolig bidratt til å styrke gardbrukerens husbondsmakt over husmannen, siden gardbrukerklassen så entydig ble tildelt en samfunnsmakt som ble nektet husmennene.

Geografisk utbredelse

Østlandet og Trøndelag er blitt betraktet som hovedområder for husmannsvesenet. Spesielt var det utbredt i området med relativt store gårder, som Hedmarken, Gudbrandsdalen, Buskerud opp til Sigdal og Flå, Telemark opp til Seljord samt bygdene innover i Trondheimsfjorden.

Men husmannsvesenet kunne distriktsvis og i enkelte bygder være sterkt utbredt også i andre deler av landet. Typiske husmannsstrøk på Vestlandet var for eksempel Indre Sogn, enkelte bygder i Møre og Romsdal og på Sørvestlandet særleg i distrikt som Sunnhordland, Haugalandet og Ryfylke. I sistnevnte distrikt er det påvist et etablert husmannsvesen allerede på begynnelsen av 1600-tallet, tilknyttet skogbruket og trelasthandelen som blomstret langs Ryfylkefjorden i «hollendertiden». Flere steder oppstod det små tettbebyggelser av husmenn (strandsittere, se nedenfor) ved strandkanten langs fjordene. Typiske eksempler er Sogndalsfjøra, Viksøyri og Lærdalsøyri i Sogn og Fjordane.[10]

Vestlandet og Sørlandet ble ellers ofte gårddeling sett som et bedre alternativ enn å etablere husmannsplasser. Dette gav flere selveide, mindre gårder og over tid mindre klasseforskjeller i samfunnet.

Husmannsvesenet i Nord-Norge har vært mindre systematisk undersøkt enn de «typiske» husmannsdistriktene i Sør-Norge. I landsdelen som helhet var da også husmannsvesenet mindre fremtredende. Men som på Vestlandet fantes det i Nord-Norge bygder og distrikter der husmannsvesenet var sterkt til stede. En undersøkelse fra Lofoten i perioden 1880-1940 slår fast at det lå husmannsplasser under de fleste gardene der.[11] I Vestvågøy og Gimsøy var det garder med opp til 10 husmenn. Det vanlige var ellers fra en til tre plasser pr. gard. I fiskeværene i de samme distriktene, som f.eks. Å, Sørvågen, Reine og Sund i Vest-Lofoten og Hopen og og ØrsnesAustvågøy, var det i perioden 1880-1940 konsentrasjoner av fra 10 til 20 husmannsfamilier.[12]

Kategorier

Husmannsgruppa var preget av et rikt mangfold, både når det gjaldt status i lokalsamfunnet, familieøkonomi og yrkesorientering, men må som helhet sies å ha vært en underklasse på landet. Kategorisering innad i gruppa/standen/klassen kan foretas etter forskjellige kriterier, og myndigheter og historikere har operert med forskjellige inndelinger for forskjellige formål. Grunnleggende er ressurstilgngen på plassen (eget jordbruk eller ikke, størrelsen på plassen, utmarksrettigheter...). Et annet kriterium var hvor vidt det var plassfamilien sjøl eller husbonden som hadde bekostet rydding og oppdyrking av plassen. Avstanden til husbondsgarden ville spille inn på forskjellig vis, spesielt hva gjelder de praktiske mulighetene for anvendelsen av arbeidsplikt, husbondens kontroll med bruken av plassen og med plassfamiliens gjøren og laden for øvrig. Adgang til arbeids- og yrkesmuligheter utenom gardsarbeidet hos husbonden ville danne forskjeller på husmannskategorier, for eksempel om det innen rekkevidde fantes sagbruk, verksdrift av ymse slag, fiskeri og skogsdrift. Avtaleforholdets art og innhold, enten det var fastsatt i tinglyste kontrakter eller ved muntlige overenskomster og sedvane, skapte flere inndelingsmuligheter.

De følgende kategoriene er vel å merke ikke gjensidig utelukkende. Det vil si at en enkelt plassfamilie på en og samme tid kan plasseres i to eller flere av disse kategoriene.

Husmenn med og uten jord

Fuglesangen under Hedemarken, Eidsberg i Østfold.
Hadde husmannsplassen et jordstykke som var stort nok til å kunne drive sitt eget jordbruk, ble husmannen kalt husmann med jord. De hadde en plass med åker og eng, beiterett i utmark og noen tilfeller seter. Størrelsen på plassene varierte mye, og selv om de fleste var avhengig av inntekter fra annet arbeid for å klare seg, kunne plassen være av størrelse med et brukbart småbruk. Tidvis var den største forskjellen fra et selvstendig bruk at husmannen ikke selv eide plassen.

