Kino

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
En boksende kenguru var en av filmene en kunne se ved Skandinavias første offentlige filmvisning.
Foto: Max Skladanowsky

Kinohistoria i Norge strekker seg tilbake til den første filmframvisninga i Oslo i 1896, og har gjennomgått flere store omveltninger, både i forbindelse med innføringa av kinoloven og en statlig filmsensur i 1913 og senere ved etableringa av fjernsynet, og digitaliseringa av kinoen omkring år 2000.

De første forestillingene

I 1896 foregikk både den første private, og den første offentlige filmframvisningen i Norge. Den første framvisningen i privat regi skjedde 20. januar 1896 på kontoret til stortingsstenograf J. E. Maakestad, som for øvrig stenograferte fra rettssaken i Kristiansund i 1900 mot senere byskriver i Kristiansand, høyesterettsadvokat Christian Hansen Wollnick, som ble publisert i bokform samme år. «Forestillingen» ble vist i andre etasje i Kongens gate 13 i Oslo. Maakestad var Thomas Edisons agent i Norge, og han hadde importert et av Edisons Kinetoskoper som han planla å selge. Kinetoskopet har ikke projektør, og de som var vitner til Norges første filmfremvisning måtte dermed se filmen en av gangen gjennom tittetuten øverst på apparatet. Kinetoskopet ble solgt til en kjøpmann fra Stavanger, som skulle bruke den til offentlige framvisninger.[1] Tre av de første filmene som ble vist er identifisert: Slapstick-sketsjen "Fun in a Chinese Laundry", et klipp fra en Brodway-musikal: "Finale from the First Act of Hoy´s `A Milk White Flag", og "Fire Rescue Scene" som sannsynligvis er det første filmopptaket som er gjort utendørs.[2]

Skandinavias første offentlige filmframvisning fant sted i Circus Variété, en av bygningene på Kristianias Tivoli, 6. april 1896. De ni filmene som sto på programmet i vårmånedene 1896 var de samme som tyskeren Max Skladanowsky selv hadde vist på varieteen Wintergarten i Berlin året før, verdens første kinoforestilling. Vi vet ikke om det var Skladanowsky selv som viste fram filmene. Skladanowsky hadde i perioden 1892-96 utvikla både et filmkamera og en filmframviser, «Bioscop», og det var med Bioskopet at film for første gang ble en aktivitet folk kunne gjøre sammen.[3]

Skladanowsky hadde ni korte filmer på programmet, hver varte under et minutt. Syv av filmene viste ulike varietenumre, blant disse forestilte en en boksende kenguru.[4] I tillegg viste en av filmene en brytekamp,[5] og til sist kom en film av Skladanowskybrødrene selv. Dagbladet hadde i januar skrevet om den private kinetoskopframvisninga, og beskrev også den offentlige bioscopforestillinga:

Sitat At forstørre Billederne og fremstille dem paa Lysskjærm er Cinematografens Arbejde, og det er dette man nu faar se paa Circus Variété. En italiensk Bondedans, udført af to Børn, ser man saa naturtro, som man kan ønske, ligesaa Reckgymnastikere, russisk Nationaldans osv. Skade at man ikke faar se norsk Dans, Hallingdans f.eks, eller norske scæner overhodet. Folk satt som slaaede af den megen Lighed med levende Mennesker. Enkelte troede endog at der var Personer bag Lysskjermen, som udførte bevegelserne.[6] Sitat

Etablering av faste kinoer 1896-1913

Da Oslokinoen Bio-Kino i Stortingsgata 14 fikk konsesjon for kinodrift etter innføringa av kinoloven, var det en betingelse at den skulle vise filmer av høy kunstnerisk verdi.
Colosseum kino fra 1928 (gjenreist 1964), er Oslos største.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

Under filmens aller første tid i Norge foregikk filmframvisningene først og fremst vist ved varietéteatrene, noe som førte til at kinopublikummet først og fremst var borgerskapet. Etterhvert mista det mye mediet nyhetens interesse. For at kinofilmen skulle bli et varig fenomen som kunne lønne seg økonomisk, var det avgjørende å skaffe et bredere kinopublikum. Dette ble blant anent gjort ved å bygge kinoer, lokaler som utelukkende var beregna på filmframvisning.[7]

De første kinoene i Norge ble etablert som filialer av det svenske firmaet A/B Svenska Kinematografen, et firma som både drev med produksjon og framvisning av film. Dette var en modell som både lønte seg økonomisk og kunstnerisk. Ved at kinoen viste selvproduserte filmer slapp de å kjøpe inn filmer fra utlandet til kinoene sine. Avkastninga på filmene ga dessuten økonomiske muligheter til å lage nye filmer, og salg av filmer til andre kinoer ga nok en ekstrainntekt.

