Kjeldearkiv:Treskurdkunstneren Syver Jotun på Hauketo som tok sølvmedalje på verdensutstillingen i Paris i 1889

Treskurdkunstneren Syver Jotun på Hauketo som tok sølvmedalje på verdensutstillingen i Paris i 1889

Gunnar Utsond fikk gullmedalje i samme verdensutstilling for skulpturen av Balder og Nina som står foran Sjømannsskolen. Syver fikk altså en sølv- og bronsemedalje. I Nordstrands Blad fra selveste julekvelden i 1943 fortelles det om et bygde-geni som aldri fikk anledning til å ofre seg helt for sin kunst.

I den lille torvtekte brune tømmerstua som ligger innunder fjellet bak Hauketo stasjon bor Syver Jotun, eller Joten som han het før. Leserne har sikkert lagt merke til denne stua hans som ligger så fint til. En har sikkert også sett at det alltid er orden og trivsel å spore på de ti-tolv målene jord som ligger til stua.

Han har skåret i tre hele livet

Det er da også en riktig arbeidets hedersmann som har bygd heimen sin her. Syver Jotun er fra Vågå og hadde en liten heim med en jordveg der oppe før han ble Nordstrandsmann, men det er ikke derfor vi besøker ham denne stjerneklare kvelden. Syver Jotun er en av de gamle bygdekunstnere, som lite eller ingen ting lærte, men som likevel ble mester i sin kunst. Det er treskurden som får oss til å besøke Syver Jotun. Han har skåret tre hele sitt liv og mange forunderlig vakre og særegne norske utskjæringer er blitt til under hans kyndige hender. Han har skåret alt fra store skap, peiser og dører til små tiner, syskrin og fat.

Kunstverk

Det er kona som tar i mot oss, og vi blir hilst velkommen på god gammel vis og får sitte inne i stua. Så snart vi har forklart vårt ærend, tar hun til å vise fram de ganske få kunstverkene som huset enno har. Det er først og fremst et skap med en vakker, høy krone, så er det et lite fat med stett som det må ligge ganske enormt med arbeid i, for de fine bordene og andre stafferinger er dype og snirklete og utført med en presisjon i detaljen som det står respekt av. Videre har den store kubbestolen stående inne i den andre stua, den er et prektig stykke arbeid, skåret ut av en og samme kubbe. Et lite speil er modellen til et stort stykke mesterarbeid, større enn høyden under taket i stua. Originalen var på utstillingen i 1914.

Jotun er blitt blind

Fru Jotun går inn i kammerset for å hente mannen og et øyeblikk etter kommer han forsiktig stabbende ut. Stor av vekst er han ikke, det er i kunsten og i arbeidet han har vært stor, men no er han rammet av en hard og tung skjebne, han er blitt blind. I løpet av de siste tre årene er synet forsvunnet, så no kan han nesten ikke røre seg inne i stua han selv har bygd. Ein lyt ta skjepnen som ho kjem naturligvis, sier Jotun, og ta ho med så godt humør som mulig. Han får fortalt seg alt som skjer og husker godt, tross sine noen og sytti.

Kommer fra Vågå

Fortell litt om heimen i Vågå, jotun, og hvorfor De fant på å dra hit? Heimen min lå på Vågåmo dei kallar. Det er ei flat slette og det er lite nedbør der, so ein må drive med kunstig vanning like sikkert som å så for å få noen avling. Det var ovlegt mye strid og slep med jorda der, og så tenkte eg det skulde gå lettare her inne.
- Når var det De kom hit ut?
- Eg bygde her i 1911 og hadde tolv mål under plassen. Så dreiv og med treskjæring de første åra.

Kurs i treskjæring

- Men De hadde vært mye i byen før De flyttet for alvor?
- Ja, eg brukte å reise inn til byen om sommeren med de sakene eg hadde skjært om vinteren. Så sommeren 1877 og 78 ble eg i byen til innpå jul og underviste i treskjæring. Norsk husflidsforening hadde da fått etablert utsalg og undervisning i Nedre Slottsgate. Det ble undervist i kurvfletting og annet kvinnelig husflidsarbeid, og så hadde eg noen elevar i stua innafor, det var mest mannlege.

Vigeland var stri og hissig

Jotun har arbeidet sammen med Vigeland under billedskjærer Fladmo. - Vigeland var en stri og hissig kar, sier Jotun. Han forteller at det hendte at Vigeland og Sønster, den tredje av de tre unge Flademoelevene tok ryggtak inne blant skap og tiner.
- Hvor har De lært å skjære og når begynte De med det?
- Eg var vel ein 18 år, litt hadde eg pusla før, men det vart ikkje til stort. Eg hadde ein slektning som hadde skjært ein del.
Det er så rart med disse bygdekunstnerne. De har aldri lært noe, men deres kunst er for det like suveren. Den ligger dem i blodet, det er en kulturarv fra tidligere slekter som har brukt kniven til tidtrøyte og nytte i lange vinterkvelder. Vi kan nevne at Jotun er særlig kjent for sin dype skurd, og dertil kommer at han tegner alle sine utskjæringer selv. Det er for kjedelig og skjære andres, sier han. Selv om De kanskje ikke har hørt så mye om Jotun og hans kunst, så er han en velkjent størrelse i de kretser hvor en har interessen for den slags. Han har blant annet skåret en mengde forskjellige til Kunstindustrimuseet i Oslo, til Sandvigs samlinger på Maihaugen, Lillehammer og til bygdemuseet i Vågå. Det er ingen nye ting, men stykker av gammelt som er fornyet, bare de beste blir betrodd slikt arbeide. Her på Kunstindustrimuseet var det forresten Jotun lærte det meste av sin treskjærerkunst, for han gikk som ung og studerte det gamle som var oppbevart her. Han hadde naturbarnets betingelse for å forstå det og han lærte, bare ved å se hva andre hadde gjort.