Den typiske husmannsplassen var likevel for en svært liten enhet å regne med hensyn til jordbruksproduksjon. Ca. år 1800 er det beregnet at husmannsplassene utgjorde 34% av driftsenhetene i jordbruket, men stod for bare 12-14% av produksjonen.[13]

De fleste plassene lå nær eiergården (innmarkshusmenn, se nedenfor), og kunne bli innlemmet i den dersom det var mer hensiktsmessig for eieren, og såframt kontraktforholdet ikke var til hinder for det. En annen viktig forskjell fra en selvstendig gård var at husmannen oftest hadde arbeidsplikt på eiergården. I onna måtte han derfor først jobbe på eiergården, og så på sin egen plass. Vår- og høstonn var derfor en ekstra krevende tid for husmenn, og deres avlinger kunne bli dårligere fordi de på det optimale tidspunktet for såing og innhøsting måtte være et annet sted. Arbeidsplikten omfattet ofte også andre familiemedlemmer.

Dersom husmannsplassen bestod av bare hus og tomt, uten nevneverdig areal til åker og eng, ble beboeren kalt husmann uten jord. Om lag 1/5 av denne gruppen tjente sitt levebrød som dagleiere, dvs. løsarbeidere, som oftest i primærnæringene, men vi finner dem også som soldater, fiskere, klokkere, håndverkere, verksarbeidere osv. Husmenn i denne gruppen var ofte bygselshusmenn (se nedenfor).

Husmenn med jord var vanlige i jordbruksbygdene på Østlandet og i Trøndelag, og i 1801-tellingen utgjorde denne gruppen 80% av alle husmenn. Da husmannsvesenet var på sitt høyeste, var det i følge folketellingan 1855 ca. 65.00 husmenn med jord (75 %) og 22.000 uten jord (25 %).

Verks- og brukshusmenn

Der det fantes gruver og smelteverk, større sagbruksvirksomhet, glassverk eller annen protoindustriell fabrikkdrift, oppstod det gjerne hele grender av husmenn som var knyttet til disse virksomhetene, enten som arbeidere ved selve bedriftene, eller i støttenæringer som kullbrenning, vedforsyning, kjøring osv. Plassene kunne være anlagt på grunn som var eid av bedriften, eller på bondegarder i nærheten.

Så tidlig som på begynnelsen av 1600-tallet var det konsentrasjoner av husmenn i Ryfylke som var sysselsatte i trelasteksporten derfra. De var sagmestere og sagdrenger, tømmerhoggere, fløytere osv.[14] Det var et femtitalls husmenn rundt grevens sager ved Larvik på 1700-tallet.[15]

Men arbeidssystemet med verkshusmenn var mest typisk for bergverksdistriktene. På 1700-tallet var det 40-50 slike bedrifter i landet, mest konsentrert om jernverk i Sørøst-Norge på fra Eidsvoll til Arendal og kopperverk rundt Dovre-platået/Midt-Norge. I Trøndelag ble slike plasser kalt «bergsrom». I 1666 var det for eksempel 30 verkshusmenn på garden Grutsæter ved Løkken kopperverk i Orkdal, og det vokste fram en bebyggelse som blir karakterisert som en liten by ved smeltehytta. Liknende forhold er påvist rundt Røros, i Kvikne, og rundt de andre gruvene og smelteverkene i distriktet.[16] Bondeføreren og tiltaksmannen Hans Barlien etablerte i 1820-åra nærmere 30 husmannsplasser under sin gard Årgård i Namdalseid, trolig med tanke på arbeidskraft til glassverket som han bygde opp der på den tida. Så seint som begynnelsen av 1900-tallet hadde de fleste husmennene i Gimsøy i Lofoten i gruvedriften på Smorten og i Vattenfjord.[17]

Trekant-forholdet husmann/grunneier/verk kunne variere i fordelingen av rettigheter og plikter. Forholdene kunne ytterligere kompliseres der grunneieren var en godseier som bortbygslet gardene til leilendingsbønder, som i sin tur da kunne komme i et husbondsforhold til plassfolket på gardene. Ved Løkken rundt år 1700 hadde verksarbeiderne arbeidsplikt overfor gardbrukerne de leide plasser av. Men da trondheimskjøpmannen og godseieren Hans Hornemann anla 80 plasser på to garder han hadde kjøpt ved Løkken, ble verksarbeiderne som flytta inn der, ikke pålagt arbeidsplikt verken for ham eller for noen annen husbond.[18]

Bygselshusmenn og arbeidshusmenn

Plassen Lathus under Fossum i Bærum.
Foto: Fritz Holland (1936)

Skappel innførte i avhandlingen fra 1922 et skille mellom henholdsvis bygselshusmenn og arbeidshusmenn. Hans egen definisjon på den første kategorien var som følger: «Under betegnelsen bygselhusmænd sammenfatter vi her alle husmænd med liten eller ingen arbeidpligt; disse hadde oftest bygslet sin plads.»[19] Bygselshusmannen var mest utbredt på Vestlandet, og var også vanlig for verks- og brukshusmenn. At han «bygslet» sin plass betydde at leieforholdet var i samsvar med den gamle bygselslovgivningen som gjaldt for leilendinger og jorddrotter innen leilendingssystemet. Bygselshusmannen betalte innfestingsavgift når han overtok plassen, og betalte leien i penger. Ofte hadde han livstidsfeste, og det kunne også forekomme arvefeste.

