Kjeldearkiv:Nordstrand Middelskole og skolemannen Abraham Breien

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Nordstrand Middelskole og skolemannen Abraham Breien

Jeg må si at Nordstrands Blad har vært flink til å presentere områdets ledende menn gjennom årene, håper de fortsetter med det. I mars 1942 var turen kommet til Abraham Breien.

Breien var teolog, men hans liv var viet skolen. Sammen med frk. Agnes Thorsen stiftet han i 1889 sin egen skole her på Nordstrand. Ved denne skolen virket han til sin død, og hvilket virke? Utallige er de historiene som går om Breiens undervisningsmetoder, hans slående læresetninger, hans humoristiske sans, hans smittende humør, hans rådsnarhet og kjernesunde innstilling til livet. Han var i besittelse av en fantastisk arbeidskraft og hans veldige energi ansporet hans elever. Hans hovedfag i skolen var matematikken. Når Anna er så stor som Cecilie og Cecilie så stor som Bolette, så er Anna og Bolette like store. Det var lettfattelige saker dette her. ”Pi r i andre”, merk deg det for….. Breien sa ikke mer, men den dag i dag er det ingen av Breiens gamle elever som ikke kan finne flateinnholdet av en cirkel. Var det riktig tunge saker så hendte det at en hånd blev listet i været, - gi oss en rebus da, Breien? – Og Breien hadde rebuser på lager og sparte dem ikke. Det blev tid til både dette og hint i Breiens timer.

Den humane ånd

Som den geniale pedagog han var, forstod han som få å fremelske det gode i elevene. Hele skolen bar preget av hans og frk. Thorsens humane ånd. Skolen blev en forløper for den moderne skole med samarbeid mellem lærer og elev, en skole som var til for elevene. Skoletiden skulde huskes livet ut som en lys og lykkelig tid. Det er påpekt som tegn på hans positive, sunde sans, som ofte måtte stå i oprør mot rådende skoleregler, at han ved bedømmelser av stiler ikke vilde gå efter den matematiske vurderingsskala hvor alle feil trakk ned så og så meget. De gode sider skulde også telle, forlangte Breien, og hans syn har her som så ofte ellers senere vist sig å være det riktige. Han tålte ikke det minste fusk og fanteri denne eiendommelige mannen. Det er betegnende hva journalist Halvdan Hydle skrev om ham i jubileumsheftet ved skolens 50 års jubileum: Men det er en eneste ”anmerkning” som jeg den dag i dag skammer mig over. Den eneste jeg fikk av ”fader Abraham”. Jeg kommer aldri til å glemme den, om jeg blir aldri så grå i tindingene, og hårene faller i tur og orden. Skolebestyrer Abraham Breien, hvem kan i det hele glemme ham? Det var altså en enkel situasjon, det hadde vært noe kluss i klassen, foran en tentamen. Det ble opstuss, og synderne meldte sig. Den situasjonen, - vi var fjorten år gamle – det sitter ennå som spikret i erindringen. ”Fader Abraham” gråt. Han kunde ikke skjule det, det svømmet ustanselig bak gullbrillene og han spurte op igjen og op igjen…hvorfor gjorde dere slikt….

I hjemmet

Han var også den blide og lykkelige mann, snild og forståelsesfull. Han giftet sig sent, i 1902, da var han hele 40 år, men så ung av sinn at han ektet en av sine tidligere elever. Fru Breien er Nordstrandsdame og har i ordets fulle betydning lært alt av sin mann. Hun var 20 år yngre enn ham, men de 14 år de levde sammen før han plutselig blev revet bort, var fylt av intens lykke. Breien elsket dyr, høns, kalkuner, gjess og ender. De hadde 125 dyr på en gang, forteller fru Breien. Det blev snesevis av egg hver uke, Breiens bodde i lengre tid på Vestre Sæter før de fikk sitt eget hus ”Knausen” nede på Solveien. Breien elsket Nordstrand og utsikten derfra. Han hadde sans for skjønnhet. Han malte selv, men hva angår kunst, kom han lengst i musikken. Han spilte vidunderlig piano med fint og personlig anslag. Han sang også svært ofte. Breien hadde en egen evne til å glede andre og skape hygge om sig. Hver søndag i 16 år, forteller fru Breien, serverte han hele husstanden kaffe på sengen, valgte spesielle kaker som han visste de andre likte. For å hvile hjernen, som han sa, underviste han i sløyd og før han giftet sig, skar han og hans tilkommende hele spisestumøblementet sitt i tre. Ikke bare i skoleveien var Breien pioner. Han var blant de første norske fjellvandrere. Han reiste mye utenlands for å se og lære, men aldri fant han sig så hjemme som oppi Jotunheimen. På den gamle Besseseter oppe ved Besseggen tilbragte han de herligeste stunder i sitt liv.

