Leksikon:Landskyld

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Landskyld)
Hopp til: navigasjon, søk

Landskyld, årlig leie som en leilending betalte til jordeieren. I eldre tid var landskyld samtidig den faste målestokk for jordeiendom, ved kjøp, salg og ­arveskifte, og til dels beskatning. Landskyld ble i høymiddelalderen trolig fastsatt i forhold til gårdens bruksverdi etter tradisjonsbundne normer; i ­regionalundersøkelser er 1/6 av brutto avkastning anslått å være vanlig landskyldstørrelse. I senmiddelalderen ble normalforholdene brutt i stykker. Landskylda sank sterkt, men ujevnt, fordi det var rikelig med jord å få leie, og fordi størrelsen på landskyld da kom til å bli fastsatt individuelt i avtale mellom jordeier og leilending. I 1539 ble det bestemt at endringer av denne landskyld måtte gjøres av en lagrette. Jordeierne valgte sjelden en slik framgangsmåte for å øke sine leieinntekter. Den senmiddelalderlige landskyld ble dermed i hovedsak stående uendret til inn i 1800-årene.

Alle selvstendige gårder var skyldsatt, hva enten oppsitterne var leilendinger eller selveiere. På rene selveiergårder trådte landskyld som leieavgift i funksjon ved arveskifte. Ble det her f.eks. skiftet etter en bonde med to sønner og to døtre, arvet hver av sønnene 1/3 og hver av døtrene 1/6, både i løsøre og i gården. Om gården fortsatt skulle være udelt, ble dette ordnet ved at den som tok over, svarte landskyld til medarvingene for deres eiendomsparter i gården. Partene ble ikke skilt ut i marka, de var ideelle eiendomsparter, andeler av gårdens samlede landskyld. Med hensyn til landskyld ble den nye brukeren dels selv­eier, men mest leilending, inntil han løste ut medarvingene.

Men en slik oppdeling av eiendomsretten var et allment utbredt fenomen. En gård med bare én oppsitter kunne f.eks. ha tre eiere, en adelsmann, en bonde i nabobygda og kirken på stedet. Dette har nær sammenheng med at landskylda gjennom lang tid hadde vært nesten det eneste utbytte eierne fikk av sin eiendomsrett. Leilendingen hadde full bruksrett til jorda; landskyldparter kunne derfor splittes opp eller slås sammen, selges eller pantsettes, uten at det fikk konsekvenser for gårdsdriften. Historikere har i senere tid kalt en slik eiendomsform for skyldeie, og fra middelalderen og fram til krongodssalgene begynte i 1660-årene, var det den dominerende eiendomsform her i landet.

I selveierområdet på Agder ser det imidlertid ut til at de forskjellige eiendomspartene på en gård ofte også var jordstykker som eierne selv kunne bruke, og over hele landet kunne enkelte parter være skilt ut steint og reint (s.d.). Det siste var gjerne et minne om at de en gang (før senmiddelalderens ødegårdsprosess) hadde vært selvsten­dige bruk.

Viktigere er det at jordeierne alt fra 1500-årene krevde inn betydelige avgifter i tillegg til landskyld, og at de etter hvert satte visse begrensninger for leilendingenes bruksrett. Reglene om dette var en del av bygselsystemet, som også ordnet det innbyrdes forholdet mellom eierne til en gård.

Landskylda skulle etter C.4. no. lov (VI, 1) og C.5. no. lov (3–14–16) betales innen julaften (jf. julemark). Landskyld var sjelden uttrykt i penger, i regelen i forskjellige vareslag, landskyldspecies. Det var et stort antall av dem, men de viktigste var korn eller mel, smør, huder og fisk. Fisk dominerte i Nord-Norge, smør i Trøndelag og på Vestlandet, huder på Agder og i fjellbygdene på Østlandet, korn og mel over resten av Østlandet. I størstedelen av 1600-årene ble 1 skippund mel regnet lik 2 huder, 1 laup smør eller 2 våger fisk.

Jord­eierne forsøkte ofte å få inn landskylda i penger etter en takst de selv satte, eller i de varene som hadde størst markedsverdi, mens leilendingene vanligvis hevdet sin rett til å betale landskyld på gammelt vis. I dette spørsmålet grep staten flere ganger inn, og oftest til leilendingenes fordel, således i 1521, 1557 og 1633. Ved forordn. 4/3 1684 ble leilendingen gitt anledning til å velge betalingsmåte, og foretrakk han penger, skulle det skje etter off. takst på varene. Kapitelstakster for kornvarer skulle settes årlig for hvert stift; for andre varer skulle takstene være faste. I forordn. 5/2 1685 ble det oppfordret til landskyldbetaling i penger. Bestemmelsene gikk inn i C.5. no. lov (3–14) og ble stående til 1965.

Landskyldas betydning ble imidlertid vesentlig endret. Generelt gjelder at den raskt mistet sin sentrale plass i eiendomssystemet. Størstedelen av jorda ble solgt til selveie, det meste allerede før 1800. Ved arveskifte på selveiergårder ble det ikke lenger gitt landskyldparter i arv. Gården ble i stedet taksert, og arven utregnet på det grunnlaget. Arv som ble stående i gården, ble sikret med underpant, og renter avløste årlig l. Alt dette hadde bl.a. sammenheng med at den fastlåste landskylder og de jevnt over lave landskyldtakstene ga dårlig forrentning.

Det gamle systemet ble best bevart ved det av det offentlige godset som forble usolgt. Men slike små skyldparter som særlig prestebordene eide mange av, mistet karakteren av eiendom, og den årlige landskyld («løs llandskyld», det vil si bygselløs landskyld) ble bare betraktet som heftelser på gården (grunnbyrde). Og da hele ­gårder i kirkers og prestebords eie ble solgt, ble kjøperne likevel pålagt å svare fortsatt landskyld. Det var også her blitt til en heftelse og ble kalt løs landskyld eller jordavgift; eierinteressene var knyttet til bygselretten.

Private eiere ble sittende med en del leilendingsgårder, helst fordi gårdene gikk inn i en eller annen form for godsdrift. Det ser ut til at slike eiere tidlig kunne overskride landskyldtaksten i sine krav, uten at det førte til rettssak. Og av de opplysningene som leilendingskommisjonen av 1879 innhentet, går det fram at årlig leie da ofte ble fastsatt uten hensyn til gammel landskyld eller nyere matrikkelskyld. Det var vanlig oppfatning at lovens bestemmelser var deklaratoriske, dvs. at de bare gjaldt om ikke annet var avtalt. Jf. bygsel, leilending, selveie.

Også ytelser til staten ble i noen grad pålagt i forhold til landskyldstørrelsen. Dette gjaldt for leidangsskatten allerede i Landsloven, og fra 1640-årene ble satsene i landskatten (jf. leilendingsskatt) justert ved hjelp av landskyld. Ved matrikuleringen i 1660-årene skulle gårdene få sin særskilte skatteskyld, som i praksis ofte ble lik landskylda. (se matrikkel). Men odelsskatt og rosstjenesteskatt ble fortsatt beregnet direkte etter landskyld. K.J.

Historisk leksikon.jpg
Norsk historisk leksikon
Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur
Copyright
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.