«Arbeidshusmannen» dominerte på Østlandet og i Trøndelag. Han var i langt større grad tynget ned av plikter overfor husbonden, og satt ofte mer usikkert på plassen enn bygselshusmannen.

Skappel var selv klar på at denne todelingen var skjematisk og forenklet. Det fantes mange kontraktforhold som kombinerte betingelser fra de to hovedtypene. Han gjengir selv en kontrakt for en bygselshusmann i Davik i Nordfjord, som nettopp viser dette. Husmannen har betalt innfestingsavgift, han skal betale årlig grunnleie i penger, han har overtatt festet etter faren, får selv livstidskontrakt, og i kontrakten inngår endatil avtale om føderåd for den avgåtte husmannen. Alt dette likner til forveksling en bygselskontrakt for et ordinært leilendingsbruk. Men kontrakten røper også at husmannen ikke er fullt ut herre i sitt eget hus eller over sin egen arbeidskraft. Han får ikke ta inn losjerende uten tillatelse. Arbeidsplikten er fast to dager i året, men samtidig er husmannen pliktig til å stille opp på forlangende når husbonden trenger hjelp til fiskenøtene, og han er pliktig på tilsigelse å stille opp med skyss, dagarbeid og spinning. Det siste var nok i praksis et krav på arbeidskraften til plasskona.

Seinere forskning har bekreftet det Skappel selv også antyder, at den geografiske fordelingen var atskillig mer innfløkt enn den klare todelingen kyst/jordbruksinnland.

Mens Skappel av analytiske grunner foretok en forenklet todeling av husmannsklassen, kan det sies at denne inndelingen har blitt overforenklet og anvendt på altfor bastant vis i historiske oversiktsverker og lærebøker i ettertid.[20]

Innmarkshusmenn og utmarkshusmenn

I forordningen om husmannsvesenet fra 1752 ble husmenn delt i tre kategorier avhengig av lokalisering av plassen og festetid: utmarkshusmenn, innmarkshusmenn og strandsittere. Utmarkshusmenn, som selv hadde ryddet plassen, skulle ha livstidsfeste og tinglyst kontrakt.

Innmarkshusmenn, som hadde plasser i gårdens innmark og nærområde som kanskje allerede var oppdyrket, hadde dårligere beskyttelse, blant annet ved at tinglyste kontrakter ikke ble lovpålagt for disse.

Allmennings- og sameiehusmenn

Nørdre Bysjet i Skjåk, som var husmannsplass under Skjåk Almenning til 1928. I bakgrunnen ser vi grenda Jøingslia, som ble ryddet og bygd fra ca. 1800 og der alle heimene var husmannsplasser under allmenninga. Fra ca. 1915 av fikk brukerne anledning til å kjøpe plassene, og det ble til ei grend av sjøleide småbruk, der familiene kombinerte jordbruk med arbeid i skogen, anleggsarbeid osv.
Foto: Hans P. Hosar.

Det var ikke uvanlig at det ble etablert husmannsplasser, kanskje som hele plassgrender, i sameier og allmenninger. Disse var da altså typiske utmarkshusmenn. Allmenningshusmennenes husbondsforhold kunne variere mellom et forhold til kongen/staten (i statsallmenninger) private allmenningseiere (i privatallmenninger) eller til et kollektiv av brukere på matrikulerte garder som hadde eierrettigheter i en bygdeallmenning. De ulike eierforhold skapte forskjellige interesser og interessekonflikter. Kongen/staten eller en privat allmenningseier (f.eks. en større trelasthandler) kunne ha interesse av å etablere mange plasser for leieinntektenes skyld og for å få stabil tilgang til arbeidskraft til skogbruket. Dette kunne imidlertid gå på bekostning av bruksrettshavernes (gardbrukernes) tilgang til allmenningesressursr (beite, ved og virke). Husmennene hadde ikke eierrettigheter i allmenninger, men kunne ha nærmere avtalt bruksrett. Kollektivet av bygdeallmenningseiere (gardbrukere) kunne komme i konflikt med seg sjøl i forhold til plassrydding. Der allmenninga så muligheter for inntekter av kommersielt skogsbruk, kunne de på samme måte som i stats- og private allmenninger ha interesse av å etablere skogsarbeiderbruk, mens det ble en tilsvarende spenning mellom oppdyrkinga av plasser i skogen og de etablerte bruksrettigheter som gardbrukerne hadde.

De samme interessene og interessekonfliktene som gjorde seg gjeldende med hensyn til allmenningshusmenn, ville også være aktuelle i sameier, altså i skog og utmark som var eid av flere garder i fellesskap, men som ikke var allmenning.

