Krigsfangeleire

Fra lokalhistoriewiki.no
Gå til: navigasjon, søk

Krigsfangeleire i Norge under andre verdenskrig ble i det meste av krigen brukt til sovjetiske, polske og jugoslaviske krigsfanger. De norske krigsfangene fra den første perioden ble for det meste sluppet raskt ut, med unntak av noen som gikk rett over til å bli politiske fanger. Etter krigens slutt fikk de tyske soldatene i landet status som krigsfanger, og ble holdt internert eller satt til minerydding og andre oppgaver. Denne artikkelen omhandler primært de tyske leirene som ble drevet fra 1941 til 1945.

Leirene

Det var fire hovedleire i Norge:

Hver leir hadde flere underleire, slik at det ved krigens slutt var 87 underleire i Sør-Norge, 76 i Midt-Norge og 121 i Nord-Norge.

I tillegg til leirene fantes det også arbeidsbataljoner med krigsfanger.

I utgangspunktet ble leirene drevet av Wehrmacht, mens arbeidsbataljonene var underlagt Organisation Todt. I 1944 ble ansvaret overført fra Wehrmacht til Schutzstaffel. I oktober 1942 ble stillingen Kriegsgefangenen-Bezirkskommandant opprettet, slik at en offiser fikk ansvar for alle krigsfanger i Norge.

Forholdene i leirene var svært brutale, og ble preget av at vaktene så på fangene som «undermennesker» som skulle arbeide seg til døde. Krigsfangeleirene ble dermed nærmest å regne som dødsleire. Det ser ikke ut til at overføringen fra Wehrmacht til SS førte til noen stor endring i fangenes kår.

I tillegg til de tyske vaktene gjorde rundt 360 nordmenn i løpet av krigen tjeneste som vakt i leirene.

Fangene

Det var ved krigens slutt ca. 78 200 krigsfanger i Norge. Av disse var sovjetiske borgere det desidert største gruppe, 75 000. I tillegg var det omkring 1600 polakker og like mange jugoslaver. Det totale antall krigsfanger som var i Norge i løpet av krigen er høyere, da et betydelig antall døde før frigjøringen.

Årsaken til at de ble sendt til Norge var det store behovet for arbeidskraft i forbindelse med byggingen av Festung Norwegen. De første transportene kom med skip fra Stettin høsten 1941. De verste forholdene under tvangsarbeidet var de ved Blodveien, en strekning av Riksvei 50, og under byggingen av Nordlandsbanen.

Minst 13 000 av de sovjetiske fangene omkom. Polakkene hadde noe bedre forhold, og det ser ut til at det var få som omkom. Jugoslavene, der det særlige var serbere som kom til Norge, hadde de første årene ekstremt harde kår. De ble regnet som politiske fanger og ble dermed plassert i fangeleire under SS. De hadde blitt tildelt Josef Terboven som arbeidskraft av en Polizeiführer i Serbia som han kjente. Av de 4200 serberne som kom til Norge overlevde bare rundt 1600 fram til våren 1943, da de ble overført fra SS til Wehrmacht. Det var allikevel fortsatt slik at vaktene fikk beskjed om at dersom en sovjetisk fange forsøkte å flykte skulle de skyte etter bena, men hvis en serber forsøkte å stikke av skulle de skyte for å drepe.


Litteratur