Vakreste bonderomantikk

Rundt omkring i Norges land i dag finnes utallige store og små ting som er blit til under Jotuns kniv. Kommer De til Bessheimen turisthotell noen gang, så ta en ekstra titt inn i peisestuen og se på det store hjørneskapet. Det ruver i omfang og det ruver i skurd. Den vakreste bondeornamentikk er her foreviget, og likeså har Jotun skåret hele peisen og den majestetiske dørkarmen.

Jo Gjende

I sin heimbygd har han også etterlatt seg atskillig. Minnesteinen over Jo Gjende er skåret i relieff i kleberstein. Det er en reinsdyrflokk i flukt og under står innskriften: ”Jeg er som vel du veit en fjellets mann. Eg derfor drar til fjells så titt eg kan” I bedehuset har han skåret en korbue av ganske kolossale dimensjoner tett i tett med utskjæringer. Skulde en først regne opp hans etterlatenskaper der oppe, så kunde en vel også ta med to sønner, en snekker og en telefonmøntør. Jotuns har ni barn – og med det skulde ein vel væra unnskyldt?” smiler Jotun.

Hit med 9 unger og to kuer

Her på Nordstrand har han skåret et helt kontormøblement for redaktør Diesen, og han har levert forskjellige bruksgjenstander og prydgjenstander til Krag, Furuholmen, doktor Christensen og mange andre. Det er vel nesten unødvendig å si at det var Frølich, norsk husflids far, som tok ham under sin beskyttende vinge da han kom hit i 1911 med 9 unger og to kuer. Oss bodde fyst på Venli i Liadalen – forteller fruen, og der var det så kaldt i det store fjøset at eg måtte sy ullteppen våre på kuan. Når de så fikk bygd stua under Gullåsen så lå hele familien en tid i fjøset før gulvet kom i stua. Stua er bygd i ekte vågåstil med buete dørlister blant annet.

3 mil hver dag

- Men De da Jotun, har De angret på at de forlot heimbygda noen gang? - Nei, det hev oss aller gjort lell – det er fru Jotun som sier dette med ettertrykk og Jotun samtykker. De har det godt. Mye strev har det vært, for foruten treskjæringa, som han til å begynne med vilde gjøre til yrke, tok Jotun da første verdenskrigen kom, en jobb som landpostbud. Han gikk fra Ljan til Fjeld hver virkedag i 20 år med minimum av avbrytelser, og det var en drøy tur på over tre mil, det tok 8-9 timer hver dag. Når en så hadde jordlappen på tolv mål, så kunde det hende at dagen ble nokså lang på nattens bekostning, selv om en utnyttet de øyeblikk den gav.

Jernbanen tok idyllen

Men Jotun har som sagt aldri angret noe, han trivdest med livet på plassen sin innunder fjellveggen. Litt leit var det da jernbanen kom til Hauketo, for den tok en del av tomten og uten tvil det meste av idyllen og freden, men en vender seg til alt og no går han og stabber forsiktig omkring inne i stua og lar livet gå sin gang. Kanskje tenker han på gamle dager og kanskje lengter han etter at riktig gildt emne og en skarp kniv. Imens glir hendene hans kjærtegnende over de sakene han enda har fra gammel tid.

Litt av en jeger

Han har familien rundt seg stadig, for flere sønner bor heime og tomten har gitt plass til nye hus hvor en sønn og en svigersønn har så vidt vi forstår. Alle disse er innom rett som det er og slår av en prat med ”Fatter”. Så går praten om gamle dager, om alle de glade jaktturene oppe i Vågå og de rein og ryper og annet vilt som måtte bøte for den sikre børsa til Jotun. Han har mange sølvskjeer fra skytetevlinger i unge dager.

Medaljer i verdensutstillingen i Paris

Kanskje snakker en også om store og små triumfer han har opplevd med treskurden sin, som den gang han tok både sølv og bronsemedalje på Verdensutstillingen i Paris i 1889. Den store plaketten har fru Jotun i skuffen og den kommer fram. Det er tung og rund og det står gravert hans navn på den. Rundt står det ”Expossition universelle 1889. Paris”, og den forestiller fredsgudinnen som legger seierskransen over den yndlings hode.

Artikkelen er skrevet av Figlio.

Syver ble født i 1866 og døde i 1947 og er gravlagt på Nordstrand kirkegård.

Kilder

• Pedersen, Gunnar: B.6: Aktuell historie VI : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2013. 204 s. Utg. Dreyer. ISBN 978-82-8265-076-2. S. 82: Treskurdkunstneren Syver Jotun på Hauketo som tok sølvmedalje på verdensutstillingen i Paris i 1889.

Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 498 den 15.12.2009. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.