Kjeldearkiv:Utvikling og tettbebyggelse i Skedsmo

Artikkelen er fra Thor Sørheim: Skedsmo. Lokalhistorisk opplegg. Skedsmo 1976. Den er tilrettelagt for Skedsmos lokalhistoriewiki i 2014.

I siste halvdel av 1800 foregikk en sterk industriutvikling og en ny tettbebyggelse i Strømmen og Lillestrøm.

I den tida det ble drevet sagbruksvirksomhet i Sagdalen, besto Strømmen av de store gårdene og alle husmannsplassene, eller sagmesterboligene, som tilhørte disse. I slutten av forrige århundre ble disse plassene etter hvert til selvstendige småbruk fordi husmannsfolket fikk lov til å kjøpe plassene som de kanskje hadde drevet i flere generasjoner. Men på grunn av den nye industrien som utviklet seg på stedet, flyttet mange mennesker til Strømmen. Disse nyinnflyttede måtte også ha et sted å bo, og det ble satt opp arbeiderboliger. Det var store trebygninger med flere leiligheter som ofte bare besto av ett rom og kjøkken.

På kartet er det merket av de fire mest kjente av arbeiderboligene. Der Strømmen kirke står i dag, lå Tørtberg. Dette huset ble tatt ned og flyttet da kirken skulle bygges. Det sto også to mindre arbeiderboliger på Tørtberg. De andre arbeiderboligene var Frydenlund, Aspelund og Tveitergården som sto langs Frydenlundsgata, like ved Sagdalen skole. Disse bygningene sto til slutten av 50-åra.

Men i motsetning til mange andre industristeder i landet, besto hverken Strømmen eller Lillestrøm av bare arbeiderboliger. Allerede i siste halvdel av 1800-tallet begynte folk å sette opp egne hus. Arbeiderne lånte penger av Den norske arbeiderbruk- og boligbank, fra 1915 skiftet den navn til Den norske Småbruk- og Boligbank. På den måten fikk de reist et hus som de ofte flyttet inn i før det var ferdig. Tomtene var store på den tida, og huseierne dyrket poteter og grønnsaker, og mange hadde til og med høner og griser, så de fungerte ofte som småbrukere.

Strømmen og Lillestrøm bygningskommuner

Den nye boligreisningen krevde selvsagt mye av kommunen, for de nye boligområdene måtte ha vann og kloakk. Men de nye utgiftene gjaldt ikke for alle deler av kommunen, og derfor ble det opprettet egne bygningskommuner for Lillestrømog Strømmen, henholdsvis i 1877 og 1918. Bygningskommunene opprettet egne institusjoner som ordnet med nødvendige tiltak som vann og kloakk, regulering av tomter og oppretting av eget brannvesen. I 1928 ansatte Strømmen bygningskommune egen rørlegger og året deretter den første kommuneingeniøren. I løpet av de første 10 årene i bygningskommunens historie, steg tallet på hus i Strømmen fra 360 til 600. Den nye bebyggelsen ble kalt egnehjem-strøk, og eksempler på disse er områder som Guldalsjordet, Lardalsgata, Grønlia, Statsråd Ihlens vei og Skjetten.

Forsamlingshus i Strømmen

Da folketallet på Strømmen økte, fikk det også betydning for det sosiale livet på stedet. Det ble stiftet foreninger, og en av de første var Strømmen Arbeiderforening i 1891. Året etter ble foreningens hus innviet med tale av lærer Hans Jørgen Næss på bruksskolen på Flekken. Huset het Slora og lå i Fjellhammerveien.

På den tida var det to store politiske partier i landet, Høyre og Venstre, og arbeiderforeningen var selvsagt knyttet til Venstre. Men Arbeiderpartiet var i rask frammarsj, og etter en hard strid ble foreningen innmeldt i Arbeiderpartiet i 1903. Da var det stor ståhei i det stappfulle møtelokalet på Slora! I 1910 ble huset revet og flyttet til Strømmen sentrum, og der fikk det navnet Folkets hus. Det lå på tomta bak Samfundsbygningen som ble reist i 1936. Her ble det plass til kino og møtelokaler, og det er imponerende at kommunen klarte å reise denne store bygningen i trettiårene. Det gamle Folkets hus sto lenge etter krigen, men det er nå revet. Folkets Hus fra 1936 er nå påbygd og rommer leiligheter og bibliotek.

To boligfelt

Utbyggingen fortsatte etter krigen, og vi skal se nærmere på to boligfelt som kan fortelle mye om hvordan husene kan bygges. Først skal vi høre litt om Breidablikk selvbyggerlag. Breidablikk er det boligfeltet som er avgrenset av Øvre Ryens vei, Bråteveien og Stav ungdomsskole. Like etter krigen ble det lagt fram planer om å starte et selvbyggerlag som skulle bestå av bygningsarbeidere med forskjellige spesialiteter, slik at de kunne hjelpe hverandre med å bygge hver sin heim.