Strandsittere

Se også egen artikkel om strandsittere.
Tettstedet Sogndalsfjøra vokste fram på 1700-tallet som en ansamling av plassfolk (strandsittere) som bygde hus på allmenningsgrunn ved strandkanten, de fleste uten tilliggende jord. I 1801 bodde det 222 mennesker der, fattige familier som i hovedsak levde av fiske og dagarbeid på gardene i bygda. I 1855 hadde folketallet økt til 485, og da var det oppstått et mye mer differensiert næringsliv med mange håndverkere og forskjellig slags handelsvirksomhet. (Se Engesæter, Aa. 1981.)
Foto: Fotograf ukjent. Bildet trolig tatt ca. 1930-1950.

Strandsittere var den tredje kategorien i forordningen av 1752. I likhet med husmannsbetegnelsen har «strandsitter» skiftet betydningsinnhold over tid. På 1600-tallet var strandsitterne gjerne folk som drev borgerlig næring (gjestgiveri, handel, håndverk) på strandsteder ved elveoser, havner og liknende møtepunkter for frakt og samferdsel til lands og til vanns.[21] De kom gjerne fra byen, og kunne også være innvandrede skotter, engelskmenn og av andre nasjonaliteter. På 1700- og 1800-tallet festet så strandsitterbetegnelsen seg mest til husmenn bosatt på strandsteder eller andre steder ved sjøen, for eksempel i fiskevær, altså slik det brukes i forordningen fra 1752. De var oftest «bygselshusmenn».

Men strandsitterne også av «husmannstypen» på 1700- og 1800-tallet var engasjert i en mer allsidig næringsvirksomhet enn den gjengs husmannen i innlandet. Som et eksempel kan nevnes strandsitterne på Orkdalsøra i Sør-Trøndelag. Eksempelet demonstrerer samtidig det poenget at skillet mellom bygselshusmenn og arbeidshusmenn var glidende. Med referanse til bygdeboka for Orkdal, gir Knut Sprauten følgende framstilling av strandsitterne på Øra: «De hadde en plass med tre-fire mål jord, og svarte avgift, dels med arbeid, dels med penger. De var langt mer mobile enn bygdas husmenn. De hadde naust, båt og fiskeutstyr og deltok i sildefiske og drev jektefart med ved, slakt og tjære i lasten. De fraktet med seg sild, fisk, salt og kramvarer og drev tuskhandel, laget brennevin og drev aktiviteter som var knyttet til gjestgivervirksomheten ved Orkdalsøra.»[22]

Vilkår

Betingelsene for husmanns-husbondsforholdet var høyst varierende hva gjelder festetid (livstid, åremål, på oppsigelse), leiegodtgjørelse (penger eller et tilsvarende omfang arbeid for husbonden),(arbeid eller penger), arbeidsplikt arbeidsplikt (ut over husleia), beiterettigheter, seterbruk, gjerdehold, veihold, tilgang til ved og osv.

Sedvane, muntlige avtaler, kontrakt

Leiebetingelsene for husmannen kunne være sedvanebasert, bestemt ved muntlige overenskomster eller med skriftlige kontrakter. Husmenn uten skriftlig kontrakt hadde en langt mer usikker tilværelse enn de som fikk slik kontrakt, ettersom de praktisk talt sto uten rettigheter ved tvisteforhold. En forordning fra 1750 innførte kontraktsplikt, men allerede etter to år ble dette begrenset til det som ble kalt utmarkshusmenn. I 1792 ble kontraktskravet gjeninnført for alle husmenn, men forordningen viste seg vanskelig å håndheve i praksis. Husmannsloven av 1851 fastslo krav om tinglyste kontrakter. (Se egen artikkel om husmannslovgivningen.)

For eksempler på husmannskontrakter, søk på Kategori:Kontrakter og skjøter.

Arbeidsplikt

Alle som var definert som husmenn kunne i prinsippet pålegges arbeidsplikt. Arbeidshusmannen var pålagt å arbeide en bestemt mengde for leie av plassen. Arbeidsplikten kunne være regulert på ulike måter, enten som et bestemt antall dager eller en bestemt mengde utført arbeid, for eksempel X antall vedlass eller Y mengde bakst (av husmannskona).

I tillegg til arbeid for leia kunne husmannen være pålagt å arbeide for bonden mot lønn. Dette kaltes arbeid på tilsigelse. Lønna var nokså mye sedvanebestemt, gjennomgående under markedspris for «løs» arbeidskraft.

Festeforholdet

Husmannen kunne ha livstidsfeste på plassen. Det betydde at husmannsparet kunne sitte på plassen livet ut, vel oftest for begge ektefellene. Det fantes også eksempler på arvefeste, som betydde at barna skulle arve bruksretten til plassen etter foreldrene. Oppsigelige husmenn måtte flytte fra plassen når bonden sa dem opp, og åremålshusmenn kunne sies opp når en nærmere avtalt leietid var omme.

Hvor gammelt er husmannsvesenet?

