Kjeldearkiv:Med D/S Strømmen på Øyeren

Fra lokalhistoriewiki.no
Gå til: navigasjon, søk
Med D/S Strømmen på Øyeren
Dampskip.jpg
Bildetekst: D/S Strømmen ved dampskipsbrygga i Kanalen i Lillestrøm i 1915.
Kildeinformasjon
Navn: Einar Meyer
Født: 1899
Død: 1988
Sted: Lillestrøm
Tidsrom: 1910
Nedtegnet: 1985
Nedtegnet av: Historien er skrevet av Wigo Skråmm. Den er basert på et intervju med Einar Meyer i 1985.
Beskrivelse: En søndagstur med rutebåten D/S Strømmen på Øyeren i 1910.
Viktig: Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.
Se også DS «Strømmen» i lokalhistoriewiki.nos hoveddel.
Denne artikkelen er en kilde og er derfor stengt for redigering. Eventuelle bemerkninger eller rettelser kan etterlates her.

Dampskipet ”Strømmen” ble bygget ved Akers Mek. Verksted i 1865 og satt i drift samme år. Motoren var en 25 hesters dampmaskin. Propell ble valgt fremfor skovlhjul pga større manøvreringsdyktighet. Første eier var Norsk Hovedjernbane. I 1889 ble båten solgt til lokalt eierselskap, og i 1919 solgt igjen til ny gruppe som drev båten til siste sesong i 1927. Båten ble deretter solgt til Christiania Spigerverk og endte sine dager som spiker.

Søndagsturer på Øyeren

«Få inn snøret! «Strømmen» kommer!» Karl grep årene og fossrodde fra Tuentangen og Gressnebben. «Du må løsne stokken og dra inn garna.»

Karl og sønnen Einar hadde samme natt skjøtt sammen to 15 meter lange garn og satt dem ut fra Gressnebben og over dampskipsdypet mot Tuen. Senere hadde de rodd over til Tuentangen for å fiske åbbor. «Jeg klarer ikke få inn garnet. Det er for tungt! Garnet var fullt av brasme og tungt som bly.» «Ta årene! Jeg skal ta garnet!» De byttet plass og strevde seg inn mot land, mens D/S «Strømmen», hvitmalt og majestetisk, passerte Lindbeks kafé og kom nærmere de to i robåten for hvert sekund. Einar syntes navnet STRØMMEN i sorte bokstaver foran på den hvitmalte kommandobroen vokste i størrelse, og han kunne se at den sorte røken fra skorsteinen sto i en elegant bue bakover fra den blankpussete messingringen øverst. Han spente bena mot spantene og la seg på årene. Den spisse baugen på «Strømmen» skar seg gjennom vannet på vei mot dem. «Ro! Ro!» Karl ropte med fortvilet stemme, og Einar la alt han eide av krefter i åretakene.

«Strømmen» passerte hårfint forbi dem, og de kunne tydelig se ansiktene på noen bondekoner med skaut kikke på dem gjennom koøynene i salongen. Båten var på vei til Lillestrøm for å hente passasjerer som skulle på søndagstur på Øyeren. Ved siden av noen store pakkasser på dekk så de dekksmannen som hang flirende over rekka. Han pekte bakover: «Legg båten rett mot bølgene!» Karl tviholdt på garnet som han hadde fått halvveis opp i båten, mens de ble løftet opp av kjølevannsbølgen. Einar kunne se de rødmalte tømmerstokkene, som var dybdemerker på Svellesiden, danse en underlig dans i kjølvannet etter «Strømmen». Stokkene var festet til bunnen med stein i den ene enden og sto loddrett i vannet. Den enden som stakk opp av vannet, var rødmalt og kunne sees på lang avstand. Dampskipet «Strømmen» var godt forbi dem nå, og de to fiskerne satt utmattet i robåten og stirret etter skipet der det fortsatte uforstyrret inn mot Lillestrøm.

Dampskipskanalen i Lillestrøm

Pakkmester Andreassen trakk uret opp av vestlommen på jernbaneuniformen. Klokken var over 8, og «Strømmen» skulle snart være inne. Andreassen kjente kaptein Harald Pavels godt nok til å vite at han satte alt inn på å holde ruten. Pakkmesteren gikk over broen mot pakkhuset ved dampskipskanalen.

Selv om det var tidlig på dagen, hadde det som vanlig samlet seg en del mennesker. «Strømmens» ankomst var en begivenhet man ikke ønsket å gå glipp av. Andreassen låste opp pakkhuset, mens han så på skipet som kom sakte glidende innover den smale kanalen. Det var en pælebrygge på hver side. Den til venstre lå i dekkshøyde, hvor passasjerene kunne gå rett fra dekket og inn på land. Bryggen til høyre var lavere og ble mest brukt til levende husdyr. De ble ført ut gjennom en dør i skipssiden og rett opp til en kuvogn som tok dem videre inn til slakteriene i Kristiania.

Den tre tonns store svingkranen begynte sitt arbeid. Andreassen ruslet inn i pakkhuset for å være klar til å ta imot de første trallene. Trekasser og pappesker hopet seg snart opp inni i pakkhuset, mens passasjerene forsvant over broen og ned i tunnelen som førte ut mot Doktordammen og Lillestrøm. Røken fra skorsteinen ble mindre og mindre. Fyrbøteren benket fyren for å få en rask oppfyring i morgen. De skulle ut med turister på Øyeren.

Søndag morgen

Røken fra skorsteinen på «Strømmen» gikk rett til værs denne solblanke søndagsmorgenen. Dekksmann Sigurd Bergan fra Tærudgårda virret rundt med en stor pussefille og gnikket og gnudde på alle messingdeler. Kaptein Pavels ville at alt skulle være skinnende blankt til passasjerene kom. At det kunne være så mye messing på en båt! Sigurds lange skikkelse var høyt og lavt på jakt etter mer messing å pusse. «Sigurd, kom hit og hjelp meg.» Det var Pavels igjen. Solseilet skulle spennes over akterdekket for å beskytte passasjerene mot solen som kunne ta hardt ute på vannet.