Selvbyggerlaget kjøpte jord av Ralph Tschudi, eier av Tschudihuset, og boligfeltet ble påbegynt i 1949. Da det var mangel på byggematerialer, startet man byggingen av de første husene med å bruke leire som de grov ut av kjellerne. Leira ble stampet i former av tre, og som bindemiddel brukte de halm. Det ble bygget seks hus av leire, og disse finner vi i Rich. Nordraaksvei nr. 2,4 og 6 og Johan Svendsensvei nr. 3, 5 og 7. For å få murpussen til å sitte, måtte de kle veggene med hønsenetting.

Men før husbyggingen tok til, måtte de grave veier og kloakkanlegg. Disse ble gravd med spaden som eneste hjelpemiddel. I begynnelsen av 50-årene kjøpte selvbyggerne inn hjelpemidler som lastebil og heis til å frakte materialer til annenetasje. De gikk også over til å bygge med siporexblokker da disse kom på markedet. Under hele byggeperioden som ikke ble avsluttet før i 1962, ble det ført lister over antall arbeidstimer som ble nedlagt. Da Breidablikk var ferdig utbygd, hadde hver huseier arbeidet 5550 timer og bygget 47 hus. Det var flere som falt fra underveis, og disse solgte arbeidstimene sine til interesserte. Vanlig takst var kr. 5.- pr. time.

Når vi går tur på Breidablikk, skal vi tenke på at alt er bygget på dugnad som ble utført på kveldstid, i helger og i ferier. Mange av husbyggerne hadde lang vei til feltet, og det er imponerende at de klarte å reise dette store feltet på egen hånd. Breidablikk selvbyggerlag bærer navnet sitt med rette!

Vi vil også oppdage at det er hus på Breidablikk som ikke ligner de andre. Disse ligger på tomter som selvbyggerlaget solgte, fordi de ikke hadde nok medlemmer til å bebygge hele området selv. Et annet felt som ble reist etter krigen, er Ryenjordet, eller Nedre Ryen, som ligger like ovenfor Skjærvagapet. Men her bygde ikke medlemmene av selvbyggerlaget husene selv.

Skjettenbyen

Det andre store boligfeltet på Strømmen er Skjettenbyen som ble bygget i løpet av 1970-årene. Den har vi omtalt som eksempel på en ny tid, og vi skal nevne noen flere eksempler her. Husene er bygget av kommunen i samarbeid med boligbyggelaget. Medlemmene av dette får leilighet mot å betale et innskudd. Vi ser at det er en utvikling i måten å bygge hus på. I førstningen satte man opp hus slik man selv ville, uten å bry seg om hvordan andre gjorde det. Så ble det opprettet bygningskommuner som ordnet med det som husene hadde felles: Veier, vann og kloakk. Deretter slo man seg sammen i selvbyggerlag for å hjelpe hverandre med husbyggingen, og så i 1976 var det mest vanlig at kommunen selv bygger hus og leiligheter som de leide ut gjennom boligbyggelaget.

Vi legger merke til at Skjettenbyen har veinavn etter vennskapsbyene som Skedsmo har i Norden. I det gamle Strømmen har veiene gjerne navn etter nærmeste gård eller småbruk, men i de siste årene er omverdenen rykket nærmere. Strømmen er i 1976 ikke lenger det lille industristedet som det en gang var. Mye av særpreget er etter hvert forsvunnet. Men selv om mye er forandret, så kan vi fremdeles lære av vår fortid. Den lokale historie kan fortelle oss hvordan det har vært, og så kan vi selv ut fra det forsøke å finne ut hvordan vi selv ønsker å ha det i framtida!

De første husene i Lillestrøm

Det var gårdene Sørum og Kjeller som eide mesteparten av Måsan, og etter hvert var det noen husmannsfamilier som slo seg ned i utmarka. Disse plassene ble kalt Sørumseie og Kjellereie etter hvilke gårder de tilhørte. Det området som Sørum eide, ble kalt for Sørumsnesene. Det er dette navnet som er opphavet til navnet Nesa som vi bruker i dag. Området som lå under Kjeller, ble kalt Volla som betyr voll, utmark. Hvis man som i det forrige navnet, tok med gården, ble det altså Kjellervolla. Vi ser at disse to navnene, som fremdeles brukes, er meget gamle.

