Bli med på dugnaden med å koordinatfeste artikler og bilder på Lokalhistoriewiki!

Kvinner og stemmerett

Fra lokalhistoriewiki.no
Gå til: navigasjon, søk
De fire store i stemmerettskampen
Stemmerettsjubileets offisielle logo

Kvinnelig stemmerett var nærmest utenkelig da Grunnloven ble forfattet, først i 1880-årene kom det fart i en bevegelse for den saken. Forkjemperne argumenterte ut fra et rettferdighetsideal, mens motstanderne fryktet at hele samfunnsordenen skulle rase sammen hvis kvinnene på den måten inntok en arena som til da bare hadde vært for menn. Forslagene ble stadig gjentatt i Stortinget, og i 1901 fikk kvinner som disponerte en viss inntekt kommunal stemmerett. I alt ca 40% av kvinner over 25 år fikk da stemmerett. Barrieren var brutt, og i 1907 fikk kvinnene statsborgerlig stemmerett på samme vilkår. Stortingene i 1910 og 1913 vedtok stemmerett for kvinner på like vilkår som for menn, først kommunalt i 1910, så endelig statsborgerlig i 1913.

Innhold

Stemmerettsbestemmelsene i Grunnloven i 1814

Stemmeretten i Grunnloven fra 1814 var i formen kjønnsnøytral. Den ble gitt til borgere over 25 år, som var embetsmenn, som eide eller bykslet matrikulert jord på landet, eller eide gård eller grunn i byer til 300 riksbankdaler. Likevel behandlet Stortingets konstitusjonskomité i 1818 et forslag om at borgere skulle presiseres til menn. Komitéen avgjorde at bestemmelsen ikke kunne misforstås, og at man ikke skulle endre Grunnloven i utrengsmål.[1]

Første stortingsdebatt om stemmerett for kvinner

Første forslag om kvinnestemmerett kom før stortingsvalget i 1886. Da foreslo en del representanter fra Venstre at alle kvinner og menn som hadde fylt 25 år, og som oppfylte visse betingelser om yrke og formue, skulle få statsborgerlig stemmerett. Siden det dreide seg om endringer i Grunnloven, måtte saken vente til neste Storting. Saken kom opp i 1890, da mottok Stortinget 4533 underskrifter til støtte for grunnlovsforslaget fra Kvindestemmerettsforeningen. Blant underskriverne var Gina Krog, Ragna Nielsen, Harriet Backer, Camilla Collett, Anna Rogstad, Karoline Bjørnson, Randi Blehr og hennes niese Dagny Juel, Fredrikke Marie Qvam og Aasta Hansteen.[2] Konstitusjonskomitéen avviste stemmerett for kvinner med fem mot tre stemmer, og i Stortinget falt forslaget med 70 mot 44 stemmer.

Debatten om kvinnelig stemmerett

Argumentene for kvinnenes stemmerett var dels motivert utfra rettferdighetshensyn, dels utfra at samfunnet dermed ville nyte godt av at spesifikt kvinnelige verdier. Disse verdiene ble knyttet til det etisk høyverdige, det omsorgsfulle og det kjærlige. At kvinnestemmeretten var på fremmarsj i foregangslandene England og USA ble også trukket inn.[3]

Motargumentene gjaldt de uheldige følgene motstanderne så for seg ville følge av stemmeretten. Hvis kvinnene fikk stemmerett, var det mot naturens orden. Og naturens orden gikk mange til Bibelen for å få veiledning i. Pauli ord om at kvinnene skulle tie i forsamlingen ble fremhevet. Hvis kvinnene brukte tid og krefter på offentlige oppgaver, måtte det nødvendigvis gå utover hjemmene.[3] Argumentasjonen mot kvinnelig stemmerett dvelte mindre ved den saken i seg selv, enn ved alle de hypotetiske konsekvensene og skremselsbildene man så for seg ville komme i kjølvannet av stemmeretten. Noen tenkte seg at kvinner kunne ha visse stillinger i det offentlige, men ikke stemmerett. Andre og mer ekstreme synspunkter var at kvinnene ikke hadde noe å gjøre i det offentlige rom i det hele tatt.