Isblokkene til isskapet i baren var på plass rett fra islageret bak meieriet. Det var bare å børste av litt sagflis, så var de klare til bruk. Fru Stangnes, trise på disse søndagsutfluktene, tørket av flere glass og satte på en stor «misjonskjele» med kaffevann. Smørbrød sto ferdigsmurt på brett. Jo, alt var klart hos henne. Inne i salongene var vaskingen og støvtørkingen ferdig. Mens de første passasjerene kom om bord, meldte maskinisten at damptrykket var oppe og alt klart i maskinen. Nå var det bare å vente på Kristiania-toget.

Klokken var 10.10, og kaptein Pavels ringte fornøyd avgang i skipsklokken. Det var kommet mange passasjerer fra Kristiania, og det var nå over 100 passasjerer om bord. «Strømmen» bakket ut av dampskipskanalen og over mot Rusberget. «De kjører på fjellet!» En engstelig passasjer så storøyet på svaberget som kom nærmere og nærmere. Like før det så ut som kollisjonen av uunngåelig, ruste maskinen opp, og hele båten ristet idet kapteinen beordret: «Full fart forover!» Langsomt begynte «Strømmen» å sige frem og satte kursen mot Øyeren. Kaptein Pavels holdt skipet midt i Nitelva til de kom ut til Gressnebben. Der la han båten litt over mot de rødmalte dybdemerkene.

Kuene som gikk og gresset på Tuentangen, tok en pause i sitt evigvarende måltid, og fulgte skipet med øynene. På Rælingssiden passerte skipet stadig flere hytter. Ved Pålsehytta i Svingen ved Årnestangen lå den lille dampbåten «Dull-Dull» med et stort fang ved bak i båten til turen hjem.

De fleste passasjerene hadde nå samlet seg ved småbordene under solseilet på akterdekket. «Se pappa, det er to slags vann!» Gutten hang over rekka og stirret ned i vannet hvor det klare Glomma-vannet skilte seg tydelig fra det grå leirevannet fra Leira og Nitelva. Pappaen hadde nettopp vært nede hos fru Stangnes og fått frisket opp pjolteren. Han var helt konsentrert om den iskalde væsken, så de hadde passert Årnestangen og lagt kursen over mot Rælingssiden, før han fikk forklart fenomenet for sin sønn.

Da la han merke til at hans kone satt og stirret stjålent ut mot babord. Han fulgte blikket og så en mann stå i vann til livet borte ved Møkkøya. Mannen hadde ikke en tråd på kroppen der han drev bak en båt og bakset og strevet med å få den løs fra storgresset. «Hva gjør dere med denne båten når det er lavvann?» spurte pappaen dekksmann Sigurd Bergan som nettopp gikk forbi. Sigurd så på ham: «Da går vi på bånn,» svarte han rolig og snodde seg videre mellom bordene.

De passerte Nordbybruket hvor dampbåten «Kikut» lå fortøyd, omgitt av flate prammer eller bordbåter som ble brukt til å frakte teglstein, takstein og trematerialer inn til Lillestrøm. ”Hva lukter det for noe?” De nærmet seg Flateby hvor sulfittcellulosefabrikken sendte ut sin spesielle lukt. Når vindretningen var riktig, kunne lukten kjennes helt til Lillestrøm. «Det lukter Bache-Wiig,» sa folk da. Bache-Wiig eide fabrikken og Flateby gård, hvor det i gamle dager hadde vært store fester vintertid. Bernt Anker Løvenskjold og andre kondisjonerte hadde kommet fra Kristiania og reist med hest og slede på isen utover til de store juleselskapene på Flateby.

Dekksmannskapene fant frem sine lange tømmerhaker og dro båten inn til brygga. Enkelte passasjerer skulle av her, men «Strømmen» dro raskt videre. De passerte Preståa og krysset over motsatt side av Øyeren for å seile langs Eterlandet som var det mest naturskjønne området langs innsjøen. Fra brygga slynget veien seg oppover gjennom et grønt og åpent område som man nesten skulle tro var bygget av menneskehender for at det skulle se penest mulig ut. En sval bris kjølte deilig under solseilet der «Strømmen» passerte Ekhaugen og Øyeren smalnet inn.

Endestasjon på Sandstangen

Etter en stund var de fremme ved endestasjonen Sandstangen, hvor de fleste begav seg opp til Carlshøi Pensjonat for å spise middag. Kaptein Pavels gjorde et overslag. «Ca. 70 stykker, det er ikke verst.» Kaptein Pavels var medeier i pensjonatet. Resten av passasjerene gikk tur i området, mens enkelte ikke fant noen grunn til å forlate båten. Den hadde alt de ønsket seg om bord.

Et par timer senere kom passasjerene ned mot dampskipet igjen der den lå med dampen oppe, med vimpel i masten og det norske flagget vaiende i akterstaven. Mange syntes båten så enda penere ut nå etter middagen, og det var nok også riktig, for Sigurd Bergan hadde tilbrakt mesteparten av tiden med å rydde og pusse.

Kaptein Pavles oppe på broen ringte med klokken, og «Strømmen» la fra land med kurs mot Lillestrøm. På denne delen av turen var det maskinisten som var hovedpersonen. Klokken 17.00 skulle de være tilbake for å korrespondere med toget til Kristiania.

Kilde

  • Skråmm, Wigo: «Med D/S Strømmen på Øyeren». I Lillestrømlingen nr. 22, 1985.