De første plassene på Måsan ble ryddet i løpet av 1700-tallet og i begynnelsen av 1800-tallet. Ute på Nesa lå Lurka og Ekelund og noen til. Lurkahuset sto i over hundre år i Nesgata 8, før det ble flyttet til området bak Rådhuset. Men Nesgata var ikke det opprinnelige stedet. Huset har stått nærmere elva, på en liten forhøyning som heter Trulsetoppen. Den finner vi i enden av Jernbanegata, like ved Lillestrømbrua på Lillestrøm Sør.

Det fortelles at Lurkahuset fløt fra Trulsetoppen til Nesgata under flommen i 1860. Huset er det eldste i Lillestrøm, bygget i slutten av 1700-tallet. Nå er det litt ombygget, men det gir likevel et godt inntrykk av hvordan husene så ut. Det første sidesporet over Nitelva fra stasjonen på Lille Strøm Gård, gikk til husmannsplassen Over som lå i nærheten av Lillestrøm stasjon. Denne plassen er nå forsvunnet. Fergemannen bodde der, og folk ropte "over" når de skulle krysse elva. Derav kommer trolig navnet.

Husmannsplassen Ekelund lå i Ekelundsgata på Nesa, og funnet av eikerøtter her er opprinnelsen til navnet. Plassen Lund lå nærmere Sørum gård, og vi har navnet i Lundsovergangen. Vi kan fremdeles se stedet ved jernbanen, men huset er bygd om. På Strandpromenaden ved Nitelva bru, eller Nybrua som den blir kalt, lå plassen Stolpopp, og dette huset er også ombygd. Ellers kan det nevnes plassnavn som Kjærangen, Vangen, Skogen, Svenskestua, Helgestua, Trulsestua og Isakken. Det bodde ikke så mange mennesker på disse stedene til sammen, og de gamle plassene hadde heller ikke noen særlig betydning for Lillestrøms videre utvikling. Det hadde derimot jernbanen og de første dampsagene langs Nitelva.

Folkevandring til Lillestrøm

Det var små muligheter for å få arbeid under den økonomiske nedgangen som særlig rammet jordbruket i landet i 1860-åra. Men trelastindustrien var fortsatt lønnsom, og de nye dampsagene skapte flere arbeidsplasser. Det var derfor mange som søkte lykken som sagbruksarbeidere i de nye trelastsentrene som vokste fram i Fredrikstad, Drammen og Lillestrøm.

De første som kom til sagene ved Nitelva, var arbeidsfolk fra oppgangssagene i Sagdalen som ble lagt ned i 1850- og 1860-åra. I førstningen bodde de i sagstuene under Ryen (Skedsmo), Bråte (Skedsmo) og Stalsberg (Skedsmo), men det ble for lang vei til jobben. Arbeidsdagen på dampsagene begynte klokka seks om morgenen og varte til seks om kvelden. I tillegg tok det litt tid å gå fra Strømmen og langs elva til Lille Strøm gård hvor de brukte jernbanebrua over til Lillestrøm. Familier fra Sagdalen flyttet derfor over på østsida av Nitelva. Der fikk de selskap av folk fra Fet, Odalen og Enebakk. Det bodde også mange fra Båstad ved Trøgstad og fra grensebygdene ved Värmland i Sverige. Stort sett var hele Østlandet representert blant innflytterne, og det hendte også at det kom folk fra andre kanter av landet. I den første tida var det vanlig å bruke hjemstedet som betegnelse på personene. Det var "Enebakking", "Båsting", "Eidsskoging", "Odøling" og "Solunge".

I begynnelsen av 1870-årene ble første generasjon av ekte lillestrømlinger født, og skillelinjene forsvant etterhvert. I 1875 bodde det 1245 personer i Lillestrøm. Flertallet av de voksne hørte hjemme i gruppa 30-45 år, så det var med andre ord mange arbeidsfolk i sin beste alder. De fleste kom fra fattige kår på landsbygda, og de fikk det ikke så veldig mye bedre i Lillestrøm de første åra.

Boligforhold

Alle menneskene som flyttet til Lillestrøm, måtte selvfølgelig ha et sted bo. Sagbrukseierne bygde boliger for å skaffe arbeiderne hus. Disse arbeiderboligene var ofte ikke annet enn brakker som ble satt opp i sumpige og myrlendte strøk, og leveforholdene var svært usunne. I 1875 bodde det ikke mindre enn 18 personer i den vesle Sarastua som lå ved ei evje i nærheten av Sagparken. Evja ble kalt for Sarahølet fordi det hadde druknet ei ung jente der som het Sara. I intervjuet med Trygve Amundsen kan dere lese om noen av husene.

