Lars Jacobsen Hætta

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Lars Jacobsen Hætta i 1882 eller 1883.
Foto: Sophus Tromholt
Lars Hætta samarbeida med J.A. Friis om samiske oversettelse mens han satt fengsla. Denne katekismeutgaven er fra 1860, mens de to jobba sammen på Slaveriet på Akershus.

Lars Jacobsen Hætta, samisk Jáhkoš-Lasse (født 21. januar 1834 i Kautokeino, død 17. februar 1896 samme sted) var deltager i det samiske Kautokeino-opprøret i 1852, og ble for dette dømt til døden. Da han bare var atten år gammel, ble dommen omgjort til livsvarig straffarbeid. På slaveriet i Akershus fikk han utdanning, og han ble etter å ha blitt benåda i 1867 bibeloversetter og lærer.

Han var sønn av Jacob Mathisen Hætta og Berit Aslaksdatter Sara. Lars Hætta ble gift med Berit Hansdatter Gaup, og han var bror av Aslak Jacobsen Hætta og Mathis Jacobsen Hætta. Han vokste opp i en familie som drev reindrift, og drev selv med dette før opprøret.

Opprør, dom og soning

Det er uklart hvilken rolle Lars Hætta egentlig spilte i opprøret, men det kan se ut til at han var direkte involvert i drapene på lensmann Lars Johan Bucht og handelsmann Carl Johan Ruth. Broren Aslak Hætta ledet opprøret, og den strenge dommen mot Lars kan også være et resultat av assosiasjonen med Aslak mer enn av at han spilte en helt sentral rolle i drapene. I den tidligere hendelsen, forstyrrelsen av gudstjenester i Skjervøy kirke og Kautokeino kirke i februar 1852, hadde han ikke vært spesielt sentral og fikk fem dager på vann og brød.

Fem av de involverte fikk dødsdom i underretten. I tillegg til Lars Hætta var det hans bror Aslak, Mons Aslaksen Somby, Ellen Aslaksdatter Skum og hennes bror Henrik Aslaksen Skum. I Høyesterett ble dødsdommene opprettholdt, men retten innstilte på benådning av Lars Hætta og Henrik Skum fordi de var så unge – Lars var atten og Henrik tjue – og Ellen Skum fordi hun var kvinne. Dette ble tatt til følge.

Lars ble først sendt til Trondhjem tukthus for soning. Under tiden i varetekt og i tukthuset hadde han mye tid til å tenke over det som hadde skjedd. Til å begynne med holdt han hardt på sin tro. Han hadde tilhørt gruppa som ble kalt «de åndelige», en svermerisk og fundamentalistisk sekt. De var inspirert av preknene til Lars Levi Læstadius, men hadde fjernet så mye fra hans lære at han tok avstand fra gruppa. Den religiøse massesuggesjonen var en viktig faktor bak opprøret, og kombinert med rettferdig harme over urett som var begått mot samene utløste dette volden. Aslak Hætta og Mons Somby holdt også på sin overbevisning. Men etter en tid begynte Lars Hætta å vakle i troen. Det vanskeligste for ham kan ha vært å innrømme for seg selv at storebroren Aslak, som var gruppas leder i 1852, hadde tatt feil. Etter å ha lest mye i Bibelen kom han til at det «de åndelige» sto for måtte være galt. Dette utløste naturlig nok mye anger i et ungt, opprørt sinn.

Lars Hætta satt altså først i Trondheim, og tilværelsen i tukthuset ville med stor sannsynlighet ha knekt ham fullstendig. En ung reindriftssame, vant til åpne vidder og attpåtil i en dyp livskrise, lå an til å råtne bort i tukthuset i løpet av noen få år. Men ved et heldig sammentreff hadde teolog og språkforsker Jens Andreas Friis bedt om at noen samiske straffanger skulle overføres til Christiania for å hjelpe ham med hans arbeid med samiske språk. I 1856 ble sju av fangene fra Kautokeino overført, og blant dem var Lars Hætta.

Slaveriet på Akershus kan knapt sies å ha vært bedre enn tukthuset. Det var et overfylt fengsel med hardt arbeid og en ørkesløs tilværelse. Allikevel er det grunn til å se det som redningen for Lars Hætta. For å bøte på savnet etter det frie livet på vidda begynte han å skjære ut miniatyrer i tre som illustrerte reindriftssamenes liv og redskaper. Disse blir i dag oppbevart på Norsk Folkemuseum. Han fikk også tilgang til N.J. Stockfleths oversettelse av Det nye testamente til nordsamisk. Denne utgaven var ikke særlig god språklig sett, og uansett var den utsolgt, så det var ønske om å lage en ny. Det oppdraget hadde Friis allerede i 1851 fått av Bibelselskapet. Han tok inn Lars Hætta i arbeidet, og faktisk kom Lars til å gjøre det meste av arbeidet med oversettelsen. Denne intellektuelle utfordringa, som også ga Lars Hætta en kontakt med sin samiske kultur, må ha vært viktig for hans velvære.

I 1863 var det fire samiske fanger fra Kautokeino igjen på Akershus. Friis søkte sammen med Ludvig Daae om benåding på deres vegne. Tre av dem ble løslatt i 1865, men Lars Hætta ble værende igjen. Han hadde tross alt blitt dømt til døden, mens de som ble benåda hadde fått livstidsdommer i første omgang, og han ble dermed behandle hardere enn dem. Dette må ha vært et hardt slag. Friis og Daae forsøkte igjen, og i 1867 ble også Lars Hætta løslatt. Ellen Skum ble benåda samme år.

Etter løslatelse

Da han var løslatt ble Lars Hætta med Friis og Daae på en vitenskapelig ekspedisjon gjennom Finnmark, Kola og Nord-Karelen. Han fortsatte også med bibeloversettelsen, som var ferdig i manusform i 1869. I 1874 ble den utgitt. Samme år som manuset til Det nye testamente var ferdig begynte han på en oversettelse av Det gamle testamente. Det tok bare fire år, kanskje et tegn på hvor mye bedre Lars Hætta hadde det nå som han ikke lenger var fengsla. Han fikk også andre oversetteroppdrag, og fra 1881 til 1885 jobbet han igjen for Bibelselskapet med oversettelse av de apokryfe skrifter, tekster som inngår i den greske utgave av Det gamle testamente. Han fikk da kontakt med Just Knud Qvigstad ved Tromsø Museum, som anbefalte ham å la det samiske språket komme til sin rett, og la andre ta seg av den teologiske i forhold til grunntekstene. Den samlede oversettelsen av Bibelen kom på grunn av pengemangel ikke ut før i 1895, men Lars Hætta rakk da å få sett den trykt og innbundet. Dette ble finansiert med innsamla midler fra Norsk Finnemisjon. Det var ikke nok penger til å utgi de apokryfe skrifter, og manuskriptet forsvant. Det har senere blitt funnet igjen, og er et viktig dokument i det nordsamiske språkets historie.

Av andre bøker Lars Hætta jobba med kan nevnes Ordbog for det lappiske Sprog (utg. av Friis 1885–1886), en oversettelse av Volrath Vogts bibelhistorie (1866), Pontoppidans forklaring (1873) og flere salmer. Disse salmene, som ble ugitt 1861 og 1870, utgjør grunnstammen i den samiske salmeboka, Sálbmagirjí.

Etter reisa i 1867 vendte Lars Hætta sent på året tilbake til Kautokeina. Der gifta han seg med Berith Hansdatter Gaup året etter, og bosatte seg med kona i Soahtefielbma. Hun hadde også vært med på opprøret, og hadde sona en dom på tolv års straffarbeid. Lars Hætta fikk også en midlertidig stilling som omgangsskolelærer. Da han i 1869 søkte på stillingen som klokker i Kautokeino fikk han den ikke. I folkeellinga 1875 finner vi ham på Gironjokka i Kautokeino med kona Berith Hansdatter Gaup og fire barn, det eldste født i 1868. Som yrke er oppgitt «Bibeloversætter, Rydningsmand, Jæger, Fisker».[1]

I 1884 fikk Lars Hætte en offentlig æresoppreisning, og to år senere ble han ansatt som kirketolk.

Da det i 1883 oppsto en ny læstadiansk vekkelse i Kautokeino holdt Lars Hætta seg unna. Dette førte til at han ble utstøtt av de som hadde sluttet seg til vekkelsen, og hans siste år var ensomme.

Kautokeino kommune har reist et malmkors på hans grav til anerkjennelse av hans innsats for samisk språk.

Han ble i Nils Gaups film Kautokeino-opprøret fra 2008 framstilt av Jovsset Heandrat.

Referanser

  1. Lars Jakobsen Hætta i folketelling 1875 for Kautokeino prestegjeld fra Digitalarkivet.

Kilder