Som «moderne» fenomen, dvs. med tilknytning til nye, markedsorienterte næringer, er det rimelig å regne begynnelsen til årtiene rundt år 1600, iallfall på Sørvestlandet. Men husmannsordningen som arbeidssystem er godt forenlig med et tradisjonelt jordbrukssamfunn basert på et tilnærmet fullstendig naturalhushold. Det gjelder så sant det eksisterte en bruksstruktur som bestod av storbruk og småbruk som definert i skjemaet ovenfor. Middelaldersamfunnet med sine herregårder, fullbondegårder og einvirkesbruk utgjorde en slik struktur, og det fins flere indikasjoner på at en del av storbrukene kan ha hatt arbeidskrafttilførsel fra «husmannsplasser». Kanskje kan uttrykket «kottkarer» knyttes til dette (bokstavelig folk som bor i hytter, jfr. betydningen av ordet kott i moderne norsk og «cottage» og «cotter» på engelsk. Cotter blir vanligvis oversatt nettopp med husmann.

Arkeologen Nina Elisabeth Ingebretsen mener å finne både skriftlige og arkeologiske indikasjoner på eksistensen av husmannsplasser alt i tidlig middelalder/vikingtid.[23] Hun mener at Snorres beretning om Erling Skjalgssons frigivelse av trælene sine kan tolkes som opprettelse av husmannsplasser. Arkeologiske utgravninger i Dalane og på Jæren har påvist jordbruksenheter fra tidlig- og høgmiddelalderen som etter beliggenhet og størrelse (2-8 dekar dyrka) minner sterkt om seinere tiders husmannsplasser.

Betegnelsen husmann figurerer i de gammelnorske lovene, men da bare brukt i betydningen folk som leier hus av en gårdeier i byen.[24] Den første konkrete henvisningen til en husmannsplass i middelalderkilder er fra 1452. I et diplom som gjelder grensedraging mellom to sameier i Efteløt sogn i Sandsvær,[25] blir det nevnt en «husmandz rudsto» eller «rustøen som nu husmands plas er» (rudstad = nyrydning), som skulle tilhøre begge de to Hvams-gardene som er nevnt i diplomet. Halvard Bjørkvik fastslår at selv om dette er den tidligst kjente omtalen av en husmannsplass, «skulle [det] ikkje vera nokon grunn til å tvila på at institusjonen går lenger tilbake.»[26]

I den samme forbindelsen nevner Bjørkvik en bestemmelse i Frostatingslovens, som ble tatt inn i Magnus Lagabøtes landslov i 1270-åra, om at en leilending kunne la sønner eller tjenestefolk, og med tillatelse fra jorddrotten også andre, få rydde opp små jordlapper (reiter) til eget bruk.[27]

Husmannsvesenet i tall: Vekst, høydepunkt og avvikling

Statistikk over Antal gaardbrukere, husmænd m.v. i 1801 og 1855, efter den off. statistiks opgaver. Faksimile fra Skappel, S. 1922.
Statistikk over jordbrukende husmenn 1723-1855. Faksimile fra Skappel, S. 1922 side 168.
Antall husmenn fylkesvis fordelt 1855-1917. Faksimile fra Skappel, S. 1922 side 176.

Å beregne antall husmenn er ikke så liketil, da betegnelsen ble brukt om flere sosiale kategorier. Før midten av 1600-tallet kunne husmann for eksempel være en person som var innlosjert hos en gårdeier i byen eller hos en bonde, dvs. tilsvarende en innerst. Men i denne tiden kunne «husmann» også bli brukt om en gardbruker i en lav skatteklasse. På 1700- og 1800-tallet kan det være problematisk å skjelne mellom husmenn uten jord og dagarbeidere som ikke var husmenn. Det er likevel ikke tvil om at husmenn i «moderne» betydning økte raskt i antall fra slutten av 1600-tallet.

Ved folketellingen 1801 utgjorde husmannsfamiliene omkring 30% av befolkningen. Det nådde sitt høydepunkt på midten av 1800-tallet, med ca. 87000 husmenn registrert ved folketellingen 1855, derav 65060 med jord. Fra slutten av 1800-tallet sank utbredelsen etter hvert som arbeid i industrien, anleggsarbeid og utvandringen til Amerika åpnet nye muligheter for levebrød.

Utflyttingen og de konkurrerende næringene skapte mangel på arbeidskraft i jordbruket. Dette ble forsøkt løst blant annet gjennom låneordninger for kjøp av husmannsplasser. En sjøleiende småbrukerstand ville fremdeles gi tilgang til sesongarbeidskraft på landsbygda, uten husmannsvesenets mange ulemper og lave sosiale status. Men de fleste steder tok ny teknologi som for eksempel traktoren eller slåmaskina over det arbeidet husmannen tidligere hadde gjort. I 1928 kom en lovfestet rett til å innløse plassen og få den matrikulert. Mange benyttet seg av dette, og det var ikke uvanlig med bitre strider og rettsoppgjør mellom husmann og gårdeier. I Nordmarka i Oslo er det fortsatt rettstvister omkring enkelte husmannsplasser. En plass som ble kjøpt av husmannen, ble gjerne til et småbruk, da de fleste plasser var for små til å kalles en gård. I 1950 var husmannsvesenet så å si helt avviklet. Tabell 1 og diagram 1 illustrerer endringer i antall husmenn fra 1723 til 1928.