De fleste arbeiderne slo seg ikke til ro i de store boligene. Selv om lønna var dårlig og arbeidet usikkert, klarte de fleste å skaffe seg eget hus. De ble bygd på Volla, Nesa og i Furuskogen. Det siste stedet er området mellom Sigurds gate og Kongsvingerbanen. Arbeiderne lånte penger i Den norske arbeiderbruk- og boligbank, og de flyttet ofte inn i halvferdige hus. Innredning og panel kom litt etter litt, og det tok f.eks. lang tid før det ble satt inn vinduer i annen etasje. Husene hadde ikke kjeller, og kloakken rant i grøfta langs veien, så det kunne virke litt fattigslig for folk som var på gjennomreise.

Mange sagbruksarbeidere gikk arbeidsledige om vinteren. Huseierne måtte derfor dyrke poteter på eiendommen sin, og mange hadde griser som de kjøpte av bøndene på torget om våren. Det var livlig trafikk rundt bodene den dagen, og bonden holdt de skrikende grisungene i bakbeina mens kjøperen vurderte dem nøye. Om høsten slaktet de grisene, og så hadde de flesk og poteter vinteren gjennom. En gammel lillestrømling forteller: "Det er veldig mye forandret i Lillestrøm siden den gang. Hele Sørumsgata var bare oreskau med noen småhus, og i disse bodde det ofte tatere. Den gang gikk folk der og sanket multer og samlet kvist til visper, limer og tvarer som de solgte når de hadde lite å klare seg med." Dette fattigslige inntrykket folk flest fikk av Lillestrøm, er likevel ikke helt rettferdig. Stedet ble egen bygningskommune i 1877, og på den tida fantes det omtrent 150 bolighus. Det er et imponerende tall, for flesteparten av disse var bygd etter 1860. Det viser at arbeiderne hadde pågangsmot og viljestyrke til å reise egne hjem. Det tok kanskje litt tid å skaffe vann og kloakk, for ikke å snakke om at skikkelig regulering ble gjennomført, men innbyggerne gjorde det beste ut av forholdene. Deres store arbeidsinnsats la grunnlaget for stedets rivende utvikling.

Veier i Lillestrøm

Den første ordentlige veien i Lillestrøm var Storgata som ble anlagt i 1880. Den fulgte stort sett den gamle stien over Måsan og ned til Nitelva. Den ble kalt Måsaveien, og fra Måsasvingen og ned til bebyggelsen sto det en flott bjørkeallé, og med jevne mellomrom var det satt opp benker som folk kunne hvile på. I 1899 skjedde det en stor «navnedåp» i Lillestrøm, for da fikk stedet de første gatenavnene. Tidligere hadde det bare vært løpenummer på husene. De første gatene var følgende: På Volla og Måsan: Kirkegata, Brugata, Voldgata, Solheimsgata, Brandvoldgata, Torvgata, Torget, Nittedalsgata, Markveien, Elvegata, Kjellergata, og Strandveien. På Nesa: Sørumsgata, Eidsvollgata, Eidsvollgangen, Jernbanegata, Fabrikkgata, Ekelundsgata, Nesgata, Strandgata, og Tomtegata. Ved århundreskiftet var det ca. 350 bolighus i Lillestrøm bygningskommune, og da er ikke Furuskogen regnet med. I år 1900 bodde det 3728 mennesker på stedet, så utviklingen hadde vært meget stor i løpet av 40 år.

Artiklene er basert på Thor Sørheims hefte Skedsmo. Lokalhistorisk opplegg fra 1976 og den digitale versjonen fra 2006 med tittelen Skedsmos historie - ti tusen år i korte glimt. De som ønsker å foreta endringer i artiklene, kan sende disse til NilsSteinar.Vage(krøllalfa)lillestrom.kommune.no. Artiklene fra Sørheims hefte finner du på denne sida.

Kjelder og litteratur

• Haavelmo, Halvor (red.): Skedsmo. Bygdens historie. Bind I, Skedsmo 1929. Digital versjon på Nettbiblioteket
• Haavelmo, Halvor: Skedsmo. Bygdens historie. Bind III. Oslo 1950-1952.Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Haavelmo, Halvor: Fra bondegårder til by: Vannsag – Storindustri. Strømmen 1955 Digital versjon på Nettbiblioteket
• Stav skole 1900-1975. Jubileumshefte.
• Klepp, Asbjørn: «Breidablikk Selvbyggerlag på Skjetten. Et eksempel på etterkrigsårenes kollektive boligbygging.» I Arbeiderhistorie 1998. Årbok for Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Oslo 1988.
• Ribsskog, Øivin: Bønder i byvegen. Oslo 1948. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Intervju med Sigurd Solum: Se Kjeldearkiv: Glimt fra Strømmen ved begynnelsen av 1900.
• Tveter, Olav: Barneminner fra Lillestrømkanten omkring 1900. Lillestrøm.