Motstanderne avviste stemmerett som en menneskerettighet, den siste ble definert til sikkerhet for person, eiendom og rett til borgerlig og kristelig opplysning. Stemmeretten ble definert til et spørsmål om samfunnets beste, og det hvilte igjen på komplementærtanken om at kvinner og menn var utrustet forskjellig og dermed egnet seg til forskjellige ting. Dels ville motstanderne beskytte kvinnene mot den skarpe virkeligheten den offentlige sfære sto for, dels viser argumentasjonen en angst for at hele samfunnet ville bryte sammen hvis kvinnene fikk stemmerett.[3]

Utviklingen i statsborgerlig stemmerett videre på 1890-tallet

I 1892 ble et nytt grunnlovsforslag om kvinnelig stemmerett fremmet. Denne gangen var det flertall i konstitusjonskomitéen, men forslaget ble forkastet mot 58 stemmer i Stortinget året etter. Også i 1895 debatterte Stortinget saken, men fortsatt uten nytt resultat. I 1898 kom stemmeretten nok en gang opp. Denne gangen ble resultatet allmenn stemmerett for menn, men fortsatt ingen endring i kvinnestemmeretten.[2] En gruppe menn var likevel fortsatt utelukket, de fattigunderstøttede.

Censusbegrenset kommunal stemmerett for kvinner i 1901

I 1894 lanserte Ole Anton Qvam et forslag om allmenn stemmerett uansett kjønn og formue til formannskap i byene. Siden forslaget også innebær ny valgordning, var det behov for en større utredning, og forslaget ble utsatt til 1896. Da ble formannskapslovene endret slik at alle mennene som hadde en skattbar inntekt på kr. 400 i byene og kr 300 på landet fikk stemme.[2] Stemmerett som er avhengig av skattbar inntekt eller formue, kalles censusbegrenset.

I årene etter 1898 økte presset på Stortinget for kvinnelig stemmerett i kommunene, både med og uten krav om skattbar inntekt. Et forslag om husstandsstemmerett, uavhengig av kjønn, ble også lansert. I 1899 undertegnet nærmere 12000 kvinner en petisjon for kommunal stemmerett for kvinner, og i 1901 vedtok Stortinget at også kvinner som hadde skattbar inntekt på størrelse med det som er nevnt i avsnittet over, enten alene eller i formuesfellesskap med en mann, fikk kommunal stemmerett og valgbarhet til kommunestyrene.[2] Det var ingen liten gruppe kvinner som fikk kommunal stemmerett da, i alt dreide det seg om 233346 kvinner. Av dem var 13% personlig skattlagt. I 1900 var den kvinnelige befolkningen over 25 år vel 560 000, og ca 40% av dem fikk dermed stemmerett.[4] Omtrent 100 kvinner ble valgt inn i kommunestyrene ved valget i 1901.[5]

Utviklingen i stemmerett for kvinner etter århundreskiftet 1800/1900

Censusbegrenset statsborgerlig stemmerett vedtatt i 1907

Etter at barrieren var brutt for kommunene i 1901, var det vanskelig å argumentere prinsipielt mot kvinnelig stemmerett til Stortinget. Motstanden var nå for det meste begrunnet i at man først ville høste erfaringer med den nylig utvidete stemmeretten i kommunene. Trykket fra stemmerettsforkjemperne økte, og Stortinget mottok stadig forslag om stemmerettsutvidelser, dels full kvinnelig stemmerett for alle, dels censusbegrenset på samme måte som for kommunevalgene. Det siste ble vedtatt i 1907. Fortsatt betraktet enkelte motstandere kvinnelig stemmerett som forporten til samfunnets undergang, men erfaringene etter kommunevalgene i 1901 og 1904 gjorde et slikt scenario mindre sannsynlig for de fleste.

Ved unionsoppløsningen i 1905 hvor kvinnene heller ikke hadde stemmerett, ble det organisert underskriftslister landet om, og nærmere 300 000 kvinner underskrev på listene.[2] Denne aksjonen bidro også til at kvinnestemmeretten fremsto som mindre skremmende og mer betimelig og rettferdig.

Kommunal stemmerett på like vilkår for kvinner og menn i 1910

I 1910 innstilte konstitusjonskomitéen i Stortinget på at kvinner og menn skulle ha lik stemmerett til kommunestyrene. Komitéen viste til at det ikke lenger var uenighet om, bare når, det skulle skje. Stortinget sluttet seg til innstillingen mot bare noen få stemmer. Motstanden dreide seg da mer mot at de som ikke betalte skatt, skulle ha stemmerett, enn at vilkårene skulle være forskjellig mellom menn og kvinner.

Statsborgerlig stemmerett på like vilkår for kvinner og menn i 1913

Som for den kommunale stemmeretten, arbeidet tiden for allmenn statsborgerlig stemmerett. I 1911 stemte et klart flertall i Stortinget for allmenn stemmerett, 73 for og 43 mot, men det manglet likevel 5 stemmer for å oppnå 2/3 flertall, som måtte til siden det var tale om en grunnlovsendring. I 1913 var all motstand borte, og allmenn statsborgerlig stemmerett for kvinner ble vedtatt.

Kvinnelig valgdeltakelse

Valgdeltakelsen var betraktelig høyere for menn enn for kvinner, forskjellen var særlig stor på landet. Mannlig valgdeltakelse i 1901 var på 41% på landet og 57% i byene. For kvinnene var tallene tilsvarende 10% og 48%. Den større politiske interessen i byene viser seg også at ved at de fleste første kvinnelige kommunestyrerepresentantene kom fra byene, bare 12 ble valgt i landkommuner.Kvinnenes interesse for å gå til valgurnene økte etterhvert, men fortsatt avholdt mange seg fra å stemme. i 1907 var det 186 valgsogn på landet hvor ikke en eneste kvinne avla stemme.[5]

En nærmere undersøkelse av de tidlige valgene viser klar samvariasjon i kvinnelig og mannlig valgdeltakelse. I byer hvor valgdeltakelsen blant menn var høy, var den også høy blant kvinner. Kvinner bosatt på Østlandet hadde størst valgdeltakelse.[6]

De politiske partiene og stemmerettskampen

Kvinnestemmerettsforkjemperne fant mest grobunn blant liberale kretser i partiet Venstre, men i partiets mer bondekonservative kretser var det motstand. Alle stortingsrepresentanter fra Høyre stemte i mot da det første forslaget om kvinnestemmerett kom opp i 1890, fra høyresiden førte konservative teologer an, med biskop Johan Christian Heuch som den mest ekstreme motstandsmannen. Motstanderne fryktet at hele samfunnsordenen ville bryte sammen om kvinnene fikk stemmerett og at kaos var i vente. Biologiske og religiøse argumenter smeltet sammen. Biskop Heuch fryktet at kvinner som gikk inn i politikken ville miste sin kvinnelighet, bli sterile og ende opp som neutre. Ikke alle i Høyre delte dette synet, den senere formannen i partiet, Francis Hagerup reagerte sterkt på uttalelsene om emansiperte kvinner som neutra.[7]

Viggo Ullmann fra Venstre forsøkte å lokke Høyrerepresentanter ved å vise til England hvor det konservative partiet gikk inn for kvinnelig stemmerett fordi de regnet med at det ville styrke partiet. Det var da tale om begrenset stemmerett. Men klokkertroen på Pauli ord om at kvinnen skulle tie i forsamlingen var på 1890-tallet sterkere enn partitaktiske overveielser. Da forslaget om kommunal stemmerett for alle uansett inntekt ble lansert i 1898, hadde det skjedd et generasjonsskifte. Den yngre generasjonen så inntektsbegrenset stemmerett for kvinner som en konservativ politisk garanti, og sørget for at det ble flertall for forslaget om kommunal kvinnelig stemmerett i 1901. At Høyre hadde et valgpotensial blant kvinner viste seg da partiet vant kommunevalget i Kristiania i 1901. En komité av konservative kvinner hadde før valget arrangert et møte med over 3000 deltakere. Resultatet var at fire kvinner, derav to kumulerte, ble oppført på Høyres liste i hovedstaden, og Sophie Borchgrevink og Elise Heyerdahl ble valgt inn i bystyret.[8]. Blant de 100 første kvinnelige kommunestyrerepresentantene kom 41 fra Høyre.Det viser seg altså en motsetning mellom den langvarige motstanden i Høyres stortingsgruppe mot kvinnelig stemmerett og viljen til gå inn i politikken blant kvinner som sympatiserte med Høyre.

Arbeiderpartiet gikk generelt inn for stemmerett uavhengig av inntekt.

Referanser

  1. Stortinget om stemmerett for kvinner
  2. 2,0 2,1 2,2 2,3 2,4 «Stemmerett for kvinner – Grunnloven § 50», Stortingets nettside, besøkt 01.10.2012
  3. 3,0 3,1 3,2 Stortingsdebatten 1890
  4. NOS, fjerde rekke nr. 73, Folketelling 1900, annet hefte, s.3.
  5. 5,0 5,1 Publikasjon fra SSB: V 61 1907 med oplysninger om valgene 1901 og delvis 1904
  6. Kvinners valgdeltakelse i Norge fra 1901 til 1930, bacheloroppgave av Ida Austad 2012
  7. Kaartvedt s.136
  8. Kaartvedt s.163-166

Kilder og litteratur

  • Kaartvedt, Alf: Drømmen om borgerlig samling, Høyres historie, bd 1, Oslo, 1984.
Personlige verktøy
Navnerom

Varianter
Handlinger
Avdelinger
Forsider
Verktøy