Leksikon:Allmenning

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

Allmenning (gno. almenningr, m.).

I. Betegnelse på mindre områder til allmenn ferdsel og bruk, for eksempel by-allmenning (se også landings-allmenning, kirke-allmenning).

II. Brukt vesentlig om skogs- og fjellområder med spesielle eiendoms- og bruksforhold. Bestemmelser og særlig praksis med hensyn til allmenninger har hatt en komplisert utvikling, og betydelige regionale ulikheter forekommer. Viktige faktorer har her vært konkurranse og konflikt mellom de bruksberettigede innbyrdes, og mellom dem og statsmakten. Bestemmelsene om allmenninger i de eldre lovene (Landsloven VII, 61–63, Christian 4. norske lov VI, 51, 58–60, C.5. no. lov 3–12, art. 1–7, 5–10–10, 5–11–1) er meget generelt utformet. De viktigste allmenningsrettighetene er nevnt: bøndenes rett til seter, slåtter, trevirke, jakt, fangst og fiske, likeledes kongens rett til å bygsle bort rydningsplasser i allmenning. Det var overlatt til rettsbruk og sedvane å fastsette nærmere regler. Bøndenes rettigheter. Loven ga enhver anledning til å ta opp seter i allmenning og sitte der om sommeren. I praksis ble forholdene stort sett ordnet ved minnelige overenskomster bøndene imellom. I den forbindelse kjenner en såkalte bygdekontrakter, for eksempel om ikke å ta inn utenbygds eller fremmede krøtter eller om ikke å ha flere dyr på setra enn det kunne vinterføs på gårdene. Utformingen var bestemt av tilgangen på beite.

Om slåtter i allmenningene bestemte Landsloven at de i ett år skulle tilhøre dem som først satte ljåen i dem. Dette ble senere misforstått og sammenblandet med andre regler, slik at Christian 5 norske lov gjorde slåtterett avhengig av fogdens bevilling. Men trolig hadde hver gård også før den tid hatt noenlunde faste slåtter i allmenningene.

Tømmer og bord fra allmenningsskog kunne etter Landsloven ligge uhentet i inntil ett år, annet virke måtte hentes innen kvelden. Formålet var rimeligvis å regulere avvirkningen mellom de bruksberettigede innbyrdes. Christian 5 norske lov bestemte at man i allmenning bare kunne hogge til brennefang, husbehov og nødvendig bygningstømmer, og markerte derved at skogsdriften hadde fått salgsmessig betydning. Også dette var trolig skriftfesting av noen tids praksis. Bestemmelsen ble gjerne oppfattet slik at den gjaldt uten hensyn til om de allmenningsberettigede hadde privatskog i tillegg. Dette gjenspeiler forholdene i de skogrike østlandsbygdene. Flere andre steder tok bare skogfattige gårder virke i allmenning.

Jakt, fangst og fiske i allmenningene var etter loven fritt; nye fangstinnretninger skulle bare ikke hindre eldre. Særretter til enkelte fiskevann i allmenningene går likevel langt tilbake.

Først Christian 5 norske lov innførte bygdelag i allmenningslovgivningen. Hvert bygdelag skulle bruke sin allmenning, og bare den, når det gjaldt skog, seter, beite og fiske. Men fra eldre rettssaker er en slik deling av allmenningsstrekningene velkjent, og både før og senere er også jakt, fangst og slått faktisk regulert på samme måte. Bygdelaget utgjorde ikke nødvendigvis en administrativ enhet, men var de gårdene som naturlig sognet til en allmenning, eller kunne påvise lengre tids bruk der.

Kongens rettigheter. I Landsloven bestod de vesentlig i retten til å bygsle bort allmenninger, det vil si rydningsplasser i allmenninger. Leieren skulle sette opp gjerde første året, og ha så langt utenfor gjerdet som han kunne kaste over med en lauvkniv (i Christian 4. norske lov erstattet av nøyere definert tillatelse). Mange rettshistorikere har villet se dette som et utslag av kongens eiendomsrett til allmenningene. Men det er neppe tale om en moderne eiendomsrett til grunnen. Bøndene hadde («eide») sine rettigheter, kongen sine. Først fra 1500- og særlig fra 1600-årene vant den læren langsomt fram at kongen alene eide allmenningsstrekningene, og at bøndene var bruksberettiget der. Det var mest tømmerdriften som skjerpet statens interesse for allmenninger.

Den nevnte bestemmelsen om at fogden skulle gi bevilling på slåttene i allmenninger fikk ikke almen utbredelse. Fra Opplandene og Sør-Trøndelag kjenner en til spredte avgiftsytelser fra først på 1600-tallet; dette ble satt i system da landkommisjonen 1661 her la en avgift på 2 skilling pr. høylass. I Østerdalen ble dette supplert med innføring av «bygselsedler» og «bygselpenger». Der falt det hele bort i 1750-årene; i Gudbrandsdalen og i Sør-Trøndelag holdt avgiften seg lenge ennå. Litt inntekter til staten kom også fra den bortbygslingen av fiskevann som fogdene her og der praktiserte etter sedvane og enkelte bønders ønske, men i strid med loven.