Teologen i spissen

Den gang gikk ikke toget lengre enn til Lillehammer, så var det å traske resten. Breien gjorde turen mange ganger, blant annet engang på ski. En slik skitur var den gang så sjelden at dagspressen nevnte den og der fremkom vår lille tittel ”Teologen i spissen”. Han tok alltid sin hustru med til fjells og senere barna, da de blev store nok. Sommeren 1916 erklærte han at hardere enn nå hadde han aldri trengt til en ferie. En strålende dag gikk hans vei til toppen av Sikkelsdalsbø. Man så ham ta solbad og strekke armene mot himmelen. Kommet ned derfra, gikk han en sen middag for å hvile, og så kom døden av hjertelammelse. På noen minutter….. Det var et underlig treff at nettopp her dypt inne i fjellet, spunnet inn i den mystikk som alltid hadde trukket ham til sig, her skulde han ånde ut. Det var et hårdt slag for alle som var glad i ham og det var mange av dem. Det var mange Nordstrandsfolk som kjente tårene komme den vakre sommerkvelden da efterretningen om hans død nådde hjem. Ingen som kjente ham kan glemme skolebestyrer Breien. Som en honnør for hans innsats i Nordstrand, har han fått sitt navn festet til en vei. Breiens vei går like ved den kirkegården der han hviler. I februar 1942 gjengir Nordstrands Blad et foredrag av redaksjonssekretær O. Tønsberg. Han kalte det: ”Da jeg gikk på Nordstrand skole”. Jeg gjengir en del av foredraget: I Bjerkebakken som jo den bratte kneika i Solveien den gang het, gikk kjelkene strykende flott på det gode føre. Der var både hele, halve og andre slags fiskekjelker, alle utstyrt med stryrestenger, og i ”dalen”, som den populært kaltes den store gropa som strekker sig mellom Schartums og Hugo Sørensens haver, var der fine sklier og som flittig blev brukt. ”Dalen” var unnarenn, den store steinen som var hoppet blev senere sprengt vekk. Han skulde gjerne vært med i den glade leken den lange gutten, men han kjente ingen – og han var forferdelig genert. Hans første time på den nye skolen var nettopp overstått. At han var genert vet jeg er sikkert, for gutten var nemlig jeg selv. Langveisfra fra – helt fra Nordland var jeg kommet og sproget røbet mig tydelig. Det fikk jeg føle dagen efter, da lærerinnen, som alltid skikk var, før skolens arbeide begynte, bad en av elevene lese ”Fadervår” og valget falt på mig. Med undrende øine hadde jeg lest den store innskriften over inngangsdøren til første etasje: ”Bedre byrde bæres ei enn viden”. Et glimrende motto, men jeg skulde snart få erfare at for overhode å få noe å bære så måtte det streves hardt. Grammatikken – selv om den var liten – hadde vært en lukket bok for mig. Å analysere en setning kunne jeg ikke. Utelukket er det ikke at jeg kunne kommet til å svare som gutten i den gamle kjente historien da læreren bad ham analysere setningen: ”Mor koker kaffe”. Mor er subjekt, koker er predikat, og kaffe er surrogat.

