Inge Krokrygg
| Inge I Haraldsson Krokrygg | |
|---|---|
| Personalia | |
| Tittel: | Konge av Norge |
| Fødselsnavn: | Inge Haraldsson |
| Fødselsdato: | 1134 eller 1135 |
| Bortgang: | 4. februar 1161 |
| Dødssted: | Bjørvika i Oslo |
| Foreldre: | Harald Gille og Ingerid Ragnvaldsdotter |
| Ektefelle(r): | Ugift |
Inge I Haraldsson Krokrygg (født 1134 eller 1135, død 4. februar 1161 i Oslo) var konge av Norge fra 1136 til sin død i 1161. Han var sønn av kong Harald Gille og dronning Ingerid Ragnvaldsdotter. Fram til 1155 var han samkonge med halvbroren Sigurd Munn, fra 1142 til 1157 med halvbroren Øystein Haraldsson og fra 1142 til 1145 også med halvbroren Magnus Haraldsson. Han hadde også halvsøsteren Brigida Haraldsdotter.
Da Inges far Harald Gille ble myrdet av Sigurd Slembe i 1136 reagerte Haralds støttespillere, og spesielt Inges mor Ingerid raskt. De to småabarna Sigurd og Inge ble hyllet som konger. Den ett eller to år gamle Inge ble brakt til Borgarting av mora og hyllet der, mens den to år eldre halvbroren Sigurd ble hyllet på Øyrating i Trøndelag, der han var fostersønn hos Såda-Gyrd Bårdsson.
Det lå fra starten av an til et samarbeid mellom de to barnekongene, som hadde en felles formynderregjering. Fosterfedrene deres deltok i denne, og sammen med dem blant annet Ogmund Deng som var sønn av Magnus Haraldssons fosterfar, og trønderen Ottar Birting. Ottar giftet seg med enkedronning Ingerid, og ble dermed Inges stefar. De to brødrene hadde felles hird.
Inge var funksjonshemmet fra barnsben av. Han skal ha fått tilnavnet – han ble også kalt Kropp eller Krypill – fordi ryggen var krum og det ene beinet kortere enn det andre. Tradisjonen forteller at dette skyldtes at han ble båret i fosterfarens kappe under et slag, og at et sverdhugg eller slag rammet det lille barnet. Det er ikke mulig å vite om dette er sant, eller om det er en historie som skulle gjøre skavankene lettere å akseptere for et samfunn som så ned på mennesker med fysiske lyter.
Da Øystein Haraldsson kom fra Skottland i 1142 fikk han sin tredjedel av farsarven, og opprettet sin egen hird. Sigurd og Inge delte også sin hird opp da de ble myndige. Den gamle formynderregjeringen var i stor grad borte, og blant Inges menn finner man nå Gregorius Dagsson og Erling Skakke som de mest framtredende. Erling var bror av Ogmund Deng, som var i formynderregjeringen. Også Magnus Haraldsson fikk kongsnavn i 1142, men han var da umyndig, og døde allerede i 1145 før han nådde myndighetsalder.
I andre halvdel av 1150-åra kom det til åpen strid mellom halvbrødrene. Ifølge sagaen var det Øystein og Sigurd som planla å avsette Inge. Inges dårlige helse skal ha vært påskuddet deres. Gregorius Dagsson skal ha egget Inge til å angripe først. Sommeren 1155 møttes Inge og Sigurd i kamp i Bjørgvin, og Sigurd falt. Øystein holdt ut en stund, men i 1157 ble også han felt. Hans sønn, ti år gamle Håkon Herdebrei, ble straks hyllet som konge av flokken hans.
Håkon hadde framgang i kampen mot Inge, først ved å felle Gregorius Dagsson ved Konghelle i januar 1161. Deretter, den 4. februar, kom Håkons styrker til Oslo hvor de møtte Inges styrker i slaget på isen. Inges halvbror Orm Ivarsson skal ha bedt om å få lede styrkene, men Inge ville selv lede dem for å hevne sin nære venn Gregorius. Det endte med at Inge falt i kamp på isen i Bjørvika.
Etter slaget skal kong Inges like ha blitt stelt av Kristin Sigurdsdotter, datter av Sigurd Jorsalfare. Inge ble gravlagt i Hallvardskatedralen i Oslo.
Kilder
- Inge 1 Haraldsson Krokrygg i Norsk biografisk leksikon
- Schia, Erik: Oslo innerst i Viken. Utg. Aschehoug. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Fischer, Gerhard: Oslo under Eikaberg, Aschehoug, Oslo 1950
- Snorre Sturlasson: Heimskringla, Håkon Herdebreis saga kap 16&ndash:18 (digital versjon)