+ Tabell 1: Endring i antall husmenn og gårdbrukere over fra 1723 til 1825.[28]
År Antall brukere Antall husmenn
1660- årene 57 000 17 000 (husmenn, strandsittere, kårfolk m.m.)
1723 67 000 12 000 (husmenn med jord)
1801 77 0002 48 000 (husmenn)
1825 90 000 96 000 (husmenn og dagleiere)
+ Antall husmenn med jord[29]
År Antall
1801 40 067
1855 65 060
1865 60 296
1875 52 826
1890 29 653
1900 27 319
1910 19 811
1920 8 848
1930 4 046
1946 413
1950 121
1960 4

For flere statistiske opplysninger, se nettsidene til Historisk institutt ved Universitetet i Bergen

Forutsetninger og årsaker

En av de fremste ekspertene på norsk historisk demografi og sosialhistoriske forhold på 1700-og 1800-tallet, Ståle Dyrvik, oppsummerer bakgrunnen for husmannsvesenet slik:

«...det norske husmannsvesenet var ein svært samansett sosial institusjon. Det representerer ikkje berre ei, men mange økonomiske tilpassingar. Ein stad kunne det vera rein oppbevaring av eit unyttig og forarma befolkningsoverskot. Ein annan stad var det eit effektivt system for å rekruttera og temja billeg og stabil arbeidskraft for gardbrukarane. Ein tredje stad var det kanskje uttrykk for arbeidsdeling, spesialisering og økonomisk utvikling. Men aller helst var det kanskje alle desse tre funksjonane i stadig skiftande blandingsforhold.»

Årsakene var sammensatte og geografisk varierende. En vil neppe finne én hovedårsak som f.eks. befolkningsøkningen. Derimot kan en kanskje finne fram til noen forutsetninger for framveksten, til dels av absolutt karakter:

1) Det måtte foreligge et arbeidskraftbehov som plassfamiliene på formålstjenlig vis kunne oppfylle, i jordbruket og/eller i andre næringer.
Veksten i «de nye næringer» (f.o.fr. trelasthandel og bergverk) står helt sentralt i utviklingen av det norske husmannssystemet på 1600-, 1700- og 1800-tallet. Det gjaldt direkte sysselsetting av husmenn i skogen og til transport og andre oppgaver ved gruver og verk. Men det gjaldt også indirekte ved at gardbrukerne ble motivert til å intensivere gardsdrifta for å få overskudd av korn osv., som nå kunne avhendes til verkssamfunnene og en økende befolkning ellers som ikke eller i utilstrekkelig grad kunne produsere sin egen mat.
2) Gardbrukerne måtte foretrekke husmenn som arbeidskraft framfor tjenestefolk og dagleiere.
Plassfolket utgjorde en stedbundet, stabil og samtidig rimelig og lett kontrollerbar arbeidskraft. Tjenestefolk, som ble festet for hele året, kunne falle dyrt. Dagleiere kunne det knipe med å få tak i når det trengtes, særlig der gardbrukerne måtte konkurrere om arbeidskraften med bynæringer, verks- og fabrikkdrift, vei- og jernbaneanlegg og muligheter for å emigrere. Kontraktene hindret husmennene i å ta annet arbeid før de hadde oppfylt sine forpliktelser overfor husbonden, og lønnsratene for husmannsarbeid var steds- og sedvanebestemt, generelt lavere enn lønn for dagarbeid.
3) De levebrødssøkende uten utsikt til å overta gardsbruk, måtte foretrekke/ha mulighet for/se seg nødt til å bli husmenn framfor å ta seg tjeneste, bli dagleier eller flytte (til by eller verkssamfunn eller kanskje emigrere).
Den helt åpenbare fordelen med å bygsle en plass framfor å ta tjeneste eller dagarbeid, var at det ga mulighet for å stifte og brødfø en familie på stabile vilkår. Tvang/nødvendighet i denne sammenhengen (levebrødssøkerens behov for plass) lå på sett og vis i befolkningsøkningen. Husmannsvesenet blir gjerne sett som ett av flere svar på en økologisk utfordring i tida: Hvordan skaffe nok levebrød til en økende befolkning på ett og samme landområde innenfor rammene som det lavteknologiske jordbrukssamfunnet satte? Men samtidig som husmannsvesenet var en måte å ta vare på et økende befolkningsoverskudd, er det minst like viktig å ta i betraktning at husmannsvesenet i seg sjøl gav fart til folkeveksten. En ung mann som fikk en husmannsplass, fikk kone og barn, mens han i motsatt fall kanskje hadde blitt gående som ugift, barnløs tjenestekar eller løsarbeider. Etter hvert som det bød seg muligheter for å skaffe tilstrekkelig underhold for en familie ved heltidsarbeid i industri, på anlegg osv., ble husmannstilværelsen under «husbondsåket» mindre og mindre attraktivt.
4) Gardbrukerne måtte foretrekke/ha mulighet til å etablere husmannsplasser på garden framfor å dele denne opp i flere bruk mellom arvinger.
Det viser seg å være ett av dei vanskeligste spørsmålene å finne dekkende svar på hvorfor det noen steder var vanligere å dele gardene i stadig mindre, sjølstendige bruk framfor å etablere sosialt underordnede plasser. Det var åpenbart svært sammensatte og varierende årsaker. Det kunne ha med stedets næringsgeografi å gjøre - hvor små bruk kunne en gardbrukerfamilie greie seg på? Fiske og andre sjøvendte næringer gjorde gardsbruket relativt mindre viktig for bønder i kyststrøkene, og generelt sett var det i kyststrøk på Sørlandet, Vestlandet og i Nord-Norge at bruksdelingen gikk lengst. Andre forklaringer kan være tradisjoner for overdragelse av bruk og eiendom til neste generasjon som kan variere lokalt og sosialt, og det kunne være omstendigheter ved den enkelte slekt/familie som begunstiget den ene eller den andre løsningen. Arve-, landbruks- og skattelovgivningen satte rammer som nok kunne være tøyelige, men som måtte tas hensyn til. Blant viktige bestemmelser som er blitt trukket fram som delforklaringer til utviklinga av husmannsvesenet er følgende:
- Skattebrevet for Akershus stift (det meste av Østlandet) 8. mars 1671[30] fastslo at en husmann ikke skulle skatte direkte til kongen av jorda han brukte, men komme husbonden til hjelp med skatt og skyld på garden. Rigmor Frimannslund Holmsen mente at «i de ordene ligger faktisk gjemt en del av husmannens senere avgift til bonden. I og med denne forordningen kom lovgivningen til å legge grunnlaget for det sterke avhengighetsforholdet som husmannen kom i til bonden som eide plassen hans, bonden som altså nu blir husmannens husbonde.»[31] Andre historikere har sluttet seg til denne tolkningen. Knut Dørum mener f.eks. at forordningen ble hjemmelsgrunnlaget for at «husmannsplasser ikke [skulle] være særskilt skyldsatt eller være et eget matrikulert bruk, men inngå som en del av gården den tilhørte»,[32] en omstendighet som seinere altså er blitt brukt som selve definisjonen av en husmannsplass.
- I samband med matrikuleringsarbeidet 1723 ble det forordnet at den gamle matrikkelskylda på gardene skulle bli stående selv om det ble ryddet plasser under garden. Denne bestemmelsen ble stadfestet og eksplifisert ved husmannsforordningen av 29. april 1752. En gardbruker kunne dermed oppnå en verdiøkning og inntekter som han ikke trengte å skatte av.
- Bruksdeling kunne ikke gjøres uten videre etter eierens forgodtbefinnende, og det gjaldt ulike regler for hhv. sjøleier- og leilendingsgarder. Åsetesretten (eldste sønns rett til å overta bruket udelt) hindret oppdeling av sjøleide garder. Også for leilendingsgarder var det fra 1600-tallet satt en nedre grense for hvor små enheter gardene kunne deles i. Størrelsen på delingsenheten måtte sikre at en familie kunne underholdes av bruket. Disse bestemmelsene var imidlertid nokså fleksible.[33] Ved forordning av 14. april 1769[34] fikk også sjøleiere tillatelse til å dele garden, så sant delingsenhetene ble av drivverdig størrelse. Dessuten hadde åsetesarvingen fremdeles rett til å kreve overtakelse av minst halvparten av garden som skulle deles.

Se også

Referanser

  1. Skjemaet er inspirert av den svenske etnologen Orvar Löfgrens inndeling i sentrifugale og sentripetale hushold i agrarsamfunnet.
  2. Timberlid, J.A. 1981:14, jf. Østrem, N.O. 2000:40, Sprauten, K. 2004:83.
  3. York m.fl. 2012:1, 2, 7.
  4. Drange, E. 2008:83
  5. Flere steder, f,eks. et foredrag på husmannsseminaret i Bergen 10.11.2016 i regi av LLH.
  6. Skappel, S. 1922:89-90.
  7. Engen, A. 2001:26.
  8. S.Sogner NHU VIII s. 236-237.
  9. Rian. Ø. 1980:137.
  10. Engesæter, Aa. 1981.
  11. Bugge, E. og Hellerdal, K. 1976:34-35.
  12. Bugge, E. Hellerdal, K. 1976:38.
  13. NØH:...
  14. Drange, Østrem...
  15. Tranberg 1979?
  16. Sprauten, K. 2004:86.
  17. Bugge, E. og Hellerdal, K. 1976:35.
  18. Sprauten, K 2004:86.
  19. Skappel, S. 1922:86.
  20. Østrem, N.O. 2000:15-19
  21. Drange 2008:73-74.
  22. Sprauten, K. 2004:86. Han refererer til A.Skrondal: Orkdalsboka II, s. 112.
  23. Her ref. etter Østrem, N.O. 2000:36-37.
  24. Bjørkvik, H. 19xx:spalte 147.
  25. DN VII nr. 445
  26. Bjørkvik, H. 19xx:spalte 147.
  27. Frostatingslova, XIII Fyrste landsleigebolk, 2 (side 189). Magnus Lagabøters Landslov, VII Landsleiebolken, kap. 18, 2 (side 122).
  28. Tallene er hentet fra Mykland, K. (red.); Norges historie, bind 15, Cappelen, Oslo: 1980, s. 238
  29. Tallene er hentet fra Mykland, K. (red.); Norges historie, bind 15, Cappelen, Oslo: 1980, s. 276.
  30. Riksarkivet: Rentekammerets realistisk ordnede avdeling, Skattevesen, pk. 2.
  31. Holmsen, R. Frimannslund 1964-1970, her sitert etter Husmannslovgivning
  32. Dørum, K. 1995:152
  33. Sogner, S. 1984:238.
  34. Schous Kongelige Forordninger og Aabne Breve bd. 5, København, 1795.

Kilder og litteratur

Se også bibliografi over husmannsvesenet

  • Bjørkvik, Halvard: Avsnittet om Norge under oppslagsordet Husmand i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, bd. ?, 19xx.
  • Bugge, Eva og Hellerdal, Kirsten: «Husmenn i Lofoten», i Dugnad. Tidsskrift for etnologi, nr. 2/1976.
  • Drange, Ernst Berge: «Den skjulte busetnaden - Husmannsskipnaden i Ryfylke på 16- og 1700-talet», i FOLK i Ryfylke, årbok for Ryfylkemuseet, Sand 2008.
  • Dyrvik, S., A.B. Fossen, T. Grønlie, E. Hovland, H. Nordvik, S. Tveite: Norsk økonomisk historie 1500-1970 (NØH), b. 1 1500-1850, Universitetesforlaget, Bergen, 1979, Kapittel 19.
  • Frostatingslova. Omsett av Jan Ragnar Hagland og Jørn Sandnes. Norrøne bokverk. Det Norske Samlaget, Oslo 1994.
  • Dørum, Knut: «Fikk overgangen til selveie betydning for fremveksten av husmannsvesenet ca. 1660-1850?» i Historisk tidsskrift 2/1995 (bd. 74).
  • Engen, Arnfinn: Husmannstid og husmannsfolk. Dølaringen Boklag, Lillehammer 2001.
  • Engesæter, Aage: «Husmenn i tettstader» i Timberlid, A. (red.) For Pladsen skal han slide..., Tiden Norsk Forlag. Oslo 1981.
  • Holmsen, R. Frimanslund: Gårdssamfunn og grannesamfunn, Foreløpig manuskript utarbeidet på grunnlag av utrykte samlinger i Institutt for Sammenlignende Kulturforskning. Etter forelesninger i etnologi ved Universitetet i Oslo 1964-1970.
  • Löfgren, Orvar: ...
  • Magnus Lagabøters Landslov. Oversatt av Absalon Tranger. Universitetsforlaget 1979 (første opplag 1915).
  • Rian, Øystein: Vestfold historie. Grevskapstiden 1671-1821. Vestfold fylkeskommune 1980.
  • Skappel, Simen: Om husmandsvæsenet i Norge. Dets oprindelse og utvikling., Kristiania, 1922.
  • Sogner, Sølvi: «Hva betydde overgangen til selveie for endringen i den sosiale strukturen i det norske bondesamfunn på 1700-tallet?», Imsen, S. Og S. Supphellen (red.); Studier i norsk historie 1537- ca 1800, Norske historikere i utvalg (NHO) VIII, Universitetsforlaget; 1984.
  • Sprauten, Knut: «Framveksten av husmannsvesenet i lys av bygdebøker fra Trøndelags-regionen», i Heimen 2/2004.
  • Timberlid, Jan Anders: «Innleiing» i "For Pladsen skal han slide...". Husmannsskipnaden i Sogn og Fjordane. Tiden norsk forlag, Oslo 1981.
  • York, Eyvind Urkedal; Solli, Arne; Dyrvik, Ståle. ”Vi Arbeidere er ingen faatallig Hær”: om husmannsvesenet i Noreg. Luster sogelag/Luster kommune, Luster 2012. Fagrapport som bakgrunn for eit nasjonalt dokumentasjonssenter. Digital utg.
  • Østrem, Nils Olav: Arbeid - armslag - armod. Husmenn og husmannsordningar på Sørvestlandet, Lokalhistorisk stiftelse, 2000.