Pærer dannet stjernehimmel

En skulde ikke ha gått lenge på Nordstrand Middelskole før det gikk op for en at skolen var så å si personifisert ved de to eierne, frøken Agnes Thorsen og skolebestyrer Breien. Ypperlige skolefolk og pedagoger begge to. Vi hadde stor respekt for frøken Thorsen, husker jeg. Når hun kom skridende gjennom korridorene, var vi alltid svært velopdragne. Det hendt at vi kunne få opgaver av henne som lå litt utenfor de rene skolefag, som for eksempel å plukke matpapir på gårdsplassen eller ta op løvetann på gressplenene, men det var, allfall slett ikke bestandig, å betrakte som noen form for straff. Tvert om, hadde vi for eksempel vært riktig flinke til å spa op de lange løvetannsrøttene, hendte det at vi fikk komme i frøken Thorsens privatleilighet som lå i tredje etasje og der beundre hennes ”stjernehimmel” – et kunstferdig lysarrangement med elektriske pærer som dannet stjernebilder på den blå hvelvede takhimmel. Undertiden vanket det også som særlig utmerkelse en appelsin. I tegnetimen lot frøken Thorsen oss gjerne lage noe hun kalte ”nass i nass”, det var maling med vannfarver som skulde gå i hverandre for derved å få frem pene farvenyanser. Vi syntes det var svært morsomt. Frk. Thorsen fulgte nøie sine elevers flid og fremgang. Personlig inspiserte hun hver måned karakterprotokollen og påså at de som hadde fått utmerket godt, blev medlem av Firkløverordenen.

Stasjonsbesøk hadde følger

Var man hyppig gjest på jernbanestasjonen om eftermiddagen og aftenen til 6.17 og 7.20-togene – stasjonen var jo den gang samlingsstedet – og en var blitt iakttatt av frøken Thorsen, kunde det nok hende at hun dagen efter kom inn i klassen og selv eksaminerte gutten eller piken hun hadde sett, for å få slått fast at stasjonsbesøket ikke hadde virket distraherende på betegnelsen av lærdom. Breien var meget avholdt av oss elever. Jeg tror nesten jeg kan si at vi elsket den gemyttlige undersetsige, lille mann der han formelig trillet av gårde fra lærerværelset til den klasse hvor han skulde undervise i matematikk. Man husker setningen: ”2 pi R husk enhver alle cirklers omkrets er”. Dette vakre, lille verset pugget Breien inn i hodet på oss der han gjerne satt på første pult i en av radene med det ene benet på gulvet og det andre dinglende i luften og med briller skjøvet godt frem på nesen slik at han kunne se over dem. Han var full av åndsnærværelse også vår avholdte matematikklærer.

De unevnelige glir

En dag – det var i fjerde middel – stod en av pikene fremme ved tavlen og holdt på med et regnestykke. Plutselig ser vi, som fulgte godt med i det som foregikk på og ved tavlen, et par unevnelige komme glidende ned langs pikebarnets ben. ”Nei se, se flyvemaskinen”, roper Breien og peker ut av vinduet. Pikebarnet fikk samlet de unevnelige og gjorde en flott sorti. Det var ikke bare den strengeste matematikk som ble behandlet i Breiens timer. Det hendte av og til at mer dagsaktuelle spørsmål blev diskutert. ”Det er ikke lenge før vi kommer til å skrive både bein, stein, sola og gata og kasta”, husker jeg han engang sa. Vi trodde det ikke den gang, unge og uerfarne som vi var, men det har vist sig at Breien så rett i sprogutviklingen. Vi hadde det godt på Nordstrand Middelskole, kjelkeaking og skiløping kunne vi drive om vinteren, vi hadde også en annen yndet sport, å løpe seier, men det var riktignok efter skoletid. Det gjorde vi på de to Bjerkedammene, som lå og vel fremdeles ligger på toppen av Bjerkebakken. Av erfaring vet jeg at den ene av dammene var svært dyp. Mens skolen på utmerket måte sørget for vår åndelige føde, kunne man i Kobros utsalgsbod på hjørnet av stasjonsbakken (nu Nordstrandsveien) og jomfru Andersens vei (nu Solveien) få kjøpt sjokolade og forskjellige andre gode saker og hos frøken Bye på Villa Nova fantes de deiligste vørterkaker til 5, senere 7 øre.

Det forekommer meg at vi i gamle dager hadde enkelte fantastisk gode pedagoger og jeg føler meg sikker på at en i våre dager ville ha meget å lære av deres opplegg. Alle de siste omlegninger av skolen har jo ikke vært like vellykket. Ellers er jeg forbauset over at det også den gang var elever som kastet matpapir i skolegården og at en i frikvarterene gikk og kjøpte søte saker. Jeg visste ikke at dette er en tradisjon i området.



Kilder

  • Pedersen, Gunnar: B.6: Aktuell historie VI : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2013. 204 s. Utg. Dreyer. ISBN 978-82-8265-076-2. S. 65: Nordstrand Middelskole og skolemannen Abraham Breien.


Lavendel.JPG Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 471 den 15.01.2009. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen.

Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.