Svenska kinematografen etablerte Norges første faste, Kinematograf-Teatret, åpna 30. oktober 1904, og i løpet av de følgende to åra ble det etablert totalt 26 kinoer i Norge. Sjefen for den norske filialen av Svenska kinematografen het Hugo Hermansen, og var dessuten mannen bak det første norske forsøket på spillefilm, Fiskerlivets farer. [8] Den ble innspilt én eller annen gang mellom 1906 og 1908 langs Frognerkilen i Kristiania. I løpet av et par år kjøpte Hermansen ut svenskene av den norske filialen.

Det oppsto flere norske kinokjeder, men fram til 1911 forsøkte ingen av de norske kjedene å kombinere kinodrift og filmproduksjon. Der svenske og danske kinokjeder reinvesterte avkastninga fra kinoene ved å lage flere filmer, brukte de norske kjedene profitten på å bygge flere kinoer og på å ruste opp gamle kinolokaler.[9] Den norske kinoindustrien var altså avhengig av å kjøpe utenlandskprodusere filmer. Dessuten trøblete at Svenska kinematografen hadde så sterk posisjon i Norge, det var en utfordring for de norske kjedene å konkurrere mot det vel etablerte svenske foretaket.[10]

I 1911 etablerte Halvdan Nobel Roede selskapet International Film Kompani, et filmselskap etter den svenske modellen. I 1911 etablerte han kinoen Kosmorama i Oslo. Selskapet ekspanderte snart kinodriften med flere kinoer, og var kjent for sitt elegante kinointeriør.

I 1911 kom filmen Fattigdommens forbandelse, med Nobel Roede selv som regissør.[11] Fattigdommens forbandelse regnes av mange som den første egentlige spillefilmen som ble produsert i Norge, og gikk hele tolv dager på Kosmorama, noe som ble regna som lenge. I 1911 og 1912 kom det totalt fem filmer fra Roedes hånd, før filmproduksjonen opphørte.[12] Den eldste bevarte norske spillefilmen er Nobel Roedes Under forvandlingens lov fra 1911.[13]



Referanser

  1. Petter Stensby. "Max Skladanowsky og den første offentlige filmfremvisning i Norge 6. april 1896" i Kinofilmen 90 år i Norge, Norsk kino- og filmfond, Oslo 1986. Ikke sidenummerert
  2. "De første filmfremvisningene" på stumfilm.no. Oppsøkt 25.11.2010.
  3. Petter Stensby. "Max Skladanowsky og den første offentlige filmfremvisning i Norge 6. april 1896" i Kinofilmen 90 år i Norge, Norsk kino- og filmfond, Oslo 1986. Ikke sidenummerert
  4. Kengurufilmen kan sees på Youtube.
  5. Brytekampen kan sees på Youtube.
  6. Dagbladet 7. april 1896, referert i: Petter Stensby. "Max Skladanowsky og den første offentlige filmfremvisning i Norge 6. april 1896" i Kinofilmen 90 år i Norge, Norsk kino- og filmfond, Oslo 1986. Ikke sidenummerert
  7. Øyvind Samuelsen. Kinoloven av 1913, - kupp for åpen scene? S. 18.
  8. Øyvind Samuelsen. Kinoloven av 1913, - kupp for åpen scene? S. 18-19.
  9. Øyvind Samuelsen. Kinoloven av 1913, - kupp for åpen scene? S. 19-20.
  10. Øyvind Samuelsen. Kinoloven av 1913, - kupp for åpen scene? S. 21.
  11. Fattigdommens forbandelse på IMDB.
  12. Øyvind Samuelsen. Kinoloven av 1913, - kupp for åpen scene? S. 18-19.
  13. Norges eldste bevarte spillefilm

Eksterne lenker