Etter Christian 5 norske lov skulle altså salgshogsten i allmenningsskogen tilkomme kongen. Den ble drevet på forskjellige måter. Foruten drift i fogdens regi forekom ofte bortleie eller forpaktning til de hogstberettigede bøndene eller til andre. Store strekninger ble utnyttet av bergverkene.

Salg av allmenninger. En rekke skogallmenninger, mest på Østlandet, ble avhendet samtidig med de store krongodssalgene i 1660- og 70-årene. Det var gjerne tatt forbehold om kongens reluisjonsrett og almuens bruksrett. I 1720-årene ble det holdt auksjoner over en mengde allmenninger, men de fleste salgene ble annullert på grunn av motstand fra bøndene. Spredte salg av allmenninger fortsatte til etter 1800, men mens kjøperne tidligere gjerne var byborgere, var det nå oftest de bruksberettigede bøndene – alle eller noen av dem – som fikk overta. Etter at salgene en tid var stanset ved lov, kom en ny bølge cirka 1850; samtidig ble det krevd at kjøperne skulle holde utskiftning. Forbudet mot salg ble gjeninnført i 1863, men er senere noe modifisert. (Om de solgte allmenning, se privatallmenning og bygdeallmenning.)

Allmenningslovgivning og allmenningforhold i nyere tid. Særskilt lov om allmenningsskoger kom i 1857, og ble delvis avløst av skogloven 1863. Lovene presiserer og viderefører hovedprinsippene i Bygg ·. De gir en del regler for utøvelsen av allmenningsrettigheter, og trekker opp retningslinjer for administrasjonen av allmenninger. De skjelner mellom stats-, bygde- og privatallmenninger. For alle tre ble det etablert allmenningsstyrer, som skulle gi nærmere bruksregler. Styrene påtok seg ofte å drive felles avvirkning i allmenningene, dermed ble de betydelige arbeidsgivere.

Bruksrettighetene er i lovene fremdeles forbeholdt bygdelaget, og de er omtrent de samme i de tre typene allmenninger. De kan deles i personlige og reelle rettigheter (de siste knyttet til eiendommer der det drives jordbruk). Jakt, fangst og fiske hører til de første, hogst, seter, slått og beite til de siste. Som hovedregel er de avgrenset til husbehov.

Rettssaker om allmenninger. Knappe eller uklare lovbestemmelser, usikkerhet om lokal praksis, gjerne aktualisert ved sterkere utnyttelse av gamle rettigheter eller ny bruk som forulemper eldre, alt dette har gitt grunnlag for et utall rettssaker om allmenninger. De fleste er ført mellom de bruksberettigede innbyrdes, de største mellom dem og staten, og har særlig hatt til formål å klarlegge hva som er allmenninger og hva som er privat grunn. Spesielt har skillet mellom sameie (se dette) og allmenning vært uklart. Til dette har staten dels brukt sitt ordinære embetsverk, dels oppnevnt særskilte kommisjoner, noen av dem med dømmende myndighet. Fra midt på 1700-tallet av har disse etterlatt seg et omfattende materiale. Viktige kommisjoner i forrige århundre var Folldalskommisjonen og allmenningskommisjonen i Nordre Trondhjems amt i 1860-årene, og Gudbrandsdalskommisjonen i 1870-årene. I 1908 ble Høyfjellskommisjonen opprettet. Foranledningen var særlig at kraftutbyggingen skapte sterkt behov for å avklare eiendomsretten til høyfjellet, som gjerne ikke var avklart i eldre rettssaker. Kommisjonen besto til 1953. Dens 78 dommer og kjennelser er trykt, dessuten forhandlingene fra de første årene.

Allmenningsforholdene i Nord-Trøndelag og i Nord-Norge skiller seg fra landet ellers. I Nord-Trøndelag var ikke bare seterbruk og fiske i allmenningene i stor utstrekning avhengig av fogdens bevilling, men også hogst til husbehov var forutsatt å skje etter bevilling og utvisning, og mot avgift. Dette var administrativ praksis iallfall fra første halvdel av 1800-årene. Særlig fra 1860-årene av er det ført mange rettssaker om dette, med forskjellig utfall. I Nord-Norge har det vært usikkerhet og strid om mange grunnleggende spørsmål, og flere av dem er ennå uløst. K.J.

III. Se også oppbud.

Historisk leksikon.jpg
Norsk historisk leksikon
Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